1 Om armlengdeprinsippet i norsk og internasjonal kulturpolitikk (foredrag for utredningsgruppe som skal gjennomgå Norsk kulturråd, 22-01-14) Innledning Jeg sier med en lett omskriving av stortingsmann Celius i «Det lykkelige valg»: «I Kulturrådet, der er det godt å sitte!» Jeg satt der selv, to-tre dager i uka, oppe på et kvistkontor i gamle Militærhospitalet fra 1994 til 1999. Vikarierende Kulturrådsdirektør, Lidvin Osland, hadde hyret inn meg og et par andre kulturforskere fra periferien for å bygge opp en forskningsavdeling i Kulturrådet. Jeg tror et viktig motiv for Lidvin var å irritere daværende kulturminister Kleveland med et slikt ulydig initiativ. Åse Kleveland likte det ikke, og Lidvin var fornøyd. Dermed satte han i grunnen også armlengdesprinsippet på en spiss. Kunne Kulturrådet bygge opp en slik avdeling uten å spørre departementet om lov? Som støttespiller for sin ulydighet hadde Lidvin for øvrig en tung prinsipiell forsvarer av rådets autonomi, nylig avdøde Jon Bing, da leder for Norsk kulturråd. Men er det fortsatt godt å sitte i Kulturrådet? Jeg vet ikke. De siste gangene jeg har vært der, har jeg hatt vansker for å kjenne meg igjen. Og jeg har ennå ikke besøkt de nye lokalene ved Akerselva. Men det er vel blitt et moderne stort kontorlandskap, akkurat som i Sverige der Statens kulturråd flyttet fra de gamle, sjarmerende lokalene på Skeppsholmen til et nytt anonymt kontorlandskap i Borgvägen 1 for en del år siden. Nei, det er ikke lett for en gammel mann å følge med! I det norske Kulturrådet jeg kjente godt, var det bare ca. 30 ansatte. Til å begynne med altså i 1994-95 var det ganske mange eldre damer med lange skjørt i de mer tjenesteytende lavere sjikt av administrasjonen. De kokte utmerket kaffe for rådsmøtene og holdt ellers orden på det meste. Men så skjedde det en foryngelse, etter at flere gikk av for aldersgrensen. De viktigste medarbeiderne i Kulturrådet, var likevel de ansvarlige fagkonsulentene på de forskjellige kunst- og kulturfelt. Det var blant andre Mari Finnes på litteraturområdet, Ragnfrid Stokke og Kalle Øen på billedkunstområdet, Sjur Færøvik på musikkområdet og Kari Lilleslåtten på scenekunstfeltet. Disse fagkonsulentene hadde høy realkompetanse og sterk faglig status på sine felt, noe som et stykke på vei kompenserte for nokså beskjeden lønn. Jeg opplevde den gang en viss skeptisk selvbevissthet hos Kulturrådets folk overfor Kulturdepartementet. De var ganske følsomme når det gjaldt det de oppfattet som utidig innblanding fra departementet i rådets virksomhet, noe som for så vidt kan ses som en refleks av armlengdesprinsippet.
