Sensorveiledning EKSAMEN JUS 122 Høst 2014 A. Innledning om kurset og undervisningen Erstatningsrettskurset JUS122 går over 8 uker. På kurset er det særlig fokusert på de ulike ansvarsgrunnlag. Samtidig er også spørsmål knyttet til årsakssammenheng, medvirkning og lempning behandlet på forelesninger og i forbindelse med obligatoriske oppgaveløsninger på kurset (arbeidsgruppeoppgaver og storgruppeoppgaver). For å lette innlæringen av faget, tar undervisningen på kurset utgangspunkt i et sekstrinnsskjema for løsning av erstatningsrettslige spørsmål: 1. Grunnvilkåret om skade 2. Grunnvilkåret om ansvarsgrunnlag 3. Grunnvilkåret om årsakssammenheng 4. Utmåling av erstatning 5. Skadelidtes medvirkning etter skl. 5-1 6. Lempning etter skl. 5-2. Mønsteret har sine pedagogiske fortrinn idet det gir studentene en form for materielt arbeidsprogram ved løsning av erstatningsrettslige spørsmål, samtidig som det bidrar til å systematisere kunnskapsstoffet. Mønsteret samsvarer også godt med hvordan Høyesterett og andre rettsanvendere oftest løser slike rettsspørsmål. Selv om mønsteret ikke så ofte adresseres direkte i dommer og andre avgjørelser, ligger det likevel under kronologien i premissene. Endelig samsvarer mønsteret med fagets indre struktur og fagets lærebøker. Det er å forvente at studenter i større eller mindre grad følger det nevnt mønsteret under eksamensbesvarelsen. Noe av prøven ligger i å tilpasse det man har lært til den konkrete, faktiske oppgaven man har for seg. Dette krever innsikt, skarpskjæringsevne og teft for hva som er tvilsomt og hva som er klart. B. Praktikumsoppgave 1. Innledning For pedagogiske formål er denne foreløpige veiledningen bygget opp omkring sekstrinnskjemaet. Samtidig må det holdes åpent for at det på visse punkter kan være fordelaktig med et avvik, en form for spesiell tilpasning av drøftelsene på bakgrunn av sakens faktum. 2. Skadevilkåret og utmåling av erstatning. For enkelhets skyld behandler jeg disse to punktene sammen Det foreligger erstatningsmessig tap, i form av forsørgertap, jf. regelen i skl. 3-4. I alminnelighet er reglene i skadeserstatningsloven kapittel 3 utmålingsregler. De er
dermed ikke egentlig hjemler for at en negativ effekt er erstatningsmessig. Utmålingsreglene er likevel lovgivers implisitte og indirekte anerkjennelse av at økonomisk tap som følge av personskader er erstatningsmessig. Dette gjelder også forsørgertap jf. 3-4, og akkurat på dette punktet er lovgivers anerkjennelse særlig viktig, fordi det ellers kunne være noe tvil om et slikt tredjemannstap er erstatningsmessig. Bestemmelsen i 3-4 er et sjeldent eksempel på at lovgiver anerkjenner at en tredjemann kan få et erstatningskrav på grunn av direkte skadelidtes personskade. De etterlatte har denne posisjonen, mens eksempelvis den direkte skadelidtes arbeidsgiver ikke får erstatning dersom man følger flertallet i den prinsipielle dommen på området, Rt. 2004 s. 1816 ( dissens 3-2). Det er ikke naturlig at studentene bruker plass på disse spørsmål i en praktikum. Dette nevnes likevel for å plassere skadetypen riktig i det materielle bildet, og for å gi et bakteppe for å kunne vurdere besvarelsene på dette punktet. Det må etter dette aksepteres om studentene skriver at skadevilkåret er oppfylt forutsetningsvis, eller med lignende formuleringer, helst med en henvisning til 3-4. Det er enighet om utmålingen av erstatning. Her foreligger det ingen problemer. Dette kan enkelt fastslås, helst med en henvisning til 3-4. Forsørgertap har imidlertid ikke blitt viet så mye oppmerksomhet i kurset, og det må aksepteres at utmålingsregelen overses, om enn dette gir en indikasjon på at studenten ikke helt har oversikt over lovstoffet. 3. Ansvarsgrunnlag Ansvarsgrunnlaget for Erik Eik er culpa, jf. den alminnelige skyldregelen, se om denne Nygaard, Skade og ansvar, 6. utg- 2007 s. 172 flg. Fremstillingen til Nygaard er i lærestoffet supplert med Lødrup (med bistand av Kjelland), Lærebok i erstatningsrett, 6. Utg. 2009 s. 158-165. Lødrup fremstiller her hvilken betydning skadelidtes forhold har for culpavurderingen. Studentene har arbeidet med å fremstille culpavurderingen ryddig, i en sammenhengende fremstilling der fragmenter av faktum og fragmenter av normen holdes opp mot hverandre i en overbevisende drøftelse, som har sammenheng mellom premisser og konklusjon. Nedenfor gis noen holdepunkter for å vurdere studentenes prestasjon på dette punktet. Det overordnede spørsmålet er om Eik har oppfordring til å reagere på risikoen hans vinglende sykling på venstre side representerte for medtrafikanter. Hovedproblemstillingen kan også formuleres som et spørsmål om an burde ha reagert på denne risikoen. Eik har tilknytning til risikoen idet han skaper den selv ved aktiv handling. Det forelå klart nok en alternativ handling, enten å gå med sykkelen på gangveien eller årvåkent å benytte seg av den muligheten han selv så for seg; å klatre over autovernet når det ble nødvendig, eller i alle fall gå ut til siden når trafikanter kom imot. Eik kunne også ha syklet på høyre side i henhold til trafikkreglene. Nærmere om alternativ handling nedenfor.
