Fra gotikken til nåtiden Av Wenche Frogn Sellæg Innledning Kjære alle sammen Det er en glede for meg å kunne åpne denne konferansen med det nye seniorrådet som tema skjønt helst skulle jeg sett at vi fortsatt hadde beholdt navnet eldreråd. Vi er de eldre og det er vi stolte av. De fleste rådsmedlemmene er nye, mandatet er skjerpet og vi har fått et nytt ankerfeste i Helse- og Omsorgsdepartementet. Siden dette departementet har ansvar for folkehelsearbeid på tvers av alle sektorer, mener regjeringen at det å knytte rådet opp mot dette arbeidet, vil styrke forståelsen for seniorbefolkningen som en naturlig del av alle samfunnsområder. Og seniorer er ifølge regjeringen alle over 60. For min del så jeg helst at vi ikke ble skilt ut som egen gruppe i hele tatt, men det kommer jeg tilbake til. På ett punkt er alt som før heldigvis vi er et selvstedig råd, uavhengig av forvaltningen. Vi vil hegne om vår selvstendighet ved å være tydelige i hva vi mener, pågående i hva vil oppnå og alltid ha et blikk for det som binder unge og gamle sammen i levende fellesskap. Det nye mandatet har fokus på sunn og aktiv aldring. Det peker på at eldre må kunne stå lenger i arbeid, delta aktivt i samfunnslivet forøvrig og at vi som råd skal bidra til å hindre diskriminering på grunn av alder. Disse teamene blir viktigere og viktigere. Debatten om de eldres rolle, bidrag og innflytelse i arbeids- og samfunnsliv vil tilta i styrke og omfang. Det nye rådet må derfor bli en sterkere stemme i denne debatten. Det er vi også pålagt gjennom mandatet. Vi kan ikke nøye oss med å sende uttalelser til myndighetene, selv om det er viktig nok. Jeg har oppfordret alle rådsmedlemmene til å delta i den offentlige meningsutveksling om de eldres kår og om deres kreative muligheter, slik jeg selv vil delta. Jeg begynner i dag og målbærer noen av mine tanker og synspunkter på enkelte utvikingstrekk i et samfunn som får stadig flere eldre. Jeg ønsker å se eldrepolitikk i en videre sammenheng, men jeg begynner med utgangspunktet et sted i hovedstaden. 1
1. Den grånende befolkningen Midt i bydelen Frogner i Oslo ligger et sykehjem. Det ser moderne ut, har kafé i kjelleren og balkonger som vender mot sørøst. Vi kan tro at beboerne har det bra. På hjørnet av tomten står navnet på et stort skilt: Uranienborghjemmet. Et naturlig navn i det strøket. Ikke noe spesielt med det. Bortsett fra dette: Navnet er skrevet med gotiske bokstaver. Det forteller oss med all tydelighet at her bor det noen som ikke tilhører vår tid. De er en slags tidsreisende. Fra en annen tid, for lenge siden. De er gamle. På slutten av livet, bortenfor tid og rom. I gotikken, i enhver forstand. Det er ikke sant, men det er ikke uvanlig at vi sier det slik. Direkte, men mest indirekte. Ofte plasserer vi de gamle der: I en annen tid, i en annen virkelighet enn vår egen. Men det stemmer ikke, de gamle, også de på Uranienborghjemmet, har smarttelefoner og nettbrett. De har de samme gleder og sorger som oss. Selv de eldste av dem har knapt sett en gotisk bokstav i sitt liv. Skiltet forteller oss altså ikke noe om virkeligheten. Det forteller oss derimot om vår evne til å omskrive virkeligheten, på gotisk eller annen måte, altså om våre holdninger, og kanskje mest om våre fordommer. Om våre fordommer overfor det å være og å bli gammel. Og det hindrer oss ikke bare i å forstå aldring og leve naturlig med og som gammel, men det hindrer oss i å ta inn over oss de endringene som finner sted i samfunnet rundt oss. I Norge, og i store deler av verden. Som angår oss alle, unge som gamle. Og hvor aldring er det sentrale. 2. Virkeligheten har kalt oss til orden Virkeligheten har kalt oss til orden. Den krever oss på plass i vår egen tid. Den sier at vi må være i arbeid lenger. Vi må slutte å forholde oss til tilfeldige aldersgrenser som hindrer oss i å være produktive. Hva vi tidligere har ment om alder, aldring og de gamle, holder ikke. Vi må ikke bare kvitte oss med foreldede holdninger og fastlåste forestillinger. Vi må tenke nytt. Om samfunnet. Om de gamle. Om oss. Vi utfordres fordi det skjer store demografiske omveltninger som vil forandre alderssammensetningen i befolkningen, blant annet i Norge. 2
