Museumsnytt nr. 3 2008 årgang 56 Det siste tabu Gravferdsmuseet i København Arkitekturmuseet Tingenes tale
Museumsnytt 3 2008 56. årgang Museumsnytt arbeider i henhold til reglene for god presseskikk, slik de er nedfelt i Vær varsom-plakaten og Redaktør-plakaten. Utgiver:ABM-media AS Utgitt med støtte fra ABM-utvikling Statens senter for arkiv, bibliotek og museum Redaktør: Inger Anne Hovland, tlf. 48113255 e-post: museumsnytt@museumsforbundet.no Redaksjonsråd: Kristina E. Bjureke Sigrid Skarstein Leif Anker Annonser: John Larssen John@media-team.no Mob: 93 49 93 04 Dir: 22 09 69 19 Redaksjon, abonnement: Ullevålsveien 11, 0165 Oslo Tlf: 22 99 3135 Fax: 22 91 3131 Grafisk produksjon: Fleks Media Trykk: Lobo Media Pris abonnement: 200 kroner i året Annonsepriser og størrelser: 1/1 side (4 farger) kr. 7900 1/2 side (4 farger) kr. 4900 1/4 side (4 farger) kr. 3900 Innhold Leder..................................... side 3 Kampen om kulturkronene.................... side 4 Historiske kulissar moderne opplevingar....... side 7 Portrettet: Ragnar Pedersen.................. side 10 Funebariet................................ side 14 Det nye arkitekturtempelet................... side 18 Veltalt stortingsmelding.................... side 22 Museet som gjenopplivet helt folk............. side 26 Løkenutvalget............................. side 29 Bankgiro 60260523506 Opplag: 2400 eks Museumsnytt kommer ut fem ganger i året, hvorav siste nummer er et dobbeltnummer. Museumsnytt tar ikke ansvar for ubestilt innsendt materiale. Ettertrykk bare etter avtale. Forsiden viser Funebariet i København. Kisten er midtpunktet på dette gravferdsmuseet som øker kunnskapen og bryter ned tabuer knyttet til døden. Foto: Leif Anker 2 MUSEUMSNYTT
leder Riksrevisjonen og museene Midt i juni la Riksrevisjonen fram en ny rapport som setter fokus på bevaring og sikring av samlingene ved statlige museer. I følge den nye rapporten går det litt bedre nå, men mye gjenstår før tilstanden er tilfredsstillende. Manglene ved oppbevaringsforholdene knyttes i vesentlig grad til bygningsmessige forhold ved museene. Dårlig vedlikeholdte bygninger og uegnede lokaler reduserer muligheten til å skape gode bevaringsforhold. Flere bygninger er verneverdige, og dette vanskeliggjør ombygginger som kan bedre bevaringsmiljøet. Investeringskostnadene for ombygging og nybygg for Naturhistorisk museum og Kulturhistorisk museum i Oslo anslås å være i overkant av en milliard kroner, skriver Riksrevisjonen. Og Ny redaktør i Museumsnytt nybygg kommer, men ikke med det aller første. Riksrevisjonen etterlyser derfor at museene gjør tiltak på kort sikt. Rapporteringen må bli bedre, for når rapporteringsrutinene er dårlige, får ikke de folkevalgte og bevilgende myndigheter nok informasjon om forholdene. Dermed fortsetter forfallet. Tiår med forsømmelser av samlingene ved statlige museer har sin pris. Likevel ser framtida ganske lys ut. Riksrevisjonens rapport føyer seg nemlig inn i rekken av meldinger og rapporter som målbærer behovet for å satse mer på gjenstandsbevaring og forskning i museene. Museumssaker er for alvor kommet på den politiske dagsorden. Den siste måneden har vist at det er klima for å foreta satsinger som koster mye, men som vil gjøre kultur og kunnskapslivet rikere for generasjonene etter oss. Inger Anne Hovland Signy Norendal er ansatt som ny redaktør for Museumsnytt. Fra 1. august er det hun som skal regjere på kontoret i Ullevålsveien 11. Signy er utdannet kunsthistoriker, og har de siste par årene jobbet som organisasjonssekretær i Museumsforbundet. Ellers har hun bakgrunn som prosjektleder i Den kulturelle Skolesekken og som journalist i bladet Aktuell Kunst. Hun har også jobbet på Stortinget. Jeg kommer fortsatt til å satse på en aktualitetsprofil med museumsstoff og kulturpolitikk, sier hun. Samtidig ønsker hun å bruke nettsidene til det bladet ikke duger til, nemlig ferskt nyhetsstoff som blir fort utdatert. Jeg har jobbet litt med nett før, blant annet oppdaterer jeg websidene til Museumsforbundet. Så jeg har noen tanker omkring hvordan sidene kan videreutvikles. Håper de kan bli et godt supplement til bladet, og at kulturinteresserte skal begynne å bruke museumsnytt.no for å holde seg oppdatert, sier hun. Hun synes det er vanskelig å peke på ett bestemt museum når hun blir spurt om den ultimate museumsopplevelsen. Det er alltid veldig situasjonsbetinget hva jeg får ut av et museumsbesøk. For eksempel fant jeg fullstendig roen i Bergen Kunstmuseum for ikke så lenge siden. I rommet ved siden av Picasso-utstillingen kom jeg over et animert videoverk av Joshua Mosley. het det. Det er ikke så ofte jeg faller for videokunst, men dette var spesielt. Jeg måtte se det to ganger, og har lyst til å eie det, slik at jeg kan se det om og om igjen. Siden Signy starter så tett opp til deadline som 1. august, er det besluttet å flytte utgivelsen for blad nummer 4. Dette nummeret kommer ut 1. oktober, og ikke 1. september slik det har gjort før. (IAH) MUSEUMSNYTT 3
Oslo sin kulturpolitiske strategi har alltid vært å få staten til å betale for bygging og drift av byens mange kulturinstitusjoner. H/Frp-byrådet har lyktes over all forventning med denne strategien, sier kulturforsker Georg Arnestad. Kampen for tilværelsen, 1888-89, av Christian Krogh. Foto: Nasjonalmuseet/Jaques Lathion. Fra utstillingen Kunst 3. Verk fra samlingen 1814-1950 4 MUSEUMSNYTT
Kampen om kulturkronene aktuelt Planene for museumsutbygging i Bjørvika og på Vestbanen innebærer et kulturløft som flytter landet opp i europeisk elitedivisjon. Distriktene gratulerer, og håper satsingen også kommer dem til gode. Av: Inger Anne Hovland Det er utbredt glede over forslaget om å flytte Nasjonalmuseet til Vestbanetomta, og Munchmuseet og Stenersenmuseet til Bjørvika. Vestbanetomta er mer enn stor nok for Nasjonalmuseet, så det er tvilsomt at prosjektet strander på grunn av plassmangel. Jeg tror dette kan bli et fint museum, men det er oppsiktsvekkende at Nasjonalgalleriet ikke skal brukes til det formålet det er laget for, sier seniorkurator Ulf Grønvold ved Arkitekturmuseet i Oslo. Dette er et fredet bygg, og det er vanskelig å se at det kan brukes til noe annet enn museum. Størrelsen og omfanget på disse planene er sjeldne i norsk sammenheng. Det er gjort et kulturløft som minner om de store museumsprosjektene til franske presidenter, sier han. Han påpeker at tomta på Vestbanen har en uregelmessig figur som følge av den tidligere