Spenningsnytt. Hva skjer med A9-taksen? Prosjektet Ja, vi kan! Årsmøtereferat og årsmøteseminar

Spenningsnytt Medlemsblad for NFF s faggruppe psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi. Juni 2008, årgang 26 Hva skjer med A9-taksen? Prosjektet Ja, vi kan! Årsmøtereferat og årsmøteseminar

frasene tettar glipene mellom det som ikkje blir sagt når monologen får napp, bryter dialogen vannflata, ringer oss inn går lågt, snakkar lågt, teier høgt orda mjuka trafikantar leitar etter gangstien bort til deg Dikt av Olava Bidtnes. Bor i Tromsø og har arbeidet innen barne-og ungdomspsykiatrien i 35 år. Debuterte med boka napp (lyrikk) i 2004, og er ellers representert med dikt i flere antologier. 2 Spenningsnytt nr. 2, juni 2008

Kjære leser Som vanlig preges juniutgaven av Spenningsnytt av årsmøtet og årsmøteseminaret. For dere som var i Tromsø; bla opp på nest siste side og se om dere kjenner dere igjen på noen av bildene fra festmiddagen. Dere som ikke var der, kan jo lure på hva som egentlig foregikk... Det var fine og hektiske dager i Tromsø, mange inntrykk sitter igjen. Noe av dette forsøker vi formidle til dere gjennom våre referater fra forelesningene på fagseminaret. Hva som skjedde på årsmøtet kan dere lese dere til i referatet derfra. I tillegg har vi intervjuet Elin Engeseth for å utdype orienteringen hun kom med på årsmøtet om forandringene som skjer med A9 taksten. Det vi ikke formidler videre til dere, er de kunstneriske innslagene på årsmøteseminaret. Det er ikke lett å videreformidle sang, dans og musikk med ord. Faktisk er det helt umulig. Så trist for dere som gikk glipp av det! Men en kommentar fra en av muskerne kan dere få, den likte i alle fall jeg riktig så godt! Det var Sissi, leder av seminarkomiteen som videreformidlet kommentaren. Musikeren hadde sagt følgende da hun ble spurt om å lage et innslag: Vår musikk ligner psykomotorisk fysioterapi, den berører lett og griper dypt. Det var en nydelig beskrivelse av faget vårt etter min mening! Og det passet like godt på musikken også. Seminarkomiteen hadde tenkt å gi oss et dikt, men det kom ikke frem på seminaret. Så det formidles til dere alle på forrige side på vegne av komiteen. Neste nummer kommer ut i oktober. Bruk oss folkens! Er det noe i dette bladet eller i hverdagen som fysioterapeut som provoserer, irriterer, gleder eller forvirrer, så si det! Enten via leserinnlegg, kronikk eller bare en mail eller en telefon til oss i komiteen. Og nok en gang: har du lyst til å formidle noe av det du kom frem til under oppgaveskriving på videreutdanningen eller i andre sammenhenger, ta kontakt!! God sommer til dere alle! Med hilsen redaksjonskomiteen ved Borghild Ellinor Alstad Ringvålv.348 7089 Heimdal 41 32 09 99 ellials@start.no André Karlsen Kreklingveien 2 7600 Levanger 41 22 47 66 andre-k@online.no Innhold Dikt 2 Kjære leser 3 Noen ord fra leder 4 Årsmøtereferat 2008 5 Evaluering av årsmøteseminaret 7 Brev fra Marit Nilsen 8 Hva skjer med A9 taksten? 9 Kollegabasert samling 11 Årsmøteseminar referat 14 Stafett 19 Prosjektet Ja, vi kan! 20 Oversikt hovedfag / masteroppgaver 22 Leserinnlegg 24 Kurs og konferanser 25 Kriterier for tildeling av støtte til fagutvikling for faggruppens medlemmer 26 Bilder fra festmiddag 27 Frist for innsendelse av stoff til oktoberutgaven av Spenningsnytt: 1. oktober Borghild Viem Vestre Grønnåsen 8D 8074 Bodø 97 96 39 13 bj-viem@online.no Vi oppfordrer til å sende bidrag per e-post! Forsidefoto: www.istock.com Illustrasjon: www.istock.com Spenningsnytt nr. 2, juni 2008 3

Noen ord fra leder`n Kjære kollegaer; Tusen takk for sist på årsmøtet og seminaret i Tromsø 10.-12.april. Det ble inspirerende og engasjerende dager og et spennende årsmøte. Vi i styret fikk inntrykk av at den kollegabaserte samlingen i forkant av årsmøtet bidro til å starte debatten, som beriket årsmøtet i stor grad denne gangen. Det ga nytt pågangsmot for neste faggruppeår! Siden april har det vært avholdt flere viktige møter i NFF. Sentralstyret har på sitt møte vedtatt innstramninger i kravene knyttet til A9-takstkompetansen og Fagseksjonen i NFF innkalte til et møte hvor de ønsket innspill til denne saken, før behandling i Fag- og spesialistrådet den 16.6. Til møtet inviterte de faggruppen vår, representanter fra videreutdanningene i Tromsø, Bergen og Oslo, nestleder Elin Engeseth, samt NFFs representant i arbeidsgruppa for master i Bergen. Alle innspillene som kom opp på møtet vil bringes videre til Fag- og spesialistrådet, hvor jeg også har fått lov til å delta under behandling av ovennevnte sak. Rådet har en utfordrende oppgave foran seg og vi er spent på utfallet for kommende generasjoner i fagfeltet. Vi vil bringe mer informasjon så snart vi kan. De siste dagene i mai avviklet NFF Representantskaps- og ledermøte, samt Avdelings og faggruppeledermøter i forkant, på Rica Gardermoen hotell. Dagene ble preget av streiken i Unio, som i skrivende stund er avviklet. Utfallet av streiken er noe omdiskutert, men det er ikke til å komme bort fra at den har medført søkelys både på likelønnsproblematikk og at utdanning må gi uttelling. Det blir spennende å se om de klarer å få gjennomført gitte løfter i kommende lønnsoppgjør. Årets Takst- og driftstilskuddsforhandlinger ble gjennomført den 26. og 27.5 og avviklet uten forsinkelser. Resultatet ble godt. Etter flere år med magre påslag fikk vi denne gang god uttelling, med 8,1%. Det ble også til likt påslag på tilskudd og takster, selv om staten varslet skjevfordeling for å redusere sine kostnader. Neste år er det varslet endringer og NFF er godt i gang med å forberede motargumenter. Under sin tale på Gardermoen uttalte vår forbundsleder at det kun er én faggruppe som har markert seg innad i NFF, og det er manuellterapeutene. Slik fikk jeg det referert av faggruppestyrets representant. Det var veldig skuffende å høre, men også bra at det ble uttalt offentlig, for det bekrefter en gammelt vending som sier At den som roper høyest blir hørt!. Vi har spesielt gjennom det siste året lagt vekt på å få til en dialog med forbundsleder og videreformidle de utfordringene vi ser i dagens helse-norge, og synliggjøre hva vi kan bidra med inn i dette viktige arbeidet med IA-avtalen, Raskere tilbake, Grønn resept, primærkontaktrolle, utfordringer i primærhelse- og spesialisthelsetjenesten osv., osv. Dette har vi tydeligvis ikke nådd frem med Jeg husker jeg lærte en viktig grunnsetning på mitt ungdoms førstehjelpskurs i Norsk Folkehjelp: Det er ikke de som roper høyest det haster mest med, det er de som ikke høres det haster med! Slik vet vi jo ofte stemmer ute i praksis også, i arbeidet med pasienter, som mange ganger ikke har en stemme å rope med. Jeg vil oppfordre alle til å bli med å bråke litt for faggruppa, fagfeltet og pasientene våre, mer enn tidligere! For å få det til, tror jeg på å bygge broer. En bro er en konstruksjon som skal bringe folk over en hindring, så enkelt er det - stod det i Aftenposten i går. La oss for 2008 bygge broer innad i faggruppen, ut til andre faggrupper, inn i kommuneadministrasjoner og til politikere, lokalt og sentralt, både innad i NFF og utad til helseforetak, direktorater og departement. Hvis vi alle rekker ut en hånd blir det kanskje ikke for langt å strekke seg? Broenes skjønnhet Stål eller stein. Der står de Regnbuen sier: Se på meg. Jeg er en bro brospennenes strenge buer Jeg er et tegn på himmelen. Bygg broer. meislet inn i landskapet Bøy dere. Løft armene til en bue. som porter til fred. Bind sammen. Bryt lenker. Bygg Verrazano Narrow Bridge, Bosporus, Se stålsøyler og tårn mot skyene: En bro. Rheinbrücke, Sotra- Hør vindfløyten mellom wirene: En bro. og Sortlandsspennene, Golden Gate To mennesker møtes. Ansiktene blusser: En bro lysende som smykker, blomsterkranser, Ord som blir sagt. Hengivelse, fred: En bro. kniplinger kastet gjennom luften: Min hånd i din. Kom over og se Rolf Jacobsen, Nattåpent, 1985 God sommer! Mange hilsener fra Mona og faggruppestyret ;-) Styret i faggruppen: Leder: Mona Lønning Kjos Johan Fastingsgt.23, 2318 Hamar mona@fysioteam.no tlf.priv: 62 52 41 16 mob: 99 73 21 81 tlf.arb: 62 53 82 82 Økonomiansvarlig: Else Mølbach Huitfeldtsgt. 9, 0253 Oslo elsecanto@hotmail.com tlf.arb: 22 56 17 95 Sekretær: Jannicke Smith Bregnevn.19 B, 0875 Oslo jannickesmith@hotmail.com tlf.arb: 23 47 46 50 tlf.priv. 22 23 30 44 mob: 93 08 42 17 Ansvarlig for psykisk helsevern: Tine Møller Herland, 3275 Svarstad Tine@herland.no mob. 95805630 Ansvarlig for barn og unge: Gro Cecilie Meisingseth Montarou, Solåsv. 1, 1450 Nesoddtangen montarou@frisurf.no tlf.arb: 45 24 34 52 tlf.priv: 66 91 54 27 Ansvarlig for utdanning: Inger Anita Herheim Vetleflaten 8, 5700 Voss inanfjos@online.no tlf.priv: 56 51 32 53 tlf.arb: 56 51 77 99 Faggruppens nettside: www.fysio.no/psyk Planlagte styremøter: * 20. august * 26. september * 8. november (Paris) forbehold om endringer! 4 Spenningsnytt nr. 2, juni 2008

ÅRSMØTEREFERAT Årsmøte NFF s faggruppe for Psykiatrisk og Psykosomatisk Fysioterapi torsdag 10.april 2008 kl 15.30-19.30. Radisson SAS Hotell Tromsø Foto: Borghild Viem 1. Åpning v/mona Lønning Kjos. Hun ønsket alle velkommen, og spesielt ønsket hun velkommen til nestleder i NFF, Elin Engeseth og nyansatt i Fagseksjonen, Elin Elvestad som er vår faggruppes representant i sekretariatet. Dessuten Heidi Johnsen fra Fysioterapeuten. Kunngjøring ved Inger-Randi Dahl, leder av valgkomiteen; Ettersom styremedlem Marit Nilsen nylig har trukket seg fra styret, må det ved sak 15 foretas et suppleringsvalg, slik at styret blir fulltallig. 2. Godkjenning av innkalling og dagsorden Vedtak: Godkjent, med kommentar fra Kathe Lindback: Hun ønsket å fremme forslag om økonomisk bevilgning vedr sak 11, og ba derfor om at sak 11 skulle tas opp før budsjettet. Dette ble godtatt. 3. Valg av 2 ordstyrere Forslag fra styret: Karl Fredrik Skjørshammer og Eva Sundsvold. Vedtak: Godkjent. 4. Valg av 2 referenter Forslag fra styret: Gunhild Humerfelt Eckhoff og Anette Hartmann. Vedtak: Godkjent 5. Valg av 2 til å underskrive protokollen og valg av 3 til å være tellekorps. Forslag fra Styret: Merete Pettersen Sunde og Sissel Aasegaard til å underskrive protokollen. Hanne Kristine Voll, Nina Tvedten og Ingrid Skjerven som tellekorps. Vedtak: Godkjent 6. Orienteringssaker 6.1. Orientering fra NFF v/nestleder Elin Engeseth om takster og utdanning. NFF har i sentralstyremøte gjort vedtak om å skjerpe kompetansekravet til A9, taksten for psykomotorisk fysioterapi. Bakgrunnen er sterk bekymring for kvaliteten på utdanningstilbudene, som er ulikt ved de ulike utdanningsinstitusjonene. I følge vedtaket i sentralstyret får Fag- og spesialistrådet i NFF ansvar for å utforme regelverket for takstkompetanse og spesialist- Spenningsnytt nr. 2 juni 2008 5

