FolkogforsVar Nr. 4 2010

FolkogforsVar Nr. 4 2010 I KINAS SKYGGE 1

Kjære leser Sommeren er over, og høstaktivitetene har satt inn for fullt. Mye er på trappene i månedene som kommer. Debatten om engasjementet i Afghanistan har fått fornyet styrke, både etter den triste nyheten om de norske tapene i slutten av juni, den danske filmen Armadillo s inntog på norske kinoer, og boken Med mandat til å drepe skrevet av norske skarpskyttere. En åpen og reflektert meningsutveksling er både riktig og viktig i et demokrati som vårt. Det er imidlertid viktig å huske at hver enkelt soldat som påtar seg et oppdrag for den norske stat enten det er i en internasjonal operasjon i Afghanistan, som norsk grensevakt i nord eller om bord Kystvakta rundt Svalbard gjør det på vegne av samfunnet som helhet. Forsvaret i Norge er under demokratisk kontroll, og det er våre folkevalgte politikere som avgjør hva dette skarpeste av våre redskaper skal brukes til. Støtt våre soldater er en tverrpolitisk kampanje som uavhengig av hva man måtte mene om de ulike operasjonene Norge til enhver tid måtte være engasjert i, forsøker å vise støtte til de enkeltmenneskene som gjennom soldatjobben tar på seg å utføre den vedtatte politikken i praksis - med den personlige belastningen det faktisk medfører. Kampanjen er i startfasen, men mange har meldt sin støtte allerede. På Facebook er det i skrivende stund ca 19.000 medlemmer i gruppen, og antallet øker stadig. I dette nummeret av bladet skal vi imidlertid langt av gårde, og setter søkelyset på Kina. Stormakten i Sørøst-Asia har lenge vært en aktør å regne med på verdensarenaen, og betydningen til denne giganten blir neppe mindre i årene som kommer. Økonomisk, kulturelt og sikkerhetspolitisk blir verden stadig mindre, og utviklingen i Kina har stor betydning også for Europa. Vi håper at bladet faller i smak - god lesning! innhold s. 4-5 Spenningsforhold fra den kalde krigen s. 6-7 Et land to systemer s. 8-9 Ustabile forhold i Thailand s. 10-11 Exit Afghanistan? s. 12-13 Utfordrende sikkerhetssituasjon s. 14-15 Utgivelser: Kontaktbladet utgis 5 ganger pr. år. Annonser: Bladet tar ikke annonser. Abonnement: Bladet sendes gratis til interesserte, og abonnement kan tegnes ved å sende inn bestillings seddel på siste side eller på www.folkogforsvar.no. De som ønsker innsendt stoff og bilder i retur må angi returadresse tydelig. Innholdet i artikler og kronikker står for forfatternes eget syn, og representerer ikke nødvendigvis s offisielle mening. Leder s. 2 Utdrag eller artikler fra bladet eller fra våre web-sider kan brukes fritt ved angivelse av kilde. Smått & stort s. 3 Utgiver: Folk om forsvar s. 16 Adresse: Arbeidersamfunnets plass 1c, 0181 Oslo Faste sider: Kina kjempen i øst Arbeidsutvalget i : Leder: Per Steinar Jensen (NHO) Nestleder: Hans-Christian Gabrielsen (LO) Generalsekretær: Monica K. Mattsson Opplag: Pr. september 2010: 10.000 eks. Monica K. Mattsson Artikler: F F Leserinnlegg s. 17 og 18 Bokomtale s. 18 Organisasjonsstoff s. 19 Info-publikasjoner s. 20 Telefon: Tlf: 22 98 83 60 Telefax: 22 98 83 61 Internett adresse: www.folkogforsvar.no E-post-adresse: post@folkogforsvar.no Oppslaget: kommunisme Politisk ideologi som har som mål å skape et klasseløst samfunn med felleseie av produksjonsmidlene og lik fordeling av produksjonsresultatene. Ideologien bygger i stor grad på skriftene til Karl Marx (1818-1883) og Friedrich Engels (1820-1895). Kommunisme deles i fire hovedretninger; marxisme, leninisme, trotskisme og maoisme. Ansvarlig redaktør: Monica K. Mattsson Redaktør: Nan Cecilie Johnstad Redaksjon: Rikke C. Arnulf/Anthon Øien E-post red.: nan@folkogforsvar.no ISSN 0800-7926 FolkogforsVar Nr. 4 2010 Grafisk produksjon: Layout: punkt&prikke punktprikke@me.com Formidling: 2punkt as www.2punkt.no Trykk: RK Grafisk AS Forsiden Kina spiller en viktig rolle - ikke bare i det internasjonale stormaktsspillet - men også i sine nærområder. Med argusøyne følger kineserne både Nord-Koreas og Taiwans aktiviteter. Utfordringene er mange i den delen av Asia, og vi har tatt en titt på noen av dem. Sitatet Den som hviler på sine laubær, har plassert dem på feil sted Mao Zedong Foto: Scanpix I KINAS SKYGGE 1

Nytt ARTILLERI OM jan mayen ARCHER Artillerisystem eller Artillerisystem 08 er et flernasjonalt prosjekt for å utvikle neste generasjons selvdrevet artilleri for Sverige og Norge. Hjertet i systemet er en automatisert 155 mm L/52 haubits montert på et hjulgående 6 6 chassis. Systemet som helhet består i tillegg av et forsyningskjøretøy for ammunisjon, et støttekjøretøy og Excalibur-styrte granater. I et tett samarbeid med det svenske forsvaret vil Forsvaret anskaffe et nytt artilleri til Hæren. Det skal til sammen anskaffes inntil 48 kanoner, 24 til hvert land. Leveransene til Norge vil starte i 2011, og er planlagt operativt i 2012. Jan Mayen er en 377 km² vulkanøy med verdens nordligste aktive vulkan (Beerenberg). Øya ligger på samme breddegrad som Nordkapp, 1.000 km fra fastlandet (Bodø) og Svalbard, 600 km fra Island og snaut 500 km fra Grønland. Det er ingen fastboende på øya, og den administreres av fylkesmannen i Nordland, men er ikke en del av Nordland fylke. Jan Mayen omfattes ikke av Svalbard-traktaten. Forsvaret driver en INI OPS-stasjon på vegne av Fiskeriog Kystdepartementet på Jan Mayen. Den sørger for sikker navigasjon for luft- og sjøtrafikk gjennom navigasjonssystemet Loran-C. I tillegg har den mange andre oppgaver, blant annet å støtte Meteorologisk institutts (MI) drift av den meteorologiske stasjonen på øya. Stasjonen er også en fjernstyrt enhet for Bodø Radio. Stasjoenen drives av 14 ansatte fra Forsvaret og fire ansatte fra MI. Stasjonssjefen blir ansatt for ett år av gangen, mens de øvrige rullerer hvert halvår. Stasjonssjefen har politimyndighet på vegne av politimesteren i Salten, og ivaretar forvaltningsansvaret i miljøsaker på vegne av fylkesmannen i Nordland. Norske styrker i utlandet Sist oppdatert: Juli 2010 Afghanistan: 511 Sudan: 21 Egypt: 3 Tsjad: 2 Midtøsten: 14 Bosnia: 3 Somalia: 3 Kosovo: 1 Kongo: 1 Tekniske data: Hastighet: 70 km/timen på vei Rekkevidde på vei: 500 km Mannskap: 4 (1 vognfører, 3 mannskaper) eller 2 (1 vognfører og 1 mannskap) i nødstilfelle Bestykning: 155 mm/l52 gun howitzer Ildhastighet: 8-9 skudd/min Rekkevidde: 30 km med standardgranater, 40 km med base-bleed, 60 km med Excalibur Fakta om Gråsonen Rettelse fra nr. 3/10: Den korrekte arealstørrelsen på det området som omfattes av den såkalte Gråsoneavtalen, er ikke 40.000, men ca. 67.300 kvadratkilometer. Gråsonen går på tvers av det omstridte området som partene den 27. april d.