Eiks vingling på venstre side av veien med en sykkel skapte risiko for andre trafikanter. Eiks sykling skapte risiko for skade med en viss frekvens, en viss grad av risiko for at skade skulle skje. Dette følger av at det erfaringsmessig ofte kommer biler kjørende eller syklister syklende langs veien i samme kjørebane som Eik benyttet. Dette følger av alminnelig trafikkerfaring og kjennskap til trafikken i Langebakken, som det må forutsettes at han hadde, jf. at han etter oppgaveteksten ofte syklet i Langebakken. At bakken hadde svinger, gjorde den mindre oversiktlig for den som kom nedover, og dette bidro også til risikograden Eik stod overfor. Skadeevnen var ikke ubetydelig hva gjelder risikoens art: Syklingen kunne føre til at biler som kom imot kolliderte med biler som kom oppover i kjørebanen til høyre for Eik etter unnamanøver på grunn av Eiks vingling. Kollisjonen mellom biler kan lett medføre til dels alvorlige personskader, men sikkerhetsbelter og airbags reduserer i alminnelighet alvoret av denne risikoens alvorlighetsgrad (art), tatt i betraktning at fartsgrensen på stedet var 40 km/t. Sammenstøt eller fall med sykkel kan lettere medføre alvorlige personskader. Risikoen for at skader kan skje med unnamanøver og sammenstøt er nærliggende ved vinglende sykling på venstre side. Det er dermed en nærliggende risiko hva gjelder typisitet. Det kan også hevdes at det er en viss nærhet i tid, i det risikoen meldte seg kontinuerlig idet Eik syklet oppover. Risikoens art og grad og nærhet bør ideelt sett nyanseres: Det var i første rekke åpenbart at biler som kom imot kunne få problemer med den vinglete syklingen på venstre side. Bilførere vil på den annen side kunne bremse i tide og vil ikke så lett bli påført skade. Risikoen for at sykler kommer er mindre nærliggende, fordi det er færre sykler på veien og det kreves en kjennskap til at de kan ha stor fart og vansker med å bremse på forsvarlig vis. Risikoen for at en ulykke skal skje (grad) er større for syklister enn for biler. Risikoens art er også mer alvorlig for syklister; alvorlig personskade er mer nærliggende. Risikoen for både personer i biler og syklister må likevel tas med i en samlet vurdering av den risikoen Eik skapte. I den nærmere vurderingen av denne risikoen står rolleforventningen til potensielle skadelidte sentralt. En syklist i Eiks situasjon måtte kunne forvente at potensielle skadelidte, bilister eller syklister, kjørte med oppmerksomhet ned bakken. Dette følger for så vidt av trafikkreglene, jf. bl.a. vegtrafikkloven 3, men det kan neppe forventes at studentene aktivt bruker denne loven til å fylle ut bildet. En syklist i Eiks posisjon ville også ha grunn til å forvente at fartsgrensene ble overholdt. Fartsgrensene på stedet er en form for skreven regel ( jf. at fartsgrensene har hjemmel i veitrafikkloven med forskrifter) som virker inn på rolleforventningen til skadelidte. Det er positivt om kandidater ser hvilken rolle fartsgrensen spiller i bildet. På dette punktet er det likevel slik at man i alminnelighet erfarer at bilister ikke strengt overholder fartsgrensene, det er ikke uvanlig at bilister ligger litt over, og særlig i nedoverbakker. Dette måtte også påregnes som en mulighet hva gjaldt syklister som kom imot. Selv om dette er rettstridig handlemåte fra potensielle skadelidtes side, inngår det i det risikobildet Eik stod overfor på det kritiske tidspunkt, tidspunktet da
