Den knuste barndommen Flyktninghjelpens rapport om barn på flukt fra krig 2014 What matters most to us are results. Children don t want resolutions. Children want solutions. We don t want to hear any more good intentions; we want to see more action. 15 år gamle Millicent Orondo fra Kenya.
Innhold Kapittel 1: Gi 22 millioner barn barndommen tilbake s. 3 Kapittel 2: Barn på flukt fra krig i tall og fakta s. 4 Kapittel 3: Det store spriket mellom intensjoner og realiteter s. 5 Kapittel 4: 10 tiltak for barn på flukt fra krig s. 6 Kapittel 5: Bakgrunn: årsaker og drivkrefter s. 8 Kapittel 6: Det store tapet situasjonen for barn på flukt fra krig s. 10 Kapittel 7: På barnas premisser barn på flukt fra krig har rettigheter s. 15 Kapittel 8: Det nytter hvis vi vil arbeid for barn på flukt fra krig gir resultater s. 18 REDAKTØRER: Richard Skretteberg / Rolf A. Vestvik BIDRAGSYTERE: Mi Christiansen, Eirik Christophersen, Eldrid Kvamen Midttun, Tonje Merete Viken, Stener Vogt, Mikal Hem, Merete Lindstad, Henrik Steen. 2
Kapittel 1: Gi 22 millioner barn barndommen tilbake! Mer enn 22 millioner barn under 18 år drevet på flukt fra krig. I alle de områder hvor Flyktninghjelpen arbeider støter en på barn som er frarøvet en barndom og som tvinges til å bli voksne så altfor raskt. Alle barn er sårbare men barn på flukt er en ekstra sårbar gruppe. De er små mennesker i starten på livet. De har evner som kan utvikles positivt eller skusles bort av det samfunn som omgir dem. Det er derfor både et politisk og moralsk nederlag at millioner av barn blir splittet fra sine familier, jaget fra sine hjem, overfalt og voldtatt uten at det internasjonale samfunnet klarer å gripe inn i større grad enn det de gjør i dag. Som denne rapporten påpeker, er gode intensjoner ikke nok. Det er handling som må til. Det internasjonale samfunnet har forpliktet seg til å hjelpe barn på flukt gjennom FNkonvensjoner og medlemskap i de forskjellige FN-organene som har ansvaret for flyktninger, barn og nødhjelp. Likevel rammes sivilbefolkningen hardere enn noen gang. Hele 90 prosent av dagens krigsofre er sivile. Fra å være fraværende på slagmarken har de sivile blitt en viktig del av den. Og dessverre er bevisste angrep og overgrep mot barn hverdagen i mange av verdens konflikter. Men barn er ikke bare målskive, men også i økende grad tvunget til å gjennomføre voldsaksjoner. Det å bli rekruttert som barnesoldat er et av de verste overgrep barn i dag utsettes for. Verden har blitt uforståelig og fiendtlig for mange barn på flukt. Gang på gang hører vi barn rope ut sin fortvilelse over en mistet far, en søster som er voldtatt, en mor som må prostituere seg for at familien skal overleve eller en bror som er tvangsrekrutert av geriljagrupper. Vårt svar på dette ropet om hjelp er direkte og konkret humanitær bistand. I kraft av sitt mandat tar Flyktninghjelpen ansvar for voksne og barn på flukt. I Sør-Sudan deler vi ut mat til hundretusener av barn hver eneste dag. I DR Kongo arbeider vi med fokus på å beskytte jenter som har vært utsatt for grove seksuelle overgrep. I Afghanistan driver vi skoler der jenter får utdannelse og dermed en ny start på livet. Flyktninghjelpen er utålmodige; vi ser behovene hver dag gjennom vår tilstedeværelse i felt. Men vi vet at uten samarbeid på tvers av land og kulturer vil det ikke være mulig å gi barn i krisesituasjoner og på flukt den beskyttelsen og omsorgen de trenger og har krav på. Større innsats må til for å gi 22 millioner barn barndommen tilbake! Oslo 20. april 2014 Jan Egeland Generalsekretær Flyktninghjelpen 3
Kapittel 2: Barn på flukt fra krig i tall og fakta Tallene som denne rapporten legger frem er dramatiske. Man må tiår tilbake for å finne en mer dramatisk situasjon for barn på flukt fra krig. De menneskelige lidelsene for det enkelte individ som ligger bak tallene er ufattbare. Men samtidig er det håp om at disse tallene vil anspore verden til økt innsats for barn på flukt fra krig. Om lag 22 millioner barn er på flukt fra krig og konflikt 50 prosent av verdens flyktninger og internt fordrevne er under 18 år. 13 prosent av verdens flyktninger og internt fordreven er fire år eller yngre. Millioner av barn på flukt fordrives flere ganger i løpet av sitt liv. Nær 60 prosent av alle land som har hatt borgerkrig opplever nye utbrudd av krig. Mellom 2,5 og 5 prosent av alle barn på flukt trenger hjelp til å finne tilbake til sine foreldre. 12 000 barn har blitt drept under krigen i Syria de siste tre årene. I gjennomsnitt blir tolv barn drept i Syria hver dag. Mer enn to millioner barn er drept som følge av krig og konflikt de siste tredve årene. 8,4 millioner barn er tvangsrekruttert til slaveri, tvangsarbeid eller væpnet kamp mange av disse er barn på flukt fra krig. 1,2 millioner barn er ofre for menneskehandel hvert eneste år. Menneskehandel er en milliardindustri som ofte finner sine ofre blant barn på flukt. 215 millioner barn er utsatt for barnearbeid. Det finnes i dag mellom 250 000 og 300 000 barnesoldater i verden. Mange rekruttert blant barn som er på flukt. Barn er særlig utsatt for landminer. Hvert år blir mer enn 1000 barn skadet eller drept av landminer. 57 millioner barn i verden får ikke skolegang. Halvparten av disse lever i land rammet av krig og konflikt. 4