å. ble enige om å finne en avgrensningsløsning for, og strekker seg altså ganske riktig inn på så vel ubestridt norsk som ubestridt russisk område. Således ligger ca. 23.000 kvadratkilometer av sonen vest for den såkalte sektorlinjen - og følgelig inne på ubestridt norsk område - mens knapt 3.000 kvadratkilometer ligger øst for den såkalte likeavstandslinjen, dvs. på ubestridt russisk område. (De resterende 41.300 kvadratkilometer ble dermed liggende mellom de to linjene som markerte det omstridte området). jobber med etablering av en hærreserve Generalinspektør for Hæren (GIH), generalmajor Per Sverre Opedal, sier reserveoffiserskorpset vil bli en viktig brikke i framtiden. Våre to viktigste støtteforeninger; Norske Reserveoffiserers Forbund (NROF) og Veteranforbundet har en viktig rolle å spille. Foreningene har i sine medlemslister kompetanse, som man i dagens struktur ikke har råd til å overse. Ved å etablere reserveenheter knyttet opp mot aktuelle avdelinger, vil man kunne holde på kompetanse og styrke utholdenheten, Vernepliktsverket (VPV) er også en viktig aktør i arbeidet med hærreserven. Kilde: www.mil.no GIH har tro på et opplegg der soldatene får en tilknytning til avdeling, og gjennom regelmessige øvinger og samlinger får et personlig forhold til den avdeling man skal være en del av. En hærreserve vil være et viktig svar på kritikken om kompetanseflukt og manglende oppfølging av veteraner. Paragrafen: Hokou-systemet Hukou er et kinesisk bostedskort som viser hvor man er født, hvor man arbeider, bor etc. Denne formen for registrering ble formelt innført av Mao i 1958 som et ledd i de økonomiske reformene, men har røtter tilbake til keisertiden. Kortet angir hvorvidt man tilhører urbane eller rurale strøk. Kun de som er registrert i urbane strøk har formelt anledning til å bo der. Hukou systemet er særlig blitt kritisert for å ha medført en omfattende diskriminering av befolkningen fra landsbygda. Blant annet fordi tilgangen på sosiale tjenester samt utdanning i urbane strøk er avhengig av personens hukou. 3

Kina kjempen i øst BEIJING: Kina et av verdens største land, en sterk militærmakt, økonomisk på vei oppover. Men hva er det egentlig som opptar kineserne? Hvor ligger fokuset til de som styrer dette enorme landet? Ved første øyekast ser Beijing ut som en hvilken som helst storby. Det er bare de kinesiske tegnene som avslører hvor en befinner seg samt menneskene i gatene, gjerne på sykkel, som i store mengder forsøker å komme seg fra a til b. Kina er i vekst, og landet får større og større betydning internasjonalt. Men faktisk ligger det kinesiske hovedfokuset på landets nærområder en region med mange utfordringer, og ikke minst de problemene Kina selv har å slite med. Klasseskille Til tross for det moderne inntrykket Beijing gir, er kontrastene i dette enorme landet svært store. Man skal ikke kjøre mer enn en times tid ut fra hovedstaden før fattigdommen åpenbarer seg. Og nettopp alle millionene med fattige mennesker er med på å utfordre stabiliteten innad i Kina. 2010 er blitt nok et år med naturkatastrofer i Asia, og sørlige deler av Kina er blitt utsatt for flom flere ganger. Redningsarbeidet der er svært krevende på grunn av manglende infrastruktur. På en måte kan man si at Kina i dag både er et i-land og et u-land. Et annet problem som har åpenbart seg i større grad de siste årene er den organiserte kriminaliteten, ofte mafiavirksomhet, i de store kinesiske byene. Alt tyder på at det problemet vil fortsette å øke de neste årene, blant annet med tanke på narkotikaproblematikk, også med globale ringvirkninger. Det er i dag strenge straffer for korrupsjon, et annet problem i Kina men systemet misbrukes likevel. Økonomien i Kina har endret seg de 4 siste årene; kineserne er i ferd med å legge om fra et hovedfokus på eksport til intern etterspørsel for å få en kontinental økonomi. Dette påvirker selvsagt også verdensøkonomien. Under finanskrisen har Kina opptrådt som kreditor, og følger derfor eurosonen med argusøyne. Strengt styre Kommunistpartiet styrer Kina. Det har om lag 76 millioner medlemmer i dag. Formelt finnes det åtte andre partier, men de er veldig små og er organisert under Kommunistpartiet. Det sies at partiet for tiden er inne i en demokratiseringsprosess, men slike prosesser har en tendens til å gå sakte. Det er vanskelige tider for den gjennomsnittlige kineser; finanskrisen har påvirket det sosiale livet og mange har mistet jobben. Boligprisene i Beijing er meget høye. Samtidig ventes det en voldsom eldrebølge; de som blir gamle nå, er de som ikke ble rammet av ettbarnspolitikken. Partiets hovedmålsetninger er: Sosial stabilitet, et harmonisk samfunn, økonomisk vekst og vitenskapelig utvikling i den rekkefølgen. Men i Kina bor det 56 forskjellige folkegrupper, og bare det byr på mange utfordringer i seg selv. Det finnes også andre utfordringer; sivile og politiske rettigheter for landets innbyggere er omstridte. Rettsvesenet fungerer dårlig; det er for få dommere, de har for lav utdanning og mangler uavhengighet. Mange mennesker sitter fengslet uten dom, dette til tross for at ytringsfrihet er beskyttet av grunnloven. Kinesisk fengselslov forbyr tortur, etter at Kina ratifiserte Torturkonvensjonen i 1988. Nærområder Kinesiske myndigheter holder fortsatt streng kontroll med innbyggernes bruk av internett, både gjennom overvåkning og blokkering. De strekker seg langt for å ha kontroll, likevel regner man med at Kina har 300 millioner internettbrukere. Samtidig skjer det en teknologisk utvikling og landet urbaniseres, dette er selvsagt utfordrende når en ønsker å beholde samme kontroll som tidligere. Nettsamfunnene Facebook og Twitter begge stengt i Kina. Kina har i dag nærmest ingen direkte og umiddelbare trusler mot seg. Truslene som eksisterer er i første rekke innenlandske og politiske i sin natur. Det dreier seg om separatisme, ekstremisme og terrorisme og dette påvirker selvsagt sikkerheten og stabiliteten i landet. Samtidig har Kina en konflikt gående i Sør-Kina havet, flere uløste grensetvister og landet følger svært nøye med på det som skjer i Nord-Korea, forholdet mellom USA og Taiwan og man er blitt svært opptatt av energisikkerhet. Kina er i dag selvforsynt med våpenmateriell for første gang i historien, og Folkets Frigjøringshær består av 2,3

