Peter Temple. Hvit kjøter. Oversatt av Sverre Knudsen. Forlaget Press

Hvit kjøter

Peter Temple Hvit kjøter Oversatt av Sverre Knudsen Forlaget Press

[kommer]

Til Anita og Nicholas, med kjærlighet og takknemlighet.

J eg prøver igjen,» sa jeg. «Er dette strengt tatt nødvendig?» Vi var på Tullamarine-motorveien sent om ettermiddagen, og den var på sitt verste, et brølende flimmer av drosjer, lastebiler, personbiler, varevogner med slitne og krakilske sjåfører. «Jeg vil ikke dø uvitende uten å vite,» sa Linda Hillier. Hun så eksepsjonelt tiltrekkende ut, slik folk som skal reise, ofte gjør. «Det skjønner jeg ikke,» sa jeg. «Hvorfor kan du ikke dø uten å vite? Hvorfor er det verre enn å vite når du dør? Si at du for eksempel er fjellklatrer og får sjansen til å klatre Everest eller K-47, AK-47, Special K et eller annet uvanlig digert stykke vertikalt landskap. Og så faller du ned i en sprekk i en isbre, der du kommer til å ende som en isklump i løpet av et øyeblikk. Akkurat da vet du hva som skjer. Hvorfor skal det være bedre enn» Jeg følte blikket hennes. Tok ikke sjansen på å møte det. Jeg kjørte bilen hennes, en ny Alfa, og en altfor finslig skapning for en som var mest komfortabel med brutale amerikanske V-åttere, mer primitive saker, rå kraft uten ansvar. «Jack,» sa hun. «De kommer sikkert til å sparke meg om to måneder og betale meg ut av kontrakten. Da sender jeg bud etter deg, så leier vi en leilighet i Paris: Sover lenge, kaffe og croissanter, spaserturer, dyre lunsjer, tilbringer ettermiddagen til sengs «Jeg nærmet meg bilen til rørleggeren John Vanderbyl, spesialist på tette sluk; han hadde en tilhenger full av sluksøkende videoutstyr. Han var en sinke og selv skyldig i forstoppelse, jeg svingte ut til høyre og la ham bak meg. Jeg slet med å tøyle Alfaens instinktmessige dragning mot høyre felt og passere alt som beveget seg. I likhet med meg var den en naturlig leder. I motsetning til meg klarte den å fylle rollen. «Herlig,» sa jeg. «Du må tape for meg for å vinne. Du kommer til å 7

Peter Temple bli helt knust, og jeg kommer til å bli impotent. På den andre siden, om du vinner, blir jeg værende i Carrigan s Lane med støvmaske mens du har deg på Georg den femtes berømte madrasser med Nigel, din virile, unge Eton-utdannede produksjonsassistent.» «Hvordan visste du om Nigel?» sa hun. «Kvalifisert gjetning. Hvis engelskmennene er ute etter dialekt, hvorfor kan de ikke finne en grei jente fra Liverpool? Hva skal de med en australier på radio i London?» «De liker oss. Vi skjønner ikke klassesystemet deres. Vi er ikke instinktivt underdanige overfor tullebukkene fra overklassen og øvre middelklasse. Vi skjønner ironi og understatement. Og vi tør å gå i strupen på folk.» Linda var god til å gå i strupen på folk. Men på en pen måte. Hun kunne feste et solid grep rundt halsen på politikere og riste dem, men uten at det ble for blodig. Det ble en åpning i høyre fil, og uten noen fornuftig grunn presset jeg meg inn foran en av bilene til Bottomdollar Tepper før jeg la en firehjulstrekker og en gammel Mitsubishi bak meg. «Når vi kommer fram,» sa jeg, «hva med et lite ekstranummer?» Hun la hånda på låret mitt. «Jeg tror ikke det. Jeg vil forlate deg sulten på mer.» «Som vanlig. Hvorfor er det ikke nok å være den beste i denne byen?» For et dumt spørsmål. Jeg hadde grubla på det en stund, noe som gjorde det enda mer idiotisk faktisk å stille det. Linda stirret ut av vinduet. «Nådeløse ambisjoner,» sa hun. «Dessuten føler jeg meg som en bløffmaker, en som bare har hatt flaks.» «Selvfølgelig. Alle kan ha sånn flaks. Alt man trenger, er hjerne som en motorsag og stemme som Lauren Bacall. Hvis man først har klart å få et bein innafor i bransjen, noe som krever førsteklasses bein, villige hender og akseptable pupper.» «Akseptable? Ærlig talt, vennen min, du skulle visst hvor mye arbeid som ligger i disse. Jeg begynte med puppetrening da jeg var tretten.» 8

