Håndtering av legemidler. - en kalkulert risiko. Dyr i medisinens tjenestes.3 Lite papir letter arbeidet. Høy puls i Isdalens.

Et tidsskrift for deg som jobber i Helse Bergen NR3 04 Håndtering av legemidler Dyr i medisinens tjenestes.3 Lite papir letter arbeidet s.10 Høy puls i Isdalens.22 - en kalkulert risiko s.6

En sommerbukett Jeg vil gjerne gi en sommerbukett med rosende ord til alle medarbeidere i Helse Bergen. Det fortjener dere. Vi er inne i en utfordrende tid med omstilling, nedbemanning og store budsjettunderskudd. Mitt ansvar som administrerende direktør i Helse Bergen er å sette ut i praksis de vedtakene som styret fatter. Med de vanskelige økonomiske rammene sykehusene har, betyr det at jeg har brukt mye tid på å snakke om budsjettdisiplin og kostnadskutt den siste tiden. Det har blitt mindre tid enn jeg skulle ønske til å besøke de ulike avdelingene i Helse Bergen. Mindre tid til å prate med ansatte om den hverdagen de har, og sist men ikke minst, se hvordan den store organisasjonen vi alle er en del av, daglig bidrar til at pasientene får den pleie og behandling de har behov for. Men jeg vet det skjer mye positivt ute på avdelingene. Det får jeg stadige rapporter om. Og jeg er stolt hver gang jeg leser artikler eller ser fjernsynsreportasjer om hvordan Helse Bergen har bidratt til å gi pasienter en bedre hverdag. Det er det dere som skal ha æren for. Men det skjer selvsagt også at vi gjør feil, det skal ikke stikkes under en stol. Det får ofte stor oppmerksomhet i mediene, og det er naturlig. Vi har et stort ansvar, og feil kan få katastrofale følger. Det er viktig at vi har et kontinuerlig arbeid i gang for å sikre oss best mulige systemer som kan minske faren for menneskelige feil. Men vi må likevel ikke miste av syne at de aller, aller fleste av de mange hundre tusen pasientene som besøker oss årlig, får en god behandling, både medisinsk og menneskelig. Samtidig som dere klarer dette, er dere med på store omstillinger og effektivisering av driften. Ja, jeg vet at det er tøffe tider for mange. Og jeg vet også at det ikke er alle som er like innstilte på å gå i gang med omstillingsprosessen. Men summen er likevel at det gjøres en formidabel jobb ute i avdelingene. - Alt handler om mennesker. Det handler om at dere greier å se pasientene som det viktigste, tross tøffe tider med omstilling og stramme økonomiske rammer. - Alt handler om mennesker. Alt handler om innsatsen til hver enkelt av dere. Jeg ønsker dere alle en riktig god sommer! Anne Kverneland Bogsnes Administrerende direktør 2 Kristin Hauge Klemsdal Redaktør / journalist / foto Mona Høgli Ansv. redaktør / journalist Frilanser: Hege Fantoft Andreassen Vi i redaksjonen håper du er fornøyd med Hospitalet. Men for at vi skal kunne lage et godt internblad, er vi avhengig av å få vite hva dere lesere synes. Send ros og ris og tips til gode saker til info@helse-bergen.no eller som brev til Informasjonsavdelingen. God lesning! Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør Mona Høgli Redaktør: Informasjonskonsulent Kristin Hauge Klemsdal Redaksjon: Eli Gunnvor Grønsdal & Ole-Christian Amundsen E-post: info@helse-bergen.no Grafisk design: Ole-Christian Amundsen Annonsesalg: Media Bergen Trykk: MGH Grafisk Opplag: 10.500 Informasjonsavdelingen, Helse Bergen 2004 Redaksjon Eli Gunnvor Grønsdal Journalist / foto Ole-Chr. Amundsen Grafisk / foto Gris nummer 2368 er klar. Han skal bidra til at kirurger og sykepleiere får trene på akutte og livstruende skader. Skader de aldri ellers ville få trent seg på. 2368 er med på å redde liv, men det er han uvitende om der han snøfter rundt. Grisete innsats for menneskeheten Tekst & foto: Eli Gunnvor Grønsdal 3

Kursleder og kirurg Kari Schrøder Hansen tegner på tavlen. Det skal forestille en gris. På benkene i Birkhaugsalen sitter lydhøre kirurger, operasjonssykepleiere, anestesileger og anestesisykepleiere fra forholdsvis små sykehus rundt om i Norge. I to dager skal de lære om å stoppe blødninger i forbindelse med stikkskader, trafikkulykker og andre alvorlige hendelser som fremkaller store og livstruende skader. Gris er egnet - Grisen er egnet til å trene seg på fordi den anatomisk sett er svært lik mennesket, sier Schrøder Hansen, mens hun peker og forteller deltagerne hva de skal gjennom av praktiske øvelser. - Nå får dere mulighet til å trene slik at dere tør å gjøre noe når dere får inn pasienter med livstruende skader. Dere vil få anledning til å trene på blødninger både i buk, lunge, hjerte, lever og andre steder i kroppen. Husk at det viktigste er å stoppe blødningen, og å se til at pasienten er ok med hensyn til kroppstemperatur. Dessuten må andre basale funksjoner, for eksempel surhetsgraden i kroppen, være stabil. De store tingene kan pasienten opereres for senere. - Jeg håper å få senket min terskel for å gå løs på slike dramatiske blødninger, sier ortoped Henrik Støren fra Sentralsykehuset i Vestfold. Han er på kurset sammen med andre kirurger og anestesisykepleiere fra samme sykehus. I Dyrestallen I gangen tasser gris nummer 2368 rundt. Den har fått bedøvelse og går litt ustøtt omkring. - Grisen har vært her en hel uke i forkant for å bli kjent med miljøet og folkene rundt, sier veterinær Aurora Brønstad, som har ansvar for alle dyrene i Dyrestallen. - Den er vokst opp på en bondegård i området og skal ende sine dager her hos oss, forteller hun. 2368 tusler fritt rundt og får snuse sin siste lukter. Den grynter fornøyd og liker å bli klødd bak øret. På operasjonsbordet Snart ligger 2368 i narkose på operasjonsbordet. Hele teamet fra Sentralsykehuset i Vestfold ankommer. Fakta om dyr i forskningens tjeneste Alle som skal gjøre forsøk med dyr eller bruke levende dyr i undervisning må innhente spesiell tillatelse. Forsøksdyravdelinger skal være godkjent av forsøksdyrutvalget. De må ha tilknyttet en navngitt veterinær som skal gi råd om stell og behandling av dyrene. I dag er det andre dagen de skal trene på grisen. Denne treningen har vært svært utbytterik for meg. Etter dette er det ingen grunn til ikke å utføre blødningsstopp, sier ortoped Støren. I dag skal han blant annet trene på skader i lever og hjerte. Kursleder Kari påfører grisen en typisk skade. Teamet er i gang. Det jaktes på skaden. Atmosfæren er rolig. Teamet står tett over pasienten. De konfererer med hverandre. Snart oppdager de skadene i leveren og klarer å stoppe blødningen. - Dette var en stor og utfordrende skade, sier Schrøder Hansen, der hun beveger seg mellom for å se hvordan de utfører arbeidet. Tarmene har det ikke helt bra, kommenterer hun. Et bankende hjerte - Hva vil dere øve på? spør hun så. - Dere må benytte sjansen nå som dere har muligheten, sier hun henvendt til teamet. - Vi tar hjertet sist, det er det vanskeligste og mest risikable. Teamet går i gang med å åpne pasientens brystkasse for å få tilgang til det bankende hjertet. Det er ikke nødvendigvis vanskelig å sy på et bankende hjerte, sier Schrøder Hansen. Kirurgene får prøve i tur og orden. Å sy på et bankende hjerte krever trening og konsentrasjon - Det hender en sjelden gang at vi får inn pasienter med stikkskader eller andre skader i hjertet. Uten trening i å sy på et bankende hjerte, er det svært få som tør å begi seg ut på en slik livreddende behandling. Det kreves både trening og mot. Men team Vestfold klarer saken. Kirurg Schrøder Hansen tar frem skalpellen og kursdeltakerne får nye utfordringer. Nå blir de litt stresset igjen, sier hun fornøyd. 2368 har gjort sitt. Etter oppholdet på operasjonsbordet får grisen sovne inn, uvitende om sin heroiske innsats. Fakta om Vivarium og Dyreavdelingene Vivarium er et moderne biomedisinsk forskningssenter, som sammen med dyreavdelingene på Gade og Biologiske Basalfag (BB) utgjør dyreavdelingene ved det Medisinske fakultet ved Universitetet i Bergen. Vivarium har to moderne operasjonsstuer for store dyr bygget og innredet etter samme prinsipp som operasjonsstuer for mennesker. 4 Ved siden av gris brukes mus, rotter og kaniner.

