SENSORVEILEDNING EKSAMEN I PENGEKRAVSRETT HØSTEN 2015

SENSORVEILEDNING EKSAMEN I PENGEKRAVSRETT HØSTEN 2015 Denne sensorveiledningen er utarbeidet på grunnlag av et utkast som ble skrevet og oversendt sensorene like etter eksamen. I forhold til utkastet er det gjort noen mindre justeringer i lys av erfaringer fra sensuren og nivåkontrollen. Oppgaven reiser fem spørsmål fordelt på tre deler. I spørsmål 1 skal kandidatene drøfte om Lillevik kommune har krav på tilbakesøking. Tilbakesøking etter condictio indebiti er behandlet i Bergsåker, Pengekravsrett (2015), s. 272 287, og Hagstrøm, Obligasjonsrett, kap. 27.5 27.6 som er ført opp som tilleggslitteratur. Det kan være naturlig å starte med kort å behandle virkeområdet til condictio indebiti, som tradisjonelt knytter seg til betaling skjedd på grunn av en villfarelse om betalingspliktens eksistens eller omfang. Kandidater som problematiserer om regelen kommer til anvendelse ut fra at det her kan ha skjedd en tastefeil, må honoreres. Det er like fullt forsvarlig å fokusere på at det er skjedd en feilutbetaling som betaleren var uvitende om, og at også slike tilfeller må falle innenfor anvendelsesområdet. Utgangspunktet er at tilbakebetaling etter condictio indebiti må vurderes konkret og under hensyn til rimelighet, jf. bl.a. Rt. 1985 s. 290 Birgodommen. I denne rimelighetsvurderingen må det foretas en avveining av to motstående hensyn: Oppgjørshensynet som taler for at mottakeren skal kunne innrette seg på at betalingen som har funnet sted er endelig, og korreksjonshensynet som taler for at feil bør korrigeres. I denne avveiningen er det en rekke momenter som er av relevans. Utfordringen for studentene er å bruke de momentene som er relevante ut fra faktum i oppgaven, samt å veie disse mot hverandre. Det må ut fra faktum legges til grunn at Kari ikke visste at hun mottok for mye lønn. Hver enkelt måned var heller ikke forskjellen så stor, og feilen skjedde i forbindelse med at hun samtidig gikk opp i stillingsprosent. Det kan likevel ut fra de månedlige lønnsslippene hun mottok, stilles spørsmål ved om hun ikke burde oppdaget feilen. Dette må veies opp i mot at de for store utbetalingene skyldes en feil begått av Lillevik kommune. Om dette var en tastefeil eller systemfeil er ikke oppgitt, men her kan studentene drøfte om det ikke uansett bør forventes at en profesjonell arbeidsgiver som Lillevik kommune har kontrollrutiner for å fange opp slike feil. At det er tatt et rutinemessig standardforbehold på lønnsslippen, kan i denne sammenhengen ikke tillegges nevneverdig vekt. Det er videre tale om lønnsutbetalinger som er forbrukt etter hvert. Et tilbakebetalingskrav vil da kunne ramme Kari hardt, spesielt dersom rettsvirkningen av tilbakebetaling er at hun må betale tilbake hele feilutbetalingen. Faktum åpner her opp for at studentene kan problematisere en eventuell 1

berikelsesbegrensning på rettsvirkningssiden. Studentene kan også vise til at det er gått lang tid, i alle fall fra de første feilutbetalingene skjedde. Selv om kommunen gav beskjed til Kari umiddelbart da de fant ut av feilen, gikk det likevel fire måneder før et krav ble fremsatt. I og med uttalelsen fra Beate Vold om at dette «sikkert ordnet seg», bør en vel kunne forvente en raskere reaksjon, men her kan det også argumenteres med at det er forståelig at Vold ville konferere med kommuneadvokaten. Konklusjonen vil nok i særlig grad bero på hvordan studentene vurderer og vektlegger det faktum at Kari gjennom to år har unnlatt å undersøke lønnsslippen sin. Som ventet klarer de fleste studentene å finne frem til relevant rettsgrunnlag, og de drøfter temmelig forstandig ut fra faktum i oppgaven. Spørsmål 2 gjelder hvorvidt Lillevik kommune kan kreve renter av tilbakesøkingskravet. Spørsmålet forutsetter at Lillevik kommune får medhold i sitt tilbakesøkingskrav. Renter