Besvarelse bedømt til C. Spørsmål 1: Kan Ole kreve renter av Marte?

Transkript

1 Besvarelse bedømt til C. I Spørsmål 1: Kan Ole kreve renter av Marte? Sakens parter er Marte Kirkerud og Ole Instad. Ole krever at Marte betaler renter av sent mottatt vederlagsbetaling. Det er et alminnelig prinsipp i norsk rett at et rentekrav trenger særlig hjemmel. Spørsmålet blir da om det foreligger slik hjemmel i denne saken. En alternativ hjemmel er forsinkelsesrenteloven. Det er på det rene at saken gjelder et pengekrav på formuerettens område, og foreldelsesloven kommer derfor til anvendelse, jfr. rentel. 1. Det følger av rentel. 2(1) 1pkt at det skal svares rente etter loven dersom kravet ikke innfris ved forfall. Oles krav forfalt til betaling ved overdragelsen. Det følger imidlertid av rentel. 2(2) at det ikke skal svares forsinkelsesrente dersom forsinkelsen er fremkalt ved forhold på fordringshavers side. På kravstidspunktet er det klart at Martes tilbud utgjorde full betaling, men da vederlaget forfalt var det rettslig sett delbetaling Marte tilbød. Spørsmålet er så om Ole havnet i mora ved å motsette seg denne delbetalingen. Det er alminnelig lære i norsk rett, utviklet gjennom teori og rettspraksis, at debitor som utgangspunkt har rett til delbetaling selv om hele kravet er forfalt. Unntak kan tenkes dersom Ole har saklig grunn for å motsette seg dette, men dette er et snevert unntak. Det er ikke vist til noen argumenter for hvorfor unntaket skulle komme til anvendelse i denne saken, og ole er derfor i mora, jfr. rentel. 2 (2). Det skal derfor ikke svares renter av summen etter forsinkelsesrenteloven. Et annet alternativ er at det skal svares renter på berikelsesgrunnlag. Rimelighetshensyn kan tale for dette, da Marte oppnår en ikke ubetydelig gevinst på å sitte på pengene. Pengene tilhører også reelt sett Ole som følge av eiendomsoverdragelsen, og det kan derfor synes rimelig at han tilkjennes rentene så lenge Marte ikke påføres tap som følge av dette. Dette vil i særlig grad kunne gjøre seg gjeldende i et tilfelle som det foreliggende, hvor Marte faktisk har overtatt leiligheten og således får gevinst i begge ender. På den annen side er det Ole selv som er ansvarlig for denne situasjonen, da han uten rimelig grunn avslår hennes berettigede tilbud om delbetaling. Avgjørende må uansett bli at det i norsk rett ikke er tradisjon for renter på berikelsesgrunnlag. Dette kan således ikke anses for en slik hjemmel som kreves etter alminnelig lære. Et tredje alternativ er at renter tilkjennes som vederlag som følge av at Marte fikk overta Hittil unødig tidsbruk. Se A- kandidat som kort presenterer de ulike rentekravene. Bør presenteres som rettslig grunnlag. Bør presenteres som rettslig problemstilling, se A- kandidat. Argumentet er ikke nok knyttet til det relevante vilkåret. Materielt er det likevel bra at kandidaten ser det mulige unntaket om rettmessig avvisning av delbetaling. Dette burde heller kommet rett etter rettslig problemstilling som et contra argument. Delkonklusjon. Dette var uklar metode. Hva er det uklare vilkåret, hvilke argument taler for pro hvilke taler for contra, og ikke minst; hva autoriserer disse argumentene?