Hvit kjøter «Topptrimma, så absolutt. Du kunne kanskje ha varslet meg om dette litt før.» Jeg hørte det gretne tonefallet i min egen stemme. De lange fingrene klemte låret mitt. «Det var ikke noe før,» sa hun. «De ringte, de tilbød meg penger, og ville ha meg med en gang.» «Akkurat som jeg. Bortsett fra det med pengene.» Avkjørselen til flyplassen truet i det fjerne. «Det er masse mat i bagasjerommet,» sa hun. «Ferskvarer. Jeg var på Vic Market i går.» «Jeg skal finne en parkeringsplass,» sa jeg. «Nei. Ta en spansk ved Avgang utland. Ikke skru av motoren. Jeg får med meg kofferten og forsvinner på et øyeblikk. Aldri si farvel, sa faren min alltid. Han tålte ikke avskjedsscener.» Jeg tenkte at jeg ville ha likt faren hennes, en bonde som hadde blitt knust av banken og en traktor; borte uten å si farvel. Vi kjørte i stillhet. Det begynte å regne. Jeg fant ikke vindusviskerne. Hun viste meg hvordan. «Denne bilen?» sa jeg. «Ha den hos deg. Bruk den. Den er min lille baby, og jeg kommer tilbake til den. Baby. Jeg glemte å skru av kjøleskapet og fryseren. Kan du gjøre det for meg?» «Bare hvis du lover å oppføre deg ordentlig.» «Så klart. Og hvis jeg ikke gjør det, så lover jeg å holde kjeft.» Jeg svingte inn bak en taxi og stoppet. Linda tok hodet mitt i begge hender og kysset meg, hardt, trakk seg tilbake før hun kysset meg en gang til med munnen så vidt åpen, et ordentlig kyss. «Mer,» sa jeg. «Baby.» «Senere. Baby. Ønsk meg lykke til.» Jeg nikket. Hadde ikke lyst til å snakke. Hun lente seg over meg så jeg fikk håret hennes i ansiktet, og åpnet bagasjelokket. Hun tok vesken sin fra baksetet, strøk fingertuppene over leppene mine, og så var hun ute, plukket med seg den slanke 9

Peter Temple kofferten fra bagasjerommet, lukket det igjen. Jeg så henne gå inn gjennom dørene uten et eneste blikk bakover, borte som et brev i en postkasse. Jeg kjørte hjemover med et eller annet sittende fast i strupen, holdt fartsgrensen under de høye, grelle lysene uten behov for å passere noe som helst, kjente lukta av nytt skinn, lyden av de italienske vindusviskerne, som pusten til et sovende barn. Ved den gamle støvlefabrikken parkerte jeg under eikene. Mobilen ringte. «I morgen,» sa Andrew Greer, min forhenværende advokatkollega, «vil jeg prøve å få frigitt en klient som for øyeblikket vansmekter i varetekt. Etterpå vil jeg ha behov for dine kostbare tjenester.»

