DRIFTSASSISTANSEN FOR VANN OG AVLØP. RICA SEILET HOTELL MOLDE. VA KONFERANSEN 2013. AKTUELLE JURIDISKE SPØRSMÅL. 30. OG 31. MAI 2013.

DRIFTSASSISTANSEN FOR VANN OG AVLØP. RICA SEILET HOTELL MOLDE. VA KONFERANSEN 2013. AKTUELLE JURIDISKE SPØRSMÅL. 30. OG 31. MAI 2013. Advokat Guttorm Jakobsen Advokatfirmaet Guttorm Jakobsen AS Kongsveien 91, 1177 Oslo 900 69 522 e post: guttorm.jakobsen@juris.no www.advokatjakobsen.no 1

1. INNLEDNING Tre temaer for dagens foredrag. 1) Hvilken betydning har lov om kommunale vass og avløpsanlegg forsamvirkeforetakene. 2) Ansvar for vannskader som skyldes sviktende vedlikehold eller økt tilførsel av overvann 3) Regelverket for legging av rør og kabler langs offentlig veg. 2

2. HVILKEN BETYDNING HAR LOV OM KOMMUNALE VASS OG AVLØPSANLEGG FOR SAMVIRKEVANNVERKENE? Stortingets behandling av dokument (:91 (2006 2007) den 3. april 2008. Vedtak: «Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag til endring i eksisterende lovverk som sikrer at vann og avløpsinfrastrukturen forblir heleid av det offentlige. Lovgivningen må gi unntak fra offentlig eie for de vann og avløpsvirksomheter som i dag er organisert som ikke kommersielle private andelslag eid av abonnentene, slik at dagens eierorganisering for disse kan videreføres». Høringsprosessen mars 2009 til og med høsten 2011. Forslag til nylov omkommunale vass og avløpsanlegg godkjent i statsråd 24. juni 2011. Lovforslaget behandlet av Stortinget vinteren 2011/2012. Vedtatt av Stortinget 17. januar 2012, sanksjonert av Kongen i statsråd 16. mars 2012. Loven trådte i kraft 1. juli 2012. Bestemmelser om offentlig eierskap til vann ogavløpsinfrastruktureneridennyelovenslåttsammenmedde tidligere bestemmelsene i lov om kommunale vass og kloakkavgifter i lov av 31. mai 1974 nr. 17 som samtidig ble opphevet. Den nye loven endrer ikke eierstrukturer etablert før ikrafttredelsestidspunktet. Vil få betydning for nye vann og avløpsanlegg, da disse som hovedregel skal eies av kommunen, ved salg og overdragelse av eksisterende anlegg og ved utvidelse av private anlegg etter lovens ikrafttreden. 3

2. HVILKEN BETYDNING HAR LOV OM KOMMUNALE VASS OG AVLØPSANLEGG FOR SAMVIRKEVANNVERKENE? (2) Kommunen kan i spesielle tilfelle fortsatt gi tillatelse til etablering av nye private anlegg, forutsatt at disse etableres som andelslag/samvirkeforetak eid av brukerne. Kommunen er gitt adgang til å tillate vesentlig utvidelse av eksisterende private anlegg. Ingen begrensninger i loven hva gjelder adgangen til å sette bort driftsoppgaver til private aktører. Lov om kommunale vass og avløpsanlegg 1 med overskrift «kommunalt eigarskap til vass og avløpsanlegg», fastslår i 1. ledd at nye vann og avløpsanlegg skal være eid av kommuner, og at eksisterende vann og avløpsanlegg bare kan selges eller på annen måte overdras til kommuner. Vesentlig utvidelse eller sammenslåing av eksisterende private anlegg kan bare skje med samtykke fra kommunen etter 2. Kravet om at anleggene bare kan selges til kommunen medfører ingen tilsvarende kjøpeplikt for kommunen. Grensen mellom kommunale og private ledninger må trekkes også etter annet regelverk, blant annet plan og bygningslovenogforurensningsloven. Denkonkretegrensedragningenmågjøresavdenenkeltekommune, normalt gjennom avtaler med abonnentene. Loven gjelder ikke for mindre vann og avløpsanlegg, jf. 1 tredje ledd. Med mindre vann og avløpsanlegg menes separat avløpsanlegg som er mindre enn 50 pe, og som ikke er tilknyttet offentlig nett, jf forurensningsforskriften 12 1, og mindre behandlingsanlegg for drikkevann der vannforsyningssystemet forsyner mindre enn 20 husstander/hytter, eller mindre enn 50 personer eller tilsvarende. 4