Jeg forteller dere ikke noe nytt, men det er verd å gjenta, for det betyr så mye for oss. Noen hevder at over halvparten av de som noen gang har levd og som er blitt over 65, lever i dag. Allikevel er deres andel av den totale befolkningen, bare ca 8 %, det samme som den var for noen tiår siden. Men befolkningen har vokst, og antall gamle har steget. Nå ble folk ganske gamle før og. Men det var så skrekkelig mange som ikke levde opp. Derfor har denne andelen av 65-åringer og eldre på 8%, holdt seg stabil over lang tid. Vel å merke, når vi ser hele verden under ett. Hos oss er tallene ganske annerledes. Det økende antall eldre tvinger oss til å tenke nytt om aldring og arbeid. Om pensjoner og pensjonister. Det vil si, vi behøver ikke tenke så mye, det viktigste er å åpne øyene og se oss rundt. Se hvem vi faktisk er - vi gamle - hva vi faktisk gjør, hva vi kan og hva som betyr noe for oss. Når det demografiske tyngdepunktet forskyver seg mot de eldre, vil de nasjonale økonomiene, og derfor verdensøkonomien, utfordres. Det er stor frykt blant politikere og økonomer for at en aldrende befolkning gir reduserte vekstmuligheter. Med redusert velferd som resultat. Men dette er ikke sannheter skrevet på steintavler. Bildet blir lysere dersom gamles bidrag øker. De gamle må få gjøre det svært mange av dem ønsker å arbeide lenger. Noe av det vi ser på, og regner på, er forholdet mellom den delen av befolkningen som er over 65 år og den delen av befolkningen som er mellom 20 og 64. Det skal gi et bilde av forholdet mellom de som er pensjonister og de yrkesaktive. Et tall med avtagende viktighet, slik jeg ser det, men det gir en tallstørrelse for aldersammensetningen i samfunnet. 3. Vi er mange og vil bli flere Antall personer over 65 år i verden vil fordobles i løpet av de neste 25 år. I Norge antar vi at andelen av befolkningen som er over 65 vil stige fra 30 % i dag til over 60 % i løpet av de neste 25 årene. På dette punktet ligner Norge på de øvrige land i Europa. Vi har en noe høyere fødselsrate som gir oss et litt bedre utgangspunkt. Japan vil ha 69 gamle for hver 100 som er i arbeid, Tyskland 66. I Norge altså 60 - om noen år. 3
Det store unntaket er Asia og Afrika, hvor fruktbarheten fremdeles er høy. Unge arbeidsføre herfra kan bidra til økonomisk vekst og velferd, også i vår del av verden, når bidraget fra en grånende befolkning, i det som treffende er blitt kalte aftenlandene, avtar. Men de kan ikke forandre på det vesentlige, bare redusere takten i nedgangen. 4. Et komplisert bilde Tidsskriftet The Economist hadde nylig en analyse nettopp av alle de forhold vi må forstå og ta hensyn til når vi skal komme i inngrep med utfordringene knyttet til en aldrende befolkning. Analysen hadde for øvrig den morsomme, mykpornografiske tittelen A billion shades of grey. Poenget er at utforming av politikken må knyttes til mange forhold, fordi de demografiske endringer, virker sammen med andre økonomiske og teknologiske faktorer. La oss se på et par eksempler: En redusert arbeidsstyrke vil i seg selv ikke dempe veksten. Det avhenger av hvor produktive vi er. Tall fra Japan viser at produktiviteten i samfunnet har sunket samtidig som alderen i arbeidsstyrken har økt. Det samme ser vi i Tyskland. Men dette forteller ikke hele historien. For i begge landene viser undersøkelser at den reduserte produktiviteten kan ha andre, underliggende politiske og økonomiske årsaker. En forfeilet økonomisk politikk førte Japan inn i det som kalles «det tapte tiåret» og i Tyskland ble det ved inngangen til 2000- tallet slutt på reformpolitikken som hadde lagt grunnlaget for økonomisk vekst. Det er med andre ord