Tekst & foto: Kristin Hauge Klemsdal - Man må ha hodet med seg på medisinrommet. Håndtering av medisiner krever ofte litt regning, sier sykepleier Kjersti Berentsen ved Post 4 på Barneklinikken. Sertifisering skaper trygghet Håndtering av legemidler: En kalkulert Det skal ikke skje, men likevel skjer det altfor ofte. Medisin byttes om, glemmes eller feildoseres. Noen ganger kan det få fatale konsekvenser. Håndtering av legemidler er helsevesenets største sikkerhetsrisiko. - Det er en betydelig underrapportering av mindre alvorlige hendelser knyttet til feilmedisinering, mener overlege Sidsel Aardal, leder for Skadeutvalget i Helse Bergen. Få hendelser rapporteres Skadeutvalget arbeider med saker der avvik har fått eller kunne ha fått konsekvenser for pasienten. I 2003 fikk utvalget inn 346 meldinger. 11 av disse omhandlet medisinering. - Dette er et latterlig lavt tall i forhold til hvor mange pasienter vi behandler, sier Aardal. Bytter om medisin Ifølge overlegen er ombytting av medisiner den vanligste årsaken til feilmedisinering. - Det er utrolig viktig å forsikre seg om at man gir rett medisin til rett pasient, sier hun og viser et utdrag fra skademeldingene. Jeg trodde pasienten var en annen, jeg ga medisin til galt rom 6 og tok feil seng, heter det i noen av forklaringene. - Ansatte i helsevesenet har en travel hverdag, men det er skummelt hvis det blir mye slums. En dag kan det smelle. Vi har veldig gode skriftlige rutiner, så dette går på menneskelige feil. Man kan kanskje kalle det uoppmerksomhet. For eksempel ser vi at dobbeltkontrollene ikke er gode nok. Det tar tid å sjekke ordentlig, men man må ta den tiden som trengs. Når vi har gode rutiner og følger disse, beskytter vi oss selv, sier Aardal. Ønsker god meldekultur Hun mener det er viktig at avdelingene følger opp når det kommer en skademelding. - Avdelingslederen må finne ut hva som har sviktet, og se om det er behov for å endre på rutiner eller gi opplæring. Ansatte som har vært innblandet i episoder hvor noe har gått galt, må få nødvendig hjelp og støtte, sier Aardal, risiko som etterlyser mer åpenhet rundt temaet feilmedisinering. - Det verste er når noe skyves under teppet, mener hun. - Det er krevende for en sjef å skape et miljø hvor det er tillatt å feile. Men det må være lov å innrømme at man er usikker. Vi har arbeidet mye med å begrense feil ved håndtering av legemidler og er blitt bedre til dette de siste årene. Men vi har fremdeles en vei å gå når det gjelder å innrømme at vi gjør feil. De fleste meldingene vi får inn fordeler seg på få avdelinger. Jeg tror ikke at disse avdelingene er dårligere enn de andre. Forklaringen er vel snarere at de har en bedre meldekultur, sier overlege Sidsel Aardal. I 2003 førte feilmedisinering til betydelig personskade hos to pasienter som ble behandlet i Helse Bergen. I 2002 var det tilsvarende tallet en pasient. Kilde: Skadeutvalgets årsmelding S tudier og rapporter viser at barn er spesielt utsatt for feilmedisinering. Ved Barneklinikken, Haukeland Universitetssykehus har man arbeidet systematisk for å hindre feil og avvik de siste 10 årene. - Vi har en grundig opplæring av nyansatte sykepleiere. Målet er at alle skal ha nødvendig kompetanse til å gjennomføre legemiddelhåndtering på en forsvarlig måte. For å dokumentere kunnskapsnivået til den enkelte sykepleier, ble det i fjor tatt i bruk sertifisering i legemiddelhåndtering, der alle kvitterer for eget kunnskapsnivå på et spørreskjema. Spørsmålene kan besvares i grupper, og dette har ført til gode diskusjoner om praksis på postene, forteller assisterende oversykepleier Berit Båtsvik ved Barneklinikken. - Vi har som mange andre avdelinger rutiner for avviksregistrering, men vi mener at sertifisering er et minst like viktig tiltak for å hindre feilmedisinering. Det ansvarliggjør den enkelte sykepleier, og kan fange opp uklare punkter i rutinene før eventuelle feil oppstår. Sykepleierne opplever det som positivt med fokus på legemiddelhåndtering, både av hensyn til pasientsikkerhet, men også for egen trygghet i jobben, sier Berit Båtsvik. I 2003 ble 163 meldinger sendt til Norsk Pasientskade Erstatning (NPE) åtte av disse skyldes feilmedisinering. Året før var det bare to av 143 NPE-meldinger som følge av dette. Kilde: Skadeutvalgets årsmelding De fleste medisinrom har sjekklister som hjelper sykepleierne med å huske på viktige ting når det gjelder medisiner og medisinering. 7

Registrerer avvik I 8 på Intensiven 1997 innførte Intensivavdelingen på Haukeland et system for rapportering av avvik. Formålet var blant annet å finne ut mer om årsakene til feilmedisinering. Tekst: Kristin Hauge Klemsdal Foto: Ole-Christian Amundsen Rapporteringen foregår anonymt, ved at den som oppdager avviket fyller ut et skjema og legger det i en postkasse. Avvik som fører til skade på pasienten meldes som vanlig på skademeldingsskjema. - Våre ansatte har vært positive til dette. De har tillit til at systemet blir brukt for å forbedre, og ikke for å straffe, sier seksjonsoverlege Hans Flaatten, som tok initiativ til registreringen. Han forteller at det hittil er rapportert om 2200 avvik. Rundt 40 prosent er knyttet til medisinering og infusjon. - Nå vet vi mye mer om hva som Seksjonsoverlege Hans Flaatten ved Intersivavdelingen forteller at de ansatte har vært positive til å registrere avvik. skaper avvikene. Når det gjelder feilmedisinering, så er det vanligvis uoppmerksomhet som ligger bak. Mennesker gjør feil, så enkelt er det. Forskning viser at databaserte medikamentforordningssystemer gir en tryggere håndtering av medisiner. Personlig tror jeg dette er løsningen på problemet, sier Flaatten. - Avvik: Mangel på oppfyllelse av spesifisert krav I 2003 fikk ni pasienter mindre alvorlig personskade på grunn av feilmedisinering i Helse Bergen, en pasient mer enn i 2002. Kilde: Skadeutvalgets årsmelding - Underbemanning kan true sikkerheten V ed flere avdelinger og poster i Helse Bergen er det fremdeles vanlig at bare en sykepleier er på vakt om natten. Dermed blir det umulig å utføre dobbeltkontroll av medikamenter. Tekst & foto: Kristin Hauge Klemsdal - Det må karakteriseres som en systemsvikt når det ikke er bemanning nok til