REPORTASJE Hjemme hos Kristian Hjemme hos Kristian 44 Hjemmekino 11/08
Det er ikke vanskelig å få oss i Hjemmekino til å komme på besøk. Det holder med å ha et forseggjort rom, litt ålreit utstyr, og kanskje en liten historie. Men dette visste sikkert ikke Kristian. Han er åpenbart en liten luring. I e-postens emnefelt hadde han skrevet følgende: «Om du tar deg en tur så har min blonde svenske frue lovet å bake». Og vi var praktisk talt på vei! Lyst og trivelig er stikkordene for denne månedens Hjemme Hos-reportasje. Det er lenge siden vi var hos en entusiast med stuekino, men denne gangen klarte vi ikke å holde oss unna. Kombinasjonen av trendy interiør og voldsomt lydanlegg kan herved anbefales, men det var strengt tatt ikke det som fristet oss mest. Tekst og foto: Atle Kildahl Torp (atle.torp@hl-media.no) Bakgrunnen Kristian bor på sørsiden av Oslo, i et strøk som er preget av boliger i kjede. Familien til Kristian bor derimot i en frittstående enebolig, noe som sikkert er en stor fordel. Jeg har sett bilder av oppsettet han har stående i sin lekre stuekino, og det er åpenbart et anlegg som er godt egnet til å plage naboer med. Husbonden møter meg utenfor døra, og vel inne hilser jeg på Kristians blonde svenske samboer og deres felles barn. Ungen smiler, samboeren smiler, og Kristian selv virker svært så fornøyd. Det blir dessverre ikke noe bakverk, forklarer Kristian. Jeg trodde vi hadde noe, men slik er det når man har både mine, dine og andres barn. Da er det ikke godt å vite hva som forsvinner fra verken fryser eller kjøkkenskap. Men vi har satt på litt lunsj hvis du vil spise med oss? Og mens jeg forsyner meg av grove rundstykker, Brelett og Philadelphia-ost (jeg slanker meg) forteller Kristian meg om hvordan det hele startet. Vi har bare bodd her et år. Dette var huset til foreldrene mine, mens vi bodde litt lengre ned i området. Da vi tok over begynte vi å pusse opp andre etasje og stua. Vi fant ut at det var greit å gjøre det før barnet skulle komme. Anlegget vi har nå ble kjøpt inn i den forbindelse. Så interessen har alltid vært der, sier jeg og får kjeft fordi jeg spiser for lite. Ja, egentlig, sier Kristian og kikker bort på samboeren. Før Ulrica var jeg sammen med ei som ikke helt delte interessen, for å si det slik. Så når jeg hadde kjørt siste hengerlasset med ting til hennes nye bosted reiste jeg direkte til Hi-Fi Klubben for å handle. Da kjøpte jeg blant annet noen Dali-høyttalere, og en Onkyo receiver ble også handlet inn. Jeg hadde Klipsch i tankene allerede da, men jeg hadde rett og slett ikke tid til å undersøke noe videre, for jeg var vel utsultet på god lyd. Kino i stua Etter å ha inntatt en god og for min del mager (ha ha, for en selvmot- 11/08 Hjemmekino 45
sigelse) lunsj beveger jeg og Kristian oss ut i stua. Mens Ulrica rydder av bordet og tar seg av familiens yngste slenger vi oss ned i sofaen med hver vår kaffekopp. Det slår meg at dette må være et utrolig godt kompromiss når man vil ha ekte kinofølelse, men må bruke en lys stue til formålet. De gedigne Klipsch-høyttalerne er jeg godt kjent med, og siden Kristian har fortalt meg at han liker å spille høyt er det ingen tvil om at både elektronikken og høyttalerne er mer enn kapable for oppgaven. Du tror ikke du ville trivdes bedre med et dedikert rom, spør jeg og tenker litt på hvordan mangelen på lyskontroll og akustikkproblemer som følge av relativt nakne vegger vil påvirke den totale opplevelsen. Nei, det tror jeg bestemt at jeg ikke ville gjort, svarer Kristian. Faktisk ville jeg ikke hatt en slik løsning selv om jeg hadde hatt muligheten. Og jeg ville heller ikke hatt en sort stue med en masse tiltak for å bedre verken akustikk eller lysforhold. For det gjør noe med deg når rommet er delikat og lyst. Jeg blir i alle fall litt lettere til sinns på denne måten. Men, det beste