NEW YORK- BEKJENNELSER av Emma Chase Oversatt av Embla Skjong Bjørnerem Bastion Forlag
Originaltittel: Tangled av Emma Chase Published by arrangement with Ulf Töregård Agency AB. First published by Gallery Books, a Division of Simon & Shuster, Inc. Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med ndsverkloven eller avtale om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel. Alle henvendelser om rettigheter til denne bok stiles til: Bastion forlag Boks 21 Vinderen 0319 Oslo ISBN : 978-82-83130-14-0 e-bok 2014 Oversetter: Embla Skjong Bjørnerem Omslag: Schjærven design Tilrettelegging for ebok: Framnes Tekst & Bilde as www.bastion.no
Til Joe, fordi du viser meg hva ekte kjærlighet er og fordi du hver dag gir meg små gløtt inn i den kompliserte tankeprosessen i mannens sinn
Kapittel 1 Ser du den udusja, ubarberte bylten på sofaen der? Fyren i den skitne, grå T-skjorta og slitte joggebukser? Det er meg, Drew Evans. Jeg er vanligvis ikke sånn. Jeg mener, det der er ikke den egentlige meg. I virkeligheten er jeg velpleid, haken er glattbarbert, og det svarte håret mitt er gredd bakover på sidene på en måte jeg er blitt fortalt får meg til å se farlig, men profesjonell ut. Dressene mine er skreddersydde. Jeg har sko som koster mer enn husleia di. Leiligheten min? Ja, den jeg befinner meg i akkurat nå. Gardinene er trukket for, og møblene skinner blåaktig i lyset fra TV-en. Bordet og gulvet er dekket av ølflasker, pizza-esker og tomme isbokser. Det er ikke den egentlige leiligheten min. Den egentlige leiligheten min er plettfri; jeg har en vaskedame som kommer innom to ganger i uka. Og den har alle moderne bekvemmeligheter, alle mannelekene du kan tenke deg: Surroundanlegg, flere høyttalere og en plasma- TV som er så svær at enhver mann ville falt på knærne og lovprist Herren. Innredningen er moderne masse svart og rustfritt stål og alle som kommer inn skjønner at her bor det en mann. Så, som sagt det du ser foran deg akkurat nå er ikke
den egentlige meg. Jeg er syk. Influensa. Har du noen gang lagt merke til at de verste sykdommene i historien har en slags lyrisk klang? Ord som malaria, kolera, dysenteri. Tror du de gjør det med vilje? For å gi deg en mulighet til å si på en pen måte at du føler deg som noe som kom ut av ræva på hunden din? Influensa. Det klinger nesten vakkert, hvis du sier det mange nok ganger. Jeg er i hvert fall ganske sikker på at det er det jeg har. Det er derfor jeg har stengt meg inne i leiligheten de siste syv dagene. Det er derfor jeg har slått av telefonen; derfor jeg bare har reist meg fra sofaen for å gå på do eller for å åpne døren for fyren med maten jeg bestiller fra takeawayen. Hvor lenge varer egentlig en influensa? Ti dager? En måned? Min begynte for en uke siden. Vekkerklokka ringte klokka fem som vanlig. Men i stedet for å stå opp og dra på kontoret, hvor jeg er en stjerne, kastet jeg klokka tvers gjennom rommet så den smalt i fillebiter. Den var uansett irriterende. Dusteklokke. Dustete pippip-pip! Jeg rullet over på andre siden og sovnet igjen. Da jeg endelig klarte å slepe meg ut av sengen, følte jeg meg svak og kvalm. Det gjorde vondt i brystet, det gjorde vondt i hodet. Influensa, ikke sant? Jeg fikk ikke sove mer, så jeg slo meg ned her, på min trofaste sofa. Det var så behagelig at jeg bestemte meg for bare å bli her. Hele uka. Og se Will Ferrells greatest hits på TV-en. Anchorman: The Legend of Ron Burgundy er på akkurat nå. Jeg har sett den tre ganger i dag, men jeg har ennå ikke ledd. Ikke en eneste gang. Kanskje det er på det fjerde det skal skje?
