OVERSETTELSE AV TRANSNASJONALE DØVE LITT OM MEG SELV Som sagt, så heter jeg Sigrid. Nå skal jeg fortelle om temaet her oppe. Først presenterer jeg meg selv, så vil jeg fortelle om min erfaring med å reise internasjonalt, deretter skal jeg snakke om hvordan vi kommuniserer internasjonalt. Til slutt tar jeg opp temaet transnasjonale døve, som står på lerretet her. Jeg er 23 år gammel, født og oppvokst på Hareid, på samme sted som noen av dere som sitter her blant publikum. Det er gøy å se kjente ansikter. Da jeg var 1-2 år gammel, oppdaget foreldrene mine at jeg hørte dårlig. Jeg fikk høreapparat og gikk i barnehage for hørselshemmede i nærheten av Ålesund 2 dager i uka. Der lærte jeg litt tegn og fikk taletrening og forskjellig. Etter hvert begynte jeg på skolen. Jeg gikk integrert på hørende skole, slik som flere av dere som sitter her gjør. På barneskolen fungerte det fint med tolk. Jeg vokste opp sammen med en annen døv jente, og vi snakket sammen på tegnspråk. Da jeg begynte på ungdomsskolen, var det ikke så lett. Det sosiale fungerte ikke helt fordi det ble mye prat. På barneskolen var det lett å være sosial i leken og det fungerte fint. I og med at det var mer prat på ungdomsskolen, ble det slitsomt og vanskelig. I mange år hadde jeg dratt hit til Trondheim på deltidsopphold, der alle brukte tegnspråk og den sosiale omgangsformen var helt annerledes. I 10. klasse begynte jeg derfor her på full tid. Jeg trivdes veldig godt her i Trondheim, så jeg bestemte meg for å bli og ta videregående skole her. Jeg tok allmennfag på Heimdal videregående skole. Etter det begynte jeg på NTNU, universitetet, og studerte sosiologi, S-O-S-I-O-L-O-G-I, og medievitenskap. Frem til nå har jeg flyttet litt rundt omkring, jobbet et år i barnehage for døve, og nå studerer jeg tverrkulturell kommunikasjon. Får dere med dere hva jeg sier? MIN INTERNASJONALE ERFARING Mitt første møte med døve i internasjonal sammenheng var da jeg var 18 år gammel. Da var jeg gammel nok til å bli med på Nordisk Ungdomsleir. I 2002 ble den arrangert i Finland. Flere av mine venner, som er litt eldre enn meg, hadde vært med på ungdomsleir i Sverige i år 2000. De fortalte så mye positivt om leiren, og det gjorde at jeg ville være med når det ble arrangert i Finland. Den norske gruppen fløy sammen til Finland og ungdomsleiren. Der var det et yrende liv med mange døve ungdommer, og alle brukte tegnspråk. Jeg ble litt overveldet og litt usikker på kommunikasjonen fordi jeg aldri hadde brukt internasjonale tegn før. På leiren var det døve ungdommer fra ulike land, som dere ser her. Det var folk fra Sverige, Finland, Danmark, Norge og Island. Før var ikke Færøyene med på disse leirene, og det var de ikke på denne leiren i 2002 heller. Nordisk Ungdomsleir arrangeres annethvert år, og de 5 landene bytter på å arrangere leiren. Første dag på leiren kom mannen på bildet her opp på scenen. Han brukte internasjonale tegn, og jeg skjønte ingenting! En norsk kamerat satt ved siden av meg og tolket til norsk tegnspråk, da skjønte jeg hva han snakket om. Dagen etterpå hadde vi ulike aktiviteter, og vi var omtrent 100 deltakere som ble delt inn i grupper. På min gruppe var vi to norske sammen med flere fra andre land. Vi måtte la være å bruke norsk tegnspråk og måtte finne en måte å kommunisere på. Det var vanskelig, men vi kom oss gjennom aktivitetene. Om kvelden kom samme mann på scenen igjen og oppsummerte hva som hadde foregått om dagen. Da oppfattet jeg alt han sa! Kompisen min behøvde ikke å tolke eller oversette for meg. Plutselig forsto jeg internasjonale tegn!
