Diskusjonsgrunnlag til strategiprosessen for trenerutvikling

Transkript

1 Diskusjonsgrunnlag til strategiprosessen for trenerutvikling Trenerrollen og vår utdanning Treneren er en svært viktig funksjon i idretten som innehar svært mange roller. Treneren blir gjerne sett på som eksperten som skal gjøre andre gode og gjerne trylle frem ett triks og to når alt ikke går som det skal. Trenerens oppgave å ivareta utøverne i et helhetlig perspektiv blir stadig mer fremhevet. For utøvere som satser mot høyt nivå har treneren en viktig rolle som planlegger, motivator og evaluerer. I de senere tiår er det også rettet stort fokus på krav til trenerens sosiale kompetanse. Særlig i forhold til arbeidet med barn og unge utøvere. Faktorer som er vesentlig for at barn og unge blir i idretten er det sosiale miljøet man har i klubben. Her er treneren en viktig premissleverandør både som leder og rollemodell. Treneren kan også bli møtt av barn og unge med sosiale utfordringer. Senest er dette blitt fremhevet gjennom kampanjen «se meg, trener», som handler om barn og unge i livskrise som trenger å snakke med noen de stoler på. Det er for disse oppgaver, og mange flere, vi setter vår lit til den frivillige og som oftest, ubetalte treneren. Trener, på godt norsk, kan defineres på mange måter. I ytterste konsekvens kan vi gjerne bruke litteratur som trener, men da får vi bare enveis kommunikasjon og det er i stor grad opp til leseren hvordan man tolker informasjonen. Mer tradisjonelt deler vi opp trenerrollen i tre kategorier. Den tradisjonelle treneren slik vi tenker, forbinder vi med et mer helhetlig ansvar for å legge opp treningen i et langsiktig perspektiv utfra utøverens ståsted. Treneren har gjerne også en funksjon under forberedelse og konkurranser ved å gi veiledning underveis. Dernest har vi instruktøren. Instruktør er latinsk og betyr «underviser». En instruktør er gjerne en person som viser hvordan noe skal gjøres. Instruktøren er mye mer aktivitetsorientert, har mye klarere læringsmål og en klart kortere tidshorisont. En aerobicinstruktør er et godt eksempel på riktig bruk av ordet «instruktør». Til slutt har vi coach. En coach er gjerne samtalepartner som stiller spørsmål til utøverne for å få utøver til å fokusere på riktige arbeidsoppgaver. Metoden bygger på at utøver selv har løsningene, men trenger hjelp til å finne dem. Coaching må ikke forveksles med veiledning. I veiledning har veileder løsningen og dette er treners domene. Trenerutdannelsen har elementer av alle kategoriene, mer eller mindre, alt etter hvor en er i Trenerløypa. Rammeverket for «Trenerløypa» er utarbeidet av NIF basert i erkjennelse av at det er behov for et betydelig kunnskapsløft i norsk idrett. Hovedmålet med den nye Trenerløypa er å få flere kvalifiserte trenere på alle nivå. Filosofien bak Trenerløypa er at det skal gjennom etterutdanning være mulig å spesialisere seg på alle nivå. På denne måten kan trenere utvikle seg til ekspert på ønsket gruppe og trenerne vil få høynet status etter hvert som en etterutdanner seg. Alt i alt skal utdanningen legge grunnlag for at flere skal velge å være idrettsutøvere og toppidrettsutøvere.

2 I tillegg vil TRENERLØYPA bidra til: Høyere status på trenere (spesielt de som trener nybegynnere og unge utøvere). Bedre aktivitetstilbud i klubbene. Kvalitetsheving for norsk idrett. Norsk idrett kan styre i eget hus sett i relasjon til innflytelse fra aktører utenfor norsk idrett. NIF og SF kan i samarbeid med høgskolene på sikt være premissleverandører av spesifikk idrettskunnskap innenfor høgskolenes trenerutdanning. Muligheter for å tilpasse seg EU-rammer som gir adgang til arbeid for de trenere som ønsker det i Europa. Hvert nivå i trenerløypa har i henhold til tabellen under et definert hovedmål som sier hva en trener skal kunne etter endt kurs. Mål Nivå 1 Nivå 2 Nivå 3 Nivå 4 Gi en innlæring av Ha en helhetlig Analysere, Ha kompetanse til grunnleggende forståelse av reflektere og å videreutvikle tekniske ferdigheter. treningsprosessen benytte praksis og utøvere som er på Utvikle fysiske, og ivareta teori som er høyeste nasjonale psykiske og sosiale utøvernes behov i relevant for og internasjonale egenskaper for et sosialt, optimal nivå. utøvere på spennende og prestasjonsutvikling begynnernivå, og å trygt miljø. for morgendagens ivareta utøvernes toppidrettsutøvere. behov i et sosialt, spennende og trygt miljø. Rettet mot Nybegynneropplæring Videreutvikling på klubbnivå Talentutvikling Toppidrett