A ndrew Greer var oppe og gikk på sine lange bein og smale, skinnende sorte sko. Alt ved ham var langt, i hvert fall alt som var synlig. «Ærede dommer,» sa han, «tiltalte er en person med plettfritt renommé, og hun er fullstendig sjokkert over det inntrufne. Det er ingen fare for at hun vil prøve å unndra seg rettsforfølgelse. Hun avviser anklagene på det sterkeste og ser fram den dagen da retten renvasker henne for all mistanke. Jeg ber derfor om at hun slipper ut mot kausjon på de betingelser dommeren finner passende.» Forhørsdommeren så på aktor, som reiste seg. Han var en trist mann. På ingen måte myndighetens dobermann, heller deres stivbeinte labrador som lengtet etter at arbeidsdagen skulle være over, til den nedslitte plassen i kroken ved peisen, til den typen fred og ro som bare en hund kan oppnå med hodet hvilende på forlabbene. «Ingen protester mot kausjon, ærede dommer,» sa han. Jeg kunne se på hodebevegelsen til Drew, måten han gløttet bort mot klienten sin på, at han hadde ventet seg mer motstand. Dommeren grublet ikke noe mer over saken: 60 000 dollar i kausjon, innlevering av pass, daglig meldeplikt. Retten er hevet. Man så ikke annet i kvinnens ansikt enn at hun blunket kjapt. Da hun snakket med Drew, bøyde hun hodet så tett mot ham at hun nesten berørte haken hans med pannen. Hun het Sarah Longmore og var anklaget for å ha drept sin eks-kjæreste for ni dager siden. Jeg gikk ut. Det regnet like halvhjertet som det hadde gjort da jeg dro hjemmefra ved daggry. Media ventet ute på fortauet journalister og fotografer fra avisene, mange av de sistnevnte hadde barberte skaller, tre tv-reportere som justerte sitt lakkerte hår, kamera- og lydfolk; bekymret over alt og ingenting, klagende, røykende, spyttende. 11

Peter Temple En sort firehjulstrekker, liten, med sotede vinduer, ankom og parkerte: fluktbilen. Drew og kvinnen kom ut, begge høye, begge i sort frakk. Hun var visstnok i midten av trettiårene, men kunne ha vært en sytten år gammel ballettdanser: markerte kinnbein, kort, mørkt hår gredd tilbake med skill på venstre side, overtrent, levde på vitaminpiller, sigaretter og sjokolade. Media fosset mot dem. To tynne, korthårede kvinner i ledige klær dukket opp og gjette paret unna. Sarah Longmore holdt haken høyt hevet og stirret rett framfor seg. Ingen mørke solbriller eller andre uverdige forsøk på å skjule ansiktet for hennes del. Hun hadde noe disiplinert over seg, måten skuldrene var trukket tilbake på, hodet hevet. Gjeterne var dyktige, åpnet vei for dem uten å skumpe, bare ved bruk av kroppen, rygget baklengs med utstrakte armer. Ved fortauskanten berørte kvinnen skulderen til Drew, la munnen mot øret hans, hvisket noe og gikk inn mellom de parkerte bilene. Frontdøra på passasjersiden av firehjulstrekkeren ble åpnet, hun sklei inn og var vekk. Drew snudde seg mot mengden, og mikrofonene pekte mot ham. I det alvorlige ansiktet hans så jeg trangen til å være underholdende foran kamera, men så ristet han på hodet og klarte å undertrykke en advokats teatrale behov. Han sa noen få ord, sannsynligvis ingen kommentarer på det nåværende tidspunkt, snudde seg og krysset gata. Mikrofonene sank. De lot ham gå. Jeg krysset også gata. Han ventet på meg. I det stadig mer målbevisste regnværet gikk vi de to kvartalene ned til den gamle Saaben hans på en heldig parkeringsplass ved Grice Alley. Det krevde flere forsøk å komme av gårde, bilen jamret seg, Drew oversvømte forgasseren, og motoren døde. «Man skulle tro du hadde begynt å få draget på det nå,» sa jeg. «Bilen har jo oppført seg slik siden sent på åttitallet.» «Det er ikke snakk om å få draget på det,» sa Drew. «Det er snakk om å følge et eldgammelt ritual på korrekt måte.» 12

