Kulturdepartementet Kulturutgreiinga 2014 Postboks 8030 Dep 0030 OSLO. Innspel frå LNU til Kulturutgreiinga 2014 (Enger-utvalet)

Oslo, 30. april 2012 Vår ref.: 423.20/LRK Dykkar ref.: Live Nermoen Kulturdepartementet Kulturutgreiinga 2014 Postboks 8030 Dep 0030 OSLO Innspel frå LNU til Kulturutgreiinga 2014 (Enger-utvalet) Landsrådet for Noregs barne- og ungdomsorganisasjonar (LNU) viser til e-post frå Kulturutgreiinga 2014 av 27. februar 2012, der vi blir bedne om å kome med innspel til arbeidet med den såkalla Kulturutgreiinga, og svare på tre konkrete spørsmål. LNU representerer 97 frivillige barne- og ungdomsorganisasjonar, med til saman over 500 000 medlemer. LNU er ein interesseorganisasjon for medlemsorganisasjonane, og fremjar deira felles interesser for styresmaktene. Vi arbeider mellom anna for betre rammevilkår for barne- og ungdomsorganisasjonane, og for enkel og ubyråkratisk samhandling mellom styresmaktene og frivilligheita. LNU forvaltar sju støtteordningar på til saman ca 130 millionar kroner, på vegner av tre ulike departement. Dei tre spørsmåla som vart stilte, om endringar i kultur- og frivilligheitspolitikken etter 2005, om endra arbeidsvilkår som følgje av dette, og om konsekvensar for kvalitet og tilgang, grip på mange måtar over i kvarandre. I dette innspelet har vi derfor vald å først kome med nokre innleiande merknader om LNUs kultur- og frivilligheitspolitiske utgangspunkt, og deretter svare på dei to siste spørsmåla knytta til kvar enkelt av ei rekke politiske endringsprosessar innanfor det kultur- og frivilligheitspolitiske feltet. Til sist oppsummerer vi LNUs forslag til endringar innanfor dei eksisterande økonomiske rammene. Innleiande merknader Frivillig kulturliv og kulturliv i frivilligheita Kvar dag gjennomfører norske barne- og ungdomsorganisasjonar kulturaktivitetar i heile landet. Det kan vere eit laiv, ei sjakkturnering, ein blåtur, ei korhelg, ein festival eller noko heilt anna. Kulturhendinga kan vere knytt til kjerneaktiviteten i organisasjonen, men det kan like gjerne vere ein konsert i regi av ein samfunnspolitisk organisasjon, eller ein kulturhistorisk natursti i regi av eit skolekorps. Barne- og ungdomsorganisasjonane er på denne måten noko mykje meir enn unike fritidstilbod som utviklar barn og unges medvit kring kultur, mangfald og demokratisk deltaking. Dei er ikkje til for å førebyggje eller lære opp demokratiske samfunnsborgarar. Verksemd som korsong, filmkveldar, religiøse møte, speiding og politisk kampanjearbeid har eigenverdi som uttrykk for ungdomskulturen i samtida, også om aktivitetane ikkje kan plasserast i klassiske kulturkategoriar som musikk, dans eller teater. Landsrådet for Noregs barne- og ungdomsorganisasjonar (LNU) The Norwegian Children and Youth Council El Consejo de la Juventud de Noruega Øvre Slottsgate 2 B, NO-0157 Oslo Telefon +47 23 31 06 00 Telefaks +47 23 31 06 01 lnu@lnu.no www.lnu.no Org. nr.: NO 971 435 739 Bankkonto 8398 05 05475 SWIFT: HANDNOKK IBAN: NO24 8398 0505 475

Både tradisjonelle og nyskapande frivillige kulturaktivitetar er lite synlege i forskingsbasert kunnskapsformidling, sjølv om dei gjerne er dei einaste berarane av sentral kulturkunnskap. LNU meiner Kulturutgreiinga 2014 må peike på denne kunnskapsmangelen og bidra til å løfte fram den breie rolla som frivilligheita generelt og barne- og ungdomsorganisasjonane spesielt har som kulturaktørar. Barne- og ungdomsorganisasjonane får stadig nye medlemer og stadig nye organisasjonar oppstår, fordi ein aktivitet og det sosiale kring aktiviteten er noko barn og unge ønskjer å vere ein del