med en slik kino er det sosiale. Ikke nødvendigvis det å treffe likesinnede, men heller det å kunne samle familien. Kinoen Utstyr Høyttalere: Klipsch RF63 (fronthøyttaler) Klipsch RC64 (senter) Klipsch RT 10D (subwoofer) Klipsch RF62 (bakhøyttalere) AKG K701 (hodetelefoner) Elektronikk: Denon AVR 3808 (surroundforsterker) Epson TW700 (projektor) Hegel H200 (forsterker) Playstation 3 Denon DVD 3930 (DVD-spiller) Lerret: Dreamscreen 106 motorisert nedtrekkslerret TV: Samsung LE46M51 (46 ) Rom: Ca 50 kvadratmeter. er satt opp slik at alle skal kunne bruke den. For eksempel er det svært populært blant kameratene til niåringen i huset å komme hjem til oss og se på film eller spille. Og når kona ser på en serie som jeg ikke er så veldig interessert i setter jeg på meg et par hodetelefoner og nyter musikk. På den måten er jeg fortsatt til stede, og det er jo bra for alle parter. Byggteknisk Hvor stor er stua, spør jeg mens jeg lurer på om det har noen betydning for lyden at den er utformet slik den er. Jeg er ikke helt sikker, sier Kristian, mens han også forsøker å måle opp rommet på øyemål. Jeg tror den er på cirka 50 kvadratmeter. Og du har gjort all opussing selv, spør jeg helt automatisk, som om det skulle være en dedikert kino med masse fancy løsninger. Det mange ikke tenker på er at det kan være like vanskelig å bygge seg en trendy stue som en flaggermushule, selv om tilnærmingen er forskjellig. Ja, oppussingen har vi gjort selv. Jeg har jobbet i mange år for en stor parkettleverandør, og har fått en del kreative ideer fra den tiden. Blant annet er veggen som flatskjermen henger på laget av parkett. Dette bryter godt opp i rommet, og siden alle parkettstavene er skrudd mellom not og fjær kan man enkelt ta ned veggen ved behov. Veggen har også en annen funksjon, og det er som kabelskjuler. Alle kablene går rett inn bak parketten, og videre inn under kjøkkenbenken i tilstøtende rom. Dermed kan man også gjøre utskiftinger på kabelsiden uten å anstrenge seg nevneverdig. Jeg har stående noen vinkellister i aluminium som jeg hadde tenkt å montere rundt kantene, men jeg liker faktisk det rene utseendet, så dette tror jeg utgår. Men hvordan er resten av huset i forhold til lydlekkasjer 46 Hjemmekino 11/08
og støy mot soverom, spør jeg, og husker at Kristian nevnte at han likte å spille høyt. Ja, det er jo selvfølgelig en begrensning. Jeg kan ikke dra på skikkelig med mindre jeg er alene hjemme, siden barns hørsel er noe man skal ta vare på. For det er som du tror, at det spiller i hele huset. Så lenge man er klar over begrensningene er det ikke noe problem, konstaterer jeg. Hvordan er den generelle akustikken i rommet ellers? Den er ikke så ille som man kan få inntrykk av. Høyttalerne står et godt stykke fra sideveggene, noe som hjelper. Dessuten er det både tunge og myke møbler i tillegg til teppe, så det er levelig. Og det var dette som bekymret meg mest når jeg startet på dette prosjektet, for det skal ikke legges skjul på at nakne vinduer er noe som ikke er heldig i forhold til refleksjoner. Allikevel får du gjøre deg opp en egen mening om akkurat dette, selv om jeg mener det fungerer bra. Er du helt ferdig, eller gjenstår det småting etter byggingen som du har erfart deg til? Jeg tenker i mitt stille sinn at det er det alltid, og det forundrer meg mye om Kristian er unntaket. Vel, noe er det selvfølgelig, sier Kristian og fremstår dermed heller ikke som unntaket fra regelen. Når det gjelder akustiske tiltak skal jeg begrense meg til et litt større teppe. Men jeg har lyst til å senke taket en smule for å lage et skjult rom for lerretet. Alt i alt er jeg egentlig svært fornøyd. Og dette godtar Ulrica, spør jeg mistenksomt. Hun aksepterer alt, vel og merke hvis jeg tenker estetisk. Hun er rett og slett fantastisk. Og det vil du jeg skal tro på, mumler jeg. Mistenksomheten min vil ikke slippe helt taket. Ikke enda. Hvor finner du ei jente som dette, spør jeg i håp om å lære noe nytt. Vel, jeg måtte til Sverige. Kristian ler, og legger til at han møtte henne i barnehagen der et av barna gikk. Hun jobbet der, og Kristian hadde ekstra stort behov for foreldresamtaler ikke for barnet sin del, men heller for sitt eget behov. Og dermed var det gjort. Barnehageansatte er vant til å tekkes rampete gutter Utstyr Hva med utstyret ditt da, spør jeg og kikker bort på racket i venstre 48 Hjemmekino 11/08
