Den femte passasjeren

Gunnar Staalesen Den femte passasjeren Kriminalroman Gyldendal

1 De tre mennene beveget seg langs Torgalmenningen i retning Ole Bulls Plass. Mannen i midten hadde et ørlite forsprang på de to andre. Det var en relativt liten mann, med et spisst lite gnageransikt og et bekymret uttrykk i øynene. Han var kledd i brune bukser og hvit skjørte med store, mørke svettemerker under armene. Over den ene armen hang en brun dressjakke, og over den mot satte skulderen hadde han en skulderveske. Det var en blå veske med navnet til en engelsk fotballklubb utenpå, men måten han holdt om vesken på, tydet på at det var noe langt mer verdifullt enn treningstøy han hadde i den. Det var festspillåpning, og derfor ifølge tradisjonen en varm og solrik dag. Det var som om Festspillene var sommerens første vakre pike hvert år og byen kledde seg i søndagsklærne for å sjarmere henne. Solen hang som et stort, rundt hjul på en himmel som fremdeles var våt etter vårrengjøringen. På Ole Bulls Plass stod byens skolemusikkorps oppstilt med skinnende instrumenter og ventet på kongen og kronprinsen. Oppover mot teateret stod tamburjenter med tamburstaver kledd i nasjonalfargene og oppe fra Engen iakttok den

majestetiske teaterbygningen hele oppstyret med den samme urokkelige sinnsroen som den hadde vist under den store bybrannen i 1916 De to andre mennene gikk på hver sin side av Torgalmenningen, et lite stykke bak mannen i midten. Begge hadde hver sin walkie-talkie i hånden. De gikk delvis framoverbøyd når de snakket inn i dem som om de betrodde seg til sine egne indre organer. Mannen på nordre fortau var høy og atletisk. Han var i midten av førti-årene, hadde kortklipt gråblondt hår og solbrent ansikt et ansikt som virket så ubevegelig at det kunne vært formet i leire og brent i en ovn. Han var kledd i rutete sportsskjorte og en dongeridress som tilhørte en annen generasjon enn hans egen. Mannen på søndre fortau var duknakket, tykkfallen og hadde krøllete mørkt hår med striper av grått i. Han hadde et sørmodig dyreansikt, og til tross for den høye temperaturen var han kledd i en tung gråbrun frakk over den grå dressen, den hvite skjorten og det diskrete slipset. Han svettet som en maratonløper. Mannen i midten het Walther Brecke. I Oslos underverden gikk han av uante grunner under navnet Villsvinet. Han spilte så absolutt i forbryterverdenens landsdelsserie. Problemet var bare at han for øyeblikket var i feil landsdel og noen hadde antydet at det han hadde i den blå skuldervesken var alt annet enn rent mel. De to som skygget ham, var førstebetjenter ved kriminalpolitiet i Bergen. Den høye, atletiske het Kristian Jensen og drog på oppnavnet Maskefjes. Den lille, sørgmodige het Henrik Abel Olsen, og de kalte ham Dumbo.

Maskefjes og Dumbo holdt stadig kontakt gjennom walkie-talkie ne, og like rundt hjørnet i en av sidegatene satt tre menn i en liten svart folkevogn og lyttet til samtalen. «Tror du han prøver å stikke av?» sa Dumbo. «Det er tjukt av folk nede på Ole Bull Plass,» sa Maskefjes. «Hva faen er det som er så spennende ved å se en konge og en kronprins lytte til kongesangen?» «Tannstillingen,» svarte Dumbo. «Det kan være vanskelig å følge ham gjennom mengden tror du han har planlagt å kvitte seg med oss, hvis han har oppdaget oss?» «Kanskje.» De tre i folkevognen lyttet intenst. Ved rattet satt politibetjent Peter Ludvigsen, velkledd og elegant litt for velkledd og litt for elegant. I baksetet satt hans kollega Monrad Carlsen, med vektløfteroverkropp og vektløfterhjerne, men alltid med et villig smil rundt munnen, alltid med et ja i øynene. Ved siden av ham satt Birger Bang-Sæther fra narkotika-avdelingen og så ut som en hendøende fransk 1800-tallspoet. Han hadde mørkt hår med en skill som en blyantstrek, en liten svart Edgar Allan Poe-bart, tydelige mørke halvmåner under øynene og en munn som en forarget jomfru. Bang- Sæther sa i en forfinet bergensdialekt som plasserte ham blant de siste dagers hellige på Kalfaret: «De må fanden ikke la ham slippe unna. Han har heroin for en halv million i den vesken.» Så spraket Dumbos stemme over radioen igjen. «Jeg tror vi får ta ham før han forsvinner, Kristian. Det ser ikke ut som om han leder oss til noe og vi kan faen ikke