Ryst var så langt unna at Eik ville ha rukket å gå ut til siden eller klatre over autovernet for å hindre risikoen. Det må også aksepteres om studentene tar dette realistiske utgangspunktet for risikovurderingen, selv om det da ikke egentlig er tale om rolleforventning til skadelidte, snarere et avvik fra berettiget rolleforventning. Det kan nok diskuteres om en skadelidt i Rysts posisjon egentlig kan påberope seg at Eik skulle regne med hans rettsstridige atferd. Rysts handlemåte lå likevel klart nok innenfor en generell risiko sett fra Eiks side, og Ryst har dermed ikke til de grader avveket fra rolleforventningen til skadelidte ikke er vernet av culparegelen, jf. eksempelvis Hengebrodommen Rt. 1964 s. 466. Samlet sett hadde Eik etter dett en relativt sterk oppfordring til å reagere på risikoen. I denne forbindelse kan det flettes inn at han har passert veien og positivt valgt å sykle på venstre side av veien, noe som er i strid med trafikkreglene. Det er et klart brudd på rolleforventningen til en syklist i Eiks posisjon. Videre hadde han fått en pekepinn om at vinglingen med sykkelen var et problem for andre trafikanter, allerede da han syklet på høyre side. Denne omstendighet gjør risikoen for skade var mer nærliggende for Eik på det kritiske tidspunkt. Den viten Eik hadde fra sin sykling på høyre side at vinglingen skapte problemer for andre trafikanter kan ses som et element av kunnskap om risikoen som skjerpet kravene til Eik i situasjonen, se om dette Nygaard s. 195. Det er positivt om studentene nyanserer og er bevisst på forskjellen mellom objektive holdepunkter for forventning til Eik og hans subjektive kunnskap om situasjonen. En alternativ handling ville som nevnt være å sykle på høyre side. Dette var etter oppgaveteksten praktisk gjennomførlig, men noe som opplevdes som byrdefullt for ham på grunn av tuting fra bilister. Det var likevel ikke byrdefullt nok til å frita han for ansvar når det risikable alternativet ble valgt. Hans plan om å gå ut til siden eller klatre over autovernet når det kom biler i mot, representerte også en teoretisk mulig alternativ handling. Han var imidlertid ikke oppmerksom nok når sykler kom nedover, jf opplysningen om at han så ned i bakken og ikke hørte susingen fra Rysts sykkeldekk før det var for sent. Hans valg av risikoreduserende tiltak var dermed ikke effektivt slik sitasjonen var. Han handlet dermed ikke forsvarlig ift. sykler som kom nedover. Det er positivt om studentene ikke uten videre aksepterer Eiks opplegg for å redusere risikoen, men ser at det ikke er tilstrekkelig effektivt. En alternativ handling kunne være å gå eller sykle med sykkelen langs gangveien. Dette ville ha vært en effektiv alternativ handling som var praktisk gjennomførlig. Eik var sliten, men dette er en individuell forutsetning han ikke kan påberope seg som unnskyldningsgrunn., jf. bl.a. Nygaards petitavsnitt på s. 214. En del studenter skriver om Eiks tretthet at den kan vurderes etter skl. 1-3, som en forbigående tilstand han selv har satt seg i. Synspunktet er ikke så dumt, men bør helst formuleres som et «fra det mer til det mindre»- resonnement Når Eik ikke kan påberope seg et forhold der han har satt seg i selvforskyldt rus, kan han han heller ikke påberope seg selvpåført tretthet. Løsningen følger for øvrig av alminnelig teori om emnet, jf. som nevnt Nygaard s. 214. Denne teorien er konsistent med prinsippet i skl. 1-3. Vi kan av disse grunner akseptere henvisninger til 1-3, og det kan vurderes som positivt at studentene ser implikasjonen. Best uttelling bør imidlertid en slik henvisning gi dersom den inneholder en presis beskrivelse av at det egentlig er prinsippet bak 1-3 som anvendes.