2 Og slik er det kanskje fortsatt. Men Kulturrådet har utvilsomt endret karakter siden 1990- tallet. Det har fått tilført en rekke nye statlige oppgaver og antall tilsatte er mer enn tredoblet. Er det fortsatt et armlengdesorgan? Har Kulturrådet fortsatt den uavhengige stillingen i forhold til politiske beslutningsorganer som armlengdesprinsippet forutsetter? Eller burde organisasjonen endres på grunnleggende vis? Det er vel slike spørsmål dere som skal se på Kulturrådet i lys av regjeringens bebudete frihetsreform må vurdere. Debatten om armlengdesprinsippet våren 2012 Det hevdes altså gjerne at Kulturrådet bygger på prinsippet om en armlengdes avstand mellom kunst og politikk. Armlengdesprinsippet omtales også ofte som en kulturpolitikkens grunnlov, som skal gjelde for alle sider av forholdet mellom politikk og kulturliv. På vårparten 2012 pågikk det en tilspisset kulturpolitisk debatt om armlengdesprinsippet i norsk presse og på Stortinget. Daværende kulturminister Huitfeldt ble kritisert for å gripe utilbørlig aktivt inn i kunstlivet og legge bånd på den frie kunsten. Foranledningen var den nokså ferske inkluderingsmeldingen, der departementet tok til orde for at inkluderingsarbeid skulle være ein integrert og synleg del av strategi- og programarbeid, personalpolitikk og publikumsarbeid i alle kulturverksemder som får statleg støtte. Demokratisering og inkludering var jo Huitfeldts hjertebarn; men nå så det ut til at hun gikk for langt i sin iver etter å demokratisere og inkludere nye grupper i kulturlivet. Departementet lovde å følge opp sine målsetninger gjennom den såkalte styringsdialogen med tilskuddsmottakerne. Kulturinstitusjoner, interesseorganisasjoner og opposisjonspolitikere reagerte også på følgende formulering i meldingen: Kultursektoren vil spele ei viktig rolle i markeringa og feiringa av 200-årsjubileet for den norske Grunnlova i 2014. I tildelings- og tilskotsbrev for 2011 er verksemder som får tilskot frå departementet bedne om å starte planlegging av prosjekt og arrangement i tilknyting til jubileet, i tråd med verksemda sin profil (Kulturdepartementet 2011:60). Det virket som om departementet ville pålegge norske institusjonsteatre som jo får 70-95 % av sine budsjetter dekt av det offentlige å sette opp særskilte grunnlovsjubileumsstykker i 2014. Opposisjonen var dypt bekymret, kanskje med en viss grunn. Et par tidligere sosialdemokratiske kulturministere (Kleveland og Giske) hadde iallfall vært ivrige på å øke den kulturpolitiske styringen av Norsk kulturråd, det vil si norsk kulturpolitikks mest eksplisitte armlengdesorgan. Politisk styringsvilje er i tråd med den sosialdemokratiske
3 tradisjonen. Spørsmålet var om departementet gikk for langt og brøt med armlengdesprinsippet. I debatten var Høyres daværende kulturpolitiske talsmann, Olemic Thommessen, særskilt høy og mørk. Han avviste enhver form for kulturpolitiske føringer i tildelingsbrevene til kulturinstitusjonene. Kanskje godt at han ikke ble kulturminister? Det er alltid krevende for tidligere opposisjonspolitikere å møte seg selv i døra om de seinere gjenoppstår som ansvarlige statsråder. Mitt inntrykk er at den etterfølgende sosialdemokratiske kulturministeren, Hadja Tajik, modererte Huitfeldts litt klossete formuleringer som kunne tolkes som utidige pålegg. Men Tajik ga vel aldri opp kulturpolitikernes rett til å formulere noen generelle kulturpolitiske føringer overfor kulturinstitusjonene. Det blir interessant å følge med i hvordan Widvey og Åmås vil praktisere armlengdesprinsippet i sin kommunikasjon med kulturinstitusjonene. Armlengdesprinsippet Men hva er det egentlig vi snakker om? Fins det egentlig noe armlengdesprinsipp som vi kan forankre den kulturpolitiske praksisen