Alt som ikke er stjålet eller brent

Knut Asbjørn Ulstein Alt som ikke er stjålet eller brent roman Lunde

Copyright 2005: Lunde Forlag Sinsenveien 25, 0572 Oslo, Norway www.lunde-forlag.no Omslag: Arild Sæther Sats: Lunde Forlag Trykk og innbinding: NordBook as ISBN 82-520-4842-0

Da blir de til sist stående disse tre, sannhet, uforgjengelighet og kjærlighet, og først blant dem er sannheten. ukjent

1 Første dag i måneden Panemos I dette øyeblikk, mor, står verden i brann. De påstår at lukten av brent by stryker helt øst til Tivoli. Bare åtte, ni kvartaler borte slår flammene frem fra hauger med bjelker og stein. Skråningen vil sannsynligvis redde oss så lenge vinden er på vår side. Maximus-området er allerede lagt i aske, brannen har herjet syd og øst for Palatin, oppover dalen mot Esquillins lavere deler, trosset ponentinoen og krøpet rundt over Forum Boarium og er nå i kveld på høyde med Tiber-øya. Men Palatin står fremdeles. Foreløpig er ni av fjorten bydeler utenfor katastrofeområdet. Torgene er stille, som om selgerne har mistet stemmen av alt støvet og kjøperne har svidd fingrene av seg. Men det summer i gatene, i smugene, i salene. Stadig nye meldinger om hus som har falt sammen, de forhatte høyhusene. Høyt over bakken satt folk fanget brannatten, beskrivelsene er grusomme, hvordan hele familier ble ubønnhørlig ofret på Hybris alter. Hundrevis av høyhus i asken allerede. Visste vi ikke hva som før eller senere ville skje. Forbannet være Romas overmot! Forbannede byplanleggere. De har begått overlagte drap med planbrett og linjaler. Stadig trangere gater og smug, husene høyere og høyere mot himmelen. Litt på skakke og liksom utfordret Tyche. Verdens uinntagelige hovedstad er bygget av halm og leire. I kveld kommer et hundretalls nye leiekaserner til å suges inn i infernoet. Mens rikfolkene er mer opptatt av å redde sølvpottene sine enn å varsku fattigfolkene oppover i etasjene som 7

tror de er trygge femten kvartaler unna brannen. Flammer fôret på romersk bindingsverk kommer til å løpe raskere enn en fullvoksen mann i natt. Men Palasset står, Forum er fremdeles utenfor. Brannmuren nordover mot slummen må være Augustus mest ærefulle monument. Og myrene, for en gangs skyld takker romerne for myrene nede i Forumdalen. Innhyllet i røyk står Palatin der, triumferende på høyden. Det er ikke bare jeg som synes det er underlig. Jeg møtte Otho på vei til annekset ved Via Sacra. Det lukter svidd, sa han på sin måte. Men gudene måtte selvsagt ha vært gale dersom de lot Keiserens bolig brenne ned. For så vidt det finnes noen gud, en gud som har all makt på jorden, er det hos ham jeg har vært innlosjert det siste året. Nærmere bestemt i første høyden i vestfløyen på Keiser Neros gjennomgangspalass på Palatinhøyden. Jeg har vært nede i byen helt siden jeg kom fra Sabinerne. Tysterne er snakkesalige når det er så gode muligheter for å tjene seg en slant. Armeneren mente vi ville komme nærmere en løsning hvis vi betalte dem for å holde kjeft. Min radmagre sekretær fra Svartehavet var endatil blekere enn han pleier i den ulidelige heten. Men han kan selvsagt ikke hindre at ryktene allerede florerer og sprer seg som røyk i ren luft. Ingen vet hvem som vitner sant eller ikke. Det avgjørende er tross alt at Palasset må vise styrke, Roma må vise besluttsomhet. Romerriket er rammet i hjertet, kanskje bare en skramme, men en skramme i verdensrikets hjerte kan infisere hele Corpus Mundi. Ofonius Tigellinus holdt en brennende appell tidligere i dag. Alle midler er stilt til rådighet av Keiseren selv, innbefattet mine frikvelder. Det er alt to dager siden. Vi var sammen noen fra Palasset den natten det brøt ut. Helena var der, og flere av hennes venner. Jeg 8

