Svartehaugen ligger bare noen hundre meter bak boligfeltet, det er et populært område for

Tittel Sebastian går hjem fra skolen, opp den lange bakken mot boligfeltet der han bor. Boligfeltet er fylt med store hus i alle fasonger, bak boligfeltet skimter man den vakre naturen. Sebastian puster tungt og tråkker sakte med de korte bena, svetten renner fra det halvlange blonde håret hans. Han er forundret over hvor mye plass folk trenger. En stor bråkete svart bil humper forbi med en veldig støy. Sebastian hoster etter det voldsomme eksosutslippet, og blir mer fortvilet. Han går hjem til det lille røde huset hans, og tar et eple fra det ene epletreet i hagen. Fra kjøkkenet hører man moren rope forundret. Mamma: «Du er da tidlig hjemme?» Sebastian: «Vi fikk gå tidligere, læreren vår var syk» Mamma: «Så flott, da kan du jo hjelpe til med middagen» Sebastian går inn på rommet og legger fra sekken, rommet er er lyst med en køyeseng og et skrivebord. Vinduet står på gløtt og de røde gardinene blafrer. På skrivebordet er det et stort bur med en liten rotte. Sebastian tar rotta ut av buret. «Hei, Linus! Har du hatt det bra i dag?» Linus vifter med halen og ser opp. Sebastian beveger håndflaten mot det lille huset hans, og Linus spretter inn. «Jeg kommer etter middag» sier Sebastian og forsvinner ut døren.han løper ned til kjøkkenet for å hjelpe moren. Moren kommanderer Sebastian til å dekke på bordet, han tar de dype skålene og skjeer, tomatsuppen blir satt frem på bordet Mamma: «Lært noe på skolen idag da?» Sebastian slurper i seg tomatsuppen «Nja, egentlig ikke.. Men jeg var nede hos Knut på hjemveien.» Moren legger skjeen ned i skålen og folder hendene under haken. «Sebastian.. Du vet at jeg ikke vil du skal gå til han.» Sebastian titter ned i tomatsuppen og rører med skjeen. Knut er den eneste vennen til Sebastian, han bor i en liten hytte inni skogen, han lever av naturen og har ikke strøm eller vann installert. Knut var venn med faren til Sebastian og de har holdt kontakten siden Sebastian ble født. Etter farens død har ikke Knut mistet kontakten med Sebastian. Sebastian: «Takk for maten» Sebastian tar tallerken og går mot vasken for å skylle den. Sebastian: «Jeg går opp i hytta» Mamma: «Vær forsiktig da Sebastian» Sebastian tar på seg jakka og løper opp og henter Linus, så setter han spring mot trehytta. Trehytta er bygget i det ene epletreet, det raker en meter over bakken. Trehytta er liten og det er lavt under taket. Den er dekket med bilder av faren og naturkataloger og tegninger. Linus har sin egen eske i hjørnet. Sebastian legger Linus oppi esken og åpner en bok han fikk av Knut tidligere i dag. Han blir sittende å lese og drømmer seg bort, han forestiller seg fremtiden, naturens fall. Han kommer tilbake til realiteten ved å høre stemmene til en gjeng som går i veien bortenfor trehytta. Han konsentrerer seg for å høre hva de snakker om. Gutt1: «Deilig vær å klatre i!» Gutt2: «Ja, om jeg ikke når toppen på Svartehaugen i dag blir jeg skuffet» Svartehaugen ligger bare noen hundre meter bak boligfeltet, det er et populært område for