i? I den norske kulturpolitiske retorikken forekommer dette prinsippet mer entydig og enkelt enn det faktisk er. Da den offentlige kulturpolitikken ble etablert som et nytt og selvstendig politikkområde etter siste verdenskrig, ble riktignok armlengdesprinsippet mer eller mindre tydelig og i varierende grad fra land til land etablert som et slags kulturpolitikkens forsvarsprinsipp for kunstens autonomi. Men armlengdesprinsippet omtales gjerne på to litt forskjellige nivåer. (1) Dels dreier det seg om et svært generelt og vidt prinsipp: Politiske myndigheter bør ikke blande seg direkte inn i spesifikke og konkrete kunstneriske beslutninger; de bør ikke bestemme hvilke stykker teatrene skal spille, hvilke filmer som skal produseres, eller hvilke kunstnere som skal få arbeidsstipend. De kvalitative enkeltbeslutningene må det være opp til kunstinstitusjonene selv å ta, eventuelt til uavhengige kunstfaglige organer eller enkeltpersoner. (2) Men armlengdesprinsippet knyttes i tillegg i mer avgrenset forstand til et særskilt kunst- og kunstnerstøttesystem, der statlige myndigheter delegerer del-myndighet til å fordele støtte til et eget kunstsakkyndig kompetent kulturråd (et arts council ) på en armlengdes avstand fra de samme statlige myndigheter. Kulturrådet (altså the arts council ) oppretter i tillegg gjerne en rekke kunstsakkyndige, uavhengige fagutvalg ( panels ), som skal gi råd til det overordnete rådet på sine fagfelt (billedkunst, scenekunst, litteratur, osv.). Mer eller mindre uavhengige kulturråd ( arts councils ) fins i mange land, ikke minst i den angloamerikanske
4 verden, men også i de nordiske land. Det varierer hvor stor del av kulturstøttesystemet som er delegert til kulturrådet. Det er imidlertid litt misvisende når armlengdesprinsippet opphøyes til et nærmest entydig, ideelt og ubrytelig prinsipp. Når man ser hvordan armlengdesprinsippet praktiseres i ulike land, er det mer nærliggende å snakke om en kontinuerlig dimensjon enn om et entydig prinsipp. Det er snakk om en dimensjon mellom ytterpunktene a) absolutt politisk styring og b) absolutt kunstnerisk autonomi. Matarasso og Landry (1999:23) har pekt på at armlengdesdimensjonen illustrerer et sentralt kulturpolitisk dilemma, nemlig valget mellom direct control og insulation from the political process : I noen europeiske land, slik som Frankrike og Italia, er kultur the business of the Ministry of Culture and is fully integrated within the established systems for parliamentary accountability, skriver de. Her har departementet altså mer eller mindre direkte kontroll med kunstfeltet (det vil si med fordeling av offentlig kunststøtte, med generell utvikling av infrastruktur på sektoren, osv.). Men [t]he risks of this approach may include the danger of political interference in cultural affairs, or simply an excessive control by the state of the means of cultural production and distribution, and a consequent stifling [kveling] of creativity, hevder Matarasso og Landry. Andre land, slik som Irland, Finland og Storbritannia, har derimot recognised the unique nature of cultural issues and seen a value in trying to preserve the detailed planning and decisionmaking from the risk of political interference. Når det kommer til stykket, er vel alle kulturpolitikere enige om at en viss grad av kulturpolitisk styring er legitim. Uenigheten går på graden av kulturpolitisk styring det vil si hvor på den nevnte dimensjonen man plasserer seg. Men vi kan si at kjernen i armlengdesprinsippet er at kunstfaglige enkeltbeslutninger ikke bør tas av politikere, men av kulturfagfolk ut ifra kunstnerisk skjønn. I praksis fins det altså ingen absolutt armlengdesmodell i noe land. Kunstens kulturpolitiske autonomi er