har kanskje ikke nevnt henne for deg, mor. Natten til siste Daisios var vi på en utflukt i Sabinerfjellene og feiret hundestjernens oppgang, et fint påskudd for to, tre dager på landstedet. Vi danset til fløytene mellom Anios fonteneanlegg. Slynget om hverandre som olivengrener. Jeg husker ikke alt, huden har den eneste hukommelsen fra slike netter. Også hun følte det så riktig, det var øyeblikket vi hadde ventet på. Så kom soloppgangen, en soloppgang vi aldri hadde sett maken til. Vi var drukne av elskov og visste knapt om solen gikk opp eller ned eller kretset rundt våre panner. Vi tvilte ikke på at himmelen kunne vendes om for oss. Det var nordvesthimmelen som lyste opp en stund før hanegal. På morgenkvisten kom det bud fra byen. Celio og Aventin lå i aske, Palatin var truet, Esquilin likeså. Da hadde vi allerede sett røyken. Flere av jentene ble hysteriske. Jeg har ikke fått snakket med henne før så vidt nå i kveld.

Om kvelden den treogtyvende dagen i måneden Panemos, døde Hardes Coelius. Vi har endatil øyenvitners skildringer av hvordan speculatoren ble brutalt angrepet av sine egne i jødenes synagoge. Og like fullt er det kommet meg for øre i dette fangenskapet at onde tunger også hos dere i Neaples, som i Roma, hevder at det var Guds straff som kom over ham, at den gamle mannen led en æreløs død, latt alene. Endatil sies dette av slike som bekjenner seg til nådens evangelium, jeg nøler ikke med å kalle dem øyentjenere, bare troende i tunge. Men de har like fullt hjemstavn i våre menigheter, ja også hos dere, og har lenge spredt sine løgner om Hardes Coelius: At han skal ha ledet tusener av våre brødre i døden før sin egen død, ja endatil kvinner og barn skal han ha forrådt for sin egen anseelses skyld. Hvilken uhyrlig anklage! Jeg sier ikke at Hardes Coelius var uten svik, eller at speculatorens ferd alltid vitnet om sannheten. Langt derifra, ikke alt som sies om ham er usant, at han for eksempel sviktet sin egen far da han trengte ham som mest, slike ting er det ingen som kan benekte. Men hvem av oss er det som har æret våre foreldre til det fulle mål, hvem av oss er det som har båret våre fedres dumskap uten å sverge? Brødre og søstre i Neaples, dere kjenner meg ikke, og hvem jeg er, ja, mitt navn, er helt uvesentlig. Denne månedens tall i rekken, eller hvilket hus jeg besitter, hvorvidt det er en het 10

sommer eller ulende sno rundt mitt hus, slik disse ordgyterne ynder å innlede, det er egentlig uvesentlig for denne historien. Men alle her på denne øya vet at jeg har kjempet den gode striden, og dere har mitt ord på at jeg allerede har lidd mer enn de fleste min unge alder til tross. Jeg har ingenting å skjule bare min beretning kan bli trodd slik at Hardes Coelius kan få sin oppreisning, at etterforskerens ettermæle må gjenreises fra de skjendigste anklager. Hadde det vært opp til meg, var mitt bidrag til denne historien overflødig, men det er den nye tid, sies det, det er de siste tider som er over oss, og de har visselig også nådd våre egne menigheter! Derfor må jeg skrive mine tilføyelser i denne boken. Det er ikke lenger tilstrekkelig at ens livshistorie til syvende og sist stod i det godes tegn. Det betyr ingenting om man bakenfor hendelsene kan lese den gode vilje, det helstøpte menneske. Ingen vil granske ditt liv, dine snirklete skrifter, fordype seg i dine avgjørelser før dommen felles. Hva sier mavefølelsen, hvordan smakte hans mottagelser; hans navn, hvordan klinger det, så latterlig det kan høres ut; måten han går til måltidet på, hvordan han folder sin toga, og om han legger ansiktet i de rette folder. I den nye tid er tragediediktere som Topias, som fortegner våre store naturviteres liv, mer aktet enn naturforskerne selv. Uavlatelig fristes jeg til å etterlate Hardes Coelius historie i stillhet, men så høylytt blir han hånet, ja, nå også hos dere, at det er min og alles plikt å ta til motmæle mot anklagene. Jeg skriver ikke dette for å forsvare ham, men mer å forklare, gi ham en mulighet til selv å forklare sin skjebne. Endatil hans egne nedtegnelser blir brukt mot ham, løsrevne sitater har blitt spredt for vinden, og hans nitidige iakttagelser blir gjenstand for skjødesløse fantasier. 11

