Kathryn Littlewood. Lykke Bakeri. Oversatt av Anne-Berit Aspås

Kathryn Littlewood Lykke Bakeri Oversatt av Anne-Berit Aspås

Kathryn Littlewood Originalens tittel: Bliss Oversatt av Anne-Berit Aspås Copyrigh 2012 by The Inkhouse By arrangement with Inkhouse Media, LLC. dba the Inkhouse, and Ia Atterholm Agency Norsk utgave: CAPPELEN DAMM AS, 2012 ISBN 978-82-02-36758-9 1. utgave, 1. opplag 2012 Illustrasjoner: Wouter Tulp Omslagsdesign: Petra Gerritsen Omslag 2012 Unieboek, Het Spectrum bv, Van Holkema & Warendorf Kinderboeken www.uniboekspectrum.nl Sats: Type-it AS, Trondheim 2012 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2012 Satt i 13/16 pkt. Sabon og trykt på 80g Munken print cream Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Ted

I takknemlighet til En takk til følgende magikere: Katherine Tegen, for hennes tro på denne romanen og hjelp med å gi den liv; Katie Bignell for alle hennes bidrag; og alle de ansatte på HarperCollins Children s Books for at de har trukket sammen trådene og trodd på familien Lykke. Alexandra Carillo-Vaccino, Cara Kilduff, Nora Salzman, Jordan Barbour og Tony Rodriguez for år med støtte, raushet og latter. Folkene på verdens fineste bakeri, Les Ambassades, for deres varme smil og deres avhengighetsskapende, perfekte croissanter. 7

Min morsomme, supre mor og min søster, begge utrolige skribenter ikke mange får anledning til å være så genuint stolt av familien sin som jeg er av dere. JAG, fordi din uopphørlige støtte, godhet og hengivenhet offisielt har kvalifisert meg til verdens heldigste. Og til slutt, på The Inkhouse: Michael Sterns for hans kloke redaksjonelle rådgivning og for å ha gitt meg denne utrolige muligheten. Og Ted Malawer: Dine ambisjoner og ditt talent inspirerer meg alltid til å presse meg videre, rausheten din har reddet meg på så mange måter, og vitsene dine får meg alltid til å le. Du er en venn man får bare én gang i livet.

Innhold Prolog: En klype magi 11 Kapittel 1 Rabalderfoss 15 Kapittel 2 En hammer slår til 28 Kapittel 3 En mystisk fremmed 40 Kapittel 4 Tante Silje hjelper til 48 Kapittel 5 Kogebogen 64 Kapittel 6 Oppskrift nummer én: Kjærlighetsmuffinser 71 Kapittel 7 Oppskrift nummer to: Sannhetskjeks 86 Kapittel 8 Sannhet og konsekvenser 99 Kapittel 9 Kjærlighet fra Det Høye 108 Kapittel 10 Hyl og skrik 120 Kapittel 11 Oppskrift nummer tre: 9

Vreng-innsiden-ut-og-snualt-på-hodet-kake 132 Kapittel 12 Å lyve for tante Silje 152 Kapittel 13 Tdnevkab 161 Kapittel 14 En ny kokk på kjøkkenet 177 Kapittel 15 Oppskrift nummer fire: Tilbakestill-Bjørnebærterte 191 Kapittel 16 Soloppgang, solnedgang 207 Kapittel 17 Hjemkomst 222 Kapittel 18 Forsvinningsnumre 236

prolog En klype magi D en sommeren Rosmarin Lykke ble ti år, så hun moren brette sammen et lyn og putte det i bollen med kakerøre. Da skjønte hun uten skygge av tvil at foreldrene hennes drev med magi i Lykke-bakeriet. Det var den måneden det yngste Kvalstrøm-barnet, seks år gamle Kennet, hadde vandret inn i et åpent sikringsrom på stasjonen, rørt ved feil bryter og nesten blitt drept av elektrosjokk. Ladningen tok ikke fullstendig livet av ham. Den var bare kraftig nok til å få håret hans til å stå rett opp, og sende ham på sykehus. Da Roses mor, Serina, hørte at Kennet lå i 11