3 Ut fra tabellen er det lett å se hvor de tre kategoriene trenerroller er mest fremtredende sett i perspektiv av idrettslig utvikling. Instruktørrollen er viktigst på nivå 1 og delvis 2. Trenerrollen er mest fremtredende på nivå 2. På nivå 3 er trener/coaching fremtredende, mens det på nivå 4 vil være viktigst med en coachingrolle. Tabellen gir også en fin oversikt over viktigheten av hvert kompetanseområde. Talent og toppidrett Det finnes ingen talenter. Talent er et oppskrytt ord som aldri burde eksistert. Talenter er bare folk som forsvinner igjen med en gang, fordi de trodde de var så mye bedre enn alle andre. (Olaf Tufte) Det kan være nyttig før en starter diskusjon om strategivalg for trenerutvikling å gjengi definisjonen på talent og toppidrett. Talent er et begrep som er vanskelig å definere. Noen snakker om idrettslig talent som f.eks. god motorisk kontroll, så har vi noen som har treningstalent, mens andre har andre evner og egenskaper som kan være til gunst for idrettsutøvelsen. I det hele tatt er det vanskelig å definere hva som er medfødte egenskaper og hva som er utviklede ferdigheter fra barnet er født. Olympiatoppen går nå mer bort fra uttrykket talent og kaller dette i stedet for morgendagens topputøvere med følgende definisjon: «Morgendagens utøvere er de som på varierende alders- og prestasjonsnivå driver omfattende kvalitetsutvikling gjennom en langsiktig progresjonsplan som normalt vil føre fram til internasjonalt toppidrettsnivå.» Man vektlegger mer organiseringen og kompetansen rundt utøveren og treningsvillighet fra utøvers side. Toppidrettsbegrepet er definert slik: «Trenings- og forberedelsesarbeid på linje med de beste i verden, avhengig av den enkelte idretts egenart og utbredelse. Arbeidet fører til jevnlige prestasjoner på internasjonalt toppnivå. Idretten er for disse utøverne en hovedbeskjeftigelse.» Spørsmål til diskusjon: Hvilken trenerkompetanse ønsker klubben/regionen å ha og hvilken kvantitet? Er klubben/regionen villig til å finansiere/delfinansiere utdanning av trenere? Bør Tinget stille krav til organisasjonen i forhold til kvantitativt nivå på trenerutvikling? Hvilken kvantitet bør NBF sentralt ha som målsetting å inneha på Trener 3 og 4?

4 Profesjonalisering av trenere og trenerutdanning I etterkant av OL/PL London 2012 ble det nedsatt et utvalg for å se på årsaker til den lave medaljefangsten i arrangementet. Utvalget så særlig på Olympiatoppens rolle som ansvarlig for norsk toppidrett og deriblant ble olympiatoppen sammenlignet med tilsvarende organisasjoner i andre land. Blant land det er naturlig å sammenligne seg med ble New Zealand brukt. New Zealand har omtrent samme folketall som Norge, spredt bosetting og omtrent samme klima, men idretten er helt annerledes organisert. I New Zealand er det et klart skille mellom toppidrett og breddeidrett som har hver sin organisasjon. Mens Norge tok 4 medaljer i London 2012, tok New Zealand 14 medaljer. New Zealand har gjennom en årrekke satset på 2-årig trenerutdanning på høyskole/universitetsnivå. De legger også opp til en bevisst satsing på erfaringsutveksling mellom trenerne på toppnivå. Flere nasjoner ser til New Zealand i trenerutviklingsarbeidet, deriblant Danmark som også er svært sammenlignbart med Norge organisatorisk. I Norge har vi lignende studier gjennom Norges Idrettshøyskole og Olympiatoppen. Topptrener 1 og Topptrener 2 er studier som organiseres på deltid og er rettet mot henholdsvis talentutvikling og toppidrettsutøveren. Hvert av studiene går over 2 år og har svært begrenset opptak. Grunnet frivillighetens sterke posisjon i Norge er vår utdanning av flere årsaker annerledes. Håkon Lorentzen og Håvard Helland har utført en studie rundt profesjonalisering i bl.a. idretten. Resultatet er at det i liten grad er profesjonalisering og at det er få med idrettsspesifikk utdannelse på høyskolenivå i norsk idrett. Forfatterne hevder likevel at det finnes en rekke eksempler på at idretten tilfører «amatørene» den kunnskapen de trenger for at de skal kunne gjøre jobben på en profesjonell måte. Her nevnes blant annet egne utdanninger som er rettet inn mot å fylle de kunnskapsbehovene ulike idretter har. (ref. Tvedt-utvalget) Felles for disse utdanningene er at: De er målrettet, de tilfører deltakerne kunnskap som er nødvendig for å gjennomføre et knippe arbeidsoppgaver (som trener, leder, dommer o.l.). De er ikke-akademiske. Innslaget av teoretiske perspektiver er vanligvis redusert til et minimum, eller det er helt fraværende. De er handlingsorientert, rettet inn mot å mestre konkrete situasjoner eller endre praksis. Flertallet er kortvarige og lar seg gjennomføre ved siden av ordinært arbeid. De er sertifisert. Utdanninger rettet inn mot nasjonale aktiviteter blir gjerne sertifisert av et nasjonalt forbund, de internasjonalt rettede godkjennes av et internasjonalt forbund. Ulempen med denne trenerutdanningen er at det gir mindre grunnlag til refleksjon av egen trenerutøvelse enn en bredere formell utdannelse gir. En høyskole/universitetsutdannelse vil også gi en langt større faglig kompetanse rundt treningslære i vid forstand og treningsledelse. Gjennom eksamen og evalueringsoppgaver vil også utdanningen kvalitetssikres.

5 Spørsmål til diskusjon: I hvilket omfang bør NBF støtte opp under trenerutdanning på høyskole/universitetsnivå for å sikre høyt kompetente topptrenere? Bør autorisasjonen av trenere i større grad bruke evalueringsoppgaver for å sikre kompetansenivået i trenerstanden? Den norske toppidrettsmodellen norsk toppidrett fram mot 2022 (Tvedt-utvalgets evaluering av OL/PL london 2012) rett Rammeverk Trenerløypa Utarbeidet av K.H. Tesaker