Introduksjon Stig Arve Sæther En trener i idretten har mange ulike roller å fylle. Den mest åpenbare er den idrettslige rollen, hvor treneren på trening og i konkurranser har ansvaret for organisering og styring av sine utøvere, enten det er snakk om individuelle utøvere eller utøvere i lagidretter. Hvordan denne rollen utøves, varierer mye med både alder, kjønn, ferdighetsnivå og type idrett, både hos treneren selv og hos utøverne. Treneren er ofte essensiell for ferdighetsutvikling hos og opplæring av idrettsutøveren, spesielt hos unge utøvere (Bloom 1985), men også hos voksne utøvere (Horton og Deakin 2008). I tillegg er treneren også en tilrettelegger, en rollemodell og ansvarlig for helheten i treningsarbeidet. Måten man som trener organiserer og gjennomfører dette treningsarbeidet på, avhenger noe av hvem man er trener for, og av hva som er intensjonen og målsettingene med aktiviteten man driver. Uavhengig av om man er trener innenfor en individuell idrett eller en lagidrett, har man ansvar for alle sine utøvere og deres ferdighetsutvikling, men også for utviklingsmiljøet i treningsgruppen. Mens trenerrollen for seniorutøvere og kanskje spesielt for utøvere med et høyt ferdighetsnivå, skal stille klare krav til høy grad av alvor, kompetanse og prestasjoner, blir trenerrollen for barn og ungdom framstilt som den førstnevnte trenerrollens rake motsetning. Likevel kan nok disse kravene være like aktuelle for trenere for det som ofte blir omtalt som breddetilbud, med yngre utøvere og et lavere ferdighetsnivå. Utøvernes ambisjoner, gjerne også deres talent, har i mange sammenhenger blitt brukt som et mål på om man trener utøvere som har en framtid i toppidretten. På tross av mye forskning på området klarer forskningen i liten grad å dokumentere hvilke typer kriterier som kan brukes for å predikere hvem disse utøverne er (Helsen, Hodges, Winckel og Starkes 2000). Det vi imidlertid vet, er at treneren og Stig Arve Sæther Introduksjon 7
miljøet rundt utøverne i mange tilfeller er avgjørende for utøvernes utvikling, uavhengig av ambisjoner og potensial. Både Bloom (1985) og Baker og kolleger (2003) har vist til at trenerens rolle kan endre seg i takt med utøvernes alder, hvor spesielt trenerens behov for avgjørelser og kontroll er avtagende, mens utøverens medbestemmelse og ansvarliggjøring er økende. Men hvem er treneren, og hvilken rolle har han eller hun i et organisasjonsperspektiv? Trenerrollen kan sees i sammenheng med rollen treneren har innenfor sin særidretts avdeling, men også innenfor sitt idrettslag eller idrettsforening. Selv om treneren i hovedsak er ansvarlig for virksomheten i sitt lag eller team, kan virksomheten likevel ikke løsrives fra den organisatoriske plasseringen den har i eget idrettslag eller forening. Jan Erik Ingebrigtsen peker i kapittel 2 på viktigheten av å se rollen i lys av denne helheten og potensielle utfordringer knyttet til dette. Et grunnleggende spørsmål rundt trenerrollen er også hvem treneren egentlig er der for, og hva som er hensikten eller intensjonen med den idrettsaktiviteten man bedriver. I norsk idrett er det en kjent sak at det er åpenbare spenningsfelt mellom det enkelte har kalt henholdsvis breddeperspektivet og toppidrettsperspektivet (Ommundsen 2009). Denne motsetningen legger noen føringer for hva spesielt innholdet i norsk barne- og ungdomsidrett er og skal være. Hva vi anser som intensjonen med å være idrettsaktiv og som viktigheten av denne intensjonen, legger sterke føringer for hvordan vi behandler våre utøvere. Disse holdningene kan avhenge av vårt menneskesyn, eller rettere sagt våre tanker og oppfatninger om hvordan ferdigheter og egenskaper utvikles, og ikke minst i hvilken grad vi er i stand til å påvirke disse på egen hånd. Stig Arve Sæther hevder i kapittel 4 at trenere kan deles inn i en identifiserende og en utviklende rolle, og peker på potensielle konsekvenser av at treneren inntar disse rollene. I mange sammenhenger vil deltakelse i en idrettsaktivitet medføre krav til gjentakende deltakelse. I motsetning til lærere kan treneren innenfor idretten forbeholde seg retten til å behandle utøverne ulikt og trenger kun å forholde seg til de utøverne som er der frivillig. Utøvere som ikke synes tilbudet er noe for dem, kan avslutte sin deltakelse, uten at dette nødvendigvis får konsekvenser for verken tilbudet eller utøveren som forlater tilbudet. Utøvere som er en del av et tilbud, må derfor være motivert for å delta. Som Ingar Mehus påpeker i kapittel 3, er utøvernes motivasjon ofte forbundet med konkurransesituasjonen, slik Tangen (2004) tidligere også har påpekt. Også Mehus stiller spørsmål om hvorvidt treneren i større grad bør være en tilrettelegger. Utøveres manglende ferdigheter blir ofte assosiert med manglende motivasjon og ambisjoner som utøver. En annen antagelse er at alle 8