HVEM KAN VÆRE MED? Jeg er selv vokst opp som tunghørt. Og jeg har vært med på mange ulike arrangement. Det har ikke vært noe problem, så tunghørte er hjertelig velkomne til å være med. Men mange døve rundt om i verden føler at tegnspråk er viktig. Hvis man bruker tale, mister de døve informasjon. Når vi bruker tegnspråk, er det likt for alle. Alle kan få med seg hva som blir sagt. Det samme skjer jo hjemme i Norge også. De som er helt døve får ikke med seg noe når det brukes talespråk. Vi kan jo tegnspråk, så det er bare å bruke det! Tegnspråk er også selvfølgelig en del av døves kultur, og identitet. NORDISK UNGDOMSLEIR Nå skal jeg si litt mer om hva som skjer på Nordisk Ungdomsleir. Det er ulike aktiviteter. I Finland padlet vi i kajakk og rodde i vikingbåt. Vi hadde orientering og var i en taubane, vi hang i et tau og rutsjet nedover. Det var spennende og kjempegøy. Vi hadde også mye teamwork. Da jobbet vi i grupper, og hver gruppe fikk en oppgave å løse sammen, slik at vi måtte diskutere og reflektere sammen om hvordan det kunne løses. Et eksempel ser vi på bildet. Der hadde gruppen fått i oppgave å komme seg fra en øy til en annen kun ved hjelp av to planker, vi måtte virkelig diskutere hvordan vi skulle få det til, og det var veldig gøy og spennende å diskutere. Om kveldene hadde vi sosialt samvær hvor alle var samlet. På bildet ser dere at vi holder det norske flagget. Det er fordi at Norge en kveld denne uken hadde ansvar for underholdningen. En annen kveld kunne det være Sverige sitt ansvar å ordne med underholdningen. Den dagen det var Norge sin dag, samlet alle deltakerne seg i en ring kl. 8 om morgenen mens det norske flagget ble heist. Deretter tegnet den norske gruppen nasjonalsangen. Når dagens aktiviteter var over, var det den norske gruppen som hadde ansvar for å finne på aktiviteter og underholdning til kvelden. Da prøvde vi for eksempel å få folk med på ting, det var virkelig morsomt. Da jeg var med på Nordisk Ungdomsleir, lærte jeg mye internasjonale tegn, og jeg fikk venner fra Finland og andre land. Ennå i dag har jeg kontakt med noen av dem som jeg ble kjent med i 2002. I 2006 var jeg nok en gang med på Nordisk Ungdomsleir, som da ble arrangert på Island. Der var det også mange ulike aktiviteter og underholdning. Vi fikk også oppleve litt av islandsk kultur. Vi red på islandshester, som dere sikkert vet hva er. Vi så også geysir og andre ting som var typisk for Island. Vi bodde langt ute i ingenmannsland. Det var bare fjell og nesten ingen vegetasjon. Vi kjørte buss for å komme oss dit, og vi kjørte over en elv og det var humpete og svingete. Det var veldig spennende og fint å være sammen. På Island møtte jeg igjen mange av dem som jeg møtte i Finland i tillegg til at jeg møtte flere nye og ble kjent med flere. NORDISK JUNIORLEIR Jeg skal fortelle dere litt om Juniorleiren. Aldersgrensen er 13-17 år, og det betyr at dere kan være med. Akkurat på denne leiren har jeg bare vært med som leder, men det var også veldig morsomt og sosialt, og vi ble kjent med svenske, danske, finske, islandske og færøyske døve. Det var ulike aktiviteter den gangen i Finland. Det var et vann der, og vi bada mye! Vi hadde mange forskjellige leker og spilte fotball. Det var også leker som jeg aldri hadde sett før, og alle koste seg sammen.
