«Den besværlige virkeligheten»

«Den besværlige virkeligheten» Norske bedrifters erfaringer fra næringsvirksomhet i Nordvest-Russland 1990-2010 Har Russland forandret seg, eller har vår forståelse av Russland forbedret seg? Bjørn Celilus DnBNor Monchebank

R U S S L A N D Kristin Høiby Partner i Sherpa Konsult a.s. har arbeidet med Russland siden 1987, og på fulltid som rådgiver for norske bedrifter og myndigheter siden 1992. Hoved-arbeidsområdet har vært Nordvest-Russland, med prosjekter knyttet til grensekryssende norsk-russisk regionalt samarbeid og forretningsutvikling. Hun har vært markedsdirektør og administrerende direktør i Storvik & Co AS i Kirkenes og Murmansk fra 1993 og fram til 2005. Bare avbrutt av et år 1994-95, da hun var engasjert av Utenriksdepartementet som konsul ved Kgl.norsk generalkonsulatet i Murmansk. Siden 2005 har hun vært partner og daglig leder av Sherpa Konsult a.s i Oslo. Kristin Høiby har vært prosjektansvarlig for denne rapporten. Ulrich Kreuzenbeck Partner i OOO Flait Group i Murmansk, har siden 1994 arbeidet med forskjellige Russland-relaterte prosjekter, i begynnelsen med utgangspunkt i sitt hjemland Tyskland. Han har vært direktør i selskapet siden 2001 og flyttet til Murmansk i 2002. Selskapet jobber med å organisere reiser til Russland og er tilrettelegger for konferanser, seminarer og events for norske, finske og russiske oppdragsgivere. Han har vært med å etablere flere bedrifter i Murmansk. Firmaet er også involvert i hotellprosjekter i Murmansk-regionen. Ulrich Kreuzenbeck er utgiver av internettavisene russland.ru og Murmansk&Shtokman News, er styremedlem i FIBA Murmansk (Foreign Investors Business Association) og har sekretariatsansvar for NBA Murmansk (Norwegian Business Association). Han er med-forfatter av rapporten. Rapporten er støttet av

Innholdsfortegnelse Forord... 3 1.0 Innledning... 7 2.0 Arbeidsform... 8 3.0 Politikk og økonomi i periodene 1990-1998/2000 og 2000-2010... 8 3.1 Grensene åpnes, fra begeistring til økonomisk krakk 1990-1998/2000... 8 3.1.1 Første generasjon med forretningsinitiativer i Nordvest-Russland... 9 3.1.2 Turbulent tid, politisk og økonomisk... 12 3.2 Russland på offensiven 2000-2010... 14 3.2.1 Den andre generasjon med forretningsinitiativer i Nordvest-Russland... 15 3.2.2 Øvrige nordiske aktører... 15 4.0 Norske bedrifters erfaringer med det russiske samfunn og forretningsvirksomhet... 15 4.1 Den uformelle praksis... 15 4.2 Den russiske skyggeøkonomi... 17 4.2.1 Underrapportering av lønn... 17 4.2.2 Regnskap og banktransaksjoner... 18 4.2.3 Korrupsjon og kompromat... 19 4.2.4 Selskapsstruktur og minoritetsaksjonærers avgjørende innflytelse... 21 4.3 Arbeidsvilkår og forholdet til de ansatte... 22 4.4 Godkjenninger og HMS bestemmelser... 23 4.5 De russiske domstoler, «En svale gjør ingen sommer»... 24 4.5.1 Begrensninger i utlendingers rett til å eie tomter i grensesonen... 25 4.6 Visum, arbeidstillatelser, registrering av opphold... 25 5.0 Tendenser fremover... 27 5.1 Den nye generasjon russiske arbeidstakere og bedrifter... 27 5.2 Russisk økonomi og politikk i 2011-2012... 27 5.3 Små og mellomstore bedrifter i Russland... 28 6.0 Oppsummering... 29

Forord Det er snart 20 år siden Sovjetunionen gikk i oppløsning, kommunismen forsvant og det største landet som oppstod tok tilbake det gamle navnet fra før 1917 - Russland. Det nye landet Russland åpnet for kapitalisme og ønsket utenlandske investeringer velkomne. Starten ble ikke bra! Kaotisk privatisering og manglende lov-/regelverk førte til at enorme verdier tilfalt få hender, tilnærmet lovløshet, og ingen påregnelighet i rammebetingelser for de utenlandske investorene som turte å satse i dette kaoset. Denne rapporten, skrevet av Kristin Høiby og Ulrich Kreuzenbeck, beskriver utviklingen fra kaoset til det Russland vi ser i dag. Perspektivet er sett med norsk næringslivs øyne med innspill fra representanter fra det næringslivet som har prøvd bedriftsetableringer i denne perioden. Noen har lykkes godt. Men det er ingen hemmelighet at svært mange av erfaringene ikke har vært vellykkede. Mye tid, kapital og andre ressurser har vært brukt på russlandsprosjekter som har endt med tilbaketrekning og store tap. I tillegg til å si noe om hva som har gått galt, er intensjonen i rapporten å si noe om hvorfor det gikk galt og å gi noen guidelines på hva som kan gjøres for å lykkes bedre. Offentlige aktører med statlig og delvis lokal kapital har vært engasjerte medspillere i den norske næringslivssatsingen i Nordvest-Russland. Finnmark Fylke har gitt mye finansiell bistand til bedrifter og prosjekter og deltatt aktivt i viktig relasjonsbygging i Nordvest-Russland. Dette har både bidratt til å åpne muligheter for norske bedrifter og til å løse oppståtte problemer. Innovasjon Norge Finnmark har støttet flere finnmarksbedrifter i sin satsing østover. Innovasjon Norges kontorer i Moskva og St. Petersburg og Murmansk (finansiert av Det norske utenriksdepartementet) har bidratt med rådgivning, døråpningsfunksjoner og annen bistand til den norske næringslivssatsingen. Innovasjon Norge FOND har finansiert ca. 100 forprosjekter og investert i 16 bedrifter med Nordvest-Russlandssatsing. Også Barentssekretariatet, utenriksdepartementet og andre norske og nordiske offentlig finansierte aktører har bidratt. Det er få norske etableringsprosjekter i Nordvest-Russland som ikke har fått en eller annen norsk offentlig bistand i satsingen. Men som sagt; veldig mye av næringslivssatsingen har ikke vært vellykket. Finnmark Fylkeskommune og Innovasjon Norge FOND har derfor valg å sponse utarbeidingen av denne rapporten. Ikke med formål å skremme potensielle nye bedrifter fra å satse i Russland, men for å gjøre leserne av denne rapporten mer forberedt på virkeligheten man møter i Russland. Husk: Det er ingen lov som sier at man må gjøre de samme feilene igjen og igjen. Til slutt; det viktigste er å forstå at russisk kultur og mentalitet er vesentlig forskjellig fra vår typiske norske. Jeg har gjort meg en egen refleksjon som illustrerer dette: Russiske bilførere legger stor energi i ikke å bruke bilbelte uten å høre varselalarmer fra bilen eller å bli stoppet av politiet. Beltene kan være trukket bak bilsetet og ned i festeanordningen, noen kobler ut den bråkete alarmen, og noen kjøper en T-skjorte med trykk som illuderer bilbelte korrekt påsatt. Men ingen tør å vri om bilnøkkelen uten minst 3 små ikoner på dashbordet. Lykke til med lesningen! Erik Welle-Watne Direktør Innovasjon Norge FOND 3

