Hvordan fange opp og følge opp risikoutsatte barn i Skedsmo kommune?

Hvordan fange opp og følge opp risikoutsatte barn i Skedsmo kommune? Handlingsveileder for ansatte som er i kontakt med barn (0-6 år) i familier preget av rus, vold og/eller psykisk helseproblematikk

Forord Barn som lever i familier preget av vold, rus og psykisk helseproblematikk, har vært en forsømt gruppe i Norge. Modellkommuneforsøket er en felles satsning mellom Helse- og omsorgsdepartementet og Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet for å øke fokuset på disse barna. Målet er å lage gode modeller for hvordan hjelpe små barn (0-6 år) som lever i risikofamilier. Modellene skal inneholde planer for godt tverrfaglig samarbeid på tvers av fagområder og forvaltningsnivå, og konkrete tiltak for hvordan hjelpe familiene, både hva gjelder tidlig intervensjon og langsiktig oppfølging. Skedsmo kommune er en av 28 kommuner som ble plukket ut som forsøkskommuner i Modellkommuneforsøket (2007-2014). I denne handlingsveilederen beskrives hvordan Skedsmo kommune jobber for å fange opp og følge opp barn i målgruppa. Skedsmo kommune har over tid hatt fokus på hvordan vi kan tilrettelegge for gode oppvekstvilkår for barn og unge. Vi ønsker å utvikle tjenester som ivaretar barn og unge og deres familiers behov for hjelp. I 1999 godkjente kommunestyret den tverrsektorielle samarbeidsmodellen SAMBUS Samarbeid rundt barn og unges oppvekst i Skedsmo. Modellen i modellkommuneforsøket er lagt inn i SAMBUS. Modellkommuneforsøket er organisert som et prosjekt, og arbeidsgruppa består av: Idun Marie Ljønes Bjørg Andal Gry Hellum Linda Årnes Guldbrandsen Ingrid Haug Kristine Moen Hanne M. Olsen Bente Nederberg Heidi Svendsen Tessand Prosjektleder Avdelingsleder tilrettelagte tjenester for barn Avdelingsleder Barne- og ungdomsbasen Avdelingssjef for avdeling psykisk helse og rus Avdelingsleder for helsestasjon- og skolehelsetjenesten Styrer i Volla barnehage Avdelingssjef for pedagogisk-psykologisk avdeling Barnevernleder Psykolog avdeling barn og familier Tverrsektoriell styringsgruppe har fungert som styringsgruppe. Den består av kommunaldirektør og assisterende direktør for utdanning, kommunaldirektør for helse og sosial, avdelingssjef for avdeling barn og familier, kommunaldirektør og avdelingssjef for kultur har fungert som styringsgruppe i Modellkommuneforsøket. Lillestrøm, mars 2014 Idun Marie Ljønes Prosjektleder Modellkommuneforsøket Heidi Svendsen Tessand Psykolog, avd. barn og familier 3

Innledning Tidlige tiltak trengs For å fange opp barn som lever i risikofamilier er det nødvendig med kunnskap om barns utvikling, og om hvordan barn og foreldre opplever sin livssituasjon. De viktigste utviklingsmessige milepælene skjer i løpet av barns første fem leveår, og jo tidligere man kommer til med hjelpetiltak i risikofamilier, jo mer sannsynlig er det at barnets skjevutvikling reduseres. Forskningen viser at tidlige intervensjonstiltak satt inn i førskolealder, reduserer sannsynligheten for utvikling av alvorlige psykiske lidelser. Ut fra denne kunnskapen har Skedsmo kommune spesielt fokus på de minste barna. Målet med tiltakene er å øke sjansen for at barn kan vokse opp i hjem preget av trygghet og forutsigbarhet, og at foreldre får oppleve glede og mestring i foreldrerollen. Med tidlig intervensjon mener vi arbeidet med å identifisere og håndtere et problem på et så tidlig tidspunkt at problemet forsvinner eller blir redusert med begrenset innsats. Tidlig intervensjon er avhengig av en klar forståelse av eget ansvar, tilstrekkelig kunnskap til å kunne identifisere problemer, ferdigheter i å ta opp en bekymring med den det gjelder, og kjennskap til relevante samarbeidspartnere og kompetansemiljøer. Fra «Bekymring til handling» (IS 1742, Helsedirektoratet.) Forekomst Mange barn lever i en hverdag preget av rus, vold og psykisk helseproblematikk. Det er vanskelig å tallfeste hvor mange barn dette gjelder, men ifølge Folkehelseinstituttet har 260 000 barn i Norge foreldre som har så store psykiske problemer at det innvirker på barnas hverdag. Omlag 90 000 barn vokser opp med foreldre som misbruker alkohol. 20 prosent av elevene i videregående skole opplyser om at de har blitt utsatt for vold fra en voksen i løpet av oppveksten. I tillegg antas det å være store mørketall. Felles ansvar Modellen «fange opp, følge opp» er utarbeidet i Modellkommuneforsøket, og ment som et arbeidsredskap for ansatte som kommer i kontakt med barn i risiko. Barna er alles ansvar enten du jobber i barnehage, på helsestasjonen, i voksentjenester eller andre steder i Skedsmo kommune. Med fange opp mener vi å avdekke, kartlegge og identifisere familiens problem. Med følge opp mener vi å sette i gang riktige tiltak til riktig tid. I familier med rus, vold og psykisk helseproblematikk vil det ofte være behov for langvarig oppfølging. Modellen tar sikte på å beskrive hvilke aktører som har ansvaret for å fange opp, hvilke tverrsektorielle arenaer vi har i en videre saksgang, samt hvem som har ansvaret for å følge opp med tiltak. Arbeidet er regulert innenfor en ramme av lovverk, SAMBUS (kommunens tverrsektorielle samarbeidssystem om barn og unge), kommuneplaner og kunnskap. Modellen alene sier imidlertid ingenting om hvordan dette skal gjøres. Det skal denne handlingsveileden gi svar på. Rusmisbruk, voldsbruk og psykisk helseproblematikk er for mange forbundet med tabuer, og i verste fall fører dette til at mange vegrer seg for å be om hjelp. Skal en familie få riktige tiltak, må hver enkelt ta ansvar og gjøre en innsats på sitt felt i påvente av at familien får ytterligere hjelp. Vårt moralske og faglige ansvar strekker seg på tvers av tjenestesteder. Det er ikke nok å anta at andre instanser følger opp, man må også sikre at dette faktiske skjer. 4