2. HVILKEN BETYDNING HAR LOV OM KOMMUNALE VASS OG AVLØPSANLEGG FOR SAMVIRKEVANNVERKENE? (3). Lovens 2 med overskrift «Kommunalt løyve til privat vass og avløpsanlegg» er en nyskapning. Etter bestemmelsens første ledd kan kommunen etter søknad gi tillatelse til sammenslåing eller vesentlig utvidelse av et eksisterende vann og avløpsanlegg eller til etablering av et nytt anlegg dersom: det private anlegget ligger så langt fra kommunalt vann og avløpsanlegg at kommunen ikke kan kreve at eiendommen som det private anlegget betjener eller skal betjene, skal knyttes til de kommunale anleggene med hjemmel i plan og bygningsloven 27 1 og 27 2. Kostnadene ved å knytte seg til det kommunale anlegget vil være uforholdsmessig store eller andre særlige hensyn taler for det. Departementet uttaler i merknadene til bestemmelsen at en økning på om lag 25 % i antall brukere vil være en veiledende grense for hva som er å anse som en vesentlig utvidelse. Kommunen skal gjennom søknadsbehandlingen ha mulighet til å styre hvorvidt det er ønskelig med en nyetablering eller utvidelse av det private anlegget, eller om kommunen i stedet gjennom egen utbygging av VA anlegg skal betjene det aktuelle området. 5

2. HVILKEN BETYDNING HAR LOV OM KOMMUNALE VASS OG AVLØPSANLEGG FOR SAMVIRKEVANNVERKENE? (4) Bakgrunnen for kravet til eierform? Kommunen avgjør om det skal stilles særlige vilkår for å gi tillatelse, herunder krav om drift i samsvar med selvkostprinsippet, og at andelslag organiseres i tråd med samvirkeloven, herunder blir registrert i foretaksregisteret. Kommunen kan også ved sammenslåing og ved vesentlig utvidelse av anlegg med tilknytning av nye abonnenter kreve at selskapet omdannes til andelslag eid av brukerne. Vurderingstema når kommunen vurderer om slike krav skal stilles. Momenter i vurderingen. Foreligger det klageadgang på kommunens vedtak, jf. forvaltningsloven 28 annet ledd.? Spørsmål om skatteplikt for samvirkeforetakene. Lov om kommunale vass og avløpsanleggs betydning i denne forbindelse? Skatteklagenemndas avgjørelse 23. april 2012 vedr. Flateby vannverk. Fritatt for skatteplikt i medhold av skatteloven 2 32. Skattedirektoratet har varslet at de vil bringe saken inn for Riksskattenemnda. Det har foreløpig ikke skjedd. 6

3. ANSVAR FOR VANNSKADER SOM SKYLDES SVIKTENDE VEDLIKEHOLD ELLER ØKT TILFØRSEL AV OVERVANN. FORURENSNINGSLOVEN 21 OG 24. 3.1 Forurensningsloven 21. Definisjoner. Med avløpsanlegg forstås anlegg for transport og behandling av avløpsvann. Med avløpsvann forstås både sanitært og industrielt avløpsvann og overvann. Overvann (overflatevann) i form av regnvann og smeltevann som avledes på overflaten, regnes i denne sammenheng som avløpsvann. Bestemmelsen omfatter vanligvis ikke drensledninger. Skulle en ledning også være bestemt for andre formål, går den inn under reglene i forurensningsloven kapittel 4, dersom den i hovedsak er bestemt for avløpsvann. Rist og sandfangskum er å anse som del av et avløpsanlegg, jf. Gulating lagmannsretts dom av 11. januar 2006. 3.2 Forurensningsloven 24. Ansvar for drift og vedlikehold Forurensningsloven 24 fastslår at kommunen er ansvarlig for drift og vedlikehold av avløpsanlegg som helt eller delvis eies av kommunen. Ved private avløpsanlegg er eieren av den eiendom som anlegget først ble anlagt for ansvarlig for drift og vedlikehold. 7