at våre sykepleiere kan utføre en forskriftsmessig håndtering av legemidler, sier foretakstillitsvalgt for sykepleierforbundet i Helse Bergen, Britt Sissel Frøyen. - Da jeg jobbet som sykepleier selv for en del år tilbake, var det ikke uvanlig at man var alene som sykepleier vakt. Men de senere årene er kravene til sikkerhet skjerpet. Blant annet skal det utføres dobbeltkontroll ved medisinering. Problemet er at kravene har økt mer enn ressursene, påpeker Frøyen. Hun viser til dokumentasjon som hun har mottatt fra ulike avdelinger, både på Haukeland og fra andre enheter i Helse Bergen. - Jeg får en del tilbakemeldinger om at dobbeltkontroll ikke kan utføres på grunn av at det bare er en sykepleier på vakt. Dette er et såpass stort problem at noe bør gjøres med det. For få dager siden var jeg på møte på en avdeling på Haukeland, og det som kom frem var ganske ille. Jeg må innrømme at jeg er veldig bekymret over situasjonen. Ønsker bedre bemanning - Årsaken til feilmedisinering er verken latskap eller sløvhet, mener Frøyen. - På nattestid er årsaken som oftest - Dessverre er det ikke uvanlig at sykepleiere ikke får utført dobbeltkontroll fordi det bare en en sykepleier på vakt, sier hovedtillitsvalgt for sykepleierforbundet i Helse Bergen, Britt Frøyen. underbemanning, noe som resulterer i at dobbeltkontroller ikke utføres. Man bør jo helst ikke forlate posten når man har ansvaret. Det bør være minst to sykepleiere på vakt hele tiden, slik at man kan kontrollere hverandres arbeid, mener hun. - Om dagen er det flere på vakt, men da kan stort tidspress gjøre det vanskelig å gjennomføre kontrollrutiner. Nøkkelen til å få bukt med feilmedisinering ligger nok i en bedre bemanning, selv om det kanskje virker rart å si dette nå. Vi vet jo alle at det går motsatt vei. Nødvendig med stor årvåkenhet Viseadministrerende direktør Stener Kvinnsland er ansvarlig for kvalitetssystemene i Helse Bergen. - Legemiddelhåndtering representerer en potensiell sikkerhetsrisiko, fastslår han. - Vi har gode systemer og rutiner for håndtering av legemidler. Men det krever at ansatte følger opp. Mange medikamenter har en smal terapeutisk bredde. Det skal lite til før en for lav eller høy dose kan få konsekvenser for pasienten. Derfor kreves det gode rutiner og stor årvåkenhet når man omgås legemidler, sier Kvinnsland. Han tror ikke feilmedisinering er et omfattende problem i Helse Bergen, - Vi er en stor virksomhet og gjør stort sett en god jobb. Men så lenge det gjøres feil, kan vi bli bedre. Dette går på tilrettelegging av gode rutiner, opplæring og at de ansatte følger opp. Vi må i tillegg ha en årvåkenhetskultur når det gjelder håndtering av legemidler. Jeg ser av Skadeutvalgets saker at en del episoder dreier seg om feilmedisinering, derfor må vi ta dette på alvor. I denne sammenhengen vil jeg få understreke hvor viktig det er at feil rapporteres. Poenget er ikke å avstraffe enkeltmennesker, men å avdekke svakheter i rutiner og systemer slik at vi kan gjøre noe med det, sier Kvinnsland, som presiserer at ansvaret for korrekt legemiddelhåndtering hviler på den enkelte helsearbeider. - Dette forutsetter selvfølgelig at retningslinjer finnes og er kjent, og at det er et linjeansvar å påse at disse blir fulgt. Hva mener du om feilmedisinering? Si din mening i debattforumet på Innsiden! 9

- Haukeland Universitetssykehus er et av de første sykehusene i Norge som tar i bruk elektroniske journaler, forteller prosjektleder for skanningprosjektet i Helse Bergen, Bente Saltnes Nedrebø. Den digitale tidsalder har for alvor inntatt Helse Bergen, og omleggingen fra papirjournal til elektronisk pasientjournal er i full gang. Målet er en mer effektiv og trygg kommunikasjon. Tekst & foto: Hege Fantoft Andreassen Lite papir - Formålet med PapirLite sykehus er å opprette et fullt integrert system, med en komplett elektronisk journal, sier Bente Saltnes Nedrebø, prosjektleder for skanningprosjektet i Helse Bergen. Stadig flere avdelinger avslutter nå opprettingen av nye papirjournaler, og som en mellomløsning er det satt i gang skanning av journaler. Diskusjon om ressurser Hittil er det bare Arkivavdelingen som har arbeidet med å skanne historiske journaler. Det kan bli aktuelt å legge til rette for dette på flere avdelinger hvis vi får midler til det, sier Nedrebø. Hun legger ikke skjul på at det er en svært omfattende jobb å skanne allerede opprettete papirjournaler. I disse dager pågår diskusjoner med ledelsen om det kan skaffes ressurser til slik sentral skanning. Vi har ikke ambisjoner om å skanne alt som finnes av papirjournaler, bare de 10 - mindre arbeid som tilhører aktive pasienter, presiserer hun. Haukeland tidlig ute Flere sykehus i landet har planer om å gå over til elektroniske journaler. I vår har vi hatt besøk av Rikshospitalet, Ullevål universitetssykehus og Helse Fonna. De ønsket å se hvordan systemet fungerer. Selv har vi vært på befaring i Arendal. Der er de kommet svært langt med innføringen av fullelektroniske journaler, så vi fikk noen ideer fra dem. St. Olavs Hospital og enkelte andre sykehus er også så smått i gang med skanning, forteller Nedrebø. Fakta om skanningprosjektet: Skanningprosjektet er et ledd i PapirLite sykehus. IT-avdelingen har et tett samarbeid med Arkivavdelingen som har utført all skanning av historiske journaler. I november startet et pilotprosjekt på Medisinsk avdeling. I løpet av våren har skanning også blitt innført på Nevroklinikken, KK, Hjerte-, Hud-, Øye-, Lunge- og Kreftavdelingen. Utover høsten er planen at alle sykehusets avdelinger skal ta i bruk skanning. Fornøyde leger Tekst: Seksjonsoverlege Nina Langeland ved Infeksjonsseksjonen ved Medisinsk avdeling, har erfaring med bruk av fullelektroniske journaler. Seksjonsoverlege Nina Langeland ved Infeksjonsseksjonen på Medisinsk avdeling er flittig bruker av fullelektroniske journaler. Fakta om PapirLite sykehus: Formålet med programmet PapirLite sykehus er å redusere papirbruk og effektivisere rutiner knyttet til pasientjournalen i Helse Bergen. Programmet består av flere prosjekter, blant annet skanning, digital diktering og elektronisk sykepleiedokumentasjon (Spl-IT). Hege Fantoft Andreassen Foto: Ole-Christian