gjennomgående relativ. Innenfor et liberalt demokrati må legitim armlengde mellom kunst og politikk veies opp mot tilsvarende legitim kulturpolitisk styring. Det er likevel flere ulike måter regjering og parlament (mer eller mindre legitimt) kan begrense et kulturråds handlefrihet på: Armlengden kan for eksempel begrenses ved å 1) angi faste budsjettrammer for de ulike delområder av kulturrådets budsjett, 2) legge særskilte føringer på kulturrådets virksomhet gjennom tildelingsbrev, 3) innføre spesifikke politiske støtteordninger som begrenser rådets handlefrihet ( statutory schemes ), og 4) styre rådets virksomhet gjennom oppnevningen av dets medlemmer. Langsted (2010:77) peker på hvordan slike
5 begrensninger i armlengden skaper kulturpolitiske dilemmaer både for departement og armlengdesorgan: Armslængdeprincippet er ikke noget uproblematisk princip for uddeling af kunststøtte. Selvom der etableres armslængde mellem politikere og kunstkyndige, så forudsætter princippet jo et samspil. Det politiske system fastlægger mere eller mindre detaljeret, hvilke kunstneriske formål der skal modtage støtte. Hvis den offentlige støtte bliver splittet op i forskellige små pengeposer til forskellige snævert definerede formål, så kan det være så som så med armslængden. Det politiske system kan være interesseret i at styre ved hjælp af pengeposer eller cigarkasser for at sikre, at forskellige politisk dagsaktuelle mål bliver tilgodeset her og nu. Armslængdeorganet vil oftest være interesseret i bredt beskrevne formål og i store samlede tildelinger, som man selv kan disponere over. Det giver fleksibilitet og større mulighed for at imødekomme nyudviklinger hurtigt. Afgrænsningen af, hvilke formål kunststøtten skal tilgodese, og udparcelleringen af pengene i små cigarkasser er et kamp- og diskussionsfelt. Det handler i virkeligheden om, hvor langt parlamentets magt over kunstpolitikkens konkrete afgørelser går og skal gå. Armlengdesprinsipp og kulturpolitisk organisering i ulike land Både i norsk og internasjonal kulturpolitisk og kulturfaglig debatt verserer det imidlertid en forestilling om det absolutte og ubeskårete armlengdesprinsipp. Men noe slikt rendyrket armlengdessystem er neppe realisert i noe lands kulturpolitikk. Storbritannia framheves gjerne som armlengdesprinsippets hjemland, og dermed også som noe av et kulturpolitisk foregangsland for land som skal bygge opp en ny kulturpolitikk. Men flere forskere har pekt på at Storbritannia historisk høyst motvillig utviklet en offentlig kulturpolitikk. God help the minister that meddles with art, skal statsminister Lord Melbourne ha sagt alt i 1835. Siden har britisk kulturpolitikks historie i høy grad vært preget av en kombinert puritansk og liberal skepsis mot offentlige inngrep i kulturlivet. The Arts Council of Great Britain ble likevel opprettet i 1946, med økonomen John Maynard Keynes som inspirator og første chairman. The Arts Council støttet britisk kunstliv på en armlengdes avstand fra politiske myndigheter. Rådet skulle befolkes av uavhengige og ubestikkelige kunstsakkyndige personligheter. I tillegg skulle det ha hjelp av en rekke kunstsakkyndige underutvalg altså panels på forskjellige kunstfaglige områder. Opprettelsen av the Arts Council kan både ses som et uttrykk for en keynesiansk vilje til å innføre en viss offentlig styring også av britisk kulturliv og som et grep for å holde fordelingen av offentlig kunststøtte på en armlengdes avstand fra politiske myndigheter. Men at den puritansk-liberale skepsisen til en offentlig kulturpolitikk vedvarte, går fram av følgende sitat av Arts Council-chairman lord Goodman fra 1960. Han skal ha sagt: One of the most precious freedoms of the British is freedom from culture.
