Hvordan fungerer domstolenes vitnestøtteordning? Evalueringsrapport fra Bernt Bahr Sorenskriver/Vitnestøttekoordinator i Domstoladministrasjonen Avgitt august 2011
FORORD... 3 OM RAPPORTEN... 4 Sammendrag... 4 Beskrivelse av evalueringsoppdraget... 6 Beskrivelse av arbeidet med evalueringen... 7 Rapportens inndeling... 8 DEL I - FAKTA OM VITNESTØTTEORDNINGEN... 9 1. Begreper, betegnelser og forkortelser... 9 2. Dokumenter om vitnestøtte på norsk... 10 3. Utvikling og utbredelse i andre land... 11 4. Etablering og uvikling av vitnestøtte i Norge... 13 5. Beskrivelse av ordningen her i landet... 15 6. Domstolenes rapportering om ordningen... 16 DEL II - INNHENTEDE SYNSPUNKTER PÅ VITNESTØTTEORDNINGEN...22 1. Domstolenes vurderinger... 22 2. Spørreundersøkelse blant vitnestøtter... 27 3. Aktorers vurderinger... 30 4. Advokaters vurdering... 31 5. Vitners vurderinger... 32 6. Høringsuttalelse fra Røde Kors... 34 7. Høringsuttalelse fra RKK... 35 DEL III - DRØFTING, KONKLUSJONER OG FORSLAG TIL TILTAK...36 1. De overordnede spørsmål... 36 Blir vitnene ivaretatt gjennom vitnestøtteordningen, og fungerer ordningen som et helhetlig system?... 36 Bør vitnestøtte utføres som frivillig arbeid?... 37 Bør domstolene fortsatt ha ansvaret for vitnestøtteordningen?... 39 Ansvarsfordeling mellom DA og domstolene... 41 Bør samarbeidet med Røde Kors fortsette?... 43 Bør ordningen utvides til flere domstoler?... 45 1
2. Det praktiske opplegget for å sikre kvalitet og videreutvikling - om nasjonale retningslinjer for vitnestøtte og nasjonal referansegruppe for vitnestøtte... 47 3. Om den lokale organiseringen av vitnestøtte... 50 Alternativ organisering av vitnestøtte og særlig om vitnestøtte i små domstoler... 50 Om behovet for bedre lokal samordning av vitnestøtteordningen... 52 4. Om innholdet i vitnestøtteordningen - hvordan bør vitnestøttearbeidet innrettes?... 54 Skal ordningen omfatte vitner i sivile saker, eventuelt andre brukere?... 54 Rutiner for nyetablering... 55 Rekruttering av vitnestøtter... 56 Opplæring av vitnestøtter... 58 Hvor mye bør vitnestøttene vite om de sakene som behandles?... 60 Underretning til vitnestøttene om avlysning, forsinkelser og lignende... 61 Vaktfrekvens... 62 Domstolenes oppfølgning etter truende eller ubehagelige situasjoner... 62 Kan vitnestøtte kombineres med andre verv/gjøremål i domstolen?... 63 Vitnestøttenes følelse av tilhørighet til domstolen... 64 Sosiale og faglige samlinger for vitnestøttene DAs rapportserie i domstolen... 3/2011 65 LOKALE/REGIONALE FAGMØTER...66 Ekstern informasjon om vitnestøtteordningen... 66 5. Fremtiden for ordningen - veien videre... 68 6. Økonomi... 70 7. Oversikt over samtlige konklusjoner og forslag til tiltak... 72 Vedlegg 1: Liste over domstoler som har etablert vitnestøtte pr 15. juni 2011... 76 Vedlegg 2: Instruks for vitnestøtter (fra Norges Røde Kors).... 77 Vedlegg 3: Oversikt over antall aktive vitnestøtter i april 2011... 79 Vedlegg 4: Høringsuttalelse fra Norges Røde Kors... 80 Vedlegg 5: Høringsuttalelse fra RKK... 85 Vedlegg 6: Spørreskjema I til domstoler med vitnestøtte kartlegging av ordningen... 87 Vedlegg 7: Spørreskjema til vitnestøtter... 99 Vedlegg 8: Spørreskjema 2 til Domstoler med vitnestøtte - vurderinger av ordningen... 105 Vedlegg 9: Spørreskjema til advokater... 112 Vedlegg 10: Spørreskjema til aktorer... 114 2
Forord Domstoladministrasjonen (heretter kalt DA) har valgt å foreta en intern evaluering av vitnestøtteordningen i Norge, og har bedt meg om å utføre den. Her er rapporten om evalueringen. Evalueringen er i hovedsak blitt gjennomført mens jeg har hatt permisjon fra mitt virke som domstolleder på Lillestrøm, og samtidig med at jeg er i Styrkebrønnoppdrag for norske myndigheter i Tbilisi, Georgia. Jeg har hatt bistand av flere under arbeidet med evalueringen. Jeg vil takke tingrettsdommer Jan Atle Hansen, Aust-Agder tingrett, seniorrådgiver Lisbeth Dahl, Oslo Røde Kors, direktør i Borgarting lagmannsrett Mari Fjærstad Trondsen og administrasjonssjef Heidi Bruvoll ved Nedre Romerike tingrett for tanker, råd og veiledning om spørreskjemaer og gjennomføring av undersøkelsen. Hansen og Bruvoll DAs har rapportserie også lest deler av 3/2011 rapporten, og gitt meg verdifulle tilbakemeldinger. Jeg understreker samtidig at innholdet i rapporten er mitt ansvar. Jeg takker også Lena Longva-Stavem for at jeg har fått benyttet tall, konklusjoner og vurderinger fra hennes mastergradsbesvarelse Et trygt vitne er et godt vitne. Jeg vil også rette stor takk til Kersti Fjørstad, Camilla Barø og Jenny Melum i Serviceenheten i DA, som har gitt meg praktisk bistand, og inspirasjon i arbeidet med rapporten. Jenny Melum har i tillegg gitt meg råd og vink om gjennomføringen av spørreundersøkelsene, og stått for den praktiske overføring av undersøkelsene til Questback-format, og utsendelse til respondentene. Hennes bidrag har i vesentlig grad lettet mitt arbeid, og jeg benytter anledningen til å takke henne for alt arbeidet hun har utført, og for hennes tålmodighet i prosessen. Jeg har de tre siste årene hatt deltidsarbeid i Serviceenheten i DA, og fungert som nasjonal vitnestøttekoordinator. Jeg har gjort mitt beste for at evalueringen skal bli mest mulig objektiv, og upåvirket av mitt virke for DA. DA har stilt meg helt fritt i arbeidet, og ikke lagt andre føringer i arbeidet enn det som fremgår av mandatet. For ordens skyld presiserer jeg at de slutninger som trekkes i rapporten, og de vurderingene som leder frem til konklusjoner, er mine, og ikke DAs. Arbeidet med evalueringen har pågått fra januar til mai 2011, og rapporten er skrevet i perioden mai til juli 2011. Bernt Bahr 3