Amundsen Jeg er veldig fornøyd med at vi får større tilgang til opplysninger via data, som f.eks. pasienthenvisninger, prøvesvar og analyser som er utført andre steder enn på vår egen avdeling. Dette gjør at vi slipper å ta telefoner hit og dit for å få nødvendig informasjon. Ved bruk av papirjournaler opplevde vi ofte mangel på opplysninger og mye arbeid for å få tak i disse, sier Langeland. Mindre rydding i papir En annen fordel er at oppdateringen av opplysninger er bedre, og at vi slipper å rydde så mye i papirer, sier seksjonsoverlegen, og legger til at det hun nå anser som den ideelle pasient er en som ikke har vært registrert i systemet tidligere. Da slipper vi å forholde oss til gamle journaler, og kan opprette alle data elektronisk. Hun medgir at den nye løsningen likevel ikke går smertefritt. Vi blir nok mer fornøyd jo mer vi får direkte integrert i DokuLive. Foreløpig må vi også bruke mange papirjournaler og da er det tungvindt å måtte logge seg på flere steder og ikke ha alle data samlet. Det går dessuten litt langsomt å bla i elektroniske data, sier hun. Mange fordeler For pasientene vil det nye systemet gi større sikkerhet. Dette er spesielt betryggende for dem med sensitive diagnoser, som ønsker å føle seg trygge på at papirer og journaler ikke er synlige eller kommer på avveie. Legene vil også få bedre oversikt over hver enkelt pasient, noe som kan gi bedre behandling. Alle oppslag i elektronisk journal blir loggført. Dermed kan man se hvem som har vært i journalen, på ulike steder og til ulike tidspunkt. 11

-Den stadige usikkerheten gjør noe med oss. Det gjelder jo fremtiden vår, og vi snakker mye om det, sier Anita Sundli, tillitsvalgt for de 20 sekretærene på Radiologisk avdeling. De tar seg av timebestillinger og alt annet papirarbeid i forbindelse med de ulike radiologiske undersøkelsene. Det er torsdag, og klokken er halv to. Tross tøffere tider og usikkerhet: Torsdagstradisjonen med felleskaffe holdes i hevd. Kanskje er det ekstra viktig i usikre tider å holde fast på slike møteplasser. Kaffe og kake står klart, rundt bordene og pultene summer praten. Denne dagen er det omstillingsprosessen og kravet om at Radiologisk avdeling må redusere med seks årsverk som er temaet. -Det argumenteres med at digitaliseringen i fremtiden vil effektivisere driften. Men det er i fremtiden, ikke akkurat i dag. Jobben må jo gjøres uansett om vi blir færre. Derfor frykter vi at vi får en svært stresset hverdag når arbeidsmengden til hver enkelt øker, sier Torunn Holstad. 12 Tekst: Mona Høgli Foto: Ole-Christian Amundsen - Frykter dårligere arbeidsmiljø Digitalisering og effektivisering. Nedbemanning og omstilling. Sekretærene på Radiologisk avdeling er usikre på hvordan fremtiden blir og hvem som får beholde jobben. Usikkerheten er den samme hos alle. Også frykten for at arbeidsmiljøet skal bli dårligere, at kolleger skal begynne å skule på hverandre: Hvem må gå? Hvem forsøker å innynde seg hos ledelsen? Til tross for usikkerheten er sekretærene fornøyd med informasjonen de har fått underveis. Tillitsvalgte, verneombud og representanter for ulike yrkesgrupper har vært med på idédugnad. -Og vi har fått fortløpende informasjon, forteller verneombud Monica Haugen. Alle har vært på allmøter, eller fått referater fra allmøtene. -Men ennå har vi ikke fått vite konkret hva nedbemanningen vil bety for vår avdeling. Det eneste som er sikkert, er at vi går en usikker fremtid i møte. Vi føler vel litt at merkantilt personale er en spesielt utsatt gruppe. Men noen må jo gjøre denne jobben også, det er ikke alt som kan effektiviseres og digitaliseres, sier tillitsvalgt Anita Sundli. 5Føler du at du blir involvert i omstillingsarbeidet? 1. 2. 3. Hvordan opplever du omstillingen? Får du nok informasjon om det som skjer? Elisabeth Buanes, sekretær ved Øyepoliklinikken, Øyeavdelingen Haukeland 1.- Her hos oss i ekspedisjonen på Øyepoliklinikken skal vi egentlig være tre fulle stillinger, men nå er vi nede i 1 ½ stilling. Vi har to langtidssykemeldte og får ikke inn vikarer på grunn av innsparingene. Det sier seg selv at det er mer å gjøre enn vanlig, og vi er ganske sårbare nå. Egentlig skulle vi ha begynt å skanne pasientjournaler, men det rekker vi ikke. Dermed må skrivestuen ta seg av skanningen, så dette har ringvirkninger. 2. Nei. Men det er vel uansett folk lenger oppe i systemet som tar avgjørelsene her. 3. Ja, det synes jeg. Ledelsen vår informerer etter møter, og jeg finner en del på nettet. Gudveig Spilde, bioingeniør på laboratoriet, Voss sjukehus 1. Jeg er jo redd for at jeg skal miste jobben. Tror ikke jeg har en sikker jobb i fremtiden. 2. Føler ikke at jeg er involvert direkte. Vi på golvet er jo ikke akkurat med på å bestemme hvor det skal skjæres ned. 3. Ja, jeg synes opplysningen er god. Det kommer stadig vekk e-post fra ledelsen her på huset, med informasjon om det som skjer. på gangen om omstilling Vibeke Dreyer, leder for Fysioterapiavdelingen på Barneklinikken, Haukeland 1. - Det føles litt utrygt. Siden jul har Fysioterapiavdelingen som helhet mistet 3,5 stillinger. Vår fremtidige bemanning er også usikker på grunn av nye krav om innsparinger. Fysioterapiavdelingen hadde som første prioritet på virksomhetsplanen å få opprettet en 60 prosent stilling ved Barneklinikken for behandling av barn med den dødelige sykdommen cystisk fibrose. På grunn av innsparingene fikk vi ikke ressurser til dette. Vi opplever at vi har pasienter med behov som ikke blir dekket godt nok på grunn av økonomien. 2. - Ja, vi har deltatt i prosessen hele veien. Det har vært en åpenhet om det som skjer. 3. - Vi er blitt svært godt informert av ledelsen ved Fysioterapiavdelingen hele veien. De har gjort en god jobb, og jeg vil derfor benytte anledningen til å gi en honnør til vår sjeffysioterapeut. Seksjonsoverlege Leif Aanderud, Yrkesmedisinsk avdeling, Haukeland 1. Avdelingen har ubesatte stillinger som medfører lange ventelister, og som helhet blir avdelingen stående på stedet hvil hvis slike innsparinger skal bli permanente. Vår seksjon har en ubesatt assistentlegestilling, og det er nødvendig med et tilsig av friske krefter. Vi føler at administrasjonen gjør en stor innsats for sykehuset, men kveles av nedskjæringskrav. 