reguleringen, og at dette antakelig må gjøres noe med. Marit Anne Hauan, direktør ved Universitetsmuseet i Tromsø, gleder seg på museenes vegne. Hun mener dette er positivt for hele museums- Norge, og at det vil føre til økt innsats for museene totalt. Dette må virke inspirerende på Kunnskapsdepartementet som er «vårt» departement. Og med ny stortingsmelding, dyktig statsråd og disse flotte initiativene i hovedstaden, vil det nok bli satset tilsvarende i universitetsmuseumssektoren, sier hun. Geir-Ketil Hansen er fylkeskulturråd i Nordland og registrerer med nøkternhet milliardsatsingen i Oslo. Sånn har det alltid vært. En del av institusjonene har nasjonale funksjoner, og satsingen er et resultat av dette. Nå er det viktig at statlige investeringer i kultur også skjer utenfor Oslo. Dersom det ikke skjer på samme nivå, så vil nye milliardsatsinger i Oslo ikke bli akseptert. Nordland bygger nå for eksempel et Hamsunsenter på Hamarøy til 120 millioner. Staten bidrar med beskjedne 30 millioner. Nå forutsetter vi et spleiselag med staten om driften av senteret. Vi forventer at staten stiller opp, sier han. Marit Anne Hauan, direktør ved Universitetsmuseet i Tromsø, gleder seg på museenes vegne. Hun mener dette er positivt for hele museums-norge, og at det vil føre til økt innsats for museene totalt. Gratulerer! Dette er en spennende og spenstig løsning, sier Georg Arnestad, kulturforsker ved Høgskolen i Sogn og Fjordane. Det er til beste for Oslo og Norge, men jeg har stor sympati for mange av dem som vil ha flere kulturinstitusjoner på den kulturfattige østkanten av Oslo. Hva tenker du om prosessen som har gått forut for forlaget om lokalisering? Jeg liker kulturpolitikere med evne og vilje til handling, men mener et kulturpolitisk samarbeid mellom Høyre og Arbeiderpartiet kan bidra til generell svekking for høyresiden: Med Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg på topp på Oslolista for Arbeiderpartiet ved Stortingsvalget i 2009 kan Høyre la være å stille liste. Støre og MUSEUMSNYTT 5
Stoltenberg ikke bare ser ut og snakker som propre høyrefolk. De fører også høyrepolitikk, og slik knekker de Frp-koden. Da har vi ikke lenger noen opposisjon. Han mener Oslo har økonomisk gevinst av løsningen som er foreslått: Oslo sin kulturpolitiske strategi har alltid vært å få staten til å betale for bygging og drift av byens mange kulturinstitusjoner. H/Frp-byrådet har lyktes over all forventning med denne strategien. Gratulerer! Og det morer meg stort at kultursutringa i Bergen nå når nye høyder. Men hva med Kulturhistorisk museum? Det tok tre uker å tegne kartet som plasserer Munchmuseet, Nasjonalmuseet og Stenersenmuseet på nytt. Historisk museum har arbeidet med lokaliseringsspørsmålet i flere tiår. I løpet av dette året skal Kunnskapsdepartementet ta endelig stilling til hvor det nye museet skal ligge. Rett overfor Nasjonalgalleriet ligger Historisk museum som i lengre tid har utredet planer for et nytt museum i Bispevika, som er den østlige delen av Bjørvika. Plassmangel, oppbevaringsforhold og ønske om samlokalisering er viktige årsaker til at de må flytte. I forbindelse med de foreslåtte omrokkeringene i området der de nå befinner seg, har enkelte tatt til orde for at Historisk museum bør ta over bygninger som blir tomme hvis Nasjonalmuseet flytter ut. Vi er ikke interessert i å flytte dit. Stortingsmelding 15 om universitetsmuseene sier at et av de største problemene ved universitetsmuseene er de uhensiktsmessige lokalene. Begrensningene som gjelder for Nasjonalmuseet gjelder for oss, også. Våre samlinger stiller kanskje enda større krav til oppbevaringsforhold enn Nasjonalmuseets samlinger, sier Egil Mikkelsen, direktør ved Kulturhistorisk museum i Oslo. Giske ville til Bjørvika Kulturdepartementet foreslo i 2000 at et nytt Nasjonalmuseum for kunst, arkitektur og design skulle overta Historisk museum når dette museum hadde flyttet til Bjørvika. Ett år seinere, i 2001, ga daværende Kirke- og utdanningsminister Trond Giske Statsbygg i Egil Mikkelsen, direktør ved Kulturhistorisk museum i Oslo i samtale med kunnskapsminister Tora Aasland mai i år. oppdrag å skaffe hensiktsmessig tomt for Kulturhistorisk museum i nettopp Bjørvika. Det har vært dette mandatet museet, Universitetet i Oslo og Statsbygg har arbeidet etter de siste syv årene, sier Mikkelsen. I løpet av kort tid skal Oslo kommune legge fram et detaljert forslag til reguleringsplan for bygging av Kulturhistorisk museum i Bjørvika, slik Giske ønsket i 2001, samtidig som en kvalitetssikringsprosess stiller krav om at de eventuelt tomme lokalene til Nasjonalmuseet også utredes som alternativ. Hvis Nasjonalmuseet flytter ut av sine lokaler, er det realistisk at Kunnskapsdepartementet vurderer dette alternativet til lokalisering sammen med de andre alternativene, opplyser informasjonsavdelingen i Kunnskapsdepartementet. I 2004 ble det besluttet at alle offentlige prosjekter med forventet kostnadsramme over 500 millioner kroner skal gjennom en kvalitetssikringsprosess som omfatter behovsanalyse, mål for og krav til prosjektet, og en alternativanalyse som undersøker ulike lokaliseringsalternativ. For Kulturhistorisk museum gjenstår alternativanalysen som skal gjennomføres i løpet av de nærmeste månedene. 6 MUSEUMSNYTT
På tross av at det kanskje er den vanligaste museumsforma i landet, er det lite snakk om bygdemusea i styringsdokument og andre papir som vil forklare kva musea skal vera. Er det fordi ein finn museumsforma gammaldags og lite interessant, eller er det kanskje fordi ein rett og slett ikkje finn noko stor forteljing det er naturlig å plassere ho inn i lenger? Tekst: Bård Kleppe, formidlar ved Ryfylkemuseet Historiske kulissar moderne opplevingar Det var store forteljingar bygdetuna blei plasserte i frå etableringa i starten på 1900-talet og frametter. Bygdetuna skulle vise kva bygda kunne vera stolt av, og kanskje kva ein fann av norskdom i bygda. Om skipinga av bygdetuna kan sjåast i en nasjonal kontekst, eller om idégrunnlaget meir tek utgangspunkt i ei by/bygd motsetnad, kan diskuterast. Kva så med bygdetuna i dag? I ei tid da flagget og andre nasjonale symbol er forvist til idrettsarrangement og Melodi Grand Prix, og dei fleste museumsfolk har tatt inn over seg at norskdom er ei problematisk ramme for meining? Bygdetuna kan plasserast inn i ein fragmentarisk, postmoderne røyndom. Spissformulert kan ein seie at den kanskje mest framtredande oppfattinga av bygdetun i dag, er små oasar der ein for 30 kroner kan oppleve ein idyll som høyrer fortida til. Ei slik framstilling verkar nok lett provoserande og kanskje i meste laget reduksjonistisk for mange. For det må da vera ei større meining med bygdetuna enn at dei berre skal formidla idyll. Kva med autentisitet, kva med kunnskap om førmoderne tid, og kva med bygdetunet som møtestad? «Historiske kulissar, moderne opplevingar» tittelen på eit seminar som samla museumsfolk frå mange kantar av landet på Lakseslottet Lindum i Suldal, 7. 