E L James Fifty Shades Bundet Oversatt fra engelsk av Vibeke Saugestad
Til Z og J Med løfte om min uforbeholdne kjærlighet alltid
Prolog Han er kommet tilbake. Mamma sover eller er syk igjen. Jeg gjemmer meg, krøller meg sammen under kjøkkenbordet og gjør meg så liten jeg kan. Jeg kan se mamma gjennom fingrene. Hun sover på sofaen. Hånden hennes på det seige, grønne teppet, og han har på seg de store støvlene med den blanke spennen og står over mamma og roper. Han slår mamma med et belte. Kom deg opp! Kom deg opp! Din ubrukelige fitte. Din ubrukelige fitte. Din ubrukelige fitte. Din ubrukelige fitte. Din ubrukelige fitte. Mamma lager en hulkelyd. Hold opp. Vær så snill, hold opp. Mamma skriker ikke. Mamma krøller seg sammen og gjør seg liten. Jeg har fingrene i ørene og lukker øynene. Lyden stanser. Han snur seg, og jeg kan se støvlene der han kommer stampende inn på kjøkkenet. Han har fremdeles beltet i hånden. Han leter etter meg. Han bøyer seg ned og gliser. Han lukter ekkelt. Sigaretter og sprit. Så der er du, din lille dritt. Et isnende hyl vekker ham. Herregud! Han er dyvåt av svette og hjertet hamrer. Hva faen? Han setter seg rett opp og ned i senga og legger ansiktet i hendene. Faen. De er tilbake. Det var jeg som lagde den lyden. Han trekker pusten dypt for å roe seg, forsøker å få lukten av
billig bourbon og gamle Camel-sigaretter ut av hodet og neseborene.
Kapittel en Jeg har overlevd dag tre post-christian og min første dag på jobb. Det har vært en kjærkommen atspredelse. Tiden har fløyet av sted i en virvel av nye ansikter, oppgaver og Mr. Jack Hyde. Mr. Jack Hyde han står lent mot skrivebordet mitt og smiler ned til meg mens det glimter i de blå øynene. «Utmerket arbeid, Ana. Jeg tror vi kommer til å bli et supert team.» På et eller annet vis greier jeg å dra leppene opp i et smil. «Da tror jeg kanskje jeg drar hjem, hvis det er greit for deg,» mumler jeg. «Så klart. Klokka er jo halv seks. Vi ses i morgen.» «Ha det, Jack.» «Ha det, Ana.» Jeg finner vesken min, hekter på meg jakka og går mot døra. Ute i den tidlige kvelden trekker jeg Seattle-lufta dypt inn. Men den fyller ikke engang en brøkdel av tomrommet jeg har i brystet, et tomrom som har vært der siden lørdag morgen, en smertefull, hul påminnelse om det jeg har mistet. Jeg går mot bussholdeplassen med bøyd hode, stirrer på føttene mine og tenker på hvordan det er ikke lenger å ha gode gamle Wanda, bobla mi, som jeg var så glad i eller Audien. Jeg skyver tanken ut av hodet med det samme. Nei. Ikke tenk på ham. Dessuten har jeg jo råd til å kjøpe meg
en bil nå en fin, ny bil. Jeg mistenker at han har betalt meg altfor mye, og det gir meg en bitter smak i munnen, men jeg slår det fra meg og forsøker å holde hodet så følelsesløst og tomt som mulig. Jeg kan ikke tenke på ham. Jeg vil ikke begynne å gråte igjen ikke ute på gata. Det er tomt i leiligheten. Jeg savner Kate, og jeg ser henne for meg der hun ligger på en strand på Barbados og nipper til en iskald cocktail. Jeg skrur på flatskjermen så lyden skal fylle tomrommet og gi meg noe som ligner selskap, men jeg verken ser på eller hører etter. Jeg sitter og stirrer tomt inn i murveggen. Jeg er helt nummen, føler bare smerte. Hvor lenge skal jeg være nødt til å holde ut dette? Det durer i dørtelefonen, og jeg rykkes ut av kvalene. Hjertet mitt hopper over et slag. Hvem kan det være? Jeg trykker på knappen. «Pakke til Ms. Steele,» svarer en daff stemme. Skuffelsen raser gjennom meg, og jeg begir meg likeglad ned der en ung mann står lent opp mot ytterdøra og tygger tyggegummi høylytt, med en svær pappeske i hendene. Jeg signerer for pakken og tar den med opp. Esken er diger og overraskende lett. Inni ligger to dusin langstilkede hvite roser og et kort. Gratulerer med første dag på jobben. Jeg håper det gikk bra. Og tusen takk for seilflyet. Det var omtenksomt av deg. Det har fått hedersplassen på skrivebordet mitt. Christian Jeg stirrer på det maskinskrevne kortet, og vakuumet i brystet eser ut. Det er utvilsomt assistenten hans som har sendt dette. Christian har neppe hatt stort å gjøre med
