Sønnen til læreren 1

Transkript

1

2 Bjørn Ingvaldsen Sønnen til læreren 1 Den nye læreren Gyldendal

3 Jeg rakk så vidt å se på klokka. Litt over tre. Det var helt mørkt ute. Jeg ristet på hodet et par ganger. Jeg må sove, mumlet jeg. Nei da, svarte pappa. Sove kan du gjøre når du blir gammel. Du må våkne nå. Vi skal dra. Jeg stønnet sikkert høyt. Dra? Nå igjen? Han nikket. Tiden er inne, tiden er inne. Jeg satte meg opp i senga. Pappa, sa jeg. Tiden er alltid inne. Hva er det nå, da? Har du ikke betalt husleien igjen? Har vi blitt kastet ut? Du vet det, Viktor, sa han, at det er ikke alltid lett å være meg. Av en eller annen grunn hater folk meg. De vil bare ha meg bort. Langt bort. Nå har jeg fått greie på at Stordal planlegger å få oss kastet ut i morgen tidlig. Noen har tipset meg om at folk fra kommunen kommer og tar beslag i bilen vår, bare fordi vi skylder den fyren litt penger. Og uten bilen klarer vi oss ikke. Derfor er vi nødt til å dra i natt. Akkurat nå. Vi klarer oss godt uten den bilen, sa jeg. Du hadde ikke trengt å kjøpe en svær og dyr BMW. Du skylder sikkert masse penger på den også. Det hadde vært mye bedre om du hadde fått deg en jobb og tjent penger. Da kunne vi bodd et skikkelig sted, uten å måtte stikke av om nettene flere ganger. Tull, svarte han. Bilen må vi ha. Jeg er ikke en slik type som kan kjøre omkring i hvilken som helst bil. Den er viktig for meg. Hør her, her er planen. Du vet den gamle hestehengeren til Stordal? Den har jeg hektet bak

4 på bilen. Nå bærer vi stille og rolig tingene våre ut i den. Og så kjører vi vår vei, pent og forsiktig. Når griske Stordal våkner i morgen og tror han skal komme hit og kreve både penger og bil, er vi langt av gårde. Smart, ikke sant? Jeg krøp ut av senga og kledde på meg. Hadde pappa bestemt seg for at vi skulle stikke av, hadde jeg ikke noe valg. Og antagelig var det like greit, pappa hadde sikkert ikke betalt husleie til Stordal, han som eide huset vi bodde i, på mange måneder. Tenkte jeg etter, syntes jeg å huske at pappa hadde lånt penger av ham også, da vi flyttet hit. For å kjøpe møbler, hadde han visst sagt. Jeg visste bedre. De pengene hadde gått til et avdrag på bilen. Siden var det ikke betalt mer på den heller. Og det var slett ingen billig bil. Guttene i klassen hadde sett med store øyne da pappa parkerte utenfor skolen den dagen han hadde kjøpt bilen. Er den kule BMW-en deres? spurte de. Jepp, hadde jeg svart. Og vært litt stolt. Men mest bekymret. Jeg tenkte på alle de kule bilene pappa hadde kjøpt i årenes løp. Mercedeser, Chevroleter, en Lexus, en Range Rover. De hadde holdt i omtrent fire måneder. Så hadde noen kommet og hentet dem igjen siden pappa ikke betalte avdragene. Jeg dyttet sengetøyet mitt opp i en svart sekk. Så lempet jeg klær og sko opp i noen flyttekasser vi hadde stående fra sist. Resten av greiene mine lå fortsatt i kasser. Pappa var i full gang med å bære tingene våre ut i den gamle vogna han hadde hektet bak på bilen.