6 Britisk kulturpolitikk har likevel aldri i praksis vært organisert helt i tråd med en idealtypisk armlengdesmodell. For det første var det bare en ganske begrenset del av den offentlige kunststøtten som ble kanalisert via the Arts Council. Regjeringen selv fordelte mye av støtten til de store kulturinstitusjonene særlig museene direkte, uten påfallende sterk armlengdes avstand. Flere kommentatorer har dessuten stilt spørsmål ved uavhengigheten til Arts Council-medlemmene. Litteraturforskeren Richard Hoggart, som også har vært visepresident i Arts Council, har for eksempel pekt på at oppnevningen av noen av medlemmene til rådet snarere skyldtes deres tilknytning til a quite small, upper bourgeois cultivated in-group enn deres kjennskap til rådets saksområder. Og Raymond Williams, som også har sittet i rådet, mente at det snarere var en håndledds avstand enn en armlengdes avstand mellom regjeringen og Arts Council. I 1992 opprettet dessuten britene et eget kulturdepartement i tillegg til the Arts Council. Forskjellen mellom den britiske og den nordiske modellen for kulturpolitisk organisering er med dette blitt stadig mindre. Økt vekt på mål- og resultatstyring har påskyndet denne typen kulturpolitisk konvergens mellom mange land. Frankrike regnes likevel ofte som armlengdesprinsippets kulturpolitiske motpol. I sin klassiske analyse av ulike lands kulturpolitikk nevner Cummings og Katz (1987) eksplisitt den franske kulturdepartementsmodellen som et alternativ til den britiske armlengdesmodellen. I Frankrike, hevdes det, styres kulturpolitikken fra ett sentralt kulturdepartement omtrent på samme måten som ethvert annet politikkområde. Her har man ingen bekymring for at kunst er et så skjørt og spesielt område at man bør være varsom med direkte departementsstyring. Europarådet har således beskrevet den franske kulturpolitiske modellen slik: Det er kulturministeren som, på en suveren måte og i kraft av de budsjettmidler som blir stilt til hans disposisjon av regjeringen, gjør valget mellom prosjekter og setter dem i gang. Denne praksisen har sine fordeler: Nye initiativer kan bli besluttet uten å sjeneres for mye av forhåndsdiskusjoner, og de kan lanseres med den styrke som støtte fra den politiske makten gir dem. Man erkjenner uten videre i Frankrike at det fins tette bånd mellom kulturpolitikken og politikken i vid forstand. Andre land i Europa mener at man heller bør etablere en større avstand mellom kulturaktivitetene og den politiske makten; de gjør bruk av uavhengige råd med ansvar for å tolke og iverksette kulturpolitikken. Frankrike mangler ikke konsultative organer på forskjellige kulturområder, men det gjør ikke bruk av noen organisme satt sammen av et utvalg personligheter knyttet til konkrete erfaringer, som skal konsulteres om de generelle problemene i kulturpolitikken (Conseil de l Europe 1988:51-52)
7 Det stemmer at Frankrike mangler et kulturpolitisk organ av arts council -typen. I hvilken grad det betyr at politiske myndigheter griper direkte inn i kunstneriske valg, kan likevel diskuteres. André Malraux (1959-69) skal for eksempel ha sagt at regjeringens kulturpolitiske rolle burde være å støtte uten å influere. Samtidig er det mange eksempler på at franske politikere har grepet direkte inn i kunstpolitiske prioriteringer og satt sitt personlige stempel på dem: President Pompidou fikk opprettet sitt eget senter for moderne kunst (1977); Mitterand sørget (trass i store protester) for at den kinesisk-amerikanske arkitekten Pei fikk tegne Pyramiden i Louvre (1989), og Chirac fikk opprettet sitt museum for ikke-vestlige sivilisasjoner, Musée du quai Branly (2006). Denne typen fransk