Forord Nordområdepolitikk er blitt et begrep som brukes i mange sammenhenger. Finnmark ligger i hjertet av nordområdene. I Finnmark møter Norge Russland. Mange utfordringer i vårt internasjonale samarbeid kommer her til syne. Finnmark fylkeskommune har som mål å føre en aktiv, regional utenrikspolitikk. Nordområdesatsing er også regional utvikling. Som regionens viktigste utviklingsaktør er det viktig å være bevisst det internasjonale elementet i utviklingsarbeidet. Dette utenrikspolitiske engasjementet vil Finnmark fylkeskommune utvikle og styrke. Regjeringen Stoltenberg gjorde nordområdene til sitt viktigste strategiske satsingsområde allerede i 2005. Denne intensjonen videreføres i Stortingsmeld. Nr. 7 Nordområdene visjon og virkemidler. Det er et faktum at interessen for verdens nordligste regioner fortsetter å øke. Regjeringens ambisjon er å ligge i forkant av denne utviklingen. Finnmark fylkeskommune skal være en samarbeidspartner for regjeringen i dette arbeidet. Kunnskap på alle områder er nøkkelordet i nordområdesatsingen. Dette er også viktig når det gjelder næringssamarbeidet. Enten det dreier seg om petroleumsaktivitet, marin næringsvirksomhet, mineralvirksomhet eller reiseliv vil kunnskapsinnhenting- og forståelse stå sentralt. Det å bevege seg over grenser har tradisjonelt vært et nasjonalt anliggende. De siste årenes utvikling med rask globalisering og økt fokus på nordområdene har gjort Finnmark fylkeskommune til en aktiv utøver av utenrikspolitikk på regionalt nivå. Finnmark fylkeskommune har gjennom regjeringens satsing på nordområdene fått en mer formell rolle i dette arbeidet. I tillegg har våre lange tradisjoner og nære vennskap med Nordvest Russland gitt oss et godt utgangspunkt i forhold til kommende utvikling i norsk og russisk del av Barentsregionen. I rapporten Den besværlige virkeligheten sies det blant annet i innledningskapittelet: Russland har siden 1990 vært gjennom mange reformer og reformprosesser. I tilknytning til overgangen fra plan til markedsøkonomi har man måttet endre store deler av lovgivningen knyttet til blant annet privat eiendomsrett, banklovgivning, skattelovgivning, konkurslovgivning og arbeidsrett, bare for å nevne noe. Sammen med lovgivning skulle man også endre holdninger og øke kunnskap om markedsmekanismene og rollefordeling og ansvarstaking. Mye har skjedd i Russland de siste 20 årene. Det betyr at samarbeid og forretningsvirksomhet med russiske partnere fordrer kunnskap. Denne rapporten gir et godt innblikk i hva norske forretningsfolk og andre bør kjenne til før en beveger seg inn i det russiske markedet. Vadsø 01.02.2012 Tore Gundersen utviklingssjef Målfrid Baik næringssjef 4

Cardriving is warfare! Av Ulrich Kreuzenbeck, OOO Flait En god del av norske forretningsfolk og andre nordmenn som reiser til Russland har Murmansk som mål. For mange av dem er en biltur på veien fra Kirkenes til Murmansk det første møte med det store nabolandet i øst en kjøretur som kan godt betegnes som en Russland i et nøtteskall opplevelse. Her blir man kjent med russisk byråkrati, store kontraster, forsvarets viktige rolle i dette område og ikke minst den russiske trafikk-kulturen som er et godt eksempel for påstanden om store kulturforskjeller mellom Vest og Øst. Den russiske mentalitet som man møter også i forretningslivet, kan godt belyses gjennom kjørekulturen. Først passerer man den russiske grensestasjonen Borisoglebsk. Her får man et først møte med byråkratiet. Det er ikke nok å presentere pass med gyldig visum, i tillegg må man fylle ut et såkalt migrasjonskort i to eksemplarer. Dette går som regel greit og medfører ikke problemer. Det er verre når man har noe å fortolle. Men la oss anta at man ikke har noe å fortolle (ingen messestand, brosjyreesker, give-aways i større antall og liknende). Da passerer man grensen forholdsvis raskt og kan til og med glede seg over det ene eller andre smil fra passkontrollører og tollere. Rundt 10 minutter etter grensestasjonen kommer man til en liten kontrollpost hvor man må vise passet en gang til og så er man på riktig i Russland. Etter ytterligere 10 til 15 minutter passerer man den heller triste industribyen Nikel, kjent gjennom Kolskaya GMKs smelteverk som sørger for forurensning ikke bare i nærområdet. Det er en del av et stort kombinat med rundt 12.500 arbeidsplasser i regionen. Etter Nikel blir trafikken mot Murmansk tettere. Det er flere militærbyer og forlegninger i dette området. En burde derfor ikke overrasket over at militære kjøretøy (og til og med tanks) dukker opp på veien. En får snart oppleve at det er mye tøffere å kjøre bil i Russland, men vi sier ikke på grunn av de militære kjøretøyer at Cardriving er warfare. Trafikkreglene er nok like strenge som i Norge, men de håndheves ikke alltid like strikt som i det vestlige nabolandet.dette fremmer en kjørestil som hverken er i tråd med de offisielle reglene eller den sunne fornuften. Tempobegrensninger oppfattes av sjåførene mest som en anbefaling, hvis ingen radarkontroll er i nærheten. Bilsjåførene viser stor solidaritet seg imellom fordi de varsler hverandre med lys og gester hvis det lurer en politibil på de kjente stedene. Utover denne holdningen mot en felles fiende er det imidlertid lite solidaritet mellom bilistene. Da gjelder det å komme raskest mulig fram til målet foran alle andre, noe som fører til en del stygge forbikjøringer, gjerne foran en bakketopp. Å være først er hovedprioritet ikke passasjerenes komfort og sikkerhet. Skal man kjøre forbi bilen foran holder man kortest mulig avstand til denne bilen og passerer den når en noenlunde rimelig sjanse byr seg. Dette går ikke alltid bra, noe som man kan få bekreftet ved passkontrollposten Titovka midtveis mellom den norske grensen og Murmansk. På taket av et lite skur har man her montert et stort skilt med årets ulykkestatistikk på denne veien som oppdateres månedsvis og krones med en fullstendig knust bil fra en slik ulykke. Russisk bilkjøring viser eksemplarisk at dette er et tøft samfunn. The winner takes it all er mottoet for mange, det gjelder å kjempe seg fram. Man tar sjanser, har kun små sikkerhetsmarginer og dyrker en tøff stil både i trafikken og i næringslivet. Det er mer vanlig å være reaktiv en enn å være forutseende og proaktiv. Dette gjør livet i Russland ganske slitsomt. En del av bildet er at bilistene (og aktørene i andre sfærer) som oftest skylder på dårlige veier (eller rammebetingelser) for å tilbakevise deres personlige ansvar. De som følger de formelle reglene og den sunne fornuftens regler blir ofte betraktet som svake. Når passasjerer er uheldige i valget av sitt transportselskap kan det hende at et ønske om lavere fart blir møtt med liten forståelse av sjåføren som ikke er av den oppfatning at han utfører en tjeneste for en kunde markedsorienteringen er fortsatt ikke en akseptert rettesnor hos alle. Men når dette er sagt vil jeg også understreke at ting er på bedringens vei, selv om dette skjer i stor grad kun etter innføringen av høyere bøter og strengere håndheving av reglene. Jeg vil ikke skremme noen vekk fra Russland, hverken fra å kjøre bil eller gjøre forretninger her. Men jeg anbefaler å forberede seg grundig og bruke de rette leverandører og samarbeidspartnere både for transport og alt det andre en har bruk for. 5