I bussen på vei til leiren grupperte alle deltakerne seg etter land. Nordmennene satt sammen, svenskene satt sammen, og danskene satt sammen. På vei tilbake fra leiren, derimot, var det helt annerledes. Da satt ikke nordmennene for seg eller svenskene for seg. Da satt alle blandet, og alle var sammen. VERDENS UNGDOMSLEIR I 2003 fikk jeg vite om Verdens ungdomsleir. Da hadde jeg vært på Nordisk Ungdomsleir og det var jo så spennende og så kjekt. Nå skulle ungdom fra hele verden samles. Jeg tenkte litt på det og fant ut at jo, det ville jeg søke om å få være med på. Det var bare fire deltakere fra Norge som fikk være med. Det var fordi det kommer folk fra hele verden, og da blir det veldig mange. Jeg søkte altså, og etter en stund fikk jeg bekreftelse på at jeg skulle får være med. Jeg reiste sammen med tre andre jenter fra Norge. Leiren ble arrangert i Canada. Leiren varte i en uke, og det var mange land representert der. Sør-Afrika, Japan, Amerika, Australia, folk fra mange land møttes, og alle var døve og brukte tegnspråk. Alle måtte presentere seg selv, at man var fra Norge, si sitt navn og gi forskjellige andre opplysninger. Det var mye aktiviteter også på denne leiren i tillegg til at det var forelesninger om ulike tema, som Hva er en god leder?, Døve, AIDS, dere kjenner til sykdommen AIDS? På verdensbasis er det mange døve som ikke får noen informasjon om AIDS. Derfor benytter man sjansen på leiren til å spre informasjon om AIDS til døve som ikke hadde den kunnskapen. Om kvelden var vi sosiale, hadde det gøy, danset og fant på ting. Vi møtte andre og utvekslet erfaringer om hvordan situasjonen for døve var i de ulike landene, tegnspråk, døves rettigheter, erfaringer fra oppveksten og mange andre ting. VERDENSKONGRESS WFDYS er ungdomsforbundet som ligger under WFD. Da leiren var ferdig, dro vi til Montreal, M-O-N-T-R-E-A-L, i Canada, der det var kongress. Før kongressen startet, hadde WFD og WFDYS generalforsamling, der man blant annet valgte nye representanter til styret. Jeg og en annen norsk jente representerte Norge i generalforsamlingen, så vi var med å stemme i ulike saker for WFDYS. Kongressen hadde en masse ulike tema som var veldig spennende og nyttige. I og med at selve leiren var ferdig, ble deltakerne spredd, men likevel var vi mye sammen og møttes underveis på kongressen. Det var mange sosiale arrangementer. Om kvelden arrangerte de blant annet Deaf pub og der kom det masse døve og det var veldig sosialt og gøy! På bildet her ser dere nordiske døve som var med på kongressen. Vi møttes og hadde et fint fellesskap. Det var fordi flere kjente hverandre fra før etter at vi hadde møttes på nordisk ungdomsleir. FRONTRUNNERS I 2005 studerte jeg på NTNU, da hadde jeg gått på skole i 16 år, og jeg begynte å miste motivasjonen. Jeg var skolelei. En dag chattet jeg på MSN med en australsk venninne, døv hun også. Hun kunne fortelle meg at i Danmark skulle det arrangeres et internasjonalt kurs for døve og hun hadde veldig lyst til å være med. Jeg syntes det hørtes spennende ut og ba henne sende meg lenke til nettsidene. Jeg gikk inn der og leste og syntes det så spennende ut. Det føltes mer motiverende enn å fortsette å studere og være på forelesning i store auditorier sammen med mange hørende. Å være sammen med flere døve fra andre land virket veldig interessant, så dagen før