Hvit kjøter Vi ventet bak rennende vinduer. Det luktet appelsinskall, inntørkede epleskrotter og et snev av salt fra et inntørket, gammelt badehåndkle gjenglemt under et sete, stivt som en død kanin. «Første gang jeg har vært i retten på lenge,» sa jeg. «Jeg hadde flaks, mot bedre vitende,» sa Drew. «De jævlene klarte å overraske meg. Det siste jeg fikk høre, var at de fortsatt ville ha henne fengslet. Godt at jeg hadde fluktbilen stående klar.» «Var det Bully West?» Bully var utkaster, en omvendt torpedo som gjorde semi-lovlige jobber for Cyril Wootton, som til tider var min arbeidsgiver. Jeg fikk et glimt av Bullys brutale, kopparrete hake idet Sarah Longmore smøg seg inn i bilen. «Det var Bully,» sa Drew. «Med tillatelse fra Cyril. Med et øye på deg.» Han prøvde tenninga igjen, og bilen startet med en harkende og hostende motor. Drew var ekstra varsom nå, stakk hodet ut av vinduet og kikket bakover. Så svingte han kjapt ut i gata rett foran en taxi. Gjennom lyden av hvinende gummi og tutende horn kunne jeg høre sjåføren banne på et fremmed språk. Etter at vi hadde kommet oss over lyskrysset og svingt til venstre inn i Bourke Street, sa Drew: «Hvor i helvete kom han fra?» «Bakfra.» Han ristet på hodet. «Ikke vær så forbanna skinnhellig. Husker du en viss venstresving i St. George s Road, like ved Piedemonte? Rett inn i en trafikkøy, knuste bunnpanna før hele bilen letta. Vi dusja hele plenen med motorolje mens vi svevde over den.» «Det var ikke en trafikkøy, det var en halvøy, og den var ikke der dagen før. Det var heller ikke noe gress der. Dessuten kunne jeg forsvart meg med ungdommelig mangel på erfaring.» «Ah,» sa Drew, «hvor flyktig er vel ikke et slikt forsvar.» «Når vi snakker om flyktighet, jeg la merke til en flyktig berøring av jakkeslaget ditt.» Drew kikket ned, berørte sitt venstre jakkeslag. «Kun for å beundre 13

Peter Temple det fineste stoffet Mr. Buck fører. Ull fra frittgående australske får, håndvevd av tannløse gamle kjerringer på dystre husmannsplasser i Alto Adige. Hun er selvfølgelig fullstendig uskyldig i denne affæren.» Det begynte å bli lite oksygen i det lufttette svenske kjøretøyet. Jeg prøvde å snurre ned vinduet, men håndtaket virket ikke. Lufteluken protesterte, men et knyttneveslag gjorde slutt på det, og bylukta kom sivende inn kald, fuktig og petrokjemisk. Den brakte med seg minner om sene netter, armer rundt midjer, kyssede ører, kyss bak ører, den grøssende følelsen av en hånd som ikke var din egen i baklomma. Vi svingte til venstre inn Elizabeth Street. «Mickey Franklin sto i dusjen en lørdagskveld,» sa Drew. «Fikk fem skudd gjennom et håndkle, veldig mye søl overalt. Skuddet som drepte, traff ham i bakhodet, kulen kom oppover og inn gjennom undersiden av skallen.» Jeg prøvde å tørke av frontruta med hånda, likte ikke å være blind for alle farene som kom oss i møte. «Og hvor var den uskyldige? Med hennes egne ord.» «I det fatale øyeblikket var hun hjemme i St. Kilda og så på tv.» «Hvordan fikk de tak i våpenet?» Vi sto i lyskrysset ved LaTrobe Street. Drew så på meg, strøk en finger under nesa. «De fant det i en søppelkasse like ved åstedet. Tørket av og pakket inn. Hun kjenner til det, en 32-kaliber Ruger som aldri har vært registrert. Hun sier at Mickey Franklin lånte henne den da hun hadde et par innbrudd og noen andre merkelige episoder.» Motoren lød enda verre da vi svingte til høyre i lyskrysset; den hakkende lyden fra gamle krigsfilmer når forkrøplede Spitfires med feiltenning nærmer seg Dovers hvite klipper. «Ekko Bravo Foxtrot til Kontroll,» sa jeg. «Jeg er redd denne gamle dragen er i ferd med å krepere for oss, kaptein.» «Bagateller,» sa Drew. «Det skyldes været. Dette med våpenet er kinkig.» «Kinkig er ordet,» sa jeg. «Når ble det funnet?» 14

