kapittel EN Jeg hadde tre og tyve lånte dollar i lommen og skjøte på et hus i en by jeg ikke kunne finne på noe kart. Hvor lang tid hadde det gått siden jeg stanset på den bensinstasjonen og spurte om veien? Det kjentes som timer. Stasjonsbetjenten hadde pekt mot toppen av fjellet og sagt: Fortsett rett opp! Så jeg kjørte videre helt til solen begynte å synke mot horisonten og gli ned bak rekker av rufsete, høye bartrær. Brune blader virvlet over veien; opptil flere ganger tok jeg store svinger rundt dem fordi jeg tok dem for å være padder eller småfugler. Elgskilt lyste gule i skinnet fra frontlysene for hver sving jeg tok. Snøen begynte å vise seg, som om den vokste opp av bakken. Det begynte å dugge på vinduene. Jeg skulle ha gjort vendereis lenge før jeg begynt på denne absurde jakten på hva? Hevn? En måte å ta igjen på? Hva det enn var, en viss grad av romantisering hadde også sneket seg inn i det hele her var jeg alene på veien, kun med selskap av egne tanker og en kjølebag med cola light. Jeg har alltid sett meg selv i rollen som den tragiske heltinnen. Det var ett aspekt. Dessuten hadde jeg absolutt ingen andre steder å dra. Mysende fikk jeg øye på et lys der fremme. Det var festet på et nedslitt, hvalformet skilt: JONAH VERTSHUS. «Sjarmerende,» mumlet jeg og svingte inn i oppkjørselen. I Bibelen finnes det en historie om Jona. Bestemoren min var religiøs på en litt fanatisk måte, og store fisk, profeter og dumheten til den derre fyren som levde tre dager til knes i magesyre, gjorde henne spesielt begeistret. Jeg må vel ha hørt fortellingen femti ganger. «Du skjønner, du må alltid gjøre det Gud sier at du skal gjøre,» pleide hun å si. Liten som jeg var, nikket jeg og var enig, og så ba jeg om kjeks. Da jeg var 5
tolv år, spurte jeg omsider: «Hva med utroskap? Hva med mord? Hva sier Gud om det?» Bestemor gjorde store øyne. «Hvem har fortalt deg om dette?» «Tante Ruth,» sa jeg. «Tror du ikke Gud ville ha ønsket at jeg skulle få vite sannheten om mine foreldre?» Bestemor sa ikke noe mer om Bibelen etter dette. Og hun sluttet helt å snakke med Ruth. Heldige tante Ruth. Vertshusets grå panelvegg flasset av, og malingen drysset som døde hudceller ned på terrassen. Jeg håpet det fantes rent sengetøy her. Jeg åpnet døren, og en klokke kimte da jeg gikk inn. En søvnig stemme ropte: «Et øyeblikk.» Jeg hørte det romstere i rommet til venstre, og en kvinne haltet ut. Håret hennes hadde samme farge som huset. Hun var vel rundt femti år, gikk i en diger genser med skinnlapper på albuene, og hadde tykke fleecesokker på føttene. «Dette var da voldsomt uventet,» sa hun, men smilte. «Jeg kan dra et annet sted hvis du ikke er klar for gjester.» Hun var stille akkurat litt for lenge, og så gikk det opp for henne at hun stirret på meg. «Unnskyld, kjære deg. Det er bare det at jeg er litt søvnig. Det finnes ingen andre steder å bo enn her.» Dermed hentet hun et bokføringshefte fra pulten ved utgangsdøren, og spurte: «Hva heter du?» «Sarah Graham.» «Er du her for å stå på ski?» Jeg rensket stemmen. «Er bare på gjennomreise.» Løgnen min fikk den beinete kroppen hennes til å stivne under flanellspyjamasen. Hun skrev navnet mitt i boken og rakte meg en støvete nøkkel. «Jeg heter Mary-Margaret Watson. Folk kaller meg Maggie, og du må gjerne gjøre det samme. Er det der alt du har med deg, eller trenger du en tur til ut i bilen?» Hun nikket mot bagen min. «Jeg har alt jeg trenger for natten her.» «Greit. Følg meg.» Den gamle trappen knirket i protest, gretten over å bli plaget så sent 6
på natten. Maggie åpnet døren til rommet mitt og pekte mot en annen dør til venstre. «Det er badet. Der finner du håndklær. Du må nok la det varme vannet renne litt.» «Takk.» «Jepp. Bruk telefonen på rommet hvis du trenger noe. Da når du meg. Ekstra tepper ligger i skapet. Sov godt,» sa hun, og så forsvant hun ned trappen igjen. Jeg følte meg skitten. Jeg hadde ikke dusjet på tre dager, men var for sliten til å vaske meg nå. Jeg skiftet ikke engang til nattøy, bare tok av skoene, tente nattbordslampen for å finne de ekstra teppene, slo den av igjen og krøp til sengs. Jeg glemte å sjekke sengetøyet.