koma, stengte hun bakeriet og sa: «Dette er ikke tidspunktet for småkaker.» Og så satte hun i gang med å jobbe på kjøkkenet. Hun tok ingen pauser, verken for å spise eller sove. I natt etter natt arbeidet hun. Roses far, Albert, passet søsknene mens Rose selv tagg moren om å få hjelpe til på kjøkkenet. Men i stedet ble hun sendt i ulike ærend til byen etter ekstra mel, eller mørk sjokolade, eller tahitisk vanilje. Omsider, sent søndag kveld, mens det verste uværet den sommeren pisket Rabalderfoss med torden og lyn, og kraftig regn hamret mot taket som never fulle av grus, kom Serina med en erklæring: «Tiden er inne.» «Vi kan ikke dra fra barna,» sa Albert. «Ikke i sånt uvær som dette.» Serina nikket bestemt. «Da har vi ikke annet valg enn å ta dem med oss.» Hun snudde seg og ropte opp trappa: «Landtur! Kom igjen, alle sammen!» Rose hikket av spenning mens faren plasserte henne, brødrene og lillesøsteren i familiens varebil sammen med et digert, oppskrapt, blått norgesglass. Vinden og regnet fikk bilen til å rugge på hjulene og dyttet den nesten av veien. Men Al- 12

bert bet tennene sammen og presset på, opp til den nakne toppen av Blankskalletind. Der parkerte han. «Er du sikker på dette?» spurte han kona si. Hun løsnet lokket på norgesglasset. «Kennet er for liten til å dø. Jeg må i det minste prøve.» Og dermed sparket hun opp døra og skyndte seg ut i regnet. Rose så moren vakle framover i det bitende uværet, inn til midten av den åpne plassen. Hun tok av lokket og løftet norgesglasset høyt over hodet. Det var da lynet kom. Med et smell som frøs blodet til is, rev det første lynet himmelen i to og for rett ned i glasset. Hele platået skinte, og moren til Rose brant plutselig med en strålende flamme, som om hun var lagd av lys. «Mamma!» ropte Rose og kastet seg mot bildøra, men Albert holdt henne tilbake. «Det er ikke ferdig ennå!» sa han. Det kom enda et knitrende lyn, og enda et etterpå visste ikke Rose om hun var blitt blindet av lys eller av tårer. «Mamma!» klynket hun. Så åpnet bildøra seg igjen, og moren gled 13

inn på plass. Hun var klissvåt og luktet som en brennende brødrister, men bortsett fra det virket hun uskadd. Rose stirret inn i norgesglasset og så hundrevis av knitrende årer med blått lys flimre omkring der inne. «Få oss hjem straks,» sa Serina. «Dette er den siste ingrediensen.» Vel hjemme igjen ble ungene sendt til sengs, men Rose holdt seg våken i all hemmelighet og så på mens moren jobbet. Serina sto over en blandebolle av stål fylt med jevn, hvit røre. Forsiktig manøvrerte hun norgesglasset over bollen og åpnet lokket. Små glimt av blått lys rant ut av glasset og for i sikksakk, som ormer, ned i røra. Hele greia fikk en glødende grønnlig farge. Serina rørte rundt med en skje og hvisket: «Electro Correcto.» Deretter helte hun røra over i en formkakeform og satte den i ovnen. Hun lukket ovnsdøra, og uten engang å kaste et blikk over skulderen sa hun: «Du skulle ha vært i seng, Rosmarin Lykke.» Rose sov ikke særlig godt den natten. Drømmene hennes var fulle av lyn, med moren som glødet selvlysende oransje og hyttet med pekefingeren for å få henne til sengs. 14

Om morgenen la Serina formkaken på et fat, pyntet den med litt glasur og ropte på Albert: «Vi må dra!» Hun vinket på Rose med en finger: «Du også.» Så dro Rose, Serina og Albert til sykehusrommet hvor Kennet lå. Rose syntes ikke han så særlig ille ut utenpå litt stillere enn vanlig, litt blåere enn godt var men maskiner med illevarslende utseende var koblet til ham, og pulsen lød som svake pip i det vesle rommet. Moren til Kennet så opp, fikk øye på fru Lykke og brast i gråt. «Det er for sent med kaker nå, Serina!» sa hun, men moren til Rose lirket en liten bit inn mellom leppene på gutten. På en eviglang stund skjedde det ingenting. Og så kom det et svakt gulp. Hun skjøv en større bit inn i munnen til Kennet. Denne gangen rørte tungen på seg, og det kom et høyere gulp. Deretter dyttet hun inn en hel munnfull, og det virket som om kjevene hans fungerte ved egen hjelp. Han tygde og svelget. Og like før øynene gled opp, spurte han: «Kan jeg få litt melk?» 15