ungdommen. Klatring er hovedidretten i denne byen og mange av de største klatretalentene i Norge kommer fra området. Sebastian drev også med klatring engang i tiden, og fulgte ofte faren på utflukter. Etter ulykken klatrer ikke Sebastian mer. Når Sebastian var åtte år, var faren på en utflukt med noen venner fra utlandet. De var i Italia, for å klatre i Ciminifjellene. Disse fjellene er spesielt kjent for den fine utsikten. Men når de var et godt stykke på vei opp fjellet, mistet faren taket i den ene hakken sin, og datt ned. Han landet på ryggen og døde før redningshelikopteret rakk fram til han. For Sebastian er dette veldig tungt, siden faren både var og er hans store idol. Sebastian bryr seg derfor også veldig om tingene som engasjerte faren, og det viktigste for faren var at menneskeheten skulle ta bedre vare på naturen. Mamma: «Vil du komme ned hit litt Sebastian?» Sebastian: «Hva er det for noe?» Mamma: «Jeg har dessert til oss!» Sebastian går ned fra trehytta, og bort til moren. Han får to sjokolademuffins, og prøver å tvinge fram et smil som en takk, men han vet ikke selv om han klarer det, da han tenker på faren og klatringen som han en gang var så glad i. Sebastian spiser opp den ene muffinsen, og blir plutselig veldig engasjert. Sebastian: «Visste du, at klimaendringene ikke bare vil gi naturen problemer? Vannet stiger, det blir ekstremvær, og landområder tørkes ut! Det vil gjøre at problemer med dyrking, sykdommer som øker spredning, og til slutt den største dyr- og folkevandringen noen gang!» Moren blir veldig overasket, men også imponert, over hva sønnen hennes kan. Mamma: «Hvordan kan du alt dette?» Sebastian: «Jeg leste det i en bok jeg fikk av Knut» Mamma: «Du skal ikke slutte å være så utrolig mye hos Knut da? Kanskje det hadde vært greit med noen venner på din egen alder også?» Sebastian: «Aldri vil du høre på de tingene jeg bryr meg om! Kan du ikke bare bry deg noen ganger?» At moren var litt oppgitt over at Sebastian bare er sammen med Knut, har blitt helt overskygget av raseriet til Sebastian. Han føler at moren ikke bryr seg nok om miljøet, og at det bare er Knut som forstår hans meninger om hvordan menneskene bør forandre seg for å redde naturen. Han sparker til en ball som ligger ved siden av han så hardt han kan. Den går høyt opp i luften og mot huset til naboen. Det knaser høyt når ballen treffer vinduet. Verken Sebastian eller moren sier noen ting. Naboen kommer ut, og Sebastian tør ikke se henne i øynene engang. Nora, naboen, er 63 år gammel, men i bra form til alderen å være. Hun bruker briller, og har en ganske skjærende stemme. Sebastian har alltid vært litt redd for Nora, og aldri snakket med henne før. Mamma: «Unnskyld, unnskyld! Det var ikke meninga, Sebastian sparka til ballen og.. Ja, vi skal betale ny rute for deg!» Nora: «Å, det går bra. Alle kan ha uhell. Jeg sliter ikke med penger, og ruta kunne jeg trengt å bytte uansett!» Mamma: «Nei, nei, selvfølgelig skal ikke du betale for dette, det var jo ikke din skyld i det hele tatt!» Nora står og tenker litt, og Sebastian er fortsatt like redd. Moren vet ikke hva hun skal gjøre akkurat nå.

