Kapittel 1 Innsjøen glitret i solskinnet. Tilsynelatende endeløs fløt den sammen med himmelen langt ute. Det var tidlig morgen, og nesten ingen trafikk. En svart Jeep Cherokee var på vei sørover langs innsjøen. Sjåføren hadde solbriller mot den skarpe morgensola. I passasjersetet lå ukens Cook County News-Herald, en nesten tom pose Old Dutch potetgull og en Minnesota Vikingscaps. Et fotografi av en mørkhåret guttunge med manglende fortenner var festet i hjørnet av sladrespeilet. Snart ville veien fylles opp med turister i SUV-er og bobiler, men ennå hadde han den nesten for seg selv. De få han møtte var fastboende på vei til jobb. De hilste på hverandre, slik de gjorde hver morgen. Han visste hvem forfedrene deres hadde vært, og hvor de var kommet fra. Han kjente navnene på de byer og bygder i Sverige og Norge hvor slekten deres hadde tilbrakt århundrer, før noen endelig fikk den frigjørende ideen å utvandre til Den nye verden. Men han tenkte ikke på noe av dette nå. Han tenkte på om han skulle ringe broren sin nede i Two Harbors, eller om det var for tidlig. Egentlig var det alltid for tidlig å ringe Andy. For tidlig eller for sent. Han kunne ikke huske sist han gjorde det. Kanskje før hjortejakten sist høst, altså for sju-åtte måneder siden. Men i dag hadde han en spesiell grunn til å ringe ham. Likevel nølte han med å gjøre det. 7
Dette var det mannen i den svarte Jeepen tenkte på denne morgenen. Han passerte det lokale bilopphoggeriet, et veritabelt landskap av bilvrak på høyre side av veien, og fortsatte ned bakken mot Tofte sentrum, der Bluefin Bay Hotel lå morgenstille ved bukten. Få meter fra det moderne utseende bygget med alle sine vinkler og glassflater stakk restene av den gamle brygga opp av vannet. Det var bare de fem steinfundamentene som sto igjen. I sin delvis sammenraste tilstand lignet de virvler i en brukket ryggrad, som om det rett under overflaten skulle ligge et skjelett av et stort fortidsuhyre. Samtidig virket de også latterlig små, i forhold til det store hotellet som var blitt bygd noen få år tidligere. Han hadde sett alt sammen tusen ganger før, morgenen var ikke til å skille fra alle de andre solfylte sommermorgenene han hadde kjørt ned bakken mot Tofte. Han kjørte forbi hotellet, Mary Janes garnbutikk, postkontoret, kirken, AmericInn Motel og bensinstasjonen, og hadde dermed lagt Tofte sentrum bak seg. Foran ham lå veien i et langt snorrett strekk, med bjørkeskog på begge sider. Mellom de hvite stammene på venstre side glimtet det fra innsjøen. Midt ute på den lange, rette strekningen pekte et skilt inn til høyre: «Superior National Forest. Tofte Ranger District.» Stasjonen, som minnet litt om en militærforlegning, besto av flere lave, brunbeisede bygninger med plener og asfalterte gangveier imellom. Han brukte innkjørselen som var forbeholdt de ansatte, og parkerte under den store bjørka. Det sto en bil der som han ikke hadde sett før, og han tenkte at den tilhørte den nye sjefen ved stasjonen. Resepsjonisten Mary Berglund og en mann han ikke kjente, sto på hver sin side av disken og snakket sammen da han kom inn. Mellom dem dampet det fra to papp- 8
krus. Oppe under taket svevet en utstoppet hvithodehavørn i nesten usynlige tråder. En snøugle satt på en kvist. På veggen bak Mary Berglund hang en drømmefanger, et billig, masseprodusert eksemplar, men like fullt en tributt til den lokale indianerbefolkningen, et signal om at også deres kultur ble respektert av US Forest Service. Borte ved publikumsinngangen sto en stor ulv med tunga ut av kjeften. «God morgen, Lance,» sa Mary. Hun var en dame i sekstiårene, med briller og permanent. Den fremmede, som han straks skjønte var den nye rangeren, snudde seg og så på ham med et åpent og nysgjerrig blikk. «Lance Hansen?» sa han. Han nikket. «John Zimmerman, District Ranger,» sa den fremmede og rakte fram