9. april, for å diskutere kva ein vil med dei mange bygdetuna i Norge. Dei fleste deltakarane presenterte erfaringar og utfordringar frå sine respektive bygdetun, og kunne fortelje om fleire dømer på korleis bygdetunet kunne formidle kunnskap og vera ein god møteplass i bygda. Eit godt døme på det, var presentasjonen til Kari Aas Simonsen av Aurskog-Høland bygde- «Historiske kulissar, moderne opplevingar» var tittelen på seminaret som samla museumsfolk frå mange kantar av landet på Lakseslottet Lindum i Suldal, 7.-9. april, for å diskutere kva ein vil med dei mange bygdetuna i Norge. MUSEUMSNYTT 7
Bygdetunet kan skape gode rammer for møte mellom gamle og nye innbyggjarar. Innvandrarane kan ofte formidle dei gamle handverka like godt som dei eldre i bygda. Foto: Anne Lise Nordheim tun. På ein slåande måte synte Simonsen korleis eit brennande personlig engasjement førde med seg stor aktivitet ved bygdetunet gjennom heile året, der både formidling av tradisjonsboren kunnskap og museet som møteplass var sentrale funksjonar som museet fylte. Bygdetunet som møteplass blei og peika på av fleire andre. Bygdetunet er ein god stad for stemner, konsertar og aktivitetsdagar. Tom Jøran Bauer frå Gamle Hvam museum kunne mellom anna fortelje om aktivitetsdagar som samla fleire tusen besøkande. Likevel såg Bauer ei stor utfordring i at det frivillige engasjementet sto i fare. Snittalderen i deira venneforeining og snittalderen til dei som kunne formidle den handligsborne kunnskapen blei høgare, og mange fell frå. Dette var ein røyndom mange kjente seg att i. På den andre sida trakk Bauer og andre fram korleis bygdetunet kunne skape gode rammer for møte mellom gamle og nye innbyggjarar i bygdene, og korleis fleire innvandrarar kunne formidle ei rekkje av dei gamle handverka på vel så gode måtar som dei eldre i bygda. Kanskje er det desse som vil bli morgondagens kulturfor- midlarar ved bygdetuna? Birgitta Svensson, professor og forskingsleiar ved Nordiska museet i Stockholm hadde og ein optimistisk tanke om bygdetuna. Ho stilte spørsmål ved kor vidt den førmoderne idyllen, og søking etter den, kunne skrivast inn i ein større generell trend. Ein trend, eller kanskje og ei ny stor forteljing der fortid, økologi og draumen om «det gode liv på landet», kunne sjåast i samanheng med dei store miljøutfordringane og dei besøkande sitt medvit om det. Kanskje det ligg meir enn eit overflatisk ønskje om idyll når turistar eller lokalbefolkning besøker bygdetunet. Kanskje kan eit besøk og vera eit ønskje om å komme i kontakt med naturen, ete kortreist mat og sjå korleis nærleiken mellom natur og menneskje var tydligare før. Bygdetunet, miljøvern og ideologi Ei slik forståing av bygdetuna plasserer dei dermed i sentrum av ei anna stor oppgåve som musea har blitt gitt dei seinare åra gjennom t.d. ABM-meldinga, nemleg å spela ei utvida rolle innafor økologi og miljøvern. På svært mange 8 MUSEUMSNYTT
Bilde over: Bygdetunet kan vera ein viktig møteplass mellom nye og gamle innbyggjarar. Under Gamle Hvamsdagen i 1990, var det 4000 besøkande som betalte for å sjå husflidsarbeid og handverk, gamle motorar, skjering av plank, eller for å smake byggmjølsvaflar steika på svartomnar, og gamle drops. (foto: Tom Jøran Bauer) Bilde til venstre: Lunsjtallerken med Suldalsskinke sto på menyen under besøket på Kolbeinstveit. F.v: Lise Fosmo Talleraas, Siri Gjems, Tom Jøran Bauer, Kari Aas Simonsen og Bodil Dago. (foto: Ryfylkemuseet) Bilde øverst til ventre: Bygdetunet Kolbeinstveit sett gjennom ein reklamefotograf si linse. Her er det idyllen som rår. (foto: Anne Lise Nordheim) måtar kan altså dei «gamle» bygdetuna plasserast inn i ei ny forståingsramme, som er fullt på høgde med dagens ønskje om kva musea skal stelle med. Eit anna område det har blitt sett fokus på den siste tida er medverknadi. Publikum skal få meir innverknad på kva ein jobbar med, og det skal leggjast til rette for interaktive utstillingar og publikumstilbod. Også dette trakk Svensson fram som eit positivt trekk ved bygdetuna. I likskap med ein generell trend i det seinmoderne samfunnet, kan ein sjå at folk etterspør medverknad. For, turistar søker «gör-värdheter» i staden for «sevärdheter». Nettopp dette kan ein få på bygdetuna. Her kan ungar hoppe i høyet, her kan dei klappe dyr, og her kan dei prøve seg på gamalt handverk. Kva plass har så bygdetuna i museumskvar- dagen? Eg har allereie peika på at dei ikkje står høgast på lista når ein skal presentere musea i Norge i dag. Røynslene til dei ulike deltakarane var forskjellige, men det var tydeleg korleis bygdetunet har si viktigaste forankring lokalt, og at det lokale engasjement på mange måtar var ein føresetnad for drifta og aktiviteten på bygdetuna. Det blei og ein samtale om korleis bygdetuna hadde komme ut av konsolideringa. Her var det delte meiningar. Ein del museer opplevde konsolideringsprosessen som god og høgst nødvendig. Konsolideringa hadde ført med seg auka ressursar samtidig som fleire følte dei hadde fått eit faglig og sosialt utbytte av å ha blitt ein del av ein større museumseining. På den andre sida, kunne ein og sjå ein tendens til at dei bygdetuna som var konsolidert saman med eit stort museum lett kom i skuggen av dette. MUSEUMSNYTT 9