OM RAPPORTEN Sammendrag Evalueringen viser at vitnene gjennom vitnestøtteordningen blir godt ivaretatt i sine møter med norske domstoler. De grunnleggende sidene ved ordningen er felles for alle domstoler med vitnestøtte, og i alle fall i det ytre fremstår ordningen enhetlig og helhetlig. I likhet med hva domstolene, vitnestøttene og Røde Kors uttrykker, konkluderer rapporten med at vitnestøtteordningen i hovedsak fungerer bra. Vitnestøtte bør fortsette i sin nåværende form, det vil si ved bruk av frivillige. Det bør likevel ikke være noe monopol på modellen med vitnestøtte som frivillig arbeid. Andre ordninger bør kunne bestemmes av den enkelte domstol. Det anbefales at samarbeidet med Røde Kors fortsetter. Ifølge rapporten er det ikke opplagt at domstolene skal ha ansvar for vitnestøtteordningen. Prinsipielt taler flere forhold for at det overordnede ansvaret for vitnestøtte ideelt burde ligge i en egen offentlig etat med ansvar for vitner uavhengig om de er i domstolene eller ikke. Siden det ikke finnes en tilstrekkelig utbygd etat av denne type i Norge, bør ansvaret fortsatt ligge hos domstolene. I rapporten anbefales det likevel at det bør undersøkes om Røde Kors eventuelt kan overta et større ansvar for opplæring, kvalitet og utvikling. Undersøkelser innhentet i forbindelse med evalueringen, viser at domstolene ønsker at DA skal ha en overordnet og koordinerende rolle for ordningen. I rapporten konkluderes det med at den enkelte domstol har driftsansvaret for egen ordningen, og dessuten ansvar for rekruttering og opplæring av nye vitnestøtter, eventuelt sammen med Røde Kors. I følge evalueringen, er det imidlertid for tidlig å overlate ansvaret for samordning, kvalitet og utvikling av vitnestøtte til domstolene selv. Inntil noen annen eventuelt overtar dette overordnede ansvaret, må derfor DA ha det. DA må fortsatt ha et overordnet ansvar for å sørge for at vitnestøtte innføres ved alle landets tingretter (ordningen er alt innført ved lagmannsrettene). Vitnestøtte må etableres ved alle tingretter i løpet av få år. I følge rapporten må arbeidet med kvalitet og utvikling intensiveres. For å sikre god samordning, kvalitet og videreutvikling, foreslås det å utarbeide nasjonale retningslinjer for vitnestøtte å etablere en nasjonal referansegruppe for vitnestøtte å arrangere årlige og regionvise møter for domstoler med vitnestøtte, med økonomisk støtte fra DA I rapporten konkluderes med at ordningen ikke kan fortsette uten ressurstilførsel til domstolene og Røde Kors. Det anbefales at Justisdepartementet tilfører domstolene/da midler til å dekke samtlige utgifter domstolene har til vitnestøtte. Det pekes på at vitnestøtteordningen kan finansieres gjennom opprettelse av et kriminalitetsofferfond, slik det gjøres i Sverige. 4
En velfungerende vitnestøtteordning er avhengig av at domstolene informerer bedre om vitnestøtteordningen, både til vitner, og til aktørene i retten. Ingen vitner må være ukjente med at ordningen finnes i den lokale domstolen. Domstolen må sørge for bedre informasjon til støttene om forsinkelser og utsettelser, slik at de kan informere vitnene bedre. Selv om evalueringen viser at ordningen fungerer bra, er det i rapporten fremmet nærmere femti små og store forslag til tiltak for å justere og bedre ordningen. Eksempelvis anbefales det at: Det gis en viss årlig driftsstøtte til den enkelte domstol. Det gjennomføres pilotprosjekter ved enkelte domstoler som ikke har rettsbetjenter, med opprettelse av en stilling som vakt, for samordning av vitnestøtte, samt for å bedre service for ansatte og aktører, og for å trygge vitnene mens de er i domstolens lokaler. Samarbeidet med politiet/påtalemyndigheten om ivaretagelse av vitner styrkes. Intensjonsavtalen med Røde Kors avløses av en permanent avtale. Samarbeidet med RKK utvides og fordypes. Det må ofres mer oppmerksomhet på å tilby vitnestøtte også til vitner i sivile saker som har behov for det. Personer som er meddommere ikke bør være vitnestøtte i samme domstol. Domstolene må være kreative å finne lokaler der vitnestøttene kan gjennomføre en skjermet samtale med vitner som har behov for det. Det ved planlegging av nye bygg for domstolene må settes av plass til lokaler for skjerming av vitner. Det gjennomføres en landsomfattende undersøkelse som kan kartlegge hvordan vitnene opplever vitnestøtteordningen, og om det er forskjeller mellom de ulike domstolene. I rapportens DEL III foretas selve evalueringen. I Del III punkt 7, er det foretatt en sammenstilling av samtlige konklusjoner og forslag til tiltak. 5
Beskrivelse av evalueringsoppdraget I januar 2011 besluttet DA at undertegnede skulle gis i oppdrag å evaluere vitnestøtteordningen i Norge. I grunnlagsdokumentet for vedtaket heter det blant annet: Domstoladministrasjonen skal evaluere dagens ordning med tanke på framtidig organisering. I dette arbeidet ses det også på kvalitetssikring og utvikling av ordningen. Vitner skal føle seg ivaretatt i sitt møte med norske domstoler. Evalueringen skal gi Domstoladministrasjonen en pekepinn på om ordningen slik den er i dag ser ut til å gi denne effekten. Evalueringen skal vurdere vitnestøtteordningen i de alminnelige domstolene slik den ser ut i dag mht: Organisering/samarbeidet med Røde Kors Organisering der det DAs ikke rapportserie foreligger samarbeid 3/2011 med Røde Kors Opplæring av vitnestøtter Daglig arbeid Kvalitet Evalueringen søker å avdekke om ordningen i store trekk fungerer som et enhetlig system, eller eventuelt behov for dette. Evalueringen skal peke på forbedringspunkter i eksisterende ordning og så langt mulig foreslå konkrete tiltak for å sikre kvalitet og utvikling. Arbeidet skal vurdere Domstoladministrasjonens rolle i ordningen. Videre skal evalueringen inneholde forslag til framtidig organisering av ordningen. Det skal utarbeides en sluttrapport. Rapporten skal utformes med bakgrunn i kontakten med domstolene. Evalueringen skal ikke beskrive vitnestøtteordningen i hver enkelt domstol i detalj. Evalueringen tar ikke sikte på å være en uttømmende vurdering, men være et utgangspunkt for videre utvikling av vitnestøtteordningen. Det forutsettes at det innhentes synspunkter fra et representativt utvalg av aktører i forbindelse med innhenting av opplysninger om hvordan vitnestøtteordningen fungerer. 6