Kapittel 3: Det store spriket mellom intensjoner og realiteter De fleste stater i verden har i dag ratifisert Barnekonvensjonen og gjennom dette påtatt seg et ansvar for at barn skal gis beskyttelse og gode oppvekstsvilkår. I barnekonvensjonen heter det blant annet at «barn bør vokse opp i et familiemiljø, i en atmosfære av glede, kjærlighet og forståelse for å sikre full og harmonisk utvikling av deres personlighet». Men for mange barn i verden er det et enormt sprik mellom de gode intensjoner i Barnekonvensjonen og de realiteter barn møter i hverdagen. Barnekonvensjonens tekst: «Alle barn har en iboende rett til livet» Fakta: Mer enn to millioner barn er drept som følge av krig og konflikt de siste tredve årene. Barnekonvensjonens tekst: «Barn skal ikke utsettes for fysisk eller psykisk vold, skade eller misbruk, vanskjøtsel eller forsømmelig behandling, mishandling eller utnytting, herunder seksuelt misbruk» Fakta: Bare 2,4 prosent av verdens barn har den samme lovbeskyttelse mot vold som voksne Mer enn 100 millioner jenter og kvinner i verden har gjennomgått kjønnslemlestelse. Barnekonvensjonens tekst: «Barnet skal ikke atskilles fra sine foreldre mot sin vilje, unntatt når dette er nødvendig av hensyn til barnets beste.» Fakta: Mer enn 500 000 barn er borte fra sine foreldre som følge av væpnede konflikter og flyktningsituasjoner, enten ved at foreldrene er drept eller at familien har kommet fra hverandre. Barnekonvensjonens tekst: «Barnet har rett til utdanning. Staten skal gjøre grunnskoleutdanningen gratis og obligatorisk og gjøre ulike former for videregående utdanning tilgjengelig for alle barn, og sette i verk tiltak for å redusere tallet på de som ikke fullfører skolegangen.» Fakta: 57 millioner barn står i dag utenforgrunnskolen. Halvparten av disse befinner seg i land med krig og konflikt. Få land i konflikt tilbyr gratis grunnskoleutdanning. Barnekonvensjonens tekst: «Barnet har rett til å bli beskyttet mot økonomisk utnytting i arbeid, og mot å utføre arbeid som kan svekke utdannings- eller utviklingsmulighetene.» Fakta: Anslagsvis en kvart milliard barn under 14 år, både i og utenfor skolen arbeider for å hjelpe familien, ofte under farlige og uholdbare forhold. Barnekonvensjonens tekst: «Staten har plikt til å gjennomføre nasjonale og internasjonale tiltak for å hindre kidnapping, bortføring eller salg av barn til ethvert formål og i enhver form.» Fakta: Det er beregnet at 1,2 millioner barn hvert år blir handlet med rundt om i verden. Barnekonvensjonens tekst: «Staten skal sette i verk tiltak for å hindre at barn som ikke er fylt 18 år, tar direkte del i krigføring. Fakta: Man anslår at det finnes ca. 250 000 300 000 barnesoldater i verden. 5
Kapittel 4: 10 tiltak for barn på flukt fra krig Verdenssamfunnet er enige på papiret om å beskytte barn på flukt. Men virkeligheten er ikke like oppløftende. Flyktninghjelpen etterlyser større politisk vilje og mot for å oppnå resultater i praksis. Til tross for at vi har kunnskap og informasjon om barns situasjon, og at resolusjonene og rundbordskonferansene er mange, lever millioner av barn på flukt uten tilgang til grunnleggende rettigheter, som mat, utdanning, og helsetjenester. Ord må omsettes i handling, og barna må stå i fokus. Flyktninghjelpen har derfor utviklet en 10 punktsplan med forslag til hvordan vi kan bidra til at barn på flukt fra krig og konflikt kan få en bedre hverdag. 1. Prioriter barn på flukt: Barn på flukt må bli et prioritert område i norsk bistand og utviklingspolitikk, Det må settes et spesielt fokus på deres behov, ønsker og muligheter og avsettes nok ressurser til å sikre deres rettigheter. 2. Sats på utdanning: Land i krig og konflikt er blant de landene som er lengst fra å nå Tusenårsmål 2 om grunnutdanning for alle, samt Tusenårsmål 3 om lik deltagelse i utdanning for jenter og gutter Barn på flukt er blant de mest marginaliserte innen utdanning. De utgjør halvparten av de 57 millioner barn som ikke er i skolen, og utviklingen er negativ. Disse barna er blant de aller mest sårbare, og den økes ytterligere ved at de fratas de fordeler som utdanning gir i en krisesituasjon. Få donorer og aktører anerkjenner utdanningens rolle i humanitær respons; dens evne til å redde liv, lindre nød og gi beskyttelse. Utdanning er den sektoren som mottar minst midler av de humanitære sektorene: kun 1.4% av den humanitære finansieringen går til utdanning. Myndigheter, donorer, frivillige organisasjoner og lærerorganisasjoner må samarbeide for å møte denne utfordringen. Norske myndigheter må gå foran og avsette 4 prosent av de humanitære midlene til utdanning for barn.. 3. Anerkjenn barns rett også som flyktninger: Vi oppfordrer norske myndigheter til i større grad å gi barn flyktningstatus enn opphold på humanitært grunnlag. Barn er også rettighetshavere. 4. Sikre barns rett til beskyttelse: Barn på flukt risikerer å bli utnyttet gjennom tvangsrekruttering til væpnede grupper, trafficking eller slaveri. For å bekjempe dette problemet må alle land inkorporere forbud mot slike handlinger i sin nasjonale lovgivning. I tillegg er det viktig at det internasjonale samfunnet har en proaktiv holdning til dette problemet ettersom mange av disse barna ikke har omsorgspersoner. 5. Beskytt barndommen: Barn har viktige tanker og ideer om sin egen framtid, det må sikres at barn blir hørt, og at de kan få en trygg oppvekst hvor de kan delta aktivt i sin egen hverdag. Alle land skal ha et barneombud. Der det ikke er mulig, må FN påta seg denne rollen. 6. Invester i aktiviteter for barn: UNHCR, FNs organisasjon for flyktninger, må sikre at barn på flukt står øverst på agendaen når internasjonale midler fordeles og prosjektaktiviteter iverksettes. 6