portrett Nysgjerrighetsvekkeren Jeg tror på det personalistiske menneske, det som utvikler seg gjennom kunnskap og forståelse, sier Ragnar Pedersen. Nå takker han av etter tretti år i museenes tjeneste. Det var i 1976 at etnologen Ragnar Pedersen kom til Hedmarksmuseet. Midt i mai i år gikk han av med pensjon og ble behørig feiret som den faglige ressursen han har vært for museumsvesenet de tretti årene han har virket som daglig museumsleder, sjefskonservator, fagperson, forfatter og politiker. Mye har endret seg i løpet av den tida jeg har jobbet med museer. Historieinteressen blant folk har økt formidabelt, og dette har hatt betydning for idebygging og folks interesse for kulturarv. Vi har hatt en sterk teknologisk utvikling, og innenfor museumsyrkene har det skjedd en profesjonalisering og differensiering. Før skulle en konservator være i stand til å gjøre alt, men nå har vi fått sterke profesjoner på bevaringssiden og innen formidling. Fram til mai var Ragnar Pedersen sjefskonservator ved Hedmarksmuseet Domkirkeodden. Mange forbinder ham med innsatsen for forskning i museene, fagligheten og iveren hans for de museale grunnlagsproblemene. Det er viktig at museene ikke glemmer å reflektere over sin plass og betydning som samfunnsaktører, mener han. Vi ser at museene utsettes for økende press fra kommersielle krefter som først og fremst ser museet som virkemiddel for å fremme turistnæringen i kommunen. En bør ha blikk for museenes selvstendige verdi, museet som dannelsesprosjekt. Det å kjenne 10 MUSEUMSNYTT
fortida gir mennesket egenforståelse, og museet er et bidrag inn i denne prosessen, sier han. Historien og museet Som barn likte jeg å bli lest høyt for, det var spennende å gå på Domkirkeodden og på Maihaugen. Tenk- sånn har også menneskene levd! tenkte jeg. Anders Sandvig var så flink til å formidle den generelle historiekunnskapen sammen med den individorienterte historien: «Anders Bjørnstad hadde vunnet en rettssak og bygde denne stua», kunne han si under omvisningen på Maihaugen. Vi bør ta dem tilbake, disse små nære fortellingene om menneskene, fortida blir mer nærværende for folk da. Ragnar Pedersen har ry på seg for å levendegjøre museumsbesøket. Han vet at folk engasjeres når historien fortelles slik at menneskene føler den angår dem. På en omvisning om seterbruk, ser en at det som virkelig fenger folk er når en problematiserer forholdet mellom klokketid og oppgavetid. I dag lever vi stort sett etter klokketid, før hadde en oppgavetid. Ting tok den tiden det tok å utføre en oppgave. Dette er noe å tenke på for oss moderne mennesker som lever etter klokka. Denne typen museumsformidling krever gode historiekunnskaper, men også gode kunnskaper om nåtiden. Kjenner du ikke nåtiden, kan du ikke problematisere fortida, sier han. Han mener historiekunnskap er viktig. Historien har overføringsverdi og kan hjelpe oss å forstå samtiden, men ikke helt: Jeg pleier å si at historien er som et sjakkspill. Spillet gjentar seg ikke helt, men noen av grepene kan være like. Museene og staten Statlig initierte tiltak som BRUDD og Mangfoldsåret kan være positive og impulsgivende, men jeg merker at handlingsrommet er blitt mindre siden 70-tallet. Samfunnet er generelt blitt mer tettsnørt. Nå skal alt rapporteres og filtreres gjennom et byråkrati. For noen hundre år siden slo en prest på Hamar i hjel en håndverker. Han måtte skrive til paven i Roma «Vi må ta tilbake de små fortellingene. Da blir fortida mer nærværende.» for å få tilgivelse. Hele prosessen tok tre måneder. Hvor lang tid tror du denne prosessen ville tatt i dag? sier han humoristisk. Det skjer mye rapportering, men munner alt dette ut i nye tiltak? Vernebygget på Hamar ville aldri kommet i dag, det ville vært så mange Før skulle en konservator være i stand til å gjøre alt, men nå har vi fått sterke profesjoner på bevaringssiden og innen formidling, sier Pedersen. Bildet er hentet fra en omvisning på Hedmarksmuseet. F.v. Signy Norendal, teknisk konservator Vigdis Vingelsgård, daglig leder for Hedmarksmuseet Domkirkeodden Tor Sæther. høringer at det hadde kokt ut i kålen. Ragnar Pedersen ser på konsolideringen først og fremst som en administrativ konstruksjon. Den kan profesjonalisere administrasjonen, men må forankres i staben. Enhetene er kanskje for store, og han stiller spørsmålstegn ved om det egentlig er nødvendig å lage en så stor byråkratisk konstruksjon for å få til samarbeid. Men en fordel er at man lærer seg å tenke institusjonelt. Vi jobber tross alt i et fellesskap. Museet er ikke et sted der en først og fremst skal realisere sine personlige preferanser. Vekst, kunnskap og forståelse ABM-Utvikling har ikke jobbet nok for forskning i museene, mener Pedersen, og det synes han er synd. Ragnar Pedersen ivrer for at det skal forskes MUSEUMSNYTT 11
mer i museene. Forskningen er blitt hengende etter. Samlingene er proppfulle av gjenstander fra det før-industrielle bondesamfunnet, men hva vet vi egentlig om dem? I hans livssyn ligger det nysgjerrighet på menneskers muligheter og handlingsrom. Mitt menneskesyn er vel egentlig personalistisk. Det vektlegger at menneskelig vekst skjer gjennom kunnskap og forståelse, sier han. Vernebygget på Hedmarksmuseet hadde nok aldri sett dagens lys i dag, tror Pedersen. En årsak er dagens krav til saksbehandling og høringer i alle ledd. Kunnskapskontinuitet er viktig, og museene må bygges på dette. Det er viktig å beholde forskning på feltet som samlingene representerer. Museene er først og fremst kunnskapsbedrifter, og kunnskap må vi ha for at gjenstandene ikke skal bli meningstomme. Museene må være troverdige i formidlingen sin, sier han. Selv om Ragnar Pedersen kan virke bestemt når han snakker om nødvendigheten av forskning og behovet for kunnskap om samlingen, har han blikk for det mangfoldige i museumslandskapet. Formidlingssynet hans ser på museumsbesøket som en totalopplevelse som gir plass til og anerkjenner ting som befinner seg på siden av det språklig, analytiske. Han liker å besøke Den gamle By i Århus og oppleve hyggen og estetikken der. Stedet fungerer som møteplass for de besøkende, selv om det kanskje ikke er et sted man henter stor kunnskap om Danmarks historie, mener han. Du kan ha en totalopplevelse av fortida uten at den forvandles til en lærebok. Det å stå i middelalderruiner kan gi deg en opplevelse bare av å være. Man behøver ikke pedagogisere så mye, alltid. Det kan være nok bare å være. Hvem er vi? Når det gjelder museenes framtid er han optimistisk. Museene er et paradoks. De er redningsstasjoner for fortida. Så samler de inn for ei framtid de ikke vet noe om. Jeg tror det vil gå godt, om vi for det første kan beholde troverdigheten og autensiteten. Det som særpreger samfunnet vårt er jo nettopp tvil på autensitet. Det andre er at man greier å beholde nysgjerrigheten på mennesker, at museene til stadighet greier å utfordre vår virkelighetsforståelse. For det tredje er det viktig at museet fortsetter å være møtested og lomme i hverdagen, et sted der folk får opplevelsesmessig stimulans. Museene ble bygd i ei tid med svært desentralisert struktur. Det å bygge opp en stedsinstitusjon var målsetningen. Nå behøver vi å diskutere rolleforståelsen vår, og det fordrer debatt. Vi er så redde for å diskutere saker, men det er viktig at vi overvinner denne frykten. Kommersialiseringen kommer til å øve stadig mer trykk på museene. Derfor må vi ta opp etiske spørsmål som for eksempel ulovlig handel med kulturgjenstander og avhending fra samlingene. På fritiden driver Ragnar Pedersen med hus, hage og hytte. Dette vil han bruke mer tid på når han nå blir pensjonist. Jeg har en liten husmannsplass som gir meg nærhet til lokalmiljøet og innsikt i et grendemiljø. Du kommer inn på hverdagslivet til folk på disse stedene. Det synes jeg er lærerikt, sier han. Selv om han nå er 67 år, tenker han ikke å avslutte forholdet til faget. Jeg skal vel heller trappe ned, leve et litt friere liv. Jeg kommer til å holde kontakt med miljøet, men har ikke tenkt å være sjuende far i huset på Hedmarksmuseet. Alt til sin tid, avslutter han. 12 MUSEUMSNYTT