Beskrivelse av arbeidet med evalueringen Informasjonsinnhentingen er skjedd ved at det er utarbeidet flere spørreskjemaer i Questbackformat. Det er sendt to spørreskjemaer til domstoler med vitnestøtte. Det første er en kartlegging av hvordan ordningen er innrettet ved de ulike domstolene. I den andre er det bedt om at domstolene gir sin vurdering av hvordan ordningen fungerer, samt at det fremmes forslag til forbedringer. Spørreskjemaene er inntatt som vedlegg bakerst i rapporten. Informasjonsinnhenting i form av spørreundersøkelser er gjennomført i april, mai og juni 2011. Undersøkelsen omfatter ordningen i de domstoler som hadde etablert vitnestøtteordning pr 15. april 2011, det vil si 26 domstoler. Etter den datoen er det etablert vitnestøtte i ytterligere tre tingretter. Listen over domstolene med vitnestøtteordning pr 15. juni 2011 fremgår av eget vedlegg bakerst i rapporten. Siden noen av domstolene har en felles vitnestøtteordning, er kartleggingsskjemaet sendt 21 domstoler, mens vurderingsskjemaet er sendt alle 26 domstoler med vitnestøtte (pr 15. april). Alle domstoler med vitnestøtte har besvart kartleggingsundersøkelsen, og alle unntatt tre har besvart undersøkelse nr 2, der de har gitt sine vurderinger av ordningen. Svar fra de ulike spørreundersøkelsene er automatisk bearbeidet i Questback-programmet. Det er videre utarbeidet et detaljert spørreskjema til et utvalg av dem som utfører vitnestøttearbeidet. I alt 23 domstoler ble bedt om å sende e-postadresser for i alt 104 vitnestøtter. Som følge av feil ved noen adresser, mottok 97 vitnestøtter spørreskjemaet. 82 vitnestøtter besvarte undersøkelsen. I tillegg er det laget og sendt ut et kortfattet spørreskjema til 51 påtalejurister med erfaring fra domstoler som har vitnestøtte, og 54 advokater med erfaring som forsvarer og bistandsadvokat. Det er valgt ut aktører med kontor på åtte ulike og tilfeldig valgte steder. For å få et direkte inntrykk av hva vitner mener om vitnestøtteordningen, har jeg gjennomgått brukerundersøkelser fra domstoler som har vitnestøtte. I tillegg har jeg fått tilgang til tilsvarende opplysninger fra en mastergradsoppgave, som har sett på vitners opplevelser i retten. Det er redegjort for mastergradsoppgaven og resultatet fra den senere i rapporten. Norges Røde Kors og Rådgivningskontoret for kriminalitetsofre har dessuten blitt anmodet om å fremme sine vurderinger om vitnestøtte. Det er senere i rapporten redegjort for deres synspunkter. 7
Rapportens inndeling Rapporten er delt i tre deler. Hver del innledes med en orientering om innholdet. For oversiktens skyld, gjengis nedenfor en grov oversikt over de tre delene. DEL I inneholder fakta om vitnestøtte i utlandet, og i Norge i dag. Det er redegjort for oppstart og utvikling av vitnestøtteordningen, og innhentet dokumentasjon om ordningen fra andre land, og ved de ulike domstolene her i landet. De domstolene som har vitnestøtte har fylt ut en større spørreundersøkelse. DEL II inneholder synspunkter om ordningen fra de domstoler som har vitnestøtte, samt fra en del vitnestøtter, og fra andre aktører i retten, og fra Røde Kors og Rådgivningskontorene for kriminalitetsofre. DEL III inneholder mine vurderinger og konklusjoner om vitnestøtteordningen, og hvilke endringer som bør gjennomføres. 8
DEL I - FAKTA OM VITNESTØTTEORDNINGEN I denne delen redegjøres for begreper, betegnelser og forkortelser (punkt 1), om dokumenter om vitnestøtte på norsk (2), om vitnestøtte i andre land (3), om etablering og utvikling i Norge (4), om hvordan ordningen her er innrettet (5) og til slutt om hvordan domstolene rapporterer om ordningen (6). 1. Begreper, betegnelser og forkortelser Hva er en vitnestøtte? I pilotprosjektet som innledet vitnestøtte i Norge, ble en vitnestøtte definert som en frivillig person som har gjennomført en grundig opplæring og blitt godkjent som vitnestøtte. I DAs Håndbok for vitnestøtter defineres en vitnestøtte slik: En vitnestøtte er en frivillig person som bistår personer som skal vitne i en rettssak. Vitnestøtten yter først og fremst medmenneskelig støtte, sørger dernest for å gi praktisk informasjon og veiledning til vitnene, både før og umiddelbart etter rettsmøtet, og kanskje også under rettsmøtet enkelte ganger. I Røde Kors sin Instruks for vitnestøtter er det gitt en definisjon av hva en vitnestøtte skal gjøre. Teksten fremgår av vedlegg 2. Jeg foreslår denne beskrivelsen av hva en vitnestøtte er, og hva hun/han gjør: En vitnestøtte - er en person som er funnet personlig egnet, og etter å ha gjennomgått grundig opplæring, er godkjent som vitnestøtte i norsk domstol, og som normalt utfører tjenesten som frivillig og ulønnet arbeid En vitnestøtte - skal først og fremst gi medmenneskelig støtte og veiledning til vitner - før, under og etter at de har avgitt forklaring i retten, og dessuten gi vitner informasjon om det som skjer i rettsmøtet, og om vitners betydning for rettspleien Ordliste Nedenfor gis en kort beskrivelse av ord som er mye brukt i denne rapporten. Vitne i denne rapporten betyr først og fremst en person som skal avgi forklaring for retten som vitne; en person som har noe, eller forventes å ha noe, å tilføre den saken som behandles i retten, først og fremst av faktisk art. Det opptrer som kjent vitner i straffesaker og sivile saker. Som jeg gjør rede for i rapporten, ble vitnestøtte etablert (i England og Sverige) for å bedre forholdene for vitner i straffesaker. Det er likevel slik at også vitner i sivile saker kan ha behov for vitnestøtte. Vitnestøtte betyr direkte, en person som støtter et eller flere vitner, og er definert ovenfor. Det er mange som støtter et vitne; familie, venner, arbeidskolleger, kort sagt alle som på en eller annen måte bistår et vitne. Med vitnestøtte i denne rapporten, menes først og fremst den personen som er med i domstolenes organiserte vitnestøttevirksomhet. Men det brukes også 9
her i rapporten som alternativ til de tyngre ordene vitnestøttevirksomhet og vitnestøtteordning. Vitnestøtteordning eller -virksomhet betyr her i rapporten de organiserte og systematiserte tiltakene domstolene har etablert ved hjelp av vitnestøtter, for bedre å kunne ivareta de vitnene som kommer til domstolen for å avgi forklaring. Støtte til vitner i straffesaker har i flere år også blitt drevet av Rådgivningskontorene for kriminalitetsofre (RKK). Når RKK som en del av sin virksomhet også ledsager vitner til domstolen, utfører de vitnestøttevirksomhet. Når jeg i rapporten drøfter vitnestøtte, er det imidlertid den vitnestøttevirksomheten som drives av domstolene jeg har i tankene, med mindre noe annet uttrykkelig sies. Forkortelser DA: Domstoladministrasjonen RKK: Rådgivningskontorene for kriminalitetsofre Respondent: En som har svart på spørreundersøkelse som er sendt ut i anledning denne evalueringen. 