Hvit kjøter «Morgenen etter. For en uke siden i går. De la det fram for henne før hun ringte meg.» «Smarte jævler. Slipper du meg av på kontoret? Jeg har et engasjement å ta meg av.» Han stirret rett framfor seg. «Og hvor er vi engasjert i dag? Moonee galoppbane? Caulbanen? HQ-banen? Eller ved en idyllisk paddock langt ute på landet, der du kan la deg forundre over hva en hest og et menneske kan få til sammen? Uten annen hjelp enn suspekte droger, diuretikum og speed av industriell styrke.» «En mann med et heftelsesproblem kommer innom.» «En mann som vil slippe fri fra sine heftelser?» sa Drew. «Vil vi ikke alle det? I gamle dager ville klientene dine slippe fri fra kasjotten.» «Dette er bedre. Disse klientene har ørene i behold, og ganske få av dem er tatovert på innsiden av underleppen.» Drew svingte til venstre inn Russell Street. «Ah, nok en gang på hellig grunn,» sa han. Melbourne forhørsrett hadde holdt til i bygningen til venstre for oss, og politiets hovedkvarter lå rett over gata, med alle mulige enheter og avdelinger i forskjellige bygninger i nærheten. Trades Hall og annekset, John Curtin Hotel, lå litt lenger nede i gata. Kontoret til Drew lå to kvartaler nordover. En gang hadde det vært kontoret til Advokatfirmaet Greer & Irish. Greer og Irish hadde ofte spasert ned Drummond Street for å representere sine klienter i Russel Street. De drakk ofte på The Curtin, der de pissa sammen med en framtidig statsminister, sto side ved side, lett svaiende, og forsøkte å treffe de hvite desinfiserende kulene. Men denne tiden sluttet brått da min kone, Isabel, ble myrdet av en klient og jeg utviklet et sterkt behov for å gå i hundene. «Formelt sett burde Wootton informert deg,» sa Drew. «Det er han som kommer til å føye sitt ublu påslag til det jeg regner med er dine beskjedne timelister.» «Informere meg om hva da?» sa jeg. 15

Peter Temple «At du skal granske Mickey. Du som er veddeløpsmann, vet vel hva det går ut på.» «Cyril har allerede en gransker. Billig.» «Vi vil ikke ha billig. Jeg kan fortelle deg at eksperten til Cyril ikke besto politiets opptakstest. Han fikk verken plass til to blyanter over øyenbrynene eller én mellom øynene.» Vi kjørte nedover Victoria Parade i stillhet og svingte inn Smith Street, Collingwood. Det virket som om det var en pusher-fri dag. Av og til dukket det opp store mengder politifolk som flyttet på dopselgerne. Det var som å klemme på en ballong. Når presset ble opphevet, vendte alt tilbake til sin opprinnelige form. «Hva skal jeg se etter?» spurte jeg. «Gudene vet. Hva som helst.» Jeg ventet litt, og så sa jeg: «Det er fullt av tomskaller i politiet, men stort sett ender ikke de opp i Drapsavdelingen.» «Det er ikke sikkert det handler om tomskallethet. Det kan handle om noe annet.» «Jeg tror denne klienten din når fram til deler av deg som klienter vanligvis ikke kommer i kontakt med.» «Kjeften på deg. Hvor er det snuskete, lille smuget ditt?» «Det neste snuskete, lille smuget etter dette. Hvordan ble du involvert i dette i utgangspunktet?» «Jeg representerte henne i en bitteliten dopsak. For lenge, lenge siden. Faren hennes var der, i retten. Og jeg gjorde åpenbart inntrykk på sir Colin.» «Din kjekke framtoning. Den håndvevde dressjakken. Hvorfor ble han adlet?» «Fortjenstfull innsats for et eller annet. Å være rik. Det kompliserer saken at avdøde hadde gått over til å knulle sir Colins yngre datter. Sarah har gått i dekning nå.» «Hva var Mickeys hemmelighet? Å knulle én Longmore-dame ville vært suksess nok for de aller fleste menn.» 16