2 leiligheten uten at Ole mottok betalingen. Dette ble resultatet i en dom fra 1978 hvor en som kjøpte eiendom ble dømt til å betale renter idet det i realiteten måtte anses som vederlag for at eiendommen ble overdratt uten full betaling. I dette tilfellet var det imidlertid en på forhånd avtalt renteklausul som fortsatte å løpe mellom partene. Tilfellet kan således ikke overføres til vår sak, hvor partene ikke etter det opplyste har avtalt noe om rentespørsmålet på forhånd. Da Marte heller ikke har opptrådt ansvarsbetingende uaktsomt er det også klart at renter ikke kan kreves på erstatningsrettslig grunnlag. Det finnes således ingen særskilt hjemmel for renter i denne saken., slik som kreves etter alminnelig lære. Unødig tidsbruk. Husk at faktum skal avgjøre rammen for besvarelsen. Emm burde dette blitt utelukket innledningsvis før man vurderte renter på berikelsesgrunnlag. Konklusjon: Ole kan ikke kreve renter av Marte. II Spørsmål 2: Ble Jans krav på restbeløpet foreldet 2.mars 2006? Sakens parter er Jan Bø og Per Li. Jan krever utbetalt restbeløp etter varesalg mens Per hevder at kravet er foreldet. Det er klart at saken omhandler en [F]ordring på penger og foreldelsesloven kommer følgelig til anvendelse, jfr. Fl 1 nr. 1. Det følger av fl. 2 at den alminnelige foreldelsesfrist er 3 år. Det er ikke grunnlag for å benytte lovens tilleggsfrister i denne saken. Unødig tidsbruk. Rettslig grunnlag. Spørsmålet blir da når foreldelsesfristen starter å løpe. Det følger av fl. 3 nr.1 at foreldelsesfristen regnes fra den dag da Jan tidligst har rett til å kreve å få oppfyllelse. Hvorvidt Jans krav på restbeløpet ble foreldet 02.mars 06 beror på om Jan hadde rett til å kreve oppfyllelse 1.mars 03. Det fremgår av faktum at dette i utgangspunktet var en handel som skulle gjøres opp etter prinsippet om ytelse mot ytelse. Det følger av rettspraksis at kreditor i en slik situasjon som utgangspunkt har krav på oppfyllelse ved levering. Se mitt forslag til rettslig problemstilling i A- besvarelsen. Det er ingenting i veien for at partene avtaler en annen oppgjørsform, som her at Per mottar varene på kreditt. Spørsmålet er imidlertid hvordan det stiller seg i forhold til foreldelsesreglene når det ikke er avtalt kredittid idet ytelsen presteres fra Jans side. Formålet med regelen i fl. 3 nr.1 er å hindre at kreditor trekker foreldelsesfristen ut i det uendelige ved ikke å sette dato for forfall. Dette har igjen sammenheng med de grunnleggende hensyn bak foreldelsesreglene om å beskytte debitor mot at gammel gjeld gjøres gjeldende samt å stimulere til avvikling av fordringsforhold. Dette er en god presisering av det uklare vilkåret i samsvar med reelle hensyn. Dette burde blitt gjort i sammenheng med en naturlig ordlysforståelse, og presentert rett etter de første contra argumentene, se nedenfor.

3 Når Jan forlater Per uten å ha satt en frist for kredittiden taler dette derfor for at foreldelsesfristen må starte og løpe fra levering. Jan underretter imidlertid Per bare noen dager senere. Dette kan tale for at brevets forfallsfrist om 30.april, 03 benyttes. I forhold til lovens formål kan imidlertid ikke dette sette saken i en annen stilling. Da Per ikke etter det opplyste kunne vite dette på forhånd. Rettstekniske hensyn taler også for en slik løsning. Det vil kunne medføre vanskelige tolkningsspørsmål dersom en skal åpne for at slik etterfølgende fastsettelse av forfall skal få betydning for foreldelsesfristens løp. Hva er i så fall fristen for dette? Det er av stor betydning at foreldelseslovens regler er enkle å håndtere i praksis, særlig av hensyn til omsetningslivets tarv. Det kan imidlertid spørres om partene gjennom langvarig praksis hadde en stilltiende avtale på 30 dagers kreditt. Dette ville da fått betydning i forhold til bestemmelsens formål. Omsetningslivets tarv kan tale for at klar praksis mellom partene kan få betydning for når forfall inntrer i de tilfeller dette ikke er utrykkelig avtalt. Dette hensynet kan få særlig stor betydning i de tilfeller begge parter er næringsdrivende, men dette er ikke opplyst klart i faktum. Det kan imidlertid stilles spørsmålstegn ved hvor klar praksisen er i denne saken. Selv om Jan oppyser at han vanligvis pleide å gi en slik frist er denne sakens frist på 2 måneder gjennom det senere brevet et bevis på at det forekommer unntak. Hensyn tatt til hvor sterkt både formålet og de rettstekniske hensyn stiller seg i denne saken kan det derfor ikke anses for å være en stilltiende avtale mellom partene som får betydning for foreldelsesfristens utgangspunkt. Konklusjon: Jans krav på restbeløpet ble foreldet 2. mars Spørsmål 3: Var Jans krav på restbeløpet foreldet 20. april 2006? Dette er vel mest relevant under neste spørsmål i oppgaven. Pro. Burde kommet rett etter den rettslige problemstilling. Pro. Generelt: Mange relevante argumenter, men kandidaten får ikke full uttelling ettersom metoden er litt rotete. Forutsatt at restbeløpet ikke ble foreldet 2.mars må oppgaven være slik å forstå at 30.april 2003 regnes som forfallsdato for kravet og følgelig fristens utgangspunkt. For det tilfelle at et skal ansees for å være en stilltiende avtale om 1 mnd. kredittid må dette anses overstyrt av den skriftelige meddelelsen fra Jan om at kredittiden varer frem til 30. april. I alle tilfeller må dette være saken når Per ikke reiser innsigelser mot dette, men tvert imot forholder seg til dette som forfallsdato. Den alminnelige foreldelsesfrist er 3 år, jfr. 2 og når fristen starter å løpe 30.april 2003 vil kravet derfor ikke være foreldet før 01. mai Konklusjon: Jans krav på restbeløpet var ikke foreldet 20.april III Spørsmål nr. 4: Kunne Jan rettmessig avvise tilbudet om betaling med sjekk? Det alminnelige utgangspunkt i norsk rett er at sjekk, er gyldig som betalingsmiddel, og at kreditor som utgangspunkt plikter å akseptere sjekk ved oppgjøret. Unntak gjelder imidlertid Rettslig grunnlag.