hånden. De hilste. Zimmermans håndtrykk var kjapt og fast. «Kaffe?» Rangeren nikket mot trakteren som sto på et bord bak informasjonsdisken. «Ja takk,» sa Lance Hansen. Mary Berglund hentet et pappkrus fra beholderen, skjenket i kaffe og satte kruset på disken. «Lance er vår lokale slektsgransker,» sa hun henvendt til Zimmerman. «Sier du det?» sa rangeren. Han hørtes bare sånn passe interessert ut. «Bare en hobby,» sa Lance. Han prøvde å drikke, men kaffen var for varm, og han satte kruset fra seg igjen. «Og hva med deg?» sa han. «Hvor kommer du fra?» «Nå kommer jeg fra Kentucky. Daniel Boone National Forest.» «Men du er ikke sørfra opprinnelig?» «Nei, jeg er østfra. Født og oppvokst i Massachusetts.» Zimmerman var en brunbarket, slank mann et sted 9
rundt femti, og fikk Lance Hansen til å føle seg kvapsete og tung. De to bar identiske kakiuniformer. Grønne bukser og sandfarget skjorte. Den eneste forskjellen var navneskiltene, der det sto henholdsvis «District Ranger» og «Law Enforcement Officer», samt at Lance Hansen bar våpen. Han hadde en pistol i et hylster på høyre hofte. «Jeg beklager at jeg ikke har hilst på før nå,» sa Lance. «Vanligvis er jeg innom kontoret minst en gang i uken, men fint vær betyr mye folk i skogen. Det har vært full fart fra morgen til kveld.» «Noe spesielt?» «Det vanlige. Fyll og bråk på et par leirplasser. Villmannskjøring. Ulovlig fiske. Velkommen til The North Shore, forresten,» la han til. «Takk for det,» sa Zimmerman. «Hva står på programmet denne morgenen?» Som politimann likte ikke Lance å bli spurt om hva han jobbet med, men siden dette var første gang han traff Zimmerman, svarte han så utførlig han kunne. «Noen har slått opp telt ulovlig i nærheten av Baragas kors. Jeg fikk melding om det i går, men hadde ikke tid til å gjøre noe med det. Jeg får se om de fortsatt er der.» «Men står korset på den føderale eiendommen, da?» «Ja, det gjør det.» «Det visste jeg ikke,» sa Zimmerman. «Jeg har visst mye å lære.» «Det er veldig stort,» sa Lance Hansen. «Selv har jeg jobbet her i over tjue år nå, men fortsatt er det deler av eiendommen hvor jeg aldri har vært. Det er en hel verden i seg selv.» Han drakk en forsiktig slurk av kaffen. Og enda en. Mest for å være høflig. Så satte han kruset fra seg på disken. «Nei, jeg får komme meg av sted,» sa han. 10
Han gikk ned kjellertrappen, under veggmaleriet av en ulveflokk i snøvær. Nede i korridoren vinket han til damene i kontorlandskapet, som han alltid gjorde. Han så det blide ansiktet til barndomsvenninnen Becky Tofte der inne. Deretter gikk han inn på det lille kontoret sitt. Jobben besto for det meste i å se til at folk ikke dumpet store kvanta med søppel på bortgjemte steder, at det ikke foregikk villmannskjøring på de øde veiene, og sørge for at ingen fisket uten fiskekort, selv om dette var en håpløs kamp, størrelsen på området tatt i betraktning. Det hendte også at noen gikk seg vill og en leteaksjon måtte organiseres. Eller at noen slo leir på et sted hvor det ikke var lov. Telt kunne bare settes opp på US Forest Services egne leirplasser. Stort sett var det altså slike helt udramatiske ting han drev på med. Men iblant etterforsket han også rene forbrytelser, for eksempel ulovlig tømmerhogst. To ganger hadde han kommet over produksjonssteder for metamfetamin i skogen. På grunn av denne rent etterforskningsmessige siden ved jobben, hadde han strengt tatt ikke lov til å svare på Zimmermans spørsmål om hva som sto på programmet denne morgenen. I hvert fall var det slik Lance Hansen tolket sin rolle som politi hos US Forest Service. Det var en stilling som til en viss grad ble sett ned på av politimenn med mer intensive typer tjeneste, det vil si de aller fleste. Lance Hansen var skogspurk. Men han hadde ikke noe ønske om å bli skutt, eller måtte skyte noen, og mente derfor at denne jobben var langt å foretrekke framfor gatetjeneste i for eksempel Duluth eller Minneapolis. Han tok nøklene til tjenestebilen ned fra kroken på veggen. Et øyeblikk ble han stående og lure på om han skulle ringe broren nå, men bestemte seg for å la det være. Hadde han husket å ringe ham kvelden i forveien, kunne han kanskje spart seg turen ned til innsjøen for å se etter 11