LOVVERK SAMBUS KOMMUNEPLANER FANGE OPP, FØLGE OPP MODELL - FOR ANSATTE I KONTAKT MED GRAVIDE OG BARN (0-6 ÅR) I FAMILIER MED RUS, VOLD OG PSYKISK HELSEPROBLEMATIKK FANGE OPP - FORELDRE Jordmor Fastlege Avdeling for psykisk helse og rus NAV/andre offentlige tjenester Legevakt Politi Spesialisthelsetjenester BEHOV FOR TVERR FAGLIG DRØFTING? Risikogravide team Tvers team SO-teamet Utvidet koordineringsmøte FANGE OPP BARN/FAMILIE Helsestasjonen Barnehagen Legevakt Fastlege Tannlege Føde/barsel FØLGE OPP: Avdeling for psykisk helse og rus Fastlege NAV Andre offentlige tjenester Barne- og ungdomsbasen - Småbarnteamet - Spedbarnsgruppe Spesialisthelsetjenester Helsestasjonen - Forsterket helsestasjon - PS-teamet - Spedbarnsgruppe Barneverntjenesten Spedbarnsgruppe Pedagogisk psykologisk tjeneste Barnehager KOMPETANSE/FORSKNING/KUNNSKAPSGRUNNLAG VEILEDERE/PLANVERK/RETNINGSLINGER RUTINER/PROSEDYRER VERKTØY/METODER Hvordan bruker du handlingsveilederen? Innholdsfortegnelsen på neste side er utformet som et flytskjema som beskriver hvordan du går frem når du er bekymret for et barn. I kapittel 1 (fange opp) finner du gode grunner til hvorfor det er viktig å fange opp barn i risiko, og hvordan du går frem når du er bekymret for et barn. I kapittel 2 (følge opp) får du informasjon om hva du bør gjøre når du er bekymret, hvem du kan drøfte bekymringen din med, samt hvilke tjenester som tilbyr hjelp i og utenfor kommunen. I kapittel 3 (ressursbank) har vi samlet informasjon om verktøy du kan benytte deg av, som filmer og undervisningsmateriell til bruk i arbeidet med målgruppen. Til slutt har vi samlet aktuelle skjema du kan få bruk for underveis. Vi ønsker deg lykke til! 5

Innholdsfortegnelse Fange opp: Hvorfor er det viktig å fange opp et barn i risiko? s. 8 Hvordan kartlegger jeg? s. 9 og 12 Signaler s. 10 risiko- og beskyttende faktorer s. 11 Tverrsektorell drøfting? s. 13 SO-team Risikogravideteam Tvers Team BUP Koo-møte Samtale med barnet og foreldre s. 14-16 Samtaler med barn og Den nødvendige samtalen NB: UNTATT BEKYMRING OM VOLD OG SEKSUELLE OVERGREP Følge opp: Hva gjør jeg når jeg har fanget opp et barn som strever? s. 17 Hva er mitt ansvar? s. 18 Samtidighetsansvaret s. 18 Individuell plan s. 19 Hvilke tjenester finnes, og hvordan kommer jeg i kontakt med dem? s. 20-23 Ressursbank s. 24-29 Aktuelle skjemaer: s. 30-35 Fortsatt bekymret? Start på nytt SAMTIDIGHETSANSVARET 6

Handlingsveileder 1 FANGE OPP - hvorfor er det viktig å fange opp barn i risiko og hvordan går jeg frem? 7