2. Dokumenter om vitnestøtte på norsk I forbindelse med innføring av ordningen utarbeidet prosjektgruppen et informasjonshefte til vitnestøttene, kalt Vitnestøtte. Etter at Justisdepartementet besluttet at domstolene skulle ha ansvar for vitnestøtteordningen, ble informasjonsheftet revidert og utgitt av DA i 2009, som Håndbok for vitnestøtter, og med et nytt opplag i 2010. I 2009 utarbeidet dessuten DA et orienteringshefte for domstoler som ønsket å etablere vitnestøtte, under navnet Veileder Etablering av vitnestøtteordning. De to nevnte trykksakene foreligger også i elektronisk versjon, og kan bestilles fra DA. De er også tilgjengelig på domstolenes intranett, under Jus og saksbehandling/vitnestøtte. Prosjektgruppen utarbeidet også en kortfattet brosjyre til vitner. Den er fortsatt i bruk ved mange domstoler. En del domstoler har også laget sine egne brosjyrer med informasjon om ordningen. DA og Røde Kors avholdt 18.november 2010 et vitneseminar i Oslo med nasjonal og internasjonal deltagelse, og med mye fakta og vurderinger om vitnestøtte. Det er tilgjengelig på nettsiden til DA, www.domstol.no, og finnes ved å skive vitneseminar i søkefeltet. Våren 2011 utarbeidet Norges Røde Kors, i samråd med DA, brosjyren Instruks for vitnestøttevirksomhet i norske domstoler, som inneholder en kort oppsummering av retningslinjer for vitnestøtter. Instruksen er vedlagt denne rapporten, se bakerst. 10
3. Utvikling og utbredelse i andre land Norge har så langt valgt en ordning der vitnestøtte i det alt vesentlige er organisert som et samarbeid med en frivillig organisasjon (Røde Kors), og der vitnestøtten utføres som frivillige arbeid. Ordningen er sterkt inspirert av erfaringene med vitnestøtte i England og Sverige. Meg bekjent er det ikke noen tilsvarende organisering av en egen og særskilt innrettet tjeneste i andre land, men det betyr ikke at ulike elementer i våre vitnestøtteordninger, ikke gjenfinnes i andre land. I andre land kan det være slik at domstoler eller påtalemyndighet, har innrettet sitt ordinære arbeide slik at forholdene for vitner er godt tilrettelagt. Om det ikke er noen betegnelse som tilsvarer en vitnestøtte, utføres det arbeidet som ligger i begrepet vitnestøtte også i andre land, for eksempel Danmark og Nederland, som jeg har sett nærmere på. Jeg finner grunnlag for å redegjøre nærmere for vitnestøtteordningene i England og Sverige. England Engelske justismyndigheter har i alle fall de siste 20 årene, arbeidet intensivt med ivaretagelse av kriminalitetsofre og vitner i straffesaker. Det er et arbeid som skjer innen alle deler av strafferettspleien. HM Courts Service (tilsvarende vårt DA), har ansvar for domstolene i England og Wales, er oppdelt i 7 regionskontorer, og innen hver region er det utpekt ansatte som samordner arbeidet med ivaretagelse av vitner. Det er dessuten utpekt en ansatt i hver domstol som er bindeleddet til regionskontoret vedrørende vitner og vitnestøtte. Vitnestøttene trekkes inn i domstolens samarbeid med politi og påtalemyndighet, om ivaretagelse av vitner i straffesaker. Ordningen med en særskilt organisert vitnestøttevirksomhet startet i forsøksvis i England i mot slutten av 1980-tallet. Det ble etablert etter initiativ fra den veldedige organisasjonen, Victim Support, som var opprettet for å ta seg av kriminalitetsofre og deres familier. Organisasjonen Victim Support mottar årlig store midler over statsbudsjettet for sitt arbeid med vitnestøtte. Det siste året var den offentlig støtten som ble tildelt Victim Support til vitnestøttevirksomheten, på omtrent 10 millioner pund, ifølge opplysninger jeg har fått fra HM Courts Service. Vitnestøtte er etablert ved alle domstoler i England og Wales som behandler straffesaker, i første og andre instans (Magistrates Courts og Crown Courts). Det er et samarbeid mellom det offentlige og Victim Support, og vitnestøttene arbeider frivillig, selv om arbeidet de fleste steder ledes en person som er ansatt i den nevnte organisasjonen. Domstolsansatte arbeider svært tett med ansatte og frivillige i Victim Support. Det er i dag omtrent 3 000 aktive vitnestøtter i Witness Service. Det er mitt klare inntrykk at det er allment akseptert i England at vitnestøtteordningen er vellykket, og har stor betydning for vitnene i straffesaker. De ulike offentlige aktørene i strafferettspleien i England har utarbeidet en rekke dokumenter som skal sikre kvaliteten på arbeidet for vitner i straffesaker. Særlig tre dokumenter bør nevnes, nemlig The Witness Charter, The Victims Code of Practice og HM Courts Service`s strategidokument Every Witness Matters. Innen hver region skal den ansvarlige tjenestemannen sikre at alle domstolene oppfyller kravene som er gitt i disse dokumentene, som blant annet beskriver hva et vitne kan forvente av de ulike etatene. Årlig gjøres det interne revisjoner av hvor domstolene står i forhold til forpliktelsene nedfelt i de nevnte dokumentene. 11
Som en del av virksomheten, sørger dessuten HM Courts Service for at et visst antall vitner kontaktes i ettertid og forespørres om sitt syn på tjenesten. Hvis det skal pekes på en svakhet i den engelske ordningen, vil forfatteren fremheve at Victim Supports fokus på kriminalitetsofre, har medført at arbeidet lenge var lite rettet mot vitner innkalt av forsvarene. Myndighetene arbeider imidlertid for med å rette opp dette. Som følge av den skarpe funksjonsdelingen i England mellom domstoler som har straffesaker, og de som har sivile saker, får ikke vitner i sivile saker nyte godt av vitnestøtte. For oversiktens skyld, bør det også opplyses at det i England er langt mindre bruk av offentlig betalte bistandsadvokater, enn her i landet. Sverige I Sverige startet Brottsofferjouren i Växjö den første vitnestøtteordningen i 1995, etter modell fra ordningen i England. Etter hvert ble det startet tilsvarende ordninger flere steder i Sverige, der frivillige sto for gjennomføringen, men slik at ulike organisasjoner drev ordningen. Det finnes nå i prinsippet vitnestøtte ved alle første- og andreinstansdomstoler (tingsrätter og hovrätter) i Sverige. De fleste stedene drives virksomheten av den lokale Brottsofferjouren, men den drives også enkelte steder av andre, for eksempel Røde Kors, og et sted av en forening for juridiske studenter. Det er Brottsoffermyndigheten som har det overordnede ansvaret for virksomheten i Sverige. Brottsoffermyndigheten er en egen statlig institusjon, underlagt det Justisdepartementet. Myndighetens oppgaver er ellers å administrere erstatningsordningen for kriminalitetsofre og Brottsofferfonden. Brottoffermyndigheten har også en avdeling som kalles Kunskapscentrum, som