disse turistene. Han hadde tenkt han skulle ringe ham straks han kom hjem fra Duluth, men i stedet skrudde han på tv-en og la seg på sofaen, og da han våknet et par timer senere, helt omtåket av søvn, hadde han glemt alt sammen. Nå kunne han like godt kjøre ned dit og sjekke selv. Han parkerte der veien sluttet, og gikk ut. Klokken var to minutter på halv åtte. Foran ham lå Lake Superior. Det var ingenting å se der, annet enn lys og vann og himmel, ingen motsatt bredd å feste blikket på, bare det illusoriske møtet mellom himmel og vannflate langt ute. Stedet hvor teltet var blitt observert lå et par hundre meter nord for der han sto. En oppmerksom dame hadde ringt og meldt fra om at noen hadde slått opp telt ulovlig nede ved innsjøen. Han prøvde å få øye på noe der borte, men bjørkeskogen var for tett. Idet han snudde seg for å hente kikkerten i bilen, så han at det sto en sko på stien som fører til Baragas kors. Han gikk bort til skoen. Den virket ganske ny. En hvit joggesko. Det så ut som om noen hadde løpt ut av den. Da han studerte bakken nærmere, gikk det opp for ham at det var nettopp det som hadde skjedd. En halvmeter lenger fram så han merket etter en naken fot som hadde sklidd på den fortsatt morgenfuktige stien, og et håndavtrykk også, som viste at vedkommende hadde falt. Men han hadde altså ikke tatt på seg skoen igjen. Lance lurte på hva som kunne få noen til å løpe fra en nesten ny joggesko. Selv om den rapporterte leirplassen lå i motsatt retning, plukket han opp skoen og fulgte stien videre innover i det tette bjørkekrattet. Snart var han ute av krattskogen, foran ham fløt Cross River rolig ut i innsjøen. Noen kilometer lenger sør veltet røyken opp fra de høye pipene på det kullfyrte elektrisi- 12
tetsverket i Taconite Harbor. Korset sto ytterst på pynten. Det satt noen på den andre siden av det. Et nakent ben stakk fram. Lance hadde sittet der mange ganger selv. Det var et fint sted å sitte, med støtte for ryggen og utsikt over innsjøen. Som vanlig lå det visne blomster og utbrente telys ved foten av korset. Han begynte å gå over svabergene, fortsatt med skoen i hånden. Etter som han nærmet seg, så han stadig mer av benet som stakk ut. Det så ut til å være nakent hele veien opp. Han så også noe som lignet størknet blod på låret. Da han var nesten framme, og befant seg i skyggen av det mer enn tre meter høye steinkorset, løsnet han klaffen på pistolhylsteret og la høyre hånd på tjenestevåpenet. Så tok han et kjapt skritt ut til siden. Mannen var naken, bortsett fra en hvit joggesko på høyre fot. Hendene, lårene og magen var tilklint med blod som for lengst hadde størknet og blitt mørkt. Øynene var lukket og munnen halvåpen. Lance rensket stemmen. «Sir?» sa han forsiktig. Ansiktet der nede var like urørlig. «Dette er politiet, kan du høre meg?» Han snakket høyere nå, men uten resultat. I det samme jaget en bølge av redsel gjennom ham. Han snudde seg brått, klar til å trekke pistolen, men det var ingen der. Han ble stående med hånden på pistolskjeftet og puste fort og høylytt. I den andre hånden holdt han fortsatt den hvite joggeskoen. Da han hørte en lyd bak seg, spant han rundt igjen, men den nakne mannen satt akkurat som før. «Kan du høre meg?» ropte han. Stemmen var anstrengt. Nå åpnet mannen øynene, men uten å se opp. Han stirret bare ut i tomrommet over Lake Superior. Lance la merke til at han hadde størknet blod i det krøllete, blonde håret også. Det kom en langtrukken, fortvilet lyd fra ham. «Er du skadet?» spurte Lance. Til tross for blodet så 13
