«Grunnloven er død leve grunnloven»

TEMA: EUS UTVIKLING «Grunnloven er død leve grunnloven» ET SKOLERINGSHEFTE FRA NEI TIL EU om EU-grunnloven og debatten om EUs utvikling, mars 2006 Redaktør Harriet Rudd

INNHOLD Forord. Heming Olaussen og Harriet Rudd... side 3 Del 1: Dette er EU-grunnloven 1) Slik skal EU styres. Dag Seierstad... side 6 2) Grunnlovsfestet markedsliberalisme. Sigbjørn Gjelsvik... side 11 3) Felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Dag Seierstad... side 16 Del 2: Frankrike og Nederland stemmer nei til EU-grunnloven 4) Det franske nei. Roy Pedersen... side 22 5) Det nederlandske nei. Harriet Rudd... side 25 Del 3: Er EU-grunnloven død? 6) EU-grunnloven død, men levende. Harriet Rudd... side 27 Studiespørsmål... side 32 Leseliste... side 33 Studieveileder... side 34 2006 Nei til EU Nei til EU Arbeidersamfunnets plass 1 0181 Oslo http://www.neitileu.no Lay-out: Sindre Humberset Korrektur: Kjell Arnestad, Jan Terje Kristiansen Redaktør: Harriet Rudd Forfatterne står selv ansvarlige for innholdet i artiklene. 2 Nei til EUs skoleringshefte om EU-grunnloven og EUs utvikling

Forord Av Heming Olaussen, leder i Nei til EU og Harriet Rudd, utredningsleder i Nei til EU EU-grunnlovens skjebne er i dag usikker. EUs stats- og regjeringssjefer skal møtes i juni 2006 og vurdere hva som skal skje med dokumentet. Det ble vedtatt på toppmøtet i juni 2005. Antakelig vil toppmøtet på en eller annen måte utvide den tenkepausen som ble vedtatt etter at det franske og nederlandske folk sa nei til EU-grunnloven i mai og juni 2005. DØD, MEN LEVENDE Akkurat nå sendes det ut forslag fra ulike kanter på hvordan EU skal håndtere grunnlovsspørsmålet. Mange av disse forslagene kan karakteriseres som «prøveballonger», de er forsøk på å sondere hva de ulike medlemslandene og EU-institusjonene mener. Slik situasjonen framstår, vil EU trenge en lengre tenkepause for å kunne komme til enighet. Dessuten er det valg både i Frankrike og Nederland i 2007. Mange i EU mener det vil være umulig å ta opp grunnlovsspørsmålet i disse landene før valgene. Sannsynligvis vil arbeidet med å avklare hva som skal skje med EU-grunnloven for alvor skyte fart tidligst i begynnelsen av 2007. Signalene fra EU tyder på at «alle» synes det er umulig å vedta grunnloven uendret på det nåværende tidspunkt, likevel ønsker nesten alle at det skal vedtas en eller annen grunnlov. Slik sett er grunnloven både død og høyst levende. Uansett hvilken form EU-grunnloven blir vedtatt i, gir den en viktig pekepinn om hvilke mål og ambisjoner EU har for unionen i framtida. Hvis vi ønsker å følge utviklingen i EU, er det derfor viktig å ha kunnskap om dette dokumentet. Dessuten vil høyst sannsynlig hele eller deler av dokumentet til slutt bli vedtatt. Da må vi vite hva som står der. Derfor har også Nei til EU reist krav om at norske myndigheter må sørge for at hvis og når det foreligger et klart dokument fra EUs side må denne komme i en autorisert norsk oversettelse. STADIG STERKERE UNION Grunnloven er et ledd i det som kjennetegner EU nemlig en skrittvis utvikling i retning av et mer overnasjonalt samarbeid. Grunnloven endrer ikke EUs fundament, men gir større rom for at unionen kan bli både større og mer omfattende i sin virksomhet. Ingen politikkområder har blitt overført tilbake til medlemslandenes myndighet, og dagens økonomiske politikk videreføres og forsterkes. De to kanskje viktigste endringene i forhold til tidligere, er at EU får omfattende myndighet til å inngå traktater med andre land, og at EU langt på vei får selvstendig myndighet til å gi og tolke lover. I tillegg blir hovedregelen etter grunnloven at vedtak i ministerrådet skal fattes ved kvalifisert flertall. Det vil si at et lands stemmevekt avgjøres av befolkningsstørrelsen. Forløperen for dagens EU så dagens lys for nesten 50 år siden, og det er 20 år siden ideen om det indre marked ble lansert. EU er med andre ord ikke noe nytt prosjekt. EUs lover og regler fyller hyllemeter på hyllemeter. EU driver Nei til EUs skoleringshefte om EU-grunnloven og EUs utvikling 3

politikk ute og hjemme hver eneste dag de kommer med anbefalinger om hvordan medlemslandene bør organisere velferden, de forhandler med u-land i WTO, og de har egne militære styrker. Vi vet mye om hva EU står for. Spørsmålet er om Norge bør bli medlem i den unionen. EU-grunnloven er ett av mange ledd i en prosess som gir EU enda mer makt på bekostning av medlemslandene og i enda større grad vanskeliggjør folkelig kontroll og påvirkning over politikken. Derfor er Norge best tjent med å stå utenfor EU uavhengig av hva som skjer med EU-grunnloven. 4 Nei til EUs skoleringshefte om EU-grunnloven og EUs utvikling

Del 1: Dette er EU-grunnloven EU-grunnloven skal erstatte alle de tidligere EU-traktatene. Formålet er å skape et regelverk som er mer oversiktlig og gi et rammeverk for et større EU. For å opprettholde et effektivt beslutningssystem også i et EU med 25 eller flere medlemmer måtte EU bli mer overnasjonalt. Sammensetningen og stemmevektingen i EUs organer måtte endres. Det var også et mål å få en klarere myndighetsfordeling mellom EU og medlemslandene. I tillegg streker EUgrunnloven opp viktige sider ved EUs politikk og avklarer en rekke politiske spørsmål som det kunne bli vanskelig å bli enige om i et stadig større EU. Dokumentet har tre hoveddeler. Del I inneholder unionens mål, myndighetsfordelingen mellom EU og medlemslandene og reglene for sammensetning av EUs institusjoner. Del II er charteret for grunnleggende rettigheter, og del III har tittelen «Unionens politikk og funksjonsområder». Her beskrives EUs politikk og vedtaksprosedyrene innenfor hvert politikkområde. Nei til EUs skoleringshefte om EU-grunnloven og EUs utvikling 5

