Oppsummering 1.dag. Sjumilsstegkonferansen 2015. Med rett til å bli hørt. Ved Lisbeth Isaksen Utdanningsdirektør
Til prosjektgruppa med Liv-Hanne Huru som leder. Til styringsgruppa med Gunnar Kjønnøy som leder. Takk!
Ved hver gruppe telles det opp hvor mange som blir til lunsj. Skriv tallet på en lapp og legg den på bordet. Den samles inn. Alle ungdommer som er her, får dekket opphold og reise og reiseregning. Skriv reiseregning som allerede er utsendt av Liv- Hanne. Hun sender gjerne ut på nytt. Mange med fly kl. 15.44. Tell opp på workshopen og Liv-Hanne samler tallene og bestiller taxi. Praktiske opplysninger
Fylkesmannen i Finnmark setter barn og unge på dagsorden fordi: Barn og unge er Finnmarks viktigste ressurs. Artikkel 12 i Barnekonvensjonen slår fast at barn og unge har rett til å få si sin mening, bli lyttet til og tatt på alvor. Mange kommuner i Finnmark har fått til mye av tverrfaglig arbeid, men mye gjenstår. Sjumilssteget vil fortsette også neste år. Innledningen i går:
Vil nevne alle: Petra, Lulu, Aleksander, Thor Arne, Johannes, Nicholas og Timian. Barn og unge med en tydelig røst som vi har vært så heldige å få lytte til gjennom ulike virkemiddel: film, innlegg og dialog, sang og rap. Sterke historier. Rørende historier. Historier fylt med kjærlighet. Historier fylt med engasjement. Historier fylt med kunnskap og kompetanse. Historier fylt av fortid og framtid. Våre helter!
De er proffe i sitt eget liv. De vil bli trodd på. Vi må jakte på ordene. Ikke gi opp! Atferd er følelser som skal ut, atferd er et språk. Vi må gi av oss sjøl (i alle fall bittelitt) når vi snakker sammen med dem. Grunnleggende verdiene er viktig i møte med de unge. En klem betyr mer enn vi aner. De trenger noen å snakke med som har tid og engasjement, kanskje flere yrkesgrupper inn i skolene ville vært en fordel. Ved tvangsvedtak i barnevernet, så la gjerne ungene få litt tid før flytting. De voksne må innrømme feil. Ungdommen gjennomskuer oss. Utsagn fra våre helter som det er verdt å huske:
Hvordan kan det ungdommene sier, være uviktig? Ikke sett ungene på pause. Det er de som lever sine egne liv. Ordene som brukes i møtet med ungdommene, må forstås, f.eks. er de ikke en sak, men en PERSON. De må INVITERES, ikke innkalles. Barn er ikke ferdig formet, de formes. Mobiltelefonen som eksempel. Trenger ikke å bli hørt på om alt mulig, men om det som betyr noe for dem. Mer:
Var glad for at vi satte barn og unge på kartet også i Finnmark. Ungdommer er hennes inspirasjonskilde. Barnekonvensjonen må etterleves ikke bare på papiret, men i alle kommuner. Gi barn muligheter og ta dem på alvor. Der de får være med, gjør de en forskjell. Barns velferd og deres livskvalitet er alles ansvar. Lovverket er under endring. Forebygging i stedet for reparasjon. Tverrfaglighet. Hvor er søknadene fra Finnmark? Statsråd Horne
En åpen arena der unge møtes og sjøl bestemmer innholdet, skjer gjennom fritidsklubber og ungdomshus. Ungdommene er de styrende. Ungdommene kommer av egen fri vilje, de eier arenaene. Da må vi voksne være ydmyke. Utfordringene når ungdom skal medvirke, er kompetanse, rammevilkår, økonomi, frivillighet, ungdommenes konservative stemmer, manglende kartlegging (Ungdata 9 av 19 kommuner i Finnmark er med) og tid. Ungdom og fritid.
Barn og unge får gi sine tilbakemeldinger gjennom forskningsmetoder. Funn fra forskning viser at forskjellene øker, de som har mye, får mer og de som har lite, får mindre. Lærere, barnehagepersonell, leger og andre forskjellsbehandler. Forskjell mellom å snakke til og snakke med. Ungdom har et uforløst potensiale. Evnene er likt fordelt ved fødsel, det er de gitte muligheter som er forskjellige. Ungdom må med i planlegging av framtida fordi de kommuniserer på helt andre måter enn vi voksne, blant annet gjennom sosiale medier. Samfunnslaboratorium.
Trenger ikke si noe mer. Jo forresten: ta med dere ideen, slipp ungene til. Og betydningen av en god bestefar. Så filmen da..
Går det an å trekke noen? I Finnmark: lavest og øverst på alle statistikker. Selv om ungene i Finnmark er født med like evner som unger i resten av landet, har de kanskje ikke likeverdige utgangspunkt. Er det praksisen og vår måte å møte ungene på som er forskjellig fra resten av landet? Er foreldre, barnehagelærere, lærere, leger, ansatte i barnevernet, helsesøstre osv bærere av en kultur der forventninger til barn og unge i Finnmark er lave? Har vi høye nok forventninger, eller diagnostiserer vi for raskt? Ser vi på barn og unge som en ressurs eller som en selvfølgelighet? Har vi evaluert hva som hjelper? Snakker vi til dem, eller med dem? Tenk på bestefar fra Kjøllefjord, kan vi lære noe av ham? Lar vi dem «være noe»? Jantelov? Alt for få søker midler. Skjønnsmidler fra Fylkesmannen, kommunene kan søke til dekking av egne prosjekter, for eksempel deltakelse Medvirkning der Forandringsfabrikken kan delta? Ta kontakt med Liv-Hanne Huru: fmfilhh@fylkesmannen.no Konklusjoner.
Fra «rundebord-konferansen»: a) Sett barn og unges mulighet til medvirkning, i et system i kommunene. Lag arenaer. b) Kommuniser ved å lytte, snakke med, tørre den vanskelige samtalen, gi råd og veiledning. Lettere dokumentspråk. c) Barnerepresentantene i kommunestyrene, må bli mer synlige. d) Barn og unge må få slippe å fortelle sin historie om og om igjen. e) Kan FM ha flere konferanser om Barns rettigheter? Ungdom er ferskvare!
Per Martin og Anna Fra ungdomsrådet i Tana La oss høre på ungdommene!