SENSORVEILEDNING EKSAMEN I PENGEKRAVSRETT H-10

Transkript

1 1 SENSORVEILEDNING EKSAMEN I PENGEKRAVSRETT H-10 Denne sensorveiledningen er basert på et utkast som ble sendt ut til sensorene like etter eksamen. I forhold til utkastet er det gjort endringer som følge av erfaringer fra sensuren og tilbakemelding fra sensorer. Oppgaven reiser fire spørsmål fordelt på tre deler. I spørsmål nr. 1, som knytter seg til oppgaven del I, skal kandidatene ta stilling til om Kredittfinans sitt krav mot Peder er foreldet. Ifølge oppgaveteksten skal det forutsettes at foreldelsen løper fra 1. juni Ettersom tvisten om foreldelse oppsto sensommeren 2010 blir det spørsmål om foreldelsesfristen er avbrutt ved erkjennelse fra Peder våren 2009, jf foreldelsesloven (fl.) 14. Kandidatene skal se at foreldelsesfristen er 3 år, jf fl. 2. Særregelen om 10 årsfrist i fl. 5 nr. 2 får ikke anvendelse, jf annet punktum. Det er ikke nødvendig å gå inn på dette. En del studenter drøfter tilleggsfrist etter fl. 10 nr. 1, men denne er klart uten betydning i det foreliggende tilfelle. Fristavbrudd ved erkjennelse er behandlet hos Bergsåker, Pengekravsrett 1994 s. 334 og Hagstrøm, Obligasjonsrett kap Etter loven er det spørsmål om skyldneren uttrykkelig eller ved sin handlemåte erkjenner forpliktelsen, så som ved løfte om betaling eller ved å betale rente. Eksemplet med betaling av rente illustrerer at det sentrale ved en erkjennelse i relasjon til fl. 14 er at skyldneren opptrer på en måte som gir kreditor grunnlag for å konkludere med at skyldneren godtar å være forpliktet av kravet, slik at rettslige skritt som nevnt i 15 flg ikke skal måtte tas for å unngå foreldelse. Som fremholdt av Hagstrøm s. 754, med henvisning til rettspraksis, vil en forespørsel om betalingsutsettelse kunne anses som erkjennelse. Synspunktet er at det i en slik forespørsel ligger implisitt en erkjennelse av gjeldsansvaret. I tilfeller hvor skyldner ikke uttrykkelig erkjenner forpliktelsen, må det imidlertid foretas en samlet vurdering av skyldners utsagn og eventuelle øvrige opptreden, for å konkludere med at det foreligger en erkjennelse. I den foreliggende sak er det for så vidt et element av noe som kan oppfattes som en anmodning om betalingsutsettelse, når Peder ba Kredittfinans vente med å fremsette krav til utpå høsten da Peder ventet å motta utbetaling fra et arveoppgjør. Utsagnets betydning som grunnlag for erkjennelse svekkes imidlertid av at Peder ga uttrykk for at han syntes det var lite rimelig at han nå, etter så lang tid, skulle få krav mot seg. Ser en det slik at Peder derved bestrider kravet, taler denne del av utsagnet åpenbart vesentlig mot å anse Peder for å ha erkjent kravet. Peder gir imidlertid ikke klart uttrykk for at han bestrider kravet; et krav kan som kjent være lite rimelig uten å være rettmessig. Ved tolkningen av denne del av utsagnet, må det også sees hen til anmodningen om at Kredittfinans venter med å fremme kravet; denne anmodningen bidrar til å etterlate inntrykk av at Peder