1 2 3 4 5 6 7 8 9 1. Ølen betong i Murmansk 2. Atomsikringsprosjekter på Kola Nuclear Power Plant 3. Hotell Poljarnie Zori, Murmansk 4. Anløp av AMIGE sitt fartøy Bavenit til Kirkenes 5. Barel åpner sin produksjon i Murmansk 6. Selfa båt, prøvde seg med produksjon i Arkhangelsk 7. Ved inngangen til smelteverket i Nikel 8. Ny russisk tollstasjon under oppføring på Borisgleb 9. Veiutbygging og veisikring et viktig satsingsområde

1.0 Innledning Russland har siden 1990 vært igjennom mange reformer og reformprosesser. I tilknytning til overgangen fra plan til markedsøkonomi har man måttet endre store deler av lovgivningen knyttet til blant annet privat eiendomsrett, banklovgivning, skattelovgivning, konkurslovgivning og arbeidsrett, bare for å nevne noe. Sammen med lovgivning skulle man også endre holdninger og øke kunnskap om markedsmekanismene og rollefordeling og ansvarstaking. Russland har kommet langt de siste 20 årene, når man tar utgangspunktet i betraktning. Men det er fortsatt utfordringer knyttet til korrupsjon, nasjonalisering av strategiske selskaper, den standhaftige skyggeøkonomien og den underutviklede private sektor med tilhørende ufullstendig institusjonsbygging. Når det gjelder reformene, så er det slik at de ikke alltid har blitt gjennomført som tenkt, eller at resultatet ikke ble som forutsatt. Russerne selv trekker ofte på skuldrene og siterer da tidligere statsminister Tsjernomyrdin «khoteli kak luchshe, a poluchilos kak vsegda» vi ville det beste, men det ble som det pleier. Ingen er overrasket, og egentlig forventet man i mange tilfeller ikke noe bedre. Og da søker man seg til det vanlig, de uskrevne regler om hva som lar seg gjøre og ikke gjøre når lovverket er full av huller eller ikke lar seg håndheve. «Krugovaya poruka 1», «kompromat 2», «chernyj piar 3», «administrativnye ressursi 4» er alle begreper som er viktige å ta høyde for når man skal etablere næringsvirksomhet i Russland. Men når man ser på den norske debatten eller snakker med næringslivsaktører så kan det virke som om at disse sidene ved det russiske samfunn ikke er blitt tatt høyde for i forretningsplaner og strategier. En del norske aktører som har arbeidet i Russland i mange år har etter hvert utviklet en magefølelse for hva som skjer uten at man kan forklare hvem som står bak eller hvorfor. Det blir gjerne med at man definerer Russland som uberegnelig og uforståelig, eller at det «bare er sånn». Men bruker man tid på å forstå samfunnet rundt seg og på å finne ut av «hvem er hvem» både i de formelle strukturer og uformelle nettverk, så har man en god basis for å forstå påvirkningsbanene i det området man skal arbeide i. Dette er ikke noe man bare kan lese seg til, men man er nødt til å bruke tid og være åpen for at Russland er et annet sted med andre måter å gjøre ting på. Nedenfor vil vi komme inn på dette gjennom vår beskrivelse av den uformelle praksis / de uskrevne regler. I Nordvest-Russland, og da spesielt Murmansk og Arkhangelsk har norsk næringsliv og norske organisasjoner vært til stede siden begynnelsen av 1990-tallet, og dette gjør at man har større muligheter til å benytte seg av den akkumulerte norske kunnskapen og nettverket i området. Dette bør de som tenker å etablere seg i området gjøre i større grad enn det som har vært vanlig så langt. I tillegg til de profesjonelle rådgivningsmiljøene, har man i Murmansk foreninger som NBA, Norwegian Business Association og FIBA, Foreign Investors Business Association som gjennom sine medlemmer kan bidra med nyttig informasjon. Norsk-russisk handelskammer har også en betydelig medlemsmasse med mye russlandskunnskap. Norsk tilstedeværelse i Nordvest-Russland etter perestrojka og glasnost startet i større omfang med etableringen av Barentssamarbeidet i begynnelsen av 1990-tallet. Når vi nå skal se nærmere på den norske næringsaktiviteten i området fra 1990 og 1) Felles ansvar «en for alle, alle for en». En gruppering eller «klan» som holder sammen og bygger hverandre opp og/eller hjelper til når en i gruppen har behov for det. Litt av Russlands mer «asiatiske særtrekk» 2) Fabrikerte bevis, avsløringer av illegale eller uheldige hendelser 3) Svart PR, skittpakker i media, negativt omdømme 4) Å ha tilgang til personer i sentrale stillinger som kan påvirke byråkratiets beslutninger 7

frem til 2010, så er det formålstjenlig å først beskrive de rammebetingelser og de samfunnsforhold som dannet grunnlaget for virksomhetene. Vi har derfor i det nedenstående valgt å beskrive tiden fra 1990 og fram til krakket i den russiske økonomien i 1998 som en periode, og perioden etter og fram til 2010 som den neste. Det er to perioder som skiller seg markert fra hverandre hva gjelder lovgivning, markedskunnskap, tilrettelegging på russisk side og det russiske markedets kjøpekraft. Etter det vil vi gå igjennom norske selskapers erfaringer fra sin virksomhet i Nordvest-Russland. Her vil vi fokusere på det som man oppfattet og oppfatter som mest utfordrende hva gjelder formaliteter, lovgivning, personalpolitikk, forretningskultur. Til sammen håper vi at dette vil gi en god forståelse av bedriftenes utfordringer tidligere og nå, som en bakgrunn til norske myndigheter når de skal lage nye strategier som skal omfatte norsk-russisk næringssamarbeid. 2.0 Arbeidsform Informasjon til denne rapporten er innhentet gjennom intervjuer og samtaler med bedriftsrepresentanter, samt ved gjennomgang av studier gjort over russisk politikk og næringsliv. Mange har stilt velvillig opp og brukt mye tid på å formidle det de opplever og har opplevd ved å drive næringsvirksomhet i Russland. Selv om man har delt av sine erfaringer, ønsker de færreste av disse å stå frem i rapporten. Derfor er intervju og samtale referater ført og er tilgjengelig for oppdragsgiver, men publiseres ikke. 3.0 Politikk og økonomi i periodene 1990-1998/2000 og 2000-2010 Vi har valgt å dele inn beskrivelsen av situasjonen i Russland i to hovedperioder. Tiden fra 1990-1998/2000 er mer en historisk gjennomgang. Mye har endret seg siden den tiden, og de aller fleste endringer er positive. Selv om mange av de forsøkene norsk næringsvirksomhet gjorde i Nordvest-Russland på den tiden ikke lyktes så er det likevel flere selskaper som etablerte seg da, som fortsetter i dag. Og uansett samlet man seg fra den tiden en erfaring og kunnskap, og ikke minst nettverk og forståelse om hvordan arbeide i Russland, som kommer norske bedrifter til gode i dag. Perioden 2000-2010 er en tidsperiode som strekker seg fram til i dag. Beskrivelsen av hvilke utfordringer man møtte da er de man i stor grad fortsatt møter. 3.1 Grensene åpnes, fra begeistring til økonomisk krakk 1990-1998/2000 På tidlig 90-tall krevde reisen over grensen mellom Norge og Russland, mellom Kirkenes og Murmansk med at man fysisk tok buss fra den norsk-russiske grensen ved Storskog til Nikel og tog natten igjennom videre til Murmansk. Man kom fram tidlig på morgenen i god tid før møtene startet. Da gjaldt det å finne seg et sted å få litt mat og varme. Så flust av cafeer og restauranter var det ikke på den tiden. Lykken var å kjenne noen av de bedriftene som hadde eget internat/hotell og kantine. Som Murmansk Shipping Company eller Arktikmorneftegazrazvedka. Der fikk man ly, om ikke så mye mat. Å bo på «Marjak» var hyggelig. Hadde du med egen sovepose og litt frokostmat i kjølebag så var dette et trygt sted å være. Og nattevakten Bjarne Jørstad slo gjerne av en prat og fortalte sin historie som Kolanordmann i Murmansk. Butikkene var stort sett tomme, restaurantene de få som var, hadde lite annet å tilby enn sild, tørr schnitzel og salat av tomat og løk. Men mulighetene syntes å være uendelige. De manglet jo alt! Det var marked for drikkevann, matvarer, klær, hoteller, utstyr til gruveindustrien, utstyr til fiskeflåten, utstyr til havna. Her var det bare å brette opp ermene og stå på! 8

