Gyldendal Norsk Forlag AS 1983 Elektronisk utgave Gyldendal Norsk Forlag AS 2011 Bibliotekutgave kun for distribusjon gjennom bibliotekene Produsert i epub av: Type-it AS, Trondheim 2009 Versjon 1 ISBN 978-82-05-40172-3
Bokomtale En morder og angiver fra krigens dager, med tilnavnet Rottegiften. Identitet ukjent En eksplosjonsartet brann på en malingfabrikk i 50- årene, med femten omkomne. Men ingen å trekke til ansvar. Den pensjonerte politimannen og gamle motstandskjemperen Hjalmar Nymark aner en sammenheng, og kanskje også forbindelseslinjer til et tidligere mord. En dag kommer han i snakk med Varg Veum på stamkafeen sin. Dermed er grunnlaget lagt for et innfløkt kriminaldrama, der Veum må bruke all sin skarpsindighet for å finne frem til løsningen. «Ingen moderne forfatter har skildret lys og mørke, skyer, regn, hav, havgap, asfalt og smau som Staalesen. Slik blir bøkene hans fanget i en slags prosa noir, et romantisk/brutalt storby-flimmer.» Fredrik Wandrup, Dagbladet «Meget spennende, ja!» Elling Tjønneland, Stavanger Aftenblad
Om Gunnar Staalesen Gunnar Staalesen er født i Bergen i 1947, og er utdannet cand.philol. med fagene engelsk, fransk og litteraturkunnskap. Kun 22 år gammel utga han sin første roman i 1969, Uskyldstider. Men det er først og fremst som krimforfatter Gunnar Staalesens navn er kjent. Bøkene om privatdetektiven Varg Veum er utgitt i 15 land, blant andre Frankrike, England, Tyskland, Italia, Russland og Polen. I årene 1997 2000 utkom en bredt anlagt trilogi om Bergen gjennom det forrige århundret, en romanserie som også ble dramatisert og oppført ved Den Nationale Scene i 2002. Gunnar Staalesen bor i Bergen.
GUNNAR STAALESEN I MØRKET ER ALLE ULVER GRÅ
1 Jeg traff Hjalmar Nymark på den kafeen der jeg var begynt å vanke den vinteren Solveig forlot meg. Jeg hadde lagt merke til ham før. Han hadde et sterkt ansikt, med en krum, markert nese, mørke og ivrige øyne som lå langt inne i øyenhulene, og en energisk hake. Jeg ville anslå ham til å være rundt sytti år gammel. Håret var nesten hvitt, og det var gredd rett bakover, slik at han fikk dype viker i pannen. Han hadde for vane å sitte med en sammenrullet avis i den ene hånden. Jeg så sjelden at han leste i avisen, men han brukte den til å understreke poenger i samtalen, ved å dunke den i bordflaten. Han var kraftig bygget, noe som gav ham et undersetsig preg, til tross for at han var minst 1.80 høy. Magen var av det slaget gamle kraftkarer har: ikke løst flesk, men bare muskler som er i ferd med å sige ut. Han pleide å holde til et bord eller to bortenfor meg. Som oftest satt han alene, men av og til hadde han selskap. Det hendte at vi møttes i døråpningen, og etter en stund kunne jeg se at han kjente meg igjen. Han hadde et humoristisk glimt i øynene, og en gang jeg var på vei inn, han på vei ut, sa han i forbifarten: «Inn til vanningsstedet?» Så var han forbi, før jeg fikk svart ham. Kafeen lå tre hus bortenfor der jeg hadde kontoret mitt, og det var blitt til at jeg stakk innom tre-fire ettermiddager i uken. Allerede ved inngangen merket du noe av kafeens særpreg, for samme når på døgnet du ville inn, var det alltid en eller annen på vei ut, og den som skulle ut, var sjelden særlig stødig på bena.