2 2 beklager seg, uten å bestride kravet. Men selv om en mener at Peder bare beklager seg, bidrar dette i alle fall i noen grad til å svekke grunnlaget for å anse anmodningen om å vente med å fremsette kravet til om høsten, som erkjennelse; Peders uttalelser vurdert i sammenheng kan hevdes nærmest å burde oppfattes som uttrykk for en oppfatning om at dette får vi komme tilbake til, noe som ikke er en erkjennelse. Her får begge resultat godtas; det sentrale er at kandidatene finner fl. 14, viser kunnskap om og forståelse av regelen, og klarer å identifisere argumenter for og mot at det foreligger erkjennelse. Spørsmål nr. 2 er om Lillevik Entreprenør kan motregne overfor Rørmesteren før kravet eventuelt gis medhold av domstolene. Motregning er behandlet hos Bergsåker kap. XI og Hagstrøm kap. 30. Kandidatene skal være kjent med at alminnelige pengekravsrettslige regler som hovedregel tillater motregning når visse grunnvilkår er oppfylt, herunder at det foreligger motstående krav mellom samme parter (gjensidighet). Det at den motregnendes krav er omtvistet er normalt ikke til hinder for motregningsrett. Fra dette gjelder det visse unntak, jf Sæbø, Motregning kap. 12, som oppgaven ikke gir foranledning til å drøfte, og som kandidatene heller ikke kan forventes å være kjent med. Det sentrale er at erstatningskrav kan gjøres gjeldende allerede ved den ansvarsbetingende handling, her mislighold av kontrakt, og vil være oppgjørsmodent i relasjon til motregning allerede fra da av. Rørmesteren har selvsagt rett til å prøve erstatningskravet, og motregningen, for domstolene, men får Lillevik Entreprenør medhold i erstatningskravet, anses oppgjøret for å ha funnet sted ved motregningen (forutsatt at øvrige motregningsvilkår er oppfylt, noe oppgaven ikke gir foranledning til å drøfte). Mange kandidater konkluderer med at Lillevik Entreprenør er avskåret fra å motregne. Dersom kandidaten ser at alminnelige motregningsvilkår er oppfylt, slik at det er spørsmål om å gjøre unntak fra den motregningsrett som normalt gjelder, fordi motkravet er omtvistet, vil det kunne gi noe uttelling. En del kandidater mener at anerkjennelse av motregningsrett vil kunne medføre at Rørmesteren får et tilbakebetalingskrav dersom erstatningskravet ikke anerkjennes av domstolene. Dette er en misforståelse, virkningen av at erstatningskravet forkastes er at Rørmesteren kan kreve restkravet betalt. Spørsmål nr. 3 er om Bergen Jern kan kreve tilbakesøking fra Ole etter condictio indebiti. I teorien behandles dette bl.a. i Bergsåker, Pengekravsrett 1994 kap. XII pkt. 2.5 og Hagstrøm, Obligasjonsrett kap Kandidatene bør få frem, i det minste indirekte, at hovedregelen om tilbakesøkning etter condictio indebiti går ut på at det må foretas en konkret helhetsvurdering hvor det avgjørende blir om de momenter som taler for tilbakesøkning, som gjerne samles i det som kalles korreksjonshensynet,

3 3 veier tyngre enn de momenter som taler mot tilbakesøkning, oppgjørshensynet. Denne hovedregelen er formulert særlig klart i Rt Det følger av nyere rettspraksis at det i alle fall ikke etter gjeldende rett er noe vilkår for å anvende condictio indebiti at betaleren har vært i villfarelse om sin betalingsplikt da han betalte et beløp han ikke var pliktig til å betale, se f eks Rt Det er derfor ikke grunn til å dvele særlig ved spørsmålet om Bergen Jern var i villfarelse om betalingsplikt. Faktum gir heller ikke noe særlig å bygge på i så henseende; det avgjørende (i forhold til villfarelse om betalingsplikt) ville være om vikaren feilaktig trodde at Ole var funksjonær eller om det forekom en annen feil ved utbetalingen, f eks en tastefeil. Dette vet vi ikke noe om, og det er altså uten betydning for adgangen til å anvende condictio indebiti og nok også for den konkrete avveining av de motstående hensyn om feilen er av den ene eller annen art. Dersom det kan legges til grunn at mottager forsto eller burde forstått at han hadde fått betalt mer enn han skulle hatt, vil dette normalt tale med tyngde for tilbakesøkning. Kandidatene kan her problematisere de forhold ved faktum som begrunner at Ole ikke forsto at det var begått en feil. Det kan nok argumenteres både for og mot det synspunkt at Ole ikke var i aktsom god tro; uaktsomhet vil her måtte grunnes på betraktninger omkring beløpsavvik fra foregående år og den oppfordring til å stille spørsmål om bonusberegningen som dette avviket som ikke er lite kan hevdes å gi. Mot tilbakesøkning taler at feilen skyldtes forhold på Bergen Jerns side og at ytelsen er lønn som gjerne brukes til konsum og andre løpende utgifter. Det sistnevnte momentet kan riktignok problematiseres noe; en årlig bonus kan fremstå som en mer tilfeldig fordel enn en regulær lønnsbetaling. Hensett til beløpets størrelse og at også en slik bonusbetaling er et vederlag for arbeid vil det imidlertid etter mitt syn være naturlig å vurdere tilfellet på linje med andre feilutbetalinger av lønn i relasjon til condictio indebiti. De fleste kandidatene omtaler også tidsmomentet, dvs. tiden som er gått fra feilutbetalingen fant sted og til feilen ble oppdaget og tilbakesøkning krevd. Det er her gått ganske kort tid. Det er imidlertid diskutabelt om dette med tyngde taler for tilbakesøkning i et tilfelle som dette. Selv ville jeg mene at tidsmomentet er ganske nøytralt i det foreliggende tilfelle; det kunne ha talt betydelig for tilbakesøkning om kravet ble fremmet umiddelbart eller meget kort tid etter utbetalingen, og åpenbart vesentlig mot tilbakesøkning dersom det gikk lang tid før feilen ble oppdaget, men vårt tilfelle ligger vel et sted mellom disse ytterpunktene. Spørsmål nr. 4 går ut på å ta stilling til om Bergen Jern har krav på rente av eventuelt tilbakesøkningskrav for tiden fra betalingen fant sted og frem til

