Fylkesmannen i Buskerud, v. Ringerike kommune, Landbrukskontoret, postmottak@ringerike.kommune.no Vøienvolden, 14. mai.2014. GODKJENNING ETTER MARKALOVEN. KLAGE. Dammyrdalsveiens forlengelse, 0605-010/13 Det vises til tillatelse med hjemmel i Markaloven til bygging av overnevnte vei, datert 23.april 2014. Naturvernforbundet i Oslo og Akershus påklager vedtaket, og ber om at klagen gis oppsettende virkning. 1. Firmaet Løvenskiold-Vækerø har ikke tilfredsstillende biologiske registreringer på sine eiendommer i Ringerike. NOA viser til klage og saksbehandling av klage for hogstsøknader vest for Langtjern ved Spålen i fjor høst (utdrag vedlagt under), der vi påviste de manglende registreringene. Mulige nye registreringer foretatt i forbindelse med ny takst er ikke framlagt, verken i forbindelse med veisøknaden eller som resultat av en søknad om tilskudd til driftsplanlegging. 2. Kommunens vedtak tilfredsstiller ikke kravene i naturmangfoldlovens 7: 7.(prinsipper for offentlig beslutningstaking i 8 til 12) Prinsippene i 8 til 12 skal legges til grunn som retningslinjer ved utøving av offentlig myndighet, herunder når et forvaltningsorgan tildeler tilskudd, og ved forvaltning av fast eiendom. Vurderingen etter første punktum skal fremgå av beslutningen. Det framgår ikke av vedtaket hvilke momenter som er vurdert og hvordan disse momentene er vurdert. Det må være et krav for å godkjenne slike veier at det er foretatt tilfredsstillende biologiske registreringer både i veitraséen og i dekningsområdet, jfr. nml 8. 3. Ulempene for naturopplevelsen er store og større enn nytteverdien av veianlegget. Veianlegget vil bryte en mulighet for sammenhengende skogvandring uten kryssende veier fra området mellom Lommedalen og Sørkedalen, og helt nordover til Stubdal, Dette er en av de siste mulighetene til å gå langtur i Marka, uten å krysse vei. Anlegget grenser også inn til eventyrskogene i området Dammyra - Fuglemyra. Veibyggingen svekker dette positive aspektet ved området. At veien gjør området mer tilgjengelig, ser vi ikke som noe vesentlig argument i denne sammenheng: Det er svært mange av eventyrskogene som ligger i tilknytning til vei. Veiløse, villmarkspregede områder er derimot mangelvare i Marka. Adresse: Maridalsveien 120, 0461 Oslo Telefon: +47 22 38 35 20 E-post: noa@noa.no Internett: www.noa.no Org.nr. 970013555
4. «Villmarksopplevelser» er høyt verdsatt av publikum, jfr. fagartikkel i Utmark nr. 2012/1 av Vegard Gundersen m.fl.: «Indikatorer som vi har definert inn i skogklassen Villmark kan uttrykkes som idealområde for opplevelse. Hvis befolkningen kunne velge fritt, ville de i størst mulig grad ønske å møte karaktertrekk ved opplevelsesmiljøet Villmark når de er på tur.» Et moderne skogsveianlegg er opplagt ikke i tråd med publikums preferanser 5. Markalovens 1 åpner for virksomhet som er bærekraftig i forhold til lovens formål, bl.a. naturopplevelse. Veinettet i Marka er meget tett, og det er ut fra tømmertransporten helt unødvendig å bygge veien. Ulempen for varierte opplevelser i Marka reduseres, dersom adgangen til lang, sammenhengende veiløs vandring avskjæres. Markasakens historie viser med tydelighet at veier er sterkt uønsket, det var kampen mot veien som aktualiserte både arbeidet med en egen Markalov på 70-tallet og verneforslagene i forbindelse med flerbruksplanarbeidet i regi av MD på den tiden 6. Vinterstid går en mye brukt skiløype gjennom terrenget. Det er ikke fastsatt vilkår for vinterbrøyting av en eventuell vei. Uten meget strenge regler, vil veien bli sterkt negativ for skifriluftslivet. 7. Ved godkjenning av slike anlegg må summen av inngrep vurderes, jfr. nml 10. I søknaden blir det opplyst at anlegget er en del av en større veiplan for eiendommen. I våre innspill til kommunen i sakens anledning påpekte NOA nødvendigheten av å se på summen av inngrep. Dette har kommunen ikke tatt hensyn til, noe som strider mot lovbestemmelsen. NOA krever at vedtaket omgjøres og at tillatelsen trekkes tilbake. Det kreves også oppsettende virkning av klagen. Med vennlig hilsen NATURVERNFORBUNDET I OSLO OG AKERSHUS Gjermund Andersen, styreleder (elektronisk godkjent)
Vedlegg: Fra NOAs klage på godkjent hogst ved Langtjern i Ringerike, datert 20131023: «Ikke tilfredsstillende kunnskap om biologisk mangfold Skogbrukslova pålegger skogeier å ha oversikt over miljøverdiene i egen skog og ta hensyn til disse ved tiltak i skogen (sl 4). Dette utdypes videre i forskrift om berekraftig skogbruk, der det heter at hogst normalt bare kan gjennomføres der det er gjennomført miljøregistreringer etter en viss standard, og at føre-var-tiltakene i «Levende skog» skal legges til grunn der slike registreringer ikke foreligger ( 4, 2. ledd). Videre pålegger berekraftforskriften skogeieren å sørge for at verdiene i viktige livsmiljø og nøkkelbiotoper blir tatt vare på ( 5). Naturvernforbundet i Oslo og Akershus (NOA) vil påstå at