Viktige Afrika Hvor ser så kineserne når de ikke er opptatt med sitt eget nærområde? Kineserne er egentlig lite opptatt av Russland. Kina ønsker i utgangspunktet et multipolært system med en fredelig utvikling på verdensbasis. Men landet har behov for ressurser, og langt mer ressurser enn det som i dag mottas fra russene. Derfor har Kina følere ute i alle retninger, med spesiell vekt på Afrika. Afrika og Kina knytter bånd på mange områder, og dette forholdet vil trolig bare bli sterkere med tiden. Kina gir også bistand til flere u-land i Afrika. Forholdet mellom USA og Kina er i endring. Det snakkes om en potensiell maktforskyvning på sikt, men foreløpig kan det være at kineserne ikke er klare for å ta det ansvaret som det innebærer. Etter at Barack Obama ble president i USA, har dialogen mellom USA og Kina helt klart blitt bedret. Obama besøkte landet i 2009, og det er blitt inngått avtaler om teknologisamarbeid. Forholdet mellom Kina og Europa har hele tiden holdt seg ganske stabilt. Når det gjelder Afghanistan, er kineserne avmålte. Man har ikke tro på at det som foregår i Afghanistan vil lykkes, og holder avstand. Kina ønsker dessuten ikke ufred med den muslimske verden. Olje og is Kineserne har de siste åtte årene blitt mer avhengig av et forhold til Midtøsten på grunn av behovet for olje. Og ettersom forholdet har blitt tettere, har Kina også blitt mer opptatt av at Midtøsten må holdes stabilt. Man forsøker å ha et greit forhold til både palestinere og jøder, men Israel fikk ikke ambassade i Beijing før i 1992 da hadde de palestinske selvstyremyndighetene (representert ved PLO) vært i byen siden 60-tallet. Kina ser ikke på Iran som en trussel i regionen. Historisk sett har de to landene bånd til hverandre, og har delt/deler følelser for USA. Kinas uproblematiske forhold til Iran er et problem for videreutviklingen av forholdet til USA. Kineserne er også i mot eventuelle sanksjoner mot Iran i forbindelse med atomvåpenproblematikken. Når det gjelder Nordområdene, er Kina mer opptatt av ressurser enn av miljø. Fokuset deres ligger først på Antarktis, deretter Arktis. Noen kinesere forsker nå på issmelting. Problemet med at isen er i ferd med å forsvinne, tas i aller høyeste grad på alvor av kineserne. Kina håper i det lengste at Nordområdene ikke skal bli et nytt spenningsfelt, og håper på en fredelig diskusjon / løsning på det som skjer i nord. Kineserne trives godt med å jobbe med problemløsning innenfor FN-systemet. Kina er på mange måter på vei inn i en ny epoke; landet er i fremgang internasjonalt samtidig som det sliter med interne og eksterne utfordringer. Det storpolitiske spillet er svært komplekst, og Kina er en viktig brikke i dette spillet. Landet kommer heller ikke til å bli mindre viktig i årene som kommer. Av Nan Cecilie Johnstad 5 Foto: Scanpix/Lars Jørgen Løland millioner stående styrker (i 1976 var tallet 6,4 millioner). Forsvaret er delt inn i syv militære regioner, og presidenten leder blant annet 2.artilleri som er de strategiske styrkene. Sjøforsvaret er under modernisering fordi man ønsker større mobilitet, og kineserne har også ambisjoner om å bygge nye fly etter hvert.

Forholdet mellom Nord-Korea og Sør-Korea er og har tidvis vært ganske spent; sist nå i mars da en sørkoreansk korvett ble senket, og nabolandet fikk skylden. Nord-Korea får også jevnlig verdens øyne rettet mot seg grunnet atomvåpenspørsmål. Landet er et av de siste kommunistiske regimer i verden og Kinas handelspartner. Men årsaken til Nord-Koreas plass i dagens storpolitiske spill går helt tilbake til første halvdel av forrige århundre. Spenningsforhold fra den k I dag er situasjonen på den koreanske halvøya vanskelig; Nord- og Sør-Korea står langt fra hverandre etter episoden med korvetten i mars, og USA vil komme til å spille en viktig rolle for hva som kommer til å skje videre mellom partene. Det hevdes i Beijing at Kina ønsker å nedruste samt å opprettholde fred og stabilitet på halvøya men de tre andre partene lytter sjelden til hva Kina har å si i denne sammenhengen. Likevel har Kina handelsforbindelser både med nord og sør. På en måte kan man si at det fortsatt pågår en kald krig på den koreanske halvøya, og den kalde krigen var jo også utgangspunktet for den situasjonen som er der i dag. Øst og vest Under den andre verdenskrig ble de allierte enige om å gjenopprette en selvstendig koreansk stat etter mange år med japansk herredømme før krigen. Men i 1945 ble det nordlige Korea okkupert av sovjetiske styrker, det sørlige av amerikanske. Skillelinjen gikk ved 38 grader nordlig bredde. FNkommisjonen som skulle forberede gjenforeningen gjennom allmenne valg fikk ikke adgang til den sovjetiske sonen. I 1948 ble Republikken Korea (Sør-Korea) proklamert, og like etter ble også Folkerepublikken Korea (Nord-Korea) en realitet. Hoveddelen av okkupasjonsstyrkene trakk seg så ut i tidsrommet 1948-49. Men året 6 etter forsøkte Nord-Korea å gjennomføre en gjenforening ved bruk av makt, og Koreakrigen ble et faktum. Den siste krigen Både Nord-Korea, støttet av Sovjetunionen, og Sør-Korea, støttet av USA, gjorde krav på hele halvøya som i sin tid utgjorde et samlet Korea. 25. juni 1950 gikk Nord-Korea overraskende til angrep over 38. breddegrad. Seoul, Sør-Koreas hovedstad, falt tre dager senere. FNs sikkerhetsråd støttet de landene som ville stanse invasjonen. Et slikt vedtak var mulig å gjøre fordi Sovjetunionen på det tidspunktet boikottet Sikkerhetsrådet. 