7. Ratifiser barnekonvensjonen: Land som enda ikke har ratifisert Barnekonvensjonen må gjøre dette. Nasjonale myndigheter bør gjennomgå lovgivningen for å sikre at den er i tråd med internasjonale standarder for beskyttelse av barn. De nasjonale lovverkene må inkludere mekanismer som særlig beskytter barn som er internt fordrevne eller på flukt. 8. Beskytt miljøet: Konsekvenser av klimaendringene, som for eksempel flere og verre naturkatastrofer, rammer sårbare grupper som barn hardest. For å møte barn og fremtidige generasjoners behov og rettigheter, må klimatilpasning og utslippsreduksjon prioriteres av myndigheter og næringsliv. Barn må få opplæring i klimatilpasning og katastrofehåndtering, og deres interesser må bli ivaretatt i forhandlinger og prosesser vedrørende klima og miljø. 9. Gi barn matvaresikkerhet: Matvarekrisen i mange land rammer spesielt barna hardt. Underernæring blant barn på flukt må prioriteres sterkere, og det må settes inn ressurser for å distribuere ulike former for kosttilskudd til barn for at de skal kunne overleve og utvikle seg normalt. Det må også investeres i ytterligere i skolematprogrammer for å sikre tilgangen til både mat og utdanning. 10. Dugnad for barn på flukt: Barn på flukt er en sårbar gruppe som er totalt prisgitt de voksnes velvilje. Offentlige institusjoner, næringsliv og privatpersoner kan alle bidra økonomisk for å skaffe til veie de ressursene som kreves for å sikre barn på flukt deres mest grunnleggende rettigheter til mat, klær, tak over hodet og en tilstrekkelig utdannelse. Flyktninghjelpen ønsker en dugnad for barn på flukt der myndighetene bidrar gjennom statsbudsjettet, og bedrifter og enkeltpersoner støtter humanitære organisasjoner som arbeider med disse spørsmålene. Kapittel 5: Bakgrunn: årsaker og drivkrefter Dagens konflikter rammer sivilbefolkningen i langt større grad enn tidligere. Overgrep mot sivilbefolkningen blir oftere brukt som et bevisst politisk våpen som resulterer i nye flyktningstrømmer og fluktmønstre. Det som har kjennetegnet situasjonen fra det tidligere Jugoslavia og Rwanda på 1990-tallet og frem til Syria i dag er masseflukt hvor hele folkegrupper fordrives. I denne krigføringen er barn ikke bare tilfeldige ofre, men ofte målgruppe for vold og overgrep. Dette illustreres av at 90 prosent av de som drepes i krig i dag er sivile, mot fem prosent under første verdenskrig. Røde tall og mørketall Tallenes tale skremmer. Ved inngangen til 2014 levde 46 millioner mennesker på flukt. 26 millioner mennesker er på flukt i eget land og omfattes ikke av de internasjonale mekanismene som gir flyktninger spesifikk beskyttelse. Demografiske opplysninger om den kjønns- og aldersmessige sammensetningen i flyktningbefolkningen er i varierende grad tilgjengelig. Det er imidlertid vanlig å anslå at barna utgjør rundt halvparten av verdens flyktninger og internt fordrevne. Totalt er det altså 22 millioner barn som er drevet på flukt av krig og konflikt. Mange havner imidlertid utenfor statistikkene. Hvert år fødes hundre 7
tusener av barn som ikke registreres. Noen steder telles bare familier under ett, ikke antall barn. I enkelte land kan det i lange perioder være total mangel på statistikk over flyktninger eller internt fordrevne. I tillegg peker pilene i negativ retning. Antall flyktninger øker, og antallet internt fordrevne er nå det høyeste siden begynnelsen av 1990-tallet. Hele barndommen på flukt En fluktsituasjon kan vare uker, måneder eller år. De fleste flyktninger befinner seg i det vi kaller vedvarende flyktningsituasjoner. Slike situasjoner kjennetegnes ved at de ofte har vart i ti år eller mer og med liten utsikt til løsning i nær framtid. Utsiktene til hjemvending eller lokal integrering kan være stengt, og det internasjonale samfunn sitter på gjerdet i forhold til å tilby gjenbosetting. For barn og ungdom har dette fått fatale konsekvenser. UNHCR har anslått at den gjennomsnittlige tiden i eksil økte fra ni år i 1993 til 17 år i 2004. Det afrikanske kontinentet er vert for flest slike konflikter; blant annet har mange flyktningbarn fra Vest-Sahara aldri sett sitt egentlige hjemland. Men andre steder i verden setter land som Palestina og Bhutan sitt preg på statistikken over vedvarende konflikter. Ingen er mer glemt enn barn i neglisjerte konflikter. Skånes ikke Samtidig som antallet flyktninger og internt fordrevne er på vei opp, vet vi at antallet konflikter går ned. Men de enkelte konfliktene har blitt råere, og stadig flere av ofrene er sivile. Barna blir ikke skånet. Tvert imot blir de tvangsrekruttert som soldater, utsatt for tortur, seksuelle overgrep og lemlestelser av miner. Barn på flukt er en stor gruppe, men deres rettigheter blir likevel ignorert. 8
Kapittel 6: Det store tapet barn på flukt fra krig Rundt halvparten av mennesker på flukt er under 18 år gamle. Hvorfor de flykter og hva slags forhold de flykter til varierer. Noen barn flykter fra krig og katastrofer og kan ende opp i store flyktningleirer med titusenvis av andre flyktninger i samme situasjon. Andre kan oppleve at politisk aktive foreldrene forlater landet i stillhet, ofte ved bruk av menneskesmuglere, og ender opp i fjerne deler av verden. I noen tilfeller kan foreldre som frykter overgrep, sende barna alene av gårde til noe de håper er en tryggere tilværelse. Barn på flukt er en sammensatt gruppe Internt fordrevne barn i Colombia ender gjerne opp i slummen i en av de store byene etter at foreldrene er jaget fra gård og grunn av væpnede grupper. Mens noen vokser opp i en leir etter å ha blitt født under masseflukt et sted på det afrikanske kontinentet, tilbringer andre livet som annen og tredje generasjons flyktninger i etablerte leirer som palestinere i Jordan og Libanon, eller bhutanere i Nepal. Vi ser at andelen av verdens flyktninger som søker beskyttelse og levebrød i byer er økende. Ved inngangen til 2014 anslår Flyktninghjelpen at halvparten av verdens flyktninger bor i urbane strøk. Selv om barn på flukt er ikke en homogen gruppe, deler de mye felles, som drømmer om en trygg fremtid med familie og venner, og ønsket om en utdanning og jobb når de blir voksne. For at barn skal ha en trygg utvikling, må