søknadsfristen bestemte jeg meg for å søke, og jeg fikk være med. Dere ser hele gjengen på bildet her, det var en veldig fin gjeng! Det var 11 deltakere fra ulike land; Australia, Danmark, Finland, Frankrike, Aus, nei det hadde jeg sagt, New Zealand, Norge, Skottland og USA. Vi var sammen i tre og en halv måned. I løpet av den tiden hadde vi undervisning og var gjennom ulike tema, som Døves kultur, hva er det? Døves identitet, hva ligger i det? Døve i den tredje verden og mange andre tema. I Frontrunners hadde vi også ulike prosjekt, vi laget blant annet film. Vi ble delt i grupper og laget film som vi viste hverandre. Det var veldig gøy. Vi hadde jo mange tema, for eksempel døve i den tredje verden og hva vi kan gjøre for å hjelpe dem og så videre. FRONTRUNNERS HISTORIKK Jeg var med i den første Frontrunners. Nå er det tre år siden, og det arrangeres for 3. gang. Da jeg var med, varte det bare i 3,5 måneder. Nå varer det et helt år og har en del ekstra i forhold til før. De fokuserer på prosjekt og er ute i felten en periode og kommer tilbake for å utveksle erfaringer rundt det. Mye spennende. I år er det to norske jenter med, og i fjor var det en norsk jente med. Hvor blir det av guttene? Kom igjen gutter, dere må også være med! FRONTRUNNERS OG SPRÅK Vi var samlet i tre og en halv måned, og alle brukte sitt lands tegnspråk. Så vi brukte en del internasjonale tegn i kommunikasjonen. Etter en stund fikk vi besøk av en mann som har mye erfaring internasjonalt. Han så at vi nesten hadde utviklet vårt eget språk, det var internasjonalt, iblandet amerikansk tegnspråk, finsk tegnspråk, og norsk tegnspråk hadde påvirket litt. Det ble dermed en salig blanding, ja nesten et eget språk som hadde fått utvikle seg gjennom vår daglige kommunikasjon. Da jeg ble med i Frontrunners, brukte jeg bare internasjonale tegn. Jeg kunne ikke bruke norsk tegnspråk siden jeg var den eneste norske der. Jeg husker at da jeg kom hjem, brukte jeg mye internasjonale tegn når jeg snakket med mine norske venner, så de skjønte ikke alltid hva jeg sa. Det var vanskelig å gå tilbake til norsk tegnspråk. Jeg var rett og slett litt forvirret, men etter hvert så gikk det seg til, og jeg klarte å få tilbake mitt norske tegnspråk. INTERNASJONALE TEGN Er det noen som vet hva dette tegnet betyr? I love you, det er riktig. Det er sammensatt av bokstavene I (jeg) L (love) Y (you). Det er et veldig internasjonalt tegn og nesten alle vet hva det betyr, mange av dere også visste hva det betyr, helt riktig. Kroppsspråk, vet dere hva det er? Ja, det er bruk av ansikt, kropp, ulike bevegelser det er riktig. Kroppen forteller veldig mye. Også i internasjonal sammenheng kan man fortelle mye med kroppen. Vet dere hva ikoniske tegn er? Ikke? For eksempel tegnet ball. Det oppfatter dere. Jeg viser en rund form, hvis jeg sier ball (på munnen, hendene viser en bølgeform), så vil ikke dere skjønne meg, fordi den formen ikke har noe med ball å gjøre. Og som du sa, tegnet for drikke, alle skjønner hva jeg skal gjøre når jeg gjør tegnet for drikke. Jeg kan si at Nå er jeg tørst, og må ha noe å drikke (tar et vannglass og drikker). Sånn drikker jeg. Det er også et ikonisk tegn. Disse to elementene (kroppsspråk og ikoniske tegn) har mye med hverandre å gjøre, for eksempel i forhold til følelser. Jeg kan vise at jeg er blid og fornøyd, irritert og sint, at jeg fryser. Det er lett å vise andre at jeg fryser, for eksempel, eller at jeg er varm. Dette er enkle og grunnleggende ting, men det er veldig nyttig å kunne i internasjonal kommunikasjon. Nå døve treffes internasjonalt, kommer man fra ulike land og ikke alle kan engelsk. Likevel er engelsk litt viktig i internasjonal kommunikasjon iblant. Hvis jeg for eksempel forteller noe på tegnspråk og står fast fordi jeg ikke kommer på et tegn for et ord, så kan jeg bruke enhåndsalfabetet til å stave det engelske ordet. Her i Norge har vi enhåndsalfabetet; a, b, c, d, e, f, g osv. Her ser vi at det norske og internasjonale enhåndsalfabetet er veldig like, det er ikke så stor forskjell på dem. Det er fint, for da vet vi at vi kan alfabetisere når vi møter døve internasjonalt.
