Norges miljø- og biovitenskapelige universitet Fakultet for samfunnsfag Institutt for landskapsplanlegging Miljødirektoratet Postboks 5672 Sluppen 7485 Trondheim Vår ref. 14/05019 Deres ref. 2014/7968 Dato 15.10.2014 Ad: Høring av forslaget til «Forskrift om fremmede organismer» med hjemmel i naturmangfoldlovens Kap. IV, fremmet i juli 2014. Institutt for landskapsplanlegging (ILP) ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) leverer herved sin høringsuttalelse. Høringsuttalelsen begrenser seg til de delene av forslaget som gjelder landlevende planter og som berører ulike sider ved landskapsarkitektur- og landskapsingeniørprofesjonene og deres samarbeidsparter. ILP ønsker å påpeke at vi i fremtiden ønsker å bli ført som egen høringsinstans i prosesser om dette tema. ILP støtter forskriftens formål om å hindre innførsel, omsetting og utsetting av organismer som kan medføre uheldige følger for naturmangfoldet. ILP ser særlig positivt på fremhevingen av aktsomhetsplikten ved innførsel, omsetting og utsetting av organismer. Forskriften har dessuten blitt mye mer nyansert og klarere med henblikk på hvilke områder den skal gjelde for. Det er i det nye forslaget også tatt hensyn til en del praktiske konsekvenser som forskriften kan få for grøntanleggssektoren. Forskriften har et svært omfattende og komplekst gyldighetsområde. ILP innser utfordringen med å lage et regelverk som skal favne alle de berørte virksomhetene og mener forskriften har blitt betydelig bedre enn utkastet fra 2010. ILP mener likevel at forslaget til forskrift slik det nå foreligger fremdeles har vesentlige svakheter. 1. Generelle kommentarer, herunder til disposisjon, oppbygging av forskriften med vedlegg mv. Postboks 5003 NO-1432 Ås www.nmbu.no post@nmbu.no +47 67 23 00 00
Forskriftens verdiforankring ILP mener at man i forslaget har tatt for lett på kulturhistoriens betydning for hvordan norsk flora og fauna fremstår i dag. Det kan synes som om ideologiske føringer om at det «natur» er å anse som langt mer verdifullt enn «kultur» har fått råde alene. Det fremstår som om all menneskelig virksomhet er å regne som uheldig. Hvordan kan en kultur som har et slikt selvsyn utvikle seg målrettet? Konsekvensene som forskriften vil få for historieforståelse, kultur og næringsliv (herunder samfunnets syn på naturen) er ikke hensyntatt eller utredet i tilstrekkelig grad. Forskriften går ut fra en forenklet forståelse av hva som er kultur og hva som er natur: Naturen er ikke på noe tidspunkt i noen statisk tilstand og artssammensetning og -utbredelse i et område vil til en hver tid være i forandring. Det kan ikke være slik at alle endringer i eksisterende naturtyper forstås som «uheldige», særlig når mange av disse «naturtypene» er oppstått som resultat av menneskelig virksomhet over lang tid. Hva hører dessuten «naturlig» hjemme på et sted og når en organisme sies å ha blitt naturlig, etter at den eventuelt ble innført eller har vandret inn over landets grenser eller fra et annet sted i landet? Forskriften overtar begrepet «fremmede» organismer fra Artsdatabankens «Fremmede arter i Norge med norsk svarteliste 2012» uten å skille mellom hvilke organismer som er fremmede og hvilke som er uønskede. Forskriften synes å forutsette at fremmed=uønsket, noe det ikke er grunnlag for ut fra Artsdatabankens publikasjon. ILP savner en prinsipiell og etisk drøfting av det verdistandpunktet som her tas. Dette er et særdeles viktig moment i forhold til allmenhetens forståelse av forskriften. Begrunnelsen for å oppføre organismer på de ulike listene i vedleggene til forskriften ligger nå i de angitte kriteriene (se våre kommentarer til disse under punkt 3) og disse er etter ILPs syn ikke tilfredsstillende gjennomarbeidet. Forskriften bør etter ILPs syn ikke hete Forskrift om fremmede organismer, men