4 4 forsinkelsesrente begynner å løpe etter forsinkelsesrenteloven 2 (30 dager etter at skriftlig påkrav om tilbakebetaling er fremsatt). Adgang til å kreve rente behandles bl.a. av Hagstrøm i kap. 7.3, se også Bergsåker kap. III. Emnet er grundig behandlet i undervisningen. Kandidatene skal se at det er spørsmål om å kreve rente uten tradisjonell hjemmel i lov, avtale eller sedvane. Etter eldre rett var rente betinget av slik hjemmel, se særlig Rt (men også uttalelser i Rt ). Dommen i Rt inneholder uttalelser hvor Høyesterett tar avstand fra et slikt absolutt hjemmelskrav, men det er diskutabelt hvilken vekt Høyesteretts uttalelser om dette kunne tillegges, ettersom dommen gjaldt spørsmålet om rentetapserstatning, slik at uttalelsen om hjemmelskravet for rente var unødvendig for å begrunne resultatet. I relasjon til rentetapserstatning var da også dommen strengt tatt bare er en videreføring av eldre rett, for så vidt som den gir medhold i krav om erstatning av rentetap på erstatningsrettslig grunnlag, se for eksempel Rt og Rt , jf. også omtalen av denne rettstilstanden i Rt Ved den nylig avsagte dommen i Rt bidrar Høyesterett til en viss klargjøring av rettstilstanden. Høyesterett uttalte her bl.a. om kravet på avsavnsrente ( saknadsrente ) som var fremmet, at spørsmålet om slik rente skal tilkjennes må i alle fall til ein viss grad vere avhengig av grunnlaget for sjølve hovudkravet. Spørsmålet om tilkjenning av saksnadsrente er drøfta i Rt Eg går ikkje inn på diskusjonen om grunnlaget for å tilkjenne saksnadsrente, men viser til at dommen gir uttrykk for ei opnare haldning til plikt til saknadsrente enn det som tradisjonelt hadde vore tilfelle. Konkret tilkjenner Høyesterett kreditor, et kraftselskap, rente overfor en kommune på grunnlag av en form for analogi fra det rettsgrunnlag, tilsynelatende et forvaltningsvedtak, som ville begrunnet renteplikt for kraftselskapet for det tilfelle at kraftselskapet hadde vært skyldig penger (til kommunen). Dersom den endelege fastsetjinga av kraftgrunnlaget i 2006 hadde ført til at kraftselskapa måtte betale auka avgift, vil dei ha vorte tilplikta slik betaling av rente. Omsynet til likebehandling tilsier etter mitt syn at det same må gjelde også når det her er kommunane som må betale. Høyesteretts omtale av Rt og det at Høyesterett i saken tilkjenner rente uten hjemme i lov, avtale eller sedvane, må innebære at det ikke lenger er et vilkår for å tilkjenne rente at slik hjemmel kan finnes. Kandidatene kan imidlertid ikke slutte herfra til at rente kan tilkjennes uten rettsgrunnlag. Det virkelig vanskelige spørsmålet er hva som kan tjene som rettsgrunnlag for rente,