han ingen sår. Han huket seg ned ved siden av mannen. «Hva har skjedd?» Mannen trakk lårene beskyttende opp mot brystet og foldet armene rundt bena. Slik ble han sittende, med pannen mot knærne, mens han rugget svakt fram og tilbake. Lance skulle til å legge en hånd beroligende på ryggen hans, men avbrøt bevegelsen. Den nakne mannskroppen gjorde ham sjenert. «Er du skadet?» gjentok han. Endelig sa den nakne mannen noe, men det var umulig å høre hva det var, for det ble sagt med munnen begravd mellom knærne, med en stemme som virket helt istykkerslitt. Etter å ha lyttet konsentrert i noen sekunder gikk det opp for Lance at mannen snakket et fremmed språk. Og jo lenger han lyttet, jo sikrere ble han på at han visste hvilket språk det var, for han gjenkjente tonefallet. Plutselig hørte han helt tydelig ordet «kjærlighet». Dette var ett av de få ordene Lance Hansen kunne på sine forfedres språk. Det var norske turister i området for tiden, hadde han hørt. Dette var sannsynligvis en av dem. Mannen løftet hodet og så rett på ham. Lance la merke til at ansiktet virket ungt og uferdig. Øynene var smale og røde, og han hadde tre blodige fingeravtrykk øverst i pannen, under den blonde luggen. «Love,» sa mannen plutselig. Bare dette ene ordet. Og han gjentok det: «Love» Hvisket det fram, hest og insisterende, som om det oppsummerte og forklarte alt, mens han fortsatte å stirre Lance Hansen inn i øynene. «Er du norsk?» spurte Lance, men fikk ikke noe svar. Nå fikk mannen øye på joggeskoen som Lance fortsatt holdt i venstre hånd. Han begynte å stable seg møysommelig på bena, det var tydelig at han hadde sittet der lenge og var blitt støl. Til slutt sto han oppreist, med det rødhårede underlivet i høyde med Lances ansikt. 14
Lance kom seg fort opp. «Hvor er klærne dine?» spurte han, men mannen bare ristet på hodet, og begynte å gå bortover svaberget mot stien som førte til parkeringsplassen. Han haltet av sted, naken, med bare én sko, lissene hang løse. Baken virket kritthvit i forhold til resten av kroppen. «Vent litt,» sa Lance. Mannen stoppet. Lance gikk bort til ham og satte seg på huk. Han holdt fram den hvite joggeskoen. Nordmannen stakk høyre fot lydig ned i den. Ved hjelp av en finger bak hælen fikk Lance lirket den på ham. Deretter knyttet han lissene på begge skoene. Mens han gjorde det, kikket han seg nervøst rundt, av frykt for at noen skulle se hva han drev på med, men det var ingen der. «Hvor er klærne dine?» gjentok han, men fikk fortsatt ikke noe svar. Mens de gikk langs den skyggefulle stien gjennom bjørkekrattet, på vei mot parkeringsplassen, la han igjen hånden på pistolskjeftet. Den nakne mannen foran ham kunne umulig være bevæpnet, likevel hadde han en følelse av å være i fare. Det var noe som ikke stemte. Noe mer enn at det gikk en splitter naken, blodig mann foran ham på stien. Det fantes jo ikke så mye som en skramme på kroppen hans. I hvert fall hadde ikke Lance sett noen. Men alt blodet må jo komme fra et sted, tenkte han. Straks han hadde tenkt tanken, gikk det opp for ham at mannen måtte være tilsølt med et annet menneskes blod. Han har drept noen! slo det ned i ham. Der framme så han parkeringsplassen med den mintgrønne pickupen. Han måtte kontakte sheriffen og få assistanse. Da de kom ut i solskinnet på den asfalterte plassen, kunne Lance se det svakt krummede speilbildet av seg selv og den nakne mannen i lakken på tjenestebilen. Mannen gjorde ingen tegn til å ville stoppe ved bilen, 15