15 nasjoner, inkludert USA, sendte tropper til Korea der de sto under ledelse av den amerikanske generalen Douglas MacArthur. Det norske bidraget besto av et feltsykehus. Da Kina vinteren 1950-51 kom inn i krigen med en hærstyrke, falt Seoul for annen gang. Kineserne ble stoppet cirka 100 kilometer sør for den 38. breddegrad. Utover året gikk krigshandlingene mer og mer over til å bli en stillingskrig. En våpenhvileavtale ble undertegnet i juli i 1953, og da var tingenes tilstand omtrent tilbake til situasjonen før krigen brøt ut. Tapstallene var imidlertid store; man antar at omkring fire millioner mennesker var omkommet. Amerikanerne mistet 142.000, de øvrige FN-styrkene 17.000. Ulike naboer Hva er så forskjellen på disse to, til stadighet uenige, naboene? I det sovjetisk-okkuperte nordlige Korea ble et kommunistisk parti grunnlagt i 1946 med Kim Il Sung som leder. Sovjetunionen ga partiet regjeringsansvaret i sin okkupasjonssone, og Sung ble statsminister i 1947. Året etter ble Den demokratiske folkerepublikken Korea proklamert, og sovjetstyrkene trakk seg ut. I 1949 dannet kommunister Det koreanske arbeiderparti, som siden har sittet med makten i Nord-Korea. Den nordkoreanske industrien ble nasjonalisert og en jordreform ble gjennomført. I 1972 fikk Kim Il Sung tittelen president, og han var gjennom hele sin presidenttid gjenstand for en enorm persondyrkelse. Sønnen Kim Jong Il ble utpekt til hans etterfølger, og han sitter fortsatt ved makten i landet. Nord-Korea gjør fortsatt krav på hele Korea, og uttallige grenseepisoder har understreket spenningsforholdet mellom Nord- og Sør-Korea. I dag sliter også landet med økonomisk problemer, og det har lite kontakt med omverdenen. Amerikansk innflytelse I det amerikansk-okkuperte sørlige Korea ble valg på nasjonalforsamling arrangert under FN-overvåkning i 1948. Forsamlingen utropte Republikken Korea i august samme år, med de liberales leder Syngman Rhee som

alde krigen Fortsatt krig Våpenhvileavtalen mellom Nord- og Sør-Korea er ennå ikke blitt erstattet av en permanent fredsavtale. De to statene er derfor fremdeles teknisk sett i krig med hverandre. Og forholdet dem i mellom svinger veldig; i mars nådde det på nytt frysepunktet og en hel verden ventet i spenning på utredning om hvorvidt Nord-Korea var skyld i senkingen av den sørkoreanske korvetten. Konklusjonen var at det var de. Kina har interesser på den koreanske halvøya, og følger nøye med på hva som skjer der. Nord-Korea har hatt direkte togforbindelse med Moskva og Beijing siden den kalde krigen, og den nordkoreanske presidenten besøkte den kinesiske hovedstaden tidligere i år. Dette skaper selvsagt overskrifter. Det gjør det også når Kim Jong Il stadig går ut og proklamerer at landet har atomvåpen noe som også skaper problemer i deres forhold til USA. Forholdet til USA er fiendtlig, men i dag fokuserer kanskje amerikanerne mer på Iran enn Nord-Korea når det kommer til atomvåpen-problematikk. Kina hadde muligens håpet det annerledes, for Kina har tidligere hatt et bedre forhold til Nord-Korea enn slik situasjonen er nå. Under andre verdenskrig sto nemlig Kina og Nord-Korea sammen mot Japan Spenninger I Beijing fortelles det om endringer i Sør-Korea etter regjeringsskiftet i 2008; landets nye styre har nektet å godkjenne tidligere avtaler med Nord-Korea, og har erklært dem ugyldige. Tidlig i 2009 gikk regimet i Nord-Korea ut og kalte regjeringen i Sør-Korea for fascister. Man frykter nå i Beijing at styret i Sør-Korea kan fortsette å utvikle seg til å bli ytterligere ustabilt, og i Kina håper man i det lengste at USA skal ta mer tak i forholdet mellom de to nabolandene. Dette ser i midler tid ikke ut til å kunne skje uten videre. Det som kan endre situasjonen, er for eksempel hvis Nord-Korea fremstår som enda mer aggressivt mot Vesten. I en slik setting kan amerikansk fokus kanskje flyttes fra Iran og over på Nord-Korea. Sør-Korea beskyttes dog av USA, Nord-Korea har ingen allierte. Nord-Korea ansees som meget uavhengig, og gir liten eller ingen informasjon til omverdenen. Det antas at landet samarbeider med Iran og Burma om utviklingen av atomvåpen. Nord-Korea har tidligere truet med at Seoul kan ødelegges på en halv time. Seoul er i dag finanssentret i nabolandet, og dermed også sårbart for eventuelle angrep. Det er helt klart store spenninger mellom de to nabostatene, og dette liker ikke Kina. Kina er handelspartner med begge landene, og ønsker egentlig en fredelig løsning på situasjonen på halvøya. Men slik det ser ut akkurat nå, kan nettopp det fortsatt være langt unna. Foto: Scanpix president. Han hadde tidligere vært eksilregimets president. Året etter trakk de fleste amerikanske styrkene seg ut av landet. Det politiske livet i Sør-Korea ble i mange år kjennetegnet ved sterk presidentmakt og bastant maktutøvelse fra regimets side. Landet har i alt hatt fem republikanske forfatninger. Rhee ble tvunget til å gå av i 1960 etter anklager om valgfusk og korrupsjon. Deretter fulgte flere militærkupp, før tre presidenter; Roh Tae-woo, Kim Young-sam og Kim Dae-jung brukte sine regjeringsperioder til å utvikle demokratiske reformer. Sør-Korea har opplevd en enorm økonomisk vekst de siste 30 årene, og på 1990-tallet ble landet målt til en av verdens største økonomier. Sør-Korea fremstår i dag som et moderne demokrati, og er et av Asias mest teknologisk avanserte land. Landet har hele tiden hatt et nært forhold til USA, som har øvet et stort press på de sørkoreanske myndighetene de siste tiårene for å få gjennomført demokratiske reformer i landet. Av Nan Cecilie Johnstad 7

Et land to systemer Taiwan er i dag en av Kinas vitale strategiske interesser. Kina ønsker en forening av Taiwanøya og Kinas fastland, men til lavest mulig kostnad på alle områder. Amerikansk innblanding har gjort dette vanskelig, men kineserne har ikke gitt opp håpet om at det en dag skal bli virkelighet. I tillegg er Kina opptatt av Tibet-problematikken. Kineserne ønsker en generell sammenslåing med Taiwan basert på at de to har samme interesser. Som det sies i Kina; Et land to systemer. I utgangspunktet ønsker kineserne at denne sammenslåingen skal gå så fredelig og kostnadsfritt for seg som mulig, men det utelukkes selvsagt ikke at et av verdens største land kan være villig til å bruke makt for å få det til. USA har blandet seg inn i forholdet mellom Kina og Taiwan i mange år, og dette har gjort prosessen mye vanskeligere. Ensom spiller I den internasjonale storpolitikken har Kina 8 lenge blitt oppfattet som en uavhengig brikke. Landet opererer i stor grad alene, med stor selvtillit, og bruker egen taktikk mot egne mål. Mange spør seg om dette vil holde også inn i fremtiden, nå som verden står foran flere globale utfordringer som blant annet terrorisme. Kina har dog mer diplomatisk kontakt i dag enn tidligere med andre land, og deltar i bredere skala i FN nå enn før. Men kineserne liker ikke den amerikanske innblandingen i det de ser på som et av sine viktigste nærområder; Taiwan er kanskje den aller viktigste sådan. Det er for tiden dialog mellom Kina og Taiwan, uten at noen tredjepart deltar i samtalene. Kina håper på at en forening