FINNMARKSKOMMISJONEN RAPPORT FELT 6 VARANGERHALVØYA VEST 16. oktober 2015 v/ kommisjonsleder Jon Gauslaa 1
Felt 6 Varangerhalvøya vest Felt 6 omfatter den grunnen som FeFo forvalter i Båtsfjord og Berlevåg, men ikke privat grunn. Feltet ble utlyst 10. mai 2013. 2
Kommisjonens oppgave Kommisjonen skal ta stilling til hvem som eier grunnen i feltet, og hvilke bruksrettigheter som er etablert der. Sentrale spørsmål: Hvilken bruk har vært utøvd? varighet, kontinuitet, omfang, innhold? Hvem har utøvd bruken? Hvilke rettsoppfatninger har bruken vært utslag av? Hvilke rettsoppfatninger har bruken gitt opphav til? I hvilken grad har andre forhold (statens disposisjoner, bruk utøvd av andre) påvirket de lokale rettsoppfatningene? 3
Grunnlaget for konklusjonene Faktisk grunnlag: arbeidet med saksopplysningen Kommisjonens undersøkelser Folkemøter, offentlige høringsmøter, befaringer, bevisopptak. Intervjuer med (eldre) lokalbefolkning. Fokus på bruk og rettsoppfatninger. Arkivundersøkelser (FeFo, statsarkivet, riksarkivet, fylkesmann, reindriftsforvaltningen). Litteraturgjennomgang (lokalhistorie, juridisk litteratur, rettspraksis). Partsmedvirkning og interesserepresentanter Sakkyndige utredninger (utført på oppdrag av kommisjonen) Oversikt over relevant litteratur og aktuelle kilder (desember 2013). Tematiske utredninger (allmennhetens bruk, sjølaksefiske, rettshistorie). 4
Grunnlaget for konklusjonene Rettslig grunnlag: Alminnelige rettsprinsipper om rettserverv med grunnlag i langvarig bruk, jf. finnmarksloven 5 og 29 Lokal sedvanerett, alders tids bruk, festnede forhold, hevd: Det må ha foregått langvarig og sammenhengende bruk. Bruken må ha hatt et innhold og omfang som går ut over det tilfeldige. Bruken må bygge på en beskyttelsesverdig oppfatning om at bruken er utslag av en underliggende selvstendig rettighet (god tro). Bruk som bygger på avtale vil ikke gi grunnlag for rettserverv med mindre det i god tro er utøvd bruk som går ut over avtalens rammer. Vilkårenes konkrete innhold varierer med rettsgrunnlaget (ved hevd stilles det for eksempel strengere krav til brukens omfang enn ved alders tids bruk). Folkeretten/ILO 169 medfører at vilkårene om utøvd bruk og god tro ikke kan praktiseres strengt. 5
Spørsmål behandlet uavhengig av krav Kommisjonen skal etter finnmarksloven 33 bokstav a), jf. 32 ta stilling til hvem eier grunnen i feltet, og hvilke bruksretter som gjelder der uavhengig av fremsatte krav. Kommisjonen har derfor i rapportens kapittel 7 generelt behandlet den rettighetssituasjonen i feltet. Dette er også nødvendig for å ta stilling til spørsmålet om erverv av eventuelle kollektive eller individuelle rettigheter ut over dette. Spørsmål om særlige kollektive eller individuelle rettighetserverv er bare vurdert dersom spørsmålene er reist for kommisjonen. Umulig å identifisere rettighetsspørsmål som ikke er reist. Manglende behandling i kommisjonen medfører ikke rettighetstap. Spørsmålene kan bringes inn for de alminnelige domstolene. Dette gjelder også andre spørsmål som kommisjonen ikke har behandlet. 6
De generelle rettighetsforholdene i feltet Lokalbefolkningens bruk av ulike områder og ressurser i feltet har hatt tilstrekkelig innhold og omfang til å gi grunnlag for eiendomsrett. Bruken har omfattet de ressursene det til enhver tid har vært aktuelt å utnytte, og er i hovedsak eldre enn statens eierdisposisjoner. Statens jordutvisninger før 1863 var fåtallige, og hadde utad i begrenset grad preg av å være privatrettslige disposisjoner. Etter 1863 har staten utmålt og fradelt mange private eiendommer i feltet. Disposisjonene hadde i større grad enn før et privatrettslig preg. Staten har også foretatt andre grunneierdisposisjoner (bortforpaktninger, bortfeste). Dette har bidratt til at oppfatningen om staten som eier av mesteparten av grunnen i feltet etter hvert har festnet seg hos lokalbefolkningen. Statens eiendomsrett (til det meste av feltet) var derfor etablert som et festnet forhold da finnmarksloven trådte i kraft i 2006. Denne retten ligger ikke lenger til staten, men er ved lov overført til regionalt felleseie (FeFo), der styringsretten innenfor lovens dels utøves av Sametinget og dels av Finnmark fylkesting gjennom deres medlemmer i FeFo-styret. 7