vi ta hensyn til deres grunnleggende behov. Barn i en særstilling. De har rett til generell beskyttelse i henhold til menneskerettighetene, men de har også rett til spesifikk beskyttelse fordi de er barn. Barn møter andre utfordringer enn de voksne fordi de i så stor grad er prisgitt omverdenen, og som vil forsterkes dramatisk dersom de blir skilt fra foreldrene eller andre omsorgspersoner. Fysiske behov Selve flukten kan medføre store fysiske anstrengelser for barna over lang tid med lite mat og vann og uforutsigbarheter hvor de må tilpasse seg nye miljø og mennesker. På grunn av underernæring blir barna også mer mottagelige for sykdommer, og de er ofte de første som dør. Mangelfull tilgang på vann og dårlige sanitærforhold spiller også en stor rolle i forhold til smittebærende sykdommer og infeksjonsfare. For jenter kan det å ivareta personlig hygiene være ekstra problematisk. Sårbare for vold og diskriminering Mange steder, det være seg i leirer eller i urbane strøk, er barn som lever som flyktninger eller fordrevne sårbare for vold og diskriminering. I leire ser en ofte en videreføringen av gamle splittelser og maktkamper, samtidig som de tradisjonelle nettverkene bryter sammen. Vold, rusmisbruk, familiekrangel og seksuelle overgrep kan utgjøre store problemer i leirer som ideelt sett burde være trygge havner for flyktninger og fordrevne. Sterkt traumatiserte foreldre, spesielt fedre, tyr ofte til rusmisbruk og får en lavere terskel for å utøve vold. 9
I de tilfellene der hele familien faktisk har klart å holde sammen og ender opp i en leir opplever mange at kjønnsrollene endrer seg. Menn mister status som forsørgere. Hjelpeorganisasjonene deler ut maten til mødrene for å være sikre på at barna får det de skal ha. Et annet trekk er at barnas forhold til foreldrene ofte endrer seg når mor og far ikke lenger kan gi samme trygghet som før. Dette skaper frykt og forvirring hos barn. I eksil der det ofte blir viktig å beherske et nytt språk, vil barn vanligvis tilegne seg dette fortere enn foreldrene. Dette kan også forstyrre rollemønstret i familien ved at foreldrene blir avhengig av barna. Boformene for barn som lever som internt fordrevne eller flyktninger i urbane strøk varierer. Noen bor med søsken eller alene, andre bor i leide leiligheter sammen med sin familie, mens andre igjen bor i ulike former for kollektiver. Mange flyktningbarn forteller om økende fremmedfrykt i landet, noe som også går ut over barna. Overgrep i det skjulte Barn på flukt er mer utsatt for seksuell utnyttelse og seksualisert vold. Seksuelle overgrep skjer ofte i det skjulte og underrapportering på dette området er et stort problem. En av grunnene til at barn har problemer med å fremme rettighetene sine er at de ofte er avhengig av hjelp til dette fra en voksen som kanskje selv er overgriperen. I tillegg til de psykiske påkjenningene seksuelt motivert vold eller press medfører, har seksuelle overgrep helsemessige konsekvenser, som økt utbredelse av HIV og andre sykdommer. I en fluktsituasjon blir jenter også ofte gift tidligere. En konsekvens av dette er et stort antall svært unge mødre. Jenter som blir gravide som følge av seksuelle overgrep risikerer å bli tvangsgiftet, i noen tilfeller mot medgift. Tvangsarbeid Ifølge ILO er 8.4 millioner tvangsrekruttert til ulike former for slaveri og tvangsarbeid, trafficking eller væpnet kamp. Barn på flukt løper en ekstra stor risiko for å bli utsatt for denne type kriminalitet. 215 millioner barn er utsatt for barnearbeid. Flyktningbarn i tidlig skolealder står i fare for å bli rekruttert til tvangsarbeid. De har nok ferdigheter til å være nyttige, men ikke nok ferdigheter til å stille spørsmål. Barn er «gode handelsvarer» når de har grunnleggende ferdigheter til å utføre ulike oppgaver. I enkelte tilfeller går barna fra asken til ilden når de utfører inntektsbringende arbeid utenfor hjemmet. Mennesker på flukt som oppholder seg i større byer kan ha problemer med å skaffe en inntekt som er tilstrekkelig til å forsørge familien. Barna kan i perioder bli sendt ut for å tigge på gatene sammen med foreldreløse gatebarn. Mange av disse er utsatt for overgrep, vold eller rusmisbruk og kan bli rekruttert til kriminelle miljøer. 10
Tvunget til å slåss Barn risikerer også å bli tvangsrekruttert til ulike væpnede militser, og man anslår at det i dag finnes mellom 250 000 og 300 000 barnesoldater. Barna utfører alle typer oppgaver fra å være kokker, bærere og budbringere til å delta direkte i krigshandlinger. Under krigen i Sierra Leone ble barn fra åtte år og oppover kidnappet, hjernevasket og tvunget til å utføre bestialske handlinger som å drepe sine egne slektninger, noe som gjorde det umulig for barna å vende hjem igjen senere. Svært ofte var barna dopet. Jenter som blir rekruttert blir svært ofte utsatt for seksuelle overgrep. I noen tilfeller blir de spesifikt rekruttert for å være kommandantenes «koner». Det finnes imidlertid også eksempler på at jenter verver seg «frivillig» i områder der jenter generelt undertrykkes, slik at deltagelse i en væpnet gruppe kan framstå som en måte å komme seg fram i livet på. Eksempler på dette ser en nå i den pågående borgerkrigen i Syria. I tillegg kan det å verve seg til krigstjeneste være en metode for å sikre sin egen beskyttelse. Mange føler seg rett og slett tryggere mot overgrep hvis de har våpen i hånden. Foreldre gir av og til fra seg barn til væpnede grupper for å sikre dem mat, og at de selv får en munn mindre å mette. I noen tilfeller opplever de unge selv at deres eneste utvei er å la seg verve. Ett eksempel er krigen i Sierra Leone, også omtalt som «ungdomsopprøret» fordi myndighetene sviktet de unge med hensyn til skolegang og arbeid. Opprørsgruppene, så