En samlet vurdering av Eiks handlemåte, sammenholdt med risikoen som ble skapt og rolleforventningen til syklister i hans posisjon, bør lede til at Eik ikke har handlet forsvarlig i relasjon til den skaden som inntrådte. Etter gjennomgangen ovenfor kan det konkluderes med at Eik handlet uaktsomt i relasjon til Ryst. Grunnvilkåret om ansvarsgrunnlag er oppfylt. Når det gjelder Ryst, handler heller ikke han i tråd med rolleforventningen (til skadelidte), men dette får bare det utslag at han vurderes etter medvirkningsregelen, se om dette nedenfor i punkt 5. 4. Årsakssammenheng Det foreligger faktisk årsakssammenheng mellom Eiks uforsiktige ferd og skaden. Rysts personskade og senere død ville ikke ha inntruffet dersom Eik ikke hadde syklet på venstre side og vinglet med sykkelen på uoppmerksomt og forsvarlig vis, jf. betingelseslæren og P-pilledom II Rt. 1992 s. 64 (på s. 70) Hans vinglende sykling er ikke en uvesentlig årsak og det er ikke grunnlag for avgrensning i årsakssammenheng. De tre grunnvilkårene for erstatning er dermed oppfylt. Eik er etter dette i utgangspunktet ansvarlig for tapet, 4 millioner kroner. 5. Skadelidtes medvirkning jf. skl. 5-1. Spørsmålet er så om erstatningen skal reduseres på grunn av skadelidtes medvirkning. Det er i så fall tale om at erstatningssøkeren (Jofrid, Lars og Gina) får sitt tap redusert på grunn av at den direkte skadelidte (Rune) har medvirket ved egen skyld, jf. 5-1 nr. 1. Dette krever «passiv identifikasjon» mellom de etterlatte og deres forsørger. Med passiv identifikasjon menes at erstatningssøkerens krav reduseres fordi en tilknyttet person har medvirket til skaden ved skyld. I dette tilfelle er det den direkte skadelidte som har medvirket, slik at dette eventuelt kan få betydning for hans etterlatte. Hjemmelen for slik passiv identifikasjon er, som vist ovenfor, skl. 5-1 nr. 1. Problematikken vedrørende passiv identifikasjon ved forsørgertap har vært gjennomgått på forelesning og har vært tema for en arbeidsoppgave som ikke er skrevet, bare diskutert i gruppen. Studentene har imidlertid skrevet en teorioppgave som omfattet emnet. Emnet er også behandlet greit i læreboken, se Nygaard s. 316-318. Selv om lovens ordlyd kan tyde på at passiv identifikasjon ved forsørgertap er ganske praktisk og aktuelt, trekker andre rettskilder i en annen retning: Som følge av uttalelser fra Stortingets justiskomite ved vedtagelsen av 5-1 er regelen at de etterlatte krav alminneligvis står på egne bein altså at det ikke skal foretas identifikasjon mellom de etterlatte og direkte skadelidtes forsørgers uheldige atferd. Senere praksis har konfirmert dette utgangspunktet, se for eksempel hardangerjektdommen Rt. 1990 s. 989. Det finnes ikke eksempler på at det er foretatt passiv identifikasjon ved forsørgertap utenfor bilansvarsområdet., se om denne utviklingen Nygaard, Skade og ansvar (2007) s. 316-318. For bilansvar gir Sunndaldommen Rt. 1997 s. 149 et eksempel
på at det blir passiv identifikasjon slik at erstatningen blir redusert med 50 % i et tilfelle der direkte skadelidte med vitende satt på med beruset sjåfør ( Dissens 4-1). I dommen er imidlertid uttalt at Justiskomiteens uttalelser vedrørende 5-1 ikke har samme gjennomslag på bilansvarslovens område, slik saken lå an. Dette var tre dommere i flertallet sin begrunnelse for delvis reduksjon. Én dommer i flertallet ville redusere med 50 % på bakgrunn av at avdøde hadde utvist grov uaktsomhet. Dommen er ikke gjennomgått i detalj på forelesning, og det kan ikke forventes store kunnskaper om den. Dommen viser at det er aktuelt med passiv identifikasjon ved grov skyld hos avdød forsørger, jf. Nygaards antydning på s. 318. På tross av det klare utgangspunktet ovenfor, ligger det i ordet alminneligvis en reservasjon som åpner for at det kan bli identifikasjon likevel. Her ligger det en del å spille på i oppgaven. Det gjelder for det første at Rysts egen atferd kan ses som i alle fall opp imot grovt uaktsom. (Nærmere om dette nedenfor).videre er det her tale om en uforsikret, personlig skadevolder. En viktig del av premissene for justiskomiteens resonnement slår derfor ikke til. Det må være forsvarlig å argumentere slik, særlig i lys av at man etter forarbeidene i den generelle avveiningen etter 5-1 kan vektlegge om skadevolder har forsikring. Det må dermed også kunne gjøres gjeldende som argument at skadevolder er uforsikret, i alle fall i relasjon til passiv identifikasjon, som har en komplisert rettskildemessig bakgrunn, jf. ovenfor Jeg vil tro at noen av