De generelle rettighetsforholdene i feltet Statens disposisjoner har i liten grad påvirket de lokale rettsoppfatningene om bruksrettigheter til utmarksressursene. Disposisjonene har hatt en arealmessig beskjeden utstrekning (vel 98 % av grunnen i feltet er fortsatt "usolgt grunn"). Hovedtyngden av disposisjonene over utmarka har hatt preg av offentligrettslig myndighetsutøvelse, og ikke privat eierrådighet. Andres bruk har ikke hindret etablering av lokale bruksrettigheter. Lokalbefolkningens bruksrettigheter, som i all hovedsak er eldre enn statens grunneierdisposisjoner, er derfor fortsatt i behold. Bruksrettighetene har et selvstendig rettsgrunnlag (lokal sedvanerett/alders tids bruk), og nyter godt av den samme rettsbeskyttelse som andre rettigheter av opprinnelig/selvstendig karakter. Rettighetene må utøves innenfor lovgivningens rammer, men kan ikke oppheves eller undergis omfattende innskrenkinger (Grl. 105). Rettighetenes eksistens begrenser også FeFos grunneierrådighet. 8
De generelle rettighetsforholdene i feltet De lokale bruksrettighetene er av kollektiv art. De omfatter innenfor lokalbefolkningens tradisjonelle bruksområder i feltet blant annet bufebeite i utmark, fiske i ferskvann, jakt på og fangst av småvilt, eggsanking og multeplukking. Rettighetene har karakter av ikke-eksklusive fortrinnsrettigheter innenfor lokalbefolkningens tradisjonelle bruksområder. Ved ressursknapphet må andres bruk vike for den lokale bruken. Finnmarksloven stadfester lokalbefolkningens bruksrettigheter, men er ikke grunnlaget for rettighetene. Lokalbefolkningen har også opparbeidet ulike rettigheter som ikke er regulert i finnmarksloven. Blant annet til sanking av rekved og visse mer begrensede rettigheter til byggverk i utmark og uttak av sand og grus. 9
De generelle rettighetsforholdene i feltet Rettstilstanden i feltet har en allmenningsrettslig karakter. Bruksrettighetene ligger til lokalbefolkningen. Grunnen er eid av andre (i statsallmenningene av staten, i Båtsfjord/Berlevåg av FeFo). FeFo kan disponere over rettighetene innenfor lovgivningens rammer. Men rettighetenes selvstendige karakter begrenser FeFos rådighet. FeFo kan ikke disponere på en måte som fortrenger lokale brukere fra deres tradisjonelle bruks- og høstingsområder. Dette gjelder lokal stedbunden bruk som utøves med utgangspunkt i lokale bygdesamfunn i de områdene hvor befolkningen i disse bygdene tradisjonelt har høstet av utmarksressursene. Andres rettigheter i feltet (kommunenes og fylkets øvrige innbyggere, tilreisende) har grunnlag i finnmarksloven, og har ikke samme rettslige beskyttelse som den lokale bruken. Det er ikke kommisjonens oppgave å vurdere hensiktsmessigheten av den forvaltningsordningen som er regulert i finnmarksloven, eller om forvaltningen av de lokale bruksrettighetene bør utøves av andre organer enn det organet som i dag er tillagt dette ansvaret. 10