GRUNNLEGGENDE KOMMUNIKASJON MED INTERNASJONALE TEGN Nå har jeg lyst til å vise dere hva man gjør når man møter en annen døv person for første gang, for eksempel fra Japan. Hva gjør jeg da for å presentere meg selv og for å få den andre til å presentere seg? Hvis jeg for eksempel vil spørre hva vedkommende heter, så gjør jeg slik (viser: pek name what ). Nå spør jeg Unni hva hun heter. Da kan hun svare (viser my name U-N-N-I) og viser navnetegnet for Unni. Dette er tegnet for name (viser). Deretter spør man gjerne hvor folk kommer fra. Da spør jeg (viser: from where?). Jeg kan fortelle (viser: I m from Norway). Hvis jeg vil vite hvor gammel, (viser tegnet for age, så svenske tegnet for gammal ). Hvis jeg vil spørre hvor gammel noen er, så er tegnet for age slik (viser) og jeg sier you what (viser). Hvis noen spør meg, og jeg sier 23 på norsk tegnspråk, så vil de ikke forstå hva jeg sier. Da må jeg si 2 og 3 for 23, for eksempel. Hvor gammel er dere? Er dere 12? Hvis dere snakker med noen, så kan dere si (viser: I m 1-2 ) eller (viser: 10 og 2) eller 1 og 2. Å MISFORSTÅ HVERANDRE Da jeg snakket litt om internasjonale tegn i sted, ble det kanskje oppfattet som at det er lett å lære seg å kommunisere med internasjonale tegn, men det kan skje misforståelser. For eksempel hvis noen spør meg om noe som jeg er litt usikker på, og jeg velger å bruke det norske tegnet kanskje, det tegnet kjenner dere vel. Hvis jeg bruker det tegnet internasjonalt, så vil nok folk se spørrende på meg. Det er fordi tegnet kanskje ikke betyr kanskje internasjonalt, det betyr homo. Akkurat, ja. Derfor er det bedre å bruke dette for maybe (viser ulike tegn som betyr kanskje ). UTBYTTET AV Å REISE Jeg har hatt veldig stort utbytte av å reise internasjonalt, fordi jeg har møtt døve fra mange forskjellige land og fått et stort nettverk. Jeg kjenner døve fra mange steder, så hvis jeg har lyst å reise, vet jeg at når jeg er ute og reiser, har jeg alltids noen døve jeg kan besøke, og som jeg har noe til felles med. TRANSNASJONALE DØVE Nå skal jeg snakke litt om transnasjonale døve. Hva ligger i det begrepet, mon tro? Jeg er en av mange, mange døve fra hele verden som er aktivt med på internasjonale treff og arrangement for døve, hvor vi treffes, er sosiale og har ulike aktiviteter. Det er arrangementer som leirer, sportsarrangement, politiske arrangement og så videre. Men hva er grunnen til at døve har søkt sammen internasjonalt igjen og igjen, helt siden 1800-tallet? En grunn kan være at døve er født inn i et samfunn som er tilrettelagt for hørende, det gjør at alle har de samme erfaringene med å møte hindringer og barrierer. Det gjelder både meg, som bor i Norge, på samme måte som en som bor i Japan eller Sør-Afrika og andre land, for ikke å snakke om den 3. verden, men det skal jeg ikke snakke om akkurat nå. Ved å komme sammen kan vi utveksle erfaringer og ideer. Hvis noen gjør ting på en annen måte enn oss, kan vi lære av det og ta ideen med til Norge. For eksempel det med teksting på tv, hvor kom den ideen fra? Det er et eksempel på noe som har spredd seg til hele verden. Døve og tunghørte har altså et fellesskap, de har de samme opplevelsene fra samfunnet i sine respektive land og møtes for å utveksle erfaringene.