av, utvikle vidare og skape på nytt og på nytt. Som møteplass og stad for å påverke og lære opnar organisasjonane for det meste av kulturyttrykk. Deltakarane er ikkje kundar, brukarar eller konsumentar, men skapande deltakarar i eigenorganiserte aktivitetar. Kultur kan på denne arenaen vere hovudformål, metode eller verkemiddel eller alt på ein gong. Organisasjonane er garantistar for ein breiddekultur som er open for alle, med stort rom for å utfalde seg og prøve noko nytt. Mot slutten av 2000-talet er barne- og ungdomsfrivilligheita i vekst, eit uttrykk for lokalt, samfunnsmessig og kulturelt engasjement og vilje til å delta. LNU har i 2012 identifisert i alt 149 unike barne- og ungdomsorganisasjonar eller organisasjonar med definert barne- og ungdomsarbeid. Dei 87 av desse som i år stetta krava til sjølvstende, storleik og nasjonal utbreiing som Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet stiller for grunnstøtte, hadde i 2010 meir enn 367 000 medlemer. Tilsvarande tal for 2000 var 59 organisasjonar og 274 000 medlemer. Den unge frivilligheita er sjølve grunnmuren for lokal kulturaktivitet i heile landet. Tal frå støtteordninga for lokal aktivitet i barne- og ungdomsorganisasjonar og frittståande grupper, Frifond, viser (2011) at over 14 400 lag over heile landet fekk støtte til eigenstyrt, lokal aktivitet. Dei aller fleste mottakarane av Frifond via LNU er lokallag i barne- og ungdomsorganisasjonane, men meir enn ei av ti Frifond-kroner gjekk i 2011 til aktivitet i frittståande ungdomsgrupper, velforeiningar, barnelag, ungdomsklubbar og venegjengar. Fotokurs, nasjonaldagsfeiringar, festivalar, litteraturprosjekt, etablering av leikeplassar i nærmiljøet, filmskaping, klesdesign, innovasjons- og næringslivsseminar for studentar, sommarleirar, magasinproduksjon, kokkekurs, data-lan og kunstutstillingar er døme på aktivitet som fekk støtte i 2011. Den positive eigenarten til barne- og ungdomsfrivilligheita er også med på å gjere lokallaga deira til ein av dei mest sårbare delane av kultur- og frivilligheitssektoren. Laga er ofte drivne av dei unge sjølve, har færre økonomiske ressursar og hyppig utskifting av tillitsvalde. Det skapar dynamikk, men gjer laga svært kjenslege for rammevilkårsendringar. Mangel på informasjon eller aukande byråkratisering kan føre til at denne typen lågterskelaktivitet fell utanfor viktige støtteordningar. Endringar i kultur- og frivilligheitspolitikken etter 2005 Hausten 2010 gav LNU ut rapporten Sårbar frivillighet (sjå vedlegg), som peikte på to hovudtendensar i den frivilligheitspolitiske utviklinga etter år 2000. For det første manglande samordning og aukande byråkratisering av frivilligheita. For det andre at barne- og 2

ungdomsorganisasjonane har fått ein stor del av rekninga for frivilligheitspolitiske satsingar. I rapporten heitte det: Det er ressurssvake organisasjoner og organisasjonenes lokallag som rammes hardest av begge tendensene, fordi de ikke klarer å følge opp den økende mengden av kunnskaps- og rapporteringskrav. Det er altså den sårbare barne- og ungdomsfrivilligheten som rammes. Rapportens hovedkonklusjon er at barne- og ungdomsorganisasjonene i Norge har kommet dårligere ut av endringene i rammevilkår enn de øvrige delene av frivillig sektor. Deres egenart har ikke blitt ivaretatt i uformingen av frivillighetspolitikken. Løfter om forenkling og samordning fra to regjeringserklæringer og en stortingsmelding har ikke blitt fulgt opp. Flere satsinger har tvert imot lagt opp til en byråkratisering i form av søknadsprosesser og regelverk som ikke er tilrettelagt for