Vurderte rettighetskrav Kommisjonen har vurdert sju 7 innmeldte krav om kollektive eier- og/eller bruksrettigheter (rapportens kapittel 8 10): Reinbeitedistrikt 6 (Varangersiidaen); Reinbeitedistrikt 7 (Rákkonjárga); Berlevåg jeger- og fiskeforening (fisket i Kongsfjordelva), Kongsfjord bygdelag, grunneiere og hytteeiere i Gulgofjord, hytteeiere i Store Molvik, Tana- og omegn sjølaksefiskerforening. Kravene bygger på den bruken som er utøvd av de ulike gruppene. De er fremmet på vegne av den personkretsen som har brukt de områdene kravene gjelder (ikke av foreningene/sammenslutningene som sådanne). Kommisjonen har vurdert ett 1 innmeldt krav om erverv av individuelle rettigheter (rapportens kapittel 11): Ole Tore Jensen lakseplass 216 og 218 i Berlevåg kommune Kravet bygger på langvarig og sammenhengende bruk av plassene. Et sentralt spørsmål ved vurderingen av flere av kravene er i hvilken grad det er utøvd bruk som kan gi grunnlag for rettighetserverv ut over den bruksretten som i sin alminnelighet er etablert i feltet. 11
Innmeldte og vurderte rettighetskrav 12
Reindriftsrett Reinbeitedistrikt 6 Kravet gjelder prinsipalt eiendomsrett til den delen av feltet som ligger innenfor dagens distriktsgrenser, og subsidiært bruksrett til dette området og eiendomsrett til tre mindre områder. Det er videre krevd bruksrett til Båtsfjordneset, som siden 1976 har ligget utenfor grensene for Rbd 6. 13
Reindriftsrett Reinbeitedistrikt 6 Kommisjonens konklusjon: Siidaandelshaverne i distrikt 6 har ikke eiendomsrett til hele eller deler av distriktets bruksområde i feltet. Vilkåret om eksklusiv/dominerende bruk er ikke oppfylt. Bruken har heller ikke gått ut over det den alminnelige reindriftsretten åpner for. De har bruksrett til reindrift i området. Retten har et selvstendig grunnlag i alders tids bruk, jf. presumsjonen i reindriftsloven 4. Retten har det innholdet som er angitt i reindriftsloven. Den må utøves innenfor lovens rammer. Retten er beskyttet mot opphevelser og omfattende innskrenkninger (grl. 105), og dens eksistens begrenser FeFos eierrådighet. Siidaandelshaverne i distrikt 6 har andel i bruksretten innenfor distriktsgrensene, men retten ligger ikke eksklusivt til disse. 14
Reindriftsrett Reinbeitedistrikt 7 Kravet er fremsatt på vegne av siidaandelshaverne i distriktet. Det gjelder bruksrett til siidaens tradisjonelle bruksområde i feltet. Kommisjonens konklusjon: Siidaandelshaverne i distrikt 7 har bruksrett til reindrift i området. Retten tilsvarer den som ligger til siidaandelshaverne i distrikt 6 i deres bruksområde, både når det gjelder innhold, rettsvern og begrensninger av andres rådighet. 15
Reindriftsrett Båtsfjordneset Kommisjonen har etter krav fra Rbd 6 vurdert retten til reindrift på Båtsfjordneset særskilt. Området lå tidligere en del av Varanger reinsogn (Rbd 6), men har etter et vedtak av fylkesmannens i 1976 ligget til Polmak reinsogn (Rbd 7). 16
Reindriftsrett Båtsfjordneset Reinbeitedistrikt 6 har krevd å få tilbakeført Båtsfjordneset, og at distriktsgrensen endres slik at området blir en del av distrikt 6. Reinbeitedistrikt 7 har anført at grensen fra 1976 opprettholdes. Kommisjonens konklusjon: Det er etablert en alminnelig bruksrett til reindrift på Båtsfjordneset. Retten kan i dag utnyttes av Rbd 7 i samsvar med grensen fra 1976. Den retten Rbd 6 har til Båtsfjordneset er for øyeblikket ikke virksom. Området var frem til 1970-tallet gjenstand for felles bruk. For å unngå sammenblanding av reinflokkene ble det, etter at spørsmålet hadde vært diskutert siden 1950-tallet, oppført et sperregjerde (fra Ordo til Båtsfjord). Distriktsgrensen ble formelt endret i 1976 slik at den fulgte gjerdetraseen. Partene har senere forholdt seg til og akseptert dette. For eksempel krevde Rbd 6 i 2000 at 1976-grensen måtte bli gjort permanent. 17