Jeg har selv aldri møtt denne mannen, og vil derfor heller ikke legge for mye vekt på mine egne antagelser. Hardes Coelius hadde heller ikke mange venner, og mange eiendeler etterlot han seg ikke, det meste gikk tapt under brannen på Palatinhøyden. Bare nedtegnelsene fra de siste ukene av hans liv brant ikke opp, og disse er sannsynligvis alt som er igjen etter ham.

2 Vi har få holdepunkter så langt. Det eneste vekterne hadde greid å få på det rene før jeg kom i morges, var at brannen startet i Pompeius gladiatorskole klokken halv tre, i samme kvartal som kornsentralen. Da vekterne kom til, var de fleste teltene antent. De ligger som en livsfarlig lunte rundt hele veddeløpsarenaen Circus Maximus som er nærmeste nabo til gladiatorskolen, og store deler av kvartalet østover sto også i lys lue. Det var virkelig vestavind, så teltduker og vindslag spredte brannen med galoppfart. Vekterne mistet hodet, bokstavelig talt, de hadde ikke handlet etter instruksen, glemte at det var brannvogn i nordenden av Circus. De hadde opptrådd fullstendig forfjamset. Ikke sikkert det hadde så mye å si for brannutfallet. Tigellinus hadde dem inne til avhør. De hadde gjengitt omtrent den samme versjon alle, og klaget på den dårlige vannforsyningen, som sikkert var like planløs mellom Celio og Palatin som ellers i denne byen på grunn av grenseløse nabokrangler. Vekterne ble henrettet ved daggry. Ingen mistenker vekterne for selv å ha stiftet brannen. Men det har hendt før, og intet kan utelukkes før vi har sett nærmere på saken i morgen. Ikke mange månedene siden det var et lite branntilløp hvor en ulykkelig vekter bare ønsket å vise hva han dugde til, og trodde det skulle bli en rask krans rundt pannen. Han har ingenting lenger å sette laurbærene på. Vi kan ikke regne med det samme hellet i etterforskningen denne gangen. En bybrann, et landskap i flammer, hvem har 13

gjort det. Jeg har alltid ment at enhver forbrytelse begynner med et ord, en samtale. Det er alltid to mennesker som vet. Men hvem har ikke sagt ukvemsord mot Roma, hvem har ikke forbannet byen? Hvem taper ikke på en brann, hvem vinner ikke? Er det kalksteinsforhandlerne eller importørene av nubisk marmor som har gjort det, eller den som Roma har ruinert? Alle vinner på dens fall, alle taper. Det blir som å følge en bølge over Tiberen. Keiseren er til alt hell sørpå, så vi har litt tid på oss til å finne den skyldige. Han fikk beskjed om brannen i går ettermiddag. Faenius Rufus tror ikke vi kan vente ham før om et par, tre dager. Keiser Nero vil nok ikke komme nå mens alt er så uvisst, med en våt klut om munnen, harkende. Kanskje han blir boende ute på landet enda noen dager. Rufus visste ikke om Keiseren hadde uttalt noe da han fikk meldingen. Det er forståelig, man må veie sine ord i slike tider. Det er alltid noen i denne byen som står parat til å utnytte Keiserens affekter. Keiseren har vært heldig, hans begeistring for gladiatorvesenet er ikke den aller største. Antenning av hvilket som helst annet byggverk i denne byen ville Keiseren tatt som en personlig fornærmelse, men gladiatorarenaene og deres treningsskoler er skampletter i Neros nye sivilisasjon. Vår fintfølende Keiser priser seg nok lykkelig over at Pompeius gladiatorskole var utgangspunkt for flammene, og ikke Circus Maximus på nabotomten. Men veddeløpsbanen er også hardt rammet, alle stallknektene er savnet. 14