Her får du svar på: 1. Hvorfor er det viktig å fange opp barn i risiko? 2. Hvordan kartlegger jeg? 3. Hvilke signaler bør jeg se etter? 4. Hva er risikofaktorer og beskyttende faktorer? 5. Hvem kan jeg drøfte bekymringen min med? 6. Hvordan tar jeg opp bekymringen min med barn og foreldre? 7. Hva bør evalueringen gi svar på? Å vokse opp i familier preget av rus, vold og psykisk helseproblematikk utgjør en risiko for at barn mister viktige sider av utviklingsstøtten de trenger av sine foreldre. Dette kan igjen føre til at barnets tilknytning til foreldrene står i fare. I det følgende kan du lese om hvordan foreldrenes problemer påvirker barnas utvikling. 1. Hvorfor er det viktig å fange opp barn i risiko? Trygg tilknytning regnes som en av de viktigste beskyttelsesfaktorene for utvikling av god psykisk helse. Ca. 35 prosent av barna antas å ha en utrygg tilknytning, noe som igjen øker risiko for skjevutvikling. Tilknytning utvikler seg i løpet av det første året i barnets liv, etableres når barnet er mellom 8 og 12 måneder gammel, og handler i hovedsak om kvaliteten på omsorgspersonenes samspill med barnet. Hvis foreldrene har store psykiske plager, utøver vold eller ruser seg, står tilknytningen i fare. Barn som ikke forventer omsorg fra sine foreldre, har gjerne vanskeligheter med å stole på andre. Den grunnleggende mistilliten løses sjelden ved å prøve å endre atferden til barnet. Barn med utrygg tilknytning får som regel ikke tryggere tilknytning om de har varme voksne i barnehage og skole, eller støttekontakt, besøkshjem og lignende. Derfor må vi styrke tiltak i familiene, slik at relasjonene heles der skjevutviklingen skjedde. Barn som vokser opp med foreldre som strever med psykisk helseproblematikk i en slik grad at det går utover daglig fungering, har dobbelt så 8 stor risiko som andre barn når det gjelder å utvikle lignede problemer som foreldrene Psykiske problemer kjennetegnes av at de påvirker våre tanker, følelser, atferd og sosial fungering. Dette kan påvirke foreldrefungeringen negativt, for eksempel ved at forelderen har lite energi til å ivareta barnets behov. En del foreldre strever med egen fortid i form av erfaringer med kompliserte tap, opplevelse av omsorgssvikt eller alvorlige traumer. Erfaringene man bærer med seg preger foreldrerollen, og man handler ofte på samme måte som man er vokst opp med. Dersom man ikke har et bevisst forhold til egne erfaringer i oppveksten, kan dette naturlig nok føre til man selv utøver samme omsorg som sine foreldre, selv om omsorgen ikke har vært hensiktsmessig. Samtidig er det viktig å huske at ikke alle psykiske plager gir nedsatt omsorgsevne, og foreldrenes plager må alltid sees i lys av aktuelle risikofaktorer og beskyttende faktorer (se side 11). Barn som vokser opp med voksne som misbruker alkohol eller andre rusmidler, blir ofte opptatt av å passe på de voksne og overkompenserer for foreldrenes utilstrekkelighet. En voksen som bruker rusmidler er ikke tilstrekkelig inntonet på barnets behov, og tilknytningen kan bli forstyrret. Hvis rusen får høyeste prioritet i en familie, bryter det med grunnleggende ideer om hva foreldre skal være for barna sine. Foreldrenes behov styrer fremfor barnas behov. Barnas forhold til foreldrenes kan preges av skuffelser, og barnets omsorgsbase kan oppleves uforutsigbar og utrygg. Det er viktig å merke seg at det skjulte rusmisbruket, for eksempel bruk av alkohol som selvmedisinering ved angst- eller depresjonslidelser, ofte er vanskeligere å oppdage enn det mer synlige misbruket ved tyngre stoffer. Å vokse opp med vold i familien innebærer krenkelser fra en person som egentlig skulle vist kjærlighet og omsorg, og rokker ved grunnleggende trygghet i hjemmet. Vold i nære relasjoner kjennetegnes ved at volden foregår i det skjulte, at den gjentar seg, og at den foregår mellom personer som er gjensidig avhengige av hverandre. Den voldsutsatte bebreider ofte seg selv, og opplever skam og skyldfølelse. Mange vegrer seg for å gripe inn i det man tolker som private forhold. Dette bidrar til at overgrepene kan holdes skjult for dem som kunne yte hjelp.

Forskningen viser at det er like skadelig for barn å være vitne til vold som å bli utsatt for det selv. Når et barn lever med vedvarende fare kan det bli rastløst, hyperaktivt og sint, eller apatisk og passivt. Hvis barn har høy negativ emosjonell aktivering kan dette skade utviklingen av innlæring, konsentrasjons- og oppmerksomhetsfunksjoner. Slike funksjonstap vil ha negativ innvirkning på barnets sosiale evner og egen atferdsregulering. Noen problemer blir først synlige i voksen alder. 2. Hvordan kartlegger jeg? Foreldrene skal informeres på et så tidlig tidspunkt som mulig. Innhent samtykke dersom det er nødvendig. Dersom saken gjelder mistanke om vold eller seksuelle overgrep, skal saken meldes til barneverntjenesten uten at foreldrene informeres. Tips til kartleggingsmodell, se s.12 o Forslag til videre tiltak drøftes og skrives ned o Eventuelt avtale at flere observerer barnet/tar i bruk intern kompetanse o Tiltak prøves systematisk ut, sett tidsfrister o Tiltakene evalueres fortløpende for å selv om det har ført til endring o Nye tiltak settes inn, og/eller bekymringen drøftes anonymt med en annen instans b. Vi trenger hjelp til vurdering fra noen med annen kompetanse. Saken tas opp i tverrfaglige team eller henvises til annen instans (se side 13 og 20) c. Bekymringen er på et nivå som gjør at barnevern, politi eller andre personer/kontakter/ instanser må kontaktes. Se side 20-23. Når du er bekymret: 1. Hva er du bekymret for? Tenk over hvorfor dette vekker bekymring hos deg. Har dette med egne erfaringer, normer eller verdier å gjøre? a. Analyser bekymringen din. Skriv ned observasjonene dine så konkret som mulig, gjerne over litt tid: o Hva har du sett eller hørt? o Hva er det med barnet eller foreldrene du blir bekymret for? o Hvor lenge har du vært bekymret? o Har det skjedd noe spesielt i barnets liv i det siste? o Personalet fører journal/logg med dato o Dersom det vurderes som hensiktsmessig fylles aktuelle kartleggingsverktøy ut o Det settes opp tidsfrister for fremdriften b. Diskuter bekymringen med din leder. Hvor bekymret er du? c. Oppsummer og konkluder om dere har grunn til å være bekymret. 2. På bakgrunnen av vurderingene bestemmer dere hvordan dere vil gå videre med saken på arbeidsplassen: a. Vi klarer dette selv 9