de beste besvarelsene inneholder resonnement som bygger på dette. Det må på bakgrunn av slik argumentasjon være positivt og fullt akseptabelt om studenter konkluderer med at det kan foretas passiv identifikasjon i det aktuelle tilfellet. Dersom studenter nokså enkelt slår fast at det ikke blir identifikasjon på bakgrunn av hovedregelen, må dette også selvsagt aksepteres. Men et blikk på graden av nyansering på dette punktet kan være et instrument for å skille mellom de ulike kandidatenes innsiktsnivå. Et virkelig vanskelig punkt i så måte ligger i at avveiningen mellom skylden på begge sider er relevant også for vurderingen av om det skal foretas passiv identifikasjon. Kandidater med stor oversikt kan dermed komme til at selv om det er grov skyld på dirkete skadelidtes side, kan det likevel ikke identifiseres fordi det er grov skyld også på skadevolders side (se den nærmere drøftelse av Eiks skyld nedenfor). Om Høyesterett hadde fått opp spørsmålet i dag, er det langt fra utenkelig at man ville unnlatt å identifisere med en slik begrunnelse, som ville ha vært godt forenlig med utgangspunkter i tidligere praksis. Vurderingen av om det skal skje identifikasjon eller ikke, bør formelt adresseres til ordet kan i lovteksten. Det må likevel aksepteres at man drøfter dette spørsmålet isolert og uten å knytte det til lovens oppbygning. Spørsmålet om helt eller delvis passiv identifikasjon går etter regelstrukturen inn i det helhetlige vurderingstemaet rettsanvenderen står overfor etter at han har vurdert momentene som ligger i lovens retningslinjer. Dette er komplisert, for studentene har behov for å skille ut spørsmålet om passiv identifikasjon til egen drøftelse, jf. ovenfor. Samtidig avhenger altså dette spørsmålet dels av graden av skyld hos direkte skadelidte (altså Rune Ryst). Her får studentene dermed det fremstillingstekniske problem at graden av skyld hos Ryst er relevant for spørsmålet om det i det hele tatt skal identifiseres. Og dette spørsmålet skal det tas det stilling til under atferden i
retningslinjene. Det mest elegante er kanskje å drøfte identifikasjonsspørsmålet først, med en henvisning til en senere drøftelse av Rysts culpa. Dette krever imidlertid stor oversikt, og vi må holde åpent for at studentene kan velge et spekter av mer eller mindre heldige løsninger på det fremstillingstekniske. Det viktigste er at spørsmålet om passiv identifikasjon kommer frem som en særskilt vurdering og at man legger vekt på relevante momenter i denne vurderingen. Dette kan nok gjøres på flere måter som må anses likeverdige. En del studenter unnlater å drøfte medvirkning, fordi spørsmålet om passiv identifikasjon besvares negativt prinsipalt. I en ideell verden burde man da drøfte subsidiært om direkte skadelidte har medvirket, men jeg viker tilbake for å trekke veldig for en unnlatelse av dette dersom drøftelsen på prinsipalt nivå er fornuftig. På den annen side blir oppgaver uten en subsidiær drøftelse på dette punktet fattigere på materielle implikasjoner enn andre. Kandidater som unnlater den subsidiære drøftelsen, får tid frigjort til en grundig lempningsdrøftelse, og dette kan oppveie at det ikke er foretatt subsidiær drøftelse. Som sensorer bør vi se valgene i sammenheng. Enten kandidaten har valgt den ene eller andre løsning, bør han få betalt for de juridiske poeng som er demonstrert. Med andre ord: Dersom en kandidat gjør det meget enkelt og avskjærer hele medvirkningsproblematikken ved en kontant og kortfattet drøftelse av passiv identifikasjon med unyansert bruk av hovedregelen, er ikke dette bare positivt. Kandidaten avskjærer seg da fra en del juridiske poeng som ligger i den subsidiære drøftelse av medvirkning. Dersom man prinsipalt kommer til at det ikke skal identifiseres, bør man altså, som nevnt ovenfor, ideelt sett subsidiært drøfte medvirkning under forutsetning av at det kan identifiseres. Det er i så fall naturlig å drøfte om Ryst har medvirket ved egen skyld. For relevante momenter under denne drøftelsen kan det vises til Nygaard s. 385-388. Om Ryst har utvist skyld, må vurderes ut fra hans samlede handlemåte. Det er her flere trekk ved handlingen som peker seg ut, og som sammen skaper stor risiko for stor skade. For det første kjørte Ryst relativt fort ( 50 km/t) og for det andre i egne tanker, uten å se seg godt for. Her kan paralleller eventuelt trekkes til alpindom I (Rt. 2000 s. 1991), der skadelidte satte utfor en alpinbakke uten god oversikt, med tårer i øynene. Dommen gjaldt simpel uaktsomhet, men er likevel