2. - Det har vært mye møter i forbindelse med nedskjæringene. På ledelsesplan går det mye energi med til dette. Eirik Lindhjem, spesialarbeider og tillitsvalgt ved Sentralforsyningen, Haukeland 1. - Jeg har ikke merket så mye til det ennå. Vi skal snart begynne med ombyggingsarbeid, men det har egentlig ikke med omstillingen å gjøre. Dette går vel mer på nedbemanning, og det rammer ikke oss denne gangen. Sentralforsyning er en liten avdeling, og vi kan ikke miste noen. De siste årene har det blitt stadig mer å gjøre her, uten at bemanningen har økt. 2. - Vi føler vel noen ganger at ting skjer over hodene på oss, og man kan føle seg litt tilsidesatt. I forbindelse med at det skulle nedbemannes har det gått en del rykter om at også vår avdeling ville bli rammet. Folk har vært litt redde for å miste jobben. Det har ødelagt litt og skapt usikkerhet om fremtiden. 3. - Hverdagen er hektisk, og det er ikke alltid det blir tid til å sjekke Intranettet. Det har vært mange møter vedrørende økonomien, men vi får egentlig ikke vite så mye. 3. - Ja, det synes jeg. Både på Intranettet og i Hospitalet er det mye informasjon om hva som foregår. Hva mener du om feilmedisinering? Si din mening i debattforumet på Innsiden! - De ansatte har vært Tekst: Mona Høgli Radiologisk avdeling har fått pålegg om å redusere med seks årsverk i denne runden. - De ansatte har vært usedvanlig lojale i den prosessen vi nå er inne i, sier avdelingsleder Aslak Aslaksen. I alt skal Helse Bergen redusere med 150 årsverk innen nyttår. Det er vedtaket fra styret. Radiologisk avdeling har 187 ansatte og må nå redusere med seks. -Vi har fått beskjed om å redusere med forholdsvis mange årsverk. De skyldes nok at det ligger en mulighet for effektivisering i innføringen av RIS og PACS. Men det er jo en viss usikkerhet knyttet til hvor vidt IT-systemer kan gi den forventede innsparingen så raskt, sier Aslaksen. Avdelingen har nettopp redusert staben og i tillegg lagt om driften slik at det var mulig å bemanne en ny MR-maskin og et nytt ultralydlaboratorium uten å øke antall ansatte. De seks årsverkene det nå gjelder, kommer på toppen av disse. -Jeg har hele veien vært opptatt av at dette skal foregå på en skikkelig måte. Vi startet prosessen med workshop hvor lederne og de tillitsvalgte var med. Der kom det mange innspill til ulike måter å rasjonalisere lojale driften på, innspill som jeg har tenkt å bruke. Underveis bruker jeg mye møter for å holde de ansatte informert. Jeg har tro på direkte kommunikasjon, å bruke meg selv. Skriftlig informasjon blir så lett misforstått, jeg liker best å formidle det muntlig. Men vi bruker også Intranettet vårt som informasjonskanal, sier Aslaksen. Han berømmer de ansatte for at de har vært lojale medspillere i prosessen. -Både lederne og de tillitsvalgte har vært gode samarbeidspartnere. Men til syvende og sist er det mitt ansvar, og det blir jeg som må skjære igjennom og bestemme hvor disse årsverkene skal tas, sier Aslaksen. Å være leder i en nedbemanningstid er ingen ønskesituasjon. -Nei, det er klart det er vanskelig å stå på allmøter og informere om dette. Det er vanskelig å se folk i øynene og si at vi håper dette skal ordnes ved naturlig avgang, og at eventuelle overtallige vil bli omplassert. Særlig med tanke på at alle avdelinger skal omplassere. Prosessen tar tid, og det blir mye usikkerhet mens det står på. Jeg forstår godt at de ansatte er usikre. Dette er ikke kjekt for noen parter, men med den økonomiske situasjonen Helse Bergen er inne i, så må vi ta denne omstillingsprosessen, sier Aslaksen. 13 omstilling

Et brennende helvete Brannmannen Kenneth er omgitt av flammer. Han vet ikke lenger hvor han er. Kjenner bare en intens brennende smerte bre seg over hele kroppen. Han ser at noe drypper, det er hjelmen som smelter. Kenneth tror hans siste time er kommet. Tekst: Eli Gunnvor Grønsdal På Poliklinikk for Plastikkirurgi sitter Kenneth Wangen (31) og forteller om sitt livs mareritt. I dag er han inne til kontroll. En ung tobarnspappa fra Lillestrøm. Det eneste godt synlige bevis på det han har gjennomgått er spesialhanskene han har på seg. Han tar av seg den ene hansken, og til syne kommer en hånd der det ytterste laget med hud er borte. Borte er også fingertupper. Fingrene er nærmest grodd sammen. - Mens det brant som verst rundt meg, tok jeg av meg hansken for å klare å 14 trykke på alarmknappen jeg hadde på innsiden av jakken, forteller Kenneth. Det ødela hånden, men reddet livet hans. Familie savnet Det var en sommerdag i fjor at brannalarmen gikk. Et kombinert industri og bolighus sto i full fyr. En familie var savnet. Kenneth, som er utdannet røykdykker, gikk inn i det brennende huset. Plutselig hører han et kraftig smell. - Jeg ser en flammevegg kommer mot meg, og snur meg for å gå ned. Så faller jeg i trappen. I løpet av noen sekunder begynner det å svi over hele kroppen, og jeg er sikker på at jeg skal dø. Ønsker å dø Kenneth setter seg på huk. Som røykdykker vet han at bør oppholde seg lengst ned mot gulvet. - Det brant over alt. Jeg tittet ned på gulvet og oppdaget at skoene mine var smeltet! Kenneth klarer å få av seg hansken og trykker på alarmen på innsiden av jakken. Kort tid etter dukker en kollega opp og får dratt ham med seg ut. - Han kom akkurat tidsnok til å redde livet mitt. På dette stadiet vurderte jeg å ta av meg masken for å få en rask slutt på det hele. Ut av branninfernoet Kenneths kollegaer tar imot ham, men har ennå ikke oppfattet hvor skadet han er. - Jeg kjenner ikke hendene mine og løper til en brannbil. Der river jeg til meg alt av vann og kraner. Kenneth klarer ikke å få av seg jakken. Ambulansepersonell hjelper han. - Jeg så på ansiktene at dette ikke var hverdagskost. Det var tydelig at det de så var det rene marerittet. Og det skulle vise seg riktig. Kenneth var brent på 70 prosent av kroppen. 