3.1.1 Første generasjon med forretningsinitiativer i Nordvest-Russland Den første generasjon av utenlandske forretningsfolk i Nordvest-Russland besto i stor grad av personer og bedrifter fra de grensenære områdene i Norge, Sverige og Finland. Dette er de nye pionerene, litt eventyrlystne og fascinert av mulighetene. Hos mange var fascinasjonen mer dominerende enn en bærekraftig, langsiktig forretningside. Dette var den store tiden for de som solgte kyllingvinger og iskrem, kjøpte bær, reinkjøtt og trevirke. Handel i mange former florerte både fra norsk, finsk og svensk side. Men blant disse var det også selskaper som hadde et mer langsiktig perspektiv på aktivitetene, og klarte å etablere bærekraftig virksomhet. Kimek i Kirkenes ble en av de som i slutten av 1980-tallet fulgte i Kåre Karlstad sine spor og etablerte forbindelser med bedriftene på Kola-halvøya og i Arkhangelsk. Selskapet Pomor Nordic Trade drevet av Kåre Karlstad, hadde da allerede drevet handel med Nordvest-Russland siden 1980. Kimek ble etablert i 1987 med blant annet finske eiere (45 %) og ble i oppstarten ledet av finnen Olli Mäkelä. Den finske eieren var med å legge strategien mot Russland og etablerte de første kontaktene mot øst. Da Kåre Storvik tok over stillingen som administrerende i Kimek i 1989 var de første kontaktene mot de russiske selskapene gjort. Selv om Kimek var et skipsreparasjonsverft og primært ønsket å tiltrekke seg oppdrag fra den russiske fiskeflåten, opplevde man at man måtte drive med handels- og konsulentvirksomhet for å få ting til å gå rundt. Det gikk i nye Volvoer, nye og brukte anleggsmaskiner, båtmotorer, fiskeredskaper, fiskeforedlingsutstyr, kontorutstyr, kommunikasjonsutstyr, skuddsikre vester til politiet etc. Flere tiltalls millioner i året, omkring en halvpart av Norges eksport til Russland gikk over Kirkenes på den tiden. Vi hadde ikke kommet innenfor dørsprekken hos dem om vi ikke var villige til å hjelpe med innkjøp, sier Kåre Storvik. Vi fikk et og annet oppdrag for verftet i retur. Fiskeflåten i Murmansk gjorde alltid opp for seg, vi lot fartøyene gå fra kai når de var ferdig uten at de hadde gjort opp for seg. Betalingen kunne ta tid, men den kom. Eneste russiske tap hadde vi på et fartøy fra Leningrad, en regning på 180.000 kroner. Tapene på norske kunder var større 5. Foto: Zvezdochka Yard. Bærestruktur til tidevannskraftverket i Kvalsund 5) Fra Varanger Årbok 2007, Huset med de rare i Kristen Nygaardsgate 35 i Kirkenes av Kåre Storvik 9

Kimek solgte og bygget et fryselager i Arkhangelsk sammen med Kværner. Sammen med entreprenørfirmaet Selmer bygget man om hotellet i Zapoljarnyj (fra hotel «Lotus» til hotel «Pechenga»). 40 gode trøndere bodde i brakkeleir på torget i Zapoljarnyj. Tannklinikken i Zapoljarny ble også levert fra Kimek. Sammen med Zvezdochka yard i Severodvinsk bygget Kimek to nye trålere «Yagri» og «Arkhangelsk» for Grumant flot i Arkhangelsk, med finansiering og garantier fra Eksportfinans og GIEK! Lånene til eksportfinans ble betjent til rett tid og rett sum av den russiske kjøperen. Et annet resultat av den relasjonen som Kimek bygget opp med Zvezdochka yard var leveransen av bærestrukturene til tidevannskraftverket i Kvalsund, piperacks til Åsgaard B plattformen og stålstrukturer til Siri plattformen. Kimek, da eiet av Kværner gjorde Zvezdochka yard om til en vordende offshorebedrift. Relasjonen mellom de to verftene er fortsatt sterk. Og da Kursk gikk ned, var Kimek eneste sted Zvezdochka var villig til å sende tegningene på redningsluken, til bruk for de vestlige redningsmannskapene. Relasjonen til Zvezdochka yard ble tatt med videre til konsulentselskapet Storvik & Co, som sammen med Zvezdochka gjennomført flere internasjonalt finansierte atomsikringsprosjekter (bl.a. opphugging av ubåter). Andre norsk bedriftshistorier fra 1990 tallet er Dyno Nobel og Hydro Agri Glomfjord sin virksomhet i Murmansk oblast (Zapoljarnyj og Verkhnetulomskij). Da Sydvaranger gruve sin virksomhet ble lagt ned i Kirkenes i 1994 måtte Dyno Nobel sin virksomhet i Kirkenes finne andre steder å arbeide. Og rett over grensen lå GMK Kolskij «Ikke skjettvatnet verdt» Kåre Storvik forteller Jeg snakker ofte om viktigheten av å være oppe om morgenen. På Kimek var det jo litt ekstremt. Vi fulgte dagskiftet til Sydvaranger på den tiden, og startet dagen klokken seks. En slik tidlig morgen ble jeg ringt opp over Vardø Radio. Det var Irina Grigorian, utenlandssjef i oljeselskapet Arktikmorneftegazrazvedka. Sammen med sin sjef, Jevgenij Reshetnjak skulle hun til Stavanger. Og de trodde de hadde vært veldig smarte. De var på vei til Kirkenes med et av sine forsyningsskip for å reise derfra til Stavanger på sjømannspass! På det ringende tidspunkt hadde de vel funnet ut at ideen deres kanskje ikke var så strålende likevel. Og da måte Kåre hjelpe. Jeg ble øyeblikkelig svett på ryggen. For jeg visste at med russernes sans og verdisetting av nettverk og evne til å ordne opp i ting, så ville jeg ikke være «skjettvatnet verdt» om jeg ikke klarte den biffen. Jeg skjønte straks at dette var for stort for meg på egen hånd. Så jeg ringte min gode venn Svein Breivik i Norsk Hydro. Han tok utfordringen. Og meldte tilbake at den var stor. Det russiske fartøyet hadde ikke fulgt reglementet og hadde ikke meldt ankomst til Kirkenes. Forsvaret hadde tenkt å statuere et eksempel og slå hardt til. Den reddende engel ble ingen ringere enn Norges justisminister, Else Bugge Fougner, hans studiekamerat. Om jeg ikke husker feil fikk Irina og Jevgenij utsted nødvisum. Men kapteinen fikk en bot på 15.000 kroner. Mye penger i den tidens Russland. Men noen aksjon fra Forsvarets side ble det ikke noe av. Å ha gode relasjoner og gode venner er viktig, men det kan også være krevende. 10