Etter denne hendelsen visste Rose at ryktene var sanne: Kakene fra Hell og Lykke-bakeriet var virkelig magiske. Moren og faren hennes var kokekunstmagikere, selv om de bodde i en småby, ikke eide annet enn en minivarebil og av og til gikk med rumpetasker. Og Rose kunne ikke la være å lure: Kommer jeg også til å bli en kokekunstmagiker en gang?

kapittel 1 Rabalderfoss T o år senere hadde Rose sett sin del av små og store katastrofer i Rabalderfoss og hadde betraktet foreldrene mens de rolig ordnet opp i alt sammen. Da gamle herr Ravn begynte å gå i søvne inn på andre folks plener, lagde Serina en porsjon med Sterksøvn-småkaker til ham. Hun fylte en av de svære bakebollene med mel, brunt sukker, egg, muskat og gjesp fra en snømus som Albert omhyggelig hadde oppsporet. Herr Ravn gikk aldri i søvne mer. Da digre herr Klumpvoll ble sittende fast på bunnen av en brønn og brannvesenet ikke greide å hale ham opp, fanget Albert den ytterste tuppen av en sky i et blått norges- 17

glass, og etterpå bakte Serina luftige bomullsmakroner av den. «Jeg tror neppe det er bra med søtsaker nå, fru Lykke!» ropte herr Klumpvoll idet de senket ned en eske til ham. «Men de er så deilige!» Han slukte to dusin. Etter det var det ikke noe problem å klatre opp fra brønnen han praktisk talt svevde. Og da fru Skingre, den pensjonerte operastjernen, oppdaget at hun var blitt for hes til å klare seg gjennom generalprøven på Oklahoma! ved Rabalderfoss teater, lagde Serina en Kvitre-pepperkake. Dette innebar at Rose måtte gå til torget for å kjøpe ingefær, og Albert måtte dra for å samle inn sangen til en nattergal noe som måtte gjøres om natten. I Tyskland. Albert hadde vanligvis ikke noe imot de dristige oppdragene med å samle inn magiske ingredienser unntatt den gangen han måtte samle bistikk. Han tok alltid med seg litt ekstra hjem, og disse ingrediensene ble nøyaktig merket med etiketter, lagret på blå norgesglass og gjemt på Hell og Lykke-kjøkkenet, der ingen bortsett fra dem som visste hvor de skulle lete ville finne dem. 18

Vanligvis var det Rose som ble sendt for å samle inn mer ordinære, mindre farlige ingredienser: egg, mel, melk, nøtter. De eneste nødssituasjonene hun måtte ta seg av, var dem som var forårsaket av hennes tre år gamle lillesøster. Om morgenen den trettende juli våknet Rose til skramlingen av stålboller mot det flislagte gulvet nede på kjøkkenet. Det var den slags voldsomme, gjallende brak som ville fått nakkehåret på en vanlig person til å reise seg. Rose himlet bare med øynene. «Rose!» ropte moren hennes. «Kan du komme ned på kjøkkenet?» Rose hoppet ut av senga og snublet ned trappa, fremdeles i undertrøye og pysjbukse. Kjøkkenet til familien Lykke fungerte også som kjøkkenet til Hell og Lykke-bakeriet. Foreldrene til Rose ekspederte kundene i et solrikt lokale som vendte ut mot en travel gate i Rabalderfoss. Der hvor de fleste familier hadde sofa og TV, hadde Lykke-familien en disk full av kaker, et kassaapparat og båser med benker og bord til kundene. Serina Lykke sto midt på kjøkkengulvet i et kaos av bulkete stålboller, små fjell av mel, en 19