Forskrift om uønskete fremmede organismer. Alle planter i Norge var på et tidspunkt fremmede. Hva hadde norsk landbruk, norsk hagekunst eller menigmanns hagekultur vært uten innførte planter? At noen av disse plantene har spredd seg og blitt naturalisert har beriket den norske flora og gjort den mer mangfoldig. Hva hadde altså norsk natur vært uten de fremmede artene? De konkurrerer med hverandre «naturlig» og det skjer en utvikling av floraen i samsvar med tilgjengelige organismer, klimaendringer og andre påvirkninger. Slik forskriften er utformet kan det virke som om norsk natur anses som perfekt slik den var i 1800 og derfor bør holdes/tilbakeføres til den tilstanden heretter? Igjen: ILP etterlyser en drøfting av hva som er en ønskelig utvikling og en virkemiddelbruk som står i forhold til det. Forskriftens hensiktsmessighet På bakgrunn av de prinsipielle betraktningene over manglende verdidrøfting ovenfor stiller ILP stiller spørsmålstegn ved om forskriften på sikt egentlig vil være til gavn for naturmangfoldet i landet. Dette har å gjøre med bieffekter som forskriften vil få for planteskolenæringen, hagebruket og landskapsarkitekturen 2 2
og som vi omtaler nærmere under punkt 4. Vår generelle konklusjon er at forskriften vil medføre en dramatisk innskrenking av artsutvalget som det blir aktuelt å bruke i alle slags grøntanlegg i fremtiden. Et så lite antall arter vil oppfattes som «greie» at det kan utvikle seg monokulturaktige tilstander når det gjelder biologisk materiale i offentlige grøntanlegg, både hva gjelder planter og deres følgeorganismer (insekter, fugler, sopp mm.). Disse vil dermed bli langt mer utsatt for sykdommer og skadedyr enn de allerede er. Risikoen for sykdomsepidemier er allerede stor nettopp fordi artsutvalget, både i dagens «natur» i og det som potensielt er levedyktig i landet, i utgangspunktet er lite i Norge sammenlignet med svært mange andre land. ILP mener det bør fremmes en forståelse av fremmede organismer som et positivt bidrag til det biologiske mangfoldet, historisk sett, men også i fremtiden. Poenget med å hindre spredning av visse arter må være at en eventuell nyutsatt organisme utgjør en reell trussel for organismer eller vegetasjonstyper det er ønskelig å bevare på det aktuelle stedet av en særskilt grunn. Slik forskriften fremstår nå synes den mer preget av ideologisk og tilbakeskuende argumentasjon og uklare scenarier for den fremtidige utviklingen av naturmangfoldet. Positivt ladete landskapsmål og skjøtsel og pleie som virkemiddel for å nå disse Det påhviler natur- og kulturforvaltningen etter ILPs syn et ansvar om å skape en bevissthet om at territoriet må forvaltes og pleies (i alle ordets betydninger) for å sikre et kulturelt og biologisk mangfold. Den Europeiske landskapskonvensjonen står for et fruktbart syn i denne sammenhengen og legger føringer for hvordan en kan forholde seg til områder der naturlige og menneskelige faktorer samspiller. Både klimaendringer og andre endringer som for eksempel opphør av beite og slått på tidligere jordbruksarealer eller ulike typer urbanisering, uten at områdene skjøttes på en målrettet måte eller i tilstrekkelig grad, må ses på som like viktige årsaker til uønsket spredning av ugressaktige planter som deres eksistens på norsk jord alene. Hagekunst, landskapsarkitektur og landskapspleie speiler samfunnets syn på naturen. Menigmanns privathager og fagfolks stilvalg og grep i utformingen av parker, hageanlegg og bed har til alle tider vært påvirket av hvordan pionerene og stilutformerne har arbeidet. Helt siden naturen ble «kodet om» estetisk som «landskap» tidlig på 1700-tallet, i billedkunst, poesi og hagekunst, har hage-, parkanlegg og byplaner gjennom bevaring og omforming av naturområder, med sin plantebruk og sine komposisjonsprinsipper skapt konkrete