3 Denne brannen kom fordømt ubeleilig. Jeg var akkurat i gang med en privat etterforskning i en ganske uoffisiell sak da byen ble snudd på hodet. Det var morgenen før brannen brøt ut, jeg avla havnen en visitt av ren rutine sammen med Armeneren da en av havnearbeiderne la en hånd på min skulder ved kornmålernes lavhus. Du er Hardes Coelius? Han så granskende på meg. Mannen var bortimot to favner, kraftig bygd, men duknakket. Lange pistrer av det sorte håret sveipet litt truende foran øynene, men bakenfor ante jeg et vaktsomt rådyr. Vet du hva som foregår her nede? hvisket han. Ser det ut som jeg har ansvaret for å holde orden på alle rottene her på havna? Det skulle ikke mer til for å skremme ham, blikket hans flakket. Du misforstår. Jeg er din mann. Jeg spurte hva han ville meg. Jeg var temmelig forkavet. Han kikket meg over skulderen, og jeg skjønte at han ikke hadde tenkt å informere meg om at den første hvetehøsten var kommet fra Aleksandria. Jeg nikket som tegn på at den spinkle kaukaseren som stod noen skritt bak meg, var min mann. Det er fredstid, sa han nølende. Stemmen lød vislende som skufla som dras gjennom kornhaugen. Han var østfra et sted. Det er fredstid i imperiet, bare noen spredte anslag mot grensene. Parterne og noen barbarer i nord, ellers fredelig. Han strøk målestaven nervøst over tønna. Jeg hadde ikke 15

tid til politisk analyse. Jeg hadde vanskelig nok for å analysere situasjonen der og da ved brakke nummer elleve. Jeg fulgte øynene hans over kornmagasinene og fiskeforretningene. Brannstasjonen lå ved siden av. Det er mangel på slaver. Bekymrer meg ikke. Jeg var i ferd med å gå. De innfører slaver uten tillatelse over Ostia. Jeg bet ham av, men han fortsatte nesten lydløst. De forsøker å dekke over det som korntransport. Det er Balbus Frenius folk. Han nøt min forbauselse. Havnearbeideren Andreas Kilpas stod med ryggen til lagerbrakkene og haugene av potteskår. Bak meg stod min armenske sekretær. Han slo blikket ned idet jeg snudde på hodet. Det var bare såvidt jeg hadde fått med meg Kilpas ord selv. Joviale rop på allverdens tunger og den jevne klirringen fra hauger av amforaer overdøvet forhåpentligvis vår lille samtale. Armeneren lot i alle fall som han ikke hadde hørt noe. Er det ikke Platon som sier at idealstaten ikke må ligge ved havet, for da vil menneskene fristes til handel og sjøfart? sa jeg og blåste intetsigende ut i været. Med et blikk som forhåpentligvis sa tusen ord. Så snudde jeg og gikk. Kilpas og hans likesinnede ser det som sin oppgave å avskaffe disse lekene. Jødene har overrasket og forarget en hel by her allerede med medlidenheten sin. Jeg ser problemet når de klynger seg sammen på fortauene og i parkene med sine matstasjoner og sine redselsfulle opptog, men jeg begriper ikke at krøplinger og oldinger skal være en trussel mot vår sivilisasjon. Vi som ikke er vokst opp i dette Babylon, blir lett sentimentale. Jeg har likevel bestemt meg for å se nærmere på denne saken. Keiseren har lenge motarbeidet gladiatorsirkuset. Gladiatorvesenets fiender er Keiserens venner, sies det. Jeg risikerer 16

altså ingenting på denne saken selv om det blir min private etterforskning. Keiserens velsignelse vil hvile over meg. Kilpas sa ingenting om gladiatorer, men fuglenes kvitring har gitt meg en følelse av at det er den slags slaver det er snakk om.