det. Det er bare så altfor vondt å tenke på. Jeg ser nærmere på rosene de er vakre, og jeg får meg ikke til å kaste dem i søpla. Pliktskyldig går jeg inn på kjøkkenet for å finne en vase. Det hele utvikler seg til et mønster: våkne, jobbe, gråte, sove. Eller, forsøke å sove. Jeg slipper ikke engang unna ham i drømmene mine. De glødende grå øynene; det fortapte ansiktsuttrykket; det skinnende blanke håret alt sammen hjemsøker meg. Og musikken all musikken jeg orker ikke å høre på musikk i det hele tatt. Jeg unngår det for enhver pris. Selv reklamesnutter får meg til å grøsse. Jeg har ikke snakket med noen, ikke engang med moren min eller Ray. Jeg har ikke ork til småprat nå. Jeg er ikke interessert. Jeg er blitt en egen øystat. Et plyndret, krigsherjet land der ingenting vil gro og utsiktene er dystre. Ja, det er meg. Jeg takler det upersonlige samarbeidet med de andre på jobben, men det er det. Hvis jeg snakker med mamma, vet jeg at jeg kommer til å bryte sammen enda mer og jeg har ikke mer å gå på. Jeg sliter med å få i meg mat. Da det blir lunsj onsdag, orker jeg en yoghurt, det er det første jeg har spist siden fredag. Jeg overlever på en nyfunnen tilvenning til kaffe latte og Cola light. Koffeinet holder meg gående, men det gjør meg nervøs. Jack har begynt å henge over meg til stadighet og stille personlige spørsmål. Det er irriterende. Hva er det han vil? Jeg er høflig, men føler behov for å holde ham på armlengdes avstand. Jeg setter meg ned og begynner å tråle gjennom en
haug med post adressert til ham, og jeg finner glede i den enkle, atspredende oppgaven. Et pling varsler om ny e-post, og jeg skynder meg å sjekke hvem den er fra. Helvete. En e-post fra Christian. Å nei, ikke her ikke på jobben. Fra: Christian Grey Emne: I morgen Dato: 8. juni 2011. 14:05 Til: Anastasia Steele Kjære Anastasia Jeg beklager å forstyrre deg på jobb. Jeg håper det går bra. Fikk du blomstene mine? Jeg ser at utstillingen til vennen din har åpning i morgen, og jeg regner ikke med at du har fått tid til å kjøpe deg ny bil ennå, og det er langt å kjøre. Jeg gir deg mer enn gjerne skyss om du skulle ønske det. Bare gi beskjed. Christian Grey Administrerende direktør Grey Enterprises Holdings Inc. Øynene mine fylles med tårer. Jeg spretter opp fra skrivebordet, styrter ut på do og gjemmer meg i en av båsene. Utstillingen til José. Den hadde jeg helt glemt, og så jeg som lovte å komme. Faen, Christian har rett; hvordan skal jeg komme meg dit?
Jeg tar meg til pannen. Hvorfor har ikke José ringt meg? Eller noen andre, for den saks skyld? Jeg har vært så fraværende at jeg ikke har lagt merke til at telefonen min har vært helt død. Shit! For en kronidiot jeg er! Den setter jo fremdeles over alle samtaler til BlackBerryen min. Helvete heller. Christian har mottatt alle samtalene mine med mindre han har kvittet seg med BlackBerryen, da. Og hvordan har han fått tak i e-postadressen min? Han kjenner skostørrelsen min; en e-postadresse byr neppe på store problemer. Kan jeg treffe ham igjen? Orker jeg det? Og vil jeg egentlig treffe ham? Jeg lukker øynene og legger hodet bakover idet jeg gjennombores av sorg og savn. Selvfølgelig vil jeg det. Kanskje kanskje jeg kan si at jeg har ombestemt meg Nei, nei, nei. Jeg kan ikke være sammen med en som nyter å påføre meg smerte, som ikke kan elske meg. Pinefulle minner vises i små glimt da vi fløy i seilflyet, holdt hverandre i hendene, kysset; badekaret, ømheten, humoren og det mørke, grublende, sexy blikket. Jeg savner ham. Det har gått fem dager. Fem dager med lidelse som har kjentes som en evighet. Jeg gråter meg i søvn om natta, ønsker at jeg aldri hadde gått fra ham, at han kunne være annerledes, at vi var sammen. Hvor lenge skal denne fæle, tilintetgjørende følelsen vare? Denne skjærsilden? Jeg slår armene om kroppen, klemmer meg selv hardt, holder meg på plass. Jeg savner ham. Savner ham virkelig Jeg elsker ham. Ganske enkelt. Anastasia Steele, du er på jobb! Jeg må være sterk, men jeg vil gå på utstillingen til José, og innerst inne vil masochisten i meg treffe Christian. Jeg trekker pusten