er behandlet i Bergsåker, Pengekravsrett, kap. III og Hagstrøm, Obligasjonsrett, kap. 7.3. Temaet er også grundig behandlet i undervisningen. Studentene kan her ta utgangspunkt i at det tradisjonelt har vært oppstilt et krav om hjemmel i lov, avtale eller sedvane, men at dette særskilte hjemmelskravet ikke lenger kan opprettholdes, jf. bl.a. Rt. 2002 s. 71, Rt. 2010 s. 816, Rt. 2013 s. 484 og Rt. 2014 s. 501. Selv om det særskilte hjemmelskravet ikke lenger kan opprettholdes, må det like fullt påvises et rettslig grunnlag for krav på renter. Studenter som går rett fra å fastslå at det ikke lenger er noe krav om særskilt hjemmel, til å vurdere om det er rimelig å tilkjenne Lillevik kommune renter, må trekkes for dette. For i det hele tatt å vurdere renter ut fra rimelighetsbetraktninger, bør studentene altså etablere rimelighetsbetraktninger som et adekvat rettslig grunnlag for rentekrav. Det kan reises en del innvendinger til et slikt grunnlag, men ut fra de dommene det er vist til over, særlig Rt. 2013 s. 484 og Rt. 2014 s. 501, sammenholdt med nyere juridisk teori, særlig Bergsåkers fremstillinger, er det fullt ut forsvarlig å komme til at renter kan tilkjennes på grunnlag av rimelighet. Når det gjelder den konkrete subsumsjonen, er det vel mest nærliggende å komme til at Lillevik kommune ikke får medhold. Kari burde kanskje forstått at hun mottok for mye lønn, men kredittperioden er, i alle fall for deler av kravet, ikke særlig lang, og de økonomiske fordelene Kari har hatt av å disponere kreditten er nok temmelig ubetydelig. Selv om det er tale om ufrivillig kreditt, kunne dessuten Lillevik kommune betinget seg renter i arbeidsavtalen. Som vanlig er det studentenes argumentasjon som er avgjørende. Inntrykket mitt etter sensur og nivåkontroll er at de aller fleste har fått med seg det mest grunnleggende på dette punktet, og bruker momentene i faktum som er av relevans. 2

Spørsmål 3 gjelder når forsinkelsesrentene starter å løpe i et tilfelle der påkravet først kommer frem etter 45 dager. I den anbefalte litteraturen er spørsmålet behandlet i Bergsåker, Pengekravsrett, s. 189. Se også tilleggslitteraturen, Hagstrøm, Obligasjonsrett, s. 595 596. Rør- og fliskompaniet AS har krevd forsinkelsesrenter fra tretti dager etter at fakturaen ble sendt. Partene har avtalt vederlag etter regning, og kravet forfaller ved påkrav, jf. gbl. 5 første ledd per analogi og hvtjl. 37. Det følger av rentel. 2 første ledd annet punktum at når forfallsdag, som her, ikke er «fastsatt i forveien», løper renten «fra 30 dager etter at fordringshaveren har sendt skyldneren skriftlig påkrav». Problemet er imidlertid at påkravet ikke kom frem til Marte før 45 dager etter at det ble sendt. Et påkrav er som kjent et påbud som først får virkning når det kommer frem. Dette innebærer at grunnvilkåret for å kreve forsinkelsesrenter, nemlig at «kravet ikke innfris ved forfall», jf. rentel. 2 første ledd første punktum, først er oppfylt etter 45 dager. Forsinkelsesrenter kan følgelig ikke påløpe forut for at fakturaen kom frem, slik Rørog fliskompaniet hevder, ganske enkelt fordi kravet da enda ikke var forfalt. Det bør kunne forventes at studentene i alle fall er innom dette grunnvilkåret for forsinkelsesrenter. Studenter i øvre sjikt bør helst også klare å se at problemet her knytter seg til om et krav kan være misligholdt før påkrav er kommet frem, selv om de ikke nødvendigvis kobler til det som ble lært i avtaleretten om påbud. Spørsmålet blir dernest om forsinkelsesrentene skal løpe når fakturaen kom frem den 15. juli, eller om det deretter skal gå tretti dager, slik at rentene først starter å løpe 15. august. Det er uklart hvordan ordlyden i rentel. 