relevant og veiledende. Farten og den manglende årvåkenheten Ryst utviser er i seg selv egnet til å skape stor risiko for skade. Når det gjelder skadeevnen, risiko for at skaden er stor, når den først realiserer seg, er det den manglende hjelmbruken som peker seg ut som dominerende. Det å sykle uten hjelm i alminnelighet må anses uaktsomt, og noe som overstiger den dagligdagse uaktsomhet, jf. en sammenligning med bilbeltedommen Rt. 2005 s. 817, der manglende bruk av bilbelte ble karakterisert som mer enn lite til last. Unnlatelsen av å ta på hjelm, skal ideelt sett adresseres til skl. 5-1 nr. 2, idet det er et tryggingstiltak, se Nygaard s. 390-391. Det bør likevel ikke bedømmes for strengt om dette overses. Det er en komplisert nok drøftelse som det er, og nr. 2 har ikke blitt spesielt vektlagt i kurset. Uansett om problemet riktig adresseres i nr. 2 er det mest en presisering av den medvirkning som er beskrevet i nr 1. En syklist i Rysts posisjon må i sin vurdering av risiko kunne bygge på rolleforventningen til medtrafikanter. Her spiller det inn at Eiks handlemåte bryter
markant med trafikkreglene og er en risikoskapende atferd som ligger utenfor det Ryst i alminnelighet kan forvente. En rolleforventning til syklister i Rysts posisjon er likevel at farten avpasses eter forholdene, og at man alltid har beredskap for å bremse eller på annen måte unngå et sammenstøt med medtrafikanter. Det er ikke tvilsomt at Ryst har medvirket. Hans uforsiktige kjøring ledet til sammenstøtet med Eiks sykkelstyre. Slik hendelsesforløpet er beskrevet, ville skaden ha vært unngått om Ryst hadde kjørt saktere og vært mer årvåken. Hans uaktsomme sykling var dermed en nødvendig, ikke uvesentlig årsaksfaktor og det er ikke grunnlag for avgrensning i årsakssammenheng. I og med at han ikke bar hjelm, var skadefølgen ikke upåregnelig..(det må likevel aksepteres om noen kandidater problematiserer dette.) Når inngangsvilkårene medvirket ved egen skyld er oppfylt, skal det vurderes om erstatningen skal reduseres, jf. lovens ordlyd kan, jf. 5-1. Spørsmålet om og hvor mye det skal avkortes, følger av retningslinjene i loven, se om disse Nygaard s. 391-394. Når det gjelder «atferden» til Ryst, finnes det visse holdepunkter for at det er relativt grov skyld. For det første kjører han veldig fort, langt over fartsgrensen, som er 40 km/t. Videre kjører han uten hjelm. På den annen side kunne ikke Ryst forvente at det kom vinglende syklister i mot på feil side av veien. Det er en handlemåte so liggerhelt i ytterkant av hva han kan påregne fra sine medtrafikanter. Grunnen til at Ryst kjører uten hjelm er at han haster hjem for å ta seg av familien. Selv om dette ikke kan anses som noen unnskyldningsgrunn, er det likevel et moment ved handlingen som gjøt den mindre klanderverdig. Personlig synes jeg likevel ikke at disse trekkene ved Rysts handlemåte gjør at den ikke kan betegnes som «et markert avvik fra det forsvarlige», jf. den hevdvunne formuleringen for grov uaktsomhet jf. Nygaard s. 215. Jeg viser til kumulasjonen av hver for seg uaktsomme handlinger; for stor fart, uoppmerksomhet i trafikksituasjon, og manglende hjelm. Etter min oppfatning kan det altså legges til grunn at Ryst har utvist grov uaktsomhet. Dette kan det likevel være delte meninger om, og det må også aksepteres at man konkluderer med at Ryst ikke har utvist grov uaktsomhet. At Ryst har utvist alminnelig uaktsomhet må i alle fall være hevet over tvil. Også Eik har handlet på en måte som kan aspirere til grov uaktsomhet. Han sykler på feil side av veien og tar i tillegg ikke konsekvensen av den risiko han skaper. Han følger ikke med, og ser ned i bakken dermed blir han ikke oppmerksom på sine medtrafikanter før det er for sent. Atferden ligger i alle fall på grensen til grov uaktsomhet, og det må være forsvarlig å karakterisere hans opptreden som både simpel og grov uaktsomhet. Personlig vil jeg karakterisere atferden som et markert avvik fra det forsvarlige, altså som grov uaktsomhet. I avveiningen mellom de to sidene, atferden, og dens betydning for at skaden skjedde og omfanget, må det kunne vektlegges at det var Ryst som stod for både den store farten og for det sårbare elementet knyttet til at hodet ikke var beskyttet av hjelm. Den store farten og manglende årvåkenheten fikk stor betydning for at skaden skjedde. Den manglende hjelmen fikk trolig ikke betydning for at personskade i det hele tatt inntraff. Unnlatelsen av å ta på hjelm har større betydning for omfanget av skaden, se nedenfor.