sine gruver (da GMK Pechenganikel). Man lykkes etter litt bistand fra myndighetene i Murmansk, og etter mange og lange møter å etablere en virksomhet for Dyno i Zapoljarnyj i partnerskap med GMK Pechenganikel. Folk fra Kirkenes reiste ikke lenger til Bjørnevatn for å gå på jobb, de pendlet Kirkenes Zapoljarnyj. En periode var Dyno Nobel sin virksomhet i Zapoljarnyj større i volum enn hva den hadde i hele Skandinavia til sammen. Hydro Agri sitt sagbruk i Verkhnetulomskij produserte pallemateriale for Hydro sine anlegg i Norge. Pallevirke Dyno Nobels første salve i gruvene i Zapoljarnyj ble kjørt fra Verkhnetulomskij til Kirkenes med lastebil, og skipet ut over Kirkenes havn. Utfordringer fantes, men de ble løst. Det var en velvilje i oblast administrasjonen i Murmansk som nok frustrerte de regionale skatte- og tollmyndighetene. Det norske sagbruket i Verkhnetulomskij fikk en bedre behandling enn de fleste russiske selskaper som hadde gjort seg skyldig i tilsvarende små og store forseelser. For å drive uten å gjøre feil var på den tiden nærmest umulig. I hvilken grad man gjorde sitt ytterste for å unngå feil kunne nok variere. Barel AS fra Kirkenes begynte sin virksomhet mot Russland i 1993. Man utviklet sin virksomhet i takt med markedet. Man startet med en leieproduksjon i Murmansk, der deler av innsatskomponentene til produksjonen i Kirkenes ble laget i Murmansk. Etter hvert, fra 2005 gikk man over til å eie BR Electronics i Murmansk, og produserer for det internasjonale markedet. Barel AS i Kirkenes med BR Electronics i Murmansk er en virksomhet mange ser på som et eksempel til etterfølgelse for små og mellomstore bedrifter, med stikkordene langsiktighet, lav profil, stein-på-stein, nærhet og stor opparbeidet kunnskap om russisk samfunn og arbeidsform. Erik Ianssen i Selfa Arctic som kjøpte opp Solombala verft i Arkhangelsk i 2001 for å starte fiskebåt produksjon sier at den største feilen de gjorde ved siden av å ikke sette seg inn i språk og kultur, var at man var for blåøyd. Man ble et lett bytte, selv med 73 % norsk eierandel. Man var ikke god nok på å knytte seg opp mot myndighetene, og man så ikke hvor motkreftene kom fra. Selfa Arctic kom seg helskinnet ut igjen, men man brente av mye tid og krefter. Ellers ble det mange forsøk og forprosjekter basert på småbedrifter i grenseområdene. Ofte hadde de liten eller ingen internasjonal erfaring. De ble som en-motors fly, uten back-up og langdistansemulighet. Virksomheten i Russland krevde mye innsats, og da led virksomheten hjemme. På 1990-tallet møtte de norske forretningsdrivende enten de tungdrevne sovjetiske konglomerater som skulle privatiseres og tilpasses markedsøkonomien, eller man traff nybakte russiske self-made kapitalister, også de uten internasjonal erfaring. Samtidig med at man forsøkte å matche muligheter og partnere, skulle man skape tiltro og samarbeidsånd mens regelverket endret seg. Bokstavelig fra uke til uke. Det var knapt nok mulig å operere lovlig. Noe russiske myndigheter var klar over. På denne tiden var landets økonomiske situasjon så vanskelig at myndighetene så igjennom fingrene med mye, så lenge folk klarte å skaffe seg inntekt og mat, og at man gjennom blant annet de mange nye privateide gatekioskene klarte å distribuere forbruksvarer. Så fikk det en stund være så som så med regnskap og skatt. «Everybody in Russia who did not spend the last decade staying in bed has willingly or unwillingly violated the law». Boris Berezovskij (to Frankfurter Allgemeine Zeitung, July 18, 2000). 11

3.1.2 Turbulent politisk og økonomisk tid Dette var en turbulent tid. Etter Sovjetunionens oppløsning i 1991 og med Boris Jeltsin som Russlands første president, opplevde man at landet befant seg i en mer eller mindre konstant unntakstilstand fram til det stoppet helt opp i august 1998. I 1993 opplevde man at soldatene i den russiske militærmakt hadde dårlig med mat og offiserene dårlig med lønn, og man var redd for at dette ville medføre salg av radioaktivt materiale og våpen fra Russland til uvennlige stater og grupperinger. De som kjørte bil fra Kirkenes til Murmansk tok med seg frukt og noe mat til soldatene man møtte ved kontrollstasjonene. Ikke for å «redde dem», men behovet for litt ekstra påfyll var tydelig. Deserteringer forekom forholdsvis ofte, og biler ble stoppet med advarsler om å ikke plukke opp noen. Landet fortsatte sin økonomiske sjokk-terapi, millioner av russere mistet jobben sin, og hyperinflasjon og eskalerende priser gjorde at de sparepengene man måtte ha hatt ble borte. Russlands BNP sank med 13 % i 1991, 19 % i 1992 og 12 % i 1993. Korrupsjonen bredte om seg i offentlig sektor, og banditt-kapitalisme ble et begrep på den russiske økonomi. Det var de sterkes instrument, og fellesskapet var borte. I sin Presidentperiode kom Boris Jeltsin til å avskjedige 5 statsministre, 45 visestatsministre og 185 ministre og viseministre. Og når man vet at utskiftinger på toppnivået også medfører utskiftinger i hele ledelsen av Ministeriene så kan man tenke seg lammelsen i styringsapparatet. I Russland gjør ingen noen ting uten at sjefen har godkjent det. Regionene ble i stor grad overlatt til seg selv, og de regionale lederne visste å benytte seg av situasjonen. De vokste fra småkonger til eneveldige herskere i noen av de rikeste regionene. En situasjon Putin forsøkte å sette en stopp for da han kom til makten noen år senere. Fra 1995 til 1997 gikk situasjonen fra vondt til verre. Folk arbeidet uten lønn. I Olenegorsk på denne tiden husker Kåre Storvik at gruvebedriftene hadde trykket sine egne penger, som arbeiderne fikk utbetalt sin lønn i, for så å kunne gå i selskapets butikker å handle mat og utstyr. Industriselskapene holdt seg med forholdsvis store avdelinger som drev med barter, for å få inn nødvendige innsatsvarer til egen produksjon og mat og utstyr til ansatte. Til og med de regionale administrasjonene måtte inn i bartersirklene for å skaffe brenselsolje til kraftverkene og utstyr til sykehus og skoler. De ble tildelt fiskekvoter som trading middel. Jeltsin var fortsatt «i krig» med landets lovgivende forsamling. Ingen nødvendige lovreformer ble gjennomført. (PSA, skattereform, konkurslovgivning, banklovgivning, eiendomsrettigheter etc. etc) Varmeforsyningen led, det var store problemer med å skaffe tilstrekkelig med kull og brenselsolje til nordområdene. Særlig slet Arkhangelsk oblast med å få startet varmesesongene i tide. Soveposen var fortsatt en lur ting å pakke med seg når man dro på møter i Nordvest-Russland, slik at man holdt varmen på hotellet om natten. I 1998 hadde Russland ført seg selv inn i en dyp politisk og økonomisk isolasjon. En utmattet økonomi, tappet for krefter på grunn av mangel på likvide midler førte til kollaps i august 1998. Da hadde landet en utenlandsgjeld på 40 milliarder dollar som man ikke lenger klarte å betjene. Man fikk devaluering av rubelen, det ble innført importrestriksjoner og utenlandske selskaper flyktet landet. 50 % av all grensekryssende handel mistet grunnlaget for sin virksomhet og forsvant. Da Barentssamarbeidet startet opp i 1993 var det å utvikle handel og økonomisk samarbeid et av satsingsområdene. Økonomisk samarbeid skulle bygge ned grenser og mistro. Frykten for masseinnvandring fra øst skulle møtes med næringssamarbeid og økonomisk vekst. Haken var bare at Barentssamarbeidet var øremerket for bedriften i Nordland, Troms og Finnmark. Finansiell bistand til prosjekter gjennom Barentsmidlene ble i utgangspunktet kun gitt til disse. I denne perioden fra 1993-1998 ønsket man å oppmuntre små og mellomstore norske bedrifter til å etablere virksomhet og samarbeid med russiske selskaper i Nordvest-Russland. Når man så etterlyste resultater og kalte satsingen for mislykket, så kan man undres om at de som synes resultatene er skuffende, er klar over hvordan situasjonen var i det landet man oppmuntret de norske bedriftene inn i. 12