3. Hvilke signaler bør jeg se etter? Oversikten viser noen av de signaler små barn gir som tegn på at noe er galt. Signalene kan variere i perioder, opptre alene eller i kombinasjon med hverandre. Barn som lever i risikofamilier kan vise diffuse signaler. Noen er også overdrevent tilpasningsdyktige og ansvarlige. Hvert enkelt barn må vurderes individuelt. Det er ekstra viktig å følge godt med hvis barnet endrer atferd og endringen vedvarer. Det er ikke lett å vite om vanskene barnet viser henger sammen med noe spesielt det har opplevd, om det er forbigående, eller er uttrykk for generelle vansker i familien. Bekymringstegn hos barnet: Engstelig, lettskremt, trist Manglende mimikk Konsentrasjonsproblemer, vansker med søvn Fremstår innelukket, ulykkelig, nedtrykt, apatisk, trist Klager over fysiske smerter (hode- og/eller magesmerter) Ekstremt pliktoppfyllende Overdrevent ansvarlig og tilpasningsdyktig Umotivert gråt og angstreaksjoner Fysiske symptomer (for eksempel unaturlig sår, merker eller underlivssmerter, problemer med tannpuss, vansker med å spise, store og/eller tilbakevendende bleieutslett) Selvdestruktiv atferd Hjelpeløshet, passivitet, taushet og isolasjon Ufrivillig vannlating Ikke adekvat vekst uten biologisk årsak. Ekstrem sult. Sterk over- eller undervekt Ofte uhensiktsmessig påkledning i forhold til årstiden Forsømt hygiene uvasket, skitne klær, ustelt, dårlig tannhelse Påfallende seksuell atferd, for eksempel i lek Mangelfull oppfølging av kontroller på helsestasjon eller nødvendig medisinsk behandling Særlige tegn hos barn opp til to år Anspent, passiv eller tilbaketrukket Vanskelig for å regulere søvn, mat, oppmerksomhet og stimulering Utforsker omverdenen uten å søke støtte og anerkjennelse fra voksne Utrøstelig, skriketokter, panikkanfall Utrygghet Hodedunking Vansker i overgangssituasjoner over tid Tegn ved samspill med foreldre Konfliktfylt samspill Barnet er ekstremt opptatt av foreldrene Barnet søker ikke trøst hos foreldrene hvor det ellers er naturlig Barnet reagerer ikke på at foreldrene går i fra det, eller hyler/klenger mer enn det som er vanlig, eller virker redd sine foreldre Barnet eller foreldrene fremstår avvisende eller ikke interessert i hverandre Foreldrene er mer opptatt av egne behov enn barnets Foreldrene er uoppmerksomme og mangler medfølelse Mye irritasjon og sinne mot barnet Tegn hos foreldrene Ekstrem selvopptatthet Lar ofte andre hente barnet, eller har lite tid til barnet Mangel på tilsyn av barnet Unnviker kontakt med personalet, er vanskelig å få tak i, deltar ikke på arrangementer eller lignende Urealistiske forventinger til barnets kompetanse og behov Opptrer truende Fysisk eller psykisk sykdom eller belastning Problemer med å beskrive barnet Konfliktfylt forhold mellom foreldrene Møter ruspåvirket i barnehagen 10

4. Risikofaktorer og beskyttende faktorer Når du skal vurdere om signalene barnet viser gir grunn til bekymring, er det viktig å se signalene i lys av kunnskap om hvilke faktorer som fremmer og hemmer et barns utvikling. Risikofaktorer øker sannsynligheten for skjevutvikling, og beskyttende faktorer minker sannsynligheten for skjevutvikling. Desto flere risikofaktorer en person har eller utsettes for, jo høyere er risikoen for utvikling av problemer. Nedenfor ser du eksempler på risiko- og beskyttende faktorer på ulike nivå. Risikofaktorer Risikofaktorer Aggresjon, trass, vanskelig Aggresjon, temperament trass, vanskelig Problemer temperament med å regulere følelser Problemer Mangel på med frykt å regulere følelser Mangel på frykt empati Mangel på empati Straffende oppdragerstil Straffende Rus, vold og oppdragerstil moderat eller Rus, alvorlig vold psykisk og moderat eller helseproblematikk alvorlig psykisk helseproblematikk Lav sosioøk. status Lav Høyt sosioøk. konfliktnivå status og Høyt lav grad konfliktnivå av trivsel og i parforhold lav grad av trivsel i parforhold Svak struktur og hyppig Svak utskifting struktur av personalet, og hyppig samt utskifting mange av personalet, vikarer samt Høy forekomst mange vikarer av atferds Høy problemer forekomst blant av barna atferds Negativ problemer kontakt blant mellom barna voksne Negativ og barn kontakt og uklare mellom standarder voksne og for barn ønsket og atferd uklare standarder Konfliktfylt for ønsket atferd eller svak kontakt Konfliktfylt mellom foreldre eller svak og ansatte kontakt mellom foreldre og ansatte Ressurssvakt miljø Ressurssvakt og/eller mange miljø risikofaktorer og/eller mange risikofaktorer Lav integrering av beboere i Lav nærmiljøet integrering av beboere i Manglende nærmiljøet sosial større Kriminalitet Manglende sosial større Fattigdom Kriminalitet Fattigdom Beskyttende faktorer Beskyttende faktorer Lett temperamentstil Lett Trygg temperamentstil tilknytningsstil Trygg tilknytningsstil God emosjonsregulering God emosjonsregulering selvaksept/lett å like God selvaksept/lett å like Gode sosiale ferdigheter Gode Følelsesmessig sosiale ferdigheter stabilitet Følelsesmessig stabilitet Tilgang på sosial støtte Tilgang Godt samspill på sosial støtte Godt samspill Inkluderende personale Inkluderende Stabilitet personale Stabilitet Varm voksne barn kontakt Varm Tydelige voksne barn forventninger kontakt Tydelige forventninger Allsidig og hyppig kontakt Allsidig og hyppig kontakt Trygt miljø Trygt tilrettelagt miljø for barn i tilrettelagt samme boområde for barn i Felles samme verdier boområde i barnets nettverk Felles verdier i barnets Positivt nettverk og langvarig vennskap Positivt og med langvarig minst vennskap jevnaldrende med minst Støttende jevnaldrende besteforeldre Støttende besteforeldre 11