Det kan også hevdes at Eiks uforsvarlige sykling på venstre side hadde stor betydning for at skaden skjedde. Den uaktsomme unnlatelsen av å ta på hjelm, gjorde at atferden til Ryst fikk stor betydning for skadens omfang. Det kan langt fra utelukkes at Ryst ville ha overlevd dersom han hadde brukt hjelm. Intervallet mellom overlevelse og død må i alminnelighet betegnes som et stort sprang i skadens omfang. Når det gjelder forholdene ellers, kan det argumenteres for at det ikke er sosialt forsvarlig å avkorte erstatningen veldig mye. Dette argumentet slår nok til overfor etterlatte barn, og en slik rettsanvendelse vil samsvare godt med de føringer som ble lagt under forarbeidene til 5-1 i forbindelse med spørsmålet om passiv identifikasjon. Forsikringsargumenter er ikke så aktuelle å trekke frem, og har sin største betydning for identifikasjonsvurderingen, jf. ovenfor. Det bør være mulig å komme til en reduksjon på ½, men også 1/4 eller ¾ bør kunne godtas, så lenge det er begrunnet forstandig. Det kan være grunn til å legge en viss vekt på at det er grov uaktsomhet også på skadevolders side, slik at Rysts medvirkning til en viss grad blir utlignet. Av denne grunn kan det være forstandig å ikke redusere med mer enn en fjerdedel 6. Lempning Lempning er aktuelt, se om emnet Nygaard s. 400-411. Selv om det er foretatt reduksjon av erstatningen, kan det også foretas lempning, etterpå. I forarbeidene er det nemlig forutsatt at dette kan skje, jf. Ot. prp nr. 75 (1983-84) s. 65, men det er bemerket at det sjelden vil være grunnlag for lempning etter at reduksjon allerede er foretatt pga. medvirkning. At lempning kan påfølge reduksjon etter medvirkning kan også sies å følge av oppbygningen av loven. Ved lempning må utgangspunktet dermed tas i det som er igjen etter reduksjon pga medvirkning som prinsipal konklusjon, for eksempel 2 millioner kroner etter reduksjon på ½. Unge ubemidlede menn har fått lempet ansvar også ved forsettlig skade, jf. Skalledommen Rt. 1997 s. 883 og Eldresenter Rt. 2004 s. 165, begge dommer referert i Nygards fremstilling. Reduksjonen var i begge tilfeller på ca. 50 %, i skalledommen fra 1,1 mill til 550.000. Det kan være et poeng å redusere i en slik grad at det er realistisk at Eik kan betale, jf. positivt uttalt argument i skalledommen, som også er nevnt i forarbeidene. Momentet forsikring og forsikringsmuligheter gir ikke spesielle utslag slik oppgaven er konstruert. Ut fra de nevnte retningslinjer må man nok kunne redusere ned til en million kroner, og det blir en relativt omfattende lempning, også sammenlignet med de nevnte dommene. Lempning til ¼ av det totale står likevel som et praktisk mulig resultat. Altså først ½ pga medvirkning, deretter ½ av dette som følge av lempning. Også andre løsninger er selvsagt akseptable.