At man lyktes med noen av satsinger er nok også fordi enkelte fikk god hjelp av de regionale myndighetene. Fylkesordførerne i Nordland, Troms og særlig Finnmark førte en aktiv politikk ovenfor de bedriftene som ville etablere seg i Murmansk eller Arkhangelsk. De bedriftene som ba om hjelp til å komme inn under de regionale russiske administrasjonenes «beskyttelse» fikk det. Det var ikke dermed sagt at man ikke opplevde utfordringer i forhold til det russiske byråkratiet, men man unngikk de verste utslagene. Dyno Nobel fikk sin lisens til å produsere sprengstoff etter at Guvernør Evdokimov hadde vært i Moskva for å diskutere med det gjeldende ministerium i Moskva, som trenerte saken i nesten 2 år. Hydro Agri sitt sagbruk i Verkhnetulomskij (flyttet fra Kirkenes) slapp bøter for brudd på et antall bygningsbestemmelser ved å kjøpe brannbil til det lokale brannvesenet og sykehusmateriell til den lokale poliklinikken. Da Dyno Nobel ønsket å være leverandør til sprengningsarbeider som skulle gjøres i den lukkede militære byen Snezhnegorsk i Murmansk, klarte man via hjelp fra en av viseguvernørene å ordne med propusk for Dynos russiske og norske personell og bil. Ikke noe av dette ble gjort fordi man hadde spesielt godt hjertelag, men fordi man mellom norske fylkesordførere og russiske partiledere /guvernører hadde etablert et arbeidskollegium. Der man skulle vise at Barentssamarbeidet hadde noe for seg. At regionen kunne bygge opp noe nytt innen utenrikspolitikken. Men det viser også at uten administrativ beskyttelse kom du ikke så langt på russisk side. En av de mest vellykkede russiske regioner med mange store internasjonale bedriftsetableringer er Kaluga, 150 km sørvest for Moskva. De siste årene har byen vokst fram til å bli et av sentrene i russisk bilproduksjon. I 2007 startet både Volkswagen og Volvo Group produksjon her, og i 2010 startet Peugeot-Citroen en fabrikk i området. Bare Volkswagen sin investering var på 500 millioner Euro. Her sies det å være et særskilt godt investeringsklima med lydhøre myndigheter. Hva skiller Kaluga fra de andre regionene? Jo, guvernøren i Kaluga møter alle de utenlandske selskapene som vurderer å investere der. Han gir dem sitt visitt kort; «får dere problemer med noen, ring meg!». Om noe må bruke hot-linen? Nei, det er visstnok ikke nødvendig. ALLE vet om det, slik at det er ikke noen eksesser fra byråkratiets side, ingen vil påkalle seg guvernørens vrede. En historie som kanskje ikke er sann for alle bedrifter, men den belyser et poeng. Byråkratiet, eller kontrollinstansene må passes på for at det ikke skal utarte seg. Og det var noe av det samme man hadde i Murmansk og Arkhangelsk de første årene av Barentssamarbeidet. Men da var ikke næringskunnskapen, vilkårene og økonomien tilstrekkelig godt utviklet på russisk side til at bedriftene fikk fotfeste. Fylkesordfører i Finnmark, Helga Pedersen åpner dører til Zvezdochka yard for Bergensfirmaet D&F Group. 13

3.2 Russland på offensiven 2000-2010 I am not in the least afraid of foreign capital, since I consider it is in the interests of our country. No country has been developed without foreign capital. What I am afraid of is just the opposite, that our way of doing things has such specific characteristics, so different from the way things are done in civilized countries, that not many foreigners will want to do business with us. Sergej Witte, Russian Prime Minister (1905-06) Det nye tusenåret startet med en russisk opptur. Den var delvis drevet av devalueringen, importrestriksjoner og ikke minst høy oljepris. Man hadde sterk økonomisk vekst, fra 1999 til 2008 hadde Russland en gjennomsnittlig økonomisk vekst på 7 % i året. Russland betalte ned på sin utenlandsgjeld i rekordfart, nødvendige reformer og lovgivning kom på plass etter som Presidentens støttespillere og parti hadde flertall i den lovgivende forsamling, og landet ble sett på som et interessant land å investere i. Den russiske middelklassen syntes nok en gang kommet seg på fote igjen. Det ble bygget og konsumert i de store byene. Barterhandelens tid var over, og russiske kapital vendte hjem til landet fra ulike skatteparadiser. I 2008 hold Putin sin etter hvert berømte tale der han omtalte landet som en «sikker havn» under den globale finanskrisen. Men, I 2009 sank Russlands BNP med 7,8 % og verdien av aksjene på Moskvabørsen sank med 54 % (i 2008). Den sterke veksten i økonomien var først og fremst oljedrevet. Ingen større investeringer ble gjort i de nedslitte produksjonsmidlene og infrastrukturen rundt i landet. Man hever at 30-40 % av den russiske befolkningen levde på den tiden under fattigdomsgrensen. Dette samtidig med at den russiske korrupsjonen bare øker i omfang. Av 183 land på Transparency Internationals korrupsjonsindeks kom Russland på 143 plass i 2011. 14

3.2.1 Den andre generasjon med norske forretningsinitiativer i Nordvest-Russland Den neste runde med norske bedrifter som etablerte seg i denne perioden består av bedrifter og personer med langt større geografisk spredning enn hva var tilfellet på begynnelsen av 1990 tallet. De kommer fra hele Norge og representerer veletablerte bedrifter som har en større ressursbase, mer tilpasset nybrottsvirksomhet i Russland. Det norske generalkonsulatet i Murmansk snakker om totalt 40 norske bedrifter som er etablert i Murmansk i 2011. Riktignok er antallet aktive aktører betydelig mindre, her regnes det nok inn tradingselskaper og representasjonskontorer i tillegg til produksjonsbedriftene. Totalt finnes det mellom 15-20 fastboende nordmenn i Murmansk og Arkhangelsk, pluss et antall pendlere som er regelmessige i området. 3.2.2 Øvrige nordiske aktører Selv om Norge fortsatt er dominerende når det gjelder utenlandske investeringer og næringsaktivitet i Murmansk og Arkangelsk oblasts, har Finland trappet opp aktivitetene sine i området siste året. Men ifølge FINPRO er det vanskelig å «selge inn» prosjekter som gjelder Murmansk og i enda større grad Arkhangelsk. Regionen er for finnene perifer og det finnes lite kunnskap om den. Den finske interessen konsentreres naturlig nok i større grad om St.Petersburg og Leningradområdet. For tiden er det kun to-tre finske selskaper representert i Murmansk og Arkhangelsk, med representasjonskontor og liten verkstedvirksomhet (Wärtsilä). Finnene investerer i liten grad i egen produksjon i Russland. Man foretrekker å selge inn produkter og teknologi, basert på produksjon i Finland. Dette synes godt i detaljleddet i Russland, der finske varer er godt representert. Disse selges inn via sentrale distriubusjonsselskaper i Sentral-Russland. Svenske selskaper er lite aktive, p.t. er det to selskapene Mannheimer Swartling (advokatselskap) og Tekko (utstyr til gruveindustrien) som er mest aktive. Hvilke utfordringer møter så norsk næringsliv som er aktive i Russland i dag? I avsnittet nedenfor vil vi komme inn på faktorer som møter enhver bedrift aktive i Russland, i større eller mindre grad, avhengig av bedriftens virksomhet, størrelse og bransje. 4.0 Norske bedrifters erfaringer med det russisk samfunn og forretningsvirksomhet «Russland er sitt eget land». Dette er tittelen på Peter Normann Wages nye bok om Russland. En treffende tittel på et land som i mange sammenhenger er seg selv nok og egentlig føler at de ikke trenger så mye synsing utenfra. Russland oppleves for mange som et fremmed land, og i de samtaler og intervjuer vi har hatt med norske næringslivsrepresentanter om deres møte med Russland og om det å drive forretningsvirksomhet i Russland, så sier de aller fleste at hovedutfordringene er; Kulturforskjellen (bredt definert som omfatter politikk, samfunnsvirke og forretningspraksis) Språkbarrieren Manglende forståelse for hvordan man må arbeide i Russland hjemme (ex-pat norsk ledelse føler seg alene og «forsvarer» det russiske systemet). 4.1 Den uformelle praksis Alena Ledeneva 6 tar i sin studie «How Russia Really Works, the informal practices that shaped post-soviet politics and business» utgangspunkt i den uformelle praksis, og argumenterer med at spillereglene i politikk og næringsliv kan ikke forstås med mindre man kjenner til de «uskrevne regler». Den uformelle praksis er viktig, fordi det 6) How Russia Really Works, A. Ledeneva, Cornell University 2006 15