Kapittel 1 : Slik skal EU styres Av Dag Seierstad, tidligere utredningsleder i Nei til EU, nå EØS-/EU-rådgiver for SVs stortingsgruppe. MYNDIGHETSFORDELINGEN MELLOM UNIONEN OG MEDLEMSSTA- TENE I den nye grunnloven blir EUs myndighet delt mellom områder hvor EU får enten eneansvar (art. I 13), delt ansvar eller myndighet til å vedta understøttende, koordinerende og supplerende handlinger. Enekompetanse Konkurransereglene for det indre marked Tollunionen Handelspolitikken Penge- og valutapolitikken Vern av havets biologiske ressurser Inngåelse av internasjonale traktater Delt kompetanse EU har forrang Det indre marked Sosial- og sysselsettingspolitikk Regionalpolitikk og annen utjamningspolitikk Landbruk og fiskeri Politi- og justissaker Sikkerhetsutfordringer på folkehelseområdet - områder som ikke er plassert under en av kategoriene. Eneansvar, delt ansvar og understøttende, koordinerende og supplerende handlinger Der EU har eneansvar, er det bare EU som kan vedta lover og regler. Medlemsstatene kan bare gjøre vedtak på disse områdene dersom Unionen har gitt dem fullmakt til å gjøre det (art. I 12.1). Der EU har delt ansvar med medlemslandene, kan medlemslandene bare utøve myndighet hvis EU ikke allerede har vedtatt regler på området. Uttrykket «delt ansvar» er derfor sterkt misvisende. Dette betyr at på alle områder med delt ansvar har EU-lover og EU-retten forrang. EU har automatisk delt ansvar på alle områder der EU ikke uttrykkelig er tildelt eneansvar eller er gitt rett til å komme med «understøttende, koordinerende eller supplerende tiltak», men der forfatningen gir EU myndighet (art. I 14.1). På områder som kommer inn under understøttende, koordinerende og supplerende handlinger, kan EU vedta tiltak, men ikke kreve harmonisering av medlemslandenes lover. Medlemsstatene har forrang. På noen få områder fastslår forslaget til forfatning at medlemsstatene skal ha forrang framfor Unionen: Det gjelder forskning, romfart, u-hjelp og humanitær hjelp. På disse områdene kan Unionen sette i verk tiltak og føre en felles politikk, men slik at det ikke hindrer medlemsstatene å føre en egen politikk i tillegg. (art. I 14.3 og 4) EU-retten styrkes Det er allerede gjeldende rett i EU at EUs lover har forrang framfor nasjonale lover, men det har vært basert på rettspraksis. Nå blir regelen også slått fast i lovform (artikkel 1-6). Prinsippet er uttrykt slik. «Forfatningen og de lover som er vedtatt av Unionens institusjoner under utøvelsen av de oppgaver den er tildelt, har forrang framfor medlemsstatenes rett» (art. I 6). Medlemsstatene har plikt til å sikre denne underordningen: «Medlemsstatene skal ta alle generelle og særlige skritt for å sikre realiseringen av de forpliktelser som følger av Forfatningen eller rettsaktene vedtatt av EU-institusjonen» (art. I 5.2). EUs rettslige stillinger blir også styrket gjennom at unionen får status som juridisk person (artikkel 1-7). EUs politikkområder har til nå vært delt i tre søyler. Det var overnasjonalitet bare i søyle én, mens søyle to (utenriks- og sikkerhetspolitikk) og søyle tre (politi- og justissaker) var mellomstatlig. EF-domstolen har ikke hatt myndighet innenfor de to siste søylene. Med EU-grunnloven oppheves søylesystemet, og domstolen får nå myndighet til å dømme på alle områder der EU har overtatt ansvaret. 6 Nei til EUs skoleringshefte om EU-grunnloven og EUs utvikling

Alt som er glemt eller oversett Forslaget til EU-grunnlov har lagt mye inn under Unionens myndighet. Men noe kan likevel ha blitt oversett og nye behov kan melde seg. Det er derfor lagt inn en såkalt «fleksibilitetsbestemmelse» (art. I 18) av samme art som den såkalte «gummiparagrafen» i Romatraktatens artikkel 235 seinere artikkel 308. Hvis forfatningen ikke gir EU hjemmel til å vedta lover på et område, kan ministerrådet likevel innføre en slik hjemmel uten å endre forfatningen. Tre vilkår må være oppfylt: at kommisjonen foreslår det, at EU-parlamentet godtar det, og at vedtaket i ministerrådet er enstemmig. I så fall kan rådet gå utover den myndighet som fastslås i forfatningen. Gummiparagrafen kan ikke brukes til å harmonisere medlemsstatenes lover på de områdene der forfatningen forbyr det. Men det er få slike områder. Siden områdene med eneansvar og delt ansvar omfatter så mye, vil artikkel I 17 kunne bety at den nye forfatningen kan vare lenge. EUs myndighet kan utvides uten å gå den omstendelige veien gjennom en endring av forfatningen. EUS INSTITUSJONER Vi har sett at EUs myndighetsområde blir sterkt utvidet med den nye grunnloven. Men den inneholder også vesentlig endringer som berører EU-institusjonene. EU-parlamentet EU-parlamentet endrer seg ikke mye med den nye forfatningen, men den lovgivningsprosedyren hvor ministerrådet og EU-parlamentet sammen vedtar lover, blir nå hovedregelen. Parlamentet skal i tillegg ha en del kontrolloppgaver og velge presidenten for EU-kommisjonen (se nedenfor). Parlamentet skal velges for fem år ved valg i det enkelte medlemsland. Forslaget til forfatning fastlegger at antallet medlemmer ikke må overstige 750 og at medlemmene fordeles på medlemsstatene «degressivt proporsjonalt» (art. I 20). Det betyr at antallet medlemmer skal stige med folketallet men ikke så raskt som folketallet skulle tilsi. Ingen land skal ha mindre enn seks medlemmer i parlamentet, og ingen skal ha mer enn 96. Det europeiske råd Det europeiske råd skal bestå av stats- eller regjeringssjefene i medlemsstatene i tillegg til en president og kommisjonens president. Unionens utenriksminister deltar på møtene (art. I 21.2). Det europeiske råd er forumet for overordnete strategiske diskusjoner om Unionens utvikling og framtid. Det europeiske råd skal møtes hver tredje måned og kan i tillegg innkalles til ekstraordinære møter. Det fatter sine vedtak «ved konsensus, med mindre annet er fastsatt i forfatningen» (art. I 21.3 og 4). Arbeidet i Det europeiske råd ledes av en president som velges med kvalifisert flertall for en periode på 2 1/2 år. Presidenten kan gjenvelges én gang og «må ikke utøve noe nasjonalt mandat». (art. I 22.1 og 3) Understøttende, koordinerende og supplerende tiltak Industri Helsevern Utdannelse og ungdom Kultur Sport Sivilforsvar - EUs vedtak skal ikke kreve harmonisering av medlemmenes lover og regler. Medlemslandene skal ha forrang Forskning Romfart U-hjelp Humanitær hjelp - EU kan sette i verk tiltak og føre felles politikk, men ikke hindre landene i å føre egen politikk i tillegg. Nei til EUs skoleringshefte om EU-grunnloven og EUs utvikling 7