ÅRSMØTEREFERAT godkjenning. Rådet får også ansvar for å se på overgangsordninger, i og med at flertallet stemte for å innføre strengere krav allerede fra 01.07.2008. 6.2. Orientering fra UiB om master innen fagfeltet v/elin Engeseth. Dagen før årsmøtet var det møte ved Universitetet i Bergen med blant andre lederne fra utdanningene i Tromsø, Bergen og Oslo samt representanter fra UiB, hvor en eventuell framtidig masterutdanning i psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi skulle etableres. Engeseth sa at det ser svært dårlig ut for etablering av masterutdanningen. Leder for Det medisinskodontologisk fakultet hadde gitt uttrykk for at det er lite sannsynlig at UiB vil gå inn for å opprette en master i psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi. Engeseth mener det her dreier seg om interesseavveining, mellom medisin og helsefag, hvor helsefag ser ut til å være taperen. Prosjektgruppen skal forsøke en gang til å ta kontakt med fakultetsstyret om å fullføre prosjektplanen. Når den er klar, vil det bli sendt en søknad til Fondet om ytterligere prosjektmidler. Spørsmålet er om Fondet vil gi midler hvis det ikke foreligger føringer for viderefinansiering av masterstudiet. 7. Årsberetninger 7.1. Styret v/mona Lønning Kjos 7.2. Kurs og fagutviklingskomiteen v/ Gunnhild Rangnes 7.3. Spenningsnyttredaksjonen v/borghild Viem og Andrè Karlsen 7.4. Valgkomiteen v/inger Randi Dahl Vedtak: Årsmøtet tar årsrapportene til etterretning. 8. Regnskap for 2007 v/else Mølbach Vedtak: Godkjent enstemmig. 9. Budsjett for 2008 v/else Mølbach Vedtak: Godkjent enstemmig. Forslag til vedtak fra Elisabeth Møyner og Tine Møller: Styret gis fullmakt til, ved behov, å øke utgifter til tapt arbeidsinntekt for styremedlemmer eller til andre med tidkrevende oppgaver for faggruppen med inntil 100.000,-. Vedtak: Godkjent (83 stemmer for, 0 stemmer imot, 1 avholdende stemme). 10. Nye mønstervedtekter for faggrupper fra NFF v/else Mølbach Hun har sammenholdt faggruppens egne vedtekter med NFFs nyinnførte mønstervedtekter for alle faggrupper. De punkter som avviker ble gjennomgått. (De nye vedtektene legges ut på faggruppens nettside når de er godkjent av senrtalstyret). Gro Marit Hellesø fremmet følgende forslag til endring forskjellig fra styrets forslag: NFFs regler for tidsfrist for ekstraordinært årsmøte skal gjelde. Dvs at innkalling skal skje med minst en ukes skriftlig varsel. Vedtak: Godkjent ( med 71 stemmer for og 11 stemmer mot). Forslag til vedtak fra styret: Ekstraordinært årsmøte kunngjøres på samme måte som ved ordinært årsmøte. Vedtak: Ikke godkjent Styrets forslag til vedtak; NFFs mønstervedtekter for faggrupper godkjennes med de tilleggene årsmøtet vedtar. Vedtak: Godkjent med endringer som gjennomgått. 11. Målstyringsdokument for årsmøteperioden 2008-09 v/jannicke Smith Den løpende aktivitet i styret i faggruppen er svært tidkrevende. Mange jobber med styresaker tilsvarende 1 arbeidsdag eller mer i snitt for alle uker hele året! Det er flere saker de ikke har kapasitet til å følge opp. Dette blir fokus i forbindelse med diskusjoner rundt målstyringsdokumentet. Derfor er det ønskelig med mer ressurser. Som respons på dette kommer det forslag fra salen ved Tine Møller: Kontingenten økes med 1000 kr pr år for en tidsbegrenset periode, og styret får mandat til å utarbeide et nærmere forslag om hvordan midlene skal disponeres. Forslaget ble ikke realitetsvurdert, men det ble på styrets anmodning foretatt en prøvevotering. Prøvevoteringen viste et stort flertall for forslaget. 11.1. Prioriteringsområder Styrets forslag til vedtak: For årsmøteperioden 2008-2009 skal styret i særlig grad fokusere på å jobbe innenfor målområdene kompetanseheving, synlighet og tilgjengelighet, øremerking av stillinger og bedring av informasjon via faggruppens nettside, i tillegg til å stimulere medlemmene til å forske på praksis. Vedtak: Godkjent med 1 innsigelse: Anne Gretland syntes forslaget burde komprimeres. (78 stemmer for, avholdende 6, mot 0) 11.2. Opppfølging av årsmøtesak 06/07 Primærkontakt ved Inger Anita Fjose Inger Anita Fjose redegjorde for saken, se saksdokumentene. I den etterfølgende debatt ble det fra mange hold presisert nødvendigheten av å få etablert masterutdanning. Den må bygges opp fra bunnen og være en plan som henger sammen enhetlig og logisk. Det ble også nevnt at man fortsatt jobber med offentlig spesialistgodkjenning. 12. Statutter for æresmedlemsskap Forslaget ble lagt frem av styret. Godkjent ved akklamasjon. Sak 13. Styret foreslår at faggruppens årsmøte 2009 legges til Bergen Vedtatt ved akklamasjon. Sak 14 Diverse påskjønnelser 6 Spenningsnytt nr. 2 juni 2008

ÅRSMØTEREFERAT Sak 15 Valg Styret informerte om at Marit Nilsen, styremedlem med ansvar for psykisk helsevern, trakk seg med umiddelbar virkning i uke 14. Hun hadde skrevet et brev som ble lest opp. Ingen kommenterte dette. Valgkomiteen hadde på kort varsel greid å finne en kandidat til dette vervet: Tine Møller. Vervet som regnskapskontrollør utgår, denne oppgaven skal nå utføres ved NFF. Valgkomiteens innstilling til verv i styret: Else Mølbach, kasserer, gjenvalg 1 år Gro Cecilie Meisingseth Montarou, barn og unge, gjenvalg 2 år Inger Anita Fjose, utdanning, gjenvalg 2 år. Vedtak: Valgkomiteens forslag ble godtatt ved akklamasjon. Valgkomiteens innstilling til verv i Kurs-og fagutviklingskomiteen: Jorunn Almaas Helgesen, 2 år Karl-Fredrik Skjørshammer, 2 år Lisbeth Lyngaas Borelly, 2 år Vedtak: Valgkomiteens forslag ble godtatt ved akklamasjon Valgkomiteens innstilling til verv i valgkomiteen: Inger-Randi Dahl, leder, gjenvalg 1 år Sarah Martin, gjenvalg 1 år Anne-Bjørg Lie, 2 år Vedtak: Valgkomiteens forslag ble godtatt ved akklamasjon Valgkomiteens innstilling til verv i Spenningsnytt: Ellinor Alstad, gjenvalg 1 år Vedtak: Valgkomiteens forslag ble godtatt ved akklamasjon Styreverv Ansvar psykisk helsevern: Forslag fra valgkomiteen ble lagt fram på årsmøtet, valg for 1 år :Tine Møller Vedtak: Godkjent ved akklamasjon Referenter: Gunhild Humerfelt Eckhoff og Anette Hartmann Protokollunderskrivere: Merete Pettersen Sunde og Sissel Aasegaard Evaluering av årsmøteseminaret Årsmøte-komiteen hadde lagt evalueringsskjema inn i seminar-mappene. Til orientering for Spenningsnytts lesere har vi foretatt et sammendrag av de 66 evalueringsskjemaene vi fikk tilbake. Deltakerne gir gjennomgående mye positiv tilbakemelding - både på det faglige og på gjennomføringen av seminaret. Her er mer spesifisert framstilling: Deltakerne var meget fornøyd med at så mange fysioterapeuter var foredragsholdere. De poengterte også at alt hang sammen : Det var god sammenheng både mellom de forskjellige forelesningene, og mellom faglige og kulturelle innslag. Noen ønsket at alle foreleserne hadde hatt hands-out, og at disse var lagt i seminar-mappen. Vi hadde tre parallellsesjoner, og det var bare mulighet til å gå på én. Tre av deltakerne hadde ønske om å gå på flere. De kulturelle innslagene fikk udelt positiv omtale. Deltakerne satte pris på at det var en lokal tilknytning, de ble berørt og de så sammenheng med seminarets tema. Tilbakemeldingen fra festmiddagen var også overveiende meget god. De fleste syntes å like at det var uformelt, maten var god og det var bra med buffet. Et par deltakere syntes middagen var noe rotete og ustrukturert. Når det gjaldt lunsj ønsket ca 10% at det hadde vært tallerkenrett i stedet for buffet da de syntes det tok for mye tid å stå i kø. Vi fikk god tilbakemelding på logistikk og at vi holdt tidsskjema. Dette er viktig for deltakerne. Forslag til tema på senere fagseminar: Endret sykdomsbilde - pasienter før og nå - flere barn og unge. Hvordan møter vi dette? Flere ønsket mer om traumebehandling. Egenomsorg for oss terapeuter. Ellers er ønskene ulike: noen vil ha mer om forskning, fagutvikling og teorigrunnlag for faget, mens andre ønsker mer praktisk, mer bevegelse, mer om møtet med pasienten. Fra seminarkomiteen vil vi takke alle som ga sin evaluering. Det er fint for oss å få tilbakemelding på arrangementet, og så håper vi det kan være til hjelp i arbeidet for neste års komité i Bergen. På vegne av årsmøtekomiteen i Tromsø 2008-05-29 Sissi Karlstrøm, leder Spenningsnytt nr. 2, juni 2008 7