kompenserer for feil i den formelle orden, men samtidig så underminerer man den. Det russiske regelverket, i relasjon til skatter, eiendom, arbeidstillatelser, sertifikater og lisenser, tollbehandling, regnskap og korrupsjon får ofte stor oppmerksomhet når man skal beskrive utfordringer ved å drive næringsvirksomhet i Russland. Men disse tingene finnes det informasjon om, og tar man seg tid til å sette seg inn i sakene og bruke eksperter til å hjelpe seg med å få rutiner på plass, så er dette ikke hovedutfordringen. «Norske bedrifter bruker ikke nok tid på strategi og særlig taktikkarbeidet når de skal inn i det russiske marked. Men bruker altfor lite tid og ressurser på å forstå og kartlegge de skjulte maktstrukturene» 7. En annen norske næringsaktør med lang fartstid i Russland sier at Forretningsaktivitet i Russland er ekstremsport. Du må forstå den asiatiske delen av den russiske mentaliteten for å forstå hvordan avgjørelser tas og hva som påvirker. Du må vite hvilken klan dine partnere/kontakter tilhører. Om du tenker å etablere aktivitet innen for eksempel olje og gass-sektoren, er eksempelvis Gazprom med dens datterselskaper et selskap som vil kunne gi deg den nødvendige beskyttelse. Du vil miste en del frihet om du inngår partnerskap med disse, men du vil samtidig være beskyttet mot en del manøvre fra andre interessegrupper. Velger du å stå utenfor kan du risikere å ikke komme inn i anbudsrundene. Russiske tradisjonelle uttrykk som «det teller ikke hva du har, men hvem du kjenner» og «Du trenger ikke hundre rubler, du trenger hundre venner» beskriver dette godt. Men tjenester kommer ikke gratis. Gjentjenester forventes, ved behov. Og dermed er man inne i et nettverk, hvor nettverket er viktigere enn myndighetene og lovgivningen. En av implikasjonene ved at «krugovaya poruka» fortsatt er levende i Russland, er i følge A. Ledeneva; «With krugovaia poruka in practice, no equality in the face of the law can be observed, laws are not enforced universally, and little respect is paid to the law». En russisk diplomat som har arbeidet mange år i utlandet summerer det opp slik: Generally, foreigners do not understand our specifics. We have rural kind of arrangement of krugovaia poruka. Networks of interests are organized in such a tight way that it is impossible to target anybody without wounding oneself. It would be great if a younger generation of businessmen operated according to universal business ethics and in a more market-oriented and transparent way. What we witness, however, is the reverse: the economic logic of Russian conditions forces the younger generation to deal in shadow sectors even more than the older one. They have to develop skills allowing them to evade taxes and customs duties, to master practices of solving problems by extralegal means and of turning the legal procedures to their advantage. 7) Geir Reisersen, SIVA 16

4.2 Den russiske skygge-økonomien Tidligere i rapporten har vi referert til Boris Berezovskijs ord i et intervju, om at ingen i Russland, som ikke har tilbrakt siste tiår i sengen har unngått å bryte loven. Vladmiri Makarov, viseminister for Russlands innenriksministerium har sagt at ca 45 % av Russlands produksjon (varer og tjenester) befinner seg i skygge-økonomien, og over 40 av Moskvas banker var da innvolvert i hva han kalte seriøse «shady deals 9». Tidligere dumaleder Aleksandr Kulikov sa til RIA-Novosti 10 at den russiske skyggeøkonomien var grunnen til at den russiske stat kun klarte å drive inn 5 % av de skattene man skulle ha. Dette var i 2001, OECDs rapport i 2004 viste at reformene i skattesystemet hadde forbedret situasjonen. Selv om situasjonen er bedre i dag, så viser skygge-økonomien seg å være nokså robust. Det er i denne delen av økonomien korrupsjonen kan utfolde seg, og man ser at deler av et selskaps omsetning ikke blir registrert offisielt «i bøkene». Slik at en del av pengestrømmen kan gå uregistrert videre. Selv om norske bedrifter ikke praktiserer dette i egne bedrifter kan de neppe unngå å bli konfrontert med en slik praksis i forbindelse med sine samarbeidspartnere og underleverandører. En eier av en mellomstor bank i Moskva, sa i et intervju i 2006 følgende om de russiske reformer og folks mentalitet. Om man tar for eksempel endringene i skattleggingen av overskudd, i seg selv et godt tiltak. (Man gikk over fra omsetningsskatt til overskuddsskatt). There is a long fence with a gate in it. The gate is first fitted with an automatic lock, then a censor lock, finally equipped with video security really good work is done on it! But right next to the gate is a huge hole thru which anybody can go. While the government is busy improving the locks, people go thru the hole. What the government should also be doing is thinking how to motivate people to use the gate, how to change people s mentality, their attitudes to the state, by creating new traditions. What is worrying is the political resistance to see the hole. Hvilke skygger er det så vi snakker om som fortsatt er et utpreget trekk i russisk forretningsliv? I hovedsak er det følgende trekk; Underrapportering av lønn (for unngåelse av skatt) Dobbelt regnskapsføring for unngåelse av skatt og ha frie midler til bestikkelser Korrupsjon Etablering av skyggeselskaper /offshore selskaper for å skjule penger og eierskap Finansielle transaksjoner med utlandet for å skjule penger og eierskap Et norsk selskap som etablerer seg i Russland, vil møte på disse tingene. Enten i form at man har en russisk partner som er vant til å operere med en eller flere av disse systemene noe som vil sette preg på et eventuelt joint venture eller felles prosjekter i større eller mindre grad, eller man har konkurrenter som bedrer sin konkurransekraft med å ha lavere. 4.2.1 Underrapportering av lønn «Det er en utfordring å være hvit i en svart økonomi. Det krever at vi er mer effektive, at vi har en arbeidsstokk som er litt mer intelligente, fleksible og lojale. At vi har utstyr som gir oss effektivitetsfordeler. Våre konkurrenter betaler seg heller forbi en regel enn å følge den. Lønn underrapporteres for å gi lavere skatt. Dermed blir konkurransen ujevn». 9) Intervju med Frankfurter Allgemeine Zeitung, 18. juli 2000, den dagen han gikk ut av Dumaen. 10) RFE/RF Newsline, 9. februar 2001. 17