forbilder som har åpnet allmennhetens øyne opp for naturens skjønnhet og verdi. (Se for eksempel den senere tids «naturlike staudeplantinger».) Import av nytt plantemateriale samt tekniske og vitenskapelige nyvinninger har alltid vært viktige bestanddeler av private og offentlige grønne områder og planene for disse. I dag er for eksempel «grønne tak» en tiltak som kan bidra til urban overvannshåndtering. Flere sedumarter som forskriften foreslår forbudt er vesentlige bestanddeler av grønne tak. De representerer viktige bidrag til etterlengtede løsninger på aktuelle samfunnsproblemer. 3 3
4 I dette ligger også en av årsakene til at det er så viktig å bevare det opprinnelige plantematerialet i historiske grøntanlegg. Planter og andre organismer gir innblikk i og er med på å fremme bevisstheten om at planter har en betydning i sin samtid og vitner om tidens etiske, estetiske, vitenskapelige og teknisk/økonomiske forhold. De vitner om hver hageskapers, men også i videre forstand om et hvert samfunns syn på og omgang med sine omgivelser. Samtidig som hagenæringen kan sies å ha en konsumdrivende side som ikke nødvendigvis er miljøvennlig, kan en også si at hagekunst og landskapsarkitektur har en oppdragelsesfunksjon: Gjennom en estetisk stilisering av naturen viser den naturen frem på stadig nye måter som taler til menneskenes hjerter. Det er særlig bruken av planter og bevaringen, kultiveringen og omformingen av naturområder til parker og grøntområder som bidrar til dette. Den estetiske opplevelsen av hverdagens landskap bidrar til at man tilpasser seg skiftende livsvilkår og kan ha glede av opphold ute og i naturen, av skjøtsels- og pleiearbeid i hage og landskap. Attraktive grøntområder gir vilkår for god helse, både psykisk og fysisk. Forskriften behandler skjøtsel av områder som skadebegrensende tiltak. ILP etterlyser et betydelig mer positivt syn på hensikten med landskapspleie. En forskrift som utbrer et syn på kultivering av naturen som uheldig er etter ILPs syn svært beklagelig og strider mot det vi har forpliktet oss til i den europeiske landskapskonvensjonen. Forskriften vil bidra til å undergrave den grønne delen av anleggs-, hagekultur- og landskapsarkitekturbransjen som en virksomhet som kan bidra til en positiv utvikling av kulturens syn på og praksis i og overfor omgivelsene. Føre-var-prinsippet og prinsippet om aktsomhetsplikt som er nedfelt i naturmangfoldloven er fulgt opp i forskriften. ILP har forbehold når det gjelder hvordan dette har fått konkret utslag i forskriften. Vår generelle konklusjon er at forskriftens tilbakeskuende (og dermed negative) innfallsvinkel til menneskelig aktivitet samt dens til dels overivrige virkemidler ikke gjenspeiler de gode hensiktene men tvert i mot kan komme til å stå i veien for en utvikling i ønskelig retning. ILP foreslår at Miljødirektoratet vektlegger aktsomhetsprinsippet først og fremst med tiltak som bidrar til bevisstgjøring av profesjonelle aktører og allmennheten om betydningen av forsiktighet ved innføring, omsetting og utsetting av levende organismer, samt betydningen av bevisst og aktiv pleie og skjøtsel av omgivelsene. 2. Kommentarer til de enkelte bestemmelsene i forskriften KAP. I 1 Hva er «uheldige følger» for naturmangfoldet? ILP mener målet om å forebygge slike følger bør basere seg på klarere og vitenskapelig drøftede 4