Dialog i Trøndelag I februar så det stygt ut for konsolideringsprosessen i Trondheim, men nå går det bedre, i følge Aase Sætran, styreleder ved Trondheim Kunstmuseum. De involverte partene, unntatt Rørosmuseet og Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, er i dialog. Det er vedtatt en prinsipperklæring og opprettet arbeidsgrupper som skal jobbe med å bygge den nye enheten. Det er også ansatt en prosjektkoordinator. Jeg har inntrykk av at det har vært et stemningsskifte i denne saken. Folk virker entusiastiske nå, sier Sætran. (IAH) Aase Sætran ABM-skrift er en skriftserie gitt ut av ABM-utvikling. Publikasjonene inneholder fagrelevant stoff for hele abm-sektoren. Enkelthefter og abonnement fås gratis ved henvendelse til ABM-utvikling. KOMOGSE VÅRE SPENNENDE UTSTILLINGER Bjarne Thinn Syvertsen og den moderne arkitekturen 4. april til 14. september 2008 Det Faste Galleriet Betydelig samling billedkunst, kunsthåndverk og design Gjenstander for livet Museets utsøkte samling folkekunst og dekormalte bykunst Nøstetangenrommet Høydepunkter fra samlingen av Nøstetangenglass, Drammensfajanse og barokksølv Inger Johanne Rasmussen i Nøstetangenrommet Moderne tekstilkunst 8. februar til 15. juni 2008 Åpningstider:Tirs-fre 11-15, tors 11-20, lør-søn 11-17. Konnerudgata 7, Drammen. 5 min. fra Drammen stasjon. www.drammens.museum.no standard nye utgivelser minnehåndtering metode for digital langtidslagring i kommunal sektor #46: Hvem er de og hvor går de? Brukeratferd i norske storbybibliotek #45: På rett hylle med åndsverkloven. En veiledning i opphavsrett for arkiv, bibliotek og museum #44: Standard for fotokatalogisering #43: Minnehåndtering. Metode for digital langtidslagring i kommunal sektor #42: Bibliotekrefom 2014. Oppsummering av høringsuttalelser #41: Statistikk for bibliotek og museum 2006 #40: Til kildene! Kartlegging av lokale og regionale arkiver #39: Lykketreff. Om de gode møtene i Den kulturelle skolesekken #38: Museene i 2025 ulike scenarier #43 Bjarne Thinn Syvertsen, Villa Wessel, 1933-1934 ABM-utvikling, postboks 8145 Dep, 0033 Oslo telefon: 23 11 75 00 MUSEUMSNYTT 13
Funebariet - for alle oss som en dag skal dø Funebariet i København presenterer seg med rette som «mer enn et museum». På et museum for død og begravelse kunne man frykte et visst preg av morbid raritetskabinett. På Funebariet er dette elementet helt fraværende. Intensjonen er da også å være noe mer og noe annet enn en «samling». Målsetningen er å øke kunnskapen om emnet og ikke minst bidra til å bryte ned tabuet omkring livets avslutning. Tekst: Elin Anker 14 MUSEUMSNYTT
Bilde til ventsre: Kisten er midtpunktet i den høyloftede hjørnestuen i den gamle leiligheten der Funebariet holder til. Her bringes bokstavelig talt døden tilbake til hjemlige omgivelser. Nikolaj Plads befinner seg i hjertet av København, tett ved Strøget og Kongens Nytorv. Her ligger Funebariet, «Danmarks eneste videncenter og museum for død og begravelse». Noe tilsvarende finnes ikke i Norge. Døden omtales iblant som det siste tabu i vår kultur. Etter 1970-tallet er ikke lenger seksualiteten tabubelagt på samme måte som før, men med døden har det heller gått i motsatt retning. I dagens Norge dør omkring 80 % på institusjoner. For hundre år siden døde 90 % hjemme. I tillegg til at døden er blitt forvist til institusjoner, har økonomisk vekst gjort det mulig for oss å distansere oss ytterligere. Vi har bekvemt kunnet lene oss til at «begravelsesbyrået ordner alt». Dermed har dette blitt et område i kulturen som er lukket for svært mange. Mot denne bakgrunnen blir Funebariets rolle og betydning klarere. Da Dansk Ligbrændingsforening ble stiftet i 1881 gjaldt det legalisering av likbrenning. MUSEUMSNYTT 15
Som en hyllest til alle som dør og begraves uten pårørende vises en dokumentarfilm om en av de svært mange i dagens Danmark. Først i 1975 ble kremasjon likestilt med kistebegravelser i dansk lov. I dag har organisasjonen et annet navn og andre kamper å kjempe. Landsforeningen Liv&Død beskriver seg som en «humanitær, almennyttig, medlemsbasert forening der er neutral i forhold til såvel race, som religion, politik, og økonomi». I 1998 etablerte foreningen Funebariet. Utstillingen besøkes av folk i alle aldre. En stor del av publikum er grupper av barn og ungdom, men kanskje særlig studenter og ferdig utdannede innen en rekke ulike profesjoner som i sitt yrke kommer i berøring med døende eller etterlatte. Rom for ettertanke Mens foreningens lokaler ligger i første etasje, holder Funebariet til i annen etasje i en leilighet fra midten av 1800-tallet. Det er gode rom med store vinduer, interiøret enkelt og stilrent. Soberheten setter sitt preg på museumsbesøket, men utstillingen er ikke estetiserende i den forstand at formen er hovedsaken. Til det er innholdet altfor substansielt. Rundturen starter med et historisk tilbakeblikk der tekst og bilder forteller om begravelser og likbrenning, om skiftende tradisjoner og om endringer av lover, regler og sedvaner gjennom tidene. I de neste rommene presenteres ulike tema. Hjørnestuen med den blomsterprydete kisten oppleves som midtpunktet i utstillingen. Kisten er plassert aksialt ut fra nisjen i brannmuren der ovnen er erstattet med den såkalte «Urnepigen». Skulpturen er utført av Johs. Hedegaard i 1947 for Sundby kirkegård og var i mange år foreningens emblem. I dag er det et timeglass. Her vises blant annet ulike typer av kister, begravelseskister og kremasjonskister og også barnekister. Fakta om kisten, herunder