2 første ledd annet punktum skal forstås i den situasjonen som her er oppstått. Det vi i alle fall kan lese ut av ordlyden, er at det i utgangspunktet er skyldneren som har risikoen for at påkravet forsinkes, jf. at rentene løper tretti dager etter at kreditor «har sendt» det skriftlige påkravet. Dette innebærer at dersom sendingen forsinkes, vil skyldneren kunne få kortere frist på seg enn tretti dager til å gjøre opp kravet før rentene løper. Dette kan dermed trekke i retning av at renter skal beregnes fra den dagen påkravet kom frem, så lenge det er gått mer enn tretti dager fra påkravet ble sendt, men særlig klar anvisning gir ikke ordlyden. Her vil det også være naturlig å se hen til hensikten med månedsfristen i påkravstilfellene, som er å gi skyldneren en frist for å iverksette betalingen når betalingsdagen på forhånd er ukjent, NOU 1974: 54 s. 51. Det kan argumenteres med begge løsninger. I teorien har Bergsåker, Pengekravsrett, s. 189 tatt til orde for at forsinkelsesrenten bør regnes fra den dagen påkravet kommer frem når dette, som her, skjer mer enn tretti dager etter avsendelsen, et fornuftig standpunkt ut fra hvem av partene som har forsendelsesrisikoen. En del kandidater vil kanskje huske dette, og nøye seg med å gjengi Bergsåkers syn, men det kan det ikke gis full uttelling for. Av kandidater i øvre sjikt bør det forventes at de tar tak i ordlyden, og gjerne har fått med seg og resonnerer noe rundt formålet med 30-dagers fristen. 3

Under sensuren har det vist seg at mange kandidater har problemer med drøftelsen av spørsmål 3, og i mange tilfeller skyldes dette en misforståelse av når forfall inntrer. Dette må det trekkes for. Spørsmål 4 går på hvorvidt det er grunnlag for å lempe forsinkelsesrenten. Lemping er omtalt i Bergsåker, Pengekravsrett, s. 196 197. Forutsatt at forsinkelsesrentene starter å løpe når fakturaen kom frem til Marte 15. juli 2015, er det spørsmål om å lempe én måneds påløpte forsinkelsesrenter. I forbrukerforhold er det adgang til å lempe forsinkelsesrenten, jf. rentel. 4 bokstav a. Forsinkelsesrenteloven har ikke en egen definisjon av forbrukerbegrepet, bortsett fra at det presiseres at det avgjørende er om skyldneren er «skyldner i egenskap av forbruker» innledningsvis i rentel. 4. I Bergsåkers lærebok på s. 196 er det uttalt at det er naturlig å legge samme innhold i begrepet som det som finnes i annen sentral lovgivning. Innledningsvis i spørsmål 4 kan det være naturlig helt kort å vise til at Marte må anses som forbruker, men studenter som uten begrunnelse anvender definisjonen i annen (kontrakts)lovgivning direkte, bør trekkes for dette. Lemping kan skje på ulike måter, og det er adgang også til fullt fritak. Etter ordlyden er lemping likevel knyttet opp i mot tilfellene der skyldneren har hatt «rimelig grunn for sin betalingsvegring», og her kan kandidatene problematisere hvorvidt Martes forhold faller innenfor de tilfellene regelen tar sikte på, jf. ordlyden av «betalingsvegring». I den grad man kommer til at loven ikke skal tolkes strengt i så måte, blir neste spørsmål om lemping skal finne sted. Selv om Marte helt uforskyldt er kommet opp i en vanskelig situasjon, er selve rentebeløpet såpass lavt, samtidig som det er rimelig å forvente at man får noen til å passe på regningene sine når man i lang tid er innlagt på sykehus, at lemping nok er uaktuelt. Studenter som behandler forbrukerbegrepet på en fornuftig måte, og også problematiserer «betalingsvegring» må honoreres. Oppgaven er i det hele tatt egnet til å skille metodisk sterke kandidater fra de metodisk svakere. Spørsmål 5 gjelder adgangen for en cesjonar til å påberope seg foreldelsesloven 10 nr. 1. Spørsmålet er ikke direkte berørt i den anbefalte litteraturen, men Bergsåker, Pengekravsrett, s. 333 er inne på problemstillingen, samtidig som skyldnerens stilling etter en cesjon mer generelt er omtalt i læreboken bl.a. på s. 87 og s. 257, samt er gjort til tema for en storgruppeoppgave. Vederlagskrav for utførte håndverkertjenester foreldes etter den alminnelige foreldelsesfristen i fl. 2, jf. 3 nr. 1. Det er her rimelig å anta at den treårige foreldelsesfristen startet å løpe ved avslutningen av oppdraget, altså i januar 2012, da dette er det tidspunktet kravet tidligst kunne vært krevd oppfylt, se hertil hvtjl. 37. Dette innebærer, som Vik anfører, at kravet per oktober 2015 i utgangspunktet er 4