Hvit kjøter «Kanskje bare en ny tind å bestige. Han var en klatrer, og fremmed for konseptet nok. Oppover, alltid oppover. Jeg veit da faen.» Drew bet seg i underleppen, noe han gjorde når han var misfornøyd. Man legger merke til slikt når man tilbringer for mye tid sammen med folk. «Sarah vil at jeg skal føre saken i retten,» sa han. «Noe som bare forverrer det stupide i å erklære seg ikke skyldig. Da faren hennes ringte, visste jeg at dette var en jobb for QC Pratchett. Han har sluppet fri flere mordere enn de som stormet Bastillen. Men nei, da. Meg.» Vi tråklet oss nedover smuget og parkerte rett over gata for kontoret mitt. Jeg sa: «Så oppgaven er altså å finne flest mulig måter å skade den stakkars fattige, døde Mickey Franklin på.» «Død, men ikke fattig,» sa Drew. «Wootton og jeg kommer bare til å forsyne oss av pengene hennes.» «Jeg er ikke i tvil om at du vil forholde deg til de standarder som forventes av en edsvoren advokat.» «Det var det jeg sa. Ta betalt uten åpenbar grunn. Men det er jo stille om dagen» «Hun har selvfølgelig ikke betrodd seg til meg.» «Selvfølgelig ikke. Det ville du ikke tillatt heller.» «Her er nummeret.» Han rakte meg et kort. Jeg stakk det i brystlomma. «Denne hyggelige utflukten her,» sa jeg, «vil den være fakturerbar?» Drew så på meg, nedover langs neseryggen, ristet på hodet. «Jeg tror all sagmuggen begynner å gå deg til hodet,» sa han. «Mannen er verd millioner.» Jeg tok i dørhåndtaket, det satte seg til motverge. «En liten ting før vi skilles. Noen tips om hvor dette leder?» Drew var stille en stund. Så sa han: «Jeg er bare advokat. Slik du var en gang.» «Og fremdeles er,» sa jeg. «Hold forventningene lave.» 17

Peter Temple Jeg kjempet mot dørhåndtaket uten hell. Jeg brukte skulderen, og den ga etter. Jeg falt ned i rennesteinen. «Herlig sorti,» sa Drew og kikket ned på meg. «Du er god på sortier.» Jeg reiste meg og gikk inn på kontoret mitt, ringte til Simone Bendsten, ekspert på snoking i offentlige arkiver.