28 prosent 3. grads forbrenning. Skar opp uten bedøvelse Kenneth ble fraktet til Akershus universitetssykehus. - Jeg husker at to sykepleiere holdt meg nede mens den ene skar opp hånden min uten bedøvelse! Det var utrolig smertefullt, men reddet trolig hånden min fra amputasjon. Deretter blir Kenneth dopet ned og fløyet til Brannskadeavsnittet. Han våkner etter en uke. - Jeg husker ikke noe fra den første tiden. Jeg var nær ved å dø flere ganger, og familien ble forberedt på det verste. Takknemlig for behandlingen - Jeg vil påstå at hadde det ikke vært for Brannskadeavsnittet hadde jeg ikke sittet her i dag. Plastikkirurg Hallvard Vindenes og teamet hans lot ingenting være uprøvd. Jeg er dem evig takknemlig, sier Kenneth. Støtten fra kolleger og arbeidsgiveren Nedre Romerike brann -og redningsvesen har også vært viktig. - Gutta på jobben har hjulpet meg og har en enorm guts på å få meg tilbake. På spørsmål om han virkelig ønsker seg tilbake til brannvesenet svarer han: - Mitt mål er å bli kroppslig rustet til å kunne jobbe som røykdykker. Jeg vil nemlig ha muligheten til selv å takke nei til jobben. Travle timer Tore for Tekst og foto: Hege Fantoft Andreassen - I løpet av dagen kan det bli litt mye frem og tilbake og ut og inn. Du får henge med så godt du kan, sier bioingeniør Tore Eikeland, og viser vei gjennom blodbank og kjølerom. 15

- Det meste går automatisk etter 25 år i samme yrke. Blodgiverne er i trygge hender når Tore skal tappe. Klokken har knapt passert 9.00. Ved laboratoriet på Voss sjukehus er arbeidsdagen allerede godt i gang. Tore tar meg med til plasmapressen, og finner frem en gjennomsiktig blodpose som presses hardt sammen i maskinen. Han viser entusiastisk hvordan plasma og blod skilles ut i hver sine slanger og poser, før de veies og registreres på pc. Plasmaposene hurtigfryses i et kar med minus 35 graders sprit. Blodet derimot skal aldri fryses, men plasseres i lagerskapet. Du lærer mye nytt i dag, kommenterer Tore og ler. Vi går til fryseboksen, hvor det ligger dypfryst plasma fra Østerrike, nøye sortert etter blodtype. Det går fort unna når trente hender kutter slanger og printer strekkoder. Gode rutiner - Jeg er glad vi har en turnusordning her ved laboratoriet. Selv om det meste går automatisk etter alle årene her, så skjer det mye nytt. Derfor er det viktig med jevnlige oppdateringer, sier Tore. Han klistrer merkelapper på blodposene, vel vitende om hvor katastrofalt det kan være å registrere, måle eller blande feil. - Vi har knallharde rutiner, og systemer og maskiner er gode, forsikrer han. Tores arbeidsdager begynner vanligvis med en runde hos pasientene, hvor det tas blodprøver etter bestillinger laboratoriet får inn. I dag må han likevel ut igjen på et ekstra oppdrag like før lunsj. Kom, vi skal ned på sengeposten, sier han og tar med seg en liten kurv før han raskt er ute av døren. På oppdrag med blodprøvekurv Oppi her er alt jeg trenger. Han peker på nåler, slanger og en rekke fargerike reagensrør som systematisk er plassert i blodprøvekurven, og forklarer meg om forskjellen på rørene og internasjonale fargekoder. Målrettet går han gjennom sengeposten og banker forsiktig på en dør. Innenfor ligger en eldre dame i sengen, som tydelig gjenkjenner Tore fra dagen i forveien. Uten å nøle strekker hun ut armen og lar seg stikke. Tore setter seg ned, slår av en prat, og utfører jobben med største ro. Så er det tid for lunsj. Tore og damene samles på laboratoriets pauserom. Her traktes kaffe og kokes tevann. Trives blant damene Tore har jobbet på laboratoriet på Voss sjukehus i 25 år. Etter ti år fikk han lederansvar og har siden vært sjef for åtte damer. Men hva synes han om å være avdelingens eneste mann? Veel, jeg overlever, smiler han brydd, men legger fort til at han ikke tenker mye over det. Etter mange år er det blitt en vane, og fordi det blir mye fagprat, opplever han ikke det store savnet etter mannlige kolleger. Foruten enkelte sommervikarer, har han bestandig vært eneste mann på laboratoriet. En uforstyrret lunsj er imidlertid fremmed for de laboratorieansatte. Det piper i klokker og ringer i telefoner. Litt ut og inn, og avbrutte samtaler. Nå må jeg ta meg tid til litt kontorarbeid, sier Tore etter at matpakken er unnagjort. Som sjef blir det mye arbeid foran pc en. Foruten verv i styrings- og prosjektgrupper, har han ansvar for bestillinger og innkjøp. Han forteller at det ofte blir vanskelig å avgjøre hva han skal prioritere, og at papirarbeidet gjerne kommer i andre rekke. Å være en del av turnusordningen krever også sitt. Blodtypereagens på ville veier Tore, vi er tom for blodtypereagens! Et lyst hode dukker frem i døråpningen, og labsjefen får et nytt problem å løse. Han rister oppgitt på hodet, gnir seg i øynene. Du skjønner firmaet vi får blodtypereagens fra, gjorde en feil her forleden. Vår bestilling ble sendt til Finnmark, og vi har fått varene som egentlig skulle til sykehuset i Hammerfest. Så nå er vi altså tomme. Han snur seg kjapt rundt, tar en telefon og diskuterer seg frem til en nødløsning. Så fortsetter han å fortelle meg om arbeidsoppgaver og en blodbank-konferanse han deltok på i Tromsø. Men vi avbrytes igjen. Tooore, kan du hjelpe til her ute? Så bærer det tilbake til blodbanken. Bra med korte avstander. Voss sjukehus har heldigvis ingen uendelig lange korridorer eller fulle heiser. Tempoet er avslappet og stemningen god. Tore smiler og hilser på de hvitkledde vi passerer i gangen. Trofaste blodgivere Det er egentlig ikke min uke i blodbanken, men jeg må ta en ekstra turn, hjelpe til litt hvis det trengs, sier Tore. Hjemmevant henter han instrumenter fra skuffer og skap, flytter seg fra den ene pc en til den andre, plotter inn og printer ut. I gjennomsnitt har sykehuset besøk av fire til fem blodgivere hver dag. En gammel traver sitter og venter. Tore måler blodprosenten hans og gjør klar slanger og blodposer. Han registrerer giveren i databasen og påpeker at han i dag er her for 48. gang. Har du fått sølvnålen? spør han og ser nesten litt bekymret ut. Det tar seg ikke ut å glemme å gjøre stas på en pålitelig giver. Det nikkes bekreftende fra liggestolen. Sølvnålen deles ut etter 40 gangers tapping, og Tore slår fast at det er blitt gitt bort en del av dem. Blodgiverne er trofaste, mange har kommet regelmessig i en årrekke. 