For lovlydige bedrifter blir det å være effektiv alfa og omega. Når man betaler og rapporterer inn de ansattes fulle lønn betyr det at bedriften har en høyere skattebyrde på lønnskostnadene enn det mange russiske selskaper har, da de gjerne betaler en stor andel av lønna svart. Eksempelvis, ved en lønn på 100 rubler, så får man et påslag på ca. 50 % i bedriftens lønnskostnader, dvs lønn pluss sosiale avgifter, skatt, ferie og røde dager. Det vil da si at pr 100 rubler utbetalt i lønn, har bedriften en total lønnskostnad på 150 rubler. 4.2.2 Regnskap og bank transaksjoner Norske/internasjonale selskaper i Russland fører regnskap både i henhold til russisk og til norsk/internasjonalt system. Det russiske regnskap føres for å følge russiske lover og regler, det norske/internasjonale regnskap for å kunne ha økonomisk oversikt og styringsmulighet. Det er et kritisk punkt, du kan gå overende om du ikke holder tak i dette fra dag en. Du må fra start av finne ut av hva som er regnskaps- og skatteregler som gjelder din virksomhet, og det er ikke mange å spørre. Det brukes betydelige ressurser på å drive en regnskapsenhet ved et selskap. Både fordi de russiske regnskapsregler og dokumentasjonskravene er omfattende, men også fordi det er viktig å ha alt i orden slik at man kan tåle kontroll og ettersyn. «Av skade blir man klok, men sjelden rik» sier Atle Berge i Ølen Betong. Det norske(vestlige) og det russiske regnskapssystemet er veldig forskjellig. Du MÅ ha en god regnskapsfører. Vi hadde ikke det til å begynne med, og gjorde mange feil. Vi ble gjort oppmerksom på saken, og vi gikk rett til skatteinspeksjonen og lovet å ta tak i problemene og rydde opp. Vi fikk 7 måneder på oss (!). Det er nok mer enn hva en russisk bedrift ville ha fått. Overføring av betaling fra utlandet til Russland er en sak som krever kontrakter og dokumentasjon, og ikke minst nøyaktighet. En del russiske organisasjoner forsøker dermed å unngå dette. Det har gjort at mange norske organisasjoner og bedrifter som driver prosjektarbeid i Russland blir møtt med forespørsel om kontant betaling i stedet for bankoverførsel. Med norske regler om restriksjoner i bruk av kontantbetaling for å unngå svart betaling, så er det raskt en konflikt her. Hei [norsk kunde], E-post fra et russisk firma til en norsk kunde Vi har i dag mottatt betaling av faktura nr xxxx til vår konto, så det gikk bra denne gangen, i utgangspunktet. Men det gikk ikke helt bra, fordi det ble overført kun 12.300 NOK i stedet for 12.400. Vi må levere kopi av regningen til banken i forkant av transaksjonen, og om beløpet som overføres avviker (selv om det bare er noen kroner), så er de forpliktet til å returnere beløpet. Vi prøver nå å løse dette problemet i løpet av dagen, ved å lage en korrigert regning og sender den med bud til banken (elektronisk versjon aksepteres ikke), dessuten skal vår regnskapssjef snakke med dem for å prøve å ordne dette. Men for fremtiden, om dere skal overføre penger til en russisk bankkonto må beløpet være helt eksakt, det er ikke mulig å endre på det. Bankgebyrene kan ikke dekkes av den russiske siden, og kan derfor ikke trekkes fra fakturabeløpet om dette ikke er tatt hensyn til i fakturaen. Beklager at det er så komplisert, men disse tingene er litt vanskelige her, og det er lite vi kan gjøre med det. 11) Det internasjonale pengefondet sier at 1/3 av lønn utbetales svart i Russland. Andre russiske kilder hevder at fra 50-95 % av lønningene er underrapportert. 18

4.2.3 Korrupsjon og «kompromat» Korrupsjon Russisk korrupsjon er et faktum. Som nevnt ovenfor er Russland rangert på 143 plass av 183 land i Corruption Perception Index som Transparency International publiserte i 2011. Den er tidvis så innfløkt at den kan være vanskelig å se sier en norsk forretningsmann i Moskva. Det involverer finansielle transaksjoner som de store advokatselskapene legger til rette for, det vil si at man bryter ikke nødvendigvis selve lovgivningen, men man bryter så klart intensjonen med den. Mange overlater denne delen av forretningsvirksomheten til den russiske parten. De forstår hvordan det gjøres og «roter det ikke til». Å skaffe tilveie nødvendige importlisenser eller hva det skal være kan koste både tid og penger. Å delta på anbudsrunder krever ofte bruk av mellommenn, nært knyttet til de som har utlyst eller administrerer anbudet, både om anbudet er i offentlig eller privat regi. Disse skal ha sin andel av kontrakten eller betaling for formidlingstjenesten (otkat). Nivået på korrupsjonen er også bransjeavhengig. Noen bransjer er såpass internasjonale og transparente at det ikke er så fremtredende, som for eksempel innen telekom. Motsatsen hevdes å være i ulike deler av fiskerinæringen. «Det er klart man ikke kan konkurrere i et marked der 30-40 % av konkurrentene driver svart». Mye av det vi betaler for i form av bestikkelser i Russland, betaler vi for i Norge også. Men hos oss er det organisert i gebyrer og institusjonelle avtaler. Det vil si at kostnaden er kjent og transparent. I Russland mangler dette, og man må betale for at politi, toll og lastearbeidere gjør jobben sin uten at de stjeler av lasset for å sørge for sin egen inntekt. Et selskap kjøper for eksempel en kopimaskin til en kontroll-etat. «Det er jo ikke så dyrt, og de trenger det jo! Vi hjelper dem med å gjøre jobben mer effektivt». Man ser ikke på det som korrupsjon, men som et bidrag til et samfunnssystem som ikke fungerer godt nok. Aleksej Navalnyj er en kjent russisk jurist og blogger. Han har skapt nettstedet Rospil.info der han legger ut informasjon og artikler knyttet til korrupsjon i russiske selskaper og statlig administrasjon. Han har blitt kalt «Russia s Erin Brockovich» av Time Magazine, og den russiske avisen «Vedomosti» kåret han til Årets Person 2009. For tiden er han World Fellow ved Yale University. Han er minoritetsaksjonær i flere større russiske selskaper der også den russiske stat har store interesser. Han har laget en rating over de mest korrupsjonsutsatte områdene av russisk økonomi; 12 Selskaper med statlig deltakelse Korrupsjonsomfang pr år: 800 milliarder 1.2 billioner rubler Omfatter landets ministre, styreformenn og toppledere i selskaper mottar 10-20 % av kontraktenes/prosjektenes verdi Systemet for statlige innkjøp Korrupsjonsomfang pr år: Ca 1 billion rubler 13 Omfatter ledere for departementer/etater som bestiller tjenester eller varer, ledere for selskaper som vinner anbud, de som er direkte ansvarlige for å organisere anbud opptil 20 % av kontraktenes /prosjektenes verdi. Området for tariffregulering / prisdannelse Korrupsjonsomfang pr år: 500-600 milliarder rubler Omfatter politisk ledelse på regionalt nivå, regionale avdelinger av den føderale tariff tjenesten, etater som opptrer som initiativtakere til økte tariffer. Fra 5-15 % av programmer/økt inntjening. 12) Fiskeridirektoratet; «Informasjon fra russiske nyhetsmedier». Nr. 21/2011. og fra www.rospil.info 13) Bekreftet gjennom uttalelse fra President D. Medvedev. 19