Kartleggingsmodell Kartlegging Når vi skal kartlegge en bekymring er det viktig å ha med seg kunnskap om hva som påvirker barnets utvikling, som risiko- og beskyttende faktorer i barnet, familien, øvrig nettverk, andre arenaer og relasjonen mellom disse. Hvordan har barnet det? Hvilke signaler/risiko- beskyttende faktorer finnes? Kartlegg risiko- og beskyttende faktorer på de andre arenaene i hjemmet, barnehage, privat og profesjonelt nettverk Hvordan er relasjonen mellom personene på og mellom de ulike arenaene? Hjemmet Risiko- og beskyttende faktorer + - +- +- Barnet Risiko- og beskyttende faktorer + - + - Andre aktører (F.eks privat og profesjonelt nettverk) Risiko- og beskyttende faktorer + - Barnehagen Risiko- og beskyttende faktorer Eksempel: Personalet i en barnehage opplever at et barn er sint, lei seg og har vanskeligheter med å regulere seg i en slik grad at de blir bekymret for hvordan barnet har det. Pedagogisk leder drøfter situasjonen med styrer og kaller deretter inn foreldrene til en samtale for å kartlegge situasjonen. I forberedelsen til samtalen bruker hun modellen til å legge fram det de har observert av risiko- og beskyttende faktorer og punktene Hvordan kartlegger jeg? s. 9. Hensikten er å forstå situasjonen, hjelpe barnet og foreslå tiltak. I samtalen kommer det frem at mor og far er i en samlivskrise og at det er mye krangling i hjemmet, noe barnet har vært vitne til. Foreldrene har også vært bekymret for barnet sitt, og ønsker hjelp til å takle problemene. De får informasjon om tilbudene kommunen har for å hjelpe foreldre som sliter med samarbeidet. Foreldrene ønsker å henvise sammen med barnehagen til barne- og ungdomsbasen. De samtykker også til at barnehagen kan kontakte helsestasjonen for videre samarbeid. Barnehagen informerer om ytterligere tiltak de vil iverksette for å hjelpe barnet til å forstå sine følelser og lære å regulere seg. Det blir avtalt et nytt møte med foreldrene for å følge opp hvordan barnet har det og om tiltakene har hatt effekt. Dersom utviklingen ikke blir som forventet i løpet av tre uker har barnehagen fått samtykke av foreldrene til å drøfte saken anonymt med PPA til neste foreldre-samtale. 12

5. Hvem kan jeg drøfte bekymringen min med? Når man er bekymret for en familie, blir man ofte usikker på hvordan man skal vurdere situasjonen. Da kan det være hensiktsmessig å drøfte med et tverrfaglig sammensatt team for å komme frem til hva vi tror vil være god innsats for familien. Nedenfor kan du finne ut på hvilke tverrfaglige arenaer du kan drøfte din bekymring. Dersom du er sikker på hvilken instans som er den riktige, tar du direkte kontakt se oversikt over relevante instanser, se side 20-23. I arbeidet med «fange opp, følge opp»-modellen har Skedsmo kommune etablert tverrfaglige team bestående av aktuelle representanter med relevant kompetanse. Dette er gjort ut fra erfaringer knyttet til at små barn ikke alltid utviser symptomer på at noe er galt, og at ansatte kan ha behov for å drøfte videre saksgang. Videre kan det være foreldre som trenger hjelp til å identifisere problematikk og bli veiledet videre til riktig instans. Teamene er tilgjengelige for foreldre i målgruppen og/ eller ansatte i kommunen som er i behov av en drøftningsarena. Tvers team Er tilgjengelig for foreldre med barn i barnehagen. Dette er en drøftingsarena hvor foreldre og barnehage kan drøfte bekymring knyttet til enkeltbarn. Målet er å komme tidlig inn og initiere riktig tiltak til barn og familier som trenger bistand. Representanter: Helsestasjonen, PPA, barneverntjenesten SO-teamet - en konsultasjonstjeneste ved mistanke om seksuelle overgrep Er tilgjengelig for fagfolk og privatpersoner som anonymt eller åpent ønsker å drøfte en bekymring og har spørsmål vedrørende mistanke om seksuelle overgrep mot barn og unge. Representanter: Barneverntjenesten, barne- og ungdomsbasen, PPA, HFU, TTB Utvidet koordineringsmøte Tilgjengelig for ansatte i avd. barn og familier og avdeling psykisk helse og rus, og har som mål å vurdere hvilken innsats som skal iverksettes og hvilke instanser som skal involveres. Risiko- gravide team Kommunen har et konsultativt team for ansatte som er bekymret for om en gravid kvinne misbruker alkohol/andre rusmidler, er utsatt for vold eller har psykiske vansker. Teamet skal bistå hjelpeapparatet slik at kvinnen får nødvendig hjelp til å beskytte seg selv og barnet slik at barnet sikres best mulig start i livet. Temaet møtes hver sjette uke, og saker kan drøftes anonymt. Representanter: Fastlege, helsestasjonen, familiekonsulent fra småbarnsteamet på barne- og ungdomsbasen, barneverntjenesten, sosialkonsulent og psykolog fra avdeling psykisk helse og rus. Også rådgiver og jordmor i spesialisthelsetjenesten deltar. 13

