Til mine reservehjerter Benedicte, Theodor & Henny
Mitt liv, eg lovar deg høgt og dyrt ikkje før døden det vil sloknar min brennande eldhug til deg og gleda: å høyre deg til. Halldis Moren Vesaas, Til Livet, 1930
skinndød, tilstand hvor livsfunksjonene er så sterkt nedsatt at pasienten virker død. Tilstanden er sjelden, og hvis ikke pasienten får behandling (kunstig åndedrett, oppvarming av kroppen, hjertestimulerende midler), vil døden inntre.
PROLOG September 2007 Han tror han er omgitt av mørke. Han vet ikke, klarer ikke åpne øynene. Kanskje bakken under ham er kald. Kanskje den er våt. Han tror det regner. Noe treffer ansiktet hans. Kanskje det er snøen som er kommet allerede. Den første snøen. Jonas elsker snø. Jonas. Skrukkete gulrøtter i hvite ansikter fulle av gress og jord. Nei, ikke nå. Kalle, du kan ikke være nå. Han prøver å løfte høyre arm, men den vil ikke. Hender. Finnes de lenger? Tommelen, den rører på seg. Tror han. Hud som sprø, tynne flak. Flammer overalt. Så varmt. Ansikt som sklir utover, som pannekakerøre på en het stekepanne. Jonas elsker pannekaker. Jonas. Bakken rister. Stemmer. Stille. Så vidunderlig stille. Kan du ikke kapsle meg inn? Du som ser på? Det går bra. Ikke vær redd. Jeg skal passe på deg. Latter som stilner. Tom for pust. La meg ta dype tak i deg. Men hvor er du? Der. Der er du. Her var vi. Du og jeg. Jonas elsker du og jeg. Jonas. Horisonter. Blitzregn på endeløst, blått speil. Et plopp som bryter glassoverflaten, snøre og sluk som synker. Kalde planker under føttene. Øyne som klistrer seg igjen. Det går bra. Ikke vær redd. Jeg skal passe på deg. Han kjenner foten på rekkverket. Har godt feste. Tror han. Tomme hender. Hvor er du? Spol tilbake, vær så snill spol tilbake! En vegg av mørke. Alt er bare mørke. Syngende lyder kommer nærmere. Han klarer å åpne det ene øyet nå. Det er ikke snø. Det er ikke regn. Det er bare mørke. Han har ikke sett mørket før. Aldri sett det, hva det er plass til i mørket. Men han ser det nå. Jonas var redd for mørket. Han elsker Jonas.
Jonas.
KAPITTEL 1 Juni 2009 De hvite krøllene er våte, ikke bare av blod. Bakken har gapt opp og forsøkt å svelge henne. Bare hode og overkropp synes. Det stive legemet er omkranset av fuktig jord, som var hun en enslig, tynn, langstilket rose. Blod fra tynne, avlange flenger på ryggen har rent nedover som tårer på et dystert kinn. Den nakne ryggen ser ut som et maleri. Han tar små skritt inn i teltet og ser seg fra side til side. Snu, sier han til seg selv. Dette har ingenting med deg å gjøre. Bare snu, gå ut igjen, gå hjem og glem det du har sett. Men han klarer ikke. Hvordan skal han klare det? H-hallo? Bare skogen utenfor svarer med svisjende greiner. Han tar et nytt skritt. Luften er kvelende klam. Lukten minner ham om noe. Men hva? Teltet sto ikke der dagen før. For en som ham, som lufter hunden sin hver dag på Ekebergsletta, var synet av det store, hvite teltet for pirrende til å stå imot. Den merkelige plasseringen. Han måtte titte inn. Om han bare kunne ha latt være. Hånden sitter ikke på, ligger løs ved siden av armen, som om den har løsnet ved håndleddet. Hodet henger slapt ned mot den ene skulderen. Han ser dem igjen, de hvite krøllene. Spredte ansamlinger av røde, klebrige hårstrå. Det ser ut som en parykk. Han går opp mot siden av den unge kvinnen, men bråstanser, trekker pusten lynraskt til et punkt der den brått stopper. Musklene i magen begynner å trekke seg sammen, de gjør seg klare til å støte morgenkaffen og bananen opp igjen, men han klarer å motarbeide refleksen. Han rygger, sakte, blunker for å se en gang til på henne. Det ene øyet dingler utenfor øyesokkelen. Nesen er klemt flat, som om den har forsvunnet inn i hodeskallen. Kjeven er bulkete, full av mørkerøde flekker og striper. Svart, tykt blod har rent ut fra et hull i pannen, ned mot øynene og over neseryggen. En tann henger løst i en tråd av størknet blod på innsiden av underleppen. Flere tenner ligger på gresset, rett foran kvinnen som en gang hadde et ansikt. Nå er det knust. Det siste Thorbjørn Skagestad husker, før han snubler ut av teltet, er neglelakken på fingrene. Den var blodrød. Akkurat som de tunge steinene ved siden av henne. *