5 5 utover de tradisjonelle rettsgrunnlagene. Foruten analogisk anvendelse av rettsregler og andre rettsgrunnlag vil trolig berikelsesrettslig grunnlag kunne tjene som rettsgrunnlag for krav om rente i noen tilfeller. Forutsatt at kandidatene kommer til dette, må det tas stilling til om et berikelsesrettslig grunnlag kan begrunne renteplikt i oppgavens tilfelle. Dommens uttalelse om at grunnlaget for hovudkravet kan få betydning for vurderingen av rentespørsmålet, kan anføres til støtte for et skille mellom tilsiktet, avtalebasert kreditt hvor det synspunkt at kreditor må betinge seg rente ved avtaleinngåelsen dersom han skal ha rentekrav, gjør seg gjeldende med stor tyngde og utilsiktet kreditt, som i oppgaven, hvor kreditor regulært ikke har praktisk mulighet til å betinge seg rente forut for stiftelsen av kravet. Mot å anerkjenne renteplikt på grunnlag av berikelsesregler kan anføres at slik plikt kan forutsatt at Ole anses å ha disponert pengene i god tro stå i et problematisk forhold til prinsippet om godtroende besitters fruktrett, jf lov om hendelege eigedomshøve 15. Dersom krav om tilbakesøkning etter condictio indebiti anses å skulle begrenses til den berikelse mottageren har hatt, i tilfeller hvor mottageren har vært i aktsom god tro jf fremstillingene i teorien av condictio indebiti kan det hevdes å skulle tilsi at Oles renteplikt begrenses til å omfatte avkastning av pengene han måtte ha innvunnet, og som er i behold. Oppgaven gir ikke foranledning til å problematisere dette nærmere. Det vil følge av det som her er sagt, at kandidatene kan argumentere forstandig for begge løsninger på spørsmålet om renteplikt. Nærmere om bedømmelsen Oppgaven reiser spørsmål av ulik vanskelighetsgrad. Særlig spørsmål nr. 4 er krevende å skulle behandle med god dybde. Spørsmål nr. 3 er en helt sentral, klassisk pengekravsrettslig oppgave, hvor det må forventes at alle studentene presterer en del av verdi. Både om dette spørsmålet og om spørsmål nr. 1 er det gjennomgående gradsforskjeller i prestasjoner (grad av modenhet, dybde og klarhet i analysene) blant kandidatene, snarere enn klare skiller mellom prestasjoner på ulike nivåer. Alle besvarelsene jeg har lest i nivåkontrollen presterer i det minste noe av verdi om spørsmål nr. 3. For å bestå må det normalt kreves at kandidaten enten leverer en på det jevne -besvarelse av spørsmål nr. 3, eller hvis besvarelsen av spørsmål nr. 3 er svakere enn dette får noe uttelling om ett eller flere andre spørsmål. Kandidater som faller gjennom på spørsmål nr. 3 kan selvsagt berge seg på andre spørsmål, men det nevnte eksempelet er nok det praktiske når strykgrensen skal beskrives.

6 6 Den typiske C-besvarelsen gir en ordinær+ -besvarelse av spørsmål nr. 1 og 3, samtidig som kandidaten viser noen kunnskaper om rettsutviklingen mht. hjemmelskravet for renter i spørsmål nr. 4, men uten at kandidaten får dette helt til. Kandidater som aspirerer til en av de to beste karakterene presterer normalt gode drøftelser av spørsmål nr. 1 og 3. A-kandidatene mestrer normalt spørsmål nr. 2 og håndterer spørsmål 4 i det minste rimelig bra. Vesentlige feil og andre svakheter vil på vanlig måte måtte skjerpe kravene til besvarelsen ellers. Bergen, 6. januar 2011 Rune Sæbø