Rådet Rådet skal sammen med parlamentet vedta EUs lover og budsjett. I tillegg har rådet til oppgave å utforme og samordne politikken. Rådet består av statsråder fra hver medlemsstat. Hvilke statsråder som møter, avhenger av hvilke saksfelt som skal behandles. Det fatter vedtak med kvalifisert flertall dersom ikke noe annet er fastsatt i forfatningen (art. I 23.2 og 3). Kvalifisert flertall defineres som «minst 55 % av rådets medlemmer som omfatter minst femten av disse og representerer medlemsstater med til sammen minst 65 % av Unionens befolkning» (art. I 25.1). Hvis rådet ikke tar en avgjørelse etter forslag fra kommisjonen, kreves det et flertall på minst 72 % av rådets medlemmer, og dette flertallet må representere minst 65 % av unionens befolkning (art. I 24.2). Dette betyr at folketallet virker som stemmevekter. Tyskland teller for eksempel 59 ganger så mye som Estland og 210 ganger så mye som Malta. EU-kommisjonen EU-kommisjonen har mange oppgaver. Den skal forberede ny lovgivning og andre vedtak som parlament og råd fatter på vegne av Unionen. Den passer på at lover blir overholdt og at vedtak blir gjennomført både av egen forvaltning og av medlemsstatene (art. I 26). Hovedregelen er at bare kommisjonen kan foreslå nye lover og andre rettsakter. (art. I 26.2) Unntakene er få, de viktigste gjelder utenriks- og sikkerhetspolitikken og politi- og justissamarbeidet. Her har også medlemsstatene forslagsrett. EU-kommisjonen skal ivareta Unionens representasjon utad bortsett fra når det gjelder den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken som hører under Det europeiske råd, utenriksrådet og Unionens utenriksminister. Den første kommisjonen som velges etter at forfatningen trer i kraft, skal bestå av kommisjonens president, utenriksministeren og ett medlem fra hver medlemsstat (art. I 26.5). Deretter skal kommisjonen bestå av et antall medlemmer som svarer til to tredjedeler av antall medlemsstater. Kommisjonens president og utenriksministeren skal være inkludert i dette tallet. En rotasjonsordning skal sikre at alle medlemsland er representert like ofte i kommisjonen. (art. I 26.6) Kommisjonen velges for en periode på fem år og står samlet ansvarlig overfor EU-parlamentet. Parlamentet kan fatte mistillitsvedtak. Da kreves det absolutt flertall i EU-parlamentet og 2/3 flertall blant dem som stemmer. I så NORSK STEMMEVEKT VED EU-MEDLEMSKAP Den konkrete fordelingen av antall representanter fra hvert medlemsland i EU-parlamentet skal vedtas i forkant av hvert valg til parlamentet. Det er Det europeiske råd som ved enstemmighet og etter forslag fra EU-parlamentet vedtar fordelingen. Så lenge EU består av 25 medlemsland, vil Norge ved et EU-medlemskap få 13 representanter eller 1,8 prosent av stemmene i parlamentet. I ministerrådet ville Norge få cirka én prosent av stemmene. 8 Nei til EUs skoleringshefte om EU-grunnloven og EUs utvikling

fall må hele kommisjonen gå av (art. I 26.8). EU-parlamentet kan ikke vedta mistillit til det enkelte medlem av kommisjonen. Domstolen I forslaget til forfatning er «Den europeiske unions domstol» en fellesbetegnelse på domstolen, EU-retten og en del spesialdomstoler. Domstolen har til oppgave å sikre at EU-retten overholdes og har i tillegg ansvaret for hvordan EU-retten skal tolkes. Nasjonale domstoler kan be om at domstolen avklarer hvordan EU-retten skal tolkes og om rettsakter vedtatt av EUs institusjoner er gyldige (art. I 29). Domstolen består av én dommer fra hvert medlemsland. Den bistås av ansatte generaladvokater. Dommerne og generaladvokatene utnevnes av regjeringene i medlemsstatene «ved felles overenskomst» for en periode på seks år. De kan utnevnes for nye perioder. Den europeiske sentralbanken Tolv av de nåværende EU-land er med i EUs økonomiske og monetære union (ØMU) EUs valutaunion. I denne valutaunionen er Den europeiske sentralbanken (ESB) den sentrale institusjonen. Sammen med de nasjonale sentralbankene utgjør ESB «Det europeiske sentralbanksystemet». Dette systemet styres av beslutningsorganene til ESB. Hovedmålet for sentralbanksystemet er å «bevare prisstabilitet» (se side 11). PÅ VEI MOT EN STATSDANNELSE I EUROPA Hvis forslaget til EU-grunnlov godkjennes, er EU fortsatt et traktatbasert samarbeid mellom stater. Det er ikke EUs organ som vedtar forfatningen. Det er medlemsstatene som inngår en traktat seg imellom. Men samtidig avstår statene så mye myndighet til EUs organ at EU kan opptre som en stat både utad og innad på viktige politikkområder. En stat kjennetegnes ved at den har institusjoner som kan vedta lover, ilegge skatter og vedta statens budsjett, som har ansvaret for handels- og utenrikspolitikken og som håndhever yttergrensene med et enhetlig regelverk, et enhetlig politi og et enhetlig militærvesen. EU har ikke alle de kjennetegn som stater har, men nærmer seg skritt for skritt en europeisk statsdannelse: EU vedtar stadig flere av de lovene som forplikter både medlemsstatene og borgerne i medlemsstatene. EU har en felles valuta foreløpig for tolv medlemsland men forfatningen forutsetter at den skal bli felles for alle medlemsland. EU har et felles budsjett, men det er lite i forhold til hva medlemsstatene har rundt 1 prosent av nasjonalproduktet mot 25 50 prosent i medlemsstatene. Det er EU som står for handelspolitikken utad på vegne av medlemsstatene. EU håndhever yttergrensene med et felles regelverk når det gjelder varehandel (felles tollsatser) og flyktning- og asylpolitikk og arbeider aktivt for å utvikle en felles innvandringspolitikk. EU-grunnloven fastslår også at EU skal få egen utenriksminister som velges ved kvalifisert flertall av Det europeiske råd. Utenriksministeren skal være nestleder i kommisjonen og lede ministerrådet når de behandler utenrikssaker. Dermed koples for første gang de sentrale EU-institusjonene gjennom en overlapping av verv. Nei til EUs skoleringshefte om EU-grunnloven og EUs utvikling 9