utøvere i bunn og grunn ønsker å bli så gode som mulig, og at de har behov for å bli presset for å oppnå dette målet. Dette medfører store treningsbelastninger, som spesielt er framtredende i slutten av tenårene. Trenere for utøvere som slår gjennom som toppidrettsutøvere, høster ofte mye ros og anerkjennelse for sine bragder som talentutviklere. Men de samme trenerne er også ansvarlig for at utøvere i slutten av tenårene ikke utsettes for uoverkommelige trenings- og konkurransebelastninger som påvirker deres motivasjon på en negativ måte. Stig Arve Sæther og Nils Petter Aspvik (kapittel 5) viser til at denne gruppen utøvere er veldig utsatt for store fysiske og psykiske belastninger. De ser spesielt på unge fotballspillere og deres overgang fra junior- til seniorfotball og gir et bilde av noen av utfordringene disse spillerne blir stilt overfor, sett utenfra, men også av hva spillerne selv oppgir som utfordrende i denne perioden, inklusive deres forhold til sine trenere, og trenerens rolle i denne prosessen. Toppidrettstrenerne De færreste trenere er en del av toppidretten. De fleste trenere har klar tilknytning til laget eller teamet som de trener, noen også som foreldre for utøverne i lokalmiljøet. Foreldretrenere blir ofte omtalt med skepsis, og foreldetrenerløsningen betegnet som en akseptabel løsning kun for de yngste barna. Disse trenerne forventes å bli erstattet med en mer kompetent trener. Uavhengig av om den mer kompetente treneren er amatør, semiprofesjonell eller profesjonell, kjennetegnes disse trenerne gjerne av en sterk idrettsfaglig kompetanse, ettersom det er naturlig å forvente en økende kompetanse hos treneren etter hvert som ferdighetsnivået til utøverne øker. Likevel er det slik at også trenere må bevise kvaliteter og egenskaper for å bli vurdert til trenerposisjoner i toppidretten. Selv om det er enighet om at det er lett å se klare forskjeller i utøveres ferdigheter, vil mange kunne hevde at hver enkelt utøver er ansvarlig for sin egen utvikling, og at man er et resultat av sine egne investeringer og oppofrelser. Det samme kan sies om en treners ferdigheter og evne til utvikling. Likevel ser vi klare forskjeller i andelen kvinnelige kontra mannlige trenere i toppidretten. Jorid Hovden stiller i kapittel 6 spørsmål om hvordan og hvorfor denne skjevheten som er så åpenbar og potensielt diskriminerende kan være så framtredende. Det er lite som tilsier at det skulle være betydelig færre kvinnelige topptrenere enn mannlige, på tross av vanlige familiære årsaker som tid til barn og familie. Stig Arve Sæther Introduksjon 9
Trenere i toppidretten blir ofte sterkt eksponert i mediene, både som en konsekvens av den generelle interessen for den konkrete idretten, og som en mer eller mindre bevisst strategi om eksponering av treneren for å få oppmerksomhet rundt idretten etter ønske fra sponsorene eller idretten selv. Treneres hyppige og omfattende eksponering i både aviser, radio og tv er et uttrykk for symbiosen mellom media og toppidretten (Helland 2004) og trenerens rolle i denne. På tross av denne eksponeringen er det store forskjeller, både mellom idrettene og mellom kjønnene, i omfang og type medieoppslag. Den generelle framstillingen av kvinner og menn i idretten har klare forskjeller og motsetninger, som delvis kan forklares av markedsøkonomiske forhold, men også framstillingen av type idrett. Som Arve Hjelseth er inne på i kapittel 7, har mye av denne eksponeringen en klar konfliktorientering, hvor motstridende forventninger ofte står i fokus. Men Hjelseth poengterer også at trenere kan bruke mediene som en type opplysende medium for å formidle kunnskap og potensielt både øke kunnskapsnivået og interessen til medienes publikum. Treneren mer enn en trener En treners hovedoppgave er å bidra til utviklingen av sine utøvere. Men hvordan skal han eller hun bidra til denne utviklingen? Hvordan kan en trener ta hensyn til den treningsgruppen han eller hun trener, og hvordan kan man omsette dette i praksis? Mange går i fellen og tenker at de samme forholdene og faktorene påvirker alle utøvere eller deltakere som er en del av et idretts- eller aktivitetstilbud. Men trenerrollen handler om læring: å lære av sine utøvere og å lære av sine erfaringer. Ola Stavne og Einar Vedul-Kjelsås tar i kapittel 8 for seg en mye omtalt «gruppe» som ofte blir behandlet som en homogen gruppe, nemlig overvektige. Denne «gruppen» blir ofte omtalt som personer som har et