5 scenarier som viser hvilke konkrete følgene det dreier seg om og på uttalte grunner for at disse ikke er ønskelige. 3 Forskriften har et svært vidt virkeområde når den også gjelder for utilsiktet innførsel og utsetting av organismer. Kan den håndheves på noen god måte? 4 Definisjoner a), b), c), g): ILP oppfatter det slik at det er en noe uklart definert naturtilstand som ønskes bevart eller innført igjen i og med at det er det som er «naturlig» og «ikke i det alt vesentlige et resultat av menneskers påvirkning» som det skal forebygges endringer i. Vi viser til våre generelle kommentarer ovenfor og stiller oss kritiske til et slikt syn på kulturell virksomhet. Mange av områdene som er et resultat av århundrers menneskelig dyrking i en eller annen form, for eksempel slåttemark eller lynghei, bidrar i sterk grad til naturmangfoldet. Det kan vurderes om ikke definisjonen av de ulike områdetypene som forskriften lister opp i 12, i), ii), iii), bør stå allerede her. ILP etterlyser en definisjon av «ansvarlig» som gjennomgående er brukt i forskriften om den som (kanskje) initierer en innførsel, omsetting eller utsetting av organismer. Dette kan være uklart i større prosjekter med flere underleverandører. I 15 er ordet «søker» brukt. Vi savner en redegjørelse for hvem som er «ansvarlig» og hvem som er «søker». KAP. II 5-7 Forbud mot innførsel gjelder ikke for landlevende planter. Forskriften legger dermed til rette for eksportører i utlandet mens norske aktører, som blir pålagt dokumentasjon, kvalitetssikring og konsekvensutredning får vanskeligere kår. Planteskolenæringen er i utgangspunktet en liten næring i Norge som med denne forskriften blir satt under dramatisk økt press (se merknader under punkt 4). Et vesentlig redusert antall norske planteprodusenter og dermed økt import vil øke potensialet for at skadedyr, sykdommer og genmateriale innføres som kan fa uønskete virkninger på norsk naturmangfold på kort eller lang sikt. Aktsomhetskravet er ingen garanti mot at det kan følge skadelige organismer med på lasset eller for at det innføres plantemateriale som vi vet svært lite om hvordan vil utvikle seg under norske forhold. KAP. III 9-10 Forbudet gjelder 36 landlevende planter i kategorien svært høy risiko i Fremmede arter i Norge og norsk svarteliste 2012. ILP mener at listen er for omfattende. Det bør ikke være forbud mot utsetting av flesteparten av disse plantene annet enn der hvor det kan dokumenteres at de kan være til konkret skade for et område, som det av en klar og uttalt grunn er nødvendig å bevare i en bestemt tilstand. Det er uvisst om mange av artene som er oppført faktisk vil gjøre skade på mange steder i Norge. Planter som bør være forbudt er Kanadagullris, Kjempebjørnekjeks, Tromsøpalme og arter i slireknefamilien. ILP etterlyser en mer nyansert forbudt-liste. 5
12 Landlevende planter (unntatt de forbudte artene etter 9-10) kan settes ut uten søknad i private hager (såfremt de ikke er planlagt og anlagt av profesjonelle), parkanlegg og dyrkete arealer i urbaniserte strøk. Det gjelder også og transport og næringsutbyggingsområder der en eventuell spredning vil skje i allerede urbaniserte/oppdyrkete strøk og hvis de ikke der fører til uheldige følger for det biologiske mangfoldet i området eller utenfor. ILP stiller spørsmål ved at hytteområder er likestilt med private hager, ettersom hytter ofte ligger i mindre urbaniserte områder eller i og nært naturområder. Samme grad av strenghet som gjelder for transport- og næringsutbyggingsområder burde også gjelde for hytteområder i og i tilgrensning til utmark. Unntaket fra tillatelse gjelder ikke for organismer oppført i Vedlegg VI. Listen er foreløpig tom, men dersom MDs oppfølging av svartelistearbeidet skulle vise at flere arter tilfredsstiller kravene, vil de antagelig bli listet opp her ved neste revisjon. Det gjelder 67 arter vurdert til høy Risiko og 157 arter i kategorien potensielt høy risiko i svartelisten av 2012. Det skal vises aktsomhet i tråd med føre-var-prinsippet i naturmangfoldloven og dermed vil en hver organisme som viser evne til spredning i norsk natur potensielt utgjøre en risiko og kunne bli listet som risikoplante. Det vil da bli søknadspliktig å omsette og plante dem ut (utenom av private i hager). Profesjonelle aktører