4 i henhold til teorien dersom kreditor har rimelig grunn til å nekte å motta. Dette unntaket har først og fremst sammenheng med at kreditor ikke er garantert faktisk utbetaling da verdien av en sjekk i realiteten beror på om debitor har dekning på konto. I denne saken har an lenge vært kjent med at Per har hatt økonomiske problemer. Frykt for at det ikke vil være dekning på konto er dermed reelt begrunnet. Spørsmålet blir imidlertid om den vedlagte kontoutskriften kan stille saken i en annen stilling. Kontoutskriften viste at det var dekning på konto da sjekken ble utstedt. Det må imidlertid antas at korrespondansen mellom partene har tatt noen dager til postgang, og at det er således ikke sikkert at kontoen til Per ser lik ut idet Jan mottar sjekken for andre gang. Med dagens muligheter innen betalingsformidling kan penger flyttes og overføres på kort tid. Dette er en viktig presisering av rettsregelen, og bør komme klarer frem, for eksempel i form av en rettslig problemstilling. Se mitt forslag i A- besvarelsen. Viktig reelt hensyn. Husk å autorisere argumentene. Viktig pro argument. Pro argument. Det er ikke opplyst i faktum om Per er privatperson eller næringsdrivende. Dette kunne fått betydning, da en næringsdrivende generelt må antas å ha sterkere økonomi. Selv om faktum opplyser at Pers betalingsproblemer er midlertidige er dette ikke noe som Jan nødvendigvis må stole på. Tatt i betraktning hans kjennskap til Pers økonomi er det rimelig grunn for han til å avslå betaling med sjekk. Konklusjon: Jan kunne rettmessig avvise tilbudet om betaling med sjekk. Forsvarlig slutning, men jeg savner en mer balansert drøftelse. Hva taler for motsatt løsning? Spørsmål nr. 5: Var Jan berettiget til å instruere Per om å betale med fysiske sedler og mynt på Jans forretningskontor? Vedrørende betalingsmiddel følger det av sentralbankl 14(1) at sedler og mynt er tvungent betalingsmiddel i Norge. Av dette følger det at Per har rett til å bruke sedler og mynt i oppgjøret. Spørsmålet er om dette representerer en tilsvarende rett for Jan til å kreve et slikt oppgjør. Det er antatt i teorien at som følge av dagens moderne betalingsformidling må debitor ha rett til å betale med de alminnelige aksepterte betalingsmidler med mindre kreditor har rimelig grunn til å kreve oppgjør på en bestemt måte. Regelens begrunnelse er at når debitor har rett til å betale med sedler og mynt er det av mindre betydning hvor dette skjer. Det kan f.eks. skje ved betalingsoverføring til bank. Dette regnes også for å være den alminnelige tolkning av sbl 3(1). Kandidaten overser hjemmelen i finansavtl. 38 om kreve nærmere betalingsanvisning, og derfor blir oppgaven lite treffende. Selv om Per bor i nabolaget og det således ikke vil volde han særlig ulempe å betale med sedler og mynt på Jans forretningssted er det ikke gjort gjeldende særlige grunner for å motsette seg betaling gjennom andre aksepterte betalingsmidler som bank overføring, bankremisse, postanvisning eller utbetalingsblankett. Konklusjon: Jan var ikke berettiget til å betale med fysiske sedler og mynt på Jans forretningskontor. IV Spørsmål 6. Var motregningen rettmessig?