vel som myndighetene, benyttet seg av deres frustrasjoner og fikk villige soldater. Mister sin framtid For barn som flykter er spesielt sårbar da de ofte må påta seg et for tidlig voksenansvar for egen og gjerne småsøsknenes overlevelse og sikkerhet. Overgangen fra barndom til voksenliv blir forstyrret, mange mister sine sosiale nettverk og har ikke lenger mulighet til å følge skole eller undervisning. I verden i dag får 57 millioner barn aldri begynt på skole. Halvparten av disse befinner seg i land med krig og konflikt. Barn på flukt kan risikerer å få en grunnutdanning som enten har store hull eller som gir små muligheter til arbeid senere i livet, dersom det ikke tilrettelegges fleksible utdanningsprogram. I noen tilfeller kan flukten føre til tap av statsborgerskap. Barn av flyktninger som blir født i eksil kan falle mellom to stoler i forhold til statsborgerskap. Mange steder er for eksempel tilgang til skolegang begrenset til egne borgere eller det kan fordre at man har gyldige identitetspapirer. Mange internt fordrevne mangler identitetspapirer noe som får konsekvenser for mulighet til utdannelse. Fattigdom er også et hinder barna har ikke skikkelige klær og skjemmes for å gå på skolen, eller familien har rett og slett ikke penger til skoleuniform. Barn på flukt mister dessuten muligheten til å etablere sosiale nettverk gjennom kontakt med naboer og andre voksne nøkkelpersoner. Selv om man får økt kontaktflate er det ikke sikkert man treffer de samme menneskene flere ganger, noe som gjør det vanskelig å yte og motta tjenester. 11
Barn mister også mulighet til å skaffe seg ferdigheter gjennom å påta seg mindre oppgaver for voksne yrkesaktive i bytte mot senere opplæring. Dette er ellers en viktig mekanisme i overgangen til voksenverdenen der man skaffer seg egen inntekt og kan brødfø seg selv. Familier splittes Faren for å komme bort fra foreldrene mens man er på flukt er stor, Erfaringer fra masseflukt som følge av konflikter er at hvert tredje barn mister kontakt med sine foreldre en eller flere ganger i løpet av tiden på flukt. Dette traumatiserer både foreldre og barn, og blir en ekstra byrde på allerede overbelastede skuldre. To tredeler av disse blir i løpet av kort tid funnet av foreldrene, men mange er splittet for alltid. Barns kontakt med foreldre er et bånd som ikke kan erstattes.. I fluktsituasjoner blir også ofte storfamilien splittet. Besteforeldrene er ofte for gamle og syke til å makte flukten. Deres betydning for barna er ofte langt større enn i et kjernefamiliebasert samfunn. Når de er borte forsvinner en viktig stabiliserende faktor i barnas liv. I andre tilfeller flykter foreldrene, mens barna blir igjen med besteforeldrene. Barn som mister sine foreldre søker seg til andre voksne. Dette øker faren for at de blir ofre for menneskehandel eller rekruttert til væpnede grupper. De voksnes rolle Nøkkelen til å sikre barns velferd på best mulig måte i en fluktsituasjon ligger hos de voksne som til enhver tid omgir dem. Barns rettigheter er også ofte avhengig av voksenpersoner for å bli realisert. I undersøkelsen «Through the eyes of a child: refugee children speak about violence», foretatt av UNHCR blant flyktninger i det sørlige Afrika, ga barn i flere flyktningleirer spesifikt uttrykk for et ønske om mer kontakt med voksne som kan ta vare på dem og lytte til deres behov. Mer spesifikt ønsket barna at voksne flyktninger skulle spille en mer sentral rolle i institusjoner som skoler, klinikker og som tolker ved politistasjonene. På lik linje Barn på flukt er ingen særgruppe. De utgjør nærmest halvparten av den totale flyktningbefolkningen. Alle rettigheter som de voksne har omfatter også dem. Disse rettighetene er barna avhengige av at de voksne implementerer for dem. Barn trenger mat, klær og husly. Videre trenger de å beskyttes mot overgrep og tvangsrekruttering. Dette kan de voksne gi dem. Ved hjelp av utdannelse og kompetente voksenpersoner kan barna ikke minst utvikle de ferdighetene som skal til for å sørge for seg selv når de trer inn i de voksnes rekker og skal gi sitt eget bidrag til generasjonen som følger etter dem. 12
Kapittel 7: På barnas premisser barn på flukt fra krig har rettigheter Som utgangspunkt gjelder menneskerettighetene alle mennesker inkludert barn. Bestemmelser knyttet til flyktninger og internt fordrevne vil også gjelde for barn som er drevet på flukt. Bestemmelser om barn er tilleggsbestemmelser som skal ivareta barns spesielle behov. De er ikke ment som erstatning for andre rettigheter. Basert på innholdet i Barnekonvensjonen og på politiske uttalelser burde barn verden over ha noe av den beste beskyttelsen man skulle kunne tenke seg. Man hører et nesten unisont kor av politikere og FN organisasjoner som sier at «barn må komme i første rekke» og «barn skal prioriteres». Virkeligheten ser imidlertid dramatisk annerledes ut. Vi har valgt å sette fokuset på noen av de grunnleggende rettighetene som burde være en selvfølge for alle barn. I virkeligheten begås grove overtramp på daglig basis. I en fluktsituasjon mister man mye av det sosiale nettverket, man mister kanskje foreldrene sine, i tillegg til at man skal forholde seg til mange nye og potensielt farlige situasjoner. Disse overgrepene inngår som del av virkeligheten for 22 millioner barn på flukt. Det mest kjente rettighetsverktøyet i internasjonal sammenheng er Barnekonvensjonen av 20 november 1989. Barnekonvensjonen gjelder fra fødselen og til barnet har fylt 18 år. Imidlertid er det viktig å huske på at barn ikke bare eksisterer som en egen kategori. De er også rettighetsholdere i forhold til andre menneskerettighetskonvensjoner, inkludert Flyktningkonvensjonen og Retningslinjene for Internt