foreldet. Kreditoren, cesjonaren Peder, ble imidlertid nylig kjent med sitt krav. Foreldelseslovens ordning er at den kreditor som er aktsom uvitende om sin fordring, kan påberope seg den ettårige tilleggsfristen i fl. 10 nr. 1. Kan Peder påberope seg denne bestemmelsen, vil kravet klart nok enda ikke være foreldet. Hvorvidt en cesjonar kan påberope seg fl. 10 nr. 1, eller om det er kunnskapene til den opprinnelige kreditoren som er avgjørende, er omdiskutert i norsk juridisk teori. I denne oppgaven er imidlertid kravet mot Vik allerede foreldet forut for at Peder kjøpte møbelsnekkerfirmaet med dets utestående fordringer i februar 2015. Det følger da av gjeldsbrevloven 25, som klart får analogisk anvendelse på pengekrav som ikke er knyttet til gjeldsbrev, at ved overdragelse av pengekrav, får «mottakaren» ikke «betre rett enn avhendaren». Vik beholder altså alle sine innsigelser, og kan også påberope seg foreldelse overfor den nye erververen av kravet. Peder kan da ikke gjøre kravet gjeldende. Treffer studentene på spørsmålet, vil dette kunne besvares temmelig kort. En del studenter overser gbl. 25, og avgjør spørsmålet helt og holdent på bakgrunn av fl. 10 nr. 1. I den grad studentene problematiserer hvorvidt en cesjonar kan påberope seg tilleggsfristen når cedenten åpenbart hadde de nødvendige kunnskapene, må studentene like fullt kunne få en god del uttelling. For studenter som ikke ser at dette kan være et problem, bør det i alle fall forventes at de kjenner til foreldelseslovens system med en alminnelig treårig frist, kombinert med muligheten for kreditor til å påberope seg en ettårig tilleggsfrist. Nærmere om bedømmelsen Oppgavens fem spørsmål har varierende vanskelighetsgrad. Spørsmål nr. 1 og nr. 2 skal være overkommelig for de fleste, da condictio indebiti og rentespørsmål er grundig behandlet i undervisningen. Også spørsmål 4 bør være overkommelig; her dreier det seg først og fremst om tolking av mer eller mindre kjent lovtekst. I spørsmål 3 kan nok en del kandidater komme skjevt ut dersom de ikke drøfter grunnvilkåret om mislighold, og også i spørsmål 5 kan kandidater raskt komme ut på ville veier om de setter i gang og drøfter fl. 10 nr. 1 uten å se at kravet var foreldet allerede før overdragelsen. En viss uttelling bør det likevel gis dersom fl. 10 nr. 1 drøftes på en forstandig måte, og særlig så lenge kandidatene ser hva som er problemet med oppgaven. Kandidater som får de to beste karakterene drøfter typisk spørsmål 1, 2 og 4 på et rimelig godt materielt og metodisk nivå, og man bør også kunne forvente en del av drøftelsene for så vidt gjelder spørsmål 3 og 5. Det må likevel understrekes at det er 5

helheten som teller, så selv om kandidater under en fire-timers eksamen i «kampens hete» kanskje bommer på typisk spørsmål 3 eller 5 (ved at de overser gbl. 25), er det ikke utelukket å gi karakterer i øvre sjikt. Besvarelser i det midtre sjikt vil som vanlig ha flere materielle og metodiske svakheter, men her må man som et utgangspunkt kunne forvente at i alle fall spørsmål 1, 2 og 4 besvares rimelig greit, samtidig som kandidatene for så vidt gjelder spørsmål 5 i alle fall kjenner til og kan anvende fl. 2, 3 og 10 på faktum. Besvarelser i det nedre sjikt vil gjennomgående inneholde en rekke materielle svakheter og feil. Det er neppe nok til å få bestått at der er noe av relevans om condictio indebiti, dersom de øvrige deler av besvarelsen har lite av verdi. Bergen, 5. januar 2016 Miriam Skag 6