men virket fast bestemt på å fortsette over plassen og inn i skogen på den andre siden. Da Lance grep tak i armen hans bakfra og holdt ham tilbake, krøket han seg sammen og prøvde å beskytte hodet med den ledige armen, som om han trodde han ble angrepet. «Stå her!» ropte Lance. «Ikke rør deg!» Han slapp taket i ham og gikk de få meterne bort til bilen, der han åpnet døren og satte seg inn. Idet han skulle til å gripe mikrofonen for å be om assistanse, så han den nakne mannen løpe i lange kliv over parkeringsplassen, og før han rakk å komme seg ut av bilen, hadde mannen brast inn i skogen og forsvunnet. Lance løp etter, men han var ingen lett og smidig mann og det var ikke noen sti her, bare tett bjørkekratt. Han brøytet seg fram som best han kunne, uten å se noe til mannen. Etter en stund stanset han og lyttet, men kunne ikke høre noe heller. Han ville få problemer med å forklare hvordan han kunne la en naken, ubevæpnet mann unnslippe. En mulig drapsmann! Lance tok pistolen ut av hylsteret, holdt den opp foran seg mens han brukte den venstre hånden til å skyve bort kvister, hele tiden med følelsen av at noen når som helst kunne kaste seg over ham inne i den tette skogen. Nå begynte insektene å plage ham også. Fluer surret rundt munnen og nesen og prøvde å sette seg i munnvikene. Han spyttet og blåste for å holde dem unna, viftet med den ledige hånden, men de ble bare flere. Snart var de så mange at han kunne høre dem som en jevn summing. Det ble vanskelig å trekke pusten uten å få en eller flere fluer inn i munnen. Han pustet gjennom nesen. Svetten rant ned i øyekrokene og gjorde det vanskelig å se klart. Til slutt måtte han stoppe. Han tørket pannen med skjorteermet, og så seg omkring. Mellom bjørkestammene til høyre fikk han øye på et telt, ikke stort mer enn tjue meter 16
unna. Bakenfor teltet glitret det fra innsjøen. Det måtte være dette teltet kvinnen hadde meldt fra om. Lance saumfor skogen rundt seg. Hele tiden holdt han pistolen klar i høyre hånd. Da så han plutselig mannen ligge på magen inne i krattet, bare noen meter unna. Han kunne ikke se mer enn bena og den hvite rumpa. Lance lurte på om han kunne være i ferd med å bli lokket i en felle. Han la merke til at mannens skolisser hadde gått opp igjen. For å komme bort til ham måtte han bøye seg og gå krumrygget inn i det tette krattet. Da han fikk se resten av den nakne mannen, skjønte han hvor alle fluene kom fra. En yrende, svart masse dekket mannens hode, eller snarere det som hadde vært et hode. Han tok et skritt fram. Fluene lettet, han syntes han fikk hele svermen i ansiktet. Med venstre hånd dekket han munn og nese, mens han stirret ned i massen av hår og blod og bein. Han visste at han burde se bort, men greide det ikke. Han bare stirret. Var det tenner han så der nede? Ja, en rad med hvite tenner var synlige inne i det maltrakterte hodet, enda mannen lå på magen. Han fikk det ikke til å stemme at han ikke hadde ligget der i mer enn et par minutter. Det var liksom noe fastgrodd ved måten han lå der på, som om skogbunnen allerede hadde begynt å suge ham til seg. Han prøvde fortvilet å forstå hva som foregikk. I det samme hørte han en lyd. Han snudde seg. Et par meter unna sto den nakne mannen og stirret på ham, med et stivnet uttrykk av forferdelse i ansiktet. Han sto der, samtidig som han lå død i krattet bak ham, men nå skjønte Lance hvordan det hang sammen. Han visste hvor alt blodet på mannen stammet fra. Med hevet pistol presset han seg gjennom løvverket, mens han med venstre hånd løsnet håndjernene som hang i beltet. Denne gangen skulle han gjøre det riktig. «Snu deg rundt og gå ned på kne!» sa han. Men man- 17
nen gjorde ingen tegn til å etterkomme ordren. Han bare fortsatte å stirre på Lance, med det samme skrekkslagne uttrykket. «Snu deg rundt!» skrek Lance. Han skjønte ikke selv hvorfor han skrek, for mannen var fullstendig forsvarsløs. «Ok, snu deg rundt og gå ned på kne,» sa han med tilkjempet rolig stemme. I stedet satte mannen seg rett ned på skogbunnen, trakk lårene beskyttende opp mot brystet, foldet armene rundt bena og begynte å rugge svakt fram og tilbake, akkurat som han hadde gjort da han satt ved Baragas kors.