3.3 ANSVAR FOR VANNSKADER SOM SKYLDES SVIKTENDE VEDLIKEHOLD ELLER ØKT TILFØRSEL AV OVERVANN. FORURENSNINGSLOVEN 24 A. OBJEKTIVT ANSVAR FOR SKADE SOM VOLDES AV ET AVLØPANLEGG SOM FØLGE AV MANGLENDE KAPASITET ELLER VEDLIKEHOLD. 3.3.1 Innledning om selve lovbestemmelsen. Forurensningsloven 24 a fastslår at anleggseieren er ansvarlig uten hensyn til skyld for skade som et avløpsanlegg volder fordi kapasiteten ikke strekker til, eller fordi vedlikeholdet har vært utilstrekkelig. Bestemmelsene i forurensningsloven 57 til 61 gjelder tilsvarende. Bestemmelsen kom inn i loven i forbindelse med vedtagelsen av vannressursloven 24. november 2000 og erstattet den tidligere vassdragslov 47 nr. 2 og delvis 115 annet ledd. Som avløpsanlegg regnes også en lukket grøft. Hvis ledningen eller grøften opprinnelig har hatt nok kapasitet, men tiltak i nedbørfeltet senere har økt avrenningen, ut over kapasiteten, er utgangspunktet at anleggseieren er ansvarlig, selv om det er andre som har iverksatt tiltakene. Forarbeidene gir anvisning på at det i slike tilfeller kan være aktuelt å lempe erstatningsansvaret etter skadeerstatningsloven 5 2. 8

3.3.2 Høyesteretts dom i sak mellom Sør Trøndelag fylkeskommune og Tryg Forsikring 24. mai 2012 Det følger av Høyesteretts dom i sak mellom Sør Trøndelag fylkeskommune og Tryg Forsikring av 24. mai 2012, at forurensningsloven 24 a også rammer det forhold at ristene i en vei, som følge av store nedbørsmengder og snøsmelting går tette, og at regnvannet som følge av dette ledes via veien og ned i kjellere til nedenforliggende eiendommer. Ristene og ledningene langs veien anses i dette tilfellet som et avløpsanlegg, jf. forurensningsloven 21. Med avløpsanlegg forstås anlegg for transport og behandling av avløpsvann. Dette selv om ledningene ikke fører kommunalt avløps eller overvann frem til kommunale anlegg. Bestemmelsene gjelder også for private anlegg, uavhengig av hvem som eier anlegget. Førstvoterende, som fikk tilslutning av 3 øvrige dommere, fant at skadene ville ha vært unngått ved et bedre vedlikehold av veiens avløp, i første rekke ved en raskere utrykning den aktuelle skadedagen, for å hindre at det oppsto såkalte «snøbommer» i ristene. 9

3.3.2 Høyesteretts dom mellom STF og Tryg forsikring 24. mai 2012 forts. (2) Sør Trøndelag fylkeskommune anførte at lovgiver ikke hadde tatt sikte på at skader som skyldtes mangler ved avløp langs veier utenfor bystrøk skulle være omfattet, og at det i tilfellet kunne få potensielt store konsekvenser, og at det var å forvente at slike konsekvenser var blitt drøftet i forarbeidene til bestemmelsen. Førstvoterende fant det uklart hvordan en slik grense mellom veier i og utenfor bystrøk og andre tettbygde strøk i tilfelle skulle trekkes, og fant ikke støtte i forarbeidene for at det erstatningsrettslige vernet med skader voldt av avløpsanlegg skulle være systematisk svakere på landet, sammenlignet med byene og andre tettbygde områder. Premiss 29 i dommen. Uttrykkene «transport» og«behandling». Dekker også anlegg som utelukkende skal lede bort rent overflatevann, for eksempel ved å føre det ned i grunnen eller ut i vassdrag eller sjø. Med uttrykket «anlegg» siktes det i følge forarbeidene «først og fremst til ledninger og renseanlegg, men også pumpestasjoner og annet utstyr i tilknytning til ledningsnett og renseanlegg». Førstvoterende påpekte at under «annet utstyr» måtte også inkluderes rister, kummer og stikkrenner, samt lukkede grøfter. Loven tok derimot ikke sikte på «drensledninger», altså rør for oppsamling av grunnvann. 10