F in bil, Jack,» sa mannen bak disken i sjappa på hjørnet. Han hadde sett meg parkere utenfor, gikk ikke glipp av mye. «Veldig fin, Georg,» sa jeg. «Men den er ikke min.» Han nikket, denne mannen som hadde åpnet butikken sin på midten av 50-tallet da nesten alle i forstaden tok trikken på jobb og du vakte oppsikt om du hadde motorsykkel. Nå var det fullstendig kork av Saaber og BMW-er i gata, og det folk betalte for en gammel arbeiderbolig, hadde vært nok til et helt kvartal på den tiden. «Hvor er hun jenta?» sa han. Jeg tenkte på den dagen for lenge siden da jeg hadde kommet inn med en Claire Irish som rakk den middels store brune hunden til skuldrene, og løftet henne over disken for inspeksjon. Jeg hadde sagt: «Dette er min venn George, Claire.» «Gorb,» sa hun. «George,» sa jeg. «Gorb,» sa hun og grep tak i fingeren Georg holdt fram til henne. Og Gorb ville han for alltid være. «Fremdeles i Queensland,» sa jeg. George nikket. «De kommer tilbake, alle sammen. Ferie er helt ok, ikke verst. Men bo der, nei. Alt mulig stikker der.» Da hørte jeg lyden, den farlige mumlingen, dyttingen, sladringen, ertingen, den småkranglete lyden av tenåringer som ble sluppet fri fra skolen i storefri. «Fort,» sa jeg. «Rundstykke med salat.» Jeg gikk tilbake til Lindas bil, sank ned i skinnsetet og studerte landets framtid mens de invaderte butikken. Jentene hadde lengre hår i år, blant guttene var det anarki: barbert, langt, fettsleik, bleket, farget. Et knakk på passasjervinduet, en stor hånd. Jeg åpnet døra. 19

Peter Temple «Har du blitt snobb, eller?» sa politibetjent 2 Barry Tregear og sank ned i setet, fylte kupeen sammen med lukta av potetgull med ost og løk, sigaretter og Old Spice etterbarberingsvann. Han justerte setet, rapte. «Sorry,» sa han. «Tidlig lunsj. Etter en jævla tidlig frokost.» Han fant fram en sigarett, stakk den i munnen, grafset rundt i lommene, fant ingenting. «Helvete,» sa han. «Kødden tok lighteren min.» Jeg skjøv inn sigarettenneren på dashbordet. Den var varm på et øyeblikk, skiftet farge. Barry brukte tenneren, satte den tilbake uten å se, rett på plass, uten nøling i hånda. «Et rasshøl i Dandenong bestemmer seg for å gå på besøk til eksen klokka tre om natta,» sa han. «Fyren er fullstendig snydens. Hun er i full gang med neste mann i køen, pluss minus noen til. Gutten blir ikke glad, stikker ut i skjulet, finner kløvemaskinen.» Jeg studerte en stilisert tenåringsomfavnelse, hun snodde seg rundt ham og klarte samtidig å stryke håret sitt bakover. «Slutt nå,» sa jeg. Barry sukket og tilførte et hint av hvitløk til lapskausen av lukter i bilen. «To småunger i rommet ved siden av. Og teddybjørner. Hele jævla rommet er fullt av teddybjørner. Alle størrelser. Jeg er faen meg for gammal til denne dritten.» Jeg sa: «Du skulle heller ha fortsatt å tømme gatene for dop.» Han ristet på hodet, sukket igjen. «Jesus, det var litt av et opplegg. Gå rundt og lage brummelyder for å skremme køddene. Så stikker de rundt nærmeste hjørne, og det var det. Nå må jeg passe på en gjeng med kortklipte gærninger som påstår at de er ute på et oppdrag for Gud.» Tenåringsomfavnelsen løste seg opp. Han dasket til en liten rumpeball da hun la i vei mot Gorbs. Hun snudde seg mot ham med et blikk som ikke akkurat frarådet denne praksisen. Jeg sa: «Noen ganger tror jeg du mister fokus på det som brakte 20