flere ulike forhold som her faller sammen i tid. Land som scorer høyt på teknologiutvikling og innovasjon kan dessuten gi vekst i produktivitet uavhengig av alder i arbeidsstyrken. Produktiviteten henger sammen med samfunnets sparing og investeringer. Sparing, forbruk og investering hos den aldrende befolkningen spiller en stor og økende rolle. Denne utviklingen skjer mot et bakteppe av internasjonal økonomien og varebytte, og, ikke minst, hvordan teknologi og forbruk utvikler seg generelt. Det er altså en komplisert virkelighet vi eldes i. Et uttrykk for denne kompliserte virkeligheten merker vi når vi studere virkningen av de internasjonalt lave rentene som har fulgt finanskrisen. De lave rentene påvirker forsikringsselskapene evne til å leve med sine pensjonsforpliktelser. Forsiktig sparing, som pensjonistene er gode til, 4
trygger ikke veksten i fremtiden, det gjør derimot entreprenørskap og satsing på innovasjon, selv om den er forbundet med finansiell risiko. I dette mangefasetterte bildet, hvor aldring og aldersproblematikken er et viktig element, skal hvert lands nasjonale politikk utvikle seg og finne løsninger. Politikken vil altså strekke seg langt ut over eldrepolitikken. Hele vårt politiske repertoar vil bli tatt i bruk fra økonomisk politikk til utdanningspolitikk og velferdspolitikk. Som alltid vi vil finne finansdepartementet sentralt plassert i politikkutformingen. Dette angår oss gamle. Vi må delta. Noe vil angå oss direkte pensjoner og aldersgrenser, omsorg i livets siste år. Vi står ikke overfor enkle valg. Vi kommer ikke utenom dilemmaer. Vi kommer ikke utenom revurderinger, og omstillinger i tankesett og praksis. Ikke fordi vi er gamle, men fordi slike revurderinger og omstillinger vil gjelde alle, hele samfunnet, unge og eldre. Store omstillinger vil ikke finne sted uten at vi gir slipp på noe for å få noe annet. Utfordringene vi ser i landene med hvor den aldrende befolkningen øker, er todelt. Vi trenger for det første flere hender i arbeid. Det utfordrer våre aldersgrenser konkret, men mer prinsipielt hvordan vi ser på den delen av voksenlivet som faller etter 65. Jeg kommer tilbake til det. 5. Pensjonene en fordring på fremtiden Men først en annen utfordringen som er knyttet til våre pensjoner. Spørsmålet om hvordan vi skal bruke de eldres produktive evner, er også knyttet til pensjonene - både til pensjonsrettighetene til hver enkelt, til hvordan de er finansiert og til hvordan vi tenker om dem. Alt tyder på at vi i vår generasjon må innstille oss på å tenke anderledes enn før. Tanken i dag er at når vi slutter i arbeidslivet skal vi oprettholde en del av en ganske stor del - vår inntekt livet ut. Det kan vi i fremtiden også, men virkeligheten har vist oss at vi må innrette oss annerledes for å få det til. Mange av oss har som jeg kanskje et nokså ureflektert og overflatisk forhold til egen pensjon. Den kommer inn på konto en 5
gang i måneden, fra NAV, Statens pensjonskasse, KLP eller et forsikringsselskap. Den justeres en gang i året, i stigende grad mindre enn vi skulle ønske. Den beskattes, i stigende grad mer enn vi skulle ønske. Omtrent der er jeg, og jeg vil tro mange med meg. Men diskusjonene om hvorvidt vi har et pensjonssystem som er trygt, økonomiske forsvarlig over lang tid, har foregått en stund, og vil etter finanskrisen bli ytterligere stimulert. Det gjelder Norge i like høy grad som de øvrige land i vesten. Grunnen til det er delvis den stigende andelen av eldre i befolkningen, og delvis at de gamle lever lenger og lenger. Vi blir både flere pensjonister og vi skal ha ubetalt pensjonene våre lenger. Men først og fremst er grunnen at vi er blitt lovet for mye noen, spesielt de unge, vi si at vi har bevilget oss for mye - og at samfunnsøkonomien i fremtiden ikke kan innfri forventningene. Pensjonssystemet vårt er en fordring på fremtiden. Det er generasjonen som kommer etter som betaler en stor del av