må i henhold til aktsomhetskravet gjøre en risikovurdering i ethvert tilfelle. Slik kunnskapsnivået hos de fleste av disse er i dag vil antallet planter som oppfattes som «trygge» av profesjonelle aktører som vil unngå belastningen med søknader og risikovurderinger være svært lite. Det kan også føre til at det oftere brukes planter som lever helt på grensen av sitt potensielle utbredelsesområde. På grunn av dårlige forhold vil de riktignok ikke spre seg, men de vil heller ikke oppnå tilfredsstillende kvalitet. Dette kan igjen medføre stor vedlikeholdskostnader og/eller lite attraktive grøntanlegg. Sannsynligheten for at de som overlever godt i neste omgang vil bli vurdert som risikoarter vil være stor, ettersom disse få vil måtte bli hyppig brukt. 14 Kravene til søknaden er ikke urimelige hvis hensikten er å helt unngå innførsel og utsetting av uønskete organismer. De er imidlertid svært omfattende og det vil representere en betydelig kostnad og tidsbruk for aktører i grøntanleggssektoren å søke om utsetting av planter. Det påhviler derfor myndighetene et stort ansvar å behandle disse søknadene raskt og med et godt skjønn. ILP stiller spørsmål ved om Miljødirektoratet har kapasitet til å behandle disse på en god måte. Det krever inngående kunnskaper om enkeltplanter og deres økologiske egenskaper, på ulike steder i landet og under ulike forhold, til sammen svært komplekse forhold. Avgjørelser må fattes på bakgrunn av kunnskaper og erfaringer som til dels ikke finnes og forhastede og uriktige avgjørelser vil svekke forskriftens autoritet. e) og f) Forskjellen på opplysningene som skal inngå i henhold til disse punktene er uklar. 6 6
7 15 Punkt 2: Hvem er søker i forhold til ansvarlig? At kostnader skal dekkes av søker kan fort bli urimelig. Her vil det være snakk om fremveksten av en helt ny konsulentvirksomhet, mer byråkrati i alle ledd og forsinkelser som kan få betydelige økonomiske følger. KAP. V 19 Det er uklart om forskriften skal ha tilbakevirkende kraft og gjelde utsettinger som er utført før ikrafttreden av forskriften? Det kan dessuten bli vanskelig å identifisere den ansvarlige hvis en alvorlig skade på den biologiske mangfoldet er utilsiktet. 20-24 Disse bestemmelsene er svært omfattende. Det må kunne dokumenteres at alle krav som følger av aktsomhetsplikten i 18.-24 er oppfylt. Dette vil medføre en stor utfordring og til dels en uoverkommelig belastning for blant andre landskapsarkitekter, kommuner, entreprenører, planteskoler, borettslag, sameier mm. ILP stiller spørsmål ved om disse belastningene og byråkratiet de medfører står i forhold til hva som oppnås. ILP mener at en grundig og målrettet bevisstgjøringskampanje ville være mer hensiktsmessig. Myndighetene vil uansett måtte regne med å utvikle veiledningsmateriell og kurs i stort omfang for de ulike aktørene før forskriften kan tre i kraft. 23 Kravet om miljørisikovurdering ved utvidelse av parkanlegg eller transportog næringsutbyggingsområder reiser spørsmålet om hvor stor utvidelsen må være for at en slik vurdering er nødvendig. 24 Kravet om tiltak rettet mot mulige vektorer og spredningsveier for fremmede organismer aktualiserer spørsmålet om hvem den ansvarlige vil være. Det vil også medføre et svært fordyrende tilleggsarbeid for mange aktører i grøntanleggssektoren og anleggs- og byggebransjen generelt. Intensjonene i kapittel V er gode, men kravene som forskriften stiller til utbyggere og utførere av anleggsarbeid og planting vil fordyre og forsinke denne type virksomhet i betydelig grad. KAP. VI 26 Igjen: Intensjonene i kravet om internkontroll er gode, men kravene som forskriften stiller til virksomheter som driver med innførsel, hold eller utsetting av fremmede organismer vil fordyre og forsinke denne type virksomhet i betydelig grad. KAP. IX 31 inneholder en selvmotsigelse. Dersom et tiltak strider mot forskriftens formål er det umulig å gjøre noe unntak, og er det i tråd med forskriftens formål er det unødvendig å gjøre unntak? Dispensasjon ser ut til aldri å kunne gis. Under hvilke forhold er det tenkt at dispensasjon kan gis? ILP mener at det må gis åpning for dispensasjon etter et skjønn i historiske anlegg eller i andre tilfeller der en plante fyller en bestemt og uerstattelig funksjon, estetisk eller på annen måte. (Se våre generelle merknader under punkt 1) 7