3.3.2 Høyesteretts dom i sak mellom STF og Tryg forsikring 24. mai 2012 forts. (3) Sør Trøndelag fylkeskommune anførte at ansvar var utelukket fordi forurensningsloven 5 første ledd holder «forurensning fra veger» utenfor lovens anvendelsesområde. Høyesteretts flertall (4 dommere) fant at dette ikke kunne føre frem, da man i den aktuelle saken sto ovenfor typiske vann og fuktskader som hadde oppstått fordi overvannet hadde funnet veien inn i bolighus, og ikke en skade forårsaket av forurensning fra vei, slik forurensning var definert i forurensningsloven 6. Et flertall på fire dommere fant at Sør Trøndelag fylkeskommune var objektivt ansvarlig for de oppståtte skader etter forurensningsloven 24 a. En dommer Matningsdal var uenig i dette. Premiss 59. Forarbeidene til 24 a ga etter hans oppfatning ikke støtte for en så omfattende geografisk utvidelse av anvendelsesområdet som Tryg anførte, da de viste at det var det kommunale avløpsnettet man hadde vært opptatt av. Premiss 60. Det burde vært foretatt en drøftelse i forarbeidene av det objektive ansvaret, sett opp mot den noe milde aktsomhetsnormen som har vært praktisert for vegvesenets ansvar, jf. f.eks. Rt. 2000 s. 253 og avklart om bestemmelsen innførte en utvidelse av dette ansvaret. Når dette ikke var gjort, måtte forutsetningen for at bestemmelsen skulle komme til anvendelse være at vannet ble ledet inn i det kommunale avløpsnettet, evt. et tilsvarende privat nett, noe som innebar at ansvar primært ville være aktuelt i byer og tettbygde strøk. 11

3.4 KAN ANSVARET ETTER FORURENSNINGSLOVEN 24 A FRASKRIVES VED AVTALE 3.4.1 Eksempler på ansvarsfraskrivelser i kommunale avtalevilkår. Standard abonnementsvilkår for vann og avløp, adm. og tekniske bestemmelser utgitt av KS høsten 2008. Pkt. 3.14 «Ansvarsforhold». Her fremgår bl.a. i tredje ledd at kommunen er uten ansvar for ulemper eller skader hos abonnenter eller på private vann og avløpsanlegg eller sanitærinstallasjoner som skyldes svikt i vanntilførselen eller i avløpssystemet, herunder tilbakeslag fra offentlig avløpsanlegg, med mindre svikten skyldes forsettlig eller uaktsomt forhold fra kommunens side. Vanlig å innta tilsvarende eller lignende ansvarsfraskrivelser i egne abonnementsvilkår i de kommuner som ikke så langt har vedtatt å innføre standard abonnementsvilkår i sin kommune. Som eksempel kan nevnes Stavanger kommune som i sine avtalevilkår har fraskrevet seg ansvar for det tilfelle at det regner mer enn det ledningsnettet i Stavanger kommune er dimensjonert for, dvs. for praktiske formål skader som følge av regnvær med en regnintensitet kraftigere enn 10 års regnet for anlegg anlagt før i den senere tid hvor det gjelder strengere krav til dimensjoneringen. Forsikringsselskapene har vært lite villige til å akseptere denne type ansvarsfraskrivelser, og det har i de senere år vært flere saker for domstolene vedrørende gyldigheten av slike ansvarsfraskrivelser. 12

3.4.2 HØYESTERETTS DOM I STAVANGER SAKEN 19.MARS 2007. RT. 2007 S. 431. 3.4.2 Høyesteretts dom i Stavanger saken 19. mars 2007. Rt. 2007 s. 431. Forsikringsselskapet If gjorde gjeldende at a) Forurensningsloven 24 a ikke kunne fravikes ved avtale b) At avtalevilkåret ikke var vedtatt av abonnenten, da han ikke hadde undertegnet c) Ansvarsfraskrivelsen var i strid med avtaleloven 36 som forbyr urimelige avtalevilkår. Høyesterett fant at forurensningsloven 24 a var fravikelig, på lik linje med de tidligere bestemmelsene som var inntatt i vassdragsloven 47 nr. 2 og 115. Det ble videre lagt til grunn at avtalevilkårene var bindende for abonnenten selv uten uttrykkelig vedtagelse. Endelig fant Høyesterett at en slik ansvarsfraskrivelse ikke kunne sies å være urimelig etter avtaleloven 36. Sepremiss49og50idommen.«..Så lenge slike bestemmelser er basert på et saklig og forsvarlig skjønn, og fellesskapet drives på selvkostbasis, skal det mye til for at en eller noen få eiere av tilknyttede eiendommer ved hjelp av avtaleloven 36 kan få omfordelt rettigheter og byrder i fellesskapet.» Retten fant det etter dette hevet over tvil at den aktuelle ansvarsbegrensningen ikke kunne anses urimelig, og kommunen ble frikjent. 13