hjørne av stua. Du er ikke den eneste som matcher lettdrevne Klipsch med relativt store transistorforsterkere. Nei, jeg er kanskje ikke det. Jeg er imidlertid sugen på å bytte til rør i effektdelen, og jeg har allerede testet noen. Dog, ingen har falt skikkelig i smak. Hegelen fungerer godt, og i motsetning til Denon er den sterk nok til å dra Klipsch overbevisende. Jeg prøver å lese meg opp på internettforumer, men det er så mange sprikende erfaringer at jeg er skeptisk til å ta alt for god fisk, i tillegg til at det er en del skjulte agendaer ute og går. Jeg leser også alt som finnes av blader, men jeg har liksom ikke fått noen indikasjoner på hva som kan være den ultimale match mot mine høyttalere. Jeg har heller ikke råd til å bytte utstyr annenhver uke for å teste, så jeg får ta tiden til hjelp, og lete videre selv. Uansett er det sikkert mer enn nok lyd, spøker jeg, og spør om det er noe han vet om som han har lyst til å bytte på generelt grunnlag. Egentlig koser jeg meg slik det er nå, lyver Kristian videre. Han vet sikkert ikke selv at han lyver, men alle som har kommet så langt er innerst inne nysgjerrige på noe større og bedre. Og det får jeg bekreftet når han forteller om sine tanker vedrørende temaet: Klipsch synes jeg spiller bra. Jeg har hørt på JBL Array, som er en utrolig fet høyttaler, men utseendet tiltaler meg ikke nevneverdig. Derfor har jeg sett litt på storebroren til RF 63, nemlig RF 83. Og noe jeg skal bytte ut er de store bakhøyttalerne. Her vil jeg ha inn et par Focal Dome, som kan skrus i taket og på veggene. Dessuten kunne jeg tenkt meg en litt heftigere subwoofer. Kanskje Klipsch sin RT 12D kunne passet godt til mitt formål. Og hvis ikke rommet er en for stor begrensning er det jo en del projektorer jeg kunne tenke meg å se nærmere på. Men du koser deg slik det er nå, ironiserer jeg. Ja, jeg gjør faktisk det. Kristian skjønner ironien, og forteller at han har hatt den etter hvert så berømte Hi-Fi Lars på besøk for å fintune anlegget. Han gjorde ikke så mye, men det var noen småting vi fikk rettet på. Du skjønner, jeg sitter aldri ytterst på stolkanten for å høre etter feil eller avvik med anlegget. Jeg kan godt ligge i sofaen og høre på musikk uten at jeg behøver å være redd for å gå glipp av noen detaljer. Touché, sier jeg og skynder meg over til et annet tema. Hva med spilling? Du har jo Playstation 3. Spiller du på den, eller er det kun for Blu-ray? Vi spiller litt bilspill. Da monterer jeg opp ratt på stuebordet Du har ikke ekte bøttestoler da? Du har jo plass mener jeg, sier jeg og ser for meg at stuebordet enkelt kunne flyttes ut i en annen seksjon i stua. Der tror jeg faktisk grensen går, til og med for Ulrica, ler Kristian og 50 Hjemmekino 11/08