Nora: «Jeg har en idé.. Jeg trenger jo som sagt ikke penger, men jeg kunne trengt litt hjelp nede i kjelleren. Jeg skal nemlig vaske den, men kroppen min begynner og bli litt mer sliten enn det jeg egentlig vil innrømme ovenfor meg selv. Men unge Sebastian her, han kunne jo ha hjulpet meg litt. Og så fikser jeg ruta uten at dere trenger å tenke noe mer på det. Hva sier du til det?» Mamma: «Ja, det var kjempelurt! Du kan få han hver Mandag og Torsdag, hvis det passer for deg?» Nora: «Ja, det hadde vært kjempefint. Tusen takk, det holder nok med en 3-4 ganger» Mamma: «Selv takk! Da sender jeg han over den førstkommende Mandagen» Nora: «Den er grei. Da snakkes vi! Jeg får gå inn og ringe glassmesteren» Mamma: «Ha det bra!» Nora kaster ballen til Sebastian, og så forsvinner hun inn døren. Sebastian og moren blir stående og se på den knuste ruten, før moren snur seg mot Sebastian, med et olmt blikk. Mamma: «Nå var du heldig. Du må være mer forsiktig! Du kan ikke bare sparke baller dit du vil!» Sebastian: «Unnskyld, men det var ikke meninga! Må jeg dra til ho til Mandag?» Mamma: «Ja, selvfølgelig skal du det! Det er det minste du kan gjøre for ho. Du har faktisk knust den ene ruten hennes» Sebastian mumler noe uforståelig før han går inn i huset og opp på rommet sitt. Akt 1 Nora åpner døren, og der står Sebastian og moren hans. Mamma: «Hei, her er vi! Jeg henter han om tre-fire timer jeg!» Nora: «Kjempefint! Jeg skal behandle han pent jeg!» Nora og moren ler litt, men Sebastian føler seg veldig utilpass. Han blir ført inn i huset, og ned i kjelleren til Nora. De går ned trappen, og når de er nede tar Nora en plastikkfigur, og blåser støvet av den. Både Nora og Sebastian hoster når støvet svirrer i luften. Nora: «Det er mye å ta tak i som du ser! Men det går nok fint når man først kommer i gang» Sebastian: «Jada, det går nok fint» Nora går mot trappen, men stopper opp. Hun peker på en dør bakerst i rommet og ser litt strengt på Sebastian. Nora: «Inn den døra er det ikke lov å gå, Sebastian» Sebastian: «Neida, jeg skal ikke gå dit» Nora forsvinner opp trappen, og lukker døren etter seg. Sebastian sukker for seg selv, og fatter ikke hvordan han har havnet nede i kjelleren den rare naboen hans. Han begynner å tørke støv av de forskjellige figurene. Figurene er av mennesker, og de han begynner med er gamle, omtrent fra 1800-tallet. Sebastian tenker at de var heldige, for de trengte ikke å tenke på miljøkatastrofer på den tiden. Han blir raskt ferdig, og figurene blir mer og mer moderne. Han sukker når han oppdager at han bare er halvveis ferdig med figurene. Det står en hel rekke til på en rad bak han. Han begynner med disse figurene også, og de er mer moderne enn de forrige. De er veldig støvete, et tegn på at de har stått der lenge. Nora kommer ned trappen igjen, og det knirker i trinnene når hun går.

Nora: «Går det bra Sebastian?» Sebastian: «Jada. Men du, når har du kjøpt disse figurene da? De ser jo ut som de er fra neste århundre!» Nora: «De er kjøpt litt her og der. Jeg hadde en periode hvor jeg likte å kjøpe figurer når jeg var forskjellige steder» Det knirker i trappetrinnene når Nora går opp i 1. etasje igjen. Sebastian syns Nora var rar før, og nå syns han ho er enda rarere. Å samle på slike rare figurer må man være ganske spesiell for å gjøre, kommer Sebastian fram til. Han begynner å tørke støv av maleriene som ligger i kjelleren. Det er det samme med maleriene som med figurene. Noen virker veldig gamle, mens andre ser ut som science fiction bilder. Sebastian rister på hodet. Han hører døren gå opp til kjelleren. Nora: «Jeg bare skal til butikken en tur, jeg kommer snart!» Døren lukker seg igjen. Sebastian kjeder seg og omtrent faller da han