Kollektive krav Kongsfjordområdet Berlevåg jeger- og fiskerforening saken gjelder fortsatt forpaktningsrett til Kongsfjordelva i Berlevåg kommune. Foreningen har forpaktet elva siden 1942, og har med grunnlag i utøvd bruk og langvarig praksis rett til fortsatt forpaktning på liknende vilkår som hittil. Forpaktningsforholdet kan ikke avvikles uten saklig grunn. Befolkningen i Kongsfjord og Veidnes har med grunnlag i langvarig bruk opparbeidet rett til å fiske på samme vilkår som medlemmene i Berlevåg JFF. Kongsfjord bygdelag saken gjelder mulig erverv av kollektiv bruksrett til ulike former for utmarkshøsting i Kongsfjordområdet Kommisjonen har lagt til grunn at den befolkningen som sogner til dette området (Kongsfjord, Veidnes) har en kollektiv bruksrett i nærområdet som blant annet omfatter beite, hogst, fiske i ferskvann og jakt og fangst. Retten har karakter av en rettsbeskyttet fortrinnsrett som begrenser FeFos eierrådighet. Det må unngås at andres bruk fortrenger den lokale bruken. Det er ikke ervervet rettigheter ut over dette. Retten sammenfaller dermed der den gjelder med den alminnelige bruksretten som er etablert i feltet. 18
Kollektive krav Gulgofjord Grunneiere og hytteeiere i Gulgofjord saken gjelder mulig erverv av kollektiv eiendomsrett eller særlige bruksrettigheter til et område på vel 30000 dekar i Gulgofjord i Berlevåg kommune. 19
Kollektive krav Gulgofjord Kommisjonens konklusjoner: Vilkårene for erverv av kollektiv eiendomsrett (langvarig, altomfattende bruk i god tro) var oppfylt da stedet ble fraflyttet (tidlig på 1970-tallet). Retten har ikke falt bort, men den har karakter av en bygdelagsrett. Den kan derfor ikke utnyttes før stedet igjen får en fastboende bygdebefolkning. Inntil videre ligger eierbeføyelsene til FeFo, men FeFos rådighet er sterkt begrenset. Kommisjonens flertall (Gauslaa, Heggelund og Magga) anser tilknytningen mellom den tidligere fastboende befolkningen og dagens grunneiere og hytteeiere som tilstrekkelig til at de (innenfor lovgivningens rammer) kan utnytte den delen av bygdelagsretten som gjelder fisket i Trollfjordelva. Fiskeretten har grunnlag i et særlig rettsforhold, og er ikke underlagt FeFos forvaltning, jf. finnmarksloven 21 annet ledd. Mindretallet (Andersen) anser ikke tilknytningen som tilstrekkelig. En samlet kommisjon legger til grunn at de lokale grunneierne og hytteeierne på sedvanerettslig grunnlag har rett til båtlandingsplasser (båtstøer) i området. Det er også ervervet rett til nødvendig motorferdsel i utmark langs tradisjonelle ferdselsårer i forbindelse med næringsmessig utmarkshøsting. Retten omfatter ikke bruk av motorkjøretøy i forbindelse med atkomst til og fra Gulgofjord. 20
Kollektive krav Store Molvik Hytteeiere i Store Molvik saken gjelder mulig erverv av særlig fiskerett i Molvikvannet og Storelva og rett til båtstøer i Store Molvik. 21
Kollektive krav Store Molvik Kommisjonens konklusjoner: Vilkårene for erverv av en særrett til ulike utmarksressurser i området, som blant annet omfattet fisket i Molvikvannet og Storelva (langvarig bruk i god tro) var oppfylt da stedet ble fraflyttet (1960). Fordi kravet er begrenset til fiskerett, har kommisjonen ikke foretatt noen bred vurdering av hvilke bruksmåter som var omfattet av denne retten, eller av rettens nærmere karakter (eiendomsrett eller bruksrett). Dagens hytteeiere kan ikke anses som en naturlig rettsetterfølger etter den tidligere fastboende befolkningen. Det er ikke den samme slektsmessige og eiendomsmessige tilknytning mellom dagens hytteiere og den tidligere befolkningen, som i Gulgofjord. Hytteeierne har derfor ikke del i den gamle særretten til fisket, og har heller ikke med grunnlag i reglene om hevd ervervet en selvstendig særrett til fisket. Hytteeierne har imidlertid med grunnlag i lokal sedvanerett, jf. også reglene om bruksrettshevd, rett til båtlandingsplasser på FeFo-grunnen i området. 22