veltet sukkersekk og strålende oransje plommer fra et dusin knuste egg. Siktet hvetemel virvlet ennå som røyk i luften. Roses lillesøster, Lille Lykke, satt midt på gulvet med polaroidkameraet sitt rundt halsen og rå eggehvite på kinnet. Hun smilte gledestrålende mens hun knipset et bilde av kaoset. «Persille Lykke!» begynte Serina. «Du løp gjennom kjøkkenet og veltet ned alle ingrediensene til morgenens valmuerundstykker. Du vet at folk venter på valmuerundstykkene våre. Og nå får de ingen.» Lille ble alvorlig og skamfull et øyeblikk, så gliste hun bredt og løp ut av rommet. Hun var ennå for liten til å være lei seg for noe i mer enn et minutt. Serina slo ut med hendene og lo. «Det er en fordel at hun er så søt.» Rose betraktet skrekkslagent rotet på gulvet. «Skal jeg hjelpe deg med å rydde opp?» «Nei, jeg skal få faren din til å gjøre det. Men» fortsatte Serina og ga Rose en liste som var rablet ned på baksiden av en konvolutt, «du kan dra til byen og hente disse ingrediensene.» Hun kikket igjen ned på kaoset på gulvet. «Det haster faktisk.» 20

«Så klart, mamma,» sa Rose, fortrolig med sin skjebne som familiens kurer. «Å!» ropte Serina. «Det holdt jeg på å glemme.» Hun tok av seg sølvkjedet hun hadde om halsen, og ga det til Rose. I kjedet hang noe som Rose alltid hadde trodd var en amulett, men ved nærmere ettersyn viste det seg at det var en sølvnøkkel med fasong som en knøttliten visp. «Gå til låsesmeden og få lagd en kopi av denne nøkkelen! Vi kommer til å trenge den. Dette er veldig, veldig viktig, Rosmarin.» Rose så på nøkkelen. Den var nydelig og skjør, og minnet om en edderkopp som klemmer beina sammen til tuppene berører hverandre. Hun hadde sett moren bære den som en amulett rundt halsen, men alltid gått ut ifra at dette var enda et merkelig smykkevalg fra morens side, slik som sommerfuglbrosjen med vingespenn på minst femten centimeter, eller hattenålen med hattefasong. «Og når du er ferdig, kan du kjøpe deg en Salrud-smultring. Selv om jeg ikke kan begripe hvorfor du liker dem. De er av temmelig dårlig kvalitet.» I grunnen kunne ikke Rose fordra Salrudsmultringer. De var for tørre og klumpete 21

og smakte litt som hostesaft, men hva annet kunne man vente av smultringer servert på et sted ved navn «Salruds smultringer og motorverksted»? Men å kjøpe en smultring betydde at hun fikk sjansen til å slippe tre kronestykker ned i Didrik Salruds framstrakte hånd. Didrik Salrud som var tolv år slik som henne, men som virket så mye eldre som sang tenor i Rabalderfoss kommunekor, hadde sandfarget, blondt hår som falt ned i øynene på ham, og han visste hvordan man reparerte en røket viftereim. Hver gang han gikk forbi henne i korridorene på skolen, fant hun et påskudd til å stirre ned på skoene sine. Faktisk var «takk for smultringen» det meste hun noen gang hadde sagt til ham i virkeligheten, men i tankene hennes hadde de allerede kjørt av sted langs elva på mopeden hans, de hadde vært på landtur og lest dikt for hverandre midt på en åpen eng mens det høye gresset kilte dem i ansiktet, og de hadde kysset under en gatelykt om høsten. I dag kunne hun kanskje krysse av noe på listen over ting hun ønsket å gjøre sammen med Didrik Salrud. Eller kanskje ikke. Hvorfor skulle han være interessert i en baker? 22