setter seg ned midt på det støvete gulvet. Han sukker. Han ser på døren som han fikk klar beskjed om å ikke gå inn i. Han reiser seg opp og går mot døren. Han tørker vekk litt støv fra dørhåndtaket. Han har utrolig lyst til å gå inn døren som han fikk streng beskjed om å la vær å gå inn i. Kjedsomheten gjør at han lurer på å gå imot sine egne moraler. Han drar ned håndtaket og venter litt før han åpner døren. Han går inn døren og blir omringet av et skarpt blendende lys. Akt 2 Sebastian spretter ut i et voldsomt smell. Han reiser seg å ser et totalt ødested, det er grått og dystert. Han holder seg på brystet, det pumper. Sebastian føler at han må hale etter pusten. Hvor er jeg? Tenker Sebastian, hvilken planet er dette? Han begynner å gå sakte fremover i det grå tåkehavet. Han titter rundt seg det er helt øde, han vet ikke om i hvilken retning han går eller om han går opp eller ned. Pusten blir mer ubehagelig, han må ta mange pauser på kort tid. Sebastian bestemmer seg for å rope. «HALLOOO!-HALLO-hallo» ekkoet roper utover flaten.. Han er alene, men hvor? Sebastian bestemmer seg for å forsette å trosse den tungen pusten for å gå. Han kan ikke være alene, det må være noen andre her. «HAAAAALLOOOOOOO!» Roper Sebastian.. Han faller ned på knærne og holder seg på brystet. Hva skjedde, hva var den døren. Tankene farer igjennom hodet mens han sakte legger seg ned. «Hei!». Stemmen er rett over han. Sebastian titter opp og ser en mager gutt med brunt halvlangt hår og litt sot i ansiktet. Morgan: «Hvem er du?» Sebastian: «Jeg er Sebastian, hvor er jeg?» Morgan: «Hva mener du?» Sebastian: «Hvor..Hvor er jeg? Jeg gikk inn en dør så kom jeg..hit..er jeg død?» Morgan: «Du ser da ganske så levende ut for min del, du er i utkanten av Haraldstad» Sebastian hadde vært i Haraldstad mange ganger før, og dette kan da umulig være Haraldstad. Sebastian: «Hvilket år er det?» Morgan: «Det er 21.Juli 2186 selvfølgelig? Er du også dårlig på å huske datoer? Jeg er håpløs!» Sebastian: «Hvi..Hvilket år sa du?»

Morgan: «21.Juli 2186.. Er det noe galt?» Sebastian: «Vel, sist jeg sjekket var jeg i 2010» Morgan: «2010...?» Morgan tenkte litt på hva Sebastian sa tidligere, at han hadde gått inn en dør. Hans onkel hadde vist han noe lignende. Han forstod at Sebastian trengte hjelp. Han grep hånden hans, og hjalp Sebastian opp fra bakken. Morgan: «Kom, du kan få bli med meg hjem.» Sebastian: «Men.. Jeg får nesten ikke puste!» Morgan: «Du blir vant til det, det er sånn når man går ut. Det tar bare 15-20 minutter, så puster du som normalt igjen» Sebastian var usikker på om han skulle bli med Morgan hjem, ettersom han hadde lært at man ikke skulle bli med fremmede hjem. Men etter å ha tatt en kjapp runde i sitt eget hode, skjønte han at han ikke kunne la Morgan gå uten han, for han visste jo ingenting om hvor han var. Han måtte ta sjansen og bli med Morgan. De gikk bortover gaten. Morgan: «2010 ja.. Hvordan var det det så ut i verden da a?» Sebastian: «Det var mye finere enn nå. Grønne trær, og fargerike blomster.. Her er det jo helt dødt» Sebastian ser rundt seg og blir helt forferdet over det han ser. Framtiden ser enda verre ut enn det han hadde trodd. Det er så vidt det er farger og se, og det som ser ut som en gressplen er bare brunt og ødelagt. Trærne er det ikke løv på engang. Sebastian: «Hva har skjedd med trærne og blomstene?» Morgan: «Det har vært sånn så lenge jeg har levd! Men jeg har sett bilder fra den tiden du levde når det mer fargerikt. Det så koselig ut, men jeg liker det bedre sånn det ser ut nå!» Sebastian forstår omtrent ikke det han hører. Men han har andre ting og tenke på nå, og skjønner at han må la naturen ligge. Nå må han prioritere å finne ut hvordan han skal