På alle områder der EU gis «eneansvar» og «delt ansvar» må EU defineres som en stat også innad i forhold til medlemsstatene. På tre områder er EU ennå ikke en stat: EU kan ikke ilegge vanlige skatter, men tvinges til å harmonisere avgiftspolitikken hvis varer og kapital skal flyte så fritt som meningen er. Vetoretten gjelder likevel fortsatt i skatte- og avgiftsspørsmål. EU har siden Maastricht-traktaten i 1991 hatt som mål å nå fram til en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, og kimen til felles hærstyrker er for lengst på plass. Det er likevel fortsatt langt fram til en felles sikkerhetspolitikk på områder der store land som Tyskland, Frankrike og Storbritannia har ulike interesser. Vetoretten gjelder fortsatt som hovedregel i utenriksog sikkerhetspolitiske spørsmål. Politi og rettsvesen samordnes stadig tettere, men politi og rettsvesen er fortsatt et nasjonalt anliggende. I artikkel I 6 slås det fast at EU skal være en juridisk person og i artikkel I 8 at EU-borgere også skal ha et unionsborgerskap i tillegg til statsborgerskapet sitt. Overstatlig for små mellomstatlig for de største EU har helt fra starten vært en blanding av både mellomstatlig og overstatlig samarbeid. EU er mellomstatlig på alle områder hvor medlemsstatene har vetorett, og det er overstatlig på områder hvor en medlemsstat kan stemmes ned av et flertall. Forslaget til forfatning skyver dette blandingsforholdet lange skritt i retning av det overstatlige. Men EU har ikke samme karakter for små og store land. Der hvor det fortsatt fins en formell vetorett, for eksempel i utenrikspolitikken, er vetoretten langt mer reell for store EU-land. Verken Tyskland, Frankrike eller Storbritannia ville la seg forplikte av en utenrikspolitikk som strider mot det regjeringen i landet oppfatter som tunge nasjonale interesser. Vetoretten er et uttrykk for det. Hvis derimot et lite land som Estland, Danmark eller Irland skulle være det eneste landet som opponerer mot en bestemt utenrikspolitisk hovedlinje, er situasjonen helt annerledes. Men også på saksfelt der vetoretten ikke gjelder, der vedtak tas med kvalifisert flertall, er det en grunnleggende forskjell på store og små EU-land. De største EU-land vil helst unngå å komme i mindretall i saker av stor betydning for dem. De vil derfor alle se seg tjent med å finne fram til kompromisser med andre store land gjerne i form av pakkeløsninger der mange saker koples. Slik lager de største EU-land seg et sikkerhetsnett under EU-politikken. De får det ikke alltid slik de helst ville. Men til gjengjeld sikrer de seg mot at de går på smertefulle tap. Små EU-land har derimot ingen garanti for at ikke flertallsvedtak går dem imot også i saker av avgjørende nasjonal betydning. MELLOMSTATLIG OG OVERSTATLIG Et internasjonalt samarbeid er overstatlig dersom statene kan bindes mot sin vilje. Det er mellomstatlig dersom statene har beholdt sin suverenitet og bare bindes av de vedtak de sjøl har gått inn for. 10 Nei til EUs skoleringshefte om EU-grunnloven og EUs utvikling

Kapittel 2: Grunnlovsfestet markedsliberalisme Av Sigbjørn Gjelsvik, tidligere leder i Nei til EU, nå sekretariatsleder for Sps stortingsgruppe I del 1 av EU-grunnloven fastsettes reglene for hvordan EU skal styres, men EU-grunnloven fastsetter også mye av EUs politikk. Økonomiske spilleregler som vi har vært vant med vedtas av Stortinget og endres etter hvilket politisk flertall som eksisterer til enhver tid, skrives inn i grunnloven. Anta at vi privatiserer kraftverk. Dersom misnøyen brer seg, kan det oppstå et press i retning av å gå tilbake til det gamle systemet. Vi kan lære av eksperimentet. Men når reglene står i grunnloven, er det mye vanskeligere å endre politikk både nasjonalt og på EU-nivå. UNIONENS MÅL EUs mål er nedfelt i artikkel I 3, der det blant annet står at «Unionen arbeider for en bærekraftig utvikling i Europa basert på en avbalansert økonomisk vekst og prisstabilitet, en sosial markedsøkonomi med høy konkurranseevne, der det tilstrebes full sysselsetting og sosiale framskritt» Allerede her ser man at Unionen skal oppnå flere kryssende målsettinger. Det avgjørende blir da hvor konkret og forpliktende de ulike målene formuleres og hvilke strukturer, organer og prosesser som etableres for å sørge for å nå disse målene. Prisstabilitet Målet om «prisstabilitet» ble lagt til da stats- og regjeringssjefene behandlet grunnlovsforslaget. Hensikten var å tydeliggjøre at dette er en overordnet målsetting. Det understøtter formuleringen i art. I 30 om sentralbanken: «hovedmålet for det europeiske system av sentralbanker skal være å fastholde prisstabilitet. Uten at dette målet berøres, støtter systemet de generelle økonomiske politikker i Unionen for å bidra til gjennomføringen av Unionens mål». Her får målet om lav inflasjon forkjørsrett foran alle andre målsettinger som Unionen har, også målene om sysselsetting og sosiale framskritt i Unionens formålsparagraf. DE FIRE FRIHETER Unionen skal bygge på en «sosial markedsøkonomi med høy konkurranseevne». Prinsippene for denne økonomien er nedfelt i artikkel I 4: «Unionen sikrer at det på dens område er fri bevegelse for personer, tjenesteytelser, varer og kapital, samt etableringsfrihet i overensstemmelse med forfatningen.» Under tittelen «Hvorfor venstresiden bør avvise EU-grunnloven» gir leder for den tverrpolitiske neibevegelsen National Platform i Irland, Anthony Coughlan, sine vurderinger av forslaget til EU-grunnlov: «Den gjør grunnprinsippene til «laissez-faire», fri konkurranse over landegrensene basert på fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft, til grunnlovsmessige forpliktelser. Disse forpliktelsene skal følges opp av en liten gruppe overnasjonale politikere og byråkrater, påvirket av storselskapenes lobbyister slik som ERT (European Roundtable of Industralists), utenfor demokratisk kontroll. Dette er det motsatte av offentlig Nei til EUs skoleringshefte om EU-grunnloven og EUs utvikling 11