miljøvurdering, presenteres ved siden av materialprøver på fuktsugende madrasser og innevendig polstring. Som ventet er det historiske perspektivet sentralt i de delene av utstillingen som handler om minnesamvær og gravøl, om likskjorter, dekorasjoner og bedemannens eller begravelsesbyråets rolle. Holdningen er pragmatisk og tilnærmingen usentimental, men alltid respektfull. Enkelte steder gjenkjennes en lun humor. Den er langt fra påtrengende og intensjonen er neppe å innvilge et friminutt fra gravalvoret, men å gi rom for et kjærkomment skråblikk. I forbindelse med dødsannonsenes historie kan vi lese at «fra slutningen av 1970 erne er der så godt som ingen der dør «. Bilder fra en utenlandsk internettreklame for en «flerbrukskiste», som kan anvendes som salongbord eller bokhylle inntil man dør, kaller på smilet samtidig som vi uvilkårlig må spørre oss selv: Hvorfor er dette rart? Er det for å beskytte oss mot vår egen angst at vi må skille så skarpt? Selv om det historiske på ingen måte er fraværende i de øvrige fire rommene, er temaene presentert på en måte som fremhever dagen i dag fremfor gårsdagens virkelighet. Viktige overskrifter er arv og testamente, sorg, borgerlige og kirkelige ritualer, obduksjon og organdonasjon og muligheter for spredning av aske. 16 MUSEUMSNYTT
I et ovalt rom med ildrøde vegger effektfullt kontrastert med askegrått starter det hele. Etter en historisk gjennomgang av begravelser og likbrenning i Danmark gjennom tidene, følger en presentasjon av Landsforeningen Liv&Død, stiftet i 1881 under navnet Dansk Ligbrændingsforening. Skriften på veggen Utstillingen er i stor grad tekstbasert. Gjenstandene er relativt få og bevisst valgt for å støtte, utfylle, og iblant også utfordre teksten. Både fotografier og gjenstander kan sies å representere ulike genre og på den måten understrekes de forskjellige temaenes ulike karakter, fra det teknisk-industrielle «sådan virker en krematorieovn» til det strengt personlige som sorg og tap. Den totale tekstmengden er for de aller fleste mer enn man vil kunne ta inn i løpet av ett besøk. Men det er kanskje ingen dårlig egenskap ved en utstilling at om man er like interessert i alt, får man værsågod komme tilbake? Den oppgaven institusjonen har på individplan er kanskje den mest iøynefallende. Funebariet er et sted åpent for alle der den enkelte vederlagsfritt kan hente pålitelig informasjon, til nytte og støtte. Men det er hevet over enhver tvil at Funebariet, med Landsforeningen Liv&Død i ryggen, også har som mål å være en samfunnsfaktor som bidrar til å bryte ned tabuet omkring døden og dermed bedre forholdene for døende. Idag er dette tabuet så grunnfestet i samfunnet at i et høytek- nologisk helsevesen er døendes behov for pleie marginalisert. I disse ferietider brukes det nok en del tid og engasjement på planlegging av årets reise, det diskuteres ivrig for og imot koffert, ryggsekk og andre såkalte reiseeffekter. Tanken på den endelige avreisen er det imidlertid mange av oss som forbigår i stillhet. For å sitere fra informasjonsfolderen: «Et besøg på Funebariet gør det nemmere og mere naturligt at tale om døden og begravelse også ens egen». Det er formulert som en påstand, men det er også en klar oppfordring. «Få alt at vide om dødsfald og begravelse på Funebariet i København», heter det videre. Når man går ut herfra har man vitterlig fått svar på mangt og mer enn man visste å spørre. Men man har også blitt ansporet til å stille seg nye spørsmål, av en annen, ikke mindre vesentlig art. Funebariet Nikolaj Plads 27, 1067 København K www.livogdoed.dk Åpent man-fre 10-15 MUSEUMSNYTT 17
Inngangshallen er rekonstruert med tidstypisk uttrykk og overflatebehandling. Det nye arkitekturtempelet Grosch og Fehn, Fehn og Grosch. Tidemand og Gude, Gudemand og Tide. En nasjonal kanon er etablert av nasjonale strateger? Kongen åpnet i mars Arkitekturmuseets nye lokaler i nasjonalbankens gamle helligdom. Har det blitt et tempel for et presteskap som pusser ikoner blanke og forvalter nådegaven å forstå «den gode arkitekturs mysterier»? Tekst og foto: Leif Anker 18 MUSEUMSNYTT
Nasjonalmuseet arkitektur er det offisielle navnet. Åtte år etter fusjonen lever fremdeles arkitektur, billedkunst og kunsthåndverk videre som selvstendige utstillingsarenaer innenfor Nasjonalmuseet. Disse grensene sementeres og bekreftes av det nyåpnete museet der det ligger omgitt av sine betongmurer. Det er komplekst av flere grunner enn byråkratiske omstendigheter. Disse gjør imidlertid sin nytte som bakteppe i museets opphavsfortelling, den heroiske strid, for fornuften og for den gode sak, mot statsforvaltningens vrangvilje og politikeres uforstand, det hele muliggjort med private penger. Nå står resultatet der: Sverre Fehns paviljong er føyet til Christian Groschs bankbygning og Henry Buchers arkivfløy fra 1910. Det er altså et arkitektonisk sammensatt museum som ligger rett over gaten for Kronprinsens bastion på Akershus festning. Slik plasserer museet seg som et arkitektonisk objekt i et bylandskap rikt på historiske og symboltunge bygninger. Hovedinngangen er Groschs monumentale, opp granittrinnene og inn mellom søylene. Så avanserer man langs bygningens hovedakse, gjennom de tunge dørene, en rekonstruert trappehall i to fulle etasjer og videre gjennom en mellomgang med tønnehvelvet kassettak. Da åpenbarer det seg en billettskranke og en bokhandel. Tunge krysshvelv bæres av pilarer. Rommet er hvitmalt, gulvet av ubehandlet rød tegl. Møbler og døromramminger er i eik og tegnet av Fehn, det er rent og det er vakkert. Herfra er det adkomst til de fleste av museets fasiliteter med garderobe, toaletter og det gamle velvet, kafe og de to utstillingssalene. Utstillingsarealene Fehns paviljong er ikke anleggets kjerne bokstavelig talt, men utvilsomt museets gravitasjonssentrum. Det er den som var brekkstangen, gaven, som gjorde det til politisk selvmord for daværende kulturminister Ellen Horn å gå imot planene. Det er luftige kvadrat- og kubikkmetre, den kvadratisk grunnplanen er avgrenset av store ubrutte glassflater på alle kanter. Utsynet mot verden er beskyttet av omkringliggende museumsanmeldelse Groschs bankbygning har fått tilbake den gamle hovedfasaden. Nyere vindusåpninger er tettet igjen. betongmurer, man bare aner takene av bebyggelsen på utsiden. Taket er i støpt upusset betong båret av fire pillarer som står fritt i rommet, godt inntrukket fra veggene. Midtfeltet er svakt velvet mens de store takutstikkene har utoversvai og skaper assosiasjoner til antikkens og østasiatisk tempelarkitektur. Forskalingsmønsteret i taket gjentas i parketten i gulvet. Det er renskåret og flott arkitektur, men er det et fleksibelt eller godt utstillingsrom? De kraftige søylene definerer rommet og derigjennom også bruken. Glassveggene gir lys etter døgnets og årstidenes skiftende rytmer. Sommerstid gir de også godt med varme, det gjør de neppe om vinteren. Utforming og materialer i utstillingene må tilpasses. Det er ingen vegger å henge på, men kroker i taket å henge opp i. Gjennomskinnelige tekstilbannere kan være vanskelig å lese, utenverden og reflekser fra glassflatene slår gjennom. Deler av åpningsutstillingen er montert som frittstående veggelementer mellom søyler og glassflate. Det er et spennende, men krevende utstillingsrom. De ombygde magasinene i den gamle arkivfløyen er MUSEUMSNYTT 19