I forbindelse med at styremedlem Marit Nilsen trakk seg med umiddelbar virkning i uke 14, ble det på årsmøtet lest opp et brev fra henne. Spenningsnytt har fått brevet tilsendt fra Marit, sånn at det også når ut til dere som ikke var til stede ved årsmøtet. Kjære medlemmer av Faggruppen for Psykiatrisk og Psykosomatisk Fysioterapi! I uke 14, 2008 informerte jeg resten av styret om at jeg har bestemt meg for å trekke meg som representant for psykisk helsevern i styret. Dette valget har ikke vært lett for meg å ta. Begrunnelsen for dette valget er at jeg opplever at har jeg blir part i en konflikt mellom Basal Kroppskjennskap og Norsk Psykomotorisk Fysioterapi, der en kjemper om anerkjennelse mellom disse metodene. Jeg opplever denne kampen som unødvendig og destruktiv. I fremtiden ønsker jeg heller å sette inn kreftene mine der jeg har større sjanse for å nå frem og se resultater. Jeg ønsker å utdype noen av de momentene som har fått meg til å fatte denne beslutningen: I snart fem år har jeg vært i kontakt med styret, først som studentrepresentant ved BBAM og siste året som representant i styret, for å fremme at de to metodene innen psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi likestilles. Videreutdanning innen begge metodene gir i dag 60 studiepoeng. Jeg synes det har vært et naturlig krav at vi da stiller likt når det gjelder støtte fra fondet, muligheten til å bli spesialist og like takster. Tid og arbeid som er lagt ned i dette, viser ennå ikke resultater. Når det kommer til handling for å fremme en likestilling, savner jeg at styret støtter opp og aktivt benytter de mulighetene de har for å påvirke/fremskynde prosessen mot en likestilling. Jeg ser på vårt fagfelt med beundring og mener vi sammen sitter med en unik kompetanse som samfunnet har et skrikende behov for. Jo mer synlig vi blir, jo mer etterspurt vil vår faglige tilnærming bli. Her ønsker jeg å gjøre en innsats. Skuffelsen blir derfor stor når jeg oppdager at kampen mellom metoder er mye større enn jeg hadde forestilt meg. Som representant for psykisk helsevern i styret, satt jeg i en gunstig posisjon for å få kunne bidra i arbeidet med å fremme vårt fagfelt. Selv om jeg har vært sykemeldt de siste månedene, og ikke har kunnet delta på de tre siste styremøtene, har jeg også i disse månedene prøvd å være aktiv i styret både på mail og telefon. Gjennom konferansen på Solstrand har jeg hatt som mål å jobbe for å fremme og utvikle alle deler av vårt fagfelt, både nasjonalt og internasjonalt. Likevel opplever jeg at min innsats ikke har gitt ønsket avkastning. Jeg sitter igjen med at effekten av min innsats går til spille i en konflikt mellom metoder. Jeg mener vi ikke har råd til å kaste vekk energi på indre stridigheter mellom metoder i faggruppen. Både internasjonalt og i den kliniske hverdag har metode svært liten fokus, og her opplever jeg at valg av metode ikke begrenser samarbeid mellom fysioterapeuter, tvert imot. Vi vokser på å stå sammen. Jeg vet at styret ikke har mulighet alene til å gripe inn og gjennomføre de nødvendige endringene for en likestilling, og at dette uansett ikke er gjort i en håndvending. Å sitte på gjerdet og håpe på at en mulig master og eksterne regler med tiden skal likestille oss, mener jeg likevel blir for defensivt dersom faggruppen ønsker å representere hele fagfeltet og ikke bare PMF. Jeg har derfor et inderlig ønske om at det en gang for alle kan ryddes opp i denne konflikten. Til tross for at NFF sentralt og faggruppestyret ikke er ansvarlig for konflikten mellom metoder, har de begge både ansvar og mulighet til å gripe inn. En forutsetning for fred er likeverd, og man bør således aktivt handle for å fremskynde at de to retningene belønnes og anerkjennes likt. Anerkjennes de ulike retningene likt, vil metode kunne bli underordnet. Da kan vi oppnå at vi alle ser på hverandre som fullverdige representanter for det psykiatriske og psykosomatiske fagfelt, i stedet for å bli oppfattet som representanter for den ene eller andre metoden. Vi vil da kunne stå sammen, styrke og berike hverandre innen det unike fagfelt vi representerer. Da vil vi være bedre rustet til sammen å fremme at vi får den plass i helsevesenet som vi fortjener, slik at flere pasienter får dra nytte av vår behandling, som man i dagens samfunn trenger så sårt. Først da opplever jeg at mine ressurser i styret kunne blitt brukt på en hensiktsmessig måte. Takk til alle dere som har gitt meg denne flotte muligheten til aktivt å få fremme vårt fagfelt. Et arbeid som dessverre ikke har båret de frukter jeg hadde ønsket. Med vennlig hilsen Marit Nilsen! Mail adresse: marit.n@getmail.no Mobil: 47268815 NB! Jeg vil få presisere at min avgjørelse utelukkende handler om sak ikke person, og ellers at de øvrige styremedlemmene viser en beundringsverdig arbeidsinnsats i sine verv. Illustrasjon: www.istock.com 8 Spenningsnytt nr. 2, juni 2008

Hva skjer med A9 taksten? intervju med Elin Engeseth av Borghild Viem På årsmøtet i Tromsø informerte Elin blant annet om bakgrunnen for at sentralstyret nylig vedtok å skjerpe kravene til A9 taksten. I den forbindelse har vi stilt henne en del spørsmål om taksten, både historikk og hva som skjer i dag. Hvor lenge har A9 taksten eksistert, og hvordan ble den forhandlet frem? Takst for psykomotorisk fysioterapi ble fremforhandlet midt på 70 tallet. Før det måtte vi bruke de vanlige massasje/øvelsestakstene etter gjennomført PMF utdannelse. Utdannelsen var jo i begynnelsen basert på en NFF kursrekke. I løpet av 70- årene ble den mer formalisert med veiledning og eksamen, men var fremdeles en NFF-organisert utdanning, på samme måte som etterutdanningskursene er i dag. Utdanningen gikk fra en NFF etterutdanning til en NFF videreutdanning, og til slutt offentlig videreutdanning med det første kullet på HiO ca 1994. Manuell terapi hadde allerede egen takst fra 50-årene, og det ble et poeng for NFF at fysioterapeuter fikk spesialkompetansetakst både på området MT og PMF. Det ble imidlertid ikke noe særlig uttelling på taksten før forhandlinger i forbindelse med innføring av kommunehelsetjenesteloven i 1984. Da greide flinke faggruppemedlemmer å bidra til forhandlingsinnspill, slik at PMF fikk beholde omtrent hele beløpet for taksten i stedet for å få den redusert med det beløpet som skulle overføres til kommunene som driftstilskudd. A9 og A8 nevnes ofte sammen, spesielt i forbindelse med takstforhandlingene. Kan du si noe mer om dette parforholdet? NFF har hatt som strategi at de to spesialkompetansetakstene skal ha nogenlunde lik uttelling, når det tas hensyn til kompetanse og tidsbruk. Etterhvert har det blitt vanskeligere å sammenligne de to takstene, fordi funksjonsområdet og det tekniske i hvordan taksten brukes har løpt i ulik retning. Mens tidsbruk er en del av PMF tiltaket, er det stor forskjell på hvor lang tid MT bruker til sitt tiltak. I tillegg har altså MT rast av gårde med sin kompetanse, knyttet til at utdanningen ble overtatt av Universitetet i Bergen, og masterudanningen ble et faktum. I tillegg har manuellterapeutene fått sin primærkontaktfunksjon; behandle på trygdens regning uten henvisning, de kan sykemelde og viderehenvise i helsevesenet. Henvisningsprosjektet for kiropraktorer og manuellterapeuter ble som kjent landsdekkende og permanent for 2-3 år siden. A8 og A9 nevnes altså ofte sammen i forhandlingssammenheng, fordi de er de eneste takstene som gir uttelling for særlig kompetanse. De kalles for spesialkompetansetakster, og de ble anerkjent som metodetakster. Begge metodene har sin rot i et fagfelt, og er blitt utvidet betydelig siden de kom på "plakaten". Du sier at A8 og A9 ble anerkjent som metodetakster. Takst for metode er vel på vei ut, eller? Takster for særlige metoder er ikke lenger aktuelt, det er fagfeltet og kompetansen knyttet til dette som i fremtiden etter NFFs mening (og myndighetenes) skal gi uttelling i særlig betaling. Det er naturlig å knytte dette til spesialistordning. Men å få myndighetene til å betale for spesialistordning er umulig så lenge det ikke er en OFFENTLIG spesialistordning. Og det er ikke helt enkelt å få på plass Så vi jobber, venter, jobber og satser på en offentlig spesialistgodkjenning for flere fysioterapifagfelt for å kunne gi særlig betaling for økt kompetanse! Foto: Borghild Viem Spenningsnytt nr. 2, juni 2008 9

Kan du utdype mer om bakgrunn for at sentralstyret har vedtatt å endre kravene til A9 taksten? Presset på PMF taksten øker, særlig fordi fagfeltet naturlig utvikler seg til å inkludere flere metoder, mer behov for veiledning, og mer teoretisk kompetanse. Vi trenger også forskerkompetanse, for å kunne bidra til at fagfeltet får den nødvendige teoretiske forankring, med kompetente lærerkrefter og forskningsbasert kunnskap. Vi trenger altså masterutdannede fysioterapeuter innen fagfeltet psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi, for å kunne bidra til å utdanne flere og legge frem dokumentasjon på det vi driver med. Det blir naturlig at taksten følger denne utviklingen, og når vi venter og venter på offentlig spesialistgodkjenning, masterutdanninger osv, ser NFF at ventetiden blir for lang med hensyn til hva som kreves for å få taksten. Vi må signalisere en retning i kompetanseutviking innenfor dette fagfeltet på linje med de andre spesialistområdene, og dette kompetansenivået må gjenspeiles i taksten. Ellers kan vi ikke lenger forsvare det relativt høye beløpet A9 taksten gir (sammenlignet med de andre tidstakstene). En takst for spesialkompetanse i fagfeltet - hvordan vil dette virke inn i forhold til BK som lenge har ønsket takstrettighet? Det er ønskelig at spesialkompetanse står for utdanning innen flere metoder enn PMF alene. Norsk psykomotorisk fysioterapi står sterkt i fagfeltet. I tillegg har vi fått BK, og ny forskning innen nevrologi og psykologi som i økende grad preger fagutøvelsen og fagfeltet. Det er vanskelig å gi takstkompetanse i psykomotorisk fysioterapi uten noe utdanning i psykomotorisk fysioterapi, og vi får ikke flere metodetakster. Vi ønsker oss en takst som omfatter utvidet teoretisk kompetanse, dekker begge metodene og veiledet praksis i fagfeltet. NFF kan ikke legge til rette for utdanninger. Vi har imidlertid nær kontakt med myndighetene og påvirker hva fysioterapeuter skal ha betalt for. NFFs mål er å få masterutdannende fysioterapeuter innen psykiatrisk og psykosomatisk fagfelt, og takst på spesialistnivå for fagutøvelse der metoder er verktøy, og verktøykassen inneholder flere verktøy! Kan du antyde noe om hvilke krav du tror kommer? Det ligger nå an til at gjennomført videreutdanning som eksisterer pr i dag ikke alene er nok til å få takstkompetanse fra 1. juli 08 (les: påbegynt etter l.7.08). De eksisterende må kombineres med noe annet. Hva dette noe annet skal være blir Fag-og Spesialistrådets oppgave å presisere. Her er mine tips for utfallet: De vil trolig søke å finne en formulering som best ivaretar NFFs ønske om en RETNING for fagfeltet, hvor flere metoder, teoretisk forankring og veiledet praksis vil være viktig. De vil skjele til spesialistkompetanse på området. Og når vi har fått etablert takst på bakgrunn av master, eller offentlig spesialistgodkjenning, hva skal så taksten hete? Vil de endrede kompetansekravene bety noe for de som allerede har godkjenning til å bruke taksten? Du kan være trygg på at det blir overgangsordninger, slik at alle som har fått takstkompetanse vil kunne beholde denne. Vedtaket fra Sentralstyret tar høyde for at de som starter utdanning etter 1. juli 08 må forholde seg til nye krav. Det er vanlig prosedyre, også når grunnutdanningen har blitt utvidet opp gjennom tidene. Det ligger vel i kortene at for å bli offentlig godkjent spesialist, vil det være et krav om masternivå. Hva med de av oss om er ferdig utdannet, og som ikke har tålmodighet til å vente på den etterlengta masteren i fagfeltet vårt, og som i stedet tar master i helsefag, praktisk kunnskap eller andre nærliggende felt? Vil en slik master telle på lik linje med masteren i psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi? Når det gjelder spørsmålet om andre mastere vil telle, er det blant annet dette Fag- og spesialistrådet skal ta stilling til. Det blir spennende å følge deres ressonementer her, og hva som kan telle som utfyllende mellom eksisterende videreutdanninger og fremtidig krav. Jeg tror vi skal skjele til dagens spesialistkrav, for å antyde hva jeg tror. Men rådet skal bestemme dette... Veien til master i fagfeltet vårt... Foto: www.istock.com,vebjørn Karlsen 10 Spenningsnytt nr. 2, juni 2008

