ARNE NØST MALERIER katalog_arne.indd 1
Nærbilde av hode Detalj 90 o 101x122cm 90 o 101x122cm katalog_arne.indd 2-3
FAMILE 244X122cm katalog_arne.indd 4-5
Detalj FAMILE 244X122cm Detalj FAMILE 244X122cm katalog_arne.indd 6-7
BITT 244X122cm katalog_arne.indd 8-9
Detalj BITT 244X122cm FLY 122X90cm katalog_arne.indd 10-11
SIRKEL 122X154cm FONTENE 122X154cm katalog_arne.indd 12-13
HORISONT 122X163cm LOGO 122X163cm katalog_arne.indd 14-15
LUFT 244X122cm katalog_arne.indd 16-17
UT 122X186cm BØNN 122X244cm katalog_arne.indd 18-19 3/22/11 9:44 AM
ARM 74X244cm Detalj ARM 74X244cm katalog_arne.indd 20-21 3/22/11 9:44 AM
I begynnelsen var skammen Av Sigrun Hodne Inngang Betrakterens valg, - men også bildenes: Det ensomme barnet Åtte mennesker sittende på ryggen av en fugl. Fuglen er stor og sterk, menneskene bitte små. Fuglen vender hodet bakover, men det er meg, betrakteren, hun stirrer på. Blikket er tomt, men likevel insisterende. Som om hun vil meg noe. Men hva slags fugl er dette egentlig - en fugl med menneskeøyne? Mon tro hva hun ser etter - De små figurene på fuglens rygg er både barn og oldinger på en og samme tid. Et helt kull med stygge andunger. De veiver med armene, som om de forsøker å fly, men ingen kan fly uten vinger. Armene er lange og tynne, helt uten kraft. Åtte stykker samlet, på rekke og rad, men likevel ikke nær nok til å danne et fellesskap. De ser i hver sin retning, med blikket vendt innover. De små munnene er lukket det finnes ingenting å si. De sitter på ryggen av en fugl, vi ser hodet hennes, men kroppen hennes er ingen kropp. Den er kantete som en klosse, eller et hus. Si meg, sitter de åtte på toppen av et tak? Hvis de fortsetter å vifte og veive med armene på denne måten vil det ikke være lenge før de deiser i bakken, alle som en. Vi ser det gang på gang i disse malerier. Ensomme mennesker, alene eller i grupper, men alltid ensomme, også når de er sammen med andre. Alltid utenfor. Utenfor samtalen, samlivet og omsorgens fellesskap. Som om det ikke er mulig å hente trøst eller styrke i noe eller noen utenfor seg selv. Øyet er sjelens speil En lang og smal figur, tvekjønnet. En overdimensjonert arm midt i bildet klar til å slå fra seg. Det feminine hodet ser forundret på sin egen maskuline hånd. Men se; øyet er et sort hull av ingenting. Den gamle kvinnen I et av bildene ser vi en gammel kvinne. Hun sitter med hodet bøyd framover. Håret henger ned i bakken. Halsen og kroppen er av hvert sitt stoff. Halsen, hodet og håret er mørkt, kroppen er nesten selvlysende, et sted mellom rødt og oransje. Bakgrunnen ensartet hvit. Det er en sterk komposisjon. Den slår i mot meg. Dirrer på netthinnen. Rødt er den mest energiske fargen i naturen - og i kulturen. Rødt er kjærligheten, lidenskapen og intimitetens farge, men rødt kan også være symbol på vold - og blindt raseri. Den gamle kvinnens kropp, som ikke på noen måte har form som noe levende, er utvilsomt et varsel om fare! Skammen over å være menneske Det bøyde hodet. Et klassisk uttrykk for skam. Hva er det hun skammer seg over? Har hun tapt ansikt? Hodet er mørkt, kroppen flammende rød. En gammel kone overveldet av sine egne følelser, av en indre splittelse mellom følelser og fornuft. Skammen over å være menneske. Etymologisk sett stammer ordet skam fra gammel-engelsk kem, som betyr å dekke seg til. Og igjen kan vi gå fra et enkelt verk over til helheten av bilder, for skammens positurer er ettersporbar i flere av dem; bøyde hoder, blikket vendt bort, mennesker som forsøker å gjemme seg vekk til tross for at de fyller store billedflater. Det er vanskelig å opptre konstruktivt når man skammer seg. I motsetning til skyld er ikke skam knyttet til noe man har gjort, men til den man er, og som vi alle vet; ingen slipper unna seg selv. Skyld handler om å ha gjort noe dumt, skam om å ikke være god nok. På et dypere plan er skam forbundet med en følelse av å ikke være elsket å ikke strekke til. Skam er ikke nødvendigvis knyttet til noen form for offentlig ydmykelse, til noe de andre kan se. Det er fullt mulig å føle skam for noe; en tanke, en følelse, en handling, som man selv er den eneste som kjenner til. Men hva med lysten til å vise seg fram, for vi ser også den i disse bildene; en vilje til å sette seg selv i sentrum. En form for selvforherligelse. Narsissisme og skam Å sette seg selv i