kontroll og økonomisk planlegging på noen som helst måte, noe som alle grupperinger på venstresiden ser på som nødvendig på en del områder. EU-grunnloven kveler politiske alternativer. Den reduserer arbeidernes mulighet til å mobilisere og reduserer de politikkområder deres organisasjoner kan påvirke endringer av. Den bidrar ikke til et sosialt Europa. Den betyr i praksis en avtale om ikke å ha sosialisme, utfra en forståelse av at sosialisme fordrer muligheten for sosial kontroll av kapital for å ivareta arbeidernes og fellesgodenes interesser.» 1 Fri levering av tjenester Artikkel III 144 fastslår forbud mot restriksjoner som hindrer fri utveksling av tjenester innen Unionen. EU-grunnloven gir EU myndighet til å beslutte med flertallsvedtak hva som er en offentlig tjeneste (artikkel III 122 og III 147). Det kan bety at EU vil komme til å fastslå hvilke områder innen for eksempel offentlig helse og utdanningstjenester som kan unntas fra konkurransepolitikken, og hvilke områder som åpnes for konkurranse fra private. Denne politikken kan også bli overført til utviklingsland gjennom de handelsavtaler EU inngår innen rammene av den felles handelspolitikken og de investeringsregler som den fastlegger (art. III 314-317). I motsetning til Amsterdam- og Nice-traktatene bruker ikke EU-grunnloven begrepet «offentlige tjenester», men «tjenester av allmenn økonomisk interesse». EUgrunnloven definerer disse tjenestene som «tjenester alle i Unionen tillegger verdi», mens Amsterdam-traktaten fra 1997 anerkjente dem som «verdier». Forskjellen tydeliggjøres av EUs konkurransekommissær Neelie Kroes, som under en høring i Europaparlamentet presiserte at offentlige tjenester ikke representerer «en interesse i seg selv» og at «målet er å stimulere den europeiske økonomien». 2 I tillegg forplikter medlemsstatene seg til ytterligere liberalisering av tjenester utover det artikkel III 147 fastslår, hvis medlemsstatens «alminnelige økonomiske situasjon og forholdene i vedkommende virksomhetsgren gjør det mulig» (artikkel III 148). Liberalisering av tjenester er med andre ord et område der EU tillater enkeltland å være foregangsland så fremt man er foregangsland i retning av mer liberalisering og så lenge man overholder prinsippene om ikke-diskriminering i artikkel I 4. Art. III 166 fastslår at medlemslandene skal «avstå fra å treffe eller opprettholde foranstaltninger overfor offentlige virksomheter og virksomhet med særlige/ eksklusive rettigheter» som strider mot de grunnleggende prinsippene om fri flyt av tjenester og kapital. Virksomheter som tilbyr tjenester av allmenn økonomisk interesse eller som har karakter av fiskale monopoler, skal også omfattes av de samme reglene. Lite handlingsrom for statsstøtte I henhold til EUs konkurranseregelverk er det i utgangspunktet forbud mot all statsstøtte som «fordreier eller truer med å fordreie konkurransevilkårene ved å begunstige visse virksomheter eller visse produksjoner» (art. III 167). Punkt 3 i denne artikkelen angir hvilken støtte som kan betraktes som forenlig med det indre marked. Dette gjelder blant annet: Støtte til å fremme den økonomiske utviklingen i områder der levestandarden er usedvanlig lav, eller der det hersker en alvorlig undersysselsetting; støtte som kan fremme realiseringen av viktige prosjekter av felleseuropeisk interesse eller avhjelpe en alvor- 12 Nei til EUs skoleringshefte om EU-grunnloven og EUs utvikling

lig forstyrrelse i en medlemsstats økonomi; støtte til å fremme utviklingen av visse bransjer eller økonomiske regioner, når dette ikke endrer vilkårene for samhandel på en måte som strider mot den felles interesse. Disse reglene gir lite handlingsrom til å drive en aktiv næringspolitikk basert på å gi særskilte næringer og produksjoner bestemte fordeler. Spesielt gjelder dette for land som har en generelt solid økonomi, og som dermed vil ha vanskelig for å komme inn under EU-definisjonen av usedvanlig lav levestandard og alvorlig undersysselsetting. EUs konkurranseregelverk har skapt problemer for Norge ved flere anledninger, blant annet ble systemet med differensiert arbeidsgiveravgift kjent ulovlig og måtte derfor avvikles fra 1. januar 2004 (med unntak av for Nord- Troms og Finnmark). EUs konkurranseregelverk omfatter ikke bare statsstøtte, men også lover og administrative bestemmelser som kan bidra til å begrense eller fordreie konkurransevilkårene innenfor det indre marked. Hvis kommisjonen finner ut at ulikheter mellom medlemsstatenes lovgivning bidrar til dette og således bør fjernes, rådfører den seg med de angjeldende medlemsstatene om dette. Fører ikke dette fram til enighet, fastsettes de nødvendige foranstaltninger med henblikk på å fjerne den aktuelle fordreining (art. III 174). ØMU SOM GRUNNLOVSMESSIG FORPLIKTELSE I den norske EU-debatten blir det tidvis framhevet at EU etter utvidelsen vil bli mer fleksibelt, og at det vil bli større rom for medlemslandene til å bestemme hvilke deler av EU-samarbeidet man ønsker å ta del i (et såkalt «EU à la carte»). Det har for eksempel blitt hevdet at ØMU er en del av samarbeidet som det vil være mulig å velge bort. Men EU-grunnloven går i motsatt retning. Her fastslås det at Unionens mynt er euro (artikkel I 8) og at man skal fastlegge og gjennomføre en felles penge- og valutapolitikk (artikkel III 177). Danmark har sikret seg «varig»unntak fra ØMU gjennom en egen protokoll, men Sverige har ikke forhandlet fram et tilsvarende unntak og skal i prinsippet innføre euro så snart de oppfyller kriteriene for tiltredelse av pengeunionen (prisstabilitet, holdbare offentlige finanser og valutakurs-stabilitet jfr. artikkel III 198). Det samme vil gjelde alle nye land som søker om medlemskap i Den europeiske union. Den europeiske sentralbank Som tidligere omtalt har Den europeiske sentralbank prisstabilitet som sitt overordnete mål. Man kan være enig eller uenig i nytten av å ha slike mål. I dag har også den norske sentralbanken et mål om lav inflasjon. Dette inflasjonsmålet er nedfelt gjennom valutaforskriften som Stortinget har vedtatt en forskrift som har blitt endret flere ganger de 15 siste årene etter hvert som Stortinget har sett konsekvensene av eksisterende pengepolitikk og sett behovet for endringer. Grunnloven slår også fast at det tilkommer Stortinget «at føre Opsyn med Rigets Pengevæsen» (Norges grl. 75 c). Med et eventuelt medlemskap i EU ville ansvaret for pengepolitikken bli overført til Den europeiske sentralbanken, som i henhold til EU-grunnlovens artikkel III 188 verken skal «søke eller motta instruks fra Unionens institusjoner, organer, kontorer, agenturer, fra noen regjering i en medlemsstat eller fra noe annet organ.» Nei til EUs skoleringshefte om EU-grunnloven og EUs utvikling 13