den lokale barne- og ungdomsfrivilligheten. Rapporten og LNUs politiske arbeid på grunnlag av han bidrog til ein intensivert politisk debatt om rammevilkåra for barne- og ungdomsorganisasjonane, og rapporten var tema for ordskifte i Stortinget fleire gonger i tida som følgde. Vi vil her gjere greie for dei viktigaste kultur- og frivilligheitspolitiske endringane som LNU peikte på i Sårbar frivillighet. Kulturløftet og momskompensasjonsordninga Den sitjande regjeringas opptrapping av kulturbudsjettet vart varsla i 2005, og vidareført etter valet i 2009, med mål om at 1 % av statsbudsjettet skal gå til kultur innan 2014. Veksten har ikkje i svært stor grad kome det frivillige barne- og ungdomskulturlivet til gode. Unntaka er ein viss vekst i statsbudsjettoverføringane til Frifond, og det nye instrumentfondet for skolekorps. Det blir ofte vist til momskompensasjonsordninga for frivillig sektor som det største enkelttiltaket innanfor Kulturløftet. Ordninga kom i 2010, etter massivt press frå heile frivillig sektor gjennom fleire år. Ordninga erstatta ei tidlegare kompensasjonsordning for tenestemoms. Fordi den nye ordninga er rammestyrt, får ikkje organisasjonane full kompensasjon, men ei prosentvis lik avkorting etter kor stor ramme er. I utbetalingsåret 2011 var avkortinga på 49 %, og ramma vart berre indeksjustert på 2012-budsjettet. Regjeringa har fleire gonger uttalt at ramma skal trappast opp i takt med Kulturløftet II, fram mot full kompensasjon i 2014. Ein svært stor del av denne ordninga går til Noregs Idrettsforbund med underledd, ein annan monaleg del til dei såkalla automatorganisasjonane som i dag får pengar over tippenøkkelen (sjå nedanfor), medan ein svært liten del går til barne- og ungdomsorganisasjonane, som har relativt få momsutgifter. Av dei om lag 600 millionane som vart delte ut i 2011 gjekk berre 15,9 millionar til LNUs medlemsorganisasjonar, om ein ser bort frå Noregs Musikkorpsforbund (som åleine fekk 18,9 millionar). Sjølv om ordninga gjev kjærkomne, mindre tilskot til dei overkant av 30 barne- og ungdomsorganisasjonane som fekk tildelt middel i 2011, er det viktig å minne om at ho ikkje på langt nær kompenserer dei faktiske momsutgiftene til organisasjonane, ei heller har vore noko stort løft for den grasrotbaserte frivilligheita utanfor idretten. Grunnstøtta til nasjonale barne- og ungdomsorganisasjonar 3

Den nasjonale grunnstøtta er ei støtteordning med frie middel retta mot nasjonale barne- og ungdomsorganisasjonar med minst 700 medlemer. Lågare krav til medlemstal for organisasjonar med avgrensa rekrutteringsgrunnlag, til dømes minoritets- eller diagnoseorganisasjonar, sikrar at eit mangfald av organisasjonskulturar får støtte frå denne ordninga og dei har blitt fleire dei siste åra. I 2007 vart ordninga endra, med utvida krav til demokrati og inkludering, i tillegg til at kursaktivitet (igjen) gav utteljing i form av ekstra støtte. Veksten i medlemstal og talet på organisasjonar har ført til ei ujamn utvikling i støtta per medlem, som dels kan føre til redusert støtte for dei med same medlemstal som før, dels til truge berekrafta i tilveksten for dei som veks. Det har vore ei utfordring at støtteordninga for vaksenopplæring, herunder kursbaserte kulturaktivitetar, har hatt andre definisjonar av kurs og andre dokumentasjonskrav enn grunnstøtteordninga. Dette har medført eit monaleg meirbyråkrati, og fleire organisasjonar har slutta å bruke støtteordninga for vaksenopplæring, kanskje med færre kurs og mindre kulturaktivitet som følgje. Den internasjonale grunnstøtta, som går til samarbeid, informasjon, erfarings- og