HVA ER FELLES FOR DØVE I HELE VERDEN? I sted snakket vi om det å være internasjonal. Det betyr at om jeg som er fra Norge, møter en som er fra England, for eksempel, eller fra et annet land - når vi da møtes, spør vi hverandre om landene våre, om klima, kultur osv. Men transnasjonale døve snakker om sine erfaringer med det å være døve og om tegnspråk. De har tegnspråk felles, som gjør at de kan snakke sammen. Selv om man har ulike tegnspråk og bruker internasjonale tegn når man snakker sammen, så er tegnspråk, det visuelle språket, noe som er felles. Det er altså et felles språk, tegnspråk. Vi har også det til felles at talespråk ikke alltid fungerer optimalt, fordi vi ikke hører godt. Så blir det vanskelig når flere prater sammen. Tegnspråk er visuelt, og det betyr at manglende hørsel ikke spiller noen rolle når vi møtes. Vi kan kommunisere fritt på tegnspråk uten å måtte slite for å høre hva som blir sagt. Vi har felles kultur og levemåte på tvers av landegrensene. Vi har de samme sosiale strukturene, for eksempel det at vi blinker med lysene for å få oppmerksomhet, vi roper ikke. Vi vinker til hverandre eller blinker med lysene, vi tramper i gulvet for å få oppmerksomhet. Vi har også bestemte måter å kommunisere med hverandre på. Hvis jeg vil ha kontakt med noen, så klapper jeg dem på skulderen. Det er også mange andre fellestrekk. Alt dette er universelt, selv om man har ulike tegnspråk, som norsk tegnspråk eller amerikansk tegnspråk. Språkene utvikler seg på ulike steder, likevel er det mange likhetstrekk fordi tegnspråk er visuelt. Vi har mye felles historie, i forbindelse med tegnspråk og mye annet. Hvordan tegnspråk har utviklet seg i ulike land, hvordan døve levde før i tiden, og hvordan døveundervisningen har vært opp gjennom tidene. Hva har dagens teknologi å si for døve? Før hadde vi kanskje teksttelefon, men nå bruker vi mobiltelefon og internett. Det har ført til store endringer for døve, hvordan man får tilgang til informasjon. Jeg har mange venner rundt om i verden. Hvordan kunne det gå før? Det var jo mye vanskeligere å holde kontakt. Men dette har endret seg, og vi kan lett få kontakt, gjennom for eksempel MSN og Facebook. Mange av dere kjenner kanskje til det. Det er veldig utbredt, og mange døve er på Facebook, så det er mye lettere å holde kontakt. DET GRØNNE HUSET I KENYA I fjor reiste jeg til Kenya K-E-N-Y-A. Jeg var der på studietur med min hørende klasse. Vi var der i en måned. Jeg hadde to fridager og benyttet muligheten til å besøke K-I-B-E-R- A-slummen. Når døve barn blir født i slummen, ser ikke foreldrene noen fremtid for barnet. Andre ser også ned på familien. For de fattige er det en skam å ha døve barn. De har ingen kunnskap om døve, så de skjuler barna. Mange barn blir innelåst og kan være det over lengre tid. Familiene har ofte flere barn, men lite mat og ressurser. Da hender det at det døve barnet ikke får like mye mat som de andre barna, det barnet har jo ingen fremtid. Mange av barna har opplevd å bli mishandlet, og det er veldig tragisk. Det var en norsk dame som kom til Kenya, hun så dette og etablerte Det grønne huset. Da jeg var der, var det 15 døve barn som kom dit hver dag, eller 5 dager i uken. Der fikk de lære seg tegnspråk, de fikk mat og forskjellig. De fikk lære å lese og skrive for å få et grunnlag for skolegang i fremtiden. Foreldrene får også komme dit for å lære seg tegnspråk, og da kan de plutselig kommunisere med sitt eget barn. Før kunne de ikke det, men nå kan de. Det har forandret situasjonen fullstendig for barna, fra å være innelåst til å komme ut i verden. De får en framtid og en utdanning. Det var veldig spennende å besøke dem. Et år før jeg var i Kenya jobbet jeg i barnehage med norske døve barn som lekte og hadde det fint. Da jeg besøkte Det grønne huset, så jeg at de
var som helt vanlige barn, de lekte og tegnet til meg. De var så fine. En liten jente tegnet noe til meg. Jeg skjønte ikke hva hun mente, da tok hun meg bort til noe som sto på et ark. Der sto det ord for ukedagene. Så gikk vi gjennom tegn for ukedagene sammen. Det var kjempekoselig. Det var også en døv lærer der. Vi kommuniserte på internasjonalt tegnspråk. Han brukte kenyansk tegnspråk og jeg norsk, likevel kunne vi få kontakt og prate sammen, det var spennende. Det er veldig stor forskjell på vesten og resten av verden. Så det er veldig viktig at døve hjelper hverandre.