skal samle og spre informasjon og forskningsresultat for å bidra til en bedre ivaretagelse og behandling av kriminalitetsofre. Brottsoffermyndighetens ansvar for vitnestøttevirksomheten består i å sørge for at det gjennomføres rekruttering og opplæring, samt i å kvalitetssikre ordningen. Disse oppgavene skjer gjennom samarbeid med Brottsofferjourernas Riksförbund (en sentral overbygning av de lokale Brottsofferjourerna), og de øvrige ideelle organisasjonene som driver vitnestøtteordninger. De lokale organisasjonene skal stå for rekrutteringen, og gjennomføre selve vitnestøttearbeidet som frivillig arbeid. Domstolsverket (tilsvarende vårt DA) har ikke annet ansvar for ordningen enn å sørge for at det finnes praktiske forutsetninger for å kunne utføre arbeidet. Domstolene skal formidle relevant informasjon om kommende straffesaker til de ansvarlige i organisasjonene som driver virksomheten, og der det er mulig sørge for særskilte rom for fornærmede, vitner og vitnestøtter. Domstolene må også sørge for at det informeres om vitnestøtte i samband med at vitnene stevnes til rettsmøtet. Brottsofferfonden, er et fond som finansierer forskningsvirksomhet om kriminalitetsofre, og andre formål, deriblant støtte til de foreninger som driver vitnestøtte. De siste årene har fondet bevilget SEK 30 000,- til de lokale brottsofferjourene, som har søkt om midler. Midlene går til praktisk drift av vitnestøtte, som parkering, pc, lunsj, telefon og lignende. Brottsofferfonden finansieres hovedsakelig av lovovertredere. Den som dømmes - eller godtar et forelegg - for en straffbar handling som har fengselsstraff i strafferammen, betaler en avgift på SEK 500,- til fondet. Den som avtjener straff med elektronisk fotlenke betaler 12
SEK 50,- per dag, dog maks SEK 6000,-. Fondets samlede inntekter var i 2009 på ca SEK 35 millioner. I Sverige mottar altså de som driver virksomheten økonomisk støtte fra den svenske staten, men enkelte mottar også støtte fra private, og fra den lokale kommunen. Vitnestøttene mottar vanligvis ikke lønn for sitt arbeide, men enkelte steder mottar den personen som koordinerer virksomheten godtgjørelse. I samarbeid med Domstolsverket og Brottsofferjourernas Riksförbund, har Brottsoffermyndigheten utarbeidet Nationella riktlinjer för vittnesstödverksamheten. Formålet er at vitnestøttevirksomheten skal bli likeverdig, uansett hvor i landet man befinner seg, og slik at alle virksomhetene skal ha en felles basis. Retningslinjene er ikke bindende, men skal være en støtte til de som arbeider med dette, særlig for vitnestøttene, koordinatorer og domstoler. Brottsoffermyndigheten har også laget et lite hefte med informasjon til vitnestøttene (Nationella riktlinjer för aktiva vitnesstöd). Heftet inneholder informasjon om vitnestøttenes rolle og oppgaver, DAs taushetsplikt, rapportserie opplæring, 3/2011 skadeforsikring med mer. I 2008 foretok Brottsoffermyndigheten en evaluering av vitnestøttevirksomheten i Sverige. Oppdraget fra Domstolsverket innebefattet å lage et forslag til hvordan ordningen skulle være i fremtiden. En rapport ble utarbeidet i samarbeid med Domstolsverket. Rapporten konkluderte med at vitnestøtteordningen har kommet for å bli, at den var vel etablert og verdsatt av brukerne, og at domstolene var fornøyde. Det ble imidlertid konkludert med at informasjonen om virksomheten kunne forbedres, og at var et behov for nasjonale retningslinjer for virksomheten. 4. Etablering og uvikling av vitnestøtte i Norge Arbeidet med prosjektet for etablering av vitnestøtte ved domstolene her i landet, startet i april 2005, inspirert av ordningen i Sverige, og etter initiativ fra ildsjeler ved domstolene, Norges Røde Kors, RKK og DA. I januar 2006 ble det igangsatt vitnestøtte ved Trondheim tingrett, og i februar 2006 ved Oslo tingrett. I Oslo ble ordningen etablert i samarbeid med Røde Kors, mens ordningen i Trondheim ble organisert av domstolen selv, men begge steder ved hjelp av frivillige, som utførte arbeidet uten lønn. Prosjektperioden løp frem til januar 2007, og etter det var det opptil domstolene selv å etablere vitnestøtteordninger. Styringsgruppen i Vitnestøtteprosjektet utarbeidet i 2006, en anbefaling for videre drift av vitnestøttevirksomheten, basert på erfaringene med vitnestøtte i Trondheim og Oslo. Der ble det anbefalt at RKK fikk ansvaret for vitnestøtte. Styret i DA støttet prosjektgruppens konklusjoner om at ansvaret for vitnestøtte, burde ligge hos RKK. I brev av 3. januar 2007 meddelte Justisdepartementet at domstolene skulle ha det overordnede ansvaret for vitnestøtte i Norge. Departementet viste til at den enkelte virksomhet bør ha ansvaret innenfor sitt område, og altså at domstolen har ansvar for vitnene når de er i domstolen. Departementet uttalte så at det overordnede ansvaret for vitnestøtte i domstolen, bør ligge i domstolen selv. DA og Norges Røde Kors inngikk i 2007 en intensjonsavtale med ikrafttreden 20. juli 2007, som skulle regulere det overordnede samarbeidet mellom DA og Røde Kors i forbindelse med 13
vitnestøttevirksomheten. Avtalen forplikter partene til å sikre at lokale domstoler og respektive lokalforeninger i Røde Kors får nødvendig bistand i forbindelse med etablering av vitnestøttevirksomhet, og inngåelse av lokale samarbeidsavtaler, der slikt samarbeid er formålstjenlig. Avtalen kan sies opp, men er ikke tidsbegrenset, og gjelder fortsatt. I styremøte 16. juni 2008 behandlet styret i DA det videre arbeidet med vitnestøtte. I styrets vedtak heter det blant annet: For å sikre fremdriften er det naturlig at DA tar det overordnede ansvaret for innføringen av vitnestøtte, for å bistå domstolene med en god organisering og nødvendige ressurser. DA anser vitnestøttevirksomheten som svært viktig, og det ville være uheldig om man mistet fremdriften på området, da det er et stadig økende ønske og behov for et hurtigere utbredelsestempo. Den formelle ansvarsfordelingen innen domstolssystemet er altså slik at domstolen selv har hovedansvaret for den vitnestøtte som gis i domstolen, mens DA har det overordnede ansvaret for innføring av ordningen. Som nevnt andre steder i rapporten, har RKK i flere år drevet til dels tett oppfølgning av kriminalitetsofre, og i den forbindelse også ledsaget ofre/fornærmede når de skulle forklare seg i retten, og dermed ytet vitnestøtte, men da ikke som en del