kulturutveksling med organisasjonar i andre delar av verda, er lita i høve til dei mange prosjektstøtteordningane på feltet. I tillegg har det ved dei fleste statsbudsjett vore knytt uvisse til disponeringa av posten støtta er finansiert over. Dette gjer det krevjande for organisasjonane å oppretthalde eit kontinuerleg og breidt samarbeid med andre ungdomskulturar. Frifond, tippenøkkelen og Grasrotandelen Støtteordninga Frifond er, som det er peikt på ovanfor, sjølve grunnmuren for lokal og mangfaldig, sjølvstyrt kulturaktivitet av og med barn og unge i heile landet, uavhengig av økonomi og geografi. Sentralledd i nasjonale barne- og ungdomsorganisasjonar blir tildelt middel av LNU etter ein matematisk nøkkel, og fordelar i sin tur sjølve middel til eigne lokallag. Frittståande lokale grupper søkjer støtte direkte hos LNU, Norsk Musikkråd eller Teaterrådet, avhengig av type aktivitet. Gjennom at LNU som paraplyorganisasjon forvaltar ordninga, blir Frifond styrt av organisasjonane sjølve, med eit minimum av byråkrati og administrasjonskostnader. Sju av ti sentralledd meiner LNU er ein brukarvenleg forvaltar, og ni av ti frittståande mottakarar meiner Frifond er ei ubyråkratisk støtteordning. Frifond er altså ikkje eit fond, men ei støtteordning som vart oppretta av Stortinget i 2000. Midla blir dels løyvde av Stortinget over statsbudsjettet, dels av Kongen ved den årlege fordelinga av Norsk Tippings overskot. Den todelte finansieringsforma gjer at Frifond ikkje berre er avhengig av politisk velvilje, men også av ein så usikker faktor som omsetninga til Norsk Tipping. Løyvingane til Frifond over statsbudsjettet for 2011 vart justerte for pris- og lønsvekst, medan overføringa frå Norsk Tipping var på same nominelle nivå som før, altså samla sett eit reelt kutt. 2012-budsjettet frå regjeringa varlsa vidareføring, men godt gøymd i 4

Kulturdepartementets budsjettproposisjon fanst ein negativ prognose for overføringane frå Norsk Tipping. Signala frå Norsk Tipping tyda hausten 2011 på eit resultat i noko meir positiv retning, som følgje av fleire omgangar Gull-Lotto og påfølgjande høg omsetning. Den såkalla Grasrotandelen vart innført i 2009. Både regjeringa og Norsk Tipping strekar under at Grasrotandelen bidreg med pengar til lokalt frivilligheits- og kulturliv. I LNUrapporten Sårbar frivillighet heiter det: Det er påfallende hvor stor andel av grasrotmidler som går til idrettsformål. Av de 192,9 millionene som ble fordelt via Grasrotandelen i perioden januar-september 2010, gikk hele 68,2% til idrettsformål, mens 3,4 % gikk til barne- og ungdomsorganisasjoner. [ ] Språkbruken [ ] gir et skjevt bilde av hvordan Grasrotandelen fungerer, og kan også forlede spillerne til å tro at bare 5 % av innsatsen går til lag og foreninger. Det finnes heller ikke materiale som viser at Grasrotandelen har gitt nye spillere og dermed bidratt med nye midler som har økt den samlede omsetningen. Fordi ordningen fungerer slik at 5 % av en spillers innsats går til det laget spilleren velger, bidrar Grasrotandelen som sådan tvert imot til å redusere overskuddet til Norsk Tipping. Norsk Tipping oppgir selv at Grasrotandelen ble ført som en regnskapsmessig kostnad på 211 mill. kr i 2009. Årsresultatet til Norsk Tipping var samlet sett 3 024 millioner kroner i 2009, mot 3 294 millioner i 2008. Selv om man tok med Grasrotandelens 211 millioner, ville fortsatt resultatet for 2009 vært en tilbakegang. Både tallene fra grasrottildelingene så langt og intervjuene i forbindelse med denne rapporten tyder på at en vesentlig andel av lokallag i