kostnadene for de som går like foran. Dere vil innvende at dere har betalt pensjonsinnskudd i alle år. Ikke minst over skatteseddelen. Men de offentlige innbetalingene har ikke vært øremerket til din pensjon. Det du har betalt har også gått med til å dekke forpliktelser og forbedringer i pensjonene for de som ble pensjonister før oss. Vårt system kalles pay-as-you-go. Det er et treffende navn Det vi er blitt lovet og mener vi har krav på, blir for en stor del betalt av de som kommer etter. Derfor har det vært så mye oppmerksomhet knyttet til forholdet mellom de som er over 65 og de som er mellom 20 og 64 i befolkningen. I vårt system er det de siste som betaler for de første. Her ligger i dag kimen til et begynnende ungdomsopprør her. Mange unge sier de vil ikke betale når deres tid kommer. De synes hverken vi har krav på det eller fortjent det. De selv sliter med utdanning, bolig og arbeidsliv, mens vi i deres øyne - nyter ferien med god betaling. Ytelsesbasert pensjonssystemer - hvor du blir stilt i utsikt å motta eksempel to tredjedeler av inntekten i dine beste år i hele pensjonisttilværelsen - vil bli faset ut. Det vil ha mange fordeler. Det vil nødvendigvis løse opp på forestillingene om en fast pensjonsalder. Det vil gi oss eldre flere muligheter for å fortsette i arbeidslivet. 6
Viktigst er det at pensjonene blir forutsigbare, oversiktlige for den enkelte, og trygge over generasjoner for alle. Som de må være. De generøse ytelsesbaserte pensjonene har vist seg å være sårbare. Når pensjonene skjæres ned, og pensjonsalderen med et slag forlenges, som i Hellas, Portugal og Spania, får pensjonistene der føle denne sårbarheten på kroppen. Antagelsen om gode pensjoner og lav pensjonsalder sto seg ikke over tid., Pensjonsplanlegging har et sjeldent langt tidsperspektiv. I Norge slipper vi unna de store og plutselige overgangene på grunn av oljefondet. Det skal vi være glad for. Vi skal også være glad for at vi har fått en nyttig påminnelse hvor lett våre forventninger kan bli knust. Våre pensjonssystemer synes i sin grunn å være basert på at pensjonisten skal ha økonomisk trygghet og kunne nyte en velsignet fritid. Pensjon er noe vi får, er berettiget til, etter trofast innsats for en arbeidsgiver i mange år. Arbeidslivet er over. Resten er betalt fritid. Hvorfor er det blitt slik? I hovedsak fordi man trodde at god økonomisk vekst, passe inflasjon og produktivitetsutvikling ikke bare ville løse problemet, men løse det på en samfunnsmessig effektiv måte. Pensjonsrettigheten ble forankret i troen på fremtidens betalingsevne. Nå ser vi at trosfundamentet var skrøpelig, og at pensjonshuset i mange land, var bygget på sand. Noen har sagt at dagens pensjonssystem er et kjempestort pyramidespill. Vi kan si, som sant er, at pensjonsutbetalingene forutsetter en forsakelse, av noen, for at vi skal kunne få nyte en pensjon i fremtiden. Inntil nå har tanken vært at forsakelsen for en stor del ligger hos generasjonen som kommer etter. Det naturlige er at denne forsakelsen skal ligge hos den som arbeider. Pensjonen, slik sett, er en forsinket lønnsutbetaling. Pensjonisten kunne fått mer i lønn mens hun eller han var i arbeid, men har forsaket noe av lønnen for å få pensjon. Først når vi ser det slik, får vi balanse mellom generasjonene. Denne tenkningen ligger da også til grunn for alle de forskjellige pensjonsreformer vi har fått i de siste årene. Men reformene har ikke alltid vært lette å forstå. Resultatet er at justeringer og tilpasninger til endrede økonomiske og demografiske forutsetninger lett er blitt oppfattet som løftebrudd og tap av rettigheter. 7