intervensjonistisk kulturpolitikk er ofte blitt betegnet som monarkistisk : Kulturministre og presidenter som på denne måten intervenerer aktivt og direkte i kulturpolitikk og kunstliv, har fellestrekk med enevoldsmonarker i fransk historie. Kulturpolitikken i de nordiske land plasserer seg i en mellomstilling mellom de idealtypiske britiske og franske modellene. Både i Norge, Sverige, Finland og Danmark er den statlige kunstforvaltningen delt mellom a) relative tunge, intervensjonistiske kulturdepartementer, og b) en form for kulturråd som fordeler statlig støtte til kunstnere og kunstprosjekter på en armlengdes avstand fra politiske myndigheter. Alle disse fire nordiske landene har kunst- eller kulturråd, som i engelsk oversettelse betegnes som arts councils. Det svenske og det norske kunststøttesystemet omfatter også andre statlige kunststøtteorganer, som iallfall noen ganger blir sagt å befinne seg på en armlengdes avstand fra politiske myndigheter (særlig Statens kunstnerstipend i Norge og Konstnärsnämnden i Sverige). Men det er to trekk ved de nordiske arts council -systemene som skiller dem fra det britiske: (1) De nordiske land har bygd ut et ganske omfattende system av spesifikke stipend- og garantiordninger for individuelle kunstnere. Dette medfører større statlig styring og mindre fritt spillerom for kulturrådet, i vårt tilfelle Statens kunstnerstipend, i Sverige Konstnärsnämnden. (2) I tillegg er de nordiske arts council -systemene ofte preget av korporatisme, i den forstand at kunstnerorganisasjonene oppnevner de fagkyndige komiteene og har bukten og begge endene når det gjelder fordeling av kunstnerstøtte. Korporative ordninger er også uten tvil i strid med armlengdesprinsippet. I Norge blir de korporative strukturene opprettholdt innenfor Statens kunstnerstipend og mer eller mindre i Kulturrådets litteraturstøtte. Også Finland og Danmark har opprettholdt korporative kulturrådsstrukturer, mens Sverige avviklet de samme strukturene på 1990-tallet. Korporatismen er også under
8 press i norsk kulturpolitikk: Både kulturmeldingen fra 2003 og Løken-utvalget fra 2008 foreslo å avvikle kunstnerorganisasjonsinnflytelsen på fordelingen av kunstnerstipendier. Skal Kulturrådet rendyrke armlengdesprinsippet, burde denne organisasjonsformen stå for fall i Norge også. Kulturrådet organisering og utfordringer Da Norsk kulturråd ble opprettet i 1965, var det imidlertid ingen som snakket om armlengdesprinsippet. Men den samme liberale omsorgen for kunstens autonomi fra kulturpolitisk styring kom likevel til uttrykk i budsjettinnstillingen som lå til grunn for opprettelsen: Medlemmene av dette rådet må ikke være utpekt som representanter for ulike kunstnergrupper eller organisasjoner, men være uavhengige og med en overbevisende almen kulturell bakgrunn, het det der. Kulturrådet skulle ha en fri stilling i forhold til politiske myndigheter; det skulle være et selvstendig råd av kulturfaglig kompetente personer; det skulle ha underutvalg ( panels ) med spesifikk kompetanse på kulturfaglige delfelt; det skulle primært ha ansvar for kunstfeltet; det skulle ivareta kunstnerisk kvalitet; og det skulle fremme nyskaping snarere enn fast institusjonsstøtte. Det skjedde ingen dramatiske endringer i Kulturrådets organisering og funksjon før midt på 1990-tallet. Men siden da har Norsk kulturråd gjennomgått ganske dramatiske endringer endringer som setter armlengdesprinsippet på store prøver. (1) Det skyldes for det første at departementet gradvis har overført ansvaret for forvaltningen av støtte til en rekke svært spesifikke statlige kulturtiltak de såkalte post 74-tiltakene til Kulturrådet. Eksempler på slike