Rose snudde seg for å gå opp og få på seg klærne. «Å, enda en ting!» ropte Serina igjen. «Ta med deg lillebroren din!» Rose stirret forbi rotet på kjøkkenet gjennom bakdøra ut til hagen, hvor den yngre broren, Safran Lykke, hoppet ivrig og med dramatiske brøl på den enorme trampolinen. Han var fremdeles i pyjamas. Rose stønnet. Å hale med seg alle ingrediensene i kurven foran på sykkelen var slitsomt nok, men å drasse på Saffe fra dør til dør gjorde alt ti ganger verre. 1. Borzinis Nøtteri. 4 hekto valmuefrø. Rose og Saffe lente syklene sine mot gipsornamentene på framsiden av Borzinis Nøtteri og gikk inn. Man kunne ikke unngå å legge merke til Borzinis Nøtteri. Det var den eneste butikken i Rabalderfoss med peanøttfasong. Saffe marsjerte straks bort til en tønne med herr Borzinis flotteste importerte etiopiske macadamianøtter, gravde armene ned i tønna og kastet flere titalls nøtter opp i luften. Rose stirret på broren mens han kavet som en 23

nervøs sjonglør for å fange macadamiene med munnen før de traff gulvet. Selv om han bare var ni år gammel, så Saffe allerede ut som om han hørte hjemme på en revyscene. Et kaos av krøllete, rødblondt hår eksploderte fra toppen av hodet hans, og to fregnete bollekinn tok det meste av plassen i ansiktet. De røde brynene svevde over øynene i et uttrykk av vedvarende forvirring. «Hvorfor gjør du sånn, Saffe?» sa Rose. «Jeg så at Tim gjorde sånn med popkorn, og han klarte å fange nesten alt med munnen.» Tim var storebroren deres, det eldste barnet i familien Lykke, og han hadde et sånt ansikt som fikk alle til å smelte. Han hadde bølget, rødt hår og villmarksaktige, grå øyne som en sibirsk husky. Han var femten og deltok i alle sportsgrener som fantes. Selv om han ikke alltid var den høyeste, var han alltid den peneste. Han var akkurat en sånn gutt som kunne slenge en neve popkorn i luften og fange alt sammen i munnen. Det eneste han ikke kunne, var å bry seg med å hjelpe til i bakeriet. Men det virket ikke som om foreldrene syntes det gjorde noe. Tims ansikt var et fripass som fungerte bedre og bedre for hvert år. 24

Herr Borzini, som også hadde peanøttfasong, kom humpende ut fra lageret bak butikken. «Hallå, Rosa!» sa han og gliste. Så fikk han se macadamianøttene på gulvet, og gliset forsvant. «Hallo, Safran.» «Vi trenger fire hekto valmuefrø,» sa Rose og smilte. «Prrrronto!» sa Saffe, rullet på r-en som en italiener og kysset seg på fingertuppene. Rynkene i pannen til herr Borzini smeltet, og han begynte å le. Da han kom med frøene, smilte han til Rose. «Du har sånn en morsom bror, Rose!» Rose gjengjeldte smilet og skulle ønske at noen ville synes hun var like morsom som Saffe. Hun kunne være mildt sarkastisk, men det ble ikke det samme. Hun var ikke fantastisk, som Tim. Hun var for gammel til å være bedårende, som Lille. Hun var god til å bake, noe som for det meste skyldtes at hun var nøyaktig og flink i matte. Men det hendte aldri at noen smilte til henne og sa: «Oi, så nøyaktig og flink du er i matte, Rose!» Og dermed betraktet Rose seg selv som helt vanlig, en sånn person som spaserer stille i bakgrunnen på et filmklipp. Ja ja. Rose takket herr Borzini og halte med seg 25

broren ut. Så lesset hun den uhåndterlige striesekken opp i ståltrådkurven foran på sykkelen, og begge satte av sted. «Jeg skjønner ikke hvorfor vi må dra og skaffe alle disse greiene,» knurret Saffe mens de slet seg opp en bakke. «Når det er Lille som har sølt, burde hun gjøre det.» «Saffe. Hun er tre år.» «Jeg skjønner ikke hvorfor vi må jobbe i det dumme bakeriet heller. Hvis moren og faren vår ikke klarer å drive bakeriet selv, burde de ikke ha begynt med det.» «Du vet at de er nødt til å bake, det ligger i blodet deres,» svarte Rose og trakk pusten dypt. «Dessuten ville denne byen kollapse uten dem. Alle trenger kakene og brødene og rundstykkene våre for å kunne fungere. Vi er en serviceinstitusjon.» Selv om Rose ofte himlet med øynene, likte hun i all hemmelighet å hjelpe til. Hun likte måten moren sukket av lettelse på hver gang Rose kom tilbake med de rette ingrediensene. Hun likte måten faren klemte henne på etter at hun hadde lagd en sandkakedeig som var akkurat passe myk. Hun likte måten folk i byen nynnet av glede på etter å ha tatt den første varme, flakete biten av en sjokoladec- 26