KOLLEGABASERT SAMLING Kommentar til referatene fra kollegabasert samling Kollegabasert samling i Tromsø har båret frukter. Fem av ni grupper har valgt å sende inn sine referater og dette er virkelig et oppløftende og gledelig resultat! Styret takker dere alle. Det er dessuten interessant lesning, og styret håper at det daglige engasjementet holdes varmt og levende, land og strand rundt. Styrets satsningsområder for 2008-09 er konkretisert i målstyringesdokumentet som ble vedtatt på årsmøtet, og det er gledelig å se at mange av de problemstillingene som kommer fram i referatene kan videreføres gjennom arbeidet med nettopp dette dokumentet. Innholdet i referatene framstår relativt forskjellige og en kort oppsummering er derfor ikke uproblematisk. Likevel, følgende synes klinkende klart når det gjelder fagpolitiske utfordringer og formidling av vårt tilbud; alle gruppene sier at fagfeltet trenger en master. Det handler om å etablere forskningsmiljø, om bevilgninger, om fagformidling og om en kompetanse tilpasset dagens krav. Betydningen av konkrete tiltak i dagliglivet som epikriser, foredrag, klinikker og undervisning for samarbeidspartnere, lobbyvirksomhet i lokalpolitikken, intervjuer og artikler i aviser og andre tidsskrifter framheves av flere. Muligens kunne etableringen av nettverksgrupper bidra til at vi alle kunne gjøre litt mer av dette!! Styret vil utfordre Kurs og Fagutviklingskomiteen til å se nærmere på denne muligheten. Når det gjelder ventelister, har alle gruppene en bevissthet om betydningen av å ha et åpent tilbud og velfunderte faglige forslag til strategi for å håndtere sine lister. Så da gjenstår det bare at vi alle tar tak - sammen!! For styret/ Jannicke Smith Kollegabasert samling i forbindelse med årsmøtet samlet ca 55 kolleger fordelt i grupper. Bildet viser en av gruppene i frisk diskusjon! Foto: Borghild Viem REFERAT GRUPPE H Gruppedeltakere: Kristin Storm, Anne Presthus, Karen Margrethe Sæbø, Kathe Lindbach, Aud Råum, Gro Cecilie Meisingseth Montarou, Berit Bunkan, Elin Elvestad. Referent Elin Elvestad Tema: Hvilke fagpolitiske utfordringer står vårt fagfelt overfor? I dag skrives svært syke pasienter raskt ut fra psykiatriske institusjoner. Flere av dem havner hos oss, og vi må være klare til å ta imot dem, ellers er det noen andre som gjør det. Vi må sørge for å ha kompetanse i forhold til disse pasientene. Vi trenger videreutdannings-kurs i borderline og psykoser! Det er et problem for oss, at fysioterapeuter forsvinner mer og mer fra sykehusene. Sykepleiene besetter ofte enhetslederstillingene, og ansetter heller sine egne enn fysioterapeuter. Vi får mye ros, men allikevel velges andre yrkesgrupper. Kanskje vi mer må profilere oss som kroppspsykoterapeuter, det er det vi er! Sier Berit. Vi er som yrkesgruppe for usynlige. Vi har litt å lære av danske psykomotorikere. Vi må også lære av andre kroppsterapeuter, f. eks Rosenterapi. Finne ut hva de driver med. Mye overlapper vårt felt. BK-ere har også vært flinkere enn psykomotorikere til å synliggjøre sitt felt. Vi må også komme oss ut blant andre yrkesgrupper, både for å lære, men også for å vise fram hva vi kan. Vi har et unikt ståsted, vår kroppsforståelse er i særklasse. Vi må jobbe med å bli faglig tryggere på hva vi kan, samt å være der det skjer, for eksempel i internasjonale fora om psykomotorikk. Kanskje bør vi ha en leder i 100 % stilling, som i større grad kan drive lobbyvirksomhet. Vi trenger mer forskning på fagfeltet vårt, for å kunne dokumentere effekt av det vi gjør overfor politikere og andre som sitter på penger og stillinger. Vi trenger folk som er flinke til å skrive, gjerne i styret for faggruppen, eller i en undergruppe. Uttalelsene fra kunnskapsministeren om indre og ytre kvaliteter burde vært imøtegått i media med et innlegg fra vår faggruppe. Vi må samle oss om fagfeltet, ikke fokusere på metoder. Vi er for få til å ha tid og råd til indre splid om metoder. Spenningsnytt nr. 2, juni 2008 11

KOLLEGABASERT SAMLING REFERAT GRUPPE D Gruppedeltakere: Elisabeth Bjørnland, Kari Irene Busvold, Kari Edvardsen, BenteAa Gjestad, Randi Hegstad, Ingebjørg R Johansen. Referent Kari Edvardsen Hvilke fagpolitiske utfordringer står vårt fagfelt ovenfor? Viktig å være deltakende i tverrfaglige møtepunkter, ikke jobbe så isolert, sende skriftlig kommunikasjon til henvendende lege. Delta i prosjekter hvis en får mulighet til det. Se på inntakskriterier, hvilke grupper har en størst mulighet til å få gode resultater med? Vanskeligere med eldre aldersgrupper? Vise seg i media. Bruke personer som har interesse og lyst til å jobbe med å synliggjøre fagfeltet. Belønne dem som jobber ut mot media og politikere. For eksempel de som skriver kronikker. Kvalitetssikre det som går ut til media. Driftstilskuddsystemet kan virke urettferdig, kan bli en forgubbing av psykomotoriske fysioterapeuter. Hva er psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi, og hvordan formidler du ditt tilbud til samarbeidspartnere og brukere/pasienter? Formidle hva psykomotorisk fysioterapi er til pasienten: hele kroppen, sammenheng pust, følelser, muskulatur, undersøkelse, ikke symptomfokusert. I første møte klarlegge med pasient om det er ok at en ringer lege hvis en må klargjøre noe ang. diagnose, pasient lese epikrise før en sender den, ikke skrive noe pasient ikke kan lese. Oppsøke tverrfaglige sammenhenger og synliggjøre seg ovenfor dem. Bidra med psykomotorisk kunnskap i tverrfaglige sammenhenger. Kan undervise/holde foredrag for samarbeidspartnere. Klinikkgjennomgang tverrfaglig for flere faggrupper. Kroppen er spesiell for oss, legge vekt på kroppen. Skrive i legetidsskrifter om kasustikker, tanker. Hvordan forholder du deg til ventelister? Kan ta inn pasienter for korttidsbehandling, vurdere å ta inn pasienter til gruppebehandling når venter på individuell plass. Sile hvem som skal prioriteres, ikke alltid nestemann på lisen. Avslutte raskt de pasientene behandlingen ikke passer for. Kanskje prioritere 17 år gammel jente i stedet for 60 åring. Kan bli aldersdiskriminering. Men også ha i tankene hva det kan føre til å gjøre barn til pasienter. Se på grad av forbedringspotensiale, problemene trolig satt seg mer i kroppen til 70-åring. Se på utsikt til bedring og fare for forverring. Viktig å ta vurdering, ikke alltid gunstig å gå og være pasient over lang tid, kanskje nok med litt oppfølging. Pause kan være del av behandlingen, har ressurser til å jobbe selv. Terapeut kjenne på seg selv om en blir tappet, være klar over at vi kan være begrensningen, har ikke mer å tilby deg. Hvis en gruer seg til pasienten kommer, noen ganger holde ut, men ofte viktig å ha team rundt seg. Vi er ikke maskiner, har begrensninger, mye skal stemme mellom oss og pasienten. REFERAT GRUPPE E Fagpolitiske utfordringer: NPMF blir assosiert med alternativ behandling pga helhetstenkning. Gruppa opplever at i den praktiske yrkeshverdagen ligger biomedisinsk og holistisk tenkning langt fra hverandre. Når NPMF opprettes som nytt tilbud er det viktig å formidle hva som er særegent med det, samtidig som en ikke ønsker å gå i eget ærend mht. markedsføring. Tungt å være alene om å markedsføre tenkninga om kroppsforståelse (den erfarende, kommunikative, relasjonelle kroppen i tillegg til den biologiske). Enkelte leger henviser til NPMF som det aller siste. En blir oppgitt og resignerer etter hvert. Og det økonomiske aspekt; hva det koster å sende for eksempel smertepasienter i fly gjennom Nord Norge for å ende opp med henvisning til NPMF på hjemplassen? (men utelukker ikke verdien ved å bli tatt på alvor få grundig utredning). Kan være av stor betydning å holde kontakt m bevilgende myndigheter, (vanligvis bare gjennom en årsmelding), men også lobby- virksomhet for å opprette nye stillinger/øke driftstilskudd. Gode erfaringer med stor velvilje fra for eksempel Kirkenes. Hva er psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi, og hvordan formidler du ditt tilbud til samarbeidspartnere og brukere/pasienter? Fortelle at det er sammenheng mellom levd liv og kroppslige plager. Vi påvirkes av ALT i livet, alt vi har opplevd har vi med oss det sitter i kroppen. Vi er alltid begge deler; kropp, psyke, natur og kultur, viktig å forankre følelsene i kroppen! En bruker denne Illustrasjonen: et tre, roten er vårt levde liv, - og greinene kan representere: kontakt med følelser, hverdagsvaner, stress, klump i hals, i mage og lignende. Venteliste: De fieste i gruppa bruker prioritert venteliste og i gruppa var det ventetid på behandling fra 0 6 mnd. Barn og unge kommer fort inn (praksis på ikke mer enn 1 uke venting for en ). Flere tar inn pasienter først til vurdering, (1 3 beh.) men ser at allianse lett dannes, og likevel vanskelig da å utsette behandlingsforløpet. Forhold som interesse, kontakt og tilbakemelding fra henvisende lege spiller også inn. Øker motivasjon for og velvilje til å slippe pasienter raskere til. Ikke alle behandlingsforløp behøver være langvarige. Mange pasienter har svimmelhetsproblematikk i tillegg til andre lidelser. Bruk av balansekoden kan gi gode redskap i korte forløp og være til stor nytte for pasientene. Flere opplever avslutningsfasen som vanskelig mange blir hengende, noen opplever at når pasientene får mulighet til å ta kontakt igjen er dette nok for å gi trygghet, og muligheten blir sjelden (aldri) brukt. REFERAT GRUPPE F Hvilke fagpolitiske utfordringer står vårt fagfelt ovenfor? 1. Utdannelse og forskning: Vi har et fag hvor det ikke er lett å finne en design som måler effekt. For hva er effekt? Mindre opplevd smerte? At pasienten kan gjøre mer husarbeid eller fritidsaktiviteter? Eller er det effekt 12 Spenningsnytt nr. 2, juni 2008