tiltak er eller var: Center for Afrikansk Kulturformidling (CAK), Døvetolkning av teaterforestillinger, Norske Grafikere, Grenland Friteater, Landsforbundet Teatrets Venner, Kunst på Arbeidsplassen og Norges Husflidslag. I utgangspunktet har det vært snakk om faste tiltak der Kulturrådet har liten mulighet for å utøve sitt kunstneriske skjønn, for eksempel å nedlegge hele tiltaket. Etter hvert har Kulturrådet fått større spillerom når det gjelder å utøve et faglig skjønn også i forhold til disse tiltakene. Men de har vel fortsatt en mer kulturpolitisk styrt status enn den tradisjonelt autonome og midlertidige kulturrådsstøtten. (Hvor autonomt Kulturrådet nå er blitt når det gjelder beslutninger om disse tiltakene, vet jeg ikke. Det er vel slike ting dere må se nærmere på.) (2) For det andre har som kjent Kulturrådet fra 2011 fått restene av et helt statlig direktorat det tidligere ABM-utvikling i fanget. Arkiv- og museumsdelen av ABM er fusjonert med Kulturrådet, mens bibliotekdelen er gått til Nasjonalbiblioteket. Det tidligere ABM-utvikling hadde statlige tilsyns- og utviklingsoppgaver som var nokså forskjellige fra oppgavene til Kulturrådet. De utøver på en
9 helt annen måte forvaltningsoppgaver på vegne av departementet. De har heller ingen tradisjon for å forholde seg til uavhengige fagutvalg, slik administrasjonen i det gamle Kulturrådet hadde. De ovennevnte endringene har bidratt til å endre Norsk kulturråds organisasjon og interne kultur radikalt, så vidt jeg har forstått. Antall ansatte er som nevnt omtrent tredoblet de siste 15-20 årene til over 100 i dag. Det utvidete Kulturrådet er blitt en hybrid organisasjon som i høy grad kombinerer typisk autonome armlengdesoppgaver med typisk kulturpolitisk styrte direktoratoppgaver. I rapporten jeg skrev for Enger-utvalget, var jeg så frimodig å formulere to konkrete forslag når det gjelder organiseringen av Norsk kulturråd: 1. En bør vurdere å dele det nåværende store Kulturrådet i to en armlengdesdel og en direktoratdel. 2. En bør revurdere oppnevningen av medlemmer til rådet, slik at det igjen får et mindretall av kulturpolitisk oppnevnte medlemmer, sammen med et flertall av kunstfaglig oppnevnte medlemmer. En slik reform forutsetter ytterligere delegering av konkrete kunstfaglige beslutninger til underutvalg, slik at rådet primært får en overordnete strategisk funksjon. Det første forslaget kan ses som et forsøk på reetablere Kulturrådet som armlengdesorgan. Det andre forslaget reflekterer en erkjennelse av at selv et armlengdesorgan ikke kan operere i et kulturpolitisk tomrom. Armlengdesprinsipp og NPM Det er altså et hovedpoeng for meg at armlengdesprinsippet som et absolutt og entydig ubeskåret prinsipp er en retorisk illusjon. Det vil og bør vel alltid være en avveining mellom (1) kunstnerisk frihet og (2) kulturpolitisk styring. Men når vi skreller vekk retorikken, står vi overfor det mye vanskeligere spørsmålet om hvor grensen mellom de to polene skal gå. I den sammenheng er det interessant å se til Storbritannia, armlengdesprinsippets hjemland og nå et land med solid konservativ regjering, akkurat som Norge. Som jeg var inne på foran, har det i løpet av de siste vel 20 årene skjedd en tiltakende arbeidsdeling mellom det gamle «Arts Council» og et nyere Kulturdepartement, også i Storbritannia. Slik sett er Storbritannia fått en statlig kulturpolitisk struktur som ligner mer på den som stort sett rår i de nordiske land. Men spørsmål er i tillegg: Hvor autonomt er egentlig det britiske «Arts Council» nå i målstyringens tidsalder? Og i hvilken grad driver «the Arts Council» kulturpolitisk styring gjennom sine tildelinger til kulturlivet?