roissant. Og hun likte hvordan blandingen av ingredienser noen vanlige, andre ikke fullt så vanlige ikke bare gjorde folk lykkelige, men noen ganger mye mer enn det. «Vel, jeg vil gjerne ha en kopi av reglene for barnearbeid her i Rabalderfoss, for jeg er temmelig sikker på at det de gjør mot oss, er ulovlig.» Rose saktnet farten og holdt seg for nesa idet Saffe syklet forbi. «Det er måten du stinker på også.» Saffe gispet. «Jeg stinker ikke!» sa han, men løftet armene i været for å dobbeltsjekke. «Okei, kanskje bitte litt!» 2. Blomsterhandler Flora. Et dusin valmuer. Rose og Saffe fant blomsterhandler Flora sovende i en behagelig stol i et hjørne. Alle spekulerte på nøyaktig hvor gammel hun var, men gjengs oppfatning i Rabalderfoss var at hun ikke kunne være yngre enn nitti. Butikken hennes lignet mer på en stue enn en blomsterbutikk gult sollys sildret inn mellom persiennene og traff en liten sofa, og en feit, stripete katt lå og breide seg ved en 27

støvete peis. En samling vaser ved vinduet var fulle av alle slags tenkelige blomster, og et dusin kurver hang ned fra taket med frodige, grønne ranker veltende ut. Rose feide en gardin av eføy vekk fra ansiktet og kremtet. Flora åpnet langsomt øynene. «Hvem er det?» «Det er Rosmarin Lykke,» sa Rose. «Å, ja vel,» gryntet Flora, som om hun ble irritert ved tanken på en kunde. «Hva kan jeg finne til deg?» spurte hun, reiste seg og pustet tungt mens hun subbet mot vasene under vinduet. «Et dusin valmuer, takk,» sa Rose. Flora stønnet idet hun bøyde seg for å samle sammen de papiraktige, røde blomstene. Men da hun fikk øye på Saffe, kviknet hun til. «Er det deg, Tim? Du virker liksom lavere.» Saffe lo, smigret over å bli tatt for å være den eldre broren. «Å nei,» sa han. «Jeg er Safran. Alle sier at vi ligner på hverandre.» Flora gryntet for annen gang. «Jeg kommer jammen til å savne den hjerteknuseren Tim når han drar herfra for å studere.» Alle lurte bestandig på hva den fantastisk 28

pene broren ville gjøre når han omsider ble gammel nok til å forlate Rabalderfoss. Like mye som det virket forutbestemt at Tim skulle dra, virket det forutbestemt at Rose måtte bli igjen her. Hun lurte på om hun kom til å ende som blomsterhandler Flora hvis hun ble værende i Rabalderfoss uten annet å gjøre enn å sitte og sove i en stol midt på dagen mens hun ventet på at det skulle skje noe merkelig og spennende, noe hun visste det aldri ville. Men å dra fra byen betydde at hun måtte forlate bakeriet. Og da kom hun aldri til å få vite hvor moren oppbevarte alle de magiske, blå norgesglassene. Hun ville aldri lære hvordan hun skulle blande en bit nordavind i glasuren slik at den kunne tine det frosne hjertet til et menneske uten kjærlighet. Hun ville aldri finne ut hvordan hun skulle finjustere reaksjonen mellom froskeøyne, smeltet magma og bakepulver noe moren hennes hadde sagt kunne reparere brukne bein nesten øyeblikkelig. «Og hva med deg, Rosmarin?» spurte Flora og pakket valmuene i gråpapir. «Skjer det noe spennende? Noe med gutter?» «Jeg har det for travelt med å være barn- 29