barne- og ungdomsorganisasjonene enten ikke har fått tilstrekkelig informasjon om ordningen, eller ikke klarer å skaffe seg givere. Om lokallag i barne- og ungdomsfrivilligheten må konkurrere i sitt nærmiljø om grasrotgivere, peker tallene foreløpig på at disse i stor grad vil tape mot større og mer profesjonelt organiserte og ressurssterke grupper. Dette må også ses i sammenheng med manglende kjennskap til Frivillighetsregisteret hos flere av dem som ble intervjuet, fordi tilgang til Grasrotandelen krever registrering i registeret. Med andre ord har Grasrotandelen ikkje ført til ei nemneverdig styrking av økonomien til den lokale barne- og ungdomsfrivilligheita, men tvert imot bidrege med meir bruk av tid til pengeinnsamling framfor kjerneaktivitet, og ny uvisse om finansieringsgrunnlaget for ordninga som sikrar frie middel til lokal barne- og ungdomsaktivitet. Situasjonen for Frifond har i fleire år vore ekstra uviss på grunn av overgangsordninga for såkalla samfunnsnyttige og humanitære organisasjonar som tidlegare hadde inntekter frå speleautomatar. Dei siste åra har 18,5 % av overskotet gått til automatorganisasjonane. I november 2011 fekk ti av dei konsesjon på to nye spel som Norsk Tipping skal drive, men som dei ti skal ha overskotet frå åleine. Fleire spel gjev ingen garanti for fleire spelarar, og LNU signaliserte i ein kommentar at dei nye spela ville svekkje berekrafta i tippenøkkelen Fleire av regjeringspartia uttalte i løpet av 2011 at dei ville sjå på endringar av tippenøkkelen, og Arbeidarpartiet har eit landsmøtevedtak frå 2010 på at ei slik endring skal innebere eit kraftig styrkt Frifond. I skrivande stund ventar frivilligheita på regjeringas idrettsmelding, som er varsla i løpet av våren. Her blir det rekna med at regjeringa legg fram forslag til ny tippenøkkel. Ein større del til Frifond er, saman med ei oversiktleg og samla forvalting av midla til dei nasjonale organisasjonane hos LNU, heilt nødvendig for å sikre lokal og eigenstyrt kulturaktivitet for barn og unge i heile landet. Frivilligheitsregisteret, forenkling og avbyråkratisering 5

I Soria Moria 2-erklæringa (2009) slo dei raudgrøne regjeringspartia fast at ein ønskte å vri stønaden [til frivilligheita] over frå prosjektstønad til frie midlar. Så langt i perioden har lite skjedd i praksis, og våren 2012 kan ein konstatere at regjeringa berre har eitt budsjettår på seg til å oppfylle dette løftet. Oppfyllinga har blitt endå viktigare i takt med den raske medlemsveksten i organisasjonane dei siste åra, ettersom grunnstøtta ikkje har halde følgje. I kjølvatnet av Sårbar frivillighet-debatten starta Kulturdepartementet vinteren 2011 eit samarbeid med LNU om å kartleggje alle støtteordningar som er opne for barne- og ungdomsorganisasjonane, og om å identifisere konkrete forenklingstiltak. Dette arbeidet har hittil resultert i ei kartlegging av dei 49 (!) statlege støtteordningane som er opne for barne- og ungdomsorganisasjonane, og i ei nettside i regi av Kulturdepartementet med informasjon og peikarar til alle ordningane. Det blir vidare arbeidd for ein rettleiar for utforming av retningslinjer, for å sikre at ulike forvaltar i munst muleg grad opererer med ulike dokumentasjonskrav og ulike definisjonar av dei same omgrepa (som ungdom, teljande medlem og liknande). LNU meiner dette er positive steg i riktig retning, men at målet må vere langt større grad av samordning mellom dei ulike ordningane. Allereie i 2005 vedtok LNU ein resolusjon på Barne- og ungdomstinget (BUT) med krav om eit frivilligheitsregister. Målet er at eit elektronisk register skal