KOLLEGABASERT SAMLING bare når pasienten er tilbake i 100% jobb? Vår utfordring blir å fremskaffe troverdig dokumentasjon. 2. Flere driftsavtaler og stillinger slik at ventetiden for å komme til behandling blir kortere 3. Å bli forstått som det vi er. Hvordan kan vi presentere seriøsiteten i vårt fag uten å bruke den naturvitenskapelige metoden? Hva er psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi og hvordan formidler du ditt tilbud? Vi regulerer våre liv ved å regulere pusten. Dette skjer både bevisst og ubevisst. Muskler i hele kroppen er med på denne reguleringen. Psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi er fysiotera-peutiske behandlingstilbud med en felles teoretisk bakgrunn som handler om at kropp og psyke er ett. Det betyr noe for kroppen din hvordan du lever livet ditt. Behandlingen er nyttig for folk som kjenner sine problemer som psykiske så vel som de som er belastet uten at det oppleves som emosjonelt betinget. Behandlingen søker å endre eller normalisere ugunstige muskelspenningsmønstre og handlemåter ved øvelser, samtale og massasjegrep. Behandlingen søker å øke den enkeltes kroppsbevissthet og kunnskap om hvordan livets belastninger, både mekaniske og emosjonelle, merkes i kroppen. Informasjon til leger må være kort og konkret. Beskrive hva man ser og så hvordan det kan tolkes. Hva vi mener vi kan lese ut av kroppsholdning og pustemåte. Hvordan forholder du deg til ventelister? Har du konkrete forslag til hvordan ventetiden kan kortes ned? De 4 fysioterapeuter som arbeider i privat praksis har 4 individuelle løsninger: 1. Har ikke venteliste. Tar inn pasienter fra faste samarbeidspartnere og enkelte som henvender seg når det er ledig time. 2. Har venteliste med svært varierende ventetid. Har erfaring for at de som har stått over 3 måneder ofte har fått behandling et annet sted eller at behandling er blitt uaktuelt. Når det står mange på listen, bes de som henvender seg om å ringe og bekrefte at de fortsatt vil stå der etter 3 måneder. 3. Venteliste til Psykomotorisk fysioterapi, ca. 65 personer. Alle som ringer, får tilbud om kroppsundersøkelse med samtale og plass i gruppe med Basal Kroppskjennskap. Ca. 90% tar imot gruppetilbudet. Det er 2 3 måneder å vente på gruppe og 2 år å vente på individuell behandling. Det er 10 i hver gruppe, den varer i 90 min. 4. Har venteliste og tar imot alle som ringer. Er eneste PMF er på instituttet. Det står ca. 20 personer på ventelisten, det betyr 4 5 måneders ventetid. Pasientene bes ringe etter 1 2 måneder for å bekrefte at de fortsatt er interessert. Tar alltid en samtale med dem både ved første og annen gangs henvendelse og gir noen råd med på veien, dersom de ønsker det. Ungdom og større barn prioriteres, det gjøres også enkelte unntak ved kriser. REFERAT GRUPPE I. Deltagere: Tone Søvdsnes, Hanne Thygesen, Kari Tybring- Petersen, Borghild Viem, Hanne Kristine Voll, Riborg Schanke Aas. Ref. Borghild Viem Gruppen representerte ulike arbeidstilknytninger: kommunehelsetjenesten både gjennom fast ansatt og privatpraktiserende med tilskudd, jobb i fengsel, DPS (distrikts psykiatriske senter), privat næringsdrivende som tar oppdrag fra arbeidsgiver som formidler bl.a fysioterapitjenester, og privat senter uten tilskudd. Fagpolitiske utfordringer: Å få fremmet vårt fagfelt oppover i byråkratiet, der beslutninger tas. Bli gode på å påvirke de som sitter i stillinger hvor de kan gjøre beslutninger. I det daglige synliggjøre oss via gode rapporter til leger, årsrapport til kommune, tydeliggjøre og sette ord på det vi gjør. Flere opplever utrygghet i forhold til jobbene sine fremover, med de omstuktureringer som skjer, ikke minst i kommunehelsetjenesten. Ellers ser vi behov for å tenkte vidt i hvordan vi kan bruke kompetansen vår i andre fora enn institutt. Det er et dilemma å sitte med en verdifull kompetanse etter videreutdanningen som en ikke får brukt da det ikke er stillinger å gå inn i. Det er svært ulikt hvordan kommunene tar tak i fysioterapitjenesten. Ikke alle har en plan og en leder som sikrer at innbyggerne får fysioterapeuter med kompetanse på de ulike felt innbyggerne har behov for. Et forslag var å synliggjøre faget sentralt fra via annonser / kampanjer i TV og store aviser i tillegg til forsøke få inn artikler og reportasjer. Vi må tørre vise oss frem, selv om vi da risikerer å få enda flere pasienter vi må avvise. Gjemmer vi som har avtaler oss for å unngå mer pågang, blir det umulig å få markedsført fagfeltet og få opprettet flere stillinger. Hva er psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi, og hvordan formidler du ditt tilbud? Faget er mer en tenkning en har med seg hvor en bruker alle redskaper en har som fysioterapeut. Det er ikke bare en bestemt metode. Stikkord som kom opp var forankring og utforsking. helhetlig, knytte tanker om livet og kroppen sammen, innsikt, bevissthet. Når det gjelder hvordan vi formidler vårt tilbud, sa vi litt om det i punktet over. Generelt har de som har avtaler eller faste stillinger så fullt opp med arbeid at de ligger lavt med å markedsføre seg mot nye brukergrupper og samarbeidspartnere. Men som sagt bidrar dette til at vi forblir usynlig i de store sammenhenger. Ventelister: Noen tar inn pasienter til vurdering når de kommer på ventelista, for å kunne avgjøre om behandlingen er aktuell, og grad av prioritering. Andre har ventegrupper, eller avslutningsgruppe. Det siste da det er lettere å avslutte pasienter da du har noe å tilby dem når de er ferdig individuelt, og det er en fin måte å komme et skritt videre på. Enighet om at vi har et ansvar for å ta en faglig vurdering på hvor lenge en behandling skal vare, selv om pasienten kan være uenig og ønsker fortsette i all evighet. Spenningsnytt nr. 2, juni 2008 13

ÅRSMØTESEMINARET Eline Thornquist: Ansikt til ansikt og kroppslig samhandling Eline Thornquist var årsmøteseminarets første foredragsholder, og for meg ble dette en nydelig start på seminardagene. Den siste tiden har jeg vært litt forvirra, det er så mange yrkesgrupper, både helsefaglige og mer alternative varianter, som arbeider innen samme felt som vi gjør. Hva er spesielt for mitt fag? Akkurat dette var det jeg opplevde foredraget satte på plass for meg. Godt tilbakelent satt jeg og kjente gliset bredte seg i takt med at faglig forankring og trygghet ble gjenopprettet. Jeg er fysioterapeut. Og med min videreutdanning har jeg en grundig viten om kroppen; både i dimensjonen være kropp og ha kropp. Og kunnskapen min er så deilig konkret i møtet med pasienten! Foredraget vekslet mellom teori og kasus hele veien, noe som gjorde teorien levende, og den sitter godt i hukommelsen min. Å få høre relativt kjente ting sagt på nytt, åpnet nye aspekter. Nødvendigheten av å ha med meg min basiskunnskap om anatomi, var det viktige poenget første kasus understreka. Her var pasienten påført et problem, ved at fysioterapeuten forholdt seg til en innadrotert hofte som spenningsproblematikk, uten å sjekke anatomiske forhold. Når vi med vår faglige tyngde sier at du er spent i hoften, da tror pasienten på det, og gjør alt en får beskjed om for å få musklene til å slappe av. Men hvordan slippe en spenning en ikke kjenner, som faktisk ikke er der? Hvordan blir det da med tillit til egne fornemmelser? Et annet kasus, en ung gutt med lite trygge rammer eller nære personer rundt seg, illustrerte hvordan en sammenfatning (ikke summering!) av funn fra kroppsundersøkelse og hva psienten forteller med ord og væremåte, gir et bredt grunnlag for å avdekke riskiko for alvorlige psykiatriske tilstander. Ved at vi formidler funn til pasienten og sammen med han undrer oss og reflekterer over disse, gis det åpning for å få ord på vanskelige fornemmelser. Rare og diffuse fornemmelser er ikke noe som fortelles om uoppfordret, en vil jo ikke bli sett på som smårar. Og det er ikke lett å beskrive, kanskje er det ikke en gang kommet til en tenkt tanke, men er der som noe vagt, uklart og skremmende. Ofte kommer det ikke til uttrykk før vi sammen med pasienten utforsker kropppens vaner og væremåter, og er nysgjerrig på dens uttrykk. Foredragsholder understreket blant annet at autonome reaksjoner er en kilde til informasjon om pasienten, men like mye for pasienten. Det siste kasus, en voksen dame som uttalte ikke klø på skallet mitt, er også et bilde som dukker opp på netthinna mi titt og ofte i møte med pasienter. Det er ikke all muskelspenning som skal normaliseres. Av og til gir ikke livssituasjonen personen mulighet for å endre seg så mye. Men det lindrer godt på smertene å få et rom til seg selv, hvor en får hjelp til å kjenne sammenhenger, og lære å samspille ørlitt bedre med tyngdekraften. Kunnskap om hvordan kroppen både uttrykker og regulerer vårt følelsesliv utgjør en forskjell, selv om livssituasjonen gjør muskelspenningene nødvendig. Utover dette er det et morsomt uttrykk som sitter igjen etter foredraget, og det er biologisme. Biologisme er å forklare absolutt alt som biologi, og er til dels utbredt i enkelte kretser i dag. En biologist renser menneskelig liv for livserfaringer, og ser kun biologiske forklaringer på alle livsytringer. Å ha med seg et biologisk perspektiv i møtet med mennesker og i fagutviklingen er derimot viktig understreket Thornquist. da vi også er biologi. Ellers ryddet hun opp i en del begrep, som forskjell på kroppsskjema og kroppsbilde. Kroppsskjema: ubevisst tilegnelse av vanemessige bevegelser / stillinger. Kroppsbilde: mentalt, tankemessig bilde, bevisst, kan artikuleres verbalt. Hun henviste til artikler hvor vi kan lese mer om tema som ble tatt opp i foredraget, og de referansene finner du her: Elliot C. Better than well: American medicine meets the American dream. New York: Norton, 2006. Gallagher S. Body image and body schema: A conceptual clarification. Journal of Mind and Behavior 1986; 7:541-554. Gallagher S. How the body shapes the mind. New York: Oxford University Press, 2005. Mc Ewen BS. Protection and damage from acute and chronic stress: allostasis and allostatic overload and relevance to the pathophysiology of psychiatric disorders. Ann NY Acad Sci 2004:1032:1-7. Mc Ewen BS, Wingfield JC. The concept of allostasis in biology and biomedicine. Horm. & Behav. 2003; 43:2-15. Kort presentasjon av Eline Thornquist, sakset fra infoheftet til seminaret: Eline Thornquist er fysioterapeut, utdannet ved statens fysioterapiskole i Oslo 1970. Hun har bred klinisk erfaring, og er spesialist i psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi. Thornquist har også lang erfaring med undervisning på mange nivå og forskning. Hun ble doktor philos.i 1998 med avhandlingen Conceiving Function. Hun har også skrevet mange fagbøker og artikler. Thornquist arbeider som privatpraktiserende fysioterapeut i Bergen, og er professor ved Universitet i Tromsø og Høgskolen i Bergen. Borghild Bjørg Røed Hansen: Affektiv kommunikasjon og tidlig utvikling klinisk relevant? Bjørg Røed Hansen er spesialist i klinisk psykologi, med bakgrunn i barne- og ungdomspsykiatrien. Hun disputerte med avhandlingen Den første dialogen. En studie av spedbarnets oppmerksomhet i samspill (1990). Røed Hansen er nå førsteamanuensis ved psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo, hvor hun er knyttet til fordypningssekvens i psykoterapi med barn, og er leder av sekvensens klinikk. Forskningsområdene hennes er tidlig utvikling og samspill og psykoterapi med barn. Hennes spesielle interessefelt er å forstå 14 Spenningsnytt nr. 2, juni 2008