Dørvakten var hjelpsomheten selv: pekte ut retningen for deg, eller stod og holdt deg oppe til drosjen kom. De fleste trengte drosje. Rett innenfor døren var det noe som gav lokalet et nesten internasjonalt preg. En glassluke førte inn til tobakkshandelen ved siden av, som om det var der den lokale bookmakeren holdt til. Men det meste du kunne drive det til her, var å levere inn tippekupongene dine litt før fem om onsdagen uten å få regn i håret. Eimen av øl og tobakksrøk gav stedet en utpreget maskulin atmosfære. De fleste drakk øl, ofte i imponerende mengder. Ansiktene rundt deg var tunge, mange av alder, flere av alkoholinntak. Her samlet gamle sjauere seg og snakket om dengang mesteparten av arbeidet på havnen gikk med handemakt. Her kom torghandlerne inn etter stengetid, med store, røde never, ennå med striper av fiskeblod i furene. Her kom pensjonerte industriarbeidere i ensfargete arbeidsskjorter som var kneppet igjen helt opp til halslinningen, hostet stygt og sårt over skummet på ølglassene, drakk ut, slo i bordet og forlangte mer. En liten kontorist, tynn i håret, med hvit skjorte og blodfattig slips, brettet forsiktig ut ettermiddagens avis, dukket ned bak halvliteren og utsatte hjemkomsten til madammen enda en halvtime. Unge, taletrengte karer fra landet, som var kommet så langt mot kvelden allerede tidlig på ettermiddagen at de ikke slapp inn andre steder, ble loset inn til et gjestmildt bord, strødde de siste sedlene omkring seg og klinket med glassene opp mot de rødmussete ansiktene, før de krøp på alle fire ut døren et par timer senere, hjulpet avgårde av dørvakten og kanskje en kelner eller to hvis de ble for voldsomme. Noen få kvinner de fleste forlengst passert femti fant ledige plasser og kjente ansikter ved de fleste av bordene. De drakk øl av mindre glass og satt med kåpene på, til kvelden led så langt at de kneppet dem opp og lot
de tunge brystene stikke fram bak de blå mohairgenserne som hadde vært moderne for tjue år siden. Fra vinduene mot nord sildret ettermiddagslyset inn gjennom nikotingule gardiner, og mellom vinduene hang det brunaktige keramikkrelieffer på grønn bunn. Bakerst i lokalet, der serveringsdisken var, skildret et stort veggmaleri i falmet blått mot gulaktig gipsbunn travelheten på havnen, for at størsteparten av klientellet skulle føle seg hjemme. Kraftige never løftet tunge tønner mot mørke skipssider. Dukene på bordene var kulørte, og når du kom inn fra gaten, kunne det se ut som om de var plassert etter et slags mønster; men når du hadde sittet en stund, så du at de ble skiftet ut alt etter skjebnens lunefullhet så snart det ble sølt for mye øl eller aske over dem. Kelnerne gled mellom bordene i burgunderrøde jakker, fordelte rommelige glass til de utvalgte og skiftet duker med en effektivitet som ville imponert en likvasker. Maten de serverte var enkel og liketil, uten andre raffinementer enn en persilledusk og et sammenkrøllet salatblad, men det var solid, god mat som det gikk an å bli mett av uten å bli ruinert. Det hendte at jeg spiste middag der, men som oftest drakk jeg bare et glass øl eller to. Jeg pleide å kjøpe med et par middagsaviser fra tobakkshandelen ved siden av, fant et lite bord borte langs en av veggene og ble sittende for meg selv. Slik gikk ettermiddagene, tre-fire dager i uken, som åretak i stille sjø. Minuttene dryppet ned på vannflaten, og av og til hvilte du på årene, bare for å se tiden gå som oppslagene i avisen foran deg: gårsdagens nyheter som allerede var på vei til å bli historie. Etter noen måneders tid var det flere av de andre stamgjestene som var begynt å hilse på meg, og en dag i slutten av april kom jeg i snakk med Hjalmar Nymark.
2 Den ettermiddagen vi kom i snakk, var det kaldt, gjennomtrengende regnvær, ispedd små, grå klatter med sludd. Våren hadde vært i slutten av mars dette året. Nå var vi på vei baklengs gjennom årstidene igjen, og været minnet mer om november enn om april. Jeg hadde tilbrakt dagen med å skrive postkort til venner og bekjente. Det ble med ett, til en fyr som het Veum og bodde oppe mellom Stølen og Skansen et sted. Han ville sikkert bli glad for å høre fra meg. Etterpå hadde jeg ringt til kinokontorets automatiske telefonsvarer for å høre en tretti sekunders omtale av en av dagens filmer. Alt jeg fikk, var opptattsignalet, til tross for gjentatte forsøk. Flere telefoner tok jeg ikke. Det var uklokt å belaste kontoen for mye. Dagen før hadde det stått en annonse i avisene: VI ETABLERER OSS! Harry Monsen A/S, detektivbyrå, har nå opprettet en avdeling i Bergen. Internasjonalt kontaktnett, de nyeste elektroniske hjelpemidler. Vakttjeneste, personundersøkelser, alle slags etterforskningsoppdrag utføres. Førsteklasses medarbeidere, hundre prosent diskresjon. Jeg hadde studert annonsen nøye. Jeg lurte på hva de mente med «førsteklasses» og «hundre prosent». Kanskje jeg skulle ringe og spørre eller iallfall ringe og ønske dem lykke til. Telefonnummeret stod i annonsen. Mobiltelefon hadde de også. Alt jeg hadde, var en slumrende telefon og en Morris Mini jeg ikke hadde råd til å skifte ut, men som forlengst var moden for de evige asfaltmarker. Det var ingen tvil: jeg gikk hardere tider i møte.