komme seg hjem til 2010, der moren hans er. Han er litt nervøs for hvor Morgan tar han, og stopper opp. Sebastian: «Du.. Hvor tar du meg egentlig?» Morgan: «Jeg tar deg med hjem til meg!» Sebastian: «Men jeg trenger ikke å komme meg hjem. Det hjelper meg ikke å bare bli med deg hjem» Morgan: «Joda! Jeg har en onkel som har vært professor. Han vet kanskje hva man kan gjøre! Stol litt på meg nå da» Morgan oppfører seg veldig rolig, men Sebastian er veldig nervøs. Det er like før han bryter sammen. Morgan ser at han er på gråten, men vet ikke hva han skal si. Morgan: «Du, vi er snart fremme. Onkel fikser det her!» Framme hos Morgan, møter professor Henrik de i døren. Han er eldre mann med briller, og en stor måne. Han møter Morgan og Sebastian med et stort smil. Morgan: «Hei onkel! Jeg har med en som sier han er fra 2010! Rare greier!» Prof. Henrik: «Å? Sier du det? Hvordan har du klart å komme deg hit da?» Sebastian forklarer hvordan han sparka ballen som knuste ruta, for så å måtte rydde i kjelleren til

Nora, og så gå inn døren som han ikke fikk lov til. Professor Henrik står og hører på det han sier, uten at han sier et ord. Professor Henrik: «Du har tydeligvis kommet inn i en tidskapsel. Jeg har en tidskapsel hos meg, faktisk, men jeg trenger en del tid for å få reparert den. Kan ikke Morgan vise deg litt rundt så imens?» Sebastian blir nesten overlykkelig da han forstår at det kan bli en løsning på dette. Han smiler, og Morgan tar han med seg ut igjen. Morgan: «Ser du! Det ordner seg alltid vet du!» Sebastian: «Ja, nå ble jeg glad. Snill onkel du har. Unnskyld for at jeg tvilte på deg, forresten» Morgan: «Det er jo forstålig, jeg har ingen sure miner.» De ler litt begge to. Sebastian ser seg rundt, og er naturligvis nysgjerrig på mye om fremtiden, og da spesielt naturen. Sebastian: «Jeg prøvde å spørre deg i stad, hva er det som har skjedd med naturen egentlig?» Morgan: «Tidligere generasjoners ignoranse har ført til at planteliv og lignende har gått tapt, siden de ikke gjorde de nødvendige tiltakene for at jorda skulle fungere som normalt. Så.. Det er jo egentlig folka fra din tid sin skyld, ikke våres» Sebastian: «Ja, det tror jeg på. Så forferdelig. Hvordan er det dere spiser nå da?» Morgan: «Vi har piller som dekker alle næringsbehov vi trenger! Dere spiste jo planter og sånt før? Vi kan ikke det lenger, så vi spiser piller i stede» Sebastian stusset litt over dette, det var akkurat som Knut sa til han, at fremtiden ville bli som en stor sykdom der alle var avhengig av piller hele tiden. Mamma trodde han ikke var riktig, men det var hun som tok feil hele tiden. Sebastian så det grå øde landskap som var totalt flatt. Han føltes seg så hjelpeløs. Han orket ikke å være ute lenger, pusten var tung og han følte seg svimmel. Sebastian: «Skal vi gå inn igjen?» Morgan: «Hvis du ønsker det». Akt 3 I det Sebastian og Morgan entrer huset møter de en hyperaktiv Professor Henrik. Han gaper og vifter med armene med et stort glis rundt munnen. Professor Henrik: «Maskinen er klar! Du kan dra hjem igjen!» Sebastian: «Mener du det? Så deilig! Tusen takk!» Professor Henrik: «Alt er på andre siden av døren. Når du er der inne skal det fikse seg av seg selv» Professor Henrik viser Sebastian døren han må gå inn. Sebastian kjenner at han nesten skjelver. Han har ikke vært i 2186 lenge, men han vil hjem så fort som mulig. Han gleder seg til å få se moren sin igjen, og få gitt ho en klem. Sebastian: «Da er vel dette farvel. Tusen takk for all hjelpen dere har kommet med. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle klart meg uten dere!» Professor Henrik: «Bare hyggelig det Sebastian! Ta godt vare på 2010 nå da!» Sebastian: «Ja, det skal jeg hvertfall gjøre!»