10 Jeg har ikke grunnlag for å si mer om i hvilken grad det britiske Kulturdepartementet driver utstrakt politisk kontroll med Arts Council. Riktignok mente «cultural studies»-pionerene Hoggart og Williams som nevnt begge at det var et tett forhold mellom den politiske eliten og medlemmene av Arts Council. I og med at det var den samme politiske og sosiale eliten som dominerte både regjeringen og Arts Council, ble hele diskusjonen om en armlengdes avstand mye av en illusjon, mente de. Seinere informanter har pekt på at regjeringen har lagt svært stor vekt på ulike typer mangfoldshensyn ved oppnevning av rådet for eksempel mangfold når det gjelder kjønn, etnisitet og uførhet. Altså at en type liberal politisk korrekthet har vært styrende for oppnevningen av Arts Council de seinere årene. Når det gjelder politisk styring av Arts Council fra departementshold, har jeg likevel begrenset kunnskap selv om noen foreløpige «management agreements» og rapporteringsskjema som jeg har sett, kan tyde på ganske vidtrekkende og detaljerte styrings- og rapporteringsrutiner mellom «Department for culture, media and sport» (DCMS) og Arts Council. I tillegg er det interessant å se nærmere på relasjonen mellom Arts Council og kulturlivet altså mottakerne av støtte. Her er tildelingsbrevene («Grant offer letters») interessant lesning. De regulerer forholdet mellom Arts Council og tilskuddsmottakere. Sigrids og min felles stipendiat, Bård Kleppe, har skaffet fram noen slike «Grant offer letters». Han vil blant annet studere britisk teaterpolitikk og teaterliv nærmere i sin PhDavhandling. Disse tilskuddsbrevene inneholder en god del kulturpolitiske føringer, som Olemic Thommessen knapt hadde likt. «The Royal Shakespeare Company» for eksempel må forplikte seg til litt av hvert når de mottar offentlig støtte. Når det gjelder målet «equality», heter det for eksempel: During the life of this funding agreement all our national portfolio organisations will be required to produce and implement your own equality action plan 1 demonstrating how you are promoting equality in the arts, encouraging diverse talent and increasing opportunity to enter the arts workforce. The Royal Shakespeare Company må også lage en handlingsplan for bærekraft «sustainability»: Arts Council England is committed to taking practical steps to embed environmental sustainability in the arts and cultural sectors. Within the life time of this funding agreement, we intend to ask all our national portfolio organisations to develop an 1 Min understrekning.
11 environmental action policy and annual action plan 2 to improve environmental performance and carbon emissions, skriver de. «The Royal Shakespeare må også prioritere diversity in the arts, kunstnerisk talent når det gjelder klasse, rase, alder og uførhet, og mye mer. Men særskilt relevant for vår egen debatt om grunnlovsjubileet er kanskje en kulturpolitisk passus om at «major opportunities such as the London 2012 Olympic and Paralymic Games» skulle prioriteres for et par år siden. Spørsmålet er om ikke de kulturpolitiske føringene overfor kulturlivet er minst like sterke i Storbritannia som i Norge, nå i målstyringens tidsalder. Bård vil etter hvert kunne si mer om dette. Et annet spørsmål er hvor plagsomt styrende slike kulturpolitiske føringer i tildelingsbrev egentlig er for institusjonenes drift. Det skal selvsagt ikke bagatelliseres. Når armlengdesprinsippet drøftes generelt og prinsipielt, vises det ofte - med rette - til historiske eksempler på nazistisk og stalinistisk innblanding i kulturlivet. Hvis man vil ha dokumentert eksempler på slik innblanding, kan man for eksempel lese Dahl og Helseths bok om norsk kulturpolitikks historie eller Fidjestøls bok om Det norske teaterets historie. Begge dokumenterer sterke nazistiske kulturpolitiske inngrep i norsk kulturliv under krigen. Og det fins nok også eksempler på problematiske brudd med armlengdesprinsippet i dagens Europa (jf. Ungarn). Men jeg er ikke like overbevist om at kulturpolitiske føringer i Kulturdepartementets tildelingsbrev til norske kulturinstitusjoner plager institusjonene noe særlig. Det er et inntrykk jeg har fått gjennom flere intervjuer med informanter i norsk teaterliv i et par av våre forskningsprosjekter. Det er riktig at mange aktører også i kulturlivet ropte offentlig varsko mot statlig overstyring under armlengdesdebatten våren 2012. Men når man intervjuer de samme aktørene på tomannshånd, får man ikke inntrykk av at de føler sin kunstneriske autonomi særlig truet av departementet. De sier imidlertid ikke «nei» til å stille seg bak den kulturpolitiske autonomi-fanen, når den først blir reist. Deler av den offentlige debatten om armlengdesprinsippet framstår likevel som spill for galleriet. 2 Min understrekning.