5 Hvor skal vi bo nå, da? spurte jeg. Er du dum? svarte pappa. Hvor tror du? Vi har jo campingvogn. Vi kan ikke bo i det vraket, vel. Det er ei hestevogn, ingen campingvogn. Dessuten er den ikke vår. Nå er den vår, svarte han. Stordal hadde sikkert tenkt å kvitte seg med den likevel. Det blir jo bare midlertidig. Til vi kommer i orden et annet sted. Jeg finner sikkert noe. Kan du ikke heller skaffe deg en jobb, sånn som andre pappaer? Da har vi råd til å betale for oss. Jeg har en jobb, svarte han. Proff pokerspiller. Er ikke det en bra nok jobb, kanskje? Ikke når du bare taper, sa jeg. Du har aldri tjent penger på å spille poker. Sludder og vås, mumlet pappa. Jeg tjener ofte penger på pokerspill. Det er bare det at jeg av og til taper dem igjen. Nettopp, nettopp, sa jeg. Vi dyttet de siste tingene våre inn i hengeren før vi gikk inn og tok et overblikk for å sjekke om det var noe vi hadde glemt. Oppvasken kan stå igjen, mente pappa. Den er jo skitten likevel. Men gulvteppene og lampene tar med oss. Men de er ikke våre. De var her da vi flyttet inn, jo. Det har sikkert Stordal glemt. Sånn, ta i her nå! Pappa satte seg inn i bilen, og jeg satte meg i setet ved siden av. Ikke vær lei deg for at vi drar, sa han. Jeg er i hvert

6 fall ikke lei meg. Dette stedet var ikke bra for deg, uansett. Altfor mye bondegård og farlige dyr. Sauer er ikke farlige, vel. Kanskje ikke, men hønene kan være det. Høneinfluensa, vet du. Det er ingenting som heter det, pappa. Nei, ikke nå, nei. Men vent om noen måneder. Da dør sikkert folk som fluer av høneinfluensa. Du sa det var bra for meg å bo på landet da vi flyttet hit. Det var bare noe jeg fant på for at du ikke skulle savne byen. Er du klar til å dra? Pappa startet motoren og kjørte uten lys bort fra huset vi hadde bodd i. Jeg kikket bak oss og så at hestevogna hang med. Nå skulle vi bare over gårdstunet før vi kunne svinge ut på Plutselig bråstoppet pappa. Foran oss sto noen skikkelser. Jeg visste ikke hvem alle var, men mannen i midten var Stordal. Mannen vi skyldte mange penger. Og som dessuten eide hestevogna vi hadde hengende bak bilen. Det var ikke bra, mumlet pappa. Hva gjør vi nå? spurte jeg. De har med seg noen svære stokker. Sikkert for å ta oss. Hva vi gjør? Dette, svarte han og slo på lyset. Mennene foran oss holdt seg for øynene, de hadde blitt blendet. Og så dette, sa pappa og ga gass. Sperrer de veien over tunet for oss, tar vi den bak låven. Motoren brølte, og vi sladdet gjennom svingen.

7 Låvebrua, ropte jeg til pappa. Veien går under låvebrua. No problem, ropte han tilbake. Jeg har kjørt under den før. Det går fint. I det samme hørte vi et kraftig brak. Ikke med hestevogn på slep, sa jeg. Det var litt dumt, svarte pappa. Vi kom oss ut på riksveien. Like etter oppdaget vi lysene fra en bil bak oss. Det er dem, sa jeg. Stordal og gjengen hans. De er etter oss. Slapp av. De har ikke sjanse til å ta oss igjen. Ikke med denne bilen. Du som sier at vi ikke trenger en bil med kraftig motor og gode kjøreegenskaper. Nå ser du vel at du tar feil? Vi hadde ikke klart å slippe unna i en vanlig bil. Hadde det vært noe vanlig med oss, hadde vi ikke behøvd å stikke av. Pappa så surt på meg. Vet du hva, Viktor? sa han. Noen ganger tenker jeg at du ikke burde vært en gutt på tolv år, men ei gammel tante på hundre og fire. Eier du ikke eventyrlyst? Har du ikke lyst til å oppleve nye steder og treffe nye mennesker? Litt spenning, er det så galt? Det mest spennende jeg kan tenke på nå, sa jeg, er at alt vi eier ligger spredd omkring en knust tilhenger beregnet på hester, bak låven til Stordal. Bagateller, bagateller, sa pappa. Ting får vi alltid nok av. Det viktigste er at vi lever og har helsa. Langt unna saueinfluensaen til Stordal.