Dette fører oss over i en situasjon hvor pensjonen ikke garanterer en fast ytelse. Svenskene startet sin pensjonsreform før oss. Der får alle en konto som viser hvor mye som er innebetalt til enhver tid. Det er viktig, for hvor mye vi får utbetalt avhenger av hvor mye vi sammen med arbeidsgiver og staten skyter inn i løpet av arbeidslivet. Det avhenger også av den økonomiske utviklingen, og hvor lenge vi faktisk lever. Det er mange usikkerhetsmomenter her. Men det vi gir opp er en trygghet vi faktisk aldri hadde fordi den baserte seg på økonomisk vekst og neste generasjons betalingsvilje. Derfor er vi alt i alt bedre sikret, og derfor tryggere når lønn og pensjon ses under ett og settes inn på vår konto. Både vi og generasjonen etter oss. Pensjonisten må gjennom sparing få eiendomsretten til sin pensjon. Da må innbetalingene til pensjon reelt sett bli en del av lønnsdannelsen. De som virkelig har skjønt det er topplederne i vår store statlige, halvstatlige og private bedrifter. De ser lønn og pensjon i sammenheng. Store tall blir det uansett. Forandringer er på vei, og vi gamle måbidra til at de kommer raskere, vinner fotfeste, blir besluttet og gjennomført. 6. Vi er ikke bare gamle vi er friske også Vi kommer ikke ut av denne økonomiske klemmen hvis vi ikke revurderer hvordan vi som samfunn skal forholde oss til alder og aldring. Vi står overfor et paradoks: Vi lever lenger og de fleste av våre gjenværende år etter at vi er fylt 65, kommer vi til å være friske. Men etter hvert som levealderen har økt har pensjoneringsalderen knapt flyttet på seg. Økende levealder er blitt omsatt til flere år som pensjonister i stedet for flere år i arbeidslivet. Denne trenden har snudd i mange land. Halvparten av alle tyskere over 60 år er i arbeid idag, mot bare en fjerdepart for ti år siden. Det skyldes ikke bare økonomiske forhold. Arbeidet i seg selv har forandret seg. Det betyr ikke først og fremst at arbeidet er blitt enklere å utføre og mindre slitsomt for de aller fleste. Arbeidet har skiftet menig for oss. Det er på arbeidsplassen vi finner noen av våre viktigste sosiale felleskap. Her finner vi viktige arenaer for mestring. 8
Vi finner partnere og venner. Å gå ut av arbeidslivet er ikke bare å slutte å arbeide, det er å bryte viktige emosjonelle bånd. Vi er ikke bare friske nok til å fortsette, vi blir antagelig friskere av det. Mange av de problemstillingene som møter oss bunner direkte og indirekte i bevisste, konkrete politiske valg. Valg gjort i beste mening, som så ofte. Valg som er forankeret i et syn på arbeidsliv og fritid, på gamles ønsker og behov og, sist men ikke minst, på hvordan velferdsstaten oversetter våre oppfatninger til vedtak og tiltak. Valg som i sin tur sementerer vår oppfatning av hva som er riktig, og gjør det vanskelig å skifte mening og spor. De sosiale konstruksjonene vi har laget, murer oss inne. Vi kan komme til å lappe på konstruksjonene, på våre ordninger, våre aldersgrenser og våre rettigheter, og ende opp med et system som er et lappverk, preget av fortidens løsninger, som ikke er tilfredsstillende for dagens gamle i dag og som ikke legger et godt fundament for fremtidig utvikling og vekst. Viktigst av alt blir det å skape en bedre balanse i samfunnet ved å oppheve forestillingen om at det skal finnes faste aldersgrenser for når vi går ut av arbeidslivet. Det fratar oss som samfunn muligheten for å utnytte våre produktive ressurser. Det fratar den enkelte, mening, mestring og sosial tilhørighet. Tidspunktet da vi skal tre ut av arbeidslivet er langt på vei blitt bestemt av pensjonssystemene. Vi har fått noen tydelige, og langt på vei ubevegelige, grenser for når arbeidslivet skal avsluttes. Med endringer i hvordan vi tenker om pensjoner, kan ikke disse grensene bli stående. Det er en velsignelse, men de må falle uansett. En grunnpilar i den økonomiske veksten er vårt produktive arbeid. Hvem som arbeider og hva de gjør. Eller ikke gjør. Og en grånende befolkning må ha flere grå hoder i produktivt arbeid. Her i Norge har vi tatt noen bitte små skritt i denne retningen, men det monner lite. Både skrittlengde og tempo må opp, skal endringene få betydning. 9