la ham slippe unna.» «Okay. Jeg går rundt TTK-kiosken og så tar vi ham.» «Hold dere klar, gutter,» sa Dumbo. «Over og ut» «og hele driten,» sa han til seg selv etter at forbindelsen var brutt. Nede på Ole Bulls Plass gikk alt etter programmet. Kongen og kronprinsen stod i stram givakt og mørke dresser foran den skinnende blanke, svarte Mercedes en, mens skolemusikantene spilte kongesangen så det gjallet i de høye murveggene omkring. Tjue meter fra kongen og kronprinsen holdt en konstabel ved navn Garbo på å få nervøst sammenbrudd. Han stirret omkring seg mot øst, mot vest, mot sør. Med oppsperrete øyne hvisket han oppspilt til kollegaen Lerheim: «Gunnar, Gunnar har du sett?» Lerheim svarte bryskt: «Kva?» Garbo skalv i knærne. «Herregud, jeg må ha fått hallusinasjoner har du sett det er dødningehoder i alle vinduene!» Lerheim viste de stygge tennene sine. «Dauingehov er? Det e kje jolenissar denne gongen altså?» Han kastet et lattermildt blikk omkring seg. Så stivnet han til, og hodet forflyttet seg rundt Ole Bulls Plass med en mekanisk bevegelse. Der oppe i ett av vinduene på Hotell Bristol: et grinende dødningehode. Der på gesimsen rundt Sundt: et vesen i glorete klesdrakt og med noe som kunne være et våpen i hånden og dødningehode. Og der høyt oppe i huset til «vestlandets storavis»: det samme grinende dødningehodet. Bristol Sundt og Bergens Tidende: hvilket komplott

kunne det være? «D-d-det må være terrorister,» hikstet Garbo. «Trur du dei har tenkt å» Lerheim stirret på kongen og kronprinsen. Kongesangen var over, og korpsene spilte en melodi ingen av dem i øyeblikket var i stand til å gjenkjenne. De ville neppe gjenkjent fedrelandssangen engang. «V-vi må r-redde dem,» sa Garbo. «Kongen og krompen?» «Hvem ellers, ditt fe? Du slenger deg over kongen, så tar jeg krompen og så» Brått var melodien over. Før de kunne forhindre det gikk kongen fram og håndhilste på dirigenten. Med et muntert nikk og en majestetisk håndbevegelse takket han korpsene for innsatsen. De unge musikantene takket igjen ved å løfte de skinnende instrumentene i været. «Et tre ganger tre hurra!» ropte dirigenten. «Hurra, hurra, hurra» lød det. Garbo var i bevegelse ut mot kongen, Lerheim mot kronprinsen. På strategiske steder omkring plassen var det dukket opp enda flere dødningehoder. Garbo ropte: «Konge, konge! Deres maje Ned! Ned!» Kongen så forbauset til siden. Ti meter borte så han en politikonstabel med et forvirret uttrykk i ansiktet og en eldre politimann i mer prangende uniform og med enhver overordnets myndighet i ansiktet. Den overordnete hadde en tung neve på skulderen til konstabelen og en ansiktsfarge som en råtten tomat. Fem meter fra kronprinsen så kongen et lignende opptrinn.