8 Høneinfluensa, svarte jeg. Langt unna den også. Vi kjørte i minst en time. Lysene fra bilen bak oss var borte for lenge siden. De klarte ikke å holde følge med oss. Pappa dro bilen opp i 200. Andre hadde nok blitt vettskremte av å kjøre så fort, men jeg var vant til det. Nå kjente jeg at jeg begynte å bli trøtt igjen også. Dessuten hadde jeg lagt merke til at pappa flere ganger hadde kikket på bensinmåleren. Varsellampen lyste konstant. Pappa tenkte visst det samme som jeg. Vi får stoppe, sa han. Stoppe et sted og overnatte. Tenk om noen ser oss, sa jeg. Vi er sikkert etterlyst. Kanskje politiet leter etter oss. Sludder og pølsebrød. Klart de ikke leter etter oss. Sikkert ikke før i morgen, i hvert fall. Jeg har en idé. Ser du den bensinstasjonen der borte? Vi parkerer der. Der kan vi sikkert stå uten at noen legger merke til oss. Og så ser jeg om det står noen biler der, noen gamle vrak. Det gjør ofte det på bensinstasjoner. Da kan vi bare bytte skilt. Slik at bilen vår får et helt annet registreringsnummer. Da er det ingen som kjenner oss igjen. Ikke kom og si at den smarte faren din ikke er smart. Eh, sa jeg. Se der, en åpen garasjeport. Vi kjører bare inn og parkerer. Der inne er det i hvert fall ingen som oppdager oss. Selv om de skulle vært på leiting. Pappa svingte inn porten og stoppet bilen. Du pappa, sa jeg, du har vel lagt merke til at det er en slik bilvaskeautomat vi står inne i? Tenk om det

9 kommer noen som skal vaske bilen sin? Nå, midt på natta? Kommer ikke til å skje, kommer ikke til å skje. I hvert fall ikke når jeg har trukket ned den store porten foran døra og satt opp et skilt med «I ustand» på. Vi kan stå her inne i mange uker, om vi vil. Overdrivelsene hans var jeg vant til, så jeg ga egentlig blaffen. Vi kunne sikkert stå her inne noen timer. Slik at jeg fikk sove litt. Det merket jeg at jeg virkelig trengte. Pappa forsvant ut et øyeblikk og kom tilbake med to bilskilt. Dem satte han på bilen vår. Våre egne la han i bagasjerommet. Der hadde vi flaks, sa han. Det står en krasjet BMW bak stasjonen her. Den er så ødelagt at den aldri kommer på veien igjen. Noen skilt behøver den i hvert fall ikke. Skulle noen komme til å sjekke nummeret på bilen vår, stemmer jo merket. Glimrende, ikke sant? Jo da, fantastisk glimrende, mumlet jeg og krøp bak i baksetet for å sove litt. Du verden, som jeg savnet dyna mi. Pappa krøllet seg sammen i forsetet og forsøkte å sove litt, han også. Han klarte det visst, jeg våknet flere ganger av snorkingen hans. Jeg bråvåknet av at det banket på vinduet. Lyset var tent i vaskehallen. Ved siden av bilen sto en mann i rød og blå kjeledress. Han så ut som han jobbet på bensinstasjonen. Nå stirret han sint inn på pappa i førersetet. Meg hadde han visst ikke lagt merke til. Pappa sov fortsatt tungt der framme. Mannen virket utålmodig og banket hardere. Pappa, du må våkne, hvisket jeg og dyttet ham i siden. Han glippet med øynene og så seg omkring.

10 Mannen utenfor forsøkte å åpne bildøra. Heldigvis hadde pappa låst den. Nå åpnet han vinduet litte grann. Hva gjelder det? spurte han. Hva i huleste gjør du her inne i min vaskehall? brølte mannen. Hva jeg gjør? Jeg hadde da tenkt å vaske bilen, vel. Er det ikke det slike vaskehaller er til? Midt på natta? Ja, biler blir ikke reine av seg selv om natta heller. Men vi har jo stengt, jo! Det kunne ikke jeg vite, porten var jo åpen. Det er fordi vi aldri lukker den, sa mannen. Uforsiktig, sa pappa. Folk kan komme til å ta feil. Men hvorfor har du dratt ned porten og satt opp et skilt om at vaskemaskinen er i ustand? Fordi den ikke virker, vel. Ser bilen min rein ut? Derfor dro jeg ned porten og satte opp skiltet, slik at det ikke skulle komme andre inn hit. Det hadde ikke vært noe bra med hundrevis av skitne biler inne i en vaskehall som ikke virker. Det er fordi den er stengt, ropte mannen igjen. Stengt, stengt, stengt. Når åpner den, da? Klokka sju. Hva er klokka nå? Kvart over sju. Burde ikke hallen vært åpen nå, da? Den er åpen nå! Hva er det du hisser deg opp for da? Det er jeg som burde vært hissig. Bli lurt til å kjøre inn i en vaskehall som ikke er åpen enda den skulle vært det. Jeg fortjener