6. Hvordan snakker jeg med barn og foreldre? Samtale med barn Å snakke med barn om vanskelige tema krever trygge voksne. De voksne må ta barnet på alvor slik at det opplever å bli møtt med respekt. Barn snakker best med voksne de kjenner godt. Hvis det er flere hjelpere involvert, er det viktig at de samarbeider slik at den som har best relasjon til barnet snakker med det. Samtalen kan oppstå spontant i forbindelse med at barnet plutselig forteller noe betydningsfullt, eller den kan være planlagt på grunnlag av noe man har hørt barnet fortelle. Generelt: Barn som opplever omsorgssvikt, vold eller andre negative hendelser kan gi uttrykk for dette på ulike måter. Noen ganger forteller barnet spontant. Ord kan komme enkeltvis, andre ganger sier barnet ingenting. Kroppsspråk eller atferd som endres, er også kommunikasjon. Det er viktig å se utsagn eller atferd i lys av risikofaktorer og beskyttende faktorer i barnets liv, og vurdere ulike måter å forstå det barnet uttrykker. Våre egne holdninger, forforståelse, tidligere erfaringer og kunnskap om barnet preger vår måte å analysere situasjonen. Det er nyttig å prøve å sette seg inn barnets situasjon og ta dets perspektiv: «Hva skjer når jeg har fortalt dette?» «Har jeg sviktet mamma og pappa?» «Tenk hvis de blir sinte på meg?» Det er viktig å ha god allianse med barnet, men også med foreldrene. På den måten kan vi unngå at barnet opplever lojalitetskonflikt. Noen tips til samtalen: Vær rolig og ta imot det barnet sier. Ikke lov barnet at dette blir en hemmelighet mellom deg og barnet. Forklar at du må si fra til andre voksne dersom det er nødvendig for å ivareta barnet. Bekreft følelser: «Jeg hører at du ble lei deg da» Ikke spør direkte hva barnet følte midt i en historie, det kan være en avsporing. Bekreft det barnet har sagt. Sikre at barnet blir tatt på alvor, vis interesse for det som blir sagt. Gi barnet gode pauser ikke avbryt. Si: «Kan du fortelle mer om det du sa?» og: «Hva skjedde da du?» Unngå spørsmål som barnet kan svare «ja» og «nei» på. Dersom barnet formidler skyld, er det viktig å holde fokus på at barnet gjorde det beste det kunne i situasjonen. Vær oppmerksom på at barnet faktisk kan oppleve å få det verre etter samtalen, fordi konsekvensene av samtalen kan bli annerledes enn hva barnet hadde sett for seg på forhånd. Vær klar til å avslutte samtalen når du eventuelt har fått nok informasjon til å overlate oppfølgingen til barneverntjenesten. Marker en avslutning og oppsummer. Gi barnet alternativer til å kunne snakke mer. Forklar barnet hva som vil skje videre dersom det er mulig. Snakk med nærmeste leder for å avklare hva dere gjør videre med informasjonen. Følg rutiner for eventuell kontakt/melding til barneverntjenesten. Pass på at samtalen ikke drar ut i tid. Det kan være vanskelig å vite hvordan man som ansatt skal tilrettelegge for en samtale med barnet på en måte som gjør det mulig å ta opp et tema på en forsvarlig måte, for eksempel i barnehagen. Dersom man er i tvil om dette, kan man eventuelt rådføre seg med barneverntjenesten eller andre aktuelle drøftingspartnere. 14

Samtale med foreldre Det kan oppleves vanskelig å ha en samtale med foreldre om bekymring for deres barn. Det er forståelig, men samtalen med foreldrene er i de fleste tilfellene helt nødvendig for å kunne identifisere barnets problemer. Her er noen tips til hvordan samtalen kan planlegges og gjennomføres for at det skal være enklere å få til et konstruktivt samarbeid med foreldrene. Forberedelse Hvem skal delta? Vurder hvem det er relevant å ha med i selve samtalen; begge foreldrene samlet eller hver for seg? Dere bør alltid være to til stede i den nødvendige samtalen, og den ene av dere bør være lederen. Unngå å stille med flere enn to personer på møtet. Er det behov for tolk? Innhold Forbered dere på innholdet. Hva er målet med samtalen? Tenk over om det er noe dere frykter kan skje. Øv dere på forhånd i å finne ord, setninger og formuleringer som er både respektfulle og imøtekommende, uten at dere blir upresise. Si: «Kan dere fortelle litt om hvordan dere opplever familielivet deres?» Ikke si: «Har dere problemer i familien?» Avklar roller i møtet på forhånd. Selve samtalen Velkommen Ønsk foreldrene velkommen og anerkjenn dem for at de er kommet. Gjennomgå rammene for møtet (dagsorden og tidsplan). Orienter om at det skrives referat fra samtalen, og at foreldrene får kopi av denne. Presenter og drøft bekymringen Husk at det er en bekymring dere skal formidle ikke en anklage. Det er viktig at dere ikke på forhånd har bestemt hva problemet består i. Vær nysgjerrige og lyttende. Beskriv bekymringen; konkrete observasjoner og hvor lenge de har vart (unngå å sitere barnet direkte av hensyn til barnets lojalitet overfor foreldrene). Spør foreldrene om de kjenner igjen observasjonene dere har gjort. Gi rom for foreldrenes synspunkter og opplevelser. Hva har de opplevd og observert? Hva er deres bekymring? Gi rom for tenkepauser. Hold fokus på barnet, men vær åpen for at barnets manglende trivsel kan ha sammenheng med eventuelle vanskeligheter i familien (fysisk sykdom, psykiatri, rus, alkohol, skilsmisse osv.). Avslutning Spør foreldrene hvordan de opplevde samtalen. På den måten kan dere få et bilde av hvordan foreldrene har forstått bekymringen og budskapet i samtalen. Oppsummer. Avtal hvilke endringer dere ønsker skal skje og hvem som gjør hva. Presiser hva dere må gjøre hvis ikke de ønskede endringer skjer. Avtal hvordan barnet skal orienteres om samtalen. Avtal eventuelt et oppfølgingsmøte. Etterarbeid og refleksjon Skriv referat. Fikk vi formidlet det vi ønsket? Fikk vi etablert et godt samarbeid? Er vi mer eller mindre bekymret? 15