450 milliliter blod tappes og veies. Mens giveren etterpå slapper av med en brus, går Tore bort til et stort dobbeltskap. FÆRØYENE OG SHETLAND PÅ EN UKE NYHET! Hva vil du ha i dag da? Håndklær og paraplyer, sekker og kopper kan skimtes i hyllene. Det vanker alltid en påskjønnelse fra blodbanken. Han finner frem en polstret lue med øreklaffer. Denne er grei vettu, fin å ha på hytten. Det prøves og nikkes. Jo, det blir en lue denne gangen. Varierte oppgaver og godt samhold Det er på tide å gi travle Tore litt tid på kontoret igjen. Her på labben er vi en tett gruppe med godt samarbeid, det setter jeg stor pris på. Det er veldig ålreit å være en del av en helhet, der vi diagnostiserer og følger opp pasientene. Jeg har opplevd en del episoder hvor det var helt avgjørende for en pasient å få blod så raskt som mulig. I slike tilfeller får jeg virkelig følelsen av at jobben min er betydningsfull. Å jobbe på et lite sykehus gir også god oversikt, det meste er innen rekkevidde og dagene er varierte og allsidige, smiler Tore. Nå kan du oppleve både Færøyene og Shetland på en uke. Du får 2 netter på Færøyene, 3 på Shetland og 2 om bord i cruisefergen Norröna. Hotell med frokost er inkludert begge steder. HVER TIRSDAG I HELE SOMMER! Priseksempler pr pers. med reise og hotell: Lavsesong: Med innv. 4- sengs lugar kr 4.590. Med utv.2- sengs lugar kr.5.230. Høysesong: Med innv. 4- sengs lugarkr 5.160. Med utv.2- sengs lugar kr.5.990. Tillegg for enkeltrom på hotellene: kr.1.320. Ta bilen med for kr.900 i lavses. og kr.1.200 i høyses. www.smyril-line.no 55 59 65 20 Norge - Danmark - Shetland - Færøyene - Island 17

- Ungene fikk slite av meg håret Ute i solskinnet på Sentralblokkens takterrasse treffer vi Vidar. Han går litt målløst omkring med cellegiften i en pose hengende i et stativ. Vidar har kreft. Vidar har tre små barn. Barna er Vidars pårørende. rot i virkeligheten. Derfor er det svært viktig at ungene får konkret og forståelig informasjon både om sykdommen og om utsiktene fremover. Barn er velkommen Noen foreldre oppholder seg over lengre tid på Kreftavdelingen. - Det er viktig at også barna får et trygt forhold til stedet hvor mamma eller pappa oppholder seg. Vi vil vise at barn og unge er velkomne og har innredet et tidligere pasientrom til et sted hvor ungene kan spille, lese, se TV eller video eller bare være sammen med foreldre eller personale. Noen ganger baker vi pizza eller finner på andre hyggelig ting på avdelingen. Aleneforeldre får også kreft Anne Lise Elholm nevner spesielt foreldre som er alene om omsorgen når de blir syke. - Dette er en gruppe som kanskje ikke har så stort nettverk. Noen trenger avlastningsforeldre i en periode, eller andre former for støtte og hjelp. Kreftforeningen er en god samarbeidspartner i forhold til denne foreldregruppen. I tillegg samarbeider vi også med Sosionomavdelingen. På Montebello Sykepleieren på Kreftavdelingen brenner for å hjelpe barn kreftrammede familier. Annenhver sommer arbeider hun som gruppeleder på Montebello. Hit kommer familier fra hele landet som har opplevd at en av foreldrene har fått diagnosen kreft. - Jeg har fått god trening i å være åpen og ærlig, og pirker stadig borti både personale og pasientene slik at barna blir ivaretatt. Samtidig skal vi også trø varsomt i slike tilfeller. Vi må lytte oss frem til hva hver enkelt familie har behov for og vi må respektere de valg de gjør, sier Anne Lise Elholm.. Tekst & foto: Eli Gunnvor Grønsdal Vidar ble første gang syk for 16 år siden. Diagnosen var lymfekreft. Nå har han fått en annen type kreft (sarkom), som følge av strålingen han ble utsatt for. Sist har var syk hadde Vidar bare seg selv å tenke på. Nå må han ta hensyn til at han er pappa til tre små barn. - Vi har valgt å være svært åpne med ungene som nå er ett, tre og seks år gamle, sier Vidar. Han forteller at barnas bestemor døde av kreft, slik at barna allerede var kjent med sykehuset. - Den eldste datteren vår var med da bestemoren døde. Det var en lørdag. Påfølgende tirsdag startet jeg behandling med cellegift. Dette var selvfølgelig tøft for henne, så vi måtte forklare at noen også ble frisk av kreft. Fikk hjelp - Vi ønsket å få litt veiledning om hvordan vi best mulig skulle ivareta ungene i en slik situasjon. Derfor henvendte vi oss til sykepleier Anne Lise Elholm, som var kontaktperson når det gjelder barn som pårørende på min avdeling. I tillegg har Kreftforeningen inne i bildet, forteller Vidar. Vi hadde flere samtaler med både Anne Lise og Kreftforeningen, og de stilte også opp på skolen for å fortelle hvordan situasjonen var og hvordan skolen kunne håndtere det inntrufne. Kjemomannen Casper Vidars barn fikk blant annet se i boken om Kjemomannen Casper. Denne lille boken forklarer ungene hvordan cellegiften (Kjemomannen) spiser kreftceller. - Plutselig ble hele sykdommen bare stas, men skuffelsen ble stor da de kom for å se da jeg fikk cellegift. De kunne slett ikke se Kjemomannen Casper gjennom slangen, smiler Vidar. Fikk slite av pappas hår Allerede etter første cellegiftkur mistet Vidar håret. - Ungene var med i hele prosessen. De fikk lov til å slite av meg håret når det allikevel skulle falle av. Vi har hele tiden valgt å være åpne både ovenfor ungene og omgivelsene. Jeg tror det har resultert i at vi nå har unger som stoler på oss voksne. Vidar forteller at det ser lyst ut med hensyn til å bli frisk. - Jeg har en god prognose. Det er ingen tegn til spredning, så det skal nok gå bra også denne gangen, sier trebarnspappaen Vidar. Barn som pårørende Anne Lise Elholm er en av pådriverne når det gjelder prosjektet Barn som pårørende på Kreftavdelingen post 2 syd på Haukeland. - Vi har jobbet med å få personalet til å SE ungene til pasientene. Nå føler vi at arbeidet begynner å bære frukter, forteller Elholm. - Hver pasient får en kontaktperson, som har som ansvar å kartlegge eventuelle barn og deres situasjon. Det er dessverre ikke alltid at foreldrene ønsker hjelp til å ivareta ungene. Jeg husker godt de ungene som fikk beskjed om at mamma har bare litt vondt i magen. To måneder senere, døde hun. Mye tabu og mystikk Elholm forteller at barn som opplever at mamma eller pappa får kreft, ofte assosierer ordet kreft med død. - Unger har en egen evne til å forestille seg ting basert på fantasi og med liten 18