ÅRSMØTESEMINARET psykoterapeutiske endringsprosesser i lys av relasjonelle utviklingsperspektiver. Bjørg Røed Hansen var eneste ikkefysioterapeut blant foredragsholderne. Under videreutdanningen hadde jeg stor glede av å lese hennes bidrag til pensumlista, og derfor var det arti å oppleve henne i levende live. Under her kommer litt stikkordsvis en del momenter og begreper hun snakket om, før jeg sier litt om hva foredraget tilførte faget for meg. Studier av emosjoner antyder at ikkespråklig adferd er den primære måten å kommunisere affekter på. Ansiktsuttrykk, blikk, stemmeleie, kroppsbevegelse og timing av en respons er fundamentalt i affektive budskap. Og disse signalene slår gjennom verbale budskap, dvs. om ord og affekter er motstridende, vinner affektene. Affektregulering: gjennom affektiv kommunikasjon mellom spedbarnet og omsorgsperson reguleres samspillet. Et lite barn trenger av og til hjelp til å regulere sine følelsesmessige erfaringer, og god selvregulering er forankret i erfaringer med å bli regulert av en annen. Ved at barnets signaler av og til feiltolkes, læres reparasjonsprosesser. Barnet opplever at det blir forstått via reparasjonsprosesser, og lærer derigjennom at stress er midlertidig, det går over. Begrepet den selvreguerende annen er hentet fra Stern. Affektsynkronisering: gjensidig oppmerksomhet, smil, mimikk, lyder. Ansikst til ansikt er eksempler på dette, og det er noe vi gjør i første spedbarnsfase og i første fase av en forelskelse: hva du sier er mindre viktig, det er uttrykket som er det vesentlige. Affektdeling: Å inntone seg på følelsestilstander. Tar utgangspunkt i barnets evne til felles oppmerksomhet, felles affektive tilstander, og er en ikkespråklig empatisk prosess som formidler jeg forstår din følelse. Vi har alle følelser vi vanskeligere toner oss inn på enn andre, dvs at det kan skje en selektiv inntoning, hvor noen følelser kan deles mens andre forblir i en ensom indre verden. Inntoningen skjer ved at vi matcher rytme, varhet, intensitet i uttrykket, gjerne via en annen sans. Vi gjør det også i behandlingsrommet, hvor vi uten å tenke over det nikker rytmisk til det som sies og dermed formidler at vi forstår hva som rører seg, gir aksept for det. Overinntoning blir tyveri, barnets / pasientens uttrykk blir ikke stående, det blir overkjørt. Affektdeling er også viktig i sosial læring. For eksempel ved at barnet sjekker omsorgspersonens uttrykk for å finne ut om noe er farlig eller ikke. Affektintegrering: at vi deler en felles meningsverden basert på symboler, språk og historier, hvor følelser inngår. Ord kan også forvrenge følelser, ved at hver gang du er sint, får du høre at du er trøtt. Slik kan integrering av sinne bli ødelagt. Misforhold mellom erfaring levd og erfaring fortalt, skaper psykiske problemer i følge Stern. Intersubjektivitet: å skape en mental kontakt her og nå. Det handler om opplevelse, kropp og affekt mer enn ord. Mer om å se og fornemme, enn å finne en eksplisitt mening. Enveis intersubjektivitet: tone seg inn på andres opplevelser. Toveis intersubjektivitet: gjensidig fornemmelse av delt opplevelse. Tredjegrads intersubjektivitet: eksplisitt gjensidig bekreftelse på delt opplevelse, altså at språket kommer inn. Speilnevroner og adaptive oscillators gjør oss i stand til å forstå våre biologiske forutsetninger for inntoning og tilpasning til hverandres rytme. Har så dette terapeutisk relevans? Ja, i høyeste grad. For meg bidrar denne kunnskapen til å forstå hvorfor relasjonen til terapeuten er mer avgjørende enn selve metoden som anvendes i terapien.og det gir en trygghet til å stole på at nærvær og det å tørre å være i det vanskelige sammen med pasienten i seg selv er helende. At det ikke alltid er hva vi gjør som er viktig, men at vi deler opplevelsen. Min evne til affektinntoning og affektregulering i samværet blir sentralt, og det utforder meg på å bli klar over hvilke følelser jeg har vanskelig for å tone meg inn på. I praksis vil det si at den del pasienter vil jeg ha vanskeligere for å møte enn andre. Mange har manglende erfaring med at deres uttrykk blir sett og respektert, dermed blir det å bekrefte uttrykket så viktig. Et vesentlig poeng Bjørg Røed Hansen påpekte via kasuseksempel, var å sikre at det jeg oppfatter, er det personen mener. Om jeg tolker uten å sjekke ut at jeg har oppfattet er riktig, risikerer jeg å forsterke opplevelsen av å ikke bli forstått. Denne aksepten og respekten for den annens indre verden og uttrykk er noe jeg viser med min kropp, min evne til å tone meg inn, og min evne til intersubjektivitet. Vårt sinn skaper møtet, og møtet skaper sinnene. Å møtes er å bli større enn seg selv, utvide og fordype intersubjektiv erfaring. Utgangspunktet med kontakten mor barn tydeliggjør denne grunnleggende kommunikasjonen uten ord som skjer mellom alle mennesker hele livet. Det gjør den konkret og lettere å se, forstå og sette ord på. Sånn sett er utviklingsteori et viktig bidrag inn i faget vårt. Bjørg Røed Larsen ambefales varmt å lese for de som ikke var på seminaret eller ikke har vært borti henne andre steder ennå. Borghild Inger Norland og Brit Hegness: Affektbevissthet, Psykodynamisk kroppsterapi og kronisk smerte Begge har videreutdanning i psyko-dynamisk kroppsterapi i 1992. Spesialister i psykiatrisk og psykosomaitsk fysioterapi i 1994, og har master i klinisk helsearbeid 2007. Følgende utdrag fra seminarets infohefte kan være en grei innledning før jeg refererer hva jeg har plukket opp i foredraget og hva det satte i gang av tanker. Å arbeide med affektbevissthet handler om å bryte opp gamle handlingsmønstre og la følelser på avveie bli meningsfulle og til hjelp i samhandling med omgivelsene. Det er helt avgjørende at terapeuten er i stand til å skille mellom affekt aktivering og affektorganisering. (. ) Psykodynamisk kroppsterapi er en klinisk metode for fysioterapeuter til å arbeide med affektorganisering parallelt med å løsne på pust og kroppslige spenningsmønstre. Nyere forskning viser at metoden egner seg godt for pasienter med kroniske smertetilstander uten Spenningsnytt nr. 2, juni 2008 15

ÅRSMØTESEMINARET organisk årsak, samt lettere former for angst og depresjon. Et sentralt mål i psykodynamisk kroppsterapi er at pasienten i stor nok grad kan vedstå seg egne følelsesmessige opplevelser både intra-og interpersonlig. Affektbevissthet er et sentralt begrep, og refererer til det gjensidige forholdet mellom aktivering av grunnleggende affekter og individets evne til bevisst å oppfatte, reflektere over og uttrykke disse affektive opplevelsene. Kort sagt vår evne til å oppleve og uttrykke følelser i mellommenneskelige relasjoner. Hvordan affekter organiseres kartlegges ved affektbevissthetsintervju. Her kartlegges opplevelsesevne og ekspressivitet. Under opplevelsesevne fokuseres på oppmerksomhet og toleranse, og under ekspressivitet både nonverbal og verbal ekspressivitet. Ved hjelp av intervjuet finner en frem til et kjernescript. Et kjernescript forstås som en sentral organisering av prinsipp som fanger individets mest viktige og uløselige problem. Her begynte jeg å falle fra, da det ble for mye skjema folk skulle puttes inn i. Bare det å lære seg begrepene som scene, script osv og så putte folk inn i disse, må jo ta lang tid. Og når jeg begynner å lære begrepene, er jeg redd jeg blir så lykkelig over å få plassert folk og se at ting faller på plass at det tar all min oppmerksomhet. Har jeg da mulighet til å fokusere på hva som skjer mellom oss i møtet? Men nysgjerrighet på det faktum at de refererte til at undersøkelsen deres viste svært gode resultat på smertepasienter, sporet meg til å henge med. Nødvendigheten av å kunne romme og uttrykke egne følelser er jo sentralt i faget. Det var denne kategoriseringen jeg reagerte på. Allerede ved eksemplene på spørsmål begynte jeg å fatte interesse igjen: Når er du trist? Hvordan merker du at du er trist? Når du merker det, hvordan virker den og hva gjør du med følelsen? Hva forteller følelsen deg? Hvordan viser du det? Hvem viser du det til? Hvordan forteller du det? Hvem forteller du det til? Og om en ikke forteller om følelsen, brukes muldvarpspørsmål som : hva vil skje om du forteller det? for å få frem fantasiene om dette. Dette er jo spørsmål som kan berøre mange lag. Men fortsatt høres det for meg ut til å bli på et veldig intellektuelt nivå. Vil det gis rom til affekter som aktiveres her og nå? Vil terapeuten kunne ha fokus på skjema og samtidig være til stede i møtet her og nå? Sannsynligvis klarer en det ellers villle nok ikk så mye positivt ha skjedd. Og en styrke med denne metoden er kanskje nettopp det kognintive, at en lærer om sine mønster, og forstår mer om følelser og smerte. Ikke minst kan det være med å gi smerter og symptomer en mening. Brodal postulerte på et kurs jeg var på nylig, at hjernens prosjekt er å tolke og skape mening, for å sørge for forutsigbarhet og kontroll av egen adferd og omgivelsene. Alternativet er kaos, utrygghet. Kanksje er psykodynamisk kroppsterapi en fin måte å hjelpe mennesker til opplevelse av mening. Forståelse for egne reaksjoner bidrar jo til forutsigbarhet, og trygghet gir ro og overskudd til å mestre smerter og hverdagens utfordringer. Smerter du forstår hva kommer av, er dessuten betydelig lettere å takle enn når de er uforutsigbare og uforståelige. I undersøkelsen de refererte til, kom den største bedringen i fasen etter avsluttet behandling. Var det nettopp på grunn av at pasienten har lært noe som gjør at de endrer adferd, og det tar tid før dette skaper ringvirkninger i omgivelsene så vilkår endres? Og kroppen er også langsom, det tar tid å lege skader og bygge seg opp. Vaner og væremåter endres dessuten ikke over natten. Å bidra til økt forståelse, rett og slett økt kunnskap om seg selv, er en viktig del av faget vårt. Er det her metoden har sin styrke? En annen ting jeg ble nysgjerrig på var en affektbevissthetsprofil de viste frem. Her ble bl.a oppmerksomhet på egne følelser, toleranse av følelsen, emosjonelt uttrykk og begrepsuttrykk målt før og etter behandling. Det som var minst endret var det emosjonelle uttrykket, altså evne til å utrykke følelsen med kroppen. Vært spennende å vite mer om hvordan dette ble scoret, om det er noe med testapparatet som ikke fanger opp det emosjonelle uttrykket eller om det tar lenger tid å skape en endring her. Og er dette noe som går igjen, eller var det kun hos denne personen? Foredraget reiste et hav av spørsmål i meg. De ulike metodene i faget vårt er ulike og innimellom motstridende når en ser på hva som vektlegges i møtet med pasienten og i teoretisk tilnærming. Hva er det som gjør at det ser ut til at alle har god virkning? Hvordan kan vi kartlegge mer hva som faktisk blir likt i det konkrete møtet med pasienten, og hva blir ulikt? Og hvordan forutsi hvem som vil ha nytte av hva? Da tenker jeg ikke diagnoser, men mer hva det er som er det enkelte menneskes problem. Vi bruker ulike teroier alt avhengig av hvilke metoder vi velger å støtte oss til, men hvor forskjellig er vi i det konkrete møtet av hva vi gir rom, hva vi etterspør, hva vi gir verdi som viktig? Borghild Mary-Anne Sundal: Basal Kropps-kjennskap å være i samspill Jeg må innrømme at jeg til å begynne med var en vrang tilhører til Mary-Anne Sundals miniseminar. Jeg satte opp en blid maske, men skepsisen min sev antakelig ut. Før det hele startet oppdaget jeg nemlig mitt hatobjekt nummer 1 under konferansen: Power-point en. Det er ikke det at jeg har noe imot å lese. Det gjør jeg gjerne på kontoret eller i sofakroken med kaffekoppen. Da kan jeg stoppe opp og tenke når jeg vil, le litt, tørke en tåre eller forarges. Men jeg reiser ikke til Tromsø for å lese av en vegg. Eller å bli lest for. I tillegg lot jeg meg provosere av spissformuleringer av typen finn fem feil hos pasienten som: Pasientens grunnproblem er mangel på kontakt med seg selv, andre mennesker og virkeligheten eller Felles for pasienter er at de har lite utviklet selvbevissthet. Men jeg må bare be om unnskyldning for min forutinntatthet, for forelesning var som bryllupet i Kanaan: den beste vinen ble spart til sist. Vi ble minnet om grunnideene i basal kroppskjennskap. Betydningen av nærvær ble poengtert både i teoridelen og i kasuistikken. I dag har jo andre yrkesgrupper som psykologene fått med seg betydningen av tilstedeværelse og kommet etter med begrepet mindfullness. Jeg fikk innsikt i hvordan det å la pasienten skrive logg i forbindelse med behandling kan være et nyttig virkemiddel. Vi fikk høre om en fire år lang behandlingsprosess som beveget seg fra store utslag og liten sentrering, redusert postural stabilitet, stakkatopregede bevegelser og lite enhetlig koordinasjon til mer flyt, sentrering, stabilitet og mindre smerter og mer energi. Det beste var likevel siste del der vi fikk kjenne og bevege oss selv. Det hele var veldig enkelt. (Og en ting ble svært klart for meg i Tromsø: Jeg liker det enkle. Det er så tydelig.) Vi satt, vi stod og vi gikk. Og jeg har jo gjort det før. Men Mary-Anne gjorde det hele på en elegant måte. Det er noe med tempo, 16 Spenningsnytt nr. 2, juni 2008