av domstolenes organiserte vitnestøtteordning. I brev av 18.juni 2008, skrev DA i brev til domstolene at det var en målsetning at vitnestøtteordning skulle etableres i de domstoler som i sin årsrapport for 2007, hadde signalisert ønske om å etablere, eller vurderte å etablere en slik ordning. DA besluttet senere å gi etableringsstøtte (i 2009 fastsatt til kr 25 000,-) til domstoler som igangsatte vitnestøtte. Målsettingen ble formulert slik at det skulle være vitnestøtteordninger ved i alt 33 domstoler innen 2011, og at det på lang sikt var DAs mål at det skulle være vitnestøttevirksomhet ved samtlige domstoler i første og andre instans. Lenge var det bare vitnestøtte i de to tingrettene som startet i 2006. I 2008 ble ordningen i Oslo tingrett utvidet til også å gjelde Borgarting lagmannsrett. I de følgende årene ble det etablert ordninger i flere tingretter og lagmannsretter. På grunn av budsjettsituasjonen, ble det ikke avsatt midler i DAs budsjett for 2010 til nyetableringer, og det ble nærmest stopp i nyetableringer i første halvår 2010. Etter revidert nasjonalbudsjett, hvor det ble gitt tilleggsbevilgninger til domstolene, og igjen gitt etableringsstøtte, kom arbeidet med nye etableringer i gang igjen. Høsten 2010 og våren 2011 er det derfor blitt flere nye domstoler med vitnestøtte. Pr 15. juni 2011 er det vitnestøtteordninger ved i alt 29 domstoler, og flere er under etablering. Den typiske vitnestøtteordningen drives her i landet ved hjelp av frivillige fra Røde Kors. Før vitnestøttene begynner, gjennomgår de normalt et opplæringskurs, på ca 2 x 3 timer, overværer en til to rettssaker, og de går gjerne de første vaktene sammen med en erfaren, eventuelt med en annen vitnestøtte. En detaljert beskrivelse av ordningen slik den er, og eventuelt slik den bør bli, drøftes i neste punkt, og i DEL II og DEL III. 14
5. Beskrivelse av ordningen her i landet Grunnleggende fakta: Pr 15. juni 2011 er det etablert vitnestøtteordning ved i alt 29 domstoler, det vil si ved 23 tingretter og ved samtlige seks lagmannsretter. Det er riktignok ikke vitnestøtter ved alle steder lagmannsrettene har rettsmøter, men der lagmannsretten setter rett i tinghus der den lokale tingretten har vitnestøtte, gis også tjeneste til vitnene fra lagmannsretten. En oversikt over hvilke domstoler som har vitnestøtte, fremgår av et eget vedlegg bakerst i denne rapporten. På bakgrunn av tall fra domstolene, har DA kommet til at vitnestøttene i Norge var i kontakt med ca 7 000 vitner i 2010. I henhold til domstolenes opplysninger gitt i forbindelse med evalueringen, hadde domstolene i april 2011, til sammen 294 vitnestøtter. I tillegg kommer vitnestøtter fra de aller sist etablerte domstolene, der tall ikke er kommet med i undersøkelsen. Sentral og lokal organisering Ansvaret for vitnestøtteordningen ligger som nevnt i domstolene. Den enkelte domstolen har selv hovedansvaret for ordningen, mens DA har det overordende ansvaret for etablering av ordningen. Norges Røde Kors og DA inngikk i 2007 en intensjonsavtale om samarbeid om etablering og drift av vitnestøtte. Det har ført til at de fleste domstolene har inngått en lokal samarbeidsavtale med Røde Kors, på kommune- eller fylkesnivå, det vil si med henholdsvis et lokallag eller et distriktskontor. Arbeidet utføres av frivillige, som ikke mottar lønn for innsatsen. Ved to tinghus, i Trondheim og Hamar (til sammen fire domstoler), er ordningen organisert av domstolene selv, henholdsvis ved hjelp av frivillige (Trondheim) og ved hjelp av seks pensjonerte polititjenestemenn, ansatt på deltid og pensjonistvilkår, og som altså lønnes. Vitnestøttevirksomheten krever i dag ikke særlig store økonomiske ressurser. DA har gitt støtte til etablering, vanligvis begrenset til kr 25 000,- til den enkelte domstol. DA gir normalt ikke driftsstøtte til den enkelte domstol, eller til Røde Kors, verken lokalt eller sentralt. Norges Røde Kors mottar heller ikke konkret støtte fra DA eller Justisdepartementet til arbeidet med vitnestøtte, rent bortsett fra at Røde Kors sentralt mottok økonomisk støtte fra DA høsten 2010 og våren 2011 i forbindelse med konkrete bidrag blant annet til etablering i nye domstoler. Den enkelte vitnestøtte opptrer som frivillig, og har derfor ikke lønn (som nevnt unntak for støttene i Hamar tinghus). De domstolene som har kantine, enten selv, eller samme med andre offentlige etater, spanderer normalt lunsj på vitnestøttene når de er på vakt. Enkelte steder (avhengig av det lokale Røde Korslag) gir Røde Kors dekning av reiseutgifter for transport til og fra tinghuset. Røde Kors dekker utgifter til en forsikring for vitnestøttene. Forsikringen omfatter ansvar for skader under utførelsen av arbeidet. Ansatte personer som arbeider med vitnestøtte DA har i Serviceenheten to personer som jobber med vitnestøtte, men ingen av dem har dette som sin eneste oppgave. Den ene er fast ansatt saksbehandler, men som også arbeider med andre saksfelt, og den andre er (nasjonal) vitnestøttekoordinator, for tiden en sorenskriver som utfører arbeid ved siden av domstolledervirket (pt. undertegnede). 15
Ved Trondheim tingrett, nå Sør-Trøndelag tingrett, har det siden 2006, vært satt av en 20 % stilling for å utføre koordinering av vitnestøtteordningen der, som har vært drevet i egen regi, Tingretten har fått dekket disse utgiftene etter søknad hvert år. Oslo Røde Kors har satt av en 20 % stillingsandel til arbeidet med vitnestøtte i Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett. Sentralt i Røde Kors har det inntil nylig ikke vært noen stilling eller deler av en stilling, som bare har arbeidet med vitnestøtte, men i 2010 og i 2011 har DA ytet tilskudd til Norges Røde Kors, slik en ansatt har hatt muligheter til å arbeide med vitnestøtte på deltid. 