Godt jobbet! april, mai & juni 2004 Kjenner du en hverdagshelt? En eller annen som gir litt ekstra av seg selv til glede for pasienter eller kolleger? Hver måned skal vi nå gi Godt jobbet! -prisen til en ansatt i Helse Bergen. Prisen består av diplom til å henge på veggen, bilde i Hospitalet og et eksemplar av de svært eksklusive Godt jobbet! -krusene! Kandidater til Godt jobbet! sendes til info@helse-bergen.no. Vi trenger navn, avdeling og selvsagt en god begrunnelse for hvorfor akkurat denne medarbeideren fortjener Godt jobbet! -prisen. Trond Høstmark MAI APRIL Overmontør, Elektrogruppen Teknisk avdeling Fra XXXXXX: Er ikke Trond Høstmark en verdig kandidat til Godt jobbet-tittelen??? Alltid positiv, prøver i det lengste å få ting til, sitter igjen hver dag for bare å bli ferdig... Mer kan nevnes, problemet jeg kan komme opp i er at jeg setter en foran andre... Godt jobbet! Karin Grung Førstekonsulent Serviceseksjonen, Pers. og organisasjonsavdelingen Godt jobbet! Fra XXXXXX: Karin har lang arbeidserfaring og høyt kunnskapsnivå som brukes til å finne løsninger som gagner arbeidstakere og arbeidsgiver. Hun viser interesse for alle yrkesgrupper, formulerer seg godt og lettforståelig både skriftlig og muntlig, har godt humør og er lett og samarbeide med. Kari setter seg alltid godt inn i sakene hun arbeider med og er en person som verdsettes høyt på sykehuset. Godt jobbet! JUNI Berit Anita Larsen Kontorsjef Klinikk for Hode-hals Fra XXXXXX: Berit Anita har jobbet her i over 25 år. Hun er alltid til å stole på, hun har godt humør og stor arbeidskapasitet. Berit Anita prøver alltid å finne løsninger og er en motiverende person. Hun kommuniserer med alle og er lojal mot alt og alle, til og med budsjettet... Vi henter avfallet på Haukeland Universitetssykehus BIR Bedrift AS Møllendalsveien 31 5009 Bergen Tlf.: 815 33 030 Fax: 55 29 58 48 e-mail: bedrift@bir.no 21

Hva er det som får en gjeng haukelandsatte i sin beste alder til å slite seg opp bakkene i Isdalen tre ganger i uken, i allslags vær, året rundt? Hospitalet ble med på trening for å finne svaret. Høy puls i Isdalen Tekst & foto: Kristin Hauge Klemsdal Ved bommen nedenfor Svartediket står en gjeng og småprater. De fleste er kledd i blått treningstøy. Klokken er blitt 16.20, og tiden er inne for å starte på den første av ukens tre økter. Gjengen samler seg i en halvsirkel rundt trener Bjørn Ove Mæhle, som til daglig er overlege på Patologen. - Har alle fått den nye treningsplanen? Den skal vi følge frem til uke 35. Dere vil se at det blir mindre full-fart løping utover sommeren, sier treneren. - I dag satser vi på 4 x 400 meter etter oppvarmingen. Den siste gangen løper vi uten håndveske, kommenterer han. Gode resultater HSI-løperne gjør det bra i konkurranser. Spesielt har de kvinnelige løperne utmerket seg. Holmenkollstafetten er årets sportslige høydepunkt, og i år vant damene i klassen for bedriftsidrettslag for 14. gang. - Det å vinne Holmenkollstafetten handler om å arbeide langsiktig. Det er utrolig hvilken treningseffekt man kan få av folk som er litt opp i årene, sier Bjørn. Han har lang erfaring med å få folk i gang, og vet hva han snakker om. - De fleste som er med hos oss har begynt å løpe i voksen alder. På grunn av at vi gjør det bra, har vi fått et slags elitestempel på oss. Det vil vi gjerne bli kvitt. Alle er velkommen på treningene våre, understreker Bjørn. - Vi tar godt vare på de nye og er veldig strenge med at de ikke får slite seg ut. Noen ganger tar det litt tid før fremgangen kommer. Men den kommer. Nesten som familie I Isdalen er oppvarmingen over og de første 400 meter tilbakelagt. Nå venter enda ny 400 meter med intervalltrening. På tross av den krevende treningen har løperne nok luft igjen i lungene til å prate i de små pausene, og smilene sitter løst. - Treningene her i Isdalen er blitt et sosialt samlingspunkt. For mange er løpegruppen nesten som familie. Vi tar vare på hverandre og har et veldig bra samhold. Dette er nok en viktig grunn til at folk er med år etter år, sier Marit Vorland, sekretær ved Sentraloperasjonen på Haukeland. I idrettssammenheng er hun leder for friidrettsgruppen i HSI og fast innslag på løpetreningene. Marit Vorland (t.v.) og Anna Ersland er bitt av løpebasillen Allianser knyttes Trener Bjørn mener mye av forklaringen på det gode sosiale miljøet ligger i at gruppen har fellestreninger. - Vi må ha guttene og jentene sammen. Det er halve moroen, og det eneste fornuftige. De beste jentene får god drahjelp av guttene. Dessuten har vi en del sosiale aktiviteter utenom trening. Man blir kjent med folk fra ulike miljø på Haukeland, og på jobb er det lettere å ta kontakt når man kjenner noen rundt om i systemet. For mange av dem som ikke har stiftet familie er løpegruppen en viktig del av nettverket. Faktisk har vi en del par som har truffet hverandre her, sier Bjørn og smiler lurt. Treningsglede For tiden teller løpegruppen rundt 50 medlemmer. Det er omtrent like mange kvinner som menn, og aldersmessig er det en spredning fra tjueårene til rundt 60. - Selv om vi er i god form, så er vi det på ulike alderstrinn. Her er det alltid noen å matche seg med, kommenterer Kjell Johannesen, på vei bort til resten av gjengen. Nå venter siste intervall. Klar, kjør! ropes det. Vi er i gang igjen. Trener Bjørn følger med fra sidelinjen. - Å, kom igjen no! roper Bjørn. Han klapper ivrig i hendene for å få opp tempoet. - Så legger vi bort håndvesken! Løperne gir alt på siste 400 meter. De løper så grusen spruter. Så kan de endelig puste ut. Treningen er over, og vi går tilbake til bommen. Løperne er svette og fornøyde med dagens prestasjon. - Du må få med at Bjørn er en fantastisk trener. Han har gjort en utrolig innsats her i mange år, sier Anna Ersland, som har trent med løpegruppen i 18 år. Etter treningsøkten er det litt tøyning for dem som ikke allerede er dratt hjem. Om to dager er det bare å møte opp på samme sted til samme tid. Har du lyst til å trene med løpegruppen? Kontakt med trener Bjørn Ove Mæhle tlf: 55972566 eller møt opp ved bommen i Isdalen mandag, onsdag eller fredag kl. 16.20. Du finner også informasjon på Intranettet til Helse Bergen. Klikk deg inn på lag og foreninger. Under trim, trening og trivsel finner du linken til friidrettsgruppen. 23