Overvåkning av medlemslandenes budsjettunderskudd For de land som har innført euroen, vedtar rådet de nødvendige foranstaltninger med henblikk på å styrke samordningen og overvåkningen av medlemslandenes budsjettdisiplin (artikkel III 194). Overvåkingen baserer seg på kriterier nedfelt i den såkalte stabilitetspakten, som fram til nå blant annet har fastslått at det offentlige underskuddet ikke skal overstige tre prosent av BNP, og at den offentlige gjeld ikke skal overstige 60 prosent av BNP. Etter disse reglene skulle Tyskland og Frankrike for lengst vært dømt for brudd, men etter en lang strid internt i EU har EU-kommisjonen lagt saken bort. Medlemslandene og Unionen skal handle «i overensstemmelse med prinsippet om en åpen markedsøkonomi med fri konkurranse, som fremmer en effektiv ressursallokering» (artikkel III 178). Rådet skal på grunnlag av rapporter fra kommisjonen overvåke den økonomiske utviklingen i hver medlemsstat og i Unionen. Hvis det viser seg gjennom en slik undersøkelse at en medlemsstats økonomiske politikk «bringer den økonomiske og monetære unions rette virkemåte i fare», kan kommisjonen rette en advarsel til denne medlemsstat, og rådet kan vedta med flertallsvedtak en henstilling til den angjeldende medlemsstat (artikkel III 179). EN SMIDIG ARBEIDSSTYRKE OG ET SMIDIG ARBEIDSMARKED Målsettinger knyttet til sysselsetting og sosial sikring kommer igjen flere steder i EU-grunnloven. Mens man i artikkel I 3 snakker om å «tilstrebe full sysselsetting og sosialt framskritt», reduseres målsettingen i artikkel III 117 til å skulle «ta hensyn til krav som er knyttet til å fremme et høyt sysselsettingsnivå, sikring av passende sosial beskyttelse». Sysselsettingspolitikken skal være et område av felles interesse, blant annet for å bidra til en «smidig arbeidsstyrke og arbeidsmarked, som reagerer på økonomisk forandring, med henblikk på å nå de mål som er fastsatt i art. I 3.» Hvordan EU vil tolke denne paragrafen i framtida, gjenstår selvsagt å se, men noe godt vern for arbeidstakerne i et stadig mer brutalisert arbeidsliv gir den ikke. EU-kommisjonens rapporter om utviklinga i de enkelte medlemsland, samt forslaget til revidert handlingsprogram for Lisboa-strategien, bærer bud om ytterligere press på arbeidstakernes rettigheter i EU. Harmonisering av sosiale systemer Grunnloven tar ytterligere grep om medlemslandenes økonomiske politikk og sysselsettingspolitikk ved å åpne for samordning av medlemsstatenes sosialog arbeidsmarkedspolitikk. Unionen skal «støtte og supplere medlemslandenes innsats», blant annet når det gjelder arbeidsvilkår, forbedring av arbeidsmiljøet, arbeidstakernes sosiale sikring og sosiale beskyttelse, samt modernisering av de sosiale beskyttelsessystemene (artikkel III 210). EUs vurdering er at det indre marked vil fremme en harmonisering av de sosiale systemer i medlemslandene (artikkel III 209). Faren er at en slik harmonisering vil føre til en nedadgående spiral med svekkelse av opparbeidede rettigheter i land med høye standarder. EU-kommisjonens rapport om utviklingen i de enkelte medlemsland, synliggjør hvordan EU i praksis bidrar til å legge et press i denne retning. 14 Nei til EUs skoleringshefte om EU-grunnloven og EUs utvikling

I januar 2005 presenterte EU-kommisjonen en rapport om utviklingen i de enkelte medlemsstatene. 3 Ifølge rapporten anbefales 18 av EUs medlemsland å gjøre om arbeidsledighetsordningene sine så de ikke skal være så fristende for innbyggerne å benytte seg av. 12 medlemsland blir anbefalt å få til større lønnsforskjeller. Rapporten advarer mot lovfestete minstelønninger fordi det kan bidra til å prise arbeidstakerne ut av EUs arbeidsmarked. Frankrike og Tyskland får i rapporten ros for å fjerne «overflødig» lovverk for å lette arbeidervern. Imidlertid bekymrer det kommisjonen at ikke andre medlemsland har tatt betydningsfulle skritt for å takle «overdrevent strengt» lovverk for oppsigelsesvern. For Danmarks del ble det konkludert med at arbeidsledighetstrygden varer for lenge, at det ikke er nok restriksjoner på å få førtidspensjon og at det offentlige forbruket er for høyt. Rapporten er et klart tegn på at EU ønsker å blande seg inn i medlemsstatenes økonomiske politikk, selv i et land som Danmark som har overskudd på statsbudsjettet og lav offentlig gjeld i forhold til gjennomsnittet i EU. EU-kommisjonens rapport inneholder en rekke anbefalinger som det er opp til medlemslandene å vurdere videre. Det er for eksempel opp til medlemslandene selv å fastlegge lønnspolitikken. Kommisjonens rapport avslører imidlertid hvilke mål for utviklingen i medlemslandene man ser for seg, og som man dermed legger til grunn i utformingen av nye direktiver. Det er selvsagt mulig at EU-kommisjonen med en annen politisk og personmessig sammensetning ville kommet med andre anbefalinger. Men overvåkningen skal uansett skje med basis i retningslinjene for den økonomiske politikken i EU. Her legger EU-grunnloven klare og omfattende føringer på politikkens innhold. Noter: 1. Coughlan, Anthony: «Why the Left should reject the EU Constitution», Dublin 17.11.04 2. Le Figaro, 29. september 2004 3. Commision of the European Communities: Second Implementation Report on the 2003-2005 Broad Economic Policy Guidelines. 2005 Nei til EUs skoleringshefte om EU-grunnloven og EUs utvikling 15

Kapittel 3: Felles utenriks- og sikkerhetspolitikk Av Dag Seierstad EU har lenge tatt mål av seg til å føre en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Det ble slått fast i Maastricht-traktaten fra 1991, og i forslaget til forfatning sies det enda kraftigere enn før: «Unionens ansvar innenfor den felles utenriksog sikkerhetspolitikken omfatter alle utenrikspolitiske områder samt alle spørsmål vedrørende Unionens sikkerhet, inkludert gradvis utforming av en felles forsvarspolitikk som kan føre til et felles forsvar» (art. I 16.1). LIK OG LOJAL UTENRIKSPOLITIKK Målet for EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk er å «oppnå en stadig stigende konvergens i medlemsstatenes opptreden» (art. I 40.1). En slik konvergens skal sikres også gjennom at EU får en egen utenriksminister (se boks s. 9) og et felles diplomatvesen. Det er ikke lite som forventes eller kreves av medlemsstatene i forhold til den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken: «Medlemsstatene støtter aktivt og uforbeholdent Unionens felles utenriks- og sikkerhetspolitikk med lojal innstilling og gjensidig solidaritet De avstår fra enhver handling som strider mot Unionens interesser eller kan skade dens effektivitet» (art. I 16.2). De samme setningene gjentas i art. III 294 som innledning til en serie artikler som definerer den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken i større detalj. En tilsvarende forpliktelse fastslås i art. III 298: «Medlemsstatene sørger for at deres nasjonale politikk er i samsvar med Unionens holdninger.» Forfatningen sier ingenting om hva som vil eller kan skje med et land som ikke lojalt og solidarisk støtter den utenriks- og sikkerhetspolitikken som er vedtatt eller som handler mot Unionens interesser. Men det er opplagt at store medlemsland som Tyskland eller Frankrike har et større handlingsrom enn de små. VEDTAK OG GJENNOMFØRING AV UTENRIKS- OG SIKKERHETSPOLI- TIKKEN De «strategiske interessene og målene» for utenriks- og sikkerhetspolitikken fastlegges i Det europeiske råd. Det skjer med enstemmighet. Men formell rett til å hindre vedtak betyr ikke at denne retten er like reell for alle medlemsland. Store land som Tyskland, Frankrike og Storbritannia vil opplagt kunne hindre felles EU-politikk på det utenriks- og sikkerhetspolitiske området hvis de er uenige i ei flertallslinje. Den muligheten har ikke små EU-land. Rådet der hvor utenriksministere eller forsvarsministere møtes har så til oppgave å utforme politikken innen rammene av de «strategiske retningslinjene» som stats- og regjeringssjefene vedtar (art. I 40.2). Det er medlemsstatenes oppgave å sette denne politikken ut i livet. De skal sikre «gjennom en konvergent opptreden at Unionen kan gjøre sine interesser og verdier gjeldende på den internasjonale scene» (I 40.5). På det utenriks- og sikkerhetspolitiske området har både medlemsstater og EUs utenriksminister med støtte fra kommisjonen rett til å fremme forslag. EU-beslutninger om felles utenriks- og sikkerhetspolitikk skal vedtas 16 Nei til EUs skoleringshefte om EU-grunnloven og EUs utvikling