Noen av dere vil innvende at mange er såre fornøyd med dagens pensjonsalder. De vil gjerne slutte å arbeide, enten det er ved 62, eller 67. Det er sant og det er en viktig grunn til at pensjonsalderen skal være fleksibel. For mange er arbeidslivet slitsomt. Enda viktigere er at mange faller helt utenfor arbeidslivet, på grunn av omstillinger, nedbemanninger eller sykdom. De skal hjelpes tilbake om det er mulig, og uansett sikres et økonomisk grunnlag for et godt liv. Men det forutsetter at samfunnet oppretteholder sin produktivitet, at pensjonssystemene er bærekraftige over generasjoner. Det er derfor ingen motsetning, men en sterk sammenheng, mellom økt innsats fra friske og villige eldre, og vår felles velferd. Men det store bildet: Å øke den produktive alderen for de eldre, skjuler andre, og viktige problemstillinger. Som ikke må være skjult, men må opp i dagen, de også. Vi må øke investeringene i utdannelse, ikke bare for de unge, men for alle alderstrinn, også for de over 60, slik at mange flere, unge og gamle, kan finne arbeid i et moderne arbeidsmarked i rask forandring. Allerede en slik begynnelse vil være vanskelig. Den støter an mot forestillinger vi har bygget opp over årtier. Utdanning for eldre er bortkastede penger i manges øyne. Det har vi ingen grunn til å tro. Det være seg utdanning for fortsatt yrkesliv eller for aktiv deltagelse på nye samfunnsarenaer. Eldre arbeidstagere vil ta jobben fra de unge, hvis de ikke kommer seg ut av arbeidsmarkedet i tide, hører vi. Men forskning viser at denne antagelsen er feil - de eldre støter ikke ut de unge. Arbeidsmarkedet er ikke et nullsumspill. Den utfordringen vi står overfor økonomisk stagnasjon eller tilbakegang vil kunne føre til økende ulikheter. Det er ikke sikkert at de gamle kommer dårligst ut. Sysselsettingen blant unge med liten utdanning synker, mens gamle med god utdanning kan fortsette i arbeidslivet. Oppfatningen av et skarpt skille mellom unge folk i arbeid og gamle folk i lediggang, skjuler en annen utvikling, nemlig det økende gapet mellom de som er godt utdannet, uansett alder - profesjonelt og faglig og de uten eller med svak utdanning. Vi ser det kanskje tydeligst i USA hvor den store, godt utdannede ettekrigsgenerasjonen arbeider lenger, mens dagens unge med mindre utdanning faller ut av arbeidsstyrken. 10
Som gruppe har vi eldre økende makt gjennom stemmeseddelen. Nettopp fordi vi er mange, og raskt blir fler. Selv om det kan være fristende, må vi ikke bare stemme for å gjøre vårt stort sett behagelige liv enda bedre, i økende grad må vi stemme for mer nyttige, produktive liv.. 7. Eldrebølgen og andre misvisende de ord Det er sagt at vi står overfor overraskende store forandringer i de aldrende befolkningene i vesten. Allikevel, hvis vi tenker etter, kanskje ikke så overraskende likevel. At samfunnet får flere eldre, kalles ofte eldrebølgen, se det er et ord man kan forundres over. Det er som om de eldre skyller over oss, en plutselig oversvømmelse, en tsunami, forårsaket et undersjøisk, geriatrisk jordskjelv. Men det er det ikke. Den demografiske meteorologien gir god langtidsvarsler. Pålitelige på generasjonsnivå. Vi har visst det lenge. Det er så visst ingen tsunami. For når det skjer demografiske endringer, vet vi det lang tid i forveien. I dag vet vi hvor mange elevplasser vi trenger i første klasse om seks år. Og rett etter andre verdenskrigen visste vi omtent hvor mange 75- åriinger det ville være i 2014. Omtrent. Men vi synes ikke å planlegge for det. Det viser problemene som er oppstått med de ytelsesbaserte pensjonene etter hvert som levealderen har økt og de økonomiske utsiktene har endret seg. Selve ordet eldrebølgen, speiler ikke bare vår mangel på fremsyn, men våre foreldede forestillinger om det å være gammel. Våre tanker om eldre og gamle synes mer å ta utgangspunkt i hva som var relevant og omsorgsfullt et par generasjoner tidligere. Vi er kommet inn i en uvane som snakker bort de gamle, og dermed deres bidrag. Vi fornekter alderdommen. Vi sier at femti er de nye førti, og seksti de nye femti, om menneskets fire aldre, om seniorene. I en rapport fra OECD om aldring og arbeidsmarkedspolitikk, som kom ganske nylig, setter forfatteren ordet seniorer i anførselstegn. I en parentes sier han at seniorer er det vanlige utrykket for eldre arbeidstakere i Norge.» Man trenger ikke være litteraturforsker for å skjønne at forfatteren synes det er litt søtt og ganske håpløst. 11