Sjølaksefiske rapportens kapittel 10 Tana- og omegn sjølaksefiskerforening saken gjelder mulig erverv av rett til sjølaksefiske med faststående redskap for befolkningen i feltet. Foreningen har fått medhold i at dette er en rettighet som har et selvstendig grunnlag i alders tids bruk. Rettighetservervet ble påbegynt i siste halvdel av 1800-tallet og har blitt fullført parallelt med statens reguleringer av fisket fra og med 1905. Statens reguleringer (utvisninger av lakseplasser) har utad hatt karakter av offentlig myndighetsutøvelse, og har ikke hindret rettsdannelsen. Retten er beskyttet mot opphevelser og omfattende innskrenkninger. FeFo må ved tildeling av lakseplasser unngå at lokale brukere fortrenges fra deres tradisjonelle fiskeområder. Inndragningen av statlige lakseplasser i feltet rundt 1980 må anses som et inngrep i en rett som i prinsippet hadde ekspropriasjonsrettslig vern. 23
Individuelle krav Ole Tore Jensen Ole Tore Jensen saken gjelder erverv av særlig bruksrett til to lakseplasser i Risfjorden i Berlevåg kommune (plass 216 og 218) 24
Individuelle krav Ole Tore Jensen Kommisjonens konklusjoner: Lakseplass 218: Ole Tore Jensen har med grunnlag i alders tids bruk og fast utvisningspraksis ervervet en særrett til plassen. Retten er underlagt FeFos utvisning, men han har rett til å få utvist plassen så lenge han søker om det. Jensens familien har hatt utvisning på plassen i alle fall siden 1932, og det er sannsynlig at familien har fisket på plassen også før dette. Lakseplass 216: Utvisnings- og brukshistorikken er før1987 den samme som for lakseplass 218. Etter 1987 har plassen vært utvist til fire ulike personer. Jensens familie hadde i 1987 med grunnlag i alders tids bruk også ervervet en særrett til fortsatt utvisning på denne plassen. At plassen i 1987 ble utvist til andre var derfor et inngrep i en ekspropriasjonsrettslig vernet rettighet. Kommisjonen har ikke vurdert hvilke rettslige konsekvenser dette har i dag, men slår fast at Jensens rett ikke har falt bort med grunnlag i passivitet, og heller ikke med grunnlag i reglene om mothevd eller frihevd. 25
Rapporten er med to unntak - enstemmig Den rettslige karakteren av retten til elgjakt: Gauslaa, Andersen og Heggelund: Storvilt har fra gammelt av vært et knapphetsgode i feltet og vært regulert annerledes enn småviltjakten. Derfor er det ikke rom for rettighetserverv ved siden av eller ut over lovgivningen. Magga: Retten er en del av en jaktrett av opprinnelig karakter, som omfatter alle viltarter det til enhver tid er tillatt å drive jakt på. Fisket i Trollfjordelva Gauslaa, Heggelund og Magga: Grunneiere og hytteeiere i Gulgofjord har særrett til fisket i Trollfjordelva og kan (innenfor lovgivningens rammer) utnytte den delen av bygdelagsretten den lokale som gjelder dette fisket. Andersen: Tilknytningen mellom dagens grunneiere og hytteeiere og den tidligere fastboende befolkningen er for svak til at de kan utnytte bygdelagsretten. Liten praktisk forskjell mellom synspunktene Elgjakten vil enten retten er lovbestemt eller har et selvstendig grunnlag måtte reguleres strengt. Fisket i Trollfjordelva må enten det utøves i kraft av en bygdelagsrett eller på annet grunnlag skje innenfor lovgivningens rammer. 26
Videre prosess FeFo skal etter finnmarksloven 34 uten ugrunnet opphold ta stilling til kommisjonens konklusjoner, og sørge for nødvendige tinglysninger om man er enig i konklusjonene. Tvister om kommisjonens konklusjoner kan bringes inn for Utmarksdomstolen for Finnmark innen 16. april 2017, jf. finnmarksloven 38. Tvister om konklusjoner i rapporten (eller spørsmål som ikke er realitetsbehandlet), kan alternativt bringes inn for de alminnelige domstolene (Øst Finnmark tingrett). Initiativet til saksanlegg må komme fra vedkommende private part eller andre med rettslig interesse i saken. Dette gjelder enten FeFo har motsatt seg eller godtatt kommisjonens konklusjon. Partene kan som alternativ til rettslig prøving, anmode kommisjonen om å mekle, jf. finnmarksloven 35. Kommisjonens plikt til å mekle utløper samtidig med utløpet av fristen for å bringe saken inn for Utmarksdomstolen er utløpt. 27
Mer informasjon www.finnmarkskommisjonen.no www.finnmarkskommisjonen.no Takk for oppmerksomheten!