4 Jeg traff Helena tilfeldig ved hellegangen. Henne skulle du ha møtt, mor. Vi satte oss først bak kaprifolene, men måtte inn da røyken holdt på å ta livet av oss. Helenas ansiktet var rødt, skjoldete og vakkert. Jeg har bedt for deg, var det første hun sa. Deretter begynte hun å snakke om alle ryktene hun hadde hørt. Jeg sa jeg hadde hørt nok rykter i dag, og bad henne spare dem til onkelen hennes kom hjem. Hun så ned etter min lille ubetenksomhet, og jeg unnskyldte meg. Det har blitt stadig mer utrivelig de siste ukene, før brannen. Jeg blander meg som regel ikke inn i Keiserens familieintriger. Jeg har for så vidt ofte ønsket meg selv død, men ikke akkurat nå. Jeg er femtien år og forelsket i en vakker og dydig kvinne på snart nitten som liker meg, det kan alle se. Hun unngår meg til stadighet. Tror du det var skjebnen, utbrøt hun senere i samtalen, da himmelen flammet over oss og vi bare tenkte på hverandre? Nei, hvorfor det? Jeg har ærlig talt ikke ofret det en tanke etter at vi ankom byen, sa jeg. Det var en løgn, men det var likevel det eneste riktige. Jeg tenker ikke noe særlig på det, jeg heller, sa hun. Likevel fortsatte hun flere ganger å snakke om at kanskje det var en skjebnesynd vi hadde begått, en forbannelse som hvilte over vår kjærlighet. 18

Jeg har lurt litt på å få meg et ærlig arbeid. Jeg hadde forberedt min lille tale en tid. Brannen var den ideelle anledning. Men jeg hadde foretrukket en bedre tone i samtalen, utålmodigheten tok overhånd. Du har jo også ønsket det, sa jeg, at jeg skal trekke meg fra stillingen. Jeg snakket om å finne oss et lite olivenbruk med korn nok til vinteren. Syd eller øst et sted, for eksempel mot Anion. Jeg ville begynne å se meg om etter noe. Ja, hvis du vil ha meg, altså, sa jeg. Helena sperret opp øynene en smule overdrevet. Hun hentet en kanne te. Det er Sort Aleksander, sa hun og rakte meg høflig et rykende varmt krus. Er Keiserens gulldekor et slags svar? Jeg bemerket det meget svakt. Jeg vet ikke hva jeg synes. Det føles ikke riktig å forlate alt dette helt ennå. Det har ikke noe med deg å gjøre. Hvem skulle det ellers ha med å gjøre? Jeg sa det ikke. Er du redd du skal sulte i hjel? sa jeg istedet, og trykte pekefingeren mot sidebena hennes, men jeg burde heller valgt den første fornærmelsen. Hun ble sint, mens hun foruroligende smilte svakt. Jeg vet bare ikke om jeg passer til den slags, jeg. Tenker du at vi skal arbeide på jordene selv da, eller ha hjelp? Jeg spurte om hun virkelig ønsket å bli regnet blant kongelige. Jeg hadde faktisk forventet at Seneca og denne Veien-saken hadde satt henne på andre tanker enn sus og dus. Jeg bestemte meg for å si alt som det var. At det ideelle hadde vært å fortsette vårt ubekymrede byliv. At jeg trodde denne byen var stor nok til at man kunne forsvinne i mengden. Nyte livet uten fare for konspirasjoner og folk som ville en til livs. Roma kommer til å sluke sånne som meg hvis jeg nærmer 19