7. Hva bør evalueringen gi svar på? Like viktig som å fange opp de som strever og å igangsette tiltak, er evaluering av det man har gjort. Man bør evaluere fortløpende i etterkant av hvert tiltak. Har vi laget en plan som sikrer god oppfølging? Gi hverandre tilbakemelding på hva som fungerte og ikke fungerte. Hvordan har vi det nå? Reaksjoner Dersom foreldrene blir sinte og kommer i forsvar prøv å beholde roen og gi dem tid til å gi uttrykk for frustrasjonen. Uttrykk forståelse for at samtalen kan oppleves ubehagelig, men hold fast på at den er nødvendig, og at det er din jobb å gjennomføre den. Når det passer, vend tilbake til samtalens tema. Ved trusler eller vold Det forekommer sjelden trusler i samtaler med foreldre. Dersom personalet skulle bli truet, skal det straks meldes fra til virksomhetens leder, og denne skal vurdere om episoden skal meldes til politiet. Sørg alltid for å notere ned hva som har skjedd og hva som er sagt så nøyaktig og detaljert som mulig. Evalueringen bør gi svar på: Hvordan går det med barnets utvikling og trivsel? Har de forholdene som i utgangspunktet ga grunn til bekymring, endret seg? Er de riktige personer/tjenester blitt involvert rundt barnet og familien, og hvilke andre kunne/ burde vært involvert? Hvordan har samarbeidet mellom foreldre og barnehagen/andre tjenester vært? Har det skjedd endringer i barnets/familiens situasjon? Hva går bra? Hva bør endres? Hva har jeg (den enkelte forelder eller tjeneste) manglet? Hva skal og bør gjøres fremover? Dersom tiltaket eller samarbeidet oppleves som mangelfullt, er det den enkeltes ansvar å bringe informasjon om dette til rette, involverte instanser. Huskeliste: Har jeg skrevet ned bekymringen konkret nok? Har jeg sjekket bekymringssignalene opp mot risiko- og beskyttende faktorer? Har jeg drøftet med lederen min? Har jeg drøftet bekymringen med fagpersoner? Har jeg snakket med foreldrene og barnet? Har vi evaluert det vi har gjort underveis? Vet vi hvem som skal følge opp familien videre? 16

2 FØLGE OPP - hva gjør jeg når jeg har fanget opp et risikoutsatt barn? 17

Her får du svar på: 1. Hva er mitt ansvar? 2. Hva er et samtidighetsansvar? 3. Hvem har ansvar for å lage individuell plan? 4. Hvilke tjenester finnes, hva gjør de, og hvordan får jeg kontakt med dem? Virksomheter som har ansvaret for å fange opp, kan også ha et oppfølgingsansvar, som for eksempel helsestasjonen. Den ansatte som først kommer i kontakt med familien har ikke alltid anledning til å kartlegge tilstrekkelig, derfor fortsetter kartleggingen der familien skal følges opp. Det er viktig å finne ut om aktørene mottar hjelp fra andre tjenester, hvordan tiltakene fungerer og på hvilken måte hjelperne kan samarbeide. Fordi det kan være nødvendig å få hjelp til å vurdere barnets omsorgssituasjon, er barneverntjenesten en viktig samarbeidspartner. I tillegg til, og ofte samtidig som barneverntjenesten arbeider, kan andre aktører være aktuelle. Det finnes også eksterne samarbeidspartnere. I noen saker vil det også være behov for tjenester utenfor kommunen. 1. Hva er mitt ansvar? Du har selv ansvar for å ta kontakt med samarbeidspartnere dersom du er bekymret for et barn og vurderer at samarbeid er nødvendig. Du har ansvar for å innhente samtykke i saker hvor dette er hensiktsmessig, slik at taushetsplikten ikke blir et hinder for samarbeid Du skal fortsette å arbeide i saken selv om du har meldt den videre. Dersom du er koordinator for samhandlingen i familien er du ansvarlig for: o Å holde kontakt med familien, samt sikre brukermedvirkning. o Å være kontaktperson for de øvrige aktørene i nettverket. o Å sikre sammenheng og oversikt over eksisterende tiltak i familien. o Å kalle inn til samarbeidsmøter. Husk å sikre at en annen koordinator overtar dersom du trekker deg ut. Husk evaluering underveis! Hjelper tiltakene? (Evaluering av tiltakene, s. 13) 18 2. Hva er et samtidighetsansvar? Familier kan oppleve det å måtte forholde seg til mange aktører samtidig som en ytterligere belastning. Ideelt sett burde det derfor være en fast kontaktperson som følger barnet og dets omsorgspersoner i familier som trenger flere tjenester samtidig over lang tid. I praksis kan det være vanskelig å få til en slik person, men vårt ansvar er å skape glidende overganger i det pågående handlingsforløpet. I overgangssituasjoner mellom instanser eller personer kan innsatsen eller koordineringen svikte, ofte fordi den som overtar ikke er godt nok orientert om familiens situasjon. For å unngå slike brudd i oppfølging, og for å sikre smidige overganger med overlapping av informasjon og utprøvde tiltak, er samtidighetsansvaret avgjørende. Samtidighetsansvar betyr at hver enkelt person og hvert tjenestested har et ansvar som strekker seg lenger enn til kun å «sende saken videre». Samtidighetsansvar er å fortsette egen innsats i saken til det er avklart om og på hvilken måte de som fanget opp, skal samarbeide med de som følger opp. Samarbeid mellom ulike aktører i Skedsmo kommune er nærmere beskrevet i SAMBUSpermen.