kapittel TO Maggie fikk ikke sove. Hun lyttet til gulvplankene som knirket over henne når Sarah kastet på seg i sengen. Gamle hus, gamle knokler det var samme greia. Hoftene verket den råkalde høstnatten nøret opp under smerten. Hun strakte seg etter en blå glasskrukke på nattbordet, en salve som Aggie Standing laget for alle stive ledd i byen. Det var mange av dem. Maggie masserte inn kremen. Den luktet kamfer og eukalyptus, et hint av sitron og litt trollhassel. Så tok hun fire smertestillende. Egentlig skulle hun bare ta to, men to dugde jo ikke til noe som helst. Hun sank tilbake i fjærsengen, trakk den slitte genseren tett omkring den spinkle brystkassen, og ba stille om at smerten skulle dempe seg. Omsider dulmet brølet i hoftene og etterlot seg en svak klynking. Maggie hadde forstått at det var Luke Petersens datter med det samme søvnen letnet fra hodet. Det var ikke først og fremst på grunn av utseendet hårfargen som minnet om tørkede aprikoser, og de store, mørke øynene. Det var måten Sarah så på henne stille som en rådyrhunn som været jegeren, uten å helt kunne skjelne ham mellom trærne. Faren hadde imidlertid kommet til Jonah med et værbitt og fredssøkende sinn, mens det virket som om Sarah ville krangle. Det var Lukes genser Maggie hadde på seg. Han hadde lånt den bort til henne en kjølig kveld etter gudstjenesten, og hun hadde aldri levert den tilbake. Til vanlig sa hun til seg selv at hun bare hadde glemt det, men på netter som denne, når smerten drev ærligheten frem, innrømmet hun at hun hadde beholdt den fordi den var hans. I ni måneder hadde Luke bodd i vertshuset, helt til telen tinte og han var ferdig med oppussingen av huset han hadde kjøpt. Maggie laget mat til ham, vasket 8
sokker og la opp bukser for ham, og snakket med ham til langt på kveld. Til å begynne med hadde folk hvisket og tisket, men etterhvert som de spiste, handlet og gikk i kirken sammen med ham, forsvant ryktene som ullkåper om våren. Luke ble en del av bygda, og det var som om han alltid hadde bodd i den lille hytta to avkjørsler bortenfor McMahon s Sugar House seks kilometer til høyre. Hun hadde aldri regnet med at hun skulle elske ham. Hun hadde aldri regnet med at Sarah skulle dukke opp i Jonah, i hennes vertshus. Maggie lente seg over sengen og slo på vekkerklokken idet øynene begynte å gli igjen ikke det at hun trengte en vekkerklokke for å komme seg opp av sengen, ikke etter alle disse årene. Hun skulle stå opp tidlig og tilberede en stor frokost av den typen hun vanligvis bare laget på julemorgen. Hun krydret disse måltidene med kjærlighet, og Sarah så ut som om hun trengte en solid dose av nettopp det.