slik kunnskap om naturverdiene som lovverket pålegger skogeieren å inneha ikke foreligger for de delene av eiendommen som ligger i Ringerike kommune: Løvenskiolds egen registrering av nøkkelbiotoper er av eldre dato og har vist seg svært ufullstendig. I Høyesteretts behandling av sak 2009/1674 ble det lagt til grunn dokumentasjon som viste at Løvenskiolds registreringer i de delene av eiendommen som ligger i Oslo var ufullstendige og ikke dekkende. Av 33 nøkkelbiotoper som Løvenskiold hadde kartfestet, ble 7 ved kontroll funnet for dårlige som nøkkelbiotop, og i tillegg ble det funnet 100 nye områder som skogeierens registranter ikke hadde funnet. Det er den samme registreringen som legges til grunn for vurdering av hogster på Ringeriksdelen av eiendommen. Dette er et ikke akseptabelt grunnlag for forvaltningsavgjørelser, og forvaltningsavgjørelser basert på denne kunnskapen må ansees som i strid med skoglovas 4 og berekraftforskriftens 4, 2. ledd. Berekraftforskriftens krav om ivaretakelse av verdiene i livsmiljø og nøkkelbiotoper i samsvar med retningslinjene i «Levende skog» blir heller ikke oppfylt. I disse retningslinjene skal større skogeiendommer utarbeide landskapsplan, der det skal dokumenteres tilstand og tiltak for å bevare naturmangfoldet, bl.a. opprettholde andelen av gammel skog. En slik landskapsplan er aldri lagt til grunn for godkjenninger av hogst på eiendommen, noe som skulle være en naturlig konsekvens av kravet i forskriften. Det må kunne stilles strengere krav til kunnskap og dokumentasjon fra en skogeier som forvalter et skogområde på størrelse med en vanlig norsk kommune enn til vanlige småskogeiere. Etter flere hundre års drift må det være lov å kreve en høy grad av profesjonalitet ved forvaltningen av eiendommen. Slik hogstene i dag omsøkes, uten skikkelig registrering av naturmangfoldet som grunnlag, mangler denne profesjonaliteten. I det aktuelle tilfellet foreligger det ingen naturtypekartlegging for området, og som skogbrukssjefen sier, finnes det ikke MiS-biotoper i området noe som er ganske riktig, slike finnes ikke i det hele tatt på Ringeriksdelen av eiendommen, jfr. fig fra Kilden (23.10.2013):
Dette dokumenterer med all tydelighet at det ikke foreligger registreringer av den kvalitet lovverket forlanger, noe som må ha den konsekvens at det ikke godkjennes hogster i området før forsvarlige registreringer foreligger. Naturtypekartlegging er heller ikke foretatt i området. Potensielle naturverdier i teigene Bevaring av gammel skog er avgjørende for bevaring av naturmangfold, i tillegg til at gammelskogen er svært attraktiv for friluftsliv og en stabil karbonbank. I de tre teigene som NOA påklager hogstvedtak i, er skogen ualminnelig gammel. I den nevnte saken for Høyesterett la NOA, uimotsagt av motparten, fram tall som viser at Løvenskiold har vesentlig mindre gammel skog på sin eiendom enn gjennomsnittet for Marka, og vesentlig mindre enn for Østlandsskogene generelt. Høyesterett sluttet seg til Lagmannsrettens vurdering av faglige vitneprov som påpekte den særlige betydningen gammel skog har for bevaring av naturmangfoldet i skogene. FN-konvensjonen om biologisk mangfold, som Norge har sluttet seg til, pålegger å bevare 17 % av alle naturtyper. For skogens del er det de minst berørte, gamle skogene som er av størst verdi, og av disse er det svært lite igjen. Tallene som ble lagt fram for retten i 2009/2010 er følgende: Østlandet Oslomarka Løvenskiold Hogstmoden skog 33,6 % 25,8 % 15,2 % Skog eldre enn 120 år 18,4 % 11,1 % 5,9 % Tallene for Østlandet og Marka stammer fra Landskogstakseringen, Løvenskiolds tall er bedriftens egne. Tabellen viser at Løvenskiold har svært lite igjen av den skogen som er viktig for naturmangfoldet. Vår konklusjon på dette er at slik skog ikke ytterligere kan desimeres uten at det medfører risiko for naturmangfold som avhenger av gammelskogens kvaliteter.
I de aktuelle teigene er skogen svært gammel, mellom 142 og 162 år. Vi snakker om skog som utgjør mye mindre enn 5 % av eiendommen, antakeligvis bare rundt 1 %, og den biologisk mest verdifulle. Bestand 232464 som helhet har høy biologisk verdi. Et udokumentert funn av arten lappkjuke høsten 2011 indikerer at skogen har et stort potensiale for funn av mange truede og sårbare arter. Dette understreker behovet for en før-var-holdning og for gjennomføring av biologiske registreringer før tillatelse kan gis. Bestand 234467 er en av Markas virkelige gammelskoger, med angitt bestandsalder på 162 år. Det betyr i praksis at mange av trærne er betydelig eldre. Slik skog er så godt som ukjent i Marka i dag, og har av den grunn både stor biologisk verdi og stor opplevelsesverdi. Dimensjonene er grove, og mange trær har utpreget sprekkebark, som er velegnet bl.a. for knappenålslav. Det er etter NOA syn også her uakseptabelt å gi hogsttillatelse i slik skog uten forutgående biologiske registreringer i vekstsesongen.»