vere eit forenklande verktøy for organisasjonane, gjennom å samle all dokumentasjon på ein stad, til bruk for alle offentlege støtteforvaltarar. LNU har i åra etter BUT-vedtaket jobba for at Frivilligheitsregisteret skal bli for frivilligheita det Altinn er for næringslivet, ein felles søknads-, dokumentasjons- og rapporteringsportal. I 2008 vart Frivilligheitsregisteret oppretta, men har hittil vore meir eit register for registerets eiga skuld enn eit nyttig verktøy for å gjere administrativt arbeid enklare for frivillige organisasjonar. Kulturdepartementet sette vinteren 2012 i gang eit omfemnande arbeid for å gjere Frivillighetsregisteret til eit praktisk og forenklande verktøy for organisasjonane, i samarbeid med LNU, Frivilligheit Noreg og Noregs Idrettsforbund. Innrapportering av data skal bli enklest mulig for organisasjonene og frivillige organisasjoners medlemsregistre skal kunne kommunisere med offentlige registre. Utfordringar og løysingar innanfor eksisterande rammer LNU meiner det er avgjerande at Kulturdepartementet, som koordinatordepartement for frivilligheitspolitikken, driv eit kontinuerleg avbyråkratiserings- og forenklingsarbeid, med ei endå tydelegare koordinatorrolle enn i dag. Ikkje minst er det viktig at alle nye støtteordningar får regelverk basert på dei same definisjonane av omgrep og i størst muleg grad dei same dokumentasjonskrava som i dei store grunnstøtteordningane. Viktige verkemiddel her er jamn og systematisk kontakt mellom ulike forvaltarar og retningslinjer for utforming av eventuelle nye støtteordningar. Desse verkemidla må vere i stadig utvikling, og samarbeidet mellom dei ulike departementa om dei må vere tett og systematisk, med ei definert ansvarsplassering. I tillegg bør Frivilligheitsregisteret så raskt som råd bli eit fullverdig Altinn for det frivillige kulturlivet. Når det gjeld dei konkrete støtteordningane, må for for det første Frifond, garantisten for eit mangfaldig, sjølvstyrt kulturliv blant barn og unge i heile landet, sikrast gjennom ei ny 6

tippenøkkel. Minst halvparten av kulturpotten må gå direkte til lokal barne- og ungdomskultur. Samstundes må det bli sett av ressursar til informasjonsarbeid som sikrar at midla blir reelt tilgjengelege for alle barn og unge, uavhengig av geografisk, sosial og etnisk bakgrunn. Automatorganisasjonane og andre aktørar med eigne spel må bli fasa ut av tippenøkkelen, samstundes som Grasrotandelen bør avviklast. Berre slik kan regjeringa sikre ein berekraftig tippenøkkel også for kulturlivet, som i langt mindre grad enn idretten og automatorganisasjonane har ressursar til å trekkje til seg private sponsorar. For det andre bør regjeringa, som lova i Soria Moria 2, prioritere ei rausare grunnstøtte framfor nye, tilfeldige og uoversiktelege prosjektstøtteordningar. Dette er nødvendig for å sikre berekraft i barne- og ungdomsorganisasjonane til å møte medlemsveksten på nasjonalt nivå, prioritere lågterskel- og gratisaktivitetar, kulturaktivitetar også som ein del av meir politiske arrangement, og kunne drive stabilt, langsiktig og meir internasjonalt samarbeid og kulturutveksling. For det tredje må momskompensasjonsordninga bli ei reell kompensasjonsordning utan avkorting, ikkje ei støtteordning, slik ho meir har karakter av i dag. Ordninga må i samråd med frivillig sektor bli lagd om på ein slik måte at alle små og store lokallag og organisasjonar får reell tilgang til ordninga og kompensasjon krone for krone, utan ytterlegare byråkratisering. Dersom staten ønskjer å støtte opp om frivillig aktivitet, blir det feil når den lokale filmklubben, koret