Henning Juul vet ikke hvorfor han sitter der. Akkurat der. Plankene er harde. Sprukne. Vonde. Men han setter seg alltid der likevel. På akkurat samme sted. Slyngsøtvier vokser mellom plankene som skråner oppover mot klubbhuset på Dælenenga. Humlene suser ivrig omkring de giftige bærene. Plankene er fuktige. Han kjenner det i baken, tenker at han bør skifte når han kommer hjem. Men han vet ikke om han orker. Henning pleide å sitte der og røyke. Han røyker ikke lenger. Det har ingenting med helse eller sunn fornuft å gjøre. Hans mor har kols. Nei. Han skulle ønske han kunne røyke. Hvite, tynne venner, som alltid er i godt humør når de kommer på besøk, men som aldri blir lenge. Men han kan ikke, klarer ikke. Det sitter noen andre mennesker der også, men ikke ved siden av ham. En fotballmamma nede ved filtdekket ser opp på ham. Hun trekker blikket raskt til seg. Han er vant til at de andre som også er der, ser på ham, at de later som om de ikke gjør det. Men han vet de lurer på hvem han er, hva som har skjedd med ham, hvorfor han sitter der. Men ingen spør. Ingen tør. Han klandrer dem ikke. Når solen er sliten, reiser han seg og går. Han trekker det ene benet etter seg. Legene sa han burde prøve å gå så naturlig som mulig på det, men han klarer ikke. Det gjør for vondt. Eller kanskje ikke vondt. Han vet hva smerte er. Han subber inn på Birkelunden, forbi den nyrestaurerte og nytaggede paviljongen. En måke skriker. Det er mange måker på Birkelunden. Han hater måker. Han også. Men han liker Birkelunden. Med slepende skritt passerer han horisontale kjærester, bare mager, skummende ølbokser, os fra ferdigbrente engangsgriller. En gammel mann konsentrerer seg, kaster en sølvfarget kule mot andre sølvfargede kuler på grusen der en hest av bronse får stå i fred for barna for en gangs skyld. Mannen bommer. Han gjør ikke annet enn å bomme. Du og jeg, tenker Henning. Vi har mye til felles. Den første regndråpen kommer idet han går inn i Seilduksgaten. Han legger ståket fra Grünerløkka bak seg med få skritt. Han liker ikke larm. Han liker ikke Chelsea eller parkeringsvakter heller, men hva kan han gjøre med det. Det er mange parkeringsvakter i Seilduksgaten. Han vet ikke om noen av dem heier på Chelsea. Men Seilduksgaten er hans gate. Han liker Seilduksgaten. Mens regnet trommer lett på hodet, går han rett inn i solen over den gamle seilduksfabrikken. Han lar dråpene komme, myser med øynene for å se konturene av det han går i møte. En gigantisk, gul heisekran strekker seg mot himmelen. Den har vært der i en evighet nå. Bak ham er skyene fremdeles mørke. Henning nærmer seg krysset der Markveien kommer i full fart fra høyre, og han tenker at alt kan forandre seg i morgen. Han vet ikke om det er en tanke
han har tenkt selv, eller om noen har plantet den i hodet hans. Men kanskje ingenting forandrer seg. Kanskje det bare er stemmene og lydene som blir annerledes. Kanskje noen roper. Kanskje noen hvisker. Kanskje alt. Eller ingenting. Og i spennet mellom finnes en verden i revers. Tilhører jeg deg lenger? undrer han. Er det plass til meg? Har jeg ork til å ta dem fram igjen, ordene og minnene og tankene jeg vet finnes begravet et sted dypt inni meg? Han vet ikke. Det er mye han ikke vet. Han låser seg inn i leiligheten etter tre lange etasjer i trapper der støvet svever over den inngrodde skitten i treverket. Det er en passende overgang til leiligheten. Han bor i en rønne. Han foretrekker det sånn, synes ikke han fortjener en stor inngang, klesskap romslige som kjøpesentre, kjøkken der skap og skuffer ser ut som nyvannet skøyteis, hvitevarer som renser seg selv, gulv som er delikate og innbyr til sakte dans, vegger fulle av klassikere og oppslagsverk, han fortjener ingen treskåret klokke, ingen Lilia blokklysestake fra Georg Jensen eller kolibriforhud innsydd i sengeteppet. Alt han trenger er en 90x200, et kjøleskap og et sted å sette seg når mørket siger på. For det siger på. Hver gang han lukker døren bak seg, får han en fornemmelse av at noe er galt. Han begynner å puste raskere, varmen stiger opp i ham, hendene blir klamme. Det står en gardintrapp til høyre med en gang han kommer inn i gangen. Han tar tak i trappen, klatrer opp, finner Clas Ohlson-posen på den grønne, slitte hattehyllen og tar ut en eske med batterier, strekker seg mot røykvarsleren, lirker ut batteriet og erstatter det med et nytt. Han tester det, ser at det virker. Mens pusten gradvis blir langsommere, klatrer han ned igjen. Han har lært seg å like røykvarslere. Han liker dem så godt at han har åtte stykker.