vakt for Saffe,» sa Rose, litt for overbevisende. Det var sant at hun ikke hadde tid til å gå ut med gutter, men selv om hun hadde hatt tid, ville hun nok ikke ha gått uansett. En date virket underlig og lite tiltalende, som sushi. Hun kunne godt tenke seg å stå på toppen av Spurveåsen sammen med Didrik Salrud og se på utsikten over Rabalderfoss, mens høstvinden blåste gjennom håret på dem og raslet i bladene. Men det var ikke en date. Likevel var han grunnen til at hun hadde dusjet før hun dro av sted i morges, kjemmet knutene ut av det skulderlange, svarte håret og tatt på seg yndlingsjeansen og en blå bluse med akkurat passe mengde blonder (veldig lite). Hun visste at hun ikke var stygg, men hun var ikke fantastisk pen heller. Hvis det var noe fantastisk ved henne, lå det på lur et sted innvendig og var ikke synlig på ansiktet. Det virket som om moren hennes mente det samme. «Du er ikke som andre jenter,» hadde hun sagt en gang. «Du er så god i matte!» Mens Rose undret seg over hvorfor hun ikke kunne være begge deler den slags jente 30

som både var god i matte og pen forlot hun og Saffe butikken med valmuene i hånda. 3. Poppels Torg. 8 hekto ribstonepler. Et anfall av vill tråkking førte dem over jernbanesporet til Poppels Torg. Her var det så overfylt tidlig på morgenen at gangveiene mellom frukt- og grønnsakbodene minnet om en motorvei med trafikkork. «Jeg skal ha epler!» ropte Rose og veivet med en hånd i været. «Rad tre!» skrek en mann fra bak et bord. En stabel ferskener nådde langt over hodet på ham. Saffe stoppet trafikkstrømmen ved å plukke ut to digre flaskegresskar og heve dem som manualer. «Hvorfor gjør du det der?» «Jeg vil bli sterk som Tim,» gispet Saffe, og ansiktet hans fikk farge som en rødbete. «Tim og jeg skal bli proffidrettsmenn. Aldri om jeg blir her og baker resten av livet!» Rose grep gresskarene fra de utstrakte armene til Saffe og la dem tilbake der de hørte 31

hjemme. «Men vi hjelper jo folk,» hvisket hun. «Vi er en slags gode bake-trollmenn.» «Hvis vi er trollmenn, hvor er tryllestavene og uglene og de magiske hattene våre? Og hvem er erkefienden vår?» spurte Saffe. «Se det i øynene, Søs vi er bare bakere. Mens du må bli igjen her og bake kaker, skal jeg og Tim stå modell for joggesko i Frankrike.» Saffe tråkket av sted og lot Rose stå der med eplene. Armene hennes skalv under vekten av dem. 4. Herr Klirrs Nøkkelsjappe. Du vet hva som skal gjøres. I et rustent skur i utkanten av byen overrakte Rose den skjøre nøkkelen med vispfasong til herr Klirr. Han undersøkte den gjennom brilleglass tykke som muffinser. Nøkkelsjappa manglet vinduer, og alt der inne var dekket av et lag grått støv, som om Klirr nylig var kommet tilbake etter en veldig lang ferie. Rose pustet inn gjennom munnen. Luften smakte som metall. «Dette vil ta minst en time,» sa Klirr. «Dere blir nødt til å komme igjen senere.» 32

Saffe ga fra seg et latterlig høyt stønn, men Rose ble glad. Sjappa til Klirr lå tilfeldigvis ved foten av Spurveåsen, og verkstedet til Salrud tilfeldigvis på toppen. «Hei, kompis,» sa hun til Saffe. «Vi drar opp på Spurveåsen.» «Aldri i livet!» svarte Saffe. «Den åsen er altfor høy, og det er altfor varmt. Jeg drar og sjekker om de har noen nye sorter seigmenn hos Rabalderfoss Konfekt.» «Kom, da,» ba Rose og grep ham i skulderen. «Det blir en fin tur. Vi kan stå ved gjerdet på utsiktsplassen og lete etter huset vårt. Og jeg skal kjøpe en smultring til deg.» «Greit. Men,» sa han og rakte en finger høyt i været, «jeg vil selv velge hvilken smultring jeg skal ha!» 5. Salruds smultringer og motorverksted. Rose var andpusten da de nådde toppen av åsen. Verkstedet til Salrud var en lite imponerende betonghytte, prydet med gamle bildeler. Stemorsblomster vokste opp fra bildekk på bakken, og et SMULTRING-skilt hang fra en støtfanger festet over dørkarmen. 33