Sebastian er veldig entusiastisk. Han har fått bevist det han fryktet, at verden har forandret seg kolossalt på grunn av at menneskene ikke har tatt vare på naturen. Han går med kjappe skritt mot døren. Han tar tak i dørhåndtaket og lukker opp døren. Sebastian: «Ha det bra!» Han går inn døren. Et skjærende lys dukker opp, og det smeller litt rart. Han går ut døren igjen, og blir utrolig skuffet. Der står Morgan og professor Henrik. Sebastian: «Har jeg.. Har jeg ikke kommet meg noe sted? Er jeg fortsatt i 2186?» Professor Henrik: «Jeg er redd for det, Sebastian. Den ene delen ble ødelagt. Jeg vet hva som er feil, men jeg aner ikke hvor jeg skal skaffe denne delen. Delen er blomster. Vi trenger blomster. Og som du kanskje har forstått, så har vi ikke så mye blomster her.» Sebastian detter sammen. Han vet ikke hvor han skal gjøre av seg eller hva han skal gjøre. Professor Henrik: «Det er et sted hvor det fins blomster. Men det er et stort problem med dette. Det ligger oppe i Lundefjellet. Og vi kan ikke komme oss opp dit, det er alt for farlig å klatre der, og luften.. Nei, jeg beklager.» Sebastian var skrekkslagen av beskjeden Professor Henrik gav han. Flashbackene fra faren hans kom tilbake. Han ville ikke. Han turte ikke. Men han måtte bestige det. Sebastian var en erfaren klatrer og han så på dette som den eneste muligheten for å komme seg hjem igjen var å bestige Lundefjellet. Sebastian: «Hvor ligger Lundefjellet?» Morgan: «Hva? Du har vel ikke tenk til..» Sebastian: «Det er min eneste mulighet, jeg må.» Professor Henrik peker retningen, langt inni det grå skylaget ser du et skyggebelagt fjell. Sebastian nikker og går mot fjellet. Han har med et skjerf for å dekke for munnen og et teppe til å holde varmen. Professor Henrik har gitt han klatreutstyr som han hadde funnet for lenge siden. Det var vel ikke det meste stabile, men det fikk gå. Fjellet sine detaljer kom mer og mer frem for hver meter han gikk. Det kunne føles ut som en mil, men i virkeligheten var det ikke langt til Lundefjellet. Luften ødela for synet og det var tungt å gå på sanden. Morgan slo følge med Sebastian og gav han en klapp på skuldra når de var ankommet fjellet. Morgan: «Lykke til Sebastian.» Sebastian: «Takk skal du ha, det trenger jeg virkelig.» Sikten oppover var uklar og hvert skritt Sebastian tok måtte være nøye planlagt. Selv om fjellet ikke var så veldig høyt. Det er noe som ligner på en sti som han går oppover, men han vet ikke hvor denne fører. Stien forsvinner, og han må begynne å klatre nesten rett opp. Det går overraskende lett. Sebastian er veldig redd, men han tenker på faren mens han klatrer. Han vet at faren ville vært stolt av han nå. Han jobber seg sakte med sikkert oppover. Plutselig glipper en stein han står på taket. Han skriker ut, men skjønner at ingen hører han. Han henger bare i armene. Han kjemper febrilsk for å få bena på fast grunn, men finner ikke noe sted. Til slutt får han slengt seg til siden, hvor det er en bitteliten fjellhylle. Han klarer akkurat og ta seg imot når han lander på fjellhyllen. Han puster lettet ut. Han ser opp, og da ser han det han er ute etter. Tre blomster er det over han, bare to-tre meter opp. Han kommer seg ganske lett opp, og plukker med seg alle tre blomstene. Han klatrer ned igjen, noe som er enklere enn veien opp. Morgan venter på han ved foten av fjellet, og smiler når