mellom de to vil kunne skje i løpet av de kommende 20 år. I Beijing er man opptatt av tre ting; Taiwan, Tibet og trade (det vil si handel). Her ligger Kinas hovedfokus og her vil det nok forbli lenge, samtidig som landet selvsagt holder et øye med Nord-Korea. Den store øya Taiwan betyr nettopp den store øya. Det europeiske navnet er Formosa den vakre øya. Offisielt bærer øya navnet Republikken Kina eller Nasjonalist-Kina, og ble opprettet i 1949 etter at kommunistene vant borgerkrigen på fastelandet. Taiwan skilles fra Kina med Taiwan/Formosastredet i Øst-Kinahavet. En meget stor del av den 22 millioner store befolkningen er han-kinesere, og av disse stammer mange fra innvandringen fra det kinesiske fastlandet i forbindelse med kommunistenes seier. Grunnloven er fra 1947, og landet styres av en president som velges av nasjonalforsamlingen for seks år av gangen. Presidenten har utøvende makt, og er øverstkommanderende for det militære. Landets kjente historie går tilbake til begynnelsen av 1600-tallet, da spaniere og nederlendere slo seg ned på øya. Fra 1642 hersket nederlenderne alene, frem til de i 1662 ble fordrevet av en kinesisk general som grunnla et rike på øya. I 1683 ble Taiwan erobret av mandsjuene, og kom slik under kinesisk styre frem til øya i 1895 ble avstått til Japan etter den kinesisk-japanske krig. Kinesisk? I Kairo-avtalen av 1943 ble de allierte enige om at Taiwan etter krigens slutt måtte tilbakeføres til Kina. Det skjedde da Japan kapitulerte i 1945. Nasjonalistregjeringen (Kuomintang) ble til å begynne med hilst velkommen av befolkningen, men styresettet vekket snart motstand og endte blant annet med blodig undertrykkelse i den såkalte 28. februar-hendelsen der

Mot normalisering Endringen i forholdet mellom USA og Kina skapte problemer for Taiwan. Landet mistet sin plass i FN i 1971, og i 1979 opprettet USA fulle diplomatiske forbindelser med Beijing og brøt de offisielle forbindelsene med Taiwan. Amerikanerne fortsatt dog å levere forsvarsmateriell til øystaten. Det økonomiske samarbeidet fortsatte, og Taiwan opplevde på 80- og begynnelsen av 90-tallet en enorm økonomisk oppsving, knyttet til en omfattende industriutbygging. Etter hvert ble kontakten med fastlandet styrket, og i 1991 ble det lagt frem en plan for normalisering av forholdet og muliggjøring av gjenforening dersom Kina gjennomfører demokratiske reformer. Taiwan utviklet seg med andre ord i en litt annen retning enn fastlandet. Likevel hevder kineserne i dag at Kina og Taiwan har mange felles interesser og bør være ett. Både Republikken Kina (som kontrollerer øya) og Folkerepublikken Kina hevder altså suverenitet over øya, men samtaler pågår. Utfallet er fortsatt uvisst, og det kan ta lang tid å komme til enighet for det er tross alt to forskjellige statssystemer som snakker sammen. Hva med Tibet? Tibet er i dag en autonom region, en administrativ enhet på provinsnivå understilt Folkerepublikken Kina. Mange gjør krav på forskjellige deler av landområdet; både tibetanske eksilgrupper, India og Kina har interesser i regionen. Tibet er 471.700 kvadratkilometer stort, med en gjennomsnittshøyde på 4.900 meter over havet. Tibet har et eget folkeslag med eget språk og egen identitet. Det bor cirka 2,5 millioner mennesker i regionen. Økonomien er lite utviklet, men det antas at Tibet har oljereserver til en verdi av 4.000 milliarder euro. Tradisjonelt har Dalai Lama vært Tibets religiøse og politiske leder. Ved sin side hadde han før den kinesiske maktovertagelsen en regjering med både geistlige og ikke-geistlige medlemmer. Dagens Dalai Lama er født i 1935, han lever i eksil i India og har åpnet for folkeavstemning om hvem som skal bli hans etterfølger. Blodig kamp Historisk sett har det utspunnet seg mange kriger mellom tibetanere og kinesere, spesielt tidlig på tusen tallet. Men da det kinesiske keiserdømmet falt i 1911, utviste tibetanerne alle kinesere året etter. Tibet skulle bli uavhengig. Og det var det, helt frem til Kina okkuperte området i 1950. Tibet skulle få beholde sitt indre selvstyre, mens Kina skulle ta seg av utenrikspolitikken. Fra 1965 har Tibet vært autonom region. Hæravdelingene som er stasjonert i regionen består av ikke-tibetanske kinesiske tropper. Dalai Lama flyktet i 1959, og opprettet etter hvert en eksilregjering i India. Den kinesiske hærstyrken startet en storstilt og blodig opprenskningsaksjon mot det tibetanske folket. Kanskje har så mange som en million tibetanere mistet livet ved krigshandlinger, i fangeleire og av sult etter kinesernes invasjon. Klostre har blitt plyndret og ødelagt. Etter systemskiftet i Kina omkring 1980 lettet kontrollen med landet noe; det skjedde en viss privatisering av landbruket, tibetansk kultur og religion ble tillatt og grensene ble åpnet for turister. Dette skapte dog større selvfølelse i Tibet og kravet om uavhengighet ble styrket. Dette kuliminerte igjen i blodige sammenstøt i 1989, og Kina svarte med å stenge landet og erklære unntakstilstand. Dalai Lama ble tildelt Nobels Fredspris samme år for sin ikke-voldskamp for sitt folk. Hvor ender det? Den kinesiske versjonen av hva okkupasjonen har gjort for Tibet, er at området er blitt befridd fra føydalismen. Kina ser på Dalai Lama som en slags enehersker, til tross for at denne har satt i gang reformer. Forholdene i Tibet er ikke blitt nevneverdig bedre de siste årene; hvert år flykter tibetanere over grensen til nabolandene, og senest i 2008 kom det til blodige sammenstøt der 140 mennesker mistet livet. Selv om Kina mener forholdene i Tibet er helt greie, byr situasjonen på utfordringer jo mer Kina nærmer seg relasjoner med den vestlige verden. Mange er nemlig ikke interessert i å lukke øynene for hva som foregår der. Derfor må sannsynligvis Kina ta tak i Tibet-problematikken hvis de ønsker å delta på den storpolitiske arena som en medspiller, ikke bare som en ensom brikke i øst. Foto: Scanpix minst 20.000 mennesker mistet livet. Nasjonalistene styrte med militære unntakslover fra 1949 til 1987. Dette har trolig vært med på å styrke de separatistiske kreftene i den taiwanske opposisjonen. Siden 1949 har Taiwan vært en motstandsbastion mot kommunisme, og i 1954 inngikk styret en forsvarsavtale med USA. En kombinasjon av gunstige omstendigheter muliggjorde en rask økonomisk ekspansjon på øya: Betydelig kapitalflukt fra fastlandet, amerikansk støtte, avansert infrastruktur etterlatt av japanerne, disiplinerte arbeidsvaner, en vellykket landreform, store utviklingsprosjekter som ble gjennomført med suksess og et nettverk av meget profesjonelle internasjonale kontakter. Av Nan Cecilie Johnstad 9