Hvit kjøter deg til denne jobben i utgangspunktet: Det glødende begjæret etter å bekjempe kriminalitet uansett hvor du støter på den.» «Det eneste glødende jeg kjenner til, kommer når jeg pisser,» sa han. «De har henta inn en dame fra New South, fra trafikkseksjonen eller lekeplassvakta eller faen må vite, hun ville ikke ha sett forskjell på en kriminell og en kardinal. Men hun er clean, det er hennes kvalifikasjon. De kunne like gjerne utnevnt Moder Teresa til politisjef.» «Hun er død,» sa jeg. «Men hun ville i hvert fall ha gjenkjent en kardinal. En mann i lilla kjole. Stemmer ikke det? Lilla. Hva er det egentlig du klandrer denne dama for?» Barry så på meg og svei av en centimeter sigarett. «Alt,» sa han. «Jeg klandrer kvinner for alt. Neste tema. Dette Franklin-opplegget.» «Ja. Er din munn lukket?» «Veit da faen. Jeg kjenner ikke munnen min lenger. Og pikken er ikke den samme, den heller. Tror du det er en forbindelse mellom pikken og leppene?» Jeg røyka passivt mens jeg tenkte på spørsmålet. «Jeg er ikke i tvil,» sa jeg, «om at en slik forbindelse en dag kommer til å bli oppdaget. Franklin?» Barry så på meg, røyka, myste. «Veit du det, kompis, at under det nye regimet får folk juling for å snakke med folk som deg.» «Lev farlig. Lev enda farligere.» En stråle med røyk traff frontruta, spredde seg utover. «Drew kommer til å satse på uaktsomt drap,» sa han. «Satse og håpe.» «Jeg tror ikke det.» Han gransket meg. «Ikke? Hun er eksen til Mick, og de sier han beisa søsteren hennes samtidig. Hadde pistolen, hadde nøkkel, og det er et vitne som så henne i nærheten av åstedet. Pluss ingen til å bekrefte lå-hjemme-i-senga-med-en-god-bok-pisset hennes. Rimelig god sak, heh?» «Vel Bare indisier.» «Spikra, kompis. Spikra som Jesus.» 21

Peter Temple «Hvor sterkt står vitnet?» «Jeg tror hun hadde sett henne før, hun krangla med en fyr om en parkeringsplass Jeg lover deg, slike lærere fantes ikke i min tid.» Jeg fulgte blikket hans. En høy kvinne med kortklipt hår og lange bein sto og utvekslet noen ord med noen av tenåringene som hang utenfor Gorbs. Det var en munter samtale, men man kunne likevel se at det var en offiser som snakket til troppene sine. «Like greit,» sa jeg. «Dere bondegutter fra Hay var allerede overopphetet av behåreklamene i Women s Weekly. Og av å se på dyrene som hadde seg.» «Selv i dag,» sa Barry, «kan en behåreklame øke presset lite grann mot gylfen. Dessverre bare litt. Og så var det jo hofteholderne.» Regn på frontruta, bitte små dråper. Jeg sa: «Tiltalende plagg, hofteholderen. Ingen tvil der, altså?» Barry tok det siste draget av sigaretten sin, det var like før han røyka opp filteret. Det var ikke sjans å få ham til å bruke askebeger. Jeg trykket på knappen, vinduet gikk ned. Han så ikke etter da han knipset ut sneipen. Den kunne ha landet i en passerende barnevogn. «Tvil?» sa han. «Tvilen er om hun drepte ham selv eller fikk ham drept. Huset er som et jævla fengsel. Det er tre innganger man må igjennom. Kommer du utenfra, må du enten ha hjelp, eller så går du hjem igjen.» «Og Mickey? Er det noe snakk om ham?» Barry sukket igjen, beveget de digre skuldrene sine. «Mick og Massiani-familien, han jobba seks år for dem. Sies at han og Steve jobba veldig tett sammen.» «Jeg henger ikke helt med nå.» «Ikke jeg heller. Må stikke,» sa han og klappet meg på skulderen. «Holder vekta nede, ser jeg. Flink bisk. Vi tar en drink en dag, ikke noe business, ok?» Han gikk ut, lukket døra, stakk hodet inn igjen: «Én ting, forresten. Tipset. Hvem kom det fra?» 22

Hvit kjøter Jeg så ham gå i retning Gorbs, stivbeint politigange etter for mye sitting i biler. Tenåringene som blokkerte døra, la merke til at han kom, spredde seg, fant grunner til ikke å møte blikket hans.