Tore Stubberud Reiseklar
Om forfatteren: Tore Stubberud (f. 1947) i Sarpsborg. Filosof, forlegger og forfatter. Selvbiografi ved seks års alder (1998) var hans første roman på Aschehoug.
Om boken: Da forfatteren Tore Stubberud etter en ulykke blir innlagt på Sykehuset Østfold Fredrikstad, får han bekreftet at livet på sykehuset har et fravær av «det sosiale», noe som i romanen Reiseklar står i motsetning til erindringene om det for lengst nedrevne Glommens Hotell i Sarpsborg. Hotellet huset i sin tid Borregaardsarbeidere og andre forkomne sjeler. I denne selvbiografiske romanen fletter Stubberud inn hvordan sykdom og død var en del av livet for bestemor, bestefar og far i en helt annen tid. De mestret døden. I dag er luften fra samfunnet kaldere, og det trekker ekstra kraftig inn fra vinduene på sykehuset.
Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til ebok@aschehoug.no Sitatene på s. 24 og 84 i den trykte utgaven er fra Sumeriske skrifter, Bokklubben 2006, oversatt av Tor Åge Bringsværd og Jens Braarvig. 2014 H. Aschehoug & Co (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2014 ISBN 978-82-03-35661-2 Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene
Vårt behov for trøst er umettelig. STIG DAGERMAN
I Etter sykehuset: Smerten napper litt her og der. Døden, du lumske djevel, du kommer jo aldri! Jeg savner deg så. Jeg er parat, reiseklar. Vil du kysse meg? De fleste av oss havner på sykehus. En eller annen gang. Og etter hvert dør vi, bare. Det er nesten som å bli født. Du blir født, og en dag dør du, bare. Det går som regel greit. Du trenger ikke lære å dø. Døden krever ikke engang at du trener. Det går av seg selv. Såpass klarer de fleste av oss. Syke mennesker har det med å dø. Først er du syk. Så dør du. Derfor er sykehuset en påminnelse om døden, og få blir glade av å bli minnet om døden. Derfor er det ingen dårlig idé når portørene ved Sykehuset Østfold til jul kler seg ut som julenisser og deler ut godteposer. Det blir jo triveligere slik. Du kan se sykehuset fra Fredrikstad-brua. Det er stort og gult og tungt i sement. Om vinteren er det litt uhyggelig at det ryker av pipene. Hva brenner de? Flere har nevnt det for meg, at det ryker. De peker, og sier at det ryker, som om det er noe de vil slippe unna. Som en merkelig skrekk de har i seg. De har vært innlagt på sykehuset. «Fy faen», sier de, «se, det ryker av pipene!». Dit skal du, et eller annet sted, der du sitter og koper over noe mellom to oppslåtte permer, enten du leser eller skriver. For meg ble det Sykehuset Østfold, Fredrikstad, den gule kolossen ved elva, ikke ulik en kornsilo, et bygg hvor de bunkrer kjøtt og muskler og sener og blod. Med
plass til så mye sykdom og død. Her skal de mange ansatte lindre, reparere og helbrede. «Av og til helbrede, ofte lindre, alltid trøste». Og med så mange verdslige skrivere. Men hvem hjelper deg nå? Hvem vil høre på deg? Hvem trøster deg? Ingen. For nå skal du hilse på maktas skrivere, moderniserte munker og nonner. Her holder de hus, de verdslige skriverne, uten tro og trøst. Har du noe å stå imot med? Her i Fredrikstad hvor jeg lå, trengte vinden fra samfunnet inn gjennom de dårlige vinduene. Et sykehus er ikke så forskjellig fra samfunnet utenfor. Her er det krefter på vei som vi ennå ikke har rukket å sette navn på. Er det ondskap og stygg interesse, og helt nye tider der utenfor sykehuset, så er alt dette øyeblikkelig innenfor. Men en liten forskjell er det: Sykehuset er samfunnet utenfor i verste tapning, destillert. For nå ligger du på ryggen. Du er helt alene nå, og er du blant de uheldige, er du mer redd for livet enn for døden. Jeg savnet ingen. Jeg sa det til meg selv, det var uhyggelig, og det var tungt: «Du savner