6. Domstolenes rapportering om ordningen Spørreundersøkelsen I anledning evalueringen, er det sendt ut et spørreskjema til samtlige domstoler som hadde etablert vitnestøtte pr 1. april 2011, DAs med rapportserie det formål å kartlegge 3/2011hvordan ordningen er organisert, og hvordan den praktiseres. Nedenfor gjennomgås et sammendrag av svarene fra domstolene. Siden evalueringen ikke skal ta sikte på å beskrive hvordan ordningen er i hver enkelt domstol, vil det heller ikke (med visse unntak) bli beskrevet hvordan ordningen individuelt gjennomføres. Nærmere om undersøkelsen og respondentene Kartleggingen ble gjennomført ved hjelp av Questback-undersøkelse. Alle domstoler som hadde etablert vitnestøtte pr 15. april 2011, fikk skjemaet. Det var på dette tidspunktet etablert vitnestøtte i 26 domstoler. Hvilke domstoler som mottok skjemaet fremgår som nevnt av vedlegget som viser antall domstoler med vitnestøtte pr 15. juni 2011. De tre domstolene som etablerte ordninger i mai og juni 2011, er imidlertid ikke med i undersøkelsen. Det er Gjøvik, Nord-Troms og Øst-Finnmark tingretter. I de tinghusene som har en helt felles ordning og i samme bygning, var det bare en av domstolene som ble bedt om å fylle ut skjemaet. I Oslo, der de to domstolene er plassert i hver sin bygning, fikk både tingretten og lagmannsretten undersøkelsen til besvarelse. Alle 21 domstoler som mottok skjemaet har besvart det. Om domstolenes samarbeidspartnere De aller fleste domstoler har vitnestøtteordning i samarbeid med Norges Røde Kors. De fleste stedene er lokallaget (kommunenivået) i Røde Kors avtalepartner, mens noen steder har domstolene inngått avtale med distriktskontoret (fylkesnivået). I tinghuset i Hamar drives ordningen som i samarbeid med RKK, og ved hjelp av deltidsansatte, og i Trondheim i samarbeid med en gruppe frivillige. I Trondheim har noen av de frivillige vært med helt fra starten av ordningen i 2006, og de ble i sin tid rekruttert fra pensjonistforeninger. Etableringsstøtte fra DA Alle domstoler, bortsett fra to har oppgitt at de mottok etableringsstøtte fra DA. Forfatterens kommentar er at det antagelig i disse to tilfellene heller ikke er søkt slik støtte. 70 prosent av respondentene svarer at støtten de mottok dekket utgiftene til etablering; 30 prosent at støtten ikke gjorde det. Ingen svarte ja på spørsmålet om de mottok annen støtte fra DA, for eksempel til ombygning og lignende. 16
Bare to domstoler svarer at de etter etableringen har fått økonomisk støtte fra DA. De opplyser at støtten er benyttet til lønn til vitnestøttekoordinator og Div, møblering, kontorrekvisitter og bevertning. Det første gjelder som nevnt foran Trondheim (nå Sør-Trøndelag) tingrett, som i flere år har hatt en deltidsansatt (uten om de faste hjemlene) som vitnestøttekoordinator. Tingretten har hvert år fått dekket denne utgiften av DA. Støtten til den andre domstolen, er etter forfatterens mening egentlig etableringstilskudd, fordi noen av domstolene som følge av budsjettsituasjonen fikk et noe begrenset etableringstilskudd. Da det ved årets utløp likevel var midler, ble det foretatt en etterbetaling. Domstolene er bedt om å anslå årlige driftsutgifter forbundet med vitnestøtte. Svarene fordeler seg slik: Alternativer Prosent Verdi 1 0-5 000 kr 38,1 % 8 2 6-10 000 kr 28,6 % 6 3 Over 10 000 kr DAs rapportserie 23,8 % 3/20115 4 Vet ikke 9,5 % 2 En av domstolene har i et senere merknadsfelt bemerket at det kun er tatt høyde for utgifter som er kostnadsført i regnskapet, og at ressursbruken i domstolen kommer i tillegg. Om vitnestøttene; alderssammensetning, kjønn og språk Domstolene oppgir at de til sammen hadde 294 aktive vitnestøtter. Forfatteren bemerker at det er en oppgang fra årsskiftet 2010/2011, da domstolene rapporterte 228. Dette skyldes nok i hovedsak nye etableringer. Med aktive vitnestøtter er det i undersøkelsen angitt at det menes støtter som har gjort tjeneste en eller flere vakter de siste tre månedene. Ved 16 av domstolene/tinghusene er det flere kvinner enn menn som er vitnestøtter, mens det ett sted er flere menn enn kvinner og ett sted bare menn. Tre steder er det like mange kvinner som menn. Aldersmessig er vitnestøtte jevnlig godt voksne. Nesten alle domstoler har vitnestøtter i alderen 46 til 64 år og i aldersgruppen over 64 år. Nesten 50 prosent har vitnestøtter i alderen 31 til 45 år, vel 30 prosent har støtter som er i alderen 23 til 30 år, og nesten 25 prosent har støtter mellom 18 og 22 år. Den yngste aldersgruppen har klart færrest støtter, (etter det oppgitte totalt 13 stykker), mens det er oppgitt at det er 158 støtter i den eldste gruppen, og disse utgjør den klart største gruppen. Tallene er antagelig ikke helt nøyaktig fordi ikke alle respondentene har svart, antagelig fordi domstolene kan ha vært usikre på alderen til noen av støttene. Halvparten av respondentene (11 domstoler/tinghus) oppgir at de ikke har noen vitnestøtter med utenlandsk bakgrunn, mens sju domstoler sier at de har 1 til 3 støtter med slik bakgrunn, og to domstoler har 4 til 6 støtter med slik bakgrunn. Åtte domstoler oppgir at alle støttene snakker engelsk, mens ni opplyser at noen av støttene gjør det. Sju domstoler opplyser at noen støtter snakker andre språk. Som andre språk er nevnt tysk, fransk, spansk, urdu, polsk, italiensk, berbisk og hindu. Opplæring 17
17 domstoler/tinghus opplyser at alle vitnestøttene har gjennomgått opplæring i form av deltagelse på kurs i forbindelse med oppstart av vitnestøtte, mens fire domstoler sier at ikke alle har det. De domstolene som ikke har gitt undervisning til alle, oppgir at Vitnestøttene har fått intern opplæring, fått utdelt og lest Håndbok for vitnestøtter og alle har erfaring fra rettslivet i tidligere yrker Fire vitnestøtter mangler kursdeltagelse. Tre hadde ikke anledning til å delta på kurset og en har kommet til i ettertid. For disse er det holdt en orientering om innholdet i kurset, men ikke fullt kurs Tre nye vitnestøtter rekruttert etter at kurset var avholdt Et par-tre personer har ikke kurset fordi de har kommet med i ordningen etter oppstart. Domstolen gir uttrykk for at de dessverre ikke har ressurser til å arrangere oppstartkurs for én og én. Nye vitnestøtter får også opplæring av de øvrige, og praksis sammen en etablert vitnestøtte før de settes i tjeneste Nesten halvparten av domstolene har arrangert nye kurs for vitnestøtter etter kurset de hadde i forbindelse med oppstart. Tretten av tjueen domstoler/tinghus opplyser at de har behov for å rekruttere nye vitnestøtter, og en del opplyser at de har konkrete planer om nye kurs. En domstol sier at de ikke har ressurser til det. Rekruttering av nye vitnestøtter Atten av tjueen domstoler opplyser at det foretas intervju med vitnestøttene, enten før (15 domstoler) eller etter (tre domstoler) opplæringskurset. Seks domstoler oppgir at de har hatt personlig kjennskap til de som er rekruttert. To domstoler oppgir at de har sjekket vitnestøttene opp mot politiet/strafferegistret. Seks domstoler foretar kvalitetssikring av nye støtter selv, tre overlater dette til Røde Kors/samarbeidspartner, mens godt over halvparten (12 domstoler) gjør det i samarbeid mellom domstol og Røde Kors/samarbeidspartner. Vitnestøttenes vakter/oppmøter Domstolene er spurt om hvor ofte støttene gjør tjeneste, med følgende svaralternativer: Det møter støtter hver dag (alternativ 1), når det er straffesaker med vitneførsel (2) og når det er straffesaker med vitneførsel eller sivile saker med behov for vitnestøtte (3). Svarene fordeler seg slik: 1 Ja 19,0 % 4 2 De møter kun når det er straffesaker med 38,1 % 8 Vitneførsel 3 De møter når der er straffesaker med 42,9% 9 Vitneførsel, eller sivile saker med behov for vitnestøtte 18