sentrum, narsissisme, er ofte, i følge den amerikanske psykiateren Glen Gabbard, et forsvar mot skam. Narsissisme og skam: å stille seg selv i sentrum samtidig som man forsøker å dekke seg til, skjule seg. Å la seg portrettere med bred pensel på et stort lerret, selv om man egentlig ikke ønsker noe annet enn å forsvinne fra jordens overflate. Narsissisme og skam. Detaljerte ansikter, abstraherte kropper. Arne Nøsts malerier presenterer oss for et intenst spill mellom motsetninger; i innhold og i form. Et sted uten rom Nok et spørsmål, det har med stedets identitet å gjøre, det lyder omtrent som dette: Hvor finner bildene sted? Det monokrome rommet som omringer figurgruppene har ingen kvaliteter utover fargen. Jevnt gult, lyst blått fargeløst hvitt. I noen få tilfeller har noe som likner skyer drevet inn i bildene, men skyformasjonene har, ved nærmere ettersyn, ingenting med noen ytre virkelighet å gjøre. De minner mer om tapeter. Kan figurative malerier finne sted uten rom? For meg er det som om alle figurene i dette universet av intense fargeflater og sorte detaljer, er hjemløse. De har ikke noe sted å høre til. De har kun seg selv. Det forsterker opplevelsen av positurene som sentral. Figurenes indre verden er den eneste verden vi ser. Det finnes ingenting utenfor eller rundt menneskene i Arne Nøsts bilder. All vekt, alt ansvar - legges på figurene. Atter en gang understrekes deres ensomhet, de er som fullstendig forlatte vesener. Forlatt av alle og alt. Utgang En hver tolkning er en reduksjon. Vi lever i et samfunn hvor intime personlige relasjoner ses på som selve fundamentet for et godt og lykkelig liv. Men kan hende finnes det også helt andre veier til frelse? Og kanskje skal vi heller ikke glemme skammen, som gang på gang redder oss fra det skamløse. katalog_arne.indd 22-23 3/22/11 9:44 AM
Arne Nøst f.1962 Curriculum Vitae Utdanning: Kunstakademiet i Trondheim 1982-1985. Statens Kunstakademi Oslo; 1985-1989. Utstillinger i utvalg; Bergen Kunstforening 1988, Molde Kunstforening 1991 og 2010, Norsk Tegnerforbund 1996, Festspelkunstner Stiklestad 2006, Kunstverket Galleri Oslo 2000, Møre og Romsdal Kunstnersenter 2002, Kube Kunstmuseum 2007, Kunstgalleriet 2005, galleri Bliss 2007, Galleri F.15. 1996, Statens Høstutstilling 1991, Nordiske Ambassade Berlin 2002. Innkjøp i utvalg; Nasjonalmuseet, Norsk Kulturråd, Nationaltheatret, NRK, Den Norske Opera, Hydro, Shell, Nordnorsk Kunstmuseum, Det Norske Teatret, Molde Kommune, Aker RGI. Utsmykninger i utvalg; Statens Kunstindustrihøgskole Oslo, Statens Vegvesen Ålesund og Batnfjordsøra, Ormen Lange Aukra, Molde Rådhus, Brattvåg Videregående Skule, Sykkulven Kulturhus, Den Norske Bokklubben. Scenografi i utvalg: Hålogaland Teater: Pan (2008), Det Norske Teatret: Bøddelen (1999), Werther (2002), Isslottet (2005-2006) og Få meg på for faen (2007). Den Nationale Scene: Ronja røverdatter (2003), Putemannen (2004), På an igjen (2005), Kirsebærhagen (2007). Teatret Vårt, Molde: Brødrene Løvehjerte (1994), Å temme trollet (1997), Richard III (1998), Sluttspill (2000), Havfruens sønn (2006). Rogaland Teater: Mesteren og Margarita (2004), Pinocchios aske (2006), Frøken Julie (2006), Sladder (2009), Frykten (2010) og Virginia Woolf (2011). Trøndelag Teater: Cranes konditori (2003) og Reality (2004). Rakvere Teater (Estland): Tora (2002). Oslo Nye, Centralteatret: Fruen fra det Indiske hav (2005) og Hamlet (2006). Bjørnsonfestivalen, Molde (1997-2007), Moldejazz 1989-2008. Bokillustrasjoner i utvalg: Paal Brekke, Samlede dikt, Aschehoug (2001), Johann Wolfgang Goethe, Unge Werthers lidelser, Den Norske Bokklubben (1999), Pär Lagerkvist, Bøddelen, Stenersen Forlag (1998), Knut Immerslund, Norske dikt i 1000 år, Universitetsforlaget (1997), Ragnar Hovland, Ein dag i Sherwoodskogen, Damm (1995), Rønnaug Kleiva, I ovnen er lammet, Samlaget (1995). Stipend: Vederlagsfondet (1991, 2000, 2003 og 2005), Ragnar Blix s Fond, Danmark (1993), Waldemars ærespris (2004). Annet: Tilknyttet Dagbladet som tegner 1989-2010, i hovedsak for kultursidene. Tegner for Aftenposten, kultursidene, 2011. Komponert musikk for teater, tv, radio og egne produksjoner. 12 malerier vist på Rogaland Teater våren 2011 Layout: Arne Nøst/Espen V. Haraldsen Foto: Espen V. Haraldsen Trykk: Kai Hansen Trykkeri katalog_arne.indd 24 3/22/11 9:44 AM