3.4.3 Borgarting lagmannsretts avgjørelse av 13. juni 2007. Fredrikstad dommen. RG 2007 s. 1281. 3.4.3 Borgarting lagmannsretts avgjørelse av 13. juni 2007. RG 2007 s. 1281. Konklusjonen i Høyesteretts avgjørelse i Stavanger saken, ble fulgt opp av Borgarting lagmannsretts avgjørelse i den såkalte «Fredrikstad saken den 13. juni 2007, der Fredrikstad kommune ble frifunnet for alle regresskrav rettet mot kommunen etter forurensningsloven 24 a, blant annet under henvisning til den generelle ansvarsfraskrivelsen inntatt i det tidligere sanitærreglementet for vann ogavløputarbeidetavksi1992,ogsomfra høsten 2008 ble avløst av standard abonnementsvilkår for vann og avløp. I dommen ble det også tatt stilling til hva som er å anse som force majeure. Etter lagmannsrettens syn var det grunn til å stille strengere krav til hvilke forhold som måtte tas i betraktning, jo større farepotensial som var knyttet til virksomheten og det konkrete anlegget. Et slikt syn ble etter lagmannsrettens oppfatning underbygget av «Anbefalte dimensjonerende hyppigheter» som fremgår av Norsk Standard NS EN 752 2 Utvendige stikklednings og hovedledningssystemer fra 1997. Etter standarden skulle avløpsledninger i boligområder dimensjoneres for 10 års regn, og etter lagmannsrettens syn tilsa dette at det for slike områder ikke kunne stilles krav om at kommunen tok i betraktning flomhendelser i ledningsnettet som har et gjentaksintervall på mer enn 50 år. En regn og flomhendelse med et gjentaksintervall på mer enn 50 år ble dokumentert i den aktuelle saken, og Fredrikstad kommune ble frifunnet også for skader fra ledningsnett hvor det var mangler ved vedlikeholdet, noe lagmannsretten ellers anså at man ikke kunne fraskrive seg ansvaret for. 14

3.4.4 Høyesteretts dom av 18. oktober 2011. Alta saken. 3.4.4 Høyesteretts dom av 18. oktober 2011. Alta saken. Flertallets syn. Ved Høyesteretts dom avsagt 18. oktober 2011 i den såkalte Alta saken, kom flertallet 3 mot 2 dommere til at Alta kommune ikke hadde anledning til å fraskrive seg ansvar for utilstrekkelig vedlikehold av ledningsnettet, da forurensningsloven 24 a i denne sammenheng ble ansett for å være ufravikelig. Forholdet til avtaleloven 36 ble av denne grunn ikke drøftet av flertallet, da dette ikke var nødvendig i forhold til deres konklusjon. Dette ble begrunnet i at forurensningsloven 24 a var resultat av bevisste lovgiveroverveielser om plassering av risiko for skader som blir forårsaket av avløpsanlegg, og at dette talte for at bestemmelsen ikke skulle kunne fravikes ved avtale, med mindre det forelå sterke grunner for det, slik som i Stavanger saken. Det ble også vist til at andre reelle grunner talte for at anleggseier ikke skulle kunne fraskrive seg ansvaret etter forurensningsloven 24 a for skader som skyldtes objektivt sett utilstrekkelig vedlikehold Tilfeldige abonnenter må bære omkostningene ved en besparelse den øvrige abonnementsmassen nyter godt av Stor samfunnsmessig betydning at et avløpsanlegg er velfungerende og tilstrekkelig vedlikehold. Vil redusere anleggseiers insentiv til forsvarlig vedlikehold, og dermed skadeforebygging, som erstatningsansvaret etter forurensningsloven 24 a er forutsatt å skulle gi. 15