I mange viktige sammenhenger har vi bare to ord for stadiene i livet: barn og voksen. Det er nok for å definere vår rettslige status og våre borgerrettigheter. Vi trenger knapt flere. Vi er kommet for langt når vi må sminke virkeligheten, med mer velklingende ord for å si noe om vår alder. I sin ytterste konsekvens kan bare vår behandling av og tenkning om de gamle, om deres behov og deres muligheter gis mening hvis vi ser på dem som en del av en felles virkelighet. Og ikke stadig plasserer dem i gotikken. Den økonomiske virkeligheten krever at vi bruker deres potensiale, deres kunnskap, deres arbeidsevne og innsats, som i høy grad er lik alle andres. 8. Menneskenes hjerter Vi snakker oss fort bort fra kjerne i oss selv og menneskets ugjenkallelige kår. Sigrid Undset skriver: Ti sed og skikk forandres meget, alt som tiden lider, og menneskenes tro forandres, og de tenker anderledes om mange ting. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager. Fornekter vi alderdommen, fornekter vi neste omgang døden, svakheten og sykdommen. Vi skal alle ende der. Sammen med tenkningen om hvordan vi endrer vårt syn på de produktive mulighetene i alderdommen, må vi reflektere over hvordan vi behandler våre aller eldste. Vi har hatt en tendens til å se det som et kvantitativt problem. Det offentlige er mest komfortabel med å løse kvantitative problemer. For det offentlige handler det ofte om plasser og pleiere. Men da har vi ikke løst det kvalitative problemet, som saken egentlig dreier seg om. Vi kan spørre hvorfor er vi der: Hvorfor reduseres så ofte problemet med de eldste eldre til et spørsmål om sykehjemsplasser? Kan det tenkes at det henger sammen med våre tanker om de gamle i sin alminnelighet. Det er ikke umulig Det kan hende det henger sammen med at vi har sett på de gamle som uproduktive eller på ferie. Og ikke som det de er, innenfor i et sømløst fellesskap med alle andre. Vi har plassert dem i gotikken, i stedet for vår felles hverdag. Vi synes på de ene siden å glemme at de gamle stort sett greier seg selv og på den andre side at vår forpliktelse for de eldste eldre ikke er 12
oppbevaring, men deltagelse i vårt felles liv. Kan vi få det til det når så meget av vår tenkning har dreid seg om å skape skiller mellom de gamle og de andre. Dersom bare en av skrekkhistoriene vi hører om omsorgssvikt er sann, skulle skammen ikke være til å bære. Den bæres bare fordi de det gjelder ikke fullt ut er innenfor vårt fellesskap. Uansett alder, Sigrid Undsets ord gjelder : Menneskenes hjerter forandrer seg ikke. Avslutning Vårt syn på aldring og alder og våre valg i fortid må justeres nå og i årene som kommer. Det er aldri lett. Vanskeligst av alt er det kanskje å revurdere vår menneskesyn: hvem vi gamle er, hva vi kan og hva vi finner mening i. Tilfeldige avgrensninger og irrelevante begrensninger fører alltid og uvegerlig til diskriminering. Å la hudfarge, etnisitet, kjønn eller alder bli viktige kjennetegn for vårt verd, er all mobbings mor. Her ligger vår største utfordring. Veien videre går gjennom enkle og rasjonelle pensjoner basert på sparing og innskudd, konkret knyttet til hver enkelt av oss. Veien videre går gjennom en opphevning av alle grenser for avslutningen i arbeidslivet basert på alder alene. Veien videre går gjennom nulltoleranse for diskriminering av eldre i arbeidslivet, som i samfunnet ellers. Veien videre går gjennom vår felles menneskelighet. Takk for oppmerksomheten. 13