han ser han. Helskinnet og med blomster i hånda. Morgan: «Gikk det bra?» Sebastian: «Jeg fikk litt problemer, men når enden er god er allting godt!» Hjemme hos Morgan og professor Henrik gir Sebastian fra seg blomstene. Professor Henrik er tydelig letta over og se at Sebastian i det hele tatt er kommet tilbake. Professor Henrik: «Disse blomstene skal nok få fart på sakene!» Sebastian: «Ja, jeg håper det!» Både professor Henrik, Morgan og Sebastian smiler. Professor Henrik putter blomstene der de skal være, og prosessen går fort. Det tar omtrent bare fem minutter før Sebastian igjen kan gå inn døra til tidskapselen. Han tar i dørhåndtaket, og skjelver enda mer nå enn gangen før. Han går inn døra, og blir møtt av et kjempeskarpt lys. Han lukker øynene, og hører en bråkete lyd. Han går ut døren, og igjen blir han møtt av det han ikke ville se. Morgan og professor Henrik. Sebastian: «Men.. Men.. Hvorfor er jeg her?!» Professor Henrik: «Det var ikke nok blomster. Nå.. Nå vet jeg nesten ikke hva vi skal gjøre» Det er stille i rommet. Sebastian gråter, og Morgan og professor Henrik klarer ikke gjøre noe for å trøste han. Sebastian føler seg enda mer alene enn han noen gang har vært. Det går en times tid, så lukker døra seg opp, og man ser Nora komme inn døra. Professor Henrik: «Hei Nora!» Nora: «Hei Henrik!» Professor Henrik: «Rart sammentreff at du skulle komme hit i dag!» Nora: «Der ja! Der er du! Jeg tenkte meg at du hadde havnet her Sebastian. Jeg sa jo at du ikke skulle gå inn døra» Sebastian: «Unnskyld. Men.. Kjenner dere hverandre?» Professor Henrik: «Ja, Nora har vært her flere ganger! Ho kommer jo fra.. Ja. Nei. Er det.. Er det ho du var hos når du forsvant inn i fremtiden?» Nora: «Ja, det var det Henrik. Sebastian er litt for nysgjerrig av seg. Han lurte på hvor figurene mine var fra blant annet. Og som du kanskje skjønner Sebastian, de er fra forskjellige tider. Jeg drar noen ganger til forskjellige tidsrom, siden den døren var til en tidskapsel. Men, jeg er ikke her bare for å snakke. Vi må jo få Sebastian hjem!» Sebastian: «Men hvordan er det du kommer tilbake hver gang da?» Nora: «Det fins tidskapsler flere steder, og jeg vet om de aller fleste stedene, så jeg simpelthen drar disse stedene. Men, jeg visste også at Henrik her har pusla med sin egen. Derfor tok jeg med masse blomster, siden jeg regna med at det var det som mangla her, siden du ikke hadde kommet hjem enda» Sebastian: «Visste du at det var her jeg var?» Nora: «Visste og visste. Det er omtrent bare Morgan og professor Henrik som er ute dette stedet, og jeg visste jo hvilket årstall tidskapselen var stilt inn på. Så ja, jeg følte meg ganske sikker. Men hva sier du, skal vi dra hjem? Moren din lurer på hvor du er, og jeg turte ikke å si fra om hva jeg trodde. Hun tror du er hos Knut, og da er det på tide at du snart kommer hjem tror jeg» Professor Henrik: «Ja! La oss få dere hjem stakkars. Tusen takk for at du kom oss til unnsetning Nora!» Nora: «Det var jo det minste jeg kunne gjøre. Dette var jo nesten min feil» Professor Henrik ordner med maskinen en gang til. Han plasserer alle blomstene der de skal være. De tar alle farvel med hverandre, før Nora og Sebastian går inn i maskinen. De går inn og blir møtt

av et skjærende lys og de spretter ut av maskinen og lander på gulvet i kjelleren til Nora. Sebastian er utrolig glad, og er nesten på vei til å løpe hjem til moren hans. Nora stopper han. Nora: «Du må ikke si dette til noen. Mange rare ting kan skje om folk får vite om dette.» Sebastian: «Det er greit. Det skal jeg love. Og nå kan du stole på meg» Sebastian skjønner at han ikke må si det til noen. Men nå står Sebastian ovenfor en stor problemstilling. Hvordan skal han redde verden fra å unngå miljøkatastrofene som gjør at man ikke engang kan puste vanlig i framtiden?