3.4.4 Høyesteretts dom av 18. oktober 2011. Alta saken. Fors. (2) 3.4.4 Høyesteretts dom av 18. oktober 2011. Alta saken. Mindretallets syn. Mindretallet så det slik at Høyesterett i Stavanger dommen avgjorde at forurensningsloven 24 a var fravikelig, uavhengig av skadeårsak. Ikke noe i den konkrete saken som tilsa at det var grunnlag for å fravike det resultat Høyesterett hadde kommet frem til i 2007, og som rettslivet hadde innrettet seg etter. Illustrerende i så måte at If Skadeforsikring ikke for Høyesterett en gang hadde anført at kommunen ikke hadde adgang til å fraskrive seg det objektive ansvaret etter forurensningsloven 24a, etter alt å dømme fordi det ble lagt til grunn at dette allerede var rettskraftig avgjort av Høyesterett. Ikke rettsteknisk heldig om adgangen til å fraskrive segdetobjektiveansvaretbaregjaldtfordeneneavto skadeårsaker i samme ansvarsbestemmelse. Forholdet til avtaleloven 36. Drøftelsen i forarbeidene viste at det ikke var noen tungtveiende lovgivermessige hensyn som skulle ivaretas gjennom den aktuelle regelen, og at det gjorde det mindre betenkelig at kommunen hadde fraveket regelen. Detblevisttilatkommunenvarpålagtådrifte avløpsanlegget, og at den gjør dette uten fortjeneste. Det ble endelig vist til at begge parter hadde tegnet forsikring, og at konsekvensene for abonnentene var begrenset til egenandelen på kr. 3.400,. 16

4. REGELVERKET FOR LEGGING AV RØR OG KABLER I OG LANGS OFFENTLIG VEG. 4.1 Vegloven 32 og 57. 4.1 Vegloven 32 og 57. Vegloven 32 fastslår at rør, kabler, mv. ikke uten særskilt tillatelse fra vegmyndighetene, må legges over, under, langs eller nærmere offentlig veg, enn 3 meter fra vegkant, målt vannrett. Dersom hensynet til trygg ferdsel, vegvedlikeholdet, eller mulig senere utbedringer av vegen tilsier det, kan vegmyndighetene for særskilt fastsatte strekninger beslutte at en større avstand skal gjelde, men ikke større enn til byggegrensene for vedkommende vei, fastsatt i medhold av vegloven 29. Etter vegloven 57 er det forbudt på eiendomsområdet til offentlig vei å lede inn kloakkvann eller drensvann uten tillatelse fra vegmyndighetene. Hva som er vegens eiendomsområde må fastslås konkret for den enkelte vei under hensyn til tidligere avholdte ekspropriasjonsskjønn, grensegangssaker, jordskifte og andre rettsavgjørelser, samt skylddelingsog kartforretninger. Vegbredden kan også være utvidet gjennom årene, på bekostning av naboeiendommene ved såkalt snikutvidelse. Kravet til tillatelse er hovedsakelig satt for at en kontrollert og registrert kryssing skal kunne finne sted. Det må i utgangspunktet legges til grunn at en søker skal gis tillatelse til kryssing, men at vegmyndighetene skal bestemme hvor og hvordan kryssingen skal finne sted og oppstille nærmere vilkår for å gi slik tillatelse. Vanlige vilkår i denne forbindelse er krav om vederlagsfri fjerning på vegmyndighetenes forlangende. Vegmyndighetene må ha en saklig grunn for å nekte å gi tillatelse. Kan påklages. 17