8 En utsettelse av forskriftens ikrafttreden på bare 5 år for de opplistede planteslektene i vedlegg IV er urealistisk. Det kan ikke på så kort tid fremskaffes eller utvikles alternativt plantemateriale som vil være tilfredsstillende. Det vil heller ikke kunne oppformeres i tilstrekkelige mengder i forhold til etterspørsel. Det vil også medføre et stort tap for planteskoler og hagesentre som ikke allerede fra forskriftens ikrafttreden vil ha problemer med å få solgt disse helt vanlige grøntanleggsplantene. 3. Kommentarer til oppføringene i forskriftens vedlegg Forskriften bør jfr. våre prinsipielle betraktninger under punkt 1 knyttes til organismers dokumenterbare skadepotensiale, ikke til deres «fremmedhet». ILP vil igjen presisere at Artsdatabankens svarteliste som forskriften henviser til som kunnskapsgrunnlag ikke oppfører uønskete arter, men kun vurderer organismers potensielle økologiske risiko for stedegent naturmangfold. Hvorvidt en organisme er uønsket eller ikke er det forskriften selv som må begrunne med henvisning til et verdistandpunkt. Noe verdistandpunkt er ikke gjort eksplisitt og på en slik måte at det kan legges til grunn for en helhetlig og skjønnsmessig en risikovurdering, så vidt vi kan se. Begrunnelsen for de landlevende plantelistene i vedleggene til forskriften ligger i et kriteriesett som brukes for å snevre inn antallet planter i kategorien svært høy risiko til et mye mindre antall som skal være forbudt. ILP mener som sagt at listen over forbudte organismer er for omfattende. ILP har følgende merknader til de anførte kriteriene: - Året 1800 som grense for hvilke planter som regnes som fremmede er pragmatisk satt utfra et svært begrenset tilfang av data i herbarier og dokumenterte observasjoner. ILP mener at det bør vurderes å sette denne grense mye nærmere vår tid, da planteimport ble vanlig og nådde stor skala. - Det må kunne dokumenteres hvor i landet eller i hvilke typer områder planter spres fra private hager som en basis for forbudslister med spesifikke geografiske gyldighetsområder. Vi ser derfor positivt på at det varsles en gjennomgang og dermed nyansering av listene i vedleggene med hensyn på organismenes spredningsrisiko i ulike områdetyper og i ulike deler av landet. - Hyppigheten av spredningen av en plante fra private hager er i følge Høringsnotatet s. 28 vurdert å være stor i tettbefolkede områder. Dette delkriteriet har fått svært stort utslag på forbudslisten. Men denne antakelsen holder ikke nødvendigvis stikk for de tettest befolkede områdene: I bykjernene er ikke privathager utbredt. Det kan dessuten ikke være slik at planter som kan bli en trussel for naturmangfoldet kun i Oslofjordregionen skal være forbudt i hele landet. - Konsekvensene av forbudslister for eksempel for grøntanleggssektoren og 8