jo ingen». Slik det ikke hjelper å ha en venn på fabrikken, eller i ukjente gater, hvis folk ikke er sammen om noe. Men ikke før var jeg lagt inn på dette sykehuset, så ville jeg hjem igjen. Jeg var ikke den eneste. Det var flere av oss, vi var enige: «Dette er ikke et blivende sted». Andre pasienter hadde slått seg til ro. «Jeg tar det som det kommer», slik sa de det. Å høre dem var som å lese om livskunst i tabloidenes helgemagasiner: «Grip dagen». Men jeg kunne se det på dem, at de løy. De tok det overhodet ikke som det kom. De likte seg ikke. De var
pissredde, og dypt bekymrede. Allikevel sa de til alle som ville høre: «Her har du jo alt du trenger». Eller: «Her har vi alt vi trenger». For meg var det til liten hjelp. Jeg var usikker på hva jeg trengte. For noe var skjedd. Noe kaldt var kommet imellom oss, her inne som der ute. Derfor ville jeg hjem, hjem til der hvor jeg bor, hvor det er folk og hvor jeg har kuene og tingene og bøkene mine, som om det kunne hjelpe, ja, hjem, så snart operasjonen var over. På sykehuset var det på samme måte som med alle mine reiser, jeg lengtet hjem. I smerter og tablettrus seilte jeg av gårde med opprørt sinn og til et sted som alltid hadde besatt meg. Ikke hjem denne gang, men til et hotell for de døde, så aldeles hinsides, så dønn inn i fraværet, til et sted hvor jeg virkelig følte meg hjemme, siden det for lengst var revet. Det var Glommens Hotell i Sarpsborg, St. Mariegate 8, et sted for de elendige. Men tross alt et sted for trøst. Det kunne jo ha vært et sted som mange har lekt seg med, under Paris broer. Men nei, dette var Glommens Hotell i Borregaardsbakken opp fra fabrikken. Dette er et sted for trøst, trøst for de elendige. Nå ser jeg dem. To kvinner står på trappa i første etasje. I vinduene, til høyre og til venstre, står det et skilt. «Spisesalen» til høyre. Anna og Anton Dehlin holdt hus her. Inn i dette huset forsvinner alle jeg kjente. Der er det ingenting nå, bortsett fra mine og andres minner. Ethvert sted kjemper mot å bli glemt. Men her er alt revet. Senere, langt senere, skulle jeg få smake fortsettelsen,
virkelig et overgrep: Fem døgn, på sykehus uten søvn. Bygningene rundt er også vekk. Et åpent sår i byen og en revne i alle de koselige fortellingene. Revet på 60-tallet, kjøpt av kommunen i 1962, men noen papirer finner de ikke i kommunen. Så langt tilbake som jeg kan huske hadde jeg stått utenfor nr. 8 som liten, bare sett og sett, og egentlig uten å tenke. Jeg var så ofte der fordi to hus nordover, i nr. 12, bodde tante Karla og hennes mye eldre mann Anker. En tiltrekning, et sted, som befolkes av de døde. Nå ser jeg Glommens Hotell for meg. Med seks vinduer i tredje etasje, det samme i annen etasje, og i første bare fire, men litt større, pluss en dør. Ord som jeg ikke hadde brukt på lang tid kom nå til meg her på sykehuset. Jeg var mistrøstig. Jeg sa det til meg selv, for å unnslippe de stumme omkring meg, den protestantiske hvitfrakkmuttheten som passerte i sykehuskorridorene: «Tore», sa jeg, «du er mistrøstig». Når jeg så fremover, trodde jeg ikke at jeg ville bli trøstet, aldri noensinne. En pleier spurte meg: «Hvordan går det i dag?». «Jeg er mistrøstig», svarte jeg. «Å, jøss da», sa hun. Ved å bruke dette ordet slapp jeg unna, hun lot meg være i fred, ordet lot meg være i et annet rom. Det var en lettelse. «Ja visst», sa hun bare, «det går nok bra», som om hun ikke hørte. Menneskets behov for trøst er umettelig. Det hadde vært et hotell for dem som på slutten av attenhundretallet og fremover hadde bygget fabrikkene på Borregaard. Et hotell for de elendige, de som levde i savn og slit og brennevin, de som etter hvert ikke engang husket savnene. Det var i tre etasjer og virksomheten tok