Ustabile forhold i Thailand I vår var Thailand på randen av borgerkrig. I sommer har turistene holdt seg borte fra hovedstaden Bangkok. Nå venter man på valg i landet, mens befolkningen er splittet og kongehuset svekket. Tilstanden i det landet mange nordmenn kjenner som et hyggelig feriemål, kan karakteriseres som ustabil. Utover våren i år kunne nordmenn følge opptøyene og de blodige sammenstøtene i Thailands hovedstad Bangkok fra tvskjermen. I mai var situasjonen så alvorlig at landet var på randen av borgerkrig. I sommer har dette gått ut over den ellers så blomstrende turistnæringen, og mange av Bangkoks hoteller kunne rapportere om ledige rom og få besøkende. Situasjon i Thailand er ustabil; som følge av den blodige våren der over 50 mennesker mistet livet og nærmere 1.800 ble såret, venter man nå på at det skal holdes valg. Samtidig fremstår kongehuset som svekket, og man frykter en konstitusjonell krise den dagen kongen dør. Splittelse Innbyggerne i Thailand, nærmere 66 millioner mennesker, er politisk splittet og det var også årsaken til sammenstøtene denne våren. Det har vært mye snakk om rødskjorter og gulskjorter i år, og uenigheten dem imellom går så langt tilbake som til 2006. I 2006 protesterte Gulskjortene for å bli kvitt daværende statsminister Thaksin Shinawatra. Han ble styrtet i september samme år gjennom et militærkupp. I oktober okkuperte så Gulskjortene regjeringsbygningen i Bangkok, og det kom til sammenstøt mellom dem og Rødskjortene som støtter Shinawatra. I desember dannet så Abhisit Vejjajiva regjering. Gulskjortene støtter ham. I mars i år begynte Rødskjortene å protestere for å få regjeringen til å gå av, og i april begynte de voldsomme 10

sammenstøtene mellom demonstrantene og politiet. 5.000 mennesker demonstrerte i all hovedsak rødskjorter som er fattige fra byene og landsbygda. Kravet var, i tillegg til Vejjajivas avgang, at det skulle gjennomføres nye valg i landet dette ble avvist. Frustrasjon over myndighetenes måte å takle opptøyene på, som blant annet å innføre portforbud, førte til opptøyer også andre steder i landet og i mai var altså Thailand på randen av borgerkrig. Den ustabile situasjonen i landet påvirket selvsagt resten av regionen, og Kina fulgte situasjonen nøye fra sidelinjen. Vestlig? Thailand er det eneste landet i SørøstAsia som aldri har vært under kolonistyre. Dessuten beveget landet seg i en litt annen retning enn for eksempel Kina under og etter andre verdenskrig. Under krigen hadde landet en løs allianse med Japan, mens det etter 1945 ble en av USAs allierte i regionen. Thailand betraktet alliansen som en støtte mot kommunismen. Landet unngikk kommunistisk styre, men ble i stedet offer for en rekke forskjellige militære regjeringer. Mellom 1985 og 1995 hadde Thailand verdens høyeste økonomiske vekst; med ni prosent hvert år. Fra 1992 var landet et relativt godtfungerende demokrati, før det igjen ble rammet av statskupp i 2006. Thailand er medlem av FN, WHO, WTO, ILO og IMF. I dag er landet verdens 50. største, og er relativt ensartet når det kommer til språk og religion. Man snakker hovedsakelig thai og de aller fleste innbyggerne i landet er buddhister. Den nest største minoritetsgruppen er kinesere de utgjør over 10 prosent av befolkningen, og disse er godt integrerte i samfunnet. De fleste kineserne bor i byer / tettsteder, men det finnes også kinesiske samfunn i de nordlige fjellområdene. De er etterkommere etter flyktninger fra Kina i slutten av 1940-årene. Bangkok er den eneste virkelig store byen i landet, til tross for en relativt god økonomisk utvikling også de siste 10 årene. Landet preges fortsatt av å i stor grad fortsatt være et bondesamfunn, og både jordbruk, skogbruk og fiske er svært viktige næringsveier. Japan, Singapore og USA er de viktigste handelspartnerne. Friheter I Thailand praktiseres både religionsfrihet og gjennom konstitusjonen; ytringsfrihet. Likevel kontrollerer regjeringen en del av mediene, spesielt de av dem som kringkaster. Det er dog forbudt å kritisere kongefamilien og religion i landet. Kongen heter Bhumibol Adulyadej (Rama 9), og han har styrt siden 1946. Det hevdes nå at kongedømmet er svekket i Thailand etter vårens hendelser, og man utelukker ikke at det kan oppstå en konstitusjonell krise den dagen kongen dør. Han har dog vært en elsket konge blant sitt folk i mange år. Hva som skjer videre politisk sett i Thailand vil også ha stor innvirkning på turistnæringen, som er landets viktigste valutainntektskilde. Hotellene i Bangkok har i stor grad stått tomme i sommer. Turistene tør ikke reise etter å ha sett tv-bildene i mai. Resten av landet er ikke blitt like rammet av at turistene svikter. Naboene Kina har som sagt fulgt situasjonen denne våren nøye. Kineserne er svært opptatte av hva som skjer i sitt nærområde, og slik ustabilitet som en borgerkrig representerer kan i verste fall smitte over på andre stater i lignende situasjoner. Forholdet mellom Thailand og Kina har bølget opp gjennom årene, men nådde et frysepunkt da Thailand markerte sin pro-vestlige kurs ved å være en av USAs viktigste støttespillere under Vietnam-krigen. USA opererte fra luftbaser i Thailand. Dette skapte ikke bare et ytterst spent forhold til Kina, men også til Vietnam, Laos og Kampuchea. Etter Vietnam-krigen bedret forholdet til Kina seg, og Thailand mottok på et tidspunkt militært utstyr for til gjengjeld å støtte motstandsgrupper i Kampuchea som opererte over grensen. Dette førte igjen til flere alvorlige sammenstøt mellom vietnamesiske og thailandske styrker. Hvor går veien? Thailand valgte altså en annen vei enn mange andre land i regionen. I dag er det høyst sannsynlig også det landet der med flest besøkende i løpet av et år og mange føler nettopp derfor at de kjenner landet godt. Et land som i utgangspunktet har et meget vennlig rykte, har for øyeblikket ganske mye å stri med. Nå venter det thailandske folket på nye valg. Utfallet er høyst usikkert den dagen det blir realitet, for splittelsen sitter dypt i folket. Man antar at det kanskje vil bli avholdt valg i november, men ingenting er sikkert ennå. Hvorvidt et valg vil stilne konflikten er jo også usikkert - mye er fortsatt uvisst i Thailand, og situasjonen kan fort få ringvirkninger i regionen. Men man kan alltids håpe på en fredelig løsning. Av Nan Cecilie Johnstad 11