ÅRSMØTESEMINARET stemmen, pausene. Hvor lang tid trenger jeg som deltaker på å fordøye, kjenne, prøve ut før noe nytt kommer? Hører jeg en stemme som klinger bra sammen med min egen indre stemme eller forstyrrer den? Mary-Anne var selv veldig til stede så jeg landet i meg selv og fikk lov å bare være. Jeg skjønner jo at vi trenger forskningen og oppgavene, men jeg kommer aldri til å gjøre noe sammen med pasienter uten å ha opplevd det. Og det fikk jeg virkelig i denne sesjonen. (Og power-point-ordene fikk ny mening etter dette) Ellinor Karen-Margrethe Sæbø: Den helende dialog i arbeide med traumatiserte Karen Margrethe Sæbø er utdannet fysioterapeut i 1978. Driver KaMA klinikken i Bærum og arbeider i selvstendig fysioterapipraksis. Arbeider med individuell- og parterapi og veileder, holder foredrag, kurs og selvutviklingsgrupper. Hun er godkjent spesialist i psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi, sertifisert kroppsanalytiker, psykoterapeut og godkjent veileder fra Bodynamic institutt, sertifisert Somatic Experience Practitioner og EMDR (Eye Movement Desensitization Reprosessing). Vi har dessverre ingen referat fra denne sesjonen, men refererer her hva som ble skrevet i presentasjonsheftet for seminaret: Vi opplever alle traumer. Traumer hører med til livet, men det behøver ikke være en livslang dom! Traumer er muligens, også i fysioterapirommet, den mest unngåtte, ignorerte, bagatelliserte, misforståtte og ubehandlede årsaken til menneskelig lidelse. Å arbeide med traumatiserte er å ta klienten sin egen helbredende kraft og ressurser på alvor. Kroppen reagerer med en instinktiv og primitiv beredskap overfor en trussel. Dersom denne beredskap ikke blir dempet, opprettholdes dette psykobiologiske drama. Vi kan oppdage og hele dette drama ved å henvende oss til sporene i kroppen. Jeg har erfart at en helende dialog først og fremst fordrer gode rammebetingelser og et trygt rom. Dernest er det virkningsfullt at terapeuten er nærværende og bruker seg selv i behandlingsrommet. Dette handler om terapeutens indre bevisste selvregulering - både faglig, følelsesmessig og empatisk. Erfaringen er at denne bevissthet kan speiles og gradvis integreres hos klienten. En slik forankring fører gradvis til etablering av større indre trygghet og er reel indre kontroll med trusseltilstanden. Traumets røtter ligger først og fremst lagret i den sansende og affektive bevissthet - derfor blir oppmerksomhetstrening og resonans, i forhold til kroppssansning og affektbevissthet, sentral for en helende dialog. Jeg har de siste årene fulgt kursrekka Sporene i kroppen etter sjokk og traumer, og ut fra erfaringer derfra regner jeg med deltagerne gikk fornøyde ut fra denne parallellsesjonen. Karen Margrethe Sæbø s måte å anvende faget på har i alle fall gitt meg mange konkrete virkemidler i møtet med traumatiserte mennesker. Disse utfyller redskapene fra videreutdaningen på en konstruktiv måte. Spesielt har jeg fått gode modeller for å forklare pasientene hva som skjer i deres kropp. Posttraumatiske symptomer kan jo være ganske så skremmende og forvirrende, og det å få større forståelse for hva som skjer i kroppen demper i seg selv uro og engstelse. Det aller viktigste kursene har gitt meg, er en økt respekt for menneskers forsvarsverk. Og derigjennom har det å arbeide med ressurer blitt konkret og håndterbart, ikke bare en fin ide. Samtidig er dette stoff som trenger tid på å modnes for at det skal komme til sin rett, men sånn er det stort sett med alt i fagfeltet vårt. Det fine er at de ulike vinklingene utfyller hverandre, og gir redskap og perspektiv som gjensidig øker dybden og forståelsen når stoffet får tid til å fordøyes. Og Karen- Margrethe Sæbø gir deg frihet til å fordøye stoffet og gjøre det til ditt eget, ikke bli en blåkopi av henne. Borghild Randi Sviland: Hvis ikke kropp og psyke hva da? Foredragsholderen: Randi Sviland har for tida fagutviklingsstipend fra Fond til etter- og videreutdanning av fysioterapeuter. På bakgrunn av tekster av Trygve Braatøy, analysert og fortolket i lys av den danske filosofen Knud Løgstrups sansefilosofi, presenterte hun noen teoretiske forutsetninger for en slik forståelse av psykomotorisk fysioterapi der forenende motsetninger er en sentral måte å tenke på i forhold til holdning og bevegelse. Slike forenende motsetninger kan være attityde og affekt; norm og spontanitet; bevegelse og bevissthet; sansning og forståelse. Sviland hadde veldig mye på hjertet og svært mange ord. Under foredraget var jeg i konstant konflikt med meg selv: skal jeg gi dette gullkornet tid til å synke inn og gå glipp av det neste, eller skal jeg prøve å få med meg alt uten egentlig å skjønne noen ting? Hennes eget sammendrag kan derfor være oppklarende for mine refleksjoner i etterkant. Foredragsholders sammendrag: Pasienter som kommer til psykomotorisk fysioterapi er preget av å være i konflikt med seg selv på muskulært vis. Slike konflikter er ofte uttrykk for sammensatte livserfaringer med ulike former for overbelastning. Holdning og bevegelser har mistet sitt dynamiske preg og er blitt motsetninger som hindrer og hemmer livsutfoldelse og forårsaker smerter og lidelse. Holdning utvikles i samspill med andre mennesker, og den preger vår kroppsholdning, følelsesmessige innstilling og vårt forhold til normer. Hvis holdning er utviklet i et samspill preget av okkuperende normer, med lite rom for egne reaksjoner, vil pust og bevegelighet hemmes og sansingen stemmes til en selvforståelse som lett kan komme i konflikt med egne reaksjoner. I en psykomotorisk holdningsomstillende behandling kan samarbeidet mellom behandler og pasient legge grunnlaget for at pasienten kan oppdage egne reaksjoner og få rom til å reflektere og nyansere mellom egne umiddelbare opplevelser og andres pregning av egen holdning. Omstemming til en romsligere holdning kan støtte opp om egne følelser og spontantintet og fremme utfoldelse og tilbakeholdelse i et dynamisk forhold mellom bevegelse og holdning. For å følge og bistå pasienten i en slik omstillingsprosess kreves varhet for det personlige uttrykket i kropp og språk. Det fordrer evne til å følge pasientens pust og bevegelse og innsikt i språk som uttrykk for personlige inntrykk. I en slik prosess kan psykomotorisk fysioterapi fremstå som en kroppslig - eksistensiell holdningsomstilling. Elementer jeg fikk med meg til ettertanke: Dette foredraget var fylt til randen med uttrykk som jeg ikke bruker til daglig, men innholdet i det som ble sagt handler om nettopp det jeg er i kontakt med hver dag. Det å se nærmere på andres begreper og å sammenlikne dem slik Sviland gjør med Braatøy og Løgstrup åpner for å se nye nyanser, forstå ting fra nye synsvinkler, utvide forståelsen og å bli mer bevisst det vi fornemmer, men ikke alltid klarer å uttrykke med ord. Braatøys uttrykk var for meg mest kjent. Spenningsnytt nr. 2, juni 2008 17

ÅRSMØTESEMINARET Noen av hans uttrykk er nervøse sinn, affekttemperering og baklåsfenomener. Løgstrups bruker noe mindre kjente uttrykk som sansenes stemthet, suverene livs-ytringer og kretsende tankefølelser. Sviland kalte suverene livsytringer etiske i seg selv: De er det bærende i livet. De er kilde til våre handlinger. Tillit og barmhjertighet er eksempler på suverene livsytringer. Kretsende tankefølelser har vi når vi kretser om oss selv og våre følelser slik at det blir altoppslukende og suger oppmerksomhet. Måten vi forholder oss til normene former vår holdning. Konflikt mellom holdning og bevegelser er eksistensielle konflikter. Det virker inn på min måte å være eller komme til meg selv min eksistens. Behandling kan ses som en omstemming av pasientens holdning til seg selv. Pasienten får gjennom behandling hjelp til å finne sin holdning i bevegelse gjennom sansning og forståelse i større åpenhet til seg selv og verden. Sviland ga oss en kasuistikk. Motstandsøvelser ble brukt i behandlingen. Pasienten sa de var mer effektive enn dobbel dose valium. Hun kjente en lengsel etter å gjøre motstand. Gjennom øvelsene fikk hun kontakt med at hun er og finnes. Øvelsene ga henne følelsen av å være til. Å spille et instrument var en måte for pasienten å kunne uttrykke følelser. Huden var viktig for å romme og kjenne sorg, og huden ble tydeligere da hun slapp pusten til. Pasienten opplevde at å være tynn er å være trygg. Hun trengte erfaring med at noen er glad i henne som hun er. Gjennom behandling fikk hun en ny sannhet om kroppen som handlet om trygghet i kroppen. Å slippe seg til i kroppen - å ta imot kroppen - gir trygghet. Det var vanskelig for pasienten, men også svært viktig å godta at kroppens eksistens er skyldfri. Gjennom behandling fikk hun en ny forståelse og opplevelse av: Jeg er. Jeg kan. Jeg er her og nå og det er noe annet enn å være der og da. Jeg kan sette grenser, styre og bestemme. Angsten er til å tåle. Sviland avsluttet med at denne studien har gjort henne tryggere på egen rolle og på grenseoppgang mellom psykoterapi og fysioterapi. Som terapeut har hun blitt mer bevisst på å ikke bli en ny okkuperende norm. Dette unngår hun ved sanselig tilstedeværelse og ved å være aktivt deltagende i å følge pasienten i hennes prosess. Hun minnet om noe jeg tror er svært viktig: Å følge oppskrift ville være høyrisikoadferd. Jeg ble også minnet om det etiske og eksistensielle vi berører i behandling. Jeg satt igjen med en dyp takknemlighet over å få drive med noe som kan åpne for nye måter å oppleve seg selv og verden på, for å berike liv og å fremelske liv, kraft og kjærlighet. Ellinor Kari Steinsvik: Metode og livserfaringen klinisk balansegang Etter et par dager med kunnskapsrike forelesere tok jeg meg i å undres over følgende: Hva er poenget med en forelesning? Å vise frem eller berøre, å imponere eller å skape refleksjon, å vinne konkurransen om ha flest mulig ord på power-pointen eller å finne de ordene som synker inn? Kall meg gjerne slem! (Vi snille terapeuter opplever jo det alt for sjelden uansett.) Men jeg lurer: Når er det jeg blir slem? Kan det være når jeg føler meg overkjørt, når noen springer fra meg, når jeg ikke får være med? Men så kom Kari Steinsvik og lot meg få være med! Hun fortalte med selvironi og glimt i øyet om erfaringer fra praksis jeg selv kunne kjenne meg igjen i. For jeg har jo også opplevd frustrasjon når mine teorier, intensjoner og målsettinger er på full kollisjonskurs med pasientens ideer om hva som skal skje i behandling. Det er jo så irriterende med lite samarbeidsvillige pasienter! Og den holdningen hos meg selv fikk lov å komme fram i lyset da Steinsvik snakket med oss, og jeg kunne le av meg selv. Temaet for forelesningen har sitt utspring i Steinsviks hovedfagsoppgave Fysioterapi praktisk metode og profesjonell balansekunst (HBO 2003). Hun skriver selv: Jeg går ut fra et perspektiv på metoder som teoretiske kart for å oppfylle tenkte mål for pasienter i praksis. I vårt tilfelle er slike mål knyttet til kroppens funksjon, liv og helse. Erfaringen fra arbeidet med denne oppgaven er at fagkunnskap i form av metoder i en viss forstand innebærer å skjære alle pasienter over en kam. Å utøve en metode innebærer å være orientert mot å oversette pasientens særegne problemer til de begrepene som inngår i teorien, eller å få terrenget (kroppen) til å passe til kartet (aktuell faglig teori). Det innebærer å tillempe generell fagkunnskap til enkelttilfellene. Å utøve metoder for stramt innebærer en risiko for å overse det unike med hver enkelt pasient. Jeg har formulert dette som en balansekunst mellom å forene den allmenne kunnskapen om kroppen med en åpenhet for pasientens unike livserfaringer. Jeg vil reflektere over denne kliniske balansegangen ved å fortelle om konkrete møter med pasienter som utfordrer min hverdagsforståelse av sammenhengen mellom kropp, liv og helse, og som åpner for en kritisk refleksjon over faglige begreper og sammenhenger som vi tar for gitt i vår fagtradisjon. Jeg jubler for Kari Steinsvik som traff meg, fikk meg til å reflektere og å le ikke bare av henne, men også av meg selv! Kari Steinsvik: Fysioterapiutdanning fra Bergen 1984. Har deretter i hovedsak jobbet på institutt, med psykomotorisk fysioterapi fra 1988. Egen praksis i Bodø fra 1994. Hovedfag i praktisk kunnskap ved Profesjonshøgskolen i Bodø, HBO, 2003. For tiden stipendiat ved Senter for praktisk kunnskap ved HBO og arbeider med en PhD-avhandling om erfaringsbegrepet i yrkespraksis. Ellinor 18 Spenningsnytt nr. 2, juni 2008