eller ungdomslaget må betale meir i moms på ein kaffitraktar, eit filmkamera eller notestativet enn kommersielle aktørar må. Våren 2012 kan vi konstatere at mange barne- og ungdomsorganisasjonar på nytt opplever medlemsvekst, samstundes som ressursar som trengst for å gjere veksten berekraftig forsvinn i kronglate finansieringsordningar og byråkrati som seint blir nedbygd. LNU meiner det er grunn til å spørje om ikkje målet bør vere å redusere mengda av samhandling mellom staten og det frivillige kulturlivet knytta til økonomiske overføringar eller utføring av statleg utlyste prosjekt, i tillegg til å forenkle. Hovudmålet for organisasjonane er sjeldan eller aldri i seg sjølv å utføre oppdraget for staten, men å ha økonomisk fridom og praktisk rom for å drive med kjerneaktivitetane sine. Dersom organisasjonane gjennom moderniserte rammevilkår, som skapar større fridom og rom til kjerneoppgåvene, blir rusta til å møte veksten og gje eit stadig betre tilbod til dei nye medlemmene, kan dei leggje grunnlaget for eit varig sterkare ungt sivilsamfunn i Noreg, og såleis for eit utvida demokrati. Verkemidla ligg i stor grad i dagen, nemleg å styrkje dei eksisterande reiskapa, som nasjonal og internasjonal grunnstøtte og Frifond, og samordne dagens mylder av prosjektstøtteordningar hos fleire titals ulike forvaltarar. Ein kan sjå føre seg ein debatt om å løfte prosjektstøtteordningar og årlege nasjonale satsingar inn som ubyråkratiske bonusordningar i grunnstøtta. Endringar av denne typen vil skape ei demokratisk barne- og ungdomsfrivilligheit og eit friare frivillig kulturliv, mindre avhengig av og mindre sårbart for skiftande politiske prioriteringar, med meir tid til kjerneverksemd. Med andre ord: Organisasjonskanalen vil bli ein meir effektiv og inluderande kanal for barn og unges deltaking i kulturaktivitetar. LNU meiner statleg støttepolitikk retta mot den organiserte delen av det frivillige kulturlivet må ha eit demokratisk føremål, og vere målretta mot medlemsbaserte, demokratiske strukturar. Demokratiet er ein føresetnad for eit fritt kulturliv, og demokratiske, medlemsbaserte organisasjonar ein føresetnad for eit mangfaldig og nyskapande frivilligheitsbasert kulturliv. Dei siste åra har andre former for organisering, som stiftingar 7

eller nettverk, blitt fleire og meir synlege. Utviklinga har ført til auka press på dei offentlege støtteordningane, som ofte har hatt som eitt av fleire formål å stimulere nettopp demokratiske, medlemsbaserte organisasjonar. I 2011 kom Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet med ei ny driftsstøtteordning for nasjonale ressursmiljø til erstatning for den tidlegare støtta til landsdekkjande minoritetsorganisasjonar. LNU vil peike på at dette er teikn på ei utvikling bort frå det som har vore kjerna i statleg frivilligheitspolitikk i Noreg. Ei omlegging i denne retninga kan føre til at dei barne- og ungdomskulturelle miljøa som har mest ressursar frå før vil få ein større del av den økonomiske støtta frå staten, og såleis til at den organiserte barne- og ungdomskulturen blir meir einsidig. Avsluttande merknader LNU takkar for mulegheita til å gje innspel til Kulturutgreiinga 2014. Vi ser fram til ein brei kultur- og frivilligheitspolitisk debatt om andre spørsmål enn dei reint økonomiske, både under arbeidet med Kulturutgreiinga og etter at rapporten er lagd fram. LNU bidreg gjerne med ytterlegare innspel i alle fasar av arbeidet, og ønskjer lukke til vidare med ei viktig oppgåve. Med helsing Gunhild Grande Stærk Styreleiar, LNU Martin Vonstad Østerdal Generalsekretær, LNU 8