med enstemmighet. Det gjelder både Det europeiske råd og rådet, men det fins noen unntak fra denne hovedregelen. Unntak fra enstemmighetsregelen Det europeiske råd kan for eksempel med enstemmighet beslutte at rådet kan fatte vedtak med kvalifisert flertall også i andre saker som angår den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken (art I 40.7 og 8). Andre unntak er gitt i art. III 300. Rådet kan fatte vedtak med kvalifisert flertall når rådet - «fastlegger en EU-aksjon eller en EU-holdning» på basis av et tidligere vedtak i Det europeiske råd om «Unionens strategiske interesser og mål», - «fastlegger en EU-aksjon eller en EU-holdning» på forslag fra EUs utenriksminister eller etter en særlig anmodning fra Det europeiske råd. - vedtar å sette ut i livet et vedtak som «fastlegger en EU-aksjon eller en EUholdning». Parlamentet skal høres, holdes underrettet og kan stille spørsmål EU-parlamentet er ikke tillagt noen myndighet når det gjelder utenriks- og sikkerhetspolitikk. Parlamentet skal bare «høres regelmessig om de viktigste aspektene og grunnleggende valg» og «holdes underrettet» om utviklingen av den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken (art. I 40.8 og art. III 304.1). Samme formulering er brukt om parlamentets rolle innen den felles sikkerhets- og forsvarspolitikken (art. I 41.8). Det betyr at parlamentet trygt kan overhøres. Da er det i hvert fall bra at parlamentet kan «stille spørsmål eller rette henstillinger til rådet og EUs utenriksminister» (art. III 304.2). Konstruktiv avholdenhet I artikkel III 300.1 åpnes det for såkalt «konstruktiv avholdenhet»: Et land som ikke vil støtte et felles EU-tiltak innen utenriks- og sikkerhetspolitikken, kan avstå fra å stemme og skal på den ene sida ikke forpliktes til å sette vedtaket ut i livet og på den andre sida godta at andre medlemsstater gjennomfører vedtaket på vegne av EU. Dette er et forsøk på å komme utenom den vetoretten som i prinsippet skal gjelde på det utenriks- og sikkerhetspolitiske området. Muligheten for å «avholde seg konstruktivt» ble innført første gang i Nice-traktaten i desember 2000. ER DE ENIGE NOK? Men klarer EU virkelig å utvikle en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk? På noen områder er svaret et klart ja. EU opptrer med stor tyngde og brutalitet som blokk i handelsforhandlingene i WTO med brodd først og fremst mot fattige land. I forbindelse med Irak-krigen var det derimot en grunnleggende uenighet mellom Tyskland, Frankrike og Belgia på den ene sida som tok klart avstand fra den amerikanske krigføringen og Storbritannia, Italia, Spania (under Aznar), Polen og Danmark på den andre. Slik vil det være også i mange andre spørsmål som angår sikkerhetspolitikken. De fleste av nykommerne fra Øst-Europa ser for eksempel på USA som en Nei til EUs skoleringshefte om EU-grunnloven og EUs utvikling 17

viktigere sikkerhetspolitisk støttespiller enn det EU de er blitt en del av. FELLES FORSVARSPOLITIKK OG ET FELLES FORSVAR Forfatningsutkastet fastslår at en «felles sikkerhets- og forsvarspolitikk» er en integrert del av en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Felles sikkerhets- og forsvarspolitikk «omfatter gradvis utforming av en felles EU-forsvarspolitikk». En slik felles EU-forsvarspolitikk «vil lede til et felles forsvar når Det europeiske råd enstemmig vedtar dette» (art. I 41.2) EU-beslutninger om den felles sikkerhetsog forsvarspolitikk treffes på samme måte som om den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Forslaget til forfatning fastslår at medlemsstatene skal «stille sivil og militær kapasitet til rådighet for Unionen» (art. I 41.3). Dette er EU for lengst i gang med. EU-toppmøtet i Helsinki i desember 1999 vedtok å opprette en felles utrykningsstyrke på minst 60 000 soldater som på 60 dagers varsel kan settes inn hvor som helst i verden og bli der i inntil ett år. Styrken kan settes inn både i fredsbevarende og fredsopprettende aksjoner, og det kan skje uten mandat fra FN. (Se nedenfor.) Året etter var over 100 000 soldater, 400 fly og 100 skip innmeldt til denne utrykningsstyrken. Jagland-regjeringen meldte inn 3 500 soldater, og Norge ble dermed i forhold til folketallet største bidragsyter til denne utrykningsstyrken. I 2004 vedtok EU å opprette kampstyrker (battle groups) som kan settes inn på kortere varsel enn utrykningsstyrken fra 1999. Det skal opprettes 13 slike kampstyrker hver på 1 500 soldater som kan settes inn på ti dagers varsel og være i virksomhet i inntil fire måneder. Norge har sagt seg villig til å inngå i en av disse kampstyrkene sammen med Sverige og Finland. Dette reiser et problem i forhold til Grunnloven, siden vi stiller soldater til rådighet under en ledelse der vi ikke deltar i beslutningene. Aksjoner uten FN-mandat Unionen kan bruke sivile og militære midler «utenfor Unionens område med henblikk på fredsbevaring, konfliktforebygging og for å forsterke den internasjonale sikkerheten, i samsvar med prinsippene i De forente nasjoners pakt» (art. I 41.1). Dette betyr at EU tar seg rett til å gjennomføre militære operasjoner utafor EUs eget område uten FN-mandat. Det er nok at EU sjøl mener at det skjer «i samsvar med prinsippene i FN-pakten». Sverige og Irland har meldt fra at de ikke kan delta i slike operasjoner hvis det ikke foreligger et FN-mandat. Hva dette kan bety i praksis, er for tidlig å si. En spesifisering av hva slags militæraksjoner EU kan sette i gang, er gitt i art. III 309: Oppgavene «omfatter felles aksjoner på nedrustningsområdet, humanitære oppgaver og redningsoppgaver, rådgivnings- og bistandsoppgaver på det militære området, konfliktforebyggende og fredsbevarende oppgaver og kampstyrkers oppgaver i forbindelse med krisestyring, herunder fredsopprettende oppgaver og stabiliserende oppgaver etter en konflikt. Alle disse oppgaver kan bidra til å bekjempe terrorisme, herunder den støtte som ytes tredjeland til å bekjempe terrorisme på deres område». Det betyr at forslaget til forfatning gir grønt lys både for konfliktforebyggende og fredsopprettende aksjoner. Slike aksjoner kan innebære å ta i bruk 18 Nei til EUs skoleringshefte om EU-grunnloven og EUs utvikling