Fordrevne Personer. Ingen av disse har noen nedre aldersgrense. Tvert imot forbyr Retningslinjene eksplisitt diskriminering basert på alder i tillegg til at barn har krav på ekstra fokus (prinsipp 4). Utfordringene er å skulle omsette disse bestemmelsene i praksis på en måte som er tilpasset barns behov og virkelighetsoppfatning. Barn som flyktninger Et «Flyktningbarn» er et barn som befinner seg utenfor sitt hjemland fordi det er alvorlig grunn til å anta at han eller hun vil bli forfulgt på grunn av rase, kjønn, politisk tilhørighet, nasjonalitet eller tilhørighet til en sosial gruppe. Her vil selve begrepet «forfølgelse» måtte forstås på barnets premisser. Årsaken til en flukt vil ikke alltid være åpenbar for et barn. Det betyr ikke at barn ikke kan ha selvstendige grunner for å bli vurdert som flyktning. Barnet kan bli utsatt for represalier og bør i så fall vurderes ut fra en form for «tillagt» politisk oppfatning. Jo yngre barnet er, jo vanskeligere kan det være for barnet å forstå og sette ord på faren ved en eventuell retur. Man bør her være bevisst på at det kan være tilfeller hvor en objektiv vurdering av situasjonen vil kunne tilsi at flyktningstatus bør gis, uavhengig av hva barnet selv gir uttrykk for. Etter de siste års fokus på kjønnsbasert forfølgelse og vurderingen av kvinner som «sosial gruppe» er det naturlig å trekke en parallell til barn. Vi vet for eksempel at unge kvinner er utsatte for trafficking og seksuell utnytting. Man kan spørre seg om de er sårbare fordi de er kvinner, eller fordi de er unge. I mange av Flyktninghjelpens programland ser vi at de som er 13
utsatt for denne typen utnyttelse er sårbare på grunn av lav alder, og ikke nødvendigvis på grunn av sitt kjønn. Forfølgelsesbegrepet vil også måtte tilpasses og leses på en måte som reflekterer barns sårbarhet. For eksempel vil ren neglisjering i større grad kunne anses som et alvorlig overgrep når det er snakk om et barn, i motsetning til en voksen som ellers vil kunne være i stand til å ta vare på seg selv. Dette vil være mer relevant jo yngre barnet er. Prinsipp 13 i FNs retningslinjer for internt fordrevne forbyr rekruttering av internt fordrevne til væpnet kamp, inkludert barn. I tillegg kommer mer generelle bestemmelser i Barnekonvensjonen artikkel 38 eller i Statuttene til den internasjonale straffedomstolen (Artikkel 8). Frykten for å bli tvangsrekruttert til å ta del i væpnede konflikter er en av grunnene til at barn flykter, enten alene eller sammen med familien. Alternativt sender foreldrene barna til det de oppfatter som trygge områder. Flyktningbarnas rettigheter Som nevnt har barn alle de rettigheter som ellers tilfaller flyktninger etter Flyktningkonvensjonen. Det å bli anerkjent som flyktning etter Flyktningkonvensjonen vil kunne gi ekstra rettigheter ut over det som følger av generelle menneskerettigheter. Her vil det være relevant at barnet blir ansett som en flyktning på egne premisser. Artikkel 22 i Flyktningkonvensjonen gjelder tilgangen til offentlig utdannelse. Konvensjonen sier at flyktninger på grunnskolenivå skal ha samme rettigheter som landets egne borgere. Videre utdannelse er imidlertid begrenset til det som blir gitt til andre utlendinger i samme situasjon. Dette gjelder spesielt i forhold til tilgangen til studier, godkjennelse av utenlandske grader og diplomer, og i forhold til skolepenger og stipender. Artikkelen skal bare gjelde offentlig betalt utdannelse og stipender og er en videreføring av artikkel 26(1) i Menneskerettighetserklæringen. I tillegg har man artikkel 28 i Barnekonvensjonen om rett til utdannelse. Bestemmelsen i Flyktningkonvensjonen gjelder både for flyktninger og barn av flyktninger, med mindre barna skulle ha bedre rettigheter på selvstendig grunnlag. Dette er også en av bestemmelsene som ikke er avhengig av lovlig opphold. Den må tolkes til å gjelde asylsøkere i de situasjonene der man har en fungerende statusvurdering. Retten til utdannelse er også knesatt i prinsipp 23 for internt fordrevne personer. Bestemmelsen slår fast at retten gjelder alle barn, men at det er behov for ekstra fokus på internt fordrevne. Internt fordrevne personer, inkludert barna, mangler ofte identitetspapirer. De kan ha mistet dem, aldri har hatt det, eller myndighetene har ikke villet gi dem det. Identitetspapirer er igjen ofte nøkkelen for å kunne løse ut en rekke sosiale og materielle goder som skolegang. Forholdet mellom barn og voksne Selv om barn er rettighetsholdere som selvstendige individer, er de i mange tilfeller avhengig av voksne for å sikre seg tilgang til disse rettighetene. Denne avhengigheten blir naturlig 14
nok større jo yngre barnet er. Små barn vil ikke engang ha noe bevisst forhold til at de har rettigheter. I et rettighetsperspektiv betyr dette at barns relasjoner til voksne er avgjørende for å kunne gi disse rettighetene innhold. De nærmeste voksenpersonene er naturlig nok foreldre, men også andre voksenpersoner kan være viktige, enten som substitutt for foreldrene eller også for å fremme barnas rettigheter overfor foreldrene. I mange situasjoner vil lærere og skoleverket spille en viktig rolle i å fremme barns rettigheter. I en situasjon der familien er fordrevet, vil foreldrenes manglende kontroll med omgivelsene kunne føre til svekket myndighet over barnet. Spesielt der flukten fører familiene til andre land og andre kulturer vil spørsmål som religiøs oppdragelse, medisinske forhold og skolegang kunne bli spenningsmomenter. Barn blir også ofte utsatt for et krysspress i asylsituasjonen der deres versjoner av asylhistorien vil bli satt opp mot foreldrenes. Foreldrene har ofte hatt gode grunner til å skåne barna fra hele historien om årsaken til flukten. For mange barn vil