Eksempel på samtidighetsansvar: Barnehagen henviser en familie til barne- og ungdomsbasen. Sammen med familien vurderes det at saken skal meldes til barneverntjenesten. Barnehagen og barne- og ungdomsbasen forsetter sin innsats i familien, samtidig som de venter på at saken blir vurdert og eventuelt undersøkt i barneverntjenesten. Etter undersøkelse iverksetter barneverntjenesten sine tiltak, og barneverntjenesten avtaler med barnehagen og basen om og på hvilket måte de skal bidra i tiltaksperioden. Når barneverntjenesten etter en tid trekker seg ut, er det deres ansvar å sikre at familien fremdeles får koordinert hjelp fra andre tjenester ved behov. Hvis man fortsatt er bekymret etter at tiltak er prøvd ut, må man snakke med samarbeidspartnere og eventuelt sende ny melding til barneverntjenesten, slik at de kan vurdere ny undersøkelse. 3. Hvem har ansvar for å utarbeide individuell plan? Brukere som har behov for langvarige og koordinerte tjenester, har rett til individuell plan (IP) etter pasient- og brukerrettighetsloven 2-5, helse- og omsorgstjenesteloven 7-1, spesialisthelsetjenesteloven 2-5 og lov om psykisk helsevern 4-1. Det er kommunens ansvar å utpeke hvilken person på et tjenestested som skal koordinere samhandling på individnivå. I Skedsmo kommune søker foreldrene koordinerende enhet om IP. Systemkoordinator bestemmer hvem i nettverket som skal utarbeide IP. De aktørene som er involvert har allikevel et selvstendig ansvar for å vurdere om det er grunnlag for å søke om IP, og eventuelt hjelpe foreldrene i søkeprosessen. 19

4. Hvilke tjenester finnes, hva gjør de, og hvordan får jeg kontakt med dem? Helsestasjon- og skolehelsetjenesten Lillestrøm Helsestasjon- og skolehelsetjenesten Romerike helsebygg - Dampsagveien 4-2000 Lillestrøm - 66 93 21 40 Strømmen/Skjetten helsestasjon Stav skole - Øvre Ryensvei 46-2013 Skjetten - 63 84 95 80 Skedsmokorset helsestasjon Skedsmosenteret - Furuveien 3-2020 Skedsmokorset - 64 83 85 80 Helsestasjon- og skolehelsetjenesten er et lavterskeltilbud til barn og unge opp til 24 år og deres familier. Tjenesten driver et omfattende helsefremmende og forebyggende arbeid. De ansatte følger anbefalte retningslinjer for å tilrettelegge for god helse fra svangerskapet til avsluttet grunnskole. Tjenestenes målsetting er å fremme psykisk og fysisk helse, gode sosiale og miljømessige forhold og forebygge sykdommer og skader. Tjenesten kan avdekke psykososiale problemer i familien, iverksette tiltak eller henvise videre. - Forsterket helsestasjon er et utvidet helsestasjonstilbud med tettere oppfølging av risikoutsatte gravide/ foreldre/ familier med barn, og retter seg særlig mot foreldre som strever med rus, psykiske lidelser eller vold i nære relasjoner. - PS team (psykososialt team) arbeider direkte med barn og unges psykiske helse, og med foreldrene. Teamet gir tilbud om samtaler og kurs i en tidsbegrenset periode. Teamet består av psykolog og helsesøster/pykiatrisk sykepleier. Henvendelser skjer gjennom helsestasjonens lege, jordmor eller helsesøster. Teamet har gruppetilbud for deprimerte mødre - Kurs i depresjonsmestring (KiD). - Home start er et familiestøttende program hvor frivillige familiekontakter besøker småbarnsfamilier med behov for støtte i hverdagen, en gang i uken (2 4 timer). Familien definerer selv hva de trenger støtte til. De frivillige deltar på et forberedelseskurs og må levere politiattest før de godkjennes som familiekontakt. PS-teamet, forsterket helsestasjon og Home start har samme kontaktinformasjon som Lillestrøm helsestasjon. Barne- og ungdomsbasen (Basen) Barne-og ungdomsteam: Thorvald Lammersgt. 10, 2000 Lillestrøm 66 93 89 00 Småbarnsteam: Romerike Helsebygg, Dampsagvn. 4, 2000 Lillestrøm 66 93 21 72 Barne- og ungdomsbasen har hjelpetiltak for gravide, barn/ungdom og foreldre som trenger ekstra støtte og oppfølging. Det tilbys familiesamtaler, foreldreveiledning, egne samtaler med barn/unge og gruppetiltak for barn, ungdom og foreldre. Det jobbes med samspill i familien, styrking av foreldrerollen og med barn og unges psykososiale fungering. Det tilbys hjelp for en kortere periode og opptil et års varighet, avhengig av behov. Basens arbeid omfatter tilbud til barn og unge i risiko, og som lever i familier med utfordringer knyttet til psykisk helse, rus eller vold. Basen har et eget småbarnsteam, med kompetanse knyttet opp mot gravide, spe- og småbarns psykiske helse. 20