langt enklere. Et etasjeskille og deler vegger er fjernet og gir et avlangt gjennomlyst rom med stor takhøyde og en rekke frittstående pillarer i midtaksen. Også her er det montert en sammenhengende frittstående utstillingsvegg parallelt med en av ytterveggene. Interiørene er enkle og rene, holdt i hvitt, eik, betong og glass. Mer tilbaketrukket er grepet i det pansrete hvelvet som er supplert med lysskinner, glassplater og montre. Her har bare Ole Høiland tidligere vært ubuden gjest. For anledningen rommer hvelvet Fehns akvareller og skisser, Fehn-paviljongen, museets gravitasjonssentrum med luke i gulv direkte til magasin og teknisk infrastruktur og ventilasjon i søylene. Det er krevende å lese tynne tekstiler i motlys. papirarbeider i det lille for ikke si intime format. Utstillingen For når Arkitekturmuseet nå har åpnet sine dører, er det med det eksplisitte formål å hylle Sverre Fehn også med en utstilling. Det er Grosch og Fehn som gjelder. Grosch som en slags urkilde eller pionér for norsk arkitektur som teoretisk fundert fagdisiplin. Sverre Fehn har de senere årene blitt løftet fram også for den brede offentlighet etter i mange år å ha vært en doldis, en slags arkitektenes arkitekt. Fehn er nå kanonisert per definisjon. Om noen er i tvil, feier ustillingen i Arkitekturmuseet alt tvisyn til side. Den som går på trynet bør ha bein i nesa, skrev Tor Åge Bringsverd ved en anledning. Fehn fortjener absolutt en utstilling, men fortjener han denne? Her er det tekst og bilder, bilder og tekst, trykket på duk eller klebet opp på kartong. Det er bare de utstilte modellene som skiller utstillingen fra å kunne være en oppskalert utgave av oppslag i Byggekunst, eller Arkitektur N som det er omdøpt til. Formidlingen er underforstått, ingenting forklares av skisser, planer og oppriss. Dette er en utstilling som først og fremst henvender seg til de allerede arkitekturkyndige og -interesserte. Den er interessant og gir innsikt for de som kan kodene. Noen nærmere analyse eller sammenfatning av Fehns virke glimrer med sitt fravær. Det er en serie enkeltprosjekter som presenteres. Publikum blir overlatt til seg selv om noen skulle ønske å lese noen slags utvikling i produksjonen eller samtidighet med annen arkitektur. Kontroverser og debatt knyttet til flere av hans prosjekter forbigås i taushet. Et åpenbart tema som Fehns interesse for museer og utstillingsbygg skinner gjennom i kraft av antallet prosjekter, men hans betydning som utstillingsarkitekt i større sammenheng tematiseres ikke utover enkeltprosjektene og spredte sitater trykket som tekst. De gjør seg best muntlig. I det hele tatt bør ikke utstillingen forlates uten å ha fått med seg filmene som vises i auditoriet i annen etasje. Etter fem minutter film skjønner man ihvertfall hva som er intensjonen bak en del av Fehns grep. Men film bør vel være utfyllende og ikke grunnleggende del av en utstilling? Hvem snakker? Fehn har selv vært med å velge ut hva som skal presenteres, og firmaet Arkitekt Sverre Fehn AS har samarbeidet med museet om formgivningen. Kan hende er det her nøkkelen ligger til utstillingens eksklusive holdning og derigjennom ekskluderende virkning: Mangelen på kritisk distanse fra aktørene, ikke minst museet som utbasunerer Fehn som det 20. århundre betydeligste arkitekt i Norge. Det er godt mulig en ettertid vil konkludere slik, men det kan synes noe prematurt for ikke å si infantilt med 20 MUSEUMSNYTT
En gang var Norges Bank pottetett. Med paviljongen i sentrum er andre funksjoner marginalisert. Betongmurene er for å hindre for mye utsyn fra innsiden. Kafeen har egne åpningstider og er skviset ut i forhagen på smørsida av bygget. Skal stedet tilpasses museet eller omvendt? en slik superlativ-kåring. Hva måler man betydning med som absolutt størrelse («betydeligste»), og betydning i hvilke sammenhenger? En utstilling på Nasjonalmuseet? Utstillingen bør være problematisk for arrangøren av flere grunner. Nasjonalmuseet er ikke et hvilket som helst museum, men setter en nasjonal standard, om ikke annet i kraft av institusjonens posisjon. I museets strategiplan heter det at det skal bli et museum med forskningsbaserte og nyskapende utstillinger. Det er en målsetting som det er vanskelig å finne spor av i denne utstillingen. Arkitektur som maktspråk Arkitektur er ikke bare formspråk, arkitektur er også maktspråk. Slik er Nasjonalmuseet - Arkitektur også et maktuttrykk, hvor kanoniseringen av Grosch og Fehn er et etablert fysisk faktum. Grosch ved en selektiv restaurering av det gamle banktempelet, formet i Fehns bilde og tilpasset Fehns arkitekturpagode i glass og betong. Mellom disse to «betydeligste» menn ligger riksarkivfløyen til Bucher fra 1910. Fløyen er i patent nyklassistisk formspråk godt tilpasset Groschs empire. Den er verdiget fire setninger i museets ressurshefte for skolen. «Nye vegger, gulv og romløsninger er tilført» skriver museet uten tilsiktet humor og sikter til at etasjeskiller og vegger er fjernet. Det er muligens et tap å leve med, skjønt dette var i norsk sammenheng et tidlig formålsbygg for arkiv som har spilt en viktig rolle i framveksten av en moderne stasforvaltning i nasjonalstaten. Om ikke annet burde dette vært viet noen ord av en institusjon med målsetting om å styrke sin posisjon som nasjonal kunnskapsbank for arkitektur. En slik rolle bør forplikte også i forhold til hvordan eldre bygninger behandles, og det er ikke et opplagt valg at museet ikke problematiserer dette i forhold til sitt eget byggeprosjekt. Noe må ofres når annet skal komme til sin rett. Slik har riksarkivfløyen fått museets kjøleanlegg plassert langsetter mønet, mens et gavloppbygg midt i valmtaket åpenbarer luftinntaket. Det er et signal som nok blir lagt merke til neste gang noen vil tyne utnyttelsesgraden i historiske bygninger i en bykjerne. Nasjonalmuseet Arkitektur har fått hus, eller riktigere tre hus, det ene en privatfinansiert paviljong. De øvrige kostnadene er det offentliges alene. Det er en vakker paviljong. Museet har kommet i eget hus med renskårne interiører, skreddersydd inventar og bejaende utstilling. Slik er det også velegnet til å kaste glans beboere og giver. Men det spørs om ikke museet også har latt seg blende og båret fram et vel stort offer på tempelets alter. MUSEUMSNYTT 21