meg maktens hule mer, sa jeg. Mitt navn vil være på folks lepper etter at denne saken er rullet opp. Har du hørt om slavekvinnen hos Senator Caljus da? Helena var tydeligvis ferdig med temaet og ville snakke om noe hyggeligere. Moren traff brostenen først, men barnet ble faktisk reddet. Vet du, de påstår hun satt i karmen med ryggen til før hun la seg rolig bakover med barnet i armene mot himmelen. De andre som bodde i de øverste etasjene, de brant inne. Jeg sa ingenting om at mine informasjoner tilsa at Caljus selv hadde tent på boligblokken, ettersom han allerede brannatten innså at han måtte flytte ut på sitt landlige gods for en tid, at han ikke hadde råd til å holde to sett med tjenestefolk. Til Helena sa jeg bare at jeg kom til å skaffe meg et rom ved Pretorianerkasernen. Helena vil ut av byen. Vi avtalte å møtes ofte. Vår soloppgang var Romas ildebrann. Og vi hadde flørtet som duer under den samme himmelen som hadde svidd livet av Romas innbyggere. Hvorfor skal det ha noe med oss å gjøre? Skulle det være et tegn? Jeg kommer til å elske henne uansett. Vårt forhold blir som en fugl Føniks som letter fra asken, fornyet, styrket av døden. Hun vil like den. Bare jeg ikke sier Ikaros. Den der hever seg for høyt, skal druknes. Vingestekket av brannen. Brannatten lå flokken av yre unge strødd utover den myke gressbakken ved Anion, noen hadde lagt seg til under teltdukene, andre hadde funnet seg en busk som skjermet for nysgjerrige. Etter dansen la vi to oss i utkanten i en sypresslund. Jeg gikk en tur for meg selv, mens Helena tok seg en skjønnhetsblund, hun bad meg si i fra før jeg gikk til mitt leie. Jeg hadde såvidt klarnet hjernen da jeg vendte tilbake en time senere. Hun 20

sov fremdeles, men jeg hadde ikke hjerte til å la være å vekke henne. Jeg har tatt av meg kjolen, skal jeg nå ta den på igjen, sa hun stille. Jeg ble ganske enkelt stum, jeg er en gammel mann, det eneste jeg kunne komme på var en sang. Jeg la meg ved siden av henne og hvisket den til henne. Sett meg som et segl på ditt hjerte, som et segl på din arm. For kjærligheten er sterkere enn døden, lidenskapen mektig som dødsriket. Den flammer opp som ild, som en mektig flamme. Hennes øyne strålte tårevåte mot meg i den skumre natten. Ingen vannflom slokker kjærligheten, elver kan ikke skylle den bort. Kanskje jeg har satset for høyt. Den skjønne Helena, Verdensbyen Roma, alt. I går natt før vi reiste innover, ble jeg liggende våken i hytten. Man blir så gruelig overtroisk når livet gjør et uventet kast. Når livet synes aller mest tilfeldig og lunefullt, tror man plutselig alt har en mening. Jeg lå våken over andre nattevakt, og vi skulle reise ved hanegal. Jeg fikk to timer på øyet. Jeg har alltid vært en mann av store ord, som ung var jeg som en uåpnet vinsekk, sprekkeferdig av tanker og begreper, ordene vellet ut, jeg talte ofte over meg. Den gang jeg fornektet kjærligheten var jeg bare nitten år. Har aldri trodd at ord har makt, til annet enn å kjede oss, eller makt over det sinnet som sier ordene. Jeg har fornektet kjærligheten, stod det skrevet tusen ganger på en tavle jeg ikke greide å viske ut natten til siste Daisios. Det var straffeleksen jeg hadde lært som ung. Jeg har ikke fortalt Helena om dette. Hun vet nok at jeg lyver for henne. For jeg sier at hun er den første. I morgen skal jeg igjen spørre Helena, når hun har tenkt og sovet, og nærmest kovnet i den usunne luften. Hun vil flytte sporenstreks sammen med meg, så kan vi kjøpe til våren. Det 21

vil bli mangel på landarbeidere nå når byen skal bygges opp. Så må de til å skille ut jordene, vi blir gårdeiere for en billig penge og kan prise oss lykkelige for denne brannen resten av livet.