5 Det er et alminnelig prinsipp om tvungen motregning i norsk rett. Dette innebærer at en ensidig motregningserklæring som utgangspunkt er tilstrekkelig dersom de alminnelige motregningsvilkår er oppfylt. Det finnes lovbestemte unntak fra denne adgangen, men disse kommer ikke til anvendelse i denne saken. Det er heller ikke opplyst om avtalefestet rett til å motsette seg motregning eller at det er grunnlag for en analogisk anvendelse av dekningslovens regler om beslagsfrihet. At vederlaget ved erverv at motkravet var lavt er en sak mellom Per og den andre kreditoren som ikke får betydning for han rett til å motregne. Hva angår det faktum at kravet er omtvistet gjelder det som alminnelig prinsipp i norsk rett at ingen kan overføre større rett enn han selv har. Dette har også kommet til uttrykk i gbl. 24. Det er en sikker oppfatning, med støtte i forarbeider og rettspraksis at loven får analogisk anvendelse på muntlige fordringer. Når det ikke er et vilkår for motregning at motkravet er uomstridt har det derfor sin begrunnelse i at Jan fremdeles kan gå rettens vei for å få prøvet om det er gyldig, med det resultat at Per har mislighold sin forpliktelse dersom Jan får medhold. Konklusjon: Motregningen var rettmessig. Spørsmål nr. 7: Må Finansbanken godta omgjøringen av gjeldsovertagelsen? Det følger av alminnelige avtalerettslige prinsipper at en slik avtale blir bindende i forholdet mellom Lars og Peder. Hvorvidt avtalen kan gjøres gjeldende ovenfor kreditor er imidlertid et spørsmål som ikke er løst i lovverket og ei heller i rettspraksis. Rimelighetshensyn kan tale for at Lars ikke bør holdes ansvarlig overfor banken når avtalen med Peder er hevet. Lars mister ytelsen som var bakgrunnen for gjeldsovertagelsen, og selv om det i forholdet mellom dem nå er Peder som er ansvarlig for gjelden er det ikke sikkert Lars vil få pengene tilbake nå som Peder har fått økonomiske vanskeligheter. Hensynet til banken taler imidlertid for at slike individuelle forhold mellom Lars og Peder ikke skal ha avgjørende betydning. Det kan klarligvis ikke være slik at Lars og Peder fritt kan overdra gjelden seg imellom uten at bankens interesser og behov for sikkerhet ivaretas. Den løsningen som synes å ha størst oppslutning i teorien er at omgjøring av gjeldsovertagelsen ikke kan gjøres gjeldende overfor Finansbanken dersom den har anerkjent Lars som debitor for kravet. Bakgrunnen er at for dette er at det er dette som etter alminnelig lære kreves for at Peder skal bli fri sin forpliktelse overfor banken. Hvorvidt det er tilfellet må søkes løst gjennom en alminnelig tolkning av hva som må sies å ligge i et slikt krav om anerkjennelse. Hittil har dette blitt for teoretisk. Etter oppgaven skal man forutsette at de alminnelige vilkår for motregning foreligger. Utgangspunktet er derfor at motregningsrett foreligger, og den rettslige problemstillingen blir om det foreligger unntak i nærværende tilfelle. Se A- besvarelsen som klarer skiller mellom anførslene i saken. Utg.pkt. er altså at hevingsoppgjøret kun har betydning inter partes ettersom det ikke foreligger rettslig grunnlag for annen løsning. Det er bra at kandidaten oppstiller dette utgangspunktet, men det hadde blitt enda bedre om han gikk videre og presiserte at den rettslige problemstillingen blir derfor om det i nærværende tilfelle foreligger tilstrekkelig grunnlag for at banken ikke lenger kan forholde seg til Lars som debitor. Pro. Det naturlige utgangspunkt må være at dette krever en aktiv handling fra bankens side, slik at manglende protest mot meldingen ikke kan anses for å være en anerkjennelse. Det følger av rettspraksis at et mer generelt betalingskrav heller ikke anses for tilstrekkelig til

6 å utgjøre en slik anerkjennelse. Når Lars i et helt år betaler renter og avdrag, i henhold til konkret varsel om dette, taler det imidlertid med tyngde for at banken har godtatt han som debitor for lånet. I det han får innvilget halvårlig henstand må det være endelig klart at han har trådt inn i Peders gjeld overfor banken. Dette har også støtte i rettspraksis. Da Lars er anerkjent av banken som debitor for lånet kan ikke Peder og Lars ensidig omgjøre avtalen mellom dem med virkning for finansbanken. Konklusjon: Finansbanken må ikke godta omgjøring av gjeldsovertagelsen.