Flere domstoler opplyser at vakter avlyses hvis det ikke er straffesaker, eller saker med kun profesjonelle vitner. På spørsmål om hvor ofte støtte vanligvis gjør tjeneste pr måned, svare domstolene slik: Alternativer Prosent Verdi 1 1-2 ganger 57,1 % 12 2 3-4 ganger 28,6 % 6 3 5-6 ganger 0,0 % 0 4 7 ganger 14,3 % 3 Det typiske er at støttene møter 1 til 2 ganger pr måned, mens det noen steder er slik at de møter 7 ganger eller mer pr måned. Jeg har fått opplyst at det siste skyldes blant annet meget stor interesse blant støttene til å melde seg på. Godtgjørelse og dekning av utgifter Fjorten av tjueen domstoler oppgir at vitnestøttene ikke får reisegodtgjørelse, mens fem svarer ja, og to vet ikke. Av de fem som sier at støttene får reisegodtgjørelse, oppgis at domstolene i 2 tilfeller står for ytelsen, og Røde Kors (eller annen samarbeidspartner) står for ytelsen i 3 tilfeller. De domstolene som betaler reisegodtgjørelse har ikke frivillige fra Røde Kors. Tolv av domstolene oppgir at vitnestøttene får gratis lunsj når de gjør tjeneneste, og samtlige steder er det domstolen som yter dette. Ved ni domstoler dekkes ikke lunsj. En domstol oppgir at vitnestøttene får lønn/godtgjørelse for arbeidet, mens de øvrige svarer nei. Det er ved ordningen på tinghuset i Hamar det ytes godtgjørelse. Der er det ansatt pensjonerte polititjenestemenn som enkelte dager gjør tjeneste som rettsbetjenter i lagmannsretten, andre dager som vitnestøtter, og de mottar godtgjørelse, uansett om de arbeider son vitnestøtter eller rettsbetjenter. To domstoler opplyser at det gis godtgjørelse til en person som koordinerer virksomheten. Det dreier seg som nevnt om Trondheim, der tingretten har en egen deltidsansatt som mottar lønn til koordinatoren, og i Oslo, der Røde kors betaler noe lønn til en av de ansatte i Oslo Røde kors, for koordineringen Vitnestøtter med utvidet ansvar for koordinering Mange domstoler har utpekt en eller flere av vitnestøttene som forutsettes å ha en utvidet kontakt med domstolen/de øvrige vitnestøttene. På spørsmål om dette, svarte 2/3 av domstolene at de har utpekt en slik kontaktperson, mens 1/3 svarte nei. De domstolene som har vitnestøtter med en slik funksjon, gir blant annet følgende beskrivelser av hva vedkommende utfører av oppaver (gjengitt uredigert): Forestår innkalling av de aktuelle vitnestøttene etter at det er sendt oversikt over berammede saker med vitner. Kontakt mot lokalstyret i Røde Kors og domstolen. Hjelper til når det er samlinger for vitnestøtter. Koordinerer vitnestøttene og setter opp vaktliste. Kaller inn gruppen til møter seks ganger i året på Røde kors kurset. Svarer på spørsmål frå publikum. 19
Denne personen skal være kontaktperson mellom vitnestøttene dersom noe spesielt oppstår. Han vurderer også hvor mange vitnestøtter som skal møte pr. dag. Vi har to gruppeledere som har ansvar for halve gruppen hver. De fører all statistikk, holder jevnlig kontakt med vitnestøttene og holder møter og nye kurs i samarbeid med Røde Kors og tingretten/lagmannsretten. Mellomledd mellom domstolene og Røde kors. Møtevirksomhet m.m. og utsendelse av informasjon om møter, fagseminarer m/ hyggelig samvær etterpå og andre ting. Informasjonsvirksomhet overfor publikum og andre institusjoner. Skaffer stedfortredere ved fravær/sykdom. Ansvaret for det sosiale og å skape en god gruppe og et godt miljø blant vitnestøttene. Ansvar i domstolen for kontakt med vitnestøttene. Samtlige domstoler oppgir at de har utpekt enkelte saksbehandlere som har ansvaret for den daglige kontakten med vitnestøttene. Bruk av rettsbetjenter Åtte av tjueen domstoler, oppgir å ha rettsbetjenter (eller andre ansatte i domstolen) som samarbeider med vitnestøttene om ivaretagelse av vitnene, mens 13 har det ikke. Bruk av vitnestøttene til andre oppgaver i domstolen Samtlige domstoler unntatt en, opplyser at vitnestøttene ikke utfører andre oppgaver for domstolen. Den ene domstolen som har svart ja på spørsmålet, opplyser at de bruker vitnestøttene også som rettsvitne. I denne undersøkelsen er det for øvrig ingen som har angitt at en eller flere vitnestøtter også er meddommere. Det fremkommer imidlertid av spørreundersøkelse nr 2 til domstolene (der det innhentes synspunkter på ordningen) at en av domstolene har støtter som også er meddommere. Det kan også nevnes at noen av vitnestøttene selv har rapportert at de også gjør tjeneste som meddommere. Lokaler for vitnestøttene Alle domstoler unntatt to, oppgir at vitnestøttene har eget kontor, som i de aller fleste tilfellene befinner seg i publikumsarealene. Alle unntatt en domstol angir videre at det finnes muligheter for at vitnestøttene kan ha en skjermet samtale med vitnene. Møter domstol/vitnestøtter 17 av domstolene har gjennomført møte mellom domstolens ledelse og vitnestøttene om samarbeidet, og om vurdering og utvikling av ordningen. Resten fire domstoler angir at det ikke er skjedd. 16 domstoler angir at slike møter finner sted jevnlig; de fleste rapporter to ganger pr år. Hva slags informasjon får støttene om de aktuelle sakene? De fleste domstolene gir støttene en liste over straffesakene som skal behandles, og påtalemyndighetens bevisoppgave. Nær 60 prosent av domstolene gir støttene tilgang til tiltalebeslutningen, og opplysninger om når vitnene skal møte. Vel 40 prosent av domstoler gir opplysninger om særlig sårbare vitner. En domstol gir oversikt over vitnenes alder, for eksempel om særlig unge eller særlig gamle vitner. Nær 25 prosent av domstoler gir oversikt over aktørenes navn i de aktuelle sakene. 20