Exit afghanistan? For første gang viser nå en norsk meningsmåling et flertall for å trekke våre soldater ut av Afghanistan. 2010 ser ut til å bli et av de blodigste årene siden den amerikanske invasjonen i 2001, på begge sider av konflikten. Hittil i år har 420 NATO-soldater mistet livet, mot 520 i hele 2009. Spørsmålet om tidspunkt for uttrekning blir stilt oftere og oftere. Nesten 60 prosent av amerikanerne og 70 prosent av den britiske befolkningen, er i dag motstandere av krigen i Afghanistan. Da Barack Obama trappet opp innsatsen i desember i fjor, lovet han samtidig at en uttrekning skulle begynne senest våren 2011. Nederlendere har allerede trukket seg ut, og kanadiske styrker er ventet å forlate landet i 2011. Selv i vårt naboland Danmark, som til tross for forholdsmessig store tap, har kunnet vise til solid støtte i befolkningen, er vinden nå i ferd med å snu. I juni ble fire norske soldater drept av en veibombe i Almar-provinsen. Det høyeste antall mistede norske soldater i et angrep siden 2. verdenskrig, skapte engasjement og debatt her hjemme. Fra å være relativt uvitende om soldaters virkelighet i det krigsherjede landet, har opinionen gjennom økt åpenhet fra Forsvaret selv, den danske filmen Armadillo, og bøker utgitt av anonyme soldater, plutselig måttet foreta en virkelighetssjekk når det gjelder innsatsen i Afghanistan. Med dette bakteppet har det bare vært et spørsmål om tid før uttrekningsdebatten ville komme, også her til lands. I en fersk norsk undersøkelse utført av Infact på vegne av VG, svarer et flertall (49 %) av de spurte for første gang, at de mener Norge bør trekke sine styrker ut av Afghanistan. 14 % har ikke bestemt seg og 36 % mener at det norske oppdraget bør bli i landet. Hvorvidt et slikt resultat reflekterer følelser satt i sving ved tap eller plutselig fokus, eller et første tegn på varige meningsendringer er for tidlig å fastslå. For de som mener at Norge ville vært tjent med en bredere og mer omfattende Afghanistan-debatt, representerer i alle fall tallene en mulighet for en bredere og mer kontinuerlig debatt. Vi spurt to representanter fra ulike sider av det politiske Norge, samt en forsker med forsvarsbakgrunn om de kan kommentere fire spørsmål i forbindelse med uttrekning og norsk Afghanistan-debatt: 1.) Hva savner du i norsk Afghanistandebatt? 2.) Hvem taper og hvem vinner på at debatten ligger på det nivået den gjør i Norge i dag? 3.) Tap av liv fører ofte til prat om uttrekning. Er slik prat skadelig for operasjonen? 4.) Finnes det noen minstekrav for hvilken tilstand man er villig til å forlate Afghanistan i? -eller er uttrekning kun et politisk spørsmål styrt av velgerjakt og forholdet til våre allierte? 12 Helge Lurås rådgiver ved NUPIs avdeling for sikkerhet og konflikthåndtering 1.) Debatten har i liten grad tatt inn over seg de geopolitiske omstendigheten rundt USAs og NATOs militære intervensjon. De vestlige motivene er ikke utelukkende å skape stabilitet, bedre kårene for afghanerne og bekjempe al-qaida. Det er viktige motiver, men Afghanistan er også et krysningspunkt for interessene til en rekke stor- og middelsstore makter. Det er en realitet som i liten grad inkluderes i den norske debatten. Dermed klarer man heller ikke å gripe helheten i hva som står på spill, eller hvilke faktorer som forhindrer stabilitet. Jeg synes også for mye fokus har vært rettet mot de delene av Afghanistan hvor det er norske styrker involvert. Krigen avgjøres ikke i Faryab. Norge er med USA og resten av NATO i en krig i hele Afghanistan, og delvis også i Pakistan. Faryab er en parentes i den store sammenhengen, men har på mange måter blitt en hovedsak i Norge. 2.) Det er nok det norske etablissementet, hvis vi kan bruke et slikt uttrykk, som tjener på at den norske debatten er endimensjonal og naiv. Det gjør at de har kunnet hevde gode intensjoner, og be befolkningen om bare litt mer tid og litt mer innsats så vil man lykkes i å hjelpe Afghanistan. De har vært redde for at befolkningen ikke vil forstå eller akseptere sikkerhetspolitiske argumenter for vår deltakelse. De har heller ikke ønsket en opprivende for eller imot USA-debatt, som jo lett kan oppstå i kjølvannet av en Afghanistan-diskusjon. En slik debatt om hvilke allianser vi er tjent med, er jo også spesielt sensitiv i den nåværende regjeringen. Men det er ikke bare SV som finner det lettere å støtte et hjelpeprosjekt for afghanere, enn å støtte USA i et geopolitisk spill om dominans og geopolitisk posisjonering i Sentral-Asia. 3.) Persepsjoner er selvfølgelig viktig. Dersom våre motstandere hadde trodd at vi var av en slik støpning at vi aldri ga opp uansett, ville de blitt demotivert. Det ville derfor hjulpet oss til å vinne krigen militært, eller i det minste å tape litt mer langsomt. Men vestlige samfunn er blitt så transparente at vi nok ikke ville klart å skjule vår egen utålmodighet selv om vi undertrykte det offentlige ordskiftet om Afghanistan. Jeg mener det er sunt å ha en så åpen debatt som mulig. Offentlig debatt er også en måte å sørge for at regjeringen, Stortinget og byråkratiene i FD og UD er på tå hev og sørger for en kritisk prosess i sine egne organer. 4.) Nå hører vi helt urealistiske krav fra vestlige ledere, og også fra Karzai-regimet. De mest nevnte er en garanti for at al-qaida holdes ute, og at Taliban må legge ned våpnene og akseptere den afghanske konstitusjonene. Det sistnevnte er i realiteten en kapitulasjon og Taliban er langt fra å være så svake at de vil kapitulere. Fordi Afghanistan er politisk fragmentert og det ikke er voldsmonopol altså ingen stat så er det heller ingen som kan gi en garanti for hva som skjer på det afghanske territoriet. Det reelle minstekravet dersom vi ikke lenger er villige til å betale prisen for en fortsatt okkupasjon - er nok derfor at USA og NATO ikke mister for mye ansikt. Det har man kontroll over selv fordi det handler om å redefinere sine egne interesser til hva som er mulig. For øyeblikket et det svært lite, kanskje nesten ingenting. Jeg tror derfor vi er i ferd med å få et såkalt «blame game», der afghanerne selv blir pekt ut her i Vesten som de ansvarlige for at det gikk galt. Det vil bli framstilt som om vi prøvde, men de feilet.