STAFETT Inspirert av årsmøtet i faggruppen og diskusjoner på kollegabasert samling, ønsker jeg å starte en stafett med formål å få oss til å skrive i Spenningsnytt om vår arbeidssituasjon, hvor vi selv står i forhold til fagutvikling og det å dele våre kunnskaper og erfaringer med andre. Informasjon fra NFF sentralt om A9-taksten og utviklingen av et masterstudium innen fagfeltet, viser så alt for tydelig at vi MÅ synliggjøre oss mer og jobbe mot et høyere faglig nivå: Kravene til A9-taksten skal økes, og utviklingen av et masterstudium innen fagfeltet står i stampe. Vi har så lenge jeg kan huske snakket om synliggjøring. Men det blir mest prat. Vi blir glemt når det avholdes seminarer og kongresser med temaer som angår vår kompetanse. Selv har jeg i mange år leid lokaler sammen med gestaltterapeuter, akupunktører, homeopater m.m. Men selv om jeg har hatt mange flotte kolleger, har jeg vært alene eller nesten alene faglig. Og det har vært stille på jobben. Ofte har jeg vært alene der. Terapeuter innen alternativbransjen jobber ofte på ettermiddagen fordi de ikke får pasienter tidlig på dagen. Og de jobber ofte deltid. Nå jobber jeg ved Smerte-Medisinsk Institutt. Her tilbys et multidisiplinært behandlingstilbud for smertepasienter. For meg har det vært positivt sjokkerende plutselig å befinne meg i et aktivt faglig miljø. Fra tidlig morgen til sent ettermiddag er det aktivitet. Og i lunsjen går diskusjonen daglig. Det er mye viktig kunnskap å hente her. I Oslo og kanskje også i andre kommuner vil de nå prioritere driftstilskudd til fysioterapeuter som jobber i et faglig miljø av en viss størrelse. Tradisjonelt har det i vår faggruppe vært mange som jobber alene. Nå som mange av oss ser slutten av vår faglige karriere nærme seg, så vil dette kanskje endres? Uansett, jeg oppfordrer de yngre og nyutdannede til å etablere seg sammen med andre. Gjennom mange år har jeg deltatt på utallige kurs, jeg er spesialist og jeg har også tatt videreutdanning i gestaltterapi. Men likevel føles det ikke tilfredsstillende. Jeg er utdannet på Statens Fysioterapiskole som var 2-årig, jeg tok videreutdanning innen psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi før den ble organisert som en helhetlig videreutdanning på høyskolene. Og jeg har aldri jobbet i psykiatrien. På grunn av disse forholdene savner jeg faglig tyngde. Riktignok har jeg lang erfaring fra praksis, og dette betyr mye. Tross alt opplever jeg å ha mange verktøy for å kunne hjelpe mine pasienter. Men det teoretiske grunnlaget er jeg ikke fornøyd med. Jeg jobber nå med et foredrag for mine nye kolleger om hvordan jeg jobber. Kanskje ikke så mye av skryte av, men det er en begynnelse. Og selv om jeg sjelden får respons på mine rapporter og epikriser, så skriver jeg alltid rapport til dem som henviser pasienter til meg. Jeg tror at det er viktig å oppøve evnen til å være kort og presis, ellers blir den ikke lest. Men uansett ser jeg på rapportskrivingen som en selvdisilplin for å øve og øve på å sette ord på hva jeg faktisk gjør. Det tror jeg er en særlig utfordring innen vårt fagfelt. Mye av det vi gjør er vanskelig å beskrive. Men øvelse gjør mester. Ved behov kontakter jeg leger for dialog om behandling og i forhold til rehabiliteringsprosess eller lignende. Når det er møte på NAV blir jeg gjerne med. Ellers vurderer jeg hva jeg kan og vil gjøre for å forbedre min faglige kompetanse. Herved sender jeg stafettpinnen videre til Ingrid Brattestad i Trysil, Anne Cecilie Mathiesen og Jannicke Devold! Hilsen Anette Hartman Spes. Psykiatrisk og Psykiatrisk Fysioterapi Gestaltterapeut For å få fart på stafetten, utforderer Anette denne gang 3 stykker. Hver av disse skribentene utfordrer en hver. På den måten får vi i hvert nummer av Spenningsnytt 3 innlegg. Så herved er stafetten sparket i gang! Illustrasjon: www.istock.com Spenningsnytt nr. 2, juni 2008 19

Mestringsprosjektet Ja, vi kan! i Bærum kommune Av Anne-Lise Vangen Basic Body Awareness Therapist mail: alvangen@combitel.no Jeg tok eksamen i Psykomotorisk Fysioterapi i 1987, og arbeidet inntil 2003 kun med pasienter individuelt. Det var det internasjonale studiet Basic Body Awareness Methodology (B-BAM), som jeg gjennomførte ved høgskolen i Bergen i 2003 2005, som inspirerte meg til å begynne med grupper. Dette studiet, som gir 60 studiepoeng, retter seg både mot individuelt arbeid og arbeid med grupper. For et og et halvt år siden ble jeg spurt om jeg ville lede en bevegelsesgruppe for flyktninger ved Norskopplæringen i Bærum kommune. Dette skulle være et ledd i mestringsprosjektet Ja, vi kan!. I studiet B-BAM. hadde jeg da fått et verktøy, og hadde begynt med grupper knyttet til min private praksis på Kolsås. Jeg hadde fått leie et lokale i en ballettskole. Bærum kommune har gått nye veier for å fremme ressursene og styrke helsen hos flyktninger. Introduksjonsprogrammet, som Bærum kommune var tidlig ute med å utvikle, sørger for norskopplæring, undervisning i samfunnsfag, kvalifiserende kurs og arbeidspraksis for nyankomne flyktninger de to første årene de er i Bærum. Det har vært etterlyst tiltak for å bedre helsen til flyktningene, slik at de kan stå sterkere i utfordringene de møter den første tiden i Norge, og dermed få enda mer ut av introduksjonsprogrammet. Derfor startet Bærum kommune mestringsprosjektet Ja, vi kan!. Prosjektkoordinator er sykepleier og høyskolelektor Madhu Sharma. Målgruppen er deltagerne på introduksjonsprogrammet. Prosjektet er finansiert gjennom Opptrappingsplanen for psykisk helse, og er forankret ved Flyktningekontoret. Flyktningene skal få innsikt i og kunnskap om egne reaksjoner. Gjennom tiltak i grupper skal de bli mer bevisst sine egne ressurser, og i fellesskap bli mer trygge på seg selv. Gruppene ledes i samarbeid med fysioterapeut og familieterapeuter. Prosjektet har også som mål å spre kunnskap om flyktningenes helse og mestringsstrategier blant kommunalt ansatte og bidra til bedre samhandling mellom ulike tilbud som er viktige for psykisk helse hos flyktninger. En av metodene som også prøves ut er å satse litt ekstra på flyktninger som peker seg ut som naturlige hjelpere. Det vil si at disse gradvis får ansvar for aktivitet i gruppene og oppfordres til å bidra med sine ressurser i forhold til andre flyktninger, også på andre arenaer. Det arbeides også for at flyktningene skal oppleve tilhørighet til lokalmiljøet og få etablert viktige nettverk. Jeg har nå ledet bevegelsesbevisstgjøringsgruppen 6 8 ganger i tre semestre. Gruppen har bestått av 8 12 kvinner fra 20-årene opp til 40- årene. I den siste gruppa var Irak, Afganistan, Burma, Kosovo, Tjetjenia, Sierra Leone, Eritrea og Etiopia representert. En deltaker har ønsket å være med i alle disse 3 semestre, og fått anledning til det. Det å få møte mennesker fra ulike kulturer har vært spennende og berikende. Jeg har prøvd å demonstrere, vise mye med kroppen for ikke å være så avhengig av språk. Deltakerne har vært motivert og interessert. De har hjulpet hverandre med å forstå ord og uttrykk. Det som til tider kan ha vært frustrerende, er organisatoriske faktorer. De to første gruppene var så pass små og stabile at jeg opplevde å lære navnene og se deltakerne. Den siste gruppa tok det tid å etablere. Det møtte opp til 12 deltakere, og av og til to tolker. Jeg forsto at her måtte jeg legge lista lavt og at jeg måtte kunne ta mye på sparket. Når tolker bestilles, vet vi ikke hvem som kommer. Det at kjente tolker har møtt opp har vært fruktbart. De har vært flinke til å hjelpe sine klienter til å meddele seg. Jeg har lagt vekt på samlende øvelser, sittende på matte, på stol og i stående. Det har vært øvelser individuelt og relasjonsøvelser. Jeg har prøvd å få dem til å fri seg fra det å skulle prestere, og invitert dem til å være med ut i fra der de er. Øvelsene har i hovedsak vært hentet fra Basal Kroppskjennskap med fokus på balanse, frihet i pust og det å være til stede her og nå. Andre metoder har også vært fletttet inn, som f.eks aktiv pumpemassasje på seg selv. Tavla har vært mye brukt for å skrive ned ord og uttrykk. Gruppe ledet av fysioterapeut Anne-Lise Vangen Foto: Madhu Sharma I dette arbeidet prøver jeg å ha oppmerksomhet på den enkelte, og i denne dialogen vil det innimellom 20 Spenningsnytt nr. 2, juni 2008