Nå er det noen som hamrer på døren min. Den forbanna portneren. Hvorfor i helsike er han her? Han kommer til å angre når han får julebonusen i år, det kan du banne på. Jeg ignorerer bankingen, men den kommer igjen. Og igjen. «Drew! Drew, jeg vet du er der inne! Kan du åpne den jævla døren!» Å nei. Det er Dragen. Også kjent som søsteren min, Alexandra. Når jeg bruker ordet Dragen så mener jeg det i den mest mulig kjærlige forstand, det sverger jeg på. Men det er det hun er. Krevende, egenrådig, nådeløs. Jeg kommer til å myrde portneren. «Hvis du ikke åpner denne døren, Drew, så kommer jeg til å ringe politiet og få dem til å slå den inn, det kan jeg love deg!» Skjønner du hva jeg mener? Jeg tar opp puten som har ligget i fanget mitt siden jeg fikk influensaen. Jeg dytter ansiktet inn i den og trekker pusten dypt. Den lukter vanilje og lavendel. Frisk og ren og avhengighetsskapende. «Drew! Hører du meg?» Jeg drar puten over hodet. Ikke fordi den lukter som henne men for å stenge ute lyden av hamringen som fortsetter på døren min. «Jeg tar frem telefonen! Nå slår jeg telefonnummeret!» Alexandras stemme har nå fått et advarende og pipete tonefall, og jeg vet at hun ikke kødder. Jeg sukker dypt og tvinger meg til å reise meg fra sofaen. Turen til døren tar tid; hvert skritt med de stive,
verkende beina mine er en kraftanstrengelse. Helsikes influensa. Jeg åpner døren og stålsetter meg for Dragens vrede. Hun holder den nyeste iphonen mot øret med en perfekt manikyrert hånd. Det blonde håret er trukket tilbake i en enkel, men elegant knute, og en mørkegrønn veske henger på skulderen, i samme farge som skjørtet: for Lexi dreier det seg alltid om å matche. Bak henne, med et skyldbetynget ansiktsuttrykk og krøllete, mørkeblå dress, står min beste venn og kollega, Matthew Fisher. Jeg tilgir deg, portner. Det er Matthew som bør myrdes. «Herre Jesus!» skriker Alexandra i vemmelse. «Hva i helvete har skjedd med deg?» Jeg sa jo at dette ikke er den egentlige meg. Jeg svarer ikke. Jeg har ikke energi til det. Jeg bare går fra døren åpen og faller ned på sofaen med ansiktet vendt ned. Den er myk og varm, men fast. Jeg elsker deg, sofa har jeg noen gang fortalt deg det? Vel, jeg forteller det nå. Selv om øynene mine er begravd i puten, merker jeg at Alexandra og Matthew kommer langsomt inn i leiligheten. Jeg forestiller meg sjokket i ansiktsuttrykkene deres over hvordan den ser ut. Jeg tar en sniktitt ut fra kokongen min, og ser at mitt indre blikk ikke kunne hatt mer rett. «Drew?» hører jeg henne si, men denne gangen er det bekymring i den ene, korte stavelsen. Så er hun forbanna igjen. «For Guds skyld, Matthew, hvorfor har du ikke ringt meg tidligere? Hvordan kunne du la dette skje?» «Jeg har ikke sett ham, Lex!» sier Matthew raskt. Ser
du han er også redd for Dragen. «Jeg har vært her hver dag. Han ville ikke åpne døren for meg.» Jeg kjenner sofaen gi etter litt idet hun setter seg ved siden av meg. «Drew?» sier hun forsiktig. Jeg kjenner hånden hennes kjæle forsiktig med håret i nakken min. «Vennen?» Stemmen hennes er så sår av bekymring at hun minner meg om moren vår. Da jeg var liten og hjemme når jeg var syk, kom mamma alltid inn på rommet mitt med kakao og suppe på et brett. Hun pleide å kysse meg på pannen for å sjekke om den fremdeles var febervarm. Hun fikk meg alltid til å føle meg bedre. Minnet om dette, og at Alexandra oppfører seg så likt mamma, får tårene til å trenge seg på bak de lukkede øyenlokkene mine. Skjønner du at jeg er i en sørgelig forfatning? «Det går bra, Alexandra» sier jeg, selv om jeg ikke er sikker på om hun hører meg. Stemmen min forsvinner inn i den velduftende puten. «Jeg har influensa.» Jeg hører en pizzaeske bli åpnet og så et stønn idet stanken av muggen ost og gammel pølse stiger opp fra den. «Ikke akkurat sånt noen med influensa spiser, lillebror.» Så hører jeg romstering blant ølflasker og søppel, og jeg vet at hun har begynt å rydde. Jeg er ikke den eneste med støv på hjernen i vår familie. «Det der burde ikke vært lov!» stønner hun. Skal jeg tippe ut ifra stanken som nå blander seg med lukten av muggen pizza, vil jeg si hun har åpnet en tre dager gammel isboks som ikke var så tom som jeg trodde. «Drew.» Hun rister meg forsiktig i skuldrene. Jeg gir etter og setter meg opp i sofaen mens jeg gnir meg utmattet i øynene. «Si noe,» trygler hun. «Hva er det som foregår? Hva har skjedd?»
Når jeg ser det bekymrede ansiktsuttrykket til min store drage av en søster, er jeg plutselig tjueto år tilbake i tid. Jeg er seks år gammel og hamsteren min, Mr. Wuzzles, har akkurat dødd. Og akkurat som den gangen, vrenges den smertefulle sannheten ut av meg: «Det har endelig skjedd.» «Hva har endelig skjedd?» «Det du har ventet på alle disse årene,» hvisker jeg. «Jeg har forelsket meg.» Jeg kikker opp og ser smilet bre seg over leppene hennes. Det er det hun har drømt om for meg. Hun har vært gift med Steven siden tidenes morgen; har vært forelsket i ham enda lenger. Så hun har aldri syntes noe om måten jeg lever livet mitt på og drømmer om dagen jeg slår meg til ro. Finner noen som kan ta vare på meg, slik hun tar vare på Steven. Slik moren vår fremdeles tar vare på faren vår. Men jeg har sagt til henne at det aldri kom til å skje det var ikke det jeg ønsket meg. Hvorfor ta med en bok til biblioteket? Hvorfor ta med sand til stranden? Hvorfor kjøpe kua når du får melken gratis? Begynner du å skjønne tegninga? Så jeg ser at hun begynner å smile, og plutselig, med en spak stemme jeg ikke engang kjenner igjen, sier jeg: «Hun skal gifte seg med en annen. Hun ville ikke ville ikke ha meg, Lex.» Sympatien brer seg over ansiktet hennes. Og så besluttsomhet. For Alexandra er en sånn type som ordner opp. Hun kan rense sluk, sparkle vegger, fjerne flekker fra tepper. Jeg vet allerede hva hun tenker akkurat nå: Hvis lillebroren hennes har gått i tusen knas da skal hun bare sørge for å lime ham sammen igjen. Jeg skulle ønske det var så enkelt. Men jeg tror ikke all