skjenker mer kaffe. Jeg skjønner at det er tid for en demonstrasjon. Snurr film Mens Kristian finner frem noe musikk og et par filmer spør jeg om hvilken sjanger han liker best. Musikksmaken heller mot 80-talls, og på film er det action som faller best i smak. Dessuten påstår han at det faktisk er Ulrica som er den heldige, siden han alltid har en ny film på lager. Ulrica har tatt med seg minstemann ut for å gi oss gutta litt spillerom, så jeg får ikke konferert henne med påstanden, men jeg skjønner at jeg har med to hensynsfulle mennesker å gjøre. Det hender ikke at dere lar være å ta ned lerretet når dere skal se film, for heller å se den på TV-en, spør jeg. Mange entusiaster brenner litt ut etter hvert, og det å se film på flatskjerm er første symptom på dalende interesse. Det er selvsagt avhengig av filmen, men i all hovedsak ser vi film på projektor og lerret. Særlig når det gjelder høyoppløste filmer. Stort bilde og stor lyd utgjør en stor del av forutsetningen for å kunne leve seg inn i filmen. Og selv om jeg fortsatt kan kjøpe annenrangs filmer på DVD må alle de store filmene ha blått cover. Det er godt å høre, sier jeg beroliget. Men hvordan fungerer det å ha senteren stående på gulvet? Det fungerer egentlig bra, hvis vi ser bort fra at minstmann er svært interessert i den når han krabber rundt. Jeg hadde tenkt å ha den på en hylle på veggen, men siden den er så tung vil en slik hyllekonstruksjon bli litt mer ruvende enn ønskelig. Kristian skrur på projektoren og går inn i menysystemet. Språket er svensk. Litt preget, spør jeg. Hvordan da, sier Kristian uten helt å oppfatte hva jeg snakker om. Jeg ber han om å glemme det, og synker ned i den myke sofaen. Jeg har nettopp kjøpt de tre Mission Impossible-filmene, men jeg er ikke fornøyd, sier Rune, og forklarer hvordan disse filmene kommer uten HD-lyd. Det hindrer han ikke å sette på introen på film nummer to, og jeg skjønner at Kristian er glad i høy lyd. Svært glad Jeg trodde jeg hadde blitt herdet av turen i Lillehammerområdet hos en annen volumkåt Hjemmekinoleser, men Kristian skal vise at han også kan. Så når volumet krabber over +5 på Denonens volumindikator sliter jeg voldsomt med trangen til å putte fingrene i ørene. Nakne vegger, Klipsch og stor transistorforsterker kan få den mest sindige av oss alle til å be om nåde, men siden jeg er fra et møblert hjem gjør jeg som pingvinene i Madagaskar; smiler og vinker. Men det blir ikke så ille som jeg hadde fryktet. Faktisk spiller det riktig så avbalansert. Høyt, ja, men også svært tøft og rent. Dessuten har denne scenen gått meg hus forbi, og jeg blir sittende og undre meg over at dette volumet faktisk er greit så lenge det som skjer på skjermen er såpass tøft. Kristian bytter Blu-ray og setter på Flygende Dolker. Det er selvfølgelig scenen med kapteinen som kaster bønner på trommene det er snakk om. Og jeg må ærlig innrømme at jeg aldri har følt meg så hjelpeløst omringet av lyd som nå, med fem velvoksne og svært transientvillige høyttalere fra Klipsch. Å si at det hadde vært perfekt hadde selvfølgelig vært en lett gjennomskuelig bløff. På dagtid lider bildet av manglende lyskontroll, og lyden har et lite sting av lys klang på grunn av et nakent rom. Men hvorfor skulle jeg bry meg om det? Kristian sitter med verdens største glis i en myk sofa som ikke bare ser bra ut, men som også er god å sitte i. Den moderne peisen kaster flammeskygger ut i rommet, og selv om det er kaldt ute er det svært lunt og godt inne. Og samboeren, som til alt overmål setter pris på et stort og vellydende oppsett, er ute og triller poden. Så innen Kristian har satt på litt musikk har jeg resonnert meg frem til at det er mange som har noe å misunne Kristian. Man kan kjøpe seg all verdens flott utstyr, men å få til den totale pakka jeg mistenker at Kristian har fått til, er ikke mange forunt. Da gjenstår det faktisk bare å gratulere. Og å takke for at jeg fikk komme. Oppsummering Kristian og familien har inngått få kompromisser i forhold til å bruke stua som kino. Smarte løsninger gjør sitt til at de ellers ruvende Klipsch-høyttalerne faktisk ikke ser så voldsomme ut. Våre mannlige (og sikkert noen kvinnelige) lesere lurer sikkert på hvordan denne svenske fruen egentlig var. For å si det slik: Hun var praktisk talt prototypen på hvordan en svensk blond tjei skal se ut. Så står man fritt til å tolke det som man vil. 52 Hjemmekino 11/08