Veltalt stortingsmelding Tingenes tale» setter velrettet fokus på universitetsmuseenes rolle, skriver NTNU-professor og museumsdirektør Axel Christophersen i denne anmeldelsen av stortingsmeldingen om universitetsmuseene. Det er ikke tvil om at universitetsmuseene i lang tid har levd et liv i skyggen av sine moderinstitusjoner, universitetene. Og selv om både stortingsmeldingene «Forskning ved et tidsskille» (1998), «Kjelder til kunnskap og oppleving" (1999) og Mjøsutvalgets utredning fra 2000, "Frihet med ansvar. Om høgre utdanning og forskning i Norge» har pekt på behovet for å utrede universitetsmuseenes situasjon nærmere, kom det store vendepunktet i form av oppmerksomhet først med Riksrevisjonens Undersøkelse av bevaringen og sikringen ved fem statlige museer i 2003 (Dok 3:9). Rapporten målbar kraftig kritikk mot uakseptable bevaringsforhold, utilstrekkelig sikring og dårlig tilgjengelighet til universitetsmuseenes vitenskapelige samlinger. Den vakte berettiget oppsikt og bekymring langt inn departementets korridorer. Kunnskapsdepartementet tok ganske raskt affære og nedsatte i 2004 et offentlig utvalg («Roganutvalget») som skulle utrede universitetsmuseenes rolle i den nasjonale museumspolitikken. Utredningen «Kunnskap for felleskapet» kom i mars 2006, og ble blandet mottatt, men pekte dog konstruktivt på en rekke områder med forbedringspotensial i forhold til universitetsmuseenes samlingsforvaltning, kunnskapsformidling, strategiutvikling og overordnede styringsmekanismer. Det var imidlertid uheldig at utredningen ikke pekte entydig på at universitetsmuseene fortsatt burde være organisert under universitetene. Det er tross alt innenfor universitetsstrukturen de antatt beste forutsetningene for kvalifisert kunnskapsproduksjon fortsatt finnes. «Mål, strategier og oppgaver har ligget i et tomrom» Nedenfor skal jeg ta frem noen få overordnede punkter i Stortingsmeldingen som kan føre universitetsmuseene inn i en ny tidsalder. Det gjelder særlig meldingens presisering av universitetsmuseenes samfunnsansvar, forskningsprofil, formidlingsansvar og samlingsforvaltning. Økonomi har liten betydning for evnen til organisering, planlegging og målformuleringer, som meldingen er mest opptatt av. Derfor sier jeg ikke så mye om det, annet enn at en rekke rause og konstruktive tilbud på tiltakssiden etterfølges av heller slappe og ukontrollerte armbevegelser når meldingen prøver å spille med finansielle muskler. Universitetsmuseenes oppdrag Stortingsmeldingen starter med et magistralt kapittel om universitetsmuseenes samfunnsansvar. Universitetsmuseene har kommet i en slags identitetskrise der mål, strategier, ansvar og oppgaver har ligget i et tomrom og skiftet nærmest etter forgodtbefinnende, styrt av opportunisme og et tidvis ubehagelig, men nå heldigvis snart historisk, selvhøytidelig og blærete konservatorvelde. Endelig slås det fast at universitetsmuseene ikke er vernede bedrifter som er seg selv nok hvor det ikke stilles spørsmålstegn ved betydningen av hva man gjør for statens midler. Hovedoppgaven er på nasjonens vegne å forvalte et stort antall kunst- og kulturhistoriske gjenstander og så godt som alt naturhistorisk materiale. Det forutsetter at det drives forskning og utvikles forskningskompetanse på høyt nivå for å gjøre akkurat dette. Og enda viktigere, stortingsmeldingen slår fast at det er ikke en hvilken som helst forskning uni- 22 MUSEUMSNYTT
anmeldelse Stortingsmeldingen peker på nødvendigheten av å ruste opp basisutstillinger, utstillingskompetanse, formidlingsstrategi og å styrke ressurssituasjonen. Arkivbilde fra Naturhistorisk museum i Oslo. versitetsmuseene skal befatte seg med: Som forvaltere av en uerstattelig databank som kan sette oss i stand til å forstå og formidle de langsiktige utviklingslinjene i landets natur- og kulturhistorie, er det nettopp den natur- og kulturmiljøorienterte forskningen som skal ha første prioritet ved universitetsmuseene: «Å oppdage, beskrive, tolke og formidle er grunnleggende forutsetninger for å skape ny forståelse for sammenhenger og mangfold i de natur og menneskeskapte omgivelsene. Det er universitetsmuseenes oppgave å produsere kunnskap om dette for samfunnet» (s. 9). Dette er intet mindre enn en storstilt visjon om behovet for forskningskonsentrasjon som legger rammer omkring forskningsoppgavene. Museene utfordres til å definere og konkretisere forskningsstrategiene, retningsstyre og presisere dem. Meldingen er tindrende klar på at museene skal utvikle faglige programmer for sin forskning. Dette er meget bra, for det krever tolkning og analyse av forskningsstatus. Dette vil tvinge fram tydeligere regionale forskningsstrategier og, forhåpentligvis, et organisert forskningssamarbeid samt en klarere oppgavefordeling mellom de ulike universitetsmuseene. Ikke uviktig er at meldingen også peker på behovet for å styrke og utvikle den generelle forskningskompetansen ved universitetsmuseene. Jeg hilser med glede meldingens tiltak om å «be NRF utarbeide en nasjonal FoU-satsning rettet mot universitetsmuseene» (s. 20). Kunnskap til folket! Stortingsmeldingen har fanget opp signalene fra fagmiljøet når det gjelder formidling: «Som eiere har universitetene det overordnede ansvaret for universitetsmuseene. Formidling av kunnskap er en kjerneoppgave. Dette må gjenspeiles i universitetenes planer, strategier og satsninger, samt i universitetsmuseenes ledelse» (s.28). Allmennrettet forskningsformidling kan og bør være det viktigste delområdet som universitetsmuseene tilskrives spesielt ansvar for, innenfor universitetsstrukturen. Forskning driver alle enheter ved et universitet med, men få har de samme muligheter til å nå ut til et så stort og bredt publikum. Jeg er overbevist om at det er avgjø- MUSEUMSNYTT 23