for kulturhistoriske verdier i sin helhet er ikke tilstrekkelig utredet. De er etter ILPs vurdering alt for lavt anslått, både kvantitativt og kvalitativt, og har dermed fått for lite utslag i utvalget av planter som skal være forbudt eller som det skal gjelde spesielle vilkår for å bruke. Artsdatamanken sier klart at deres vurderinger er basert på mangelfulle data. Forbeholdene som tas og de nyanserte diskusjonene som føres i «Fremmede arter i Norge med svarteliste 2012» gjenspeiles ikke i forskriften. ILP etterlyser og ser frem til en mer helhetlig og skjønnsmessig drøfting av hvilke planter som skal være oppført i vedleggene til forskriften. Ikke minst vil en slik omfattende drøfting være viktig for å gi forskriften den autoriteten den trenger for å kunne overholdes og for å formidle til allmenheten hvorfor og hvordan aktsomhet bør utøves. 9 4. Kommentarer til økonomiske og administrative konsekvenser av forslaget ILP kommenterer her bare generelt den grøntanleggsfaglige betydningen av forskriftens konsekvenser. Vi anser disse for å kunne bli dramatiske og mener at de ikke er tilstrekkelig utredet. De vil kunne innebære: - store økte kostnader som vil gi utslag i alle ledd av norsk landbruk og anleggsvirksomhet, og til slutt ramme forbruker og skattebetaler, - store tidsmessige og logistiske utfordringer fordi - o planteskolene, som må omstille seg, får mindre forutsigbare produksjons- og omsettingsvilkår, o det vil ta lang tid å opparbeide kompetanse og praksis i de bransjene og i den delen av den offentlige forvaltningen som forskriften gjelder for, o utfordringer for prosjektstyring med økt administrasjon, pga. av søknader, risikovurderinger, mm. o uforutsigbarhet i tid på grunn av usikkerhet omkring søknadsbehandling og innvilgning, o utfordringer med gjennomføring av planer fordi plantelister og - planer hører til de delene av et prosjekt som er detaljer og som dermed lages i sluttfasen av et prosjekt. Det vil være praktisk uholdbart å måtte sette i gang risikovurderinger, søknadsprosesser o.l. på et tidspunkt rett før anleggsstart eller til og med langt ut i anleggsperioden. - en betydelig reduksjon i antall arter som i praksis vil etterspørres og brukes i offentlige anlegg og, som følge av det, i private hager på sikt. Både det estetiske, kulturelle og biologiske mangfoldet kan dermed over tid bli mindre. Minket biologisk mangfold vil også innebære en økt risiko for tilbakegang for enkeltarter/bestand på grunn av sykdommer eller skadegjørere og dermed 9
10 potensielle økonomiske tap. - vanskeligere forhold for planteskolenæringen som kan åpne opp for økt import av planter på bekostning av produksjon, utprøving og utsetting av planter fra innenlandske planteskoler. Dermed vil det bli større fare for utilsiktet innføring av skadelige organismer med det importerte plantematerialet. 5. Konklusjon ILP mener at forskriften på flere punkter ikke er hensiktsmessig i forhold til de intensjoner den skal følge opp. ILP mener at forskriften kan få uheldige følger for holdninger i norsk naturforvaltning til hagebruk og hagekultur og grøntanleggsforvaltning som fremtidsrettete kulturuttrykk. Forskriften preges videre av at de praktiske konsekvensene av bestemmelser og krav og - ikke minst - summen av dem er undervurdert. ILP mener at krav og bestemmelser bør gjennomgås kritisk med hensyn på hvilke som er de viktigste og mest hensiktsmessige for å oppnå det man ønsker, d.v.s å minske de uheldige følgene som innførsel, omsetting ag utsetting av fremmede organismer kan innebære, men uten samtidig å motvirke de positive virkningene av denne virksomheten. ILP mener at forskriften ikke bør tre i kraft før et betydelig grundigere utredningsarbeid er gjort for å belyse dens konsekvenser, for de næringsdrivende aktørene og for allmennheten. ILP vil avslutningsvis signalisere sin interesse for å være med Miljødirektoratet og andre aktuelle aktører i en diskusjon av hvilke verdier som skal legges til grunn for en forskrift om fremmede organismer. Vi stiller også vår kompetanse til rådighet i utviklingen av undervisnings- og veiledningsmateriell som det vil bli behov for før og når forskriften trer i kraft. Med vennlig hilsen, Anne K. Geelmuyden (Seksjonsleder for «Design og teknikk», ILP) Corinna Clewing Emneansvarlig for LAA 224, Forming med vegetasjon ved ILP 10