problem, som det er veldig lett å peke på og ha klare formeninger om. Men hvordan kan en trener avdekke utøvernes overordnede utfordringer? Noe av svaret kan være «ved bruk av både utøverinnsikt og selvinnsikt» utøverinnsikt ved å prøve å sette seg inn i problemstillingen ut fra et utøverperspektiv og selvinnsikt ved å tenke hvordan man selv bidrar eller kan bidra til læringssituasjonen. Når man snakker om utvikling, tenderer mange mot å snakke om at treneren skal utvikle utøverne, men man må heller ikke glemme at treneren også er ansvarlig for sin egen utvikling. Mange trenere, både på høyt og lavt nivå og med ansvar for utøvere i ulike aldersgrupper, er i liten grad opptatt av sin egen rolle. Det er påfallende hvordan 10
trenere på ulike nivåer er så klar på at de er i stand til å se hvem de mest talentfulle utøverne er, men i så liten grad er opptatt av sin egen rolle i utviklingen av disse utøverne (Sæther 2014). Egeninnsikt er et viktig stikkord for å kunne utvikle egenvurderinger av sin egen rolle som trener. Hvordan kan man som trener evaluere og eventuelt korrigere egen væremåte og handlinger i lys av mangel på ønskede utfall av egen rolle som trener? Bevissthet om egen rolle for å kunne evaluere egen utøvelse av trenerrollen står her sentralt, noe Stig Arve Sæther kommer inn på i kapittel 9. Trenere som ikke er bevisst hvordan de påvirker sine utøvere, vil med stor grad av sannsynlighet kunne påvirke enkelte utøvere eller hele gruppen på en negativ måte, velmenende eller ikke. Å mestre egen rolle og skape selvstendige utøvere Trenerrollen foregår i veldig tett samspill med andre trenere og ikke minst de utøverne man er trener for. En viktig oppgave for en trener vil kunne være å spille på lag med disse aktørene. En måte en kan danne gode relasjoner på, er ved å ha høy grad av forutsigbarhet, i form av klare forventninger til utøveren og for hva utøveren kan forvente fra treneren. En annen måte å legge forholdene til rette på er gjennom bruk av klar organisering og struktur. Svakheten med dette er mindre grad av medbestemmelse fra utøveren og mindre muligheter for justeringer og endringer underveis i prosessen. Men selv om trenerne er i sentrum, betyr ikke dette at treneren skal lære opp utøverne til å bli avhengig av treneren. Tvert imot er det lett å argumentere for at treneren bør lære utøverne opp til å bli selvstendige individer som tar ansvar for egen utvikling. Man kan på mange måter si at trenerens oppgave er å formidle sin kunnskap til sine utøvere, som kan danne seg en forståelse av sin egen rolle som utøver, men også av sin treners rolle. Gjennom dette samspillet, hvor både utøveren og treneren deler av sine erfaringer, kan trenerrollen både utvikles og reproduseres dersom utøveren skulle påta seg trenergjerningen i framtiden. De fleste trenere baserer sin trenervirksomhet på sine erfaringer som utøvere og generelle opplevelser innenfor idretten. Likevel vil det være forskjeller i hva de ulike trenerne legger til grunn som viktig for deres måte å tenke og handle på i sin trenerhverdag. Kvaliteten på denne reproduksjonen kan være veldig varierende. Selvinnsikt og utøverinnsikt kan i denne sammenhengen være viktige stikkord. Stig Arve Sæther Introduksjon 11
Referanser Baker, J., Horton, S., Robertson-Wilson, J. og Wall, M. (2003) Nurturing Sport Expertise: Factors -Influencing the Development of Elite Athlete. Journal of Sports Science and Medicine, 2, s. 1 9. Bloom, B.S. (1985) Developing Talent in Young People. New York: Ballantine Books. Helland, K. (2004) Sport som attraksjon: Symbiosen mellom fotball og medier. Tilgjengelig fra: www.idrottsforum.org. http://idrottsforum.org/articles/helland/helland.html (Hentet: 08.06.2014) Helsen, W.F., Hodges, N.J., Winckel, J.V. og Starkes, J.L. (2000) The roles of talent, physical precocity and practice in the development of soccer expertise. Journal of Sports Sciences, 18, s. 727 736. Horton, S. og Deakin, J.M. (2008) Expert coaches in action, i Farrow, D., Baker, J. og Mac- Mahon, C. (red.) Developing Sport Expertise. London: Routledge, s. 75 88. Ommundsen, Y. (2009) Hvem er talentene, må vi spesialisere tidlig, og hva er en god trener?, i Johansen, B.T., Høigaard, R. og Fjeld, J. (red.) Nyere perspektiv innen idrett og idrettspedagogikk. Kristiansand: Høyskoleforlaget, s. 163 193. Sæther, S.A. (2014) Identification of Talent in Soccer What Do Coaches Look For? Tilgjengelig fra: www.idrottsforum.org http://idrottsforum.org/wp-content/ uploads/2014/03/saether140319.pdf (Hentet: 08.06.2014) Tangen, J.O. (2004) Hvordan er idrett mulig? Skisse til en idrettsosiologi. Kristiansand; Høyskoleforlaget. 12