4. REGELVERKET FOR LEGGING AV RØR OG KABLER I OG LANGS OFFENTLIG VEG. 4.2 Rettspraksis. 4.2.1 Oppsummering av rettstilstanden frem til våren 2012. Borgarting lagmannsretts dom av 17. desember 2007 i sak anlagt av Hafslund Nett AS mot Asker kommune. Flytteplikten består, selv om årsaken til at kablene måtte flyttes var foranlediget av IKEAs utvidelse av sitt møbelvarehus, noe som hadde medført krav om utvidelse av Nesbruveien, og dermed nødvendiggjorde flytting av mastene for luftkablene. Kabelen hadde ligget vederlagsfritt i det aktuelle strekket i mer enn tretti år. Hensynet til trafikkavviklingen var formålet med omleggingen av veien. Dommen ble på ett punkt anket videre til Høyesterett. Det gjaldt spørsmålet om Asker kommunes pålegg var for omfattende, ved at det påla Hafslund Nett å legge de eksisterende kablene som var etablert som luftstrekk ned i bakken som et jordkabelanlegg, i tråd med senere vedtatte retningslinjer om dette i Asker kommune. Ved Høyesteretts dom av 4. september 2008 ble det vist til at den tillatelse som Hafslund Nett AS stilltiende hadde etter vegloven 32 måtte anses som bortfalt i og med utvidelsen av veien, og at det derfor var tale om en ny tillatelse. Et pålegg om etablering av det nye anlegget som jordkabelanlegg ble bl.a. under henvisning til formålsbestemmelsen i vegloven 1 a, funnet å ha saklig sammenheng med tillatelsen, da retningslinjene var gitt for å sikre at veiene ble gitt en standard som tilfredsstilte kravene kommunen hadde til effektiv drift og vedlikehold av disse, men også for ivaretagelse av veiens estetikk og miljømessige hensyn. Gulating lagmannsretts avgjørelse 28. oktober 2009 mellom BKK Nett AS og Staten og Bergen kommune. Etablering av bybane i Bergen lå innenfor formålet med vegloven. Krav om flytting av eksisterende kabler for egen regning var derfor berettiget. Vedtaket var ikke sterkt urimelig eller uforholdsmessig tyngende. Kostnad 16 mill. 18

4.2.2 Dom avsagt av Borgarting lagmannsrett 30. april 2012 mellom Bærum kommune og Hafslund Nett AS. Saken gjaldt gyldigheten av et enkeltvedtak fattet av Bærum kommune 4. februar 2009 etter vegloven 32 som påla Hafslund Nett AS å omlegge sitt eksisterende distribusjonsnett fra luftstrekk til jordkabelanlegg i Borgveien i Bærum kommune. Pålegget var begrunnet i hensynet til effektiv drift og vedlikehold av veien, samt estetiske og miljømessige hensyn. Tingretten kom til at kommunens vedtak var ugyldig. Lagmannsretten påpekte at 1) det forelå tillatelse til det opprinnelige anlegget og 2) det ble ikke betalt noe for retten til å ha stolpene stående 3) det forelå vilkår om flytteplikt, selv om dette ikke var nedfelt skriftlig. Spørsmålet om vegloven 32 ga tilstrekkelig hjemmel for vedtaket. Bestemmelsen oppstiller krav om tillatelse for å kunne anlegge bl.a. elektriske ledninger, eller feste for ledninger, nærmere enn 3 meter fra veikanten. Kommunen forutsettes å gi slik tillatelse hvis det ikke foreligger saklig grunn for å nekte, men kan knytte vilkår til tillatelsen. 19

4.2.2 Dom avsagt av Borgarting lagmannsrett 30. april 2012 mellom Bærum kommune og Hafslund Nett AS forts. (2) Det følger av lovens forarbeider at tillatelse kan gis på betingelse av at ledningseier for egen regning flytter anleggene dersom dette er nødvendig ut fra de hensyn som veimyndighetene skal ivareta. Lagmannsretten fant, at de hensyn som ligger bak formålsbestemmelsen i vegloven 1a, der hensynet til naboene, miljøhensyn og andre samfunnsinteresser, var relevante hensyn som kunne tas etter veiloven 32, og også kunne begrunne flyttevedtaket overfor Hafslund Nett AS i denne saken. Det såkalte flyttevilkårets innhold måtte i prinsippet antas å endre seg i takt med samfunnsutviklingen. Kommunens vedtak ble etter dette ansett som gyldig, og ble heller ikke funnet å være uforholdsmessig tyngende, selv om det kostet Hafslund Nett ca 1 million kroner å skifte ut ledningsstrekket, inkl. nye stikkledninger inn til hver enkelt bolig i Borgveien. Dommen forsøkt anket inn for Høyesterett, men anken ble nektet fremmet. Dommenmåforventesåhastorprinsipiellbetydningfor ledningseieres flytteplikt, der det er annet enn rene veihensyn som er årsaken til oppgraving eller omlegging av vei. 20