også en eventuell tilbakevending kunne by på problemer, og deres ønsker, valg og rettigheter bør tas med i betraktningen. Her vil spesielt artikkel 12 i Barnekonvensjonen være relevant. Dersom oppholdet har vart over en lengre periode og spesielt også hvis barna var små ved ankomst, vil en tilbakevending fort bli oppfattet som en «ny» flytting. Barnekonvensjonen har en egen bestemmelse som gjelder flyktningbarn, enten de kommer alene eller sammen med foreldrene (Artikkel 22). Det ble diskutert i forbindelse med forhandlingene av konvensjonen om behovet for et eget fokus på flyktningbarn i stor grad ville være overflødig dersom alle de andre rettighetene ble implementert. Imidlertid innså man at flyktningbarn har noen spesielle behov som ikke er relatert til generelle menneskerettigheter. Dette er spesielle hensyn knyttet til en eventuell asylsaksbehandling Behovet for bærekraftige løsninger Barns behov for bærekraftige løsninger kan ofte komme på kant med voksnes, spesielt i de tilfellene der barnet var veldig ungt da flukten fant sted. Barn vil ofte ha bygget opp og knyttet bånd til det stedet man har slått seg ned og vil ha færre gode grunner til å flytte «hjem» enn foreldrene eller andre voksne omsorgspersoner har. Selv om flyktningkonvensjonen her legger opp til midlertidighet i form av beskyttelse, fremmer den også tanken på naturalisering og lokal integrasjon. Artikkel 12 i barnekonvensjonen tilsier at man i slike situasjoner lytter til barnet. 15
Kapittel 8: Det nytter hvis vi vil arbeid for barn på flukt fra krig gir resultater Under krig og flukt utsettes barn for store psykiske påkjenninger. Mange plages av angst, sorg og skyldfølelse, søvnvansker og psykosomatiske lidelser i lang tid etter skremmende opplevelser. Slike lidelser kan vare livet ut hvis de ikke blir behandlet. Humanitære organisasjoner blir i blant kritisert for å være for ensidig opptatt av barns fysiske helse på bekostning av den mentale. I krisesituasjoner er det lett å la seg overvelde av de mest åpenbare og synlige behovene som tak over hodet, klær, mat og medisinsk hjelp. Flyktninghjelpen mener at alle nødhjelpsprogrammer for barn og ungdom bør vektlegge både humanitær bistand og beskyttelse. På hvilken måte, vil variere fra flyktninggruppe til flyktninggruppe og fra kultur til kultur. Kjennskap til barnas kulturbakgrunn, sosiale nettverk og hvordan deres lokalsamfunn takler vanskelige situasjoner er nødvendige forutsetninger for å hjelpe på en best mulig måte. Gode resultater oppnås best ved å mobilisere det eksisterende sosiale velferdssystemet i barnas nærmiljø, flyktninggruppe eller lokalsamfunn. Flyktninghjelpens innsats for barn som kan ha psykiske problemer skjer først og fremst ved satsing på skolegang for alle barn på flukt. Gjennom opplæring og bevisstgjøring av lærere og foreldre får voksne innsikt i hvordan barn kan reagere på psykiske belastninger for eksempel hvordan aggresjon, depresjon og uoppmerksomhet kan skyldes overgrep barnet har vært utsatt for, vært vitne til eller blitt tvunget til å utføre. I Syrias naboland, på Afrikas horn, i Afghanistan og Colombia har mange tusen lærere fått slik opplæring. Bevisstgjøring om barnas situasjon gjør de voksne bedre i stand til å takle barn og unge med negativ og provoserende oppførsel. For traumatiserte barn med destruktiv oppførsel minsker risikoen for å bli straffet og utstøtt av voksne; de innesluttede barna kan føle seg tryggere og bli i stand til å åpne seg igjen. Lærere er en særskilt målgruppe i arbeidet med å bevisstgjøre voksne. Alle som går gjennom kursprogrammet for lærere, får kunnskap om hvordan de skal kunne oppdage at barn og unge har psykiske problemer og trenger individuell behandling som skolen ikke kan gi. De får også innføring i hvordan barns traumer kan takles. Skolen som ankerfeste I en kaotisk, skremmende og utrygg flyktningtilværelse har skolegang stor betydning for barn og unge. Skolegang er også ofte det som blir prioritert høyest av barna og deres familier. Mange opplever at det er først når en skole er blitt etablert i et flyktningsamfunn eller i en flyktningleir, at tilværelsen får et element av normalitet. Hvorvidt skolen er en ryddet plass i skyggen av et stort tre, under en oppspent plastpresenning eller i en ordentlig bygning, er ikke avgjørende. Det viktigste er innholdet i undervisningen og at både barna og deres foreldre har et ankerfeste i tilværelsen, der det legges grunnlag for en framtid bedre enn den de lever midt i. På skolen får elevene også mulighet til å bearbeide traumatiske opplevelser. Skolen er avgjørende for barns og unges beskyttelse fra rekruttering til væpnede styrker og kjønnsbasert vold. 16
Utdanning er et av Flyktninghjelpens kjerneområder, og i arbeidet for barna er skolegang den viktigste satsingen. Flyktninghjelpen mener at utdanning bør ha like høy prioritet i krisesituasjoner som mat, husly og medisinsk hjelp. Arbeidet med utdanning omfatter bygging av skoler, kursing og opplæring av lærere, kapasitetsbygging av myndigheter og ulike typer undervisningsprogrammer tilpasset barn og ungdom.. Skreddersydd skoletilbud Flyktninghjelpens arbeider for å sikre at barn og unge berørt av konflikt får kvalitetsutdanning, og at de gjennom denne utdanningen tilegner seg kunnskaper og ferdigheter som gir dem muligheten til å bygge en bedre fremtid. Flyktninghjelpens utdanningsprogrammer er laget slik at barna så fort som mulig kan fortsette i ordinære skoler og at ungdom kan få et grunnlag for videre skolegang eller betalt arbeid. Alle aldersgruppene får undervisning i vanlige skolefag; ungdomsgruppen også i yrkesfag. I tillegg er ofte utradisjonelle fag som helsefag, konflikthåndtering, menneskerettigheter og sportpå timeplanen. Mange