Bjørn Jacobsen tidligere medlem av Forsvarskomiteen, forsvarspolitisk talsmann for SV fra 2005-2009 og en aktiv meningsleverandør i forsvarsspørsmål 1.) Jeg savner det faktum at det foregår to kriger i Afghanistan. En som har som mål å sikre og stabilisere landet for sivilbefolkningen ISAF. En som ukentlig bomber inne i Pakistan med droner Enduring Freedom til og med i ei tid da Pakistan mest av alt trenger nødhjelp for å berge folk fra flommen. Jeg savner at det norske folk får vite at eneste grunnen til at vi er i Afghanistan med militære styrker er at det er måten vi har funnet det best å si at vi er medlemmer i NATO på. Istedet for å satse på de to millioner kvadratkilometer med havområder som vi har i Nord Atlanteren. 2.) Først og fremst taper sivilbefolkningen i Afghanistan på at etter 8 år med krig og brudd på de viktigste militære kjøreregler så har de fortsatt ikke sikkerhet. Fienden rekrutterer flere og frihet fra frykt oppnås ikke. Hele den vestlige kulturkrets sløser bort masse penger på militær innsats og ødelagt rykte mens kineserne samtidig bygger opp enorme nettverk av økonomisk samarbeid og investeringer. Sivil innsats, fredsforhandlinger og bistand som er løsningen blir taperne. Afghanistan kunne ha blitt banebrytende i internasjonale operasjoner om man hadde satset mer på riktig utporsjonert mengde militær makt sammen med bistand og fredsforhandlinger. 3.) Debatt om krigen vil en aldri unngå og mest blir det rundt tragiske hendelser. For soldatene som skal delta i såkalt demokratibygging bør det være lett å tåle debatt. Å kvele den ville jo være å legge demokratiet som skulle bygges tilside. Taliban har en stor fordel, og det er at de trenger ikke å vinne i dag eller neste år. De bor der. Vi må forstå at Taliban må være en del av en fredsløsning. 4.) Afghanistan bør ikke bli mer ødelagt enn det er nå. Aggressiv krigføring må byttes ut med nasjonsbygging, styre ved lov, menneskeretter og sikkerhet for sivile. Samtaler og fredsforhandlinger må til og derfor kan man like godt starte jo før jo heller med det. Ine Marie Eriksen Søreide stortingsrepresentant og leder av Utenriks- og forsvarskomiteen 1.) Jeg mener at debatten her i Norge har blitt både mer virkelighetsorientert og klarere den siste tiden. I dag er den vesentlig mer realistisk enn den har vært tidligere. Jeg savner likevel særlig et realistisk og langsiktig tidsperspektiv, at vi faktisk tar innover oss at det vil være påkrevet med internasjonal sivil og militær tilstedeværelse i en eller annen form i overskuelig fremtid, sannsynligvis flere tiår. 2.) Dette handler i liten grad om å vinne eller tape debatten, men at vi alle forholder oss til virkeligheten slik den er. Det har vært et problem at argumentasjonen for hvorfor Norge og våre allierte er i Afghanistan har spriket i for mange retninger, noe som har tilslørt at dette først og fremst handler om sikkerhet, ikke utvikling. Det har det til tider vært vanskelig å argumentere for dette i den norske offentligheten. 3.) Strategidebattene bør tas uavhengig av enkelthendelser på bakken, uansett hvor tragiske de måtte være. Det å være tilstede i en krigssituasjon som i Afghanistan betyr at liv vil gå tapt. Det må man være klar over i forkant og ikke bruke som en unnskyldning til å skulle endre strategi over natten. Stadige omkamper basert på enkelthendelser kan skape tvil om Norges posisjon, og plukkes opp av våre egne soldater, afghanske myndigheter og befolkning, allierte land og fienden. Vi debatterer ikke i et vakuum her hjemme. 4.) Jeg mener at det finnes minstekrav, særlig knyttet til sikkerhetssituasjonen og de afghanske sikkerhetsstyrkenes evne til å ta hovedansvaret for denne. Dette forutsetter samtidig et nogenlunde stabilt og legitimt styre i Kabul. Av Rikke C. Arnulf 13

Utfordrende sikk Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) står overfor en rekke utfordringer i vår tids spente sikkerhetspolitiske situasjon. FN-konferansen om ikkespredning i New York i mai ga begrenset suksess, men viste at konsensus fortsatt er mulig i verdenssamfunnet. Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) ble opprettet i 1957, og er en underorganisasjon i FN-systemet. Formålet med å opprette organisasjonen var å få et organ som kunne påse at medlemslandene kun bruker kjernefysisk energi til fredelige ikke-militære formål. IAEAs sekretariat har sitt hovedkvarter i Wien, og da Folk og Forsvar besøkte Østerrikes hovedstad i mai, var det naturlig å avlegge byrået et besøk. Historikk Nukleært materiale til bruk i atomvåpen ble først produsert på 1940-tallet. Først ute var USA og Storbritannia, etterfulgt av Russland, Frankrike og Kina. Hemmeligholdet rundt denne virksomheten var stor på 1940-tallet, men på 1950-tallet ble dette gradvis annerledes. I 1953 holdt USAs president Dwight D. Eisenhower sin berømte Atomer for fred -tale i FN, som senere skulle føre til opprettelsen av IAEA. IAEA er en uavhengig, mellomstatelig vitenskaps- og teknologibasert organisasjon som fungerer som 14 samlepunktet for verdens kjernefysiske samarbeid. I tillegg til sekretariatets hovedkvarter i Wien, har IAEA regionskontorer i Sveits, USA, Canada og Japan. I tillegg har organisasjonen forskningssentre og laboratorier i Monaco og Italia. Til sammen har IAEA over 2200 ansatte fra over nitti land. Organisasjonens generaldirektør er Yukiya Amano fra Japan, som tiltrådte stillingen i november 2009. Hans forgjenger, Mohamed ElBaradei fra Egypt, ble i 2005 tildelt Nobels fredspris sammen med IAEA som organisasjon. Nobelkomiteen ga som begrunnelse «deres arbeid for å hindre at kjernefysisk energi blir brukt til militære formål». Ikkespredningsavtalen Undertegnelsen av Ikkespredningsavtalen (eng. Nuclear Non-Proliferation Treaty, også kalt NPT-avtalen) ble underskrevet i London, Moskva og Washington i 1968 og trådte i kraft i 1970. Den bygger på tre pilarer: ikke-spredning, nedrustning og fredelig utnyttelse av kjernefysisk energi. De som frasa seg retten til å skaffe atomvåpen skulle få hjelp til fredelig utnyttelse av atomenergi, og alle medlemsland forpliktet seg til å arbeide for nedrustning. Kontrollen med den fredelige utnyttelsen av atomenergi ble skjerpet og overlatt til IAEA. Hvis noen forsøker å bruke sivile programmer til militære formål, skal sikkerhetskontrollen -såkalte safeguards - kunne avdekke det. Med safeguards menes kontroll med nukleært materiale som blant annet kan brukes til å lage atomvåpen. Materiale som regnes som nukleært er uran (både anriket, naturlig og utarmet), plutonium og thorium. Kontroll med nukleært materiale innebærer oversikt over mengder og plassering av de ulike typer materiale for å hindre at nukleært materiale kommer på avveie. Her er fysisk beskyttelse et viktig tiltak. Undertegningen av NPT-avtalen utvidet IAEAs kontroll med safeguards i til å omfatte alle medlemsland av NPT, men med unntak for de fem våpenstatene USA, Storbritannia, Frankrike, Kina og Russland. Før den tid var det også kontroll med nukleært materiale, også i regi av IAEA, men i hovedsak i regi av de største leverandørene av slikt materiale, i første rekke USA. Som en kuriositet kan det nevnes at IAEA hadde sin aller første safeguardsinspeksjon i 1962 ved inspeksjon av nulleffektsreaktoren NORA på Kjeller. Norge var forøvrig det første land i verden etter kjernevåpenstatene og Canada som fikk i drift en forskningsreaktor. De anerkjente kjernevåpenstatene er altså de samme som har vetorett i FNs sikkerhetsråd. India, Pakistan og Israel er de eneste landene som aldri har signert avtalen, og har ifølge Statens Strålevern store mengder nukleært materiale som ikke er underlagt safeguards. India og Pakistan har foretatt kjernefysiske prøvesprengninger, men er imidlertid ikke offisielt anerkjent som kjernevåpenmakt, mens Israel ikke har bekreftet offisielt at de er i besittelse av slike våpen. Nord-Korea ratifiserte Ikkespredningsavtalen i 1985, men trakk seg fra avtalen i 2003 til store protester. Sør-Afrika har innrømmet å ha hatt et program tidligere, men dette ble avsluttet