så «skarpe» militære midler at det i henhold til folkeretten bare burde skje på bakgrunn av et klart FN-mandat. Forfatningen forplikter til opprustning Forslaget til forfatning innebærer at medlemsstatene «forplikter seg til gradvis å forbedre sin militære kapasitet» (art. I 41.3). Det skal opprettes et europeisk byrå «for utvikling av forsvarskapasiteter, forskning, anskaffelser og forsvarsmateriell (Det europeiske forsvarsbyrået)» (art. I 41.3). EU-toppmøtet i Thessaloniki i juni 2003 vedtok å opprette et slikt forsvarsbyrå alt fra 2004. En nærmere beskrivelse av oppgavene til dette forsvarsbyrået er gitt i art. III 311. EU-land forpliktes til å yte hverandre «all hjelp og bistand som de har til rådighet» hvis en medlemsstat «utsettes for væpnet angrep på sitt område. Slik hjelp skal være i samsvar med artikkel 51 i FN-pakten (art. I 41.7). Et permanent strukturert samarbeid Rådet kan overlate gjennomføringen av en EU-beslutning til en gruppe av medlemsstatene (se art. I 41.5 og art. III 310). Medlemsstater med store nok militære styrker kan etablere «et permanent strukturert samarbeid innen for rammene til Unionen» (art. I 41.6 og art. III 312). Reglene for et slikt samarbeid er satt opp i en egen protokoll vedlagt forfatningen. SOLIDARITETSBESTEMMELSEN Forfatningsutkastet innfører en såkalt «solidaritetsbestemmelse» i forbindelse med terrorangrep og andre større katastrofer: «Unionen og dens medlemsstater handler i fellesskap på et solidarisk grunnlag hvis en medlemsstat utsettes for et terrorangrep eller er offer for en naturkatastrofe eller en katastrofe skapt av mennesker. Unionen tar i bruk alle instrumenter som står til dens rådighet, herunder de militære midlene som medlemsstatene stiller til rådighet.» (art. I 43). Innsatsen skal settes inn mot å forebygge terrortrusler, beskytte de demokratiske institusjonene og sivilbefolkningen og yte bistand til en medlemsstat som ber om hjelp. Det sies ikke noe konkret om hvordan terrortrusler skal forebygges. OPPTRER FELLES UTAD På alle saksfelt der medlemsstatene har overført ansvaret til EU, er det EU som opptrer utad på vegne av medlemsstatene. Det gjelder for eksempel ved forhandlinger i WTO. Der har EU en felles delegasjon, og alle medlemmene av delegasjonen må hevde EUs felles-synspunkter og ikke synspunktene til egen regjering. Slik er det ikke i FN, i Verdensbanken eller i Det internasjonale valutafondet (IMF). Der er EU-statene representert med egne delegasjoner og styremedlemmer. Men forslaget til forfatning stiller klare krav til at medlemsregjeringene samordner seg også i slike sammenhenger: «Medlemsstatene samordner sin opptreden i internasjonale organisasjoner og på internasjonale konferanser. De forsvarer unionens holdninger i disse fora.» Dette kreves også i organisasjoner og på konferanser der ikke alle medlemsstatene deltar (art. III 305.1). Slik skal det være også i FNs sikkerhetsråd: «De medlemsstater som er medlemmer av Sikkerhetsrådet, forsvarer i utøvelsen av sin funksjon Unionens holdnin- Nei til EUs skoleringshefte om EU-grunnloven og EUs utvikling 19

ger og interesser, uten at dette dog berører det ansvar som påhviler dem i henhold til FN-pakten.» (art. III 305.2) Storkonsern dikterer En viktig årsak til at EU opptrer så brutalt, er at de tunge konserninteressene har dominerende innflytelse på hvordan EU opptrer i alle slike internasjonale sammenhenger. Det er sterkt urovekkende at EU og de store EU-statene så sjelden går mot sine egne økonomiske og politiske særinteresser i internasjonale konflikter. Dermed vil de mistenkes for å mele sin egen kake også når de av og til hever seg over sine egne umiddelbare interesser. Det svekker EUs muligheter for å mekle i mange internasjonale konflikter. Jo mer EU utvikler seg til en overnasjonal statsdannelse, jo mer direkte vil utenriks- og sikkerhetspolitikken knyttes til EUs økonomiske interesser både i Europa og globalt. For EU vil det i kritiske situasjoner bli viktig å sikre tilgangen på strategisk viktige ressurser. En slik økonomisk supermakt vil kunne fristes til bruk av militærmakt langt utafor egne grenser. 20 Nei til EUs skoleringshefte om EU-grunnloven og EUs utvikling

Del 2: Frankrike og Nederland stemmer nei til EU-grunnloven Alle EU-landene må godkjenne EU-grunnloven før den trer i kraft, men grunnloven tar høyde for at noen land kunne komme til å si nei. I art. IV 443.4 står det at hvis fire femtedeler av medlemsstatene har godkjent grunnloven, men «ett eller flere medlemsstater har støtt på vanskeligheter i forbindelse med ratifikasjonen, tar Det europeisk råd spørsmålet opp». EU skal da prøve å finne fram til en løsning som er politisk akseptabel for alle. Bestemmelsen var først og fremst en forsikring mot at integrasjonsprosessen skulle stoppe opp fordi et av de små og eller tradisjonelt EU-skeptiske landene skulle si nei. Den store krisestemningen kommer av at det var to så sentrale medlemsland som Frankrike og Nederland som sa nei. Godkjenningen i det enkelte EU-land kan skje i parlamentet og/eller ved folkeavstemning. Det avhenger av landets konstitusjoner og den politiske situasjonen. 9 land hadde allerede godkjent grunnloven da Frankrike og Nederland sa nei. 8 av dem i sitt nasjonale parlament, Spania ved folkeavstemning. Etterpå har 4 land ratifisert grunnloven 3 i parlamentet, ett land, Luxembourg, ved folkestemning i juli. Ytterligere 6 land hadde planlagt folkeavstemninger i løpet av høsten 2005 og våren 2006 og de resterende 4 landene skulle behandlet grunnloven i parlamentet i samme tidsrom. Disse landene har utsatt sin behandling som følge av Frankrike og Nederland sa nei. Nei til EUs skoleringshefte om EU-grunnloven og EUs utvikling 21