av utdanningsprogrammene er komprimerte; elevene får opplæring i den offisielle lærerplanen gjennom reduserte undervisningstimer. For at et slikt opplegg skal fungere benytter Flyktninghjelpen en deltagende undervisningsmetodikk. Det vil si en pedagogikk som aktiviserer elevene mer enn det lærerne ofte er vant til. Gjennom en deltagende metodikk ivaretas barnas behov for trygghet og omsorg i skolesituasjonen, slik at elevene blir inspirert til å lære og forstå uten å frykte straff hvis de gjør feil. En slik pedagogikk har eleven i sentrum, og oppmuntrer til kritisk refleksjon og deltagelse.. Skole for alle Today a young girl in South Sudan is three times more likely to die in pregnancy or childbirth than to reach grade 8. Flyktninghjelpens erfaring er at foreldre på flukt prioriterer utdanning for sine barn svært høyt. Likevel er foreldre ofte forhindret fra å sende sine barn til skolen. Dette kan være forbundet med frykt, fattigdom eller arbeid. Når foreldre står mellom valget av skolegang eller arbeid for sine barn vil ofte fluktsituasjonen føre til at arbeid prioriteres. Dette gjelder spesielt jenter. I enkelte land bidrar kulturelle verdier til at gutters utdanning vektes tyngre enn jenters. Flyktninghjelpen søker å sikre lik tilgang til utdanning for jenter og gutter og utdanningsprogrammene er derfor tilrettelagt spesifikt for dette. Frykt for kjønnsbasert vold i skolen eller til og fra skolen er en annen årsak til at foreldre kan velge å holde barn, spesielt jenter, hjemme fra skolen. Foreldrene kan være bekymret for at mannlige lærere skal utsette jentene for seksuelle 17
tilnærmelser og overgrep. Flyktninghjelpen benytter et utdanningsopplegg som søker å hindre kjønnsbasert vold i skolen ved å gjøre lærere og elever bevisst på rettigheter samt sikre rapporteringsmekanismer. Videre er kvinnelige lærere er viktig for å få foreldrene til å slippe jentene til skolen. Når Flyktninghjelpen rekrutterer og kurser lærere, satses det spesielt på å få med kvinnene. Mange av jentene i Flyktninghjelpens utdanningsprogram er mødre. Flyktninghjelpen tilbyr derfor barnehager tilknyttet undervisningssentrene i enkelte kontekster, eller et fleksibelt undervisningsløp tilbys slik at mødrene kan ta vare på barna sine og samtidig komme til skolen. Glemte ungdommer Majoriteten av verdens ungdom bor i utviklingsland, mer enn 200 millioner ungdom har ikke gjennomført grunnskolen, og det antas at mer enn 57 millioner unge menn, og 96 millioner unge kvinner ikke kan lese og skrive. Arbeidsledigheten blant ungdom er 3 ganger høyere enn for voksne, og for de unge som har vært i stand til å finne en jobb, tjener 28 % mindre enn 10 kroner dagen. Ungdom som er på flukt fra kriser og konflikter har mange og ulike behov. Mange har vært på flukt flere ganger og har sett seg nødt til å påta seg forsørger ansvar for å hjelpe seg selv og sin familie. Å finne en jobb, leve i et trygt stabilt miljø, få tilgang til helsetjenester, og ta en utdanning er vanskelig for de fleste. Ungdom som mangler grunnutdanning og som derfor ikke passer inn i det tradisjonelle utdanningsløpet har få alternativer. Ungdom på flukt har lenge vært en oversett gruppe uten tilrettelagte aktivitetstilbud og program, hvilket på sikt kan gi negative følger for ungdommen selv, og samfunnet rundt. Det er nødvendig å gi ungdom tilbud i form av konstruktive og framtidsrettede aktiviteter. Overlates ungdommene til seg selv uten voksne som setter grenser, lytter og er rollemodeller, kan krigsopplevelsene sette spor som gjør de unge til en fare for seg selv og for andre. Ungdom kan være en ressurs, og har en grunnleggende rolle i gjenoppbygging, økonomisk utvikling og bevaring av fred i et krigsrammet samfunn. Dette forutsetter at de får tilgang til utdanning og kan delta aktiv i samfunnet. Flyktninghjelpen er blant få humanitære organisasjoner som systematisk gjennom 10 år har drevet yrkesopplæring for ungdom i kriser, med fokus på de som mangler grunnskole. Erfaringen fra yrkesopplæring tilsier at utdanningen bør bygges på tre pilarer: yrkesopplæring, grunnleggende akademiske ferdigheter (som lese/skriveopplæring) og grunnleggende sosiale ferdigheter som samfunnsfag, menneskerettigheter, helse, fred og forsoning. Yrkesopplæringen er basert på en analyse av markeder som tar hensyn til lokale forhold, sosioøkonomiske institusjoner og nasjonale strategier. Yrkesopplæringen gjøres relevant ved at den eksponerer ungdommen til reelle markeder så tidlig som mulig, som bruk av lærlingeplasser, samarbeid med ikke statlige aktører som kan bidra til å styrke lokale institusjoner og sivilsamfunnet. Yrkesopplæringen gjøres relevant for 18
kvinner og menn, ved å tilby undervisning som er attraktiv for begge parter, men som også utfordrer kulturelle normer. Undervisningsopplegget er fleksibelt, slik at ungdom med familieforpliktelser (spesielt unge mødre) skal kunne delta. Flyktninghjelpen har positive erfaringer med bruk av barnehager knyttet til ungdomsopplæring slik at unge foreldre kan gå på skolen. Barn trenger voksne rollemodeller Flyktninghjelpen har gjennom mange år arbeidet med effektiv drift av flyktningleire. Et gjennomgående trekk i denne måten å drive leirer på, er at beboerne engasjeres til å definere behovene, finne problemene og bli enige om gode løsninger. I stedet for å sitte og vente på at bistandsorganisasjonene skal bestemme og ordne opp i ett og alt, må flyktningene selv bli med og avgjøre hvor veier, vann og latriner skal være. Aktiviseringen er avgjørende for å unngå passivisering fordi det kan svekke de voksnes selvbilde og tro på framtiden. Skal barn kunne hjelpes, er det nødvendig å styrke de voksnes evne og mulighet til å være gode omsorgspersoner. 19