«Men men men» sa Garbo med gråt i stemmen til politiinspektør Hermannsen. «Ser du ikkje dauingene då?» protesterte Lerheim til sin håndfaste kollega, overbetjent Sjursen. «Det er noe som kaller seg Odin-teateret og de har lov,» sa Sjursen mellom sammenbitte tenner. «Lytter De ikke til instruksen De får, Garbo?» spurte Hermannsen med frostskadde stemmebånd. Kongen og kronprinsen hadde allerede tatt plass i bilen igjen, og kortesjen var i bevegelse oppover plassen. Folk langs fortauene vinket og ropte hurra og myste mot solen. Oppe fra bygningene til Sundt og Bergens Tidende lød det plutselig skingrende hyl: «Adi-adi-aaaaa! Adi-adiooooo!!» Vesenet på Hotell Bristol var kommet ut på en balkong med en lang lur i nevene. Luren løftet hodet mot himmelen og ulte utover den forundrete menneskemassen, som først nå oppdaget at den var omringet av skikkelser i de selsomste gevanter. Rundt hjørnet til Starvhusgaten kom to tre-meterhøye, svartkledde spøkelser dansende på stylter med tannklaprende hodeskaller og bevegelser som elger i brunst. De ble møtt med en blanding av latter og forargelse. En bergensk madam gikk til attakk på den ene av dem med hevet paraply, og en høy, middelaldrende mann med stiv overleppe og ingen hake sa: «Uhørt! Det er en skam hva politiet kan tillate. Ødelegge denne gledesstunden for de små barna. Man burde sende dem til Moskva, eller hva det nu heter» To konstabler ved navn Lerheim og Garbo iakttok hele opptrinnet med en sinnsstemning som hørte en bedre

begravelse til. Og oppe ved TTK-kiosken ble en liten mann ved navn Walther Brecke arrestert. Arrestasjonen gikk stillferdig for seg. Maskefjes kom opp på den ene siden av ham og grep ham kraftig i overarmen. Dumbo dukket opp på den andre siden og tok et godt tak om den blå vesken. Den svarte folkevognen gled inn til fortauskanten, og Ludvigsen og Carlsen hoppet ut. Walther Brecke sa: «Hva i helsike?» Maskefjes sa: «Hva har du i vesken din, Villsvinet?» «Gamle aviser,» sa Brecke. Maskefjes smilte svakt, og Dumbo sa: «Få ham inn i bilen.» Et halvt minutt etterpå var de borte. Det var knapt nok et menneske som hadde lagt merke til hva som var skjedd. Solskinnet sildret saktmodig over Torgalmenningen og Ole Bulls Plass, der de to svartkledde spøkelsene danset en uryddig dans til akkompagnement av sine egne skingrende hyl, stadige støt fra den krigerske luren og ukvemsord fra forargete bergensere. Det var mai, det var festspill og ingen hadde planer om å dø.

2 Bang-Sæther hadde et uttrykk av uendelig tomhet i øynene. Carlsen så bestyrtet ut. Ludvigsen strøk en velstelt pekefinger søkende langs hakekanten, som om han lette etter en kvise som ikke var der. Dumbo grep automatisk etter Valium-esken i venstre innerlomme. Maskefjes sluttet å tygge på Caroxin en i nesten ti sekunder, og da han begynte å tygge igjen, var det med langsomme, avmålte bevegelser. De fem politimennene stod rundt skrivebordet. I stolen foran skrivebordet satt Walther Brecke med et triumferende uttrykk i ansiktet. Oppe på skrivebordet lå den blå vesken, åpen. Den var full av gamle aviser. Maskefjes flerret avisene opp av vesken og slengte dem om seg. Det var Oslo-aviser, flest VG. De andre politimennene fulgte oppmerksomt med. Lag på lag av aviser ble avdekket. Så var vesken tom. Den var blågrå på innsiden, og den var ufóret. Når vesken var tom, var den tom. Det fantes ingen hemmelige rom. Det var omtrent like mye narkotika i den som på et årsmøte i IOGT. Walther Brecke sa ingenting, men replikken lyste over hele ansiktet. «Ka sa eg?» lyste det.