C. Teorioppgave Oppgavens kjerne er arbeidsgiveransvar for anonyme og kumulative feil, jf. lærebokens fremstilling på s. 247-248. Ansvarsformen er forankret i den alminnelige regelen i 2-1 og omtalt i forarbeidene til denne. Studentene bør kjenne til poenget med slikt ansvar og huske de viktigste dommene. Dette er Lommebokdommen Rt. 1950 s. 330, lagmannsrettsdom, men likevel prinsipielt viktig dom spesifikt om anonyme feil, Steinrasdommen Rt. 1959 s. 666 og Hjelpevergedommen Rt. 1999 s. 1903, jf. også Mobbedom II Rt. 2012 s. 146. Sistnevnte dom er ikke nevnt i læreboken, men er tatt med under forelesning. Noen studenter nevner Mobbedom I Rt. 1997 s. 786 som eksempel på arbeidsgiveransvar for kumulative feil. I dommen nevnes ikke dette eksplisitt, men det er materielt grunnlag for å rubrisere dommen slik, idet ingen enkeltpersoner er fremhevet. I tillegg fordi det fremgår av sammenhengen at det er alle mobbehandlingene sett i sammenheng som medfører en samlet belastning som gjør at skadelidte blir arbeidsufør. Noen få studenter ser det interessante poenget at det i dette tilfelle faktisk er tale om forsettlige, kumulative feil. Mobbehandlingene er utført med forsett mht. å påføre skadelidte noe negativt. Det er som sedvanlig positivt om studentene har en ryddig fremstilling med en klar innledning og helst et kapittel om legislative hensyn. Her kan det trekkes på fremstillingen av legislative hensyn for arbeidsgiveransvaret generelt, se om dette Nygaard s. 221-222. Poenget med ansvar for kumulative feil er at arbeidstakere ikke selv fyller vilkårene for culpa, men at arbeidsgiver av ulike legislative grunner blir ansvarlig likevel. Preventive hensyn kan tale for å pålegge arbeidsgiver ansvar for summen av småfeil. I forarbeidene er det i denne sammenheng nevnt mangelfull administrasjonsordning, som noe arbeidsgiver bør holdes ansvarlig for, jf. Ot.prp. nr. 48 (1965-66) s. 35 jf. også læreboken s. 248 om dette. En slik situasjon kan foreligge hvor driften er uheldig innrettet på en slik måte at mange småfeil fra arbeidstakere leder til risiko, som så resulterer i skade. Reparasjonshensyn kan også nevnes. Det er klart at ordningen med å pålegge ansvar selv om det ikke er påvist enkeltpersoners skyld også er motivert ut fra ønsket om å sikre skadelidte dekning for sitt tap. Selv om det ikke spesifikt er problematisert i læreboken, kan nok interessehensynet være viktig i relasjon til ansvar for kumulative feil. Arbeidsgiver bør bære tapet når hans drift fører til skade, selv om ikke en enkeltperson kan klandres, jf. Nygaards henvisning til driftsrisikoen på s. 222. Nygaard problematiserer på s. 248 hvilken krets av personer som kan pådra slikt ansvar. Han anvender dissensen i Epileptikerdommen Rt. 1970 s. 1192 til å slutte at den aktuelle kretsen som kan pådra ansvar er de personer som kunne ha oppfordring til å handle annerledes. Dette utgangspunktet er senere konfirmert av Høyestrett i Rt. 2012 s. 146. Det er i arbeidsoppgave på kurset problematisert om hvorvidt spørsmålet om avgrensning av personkrets kan gjøre ansvarsgrunnlaget objektivt ansvar for uforsvarlig ordning mer aktuelt, jf. her det som står straks nedenfor. Om noen problematiserer dette punktet på forstandig vis, må det anses som positivt.
Oppgaven er egnet til å skille mellom studenter som ser eller har fått med seg at det er en glidende overgang endatil en form for overlapping - mellom situasjoner som kvalifiserer for arbeidsgiveransvar for kumulative feil og situasjoner som kan rubriseres under ulovfestet objektiv ansvar for uforsvarlig ordning, se om denne varianten av ulovfestet objektivt ansvar i Nygaard s. 275-279. Når oppgaveteksten bruker ordet erstatningsansvar i stedet for arbeidsgiveransvar, åpnes det for nettopp å vise dette poenget. Elementet av overlapping er nevnt i Nygaard på s. 248, på s. 277 og på s. 278-279. Selv om man ser dette, er det vanskelig å skrive presist om det. Studentene vil her kunne vise sitt nivå. Innenfor den overlappende rubriseringen befinner seg blant annet epileptikerdommen Rt. 1970 s. 1192, hvor det positivt blir nevnt at Høyesterett viker tilbake for (dommen s. 1194, referert i Nygaard s. 276) å si at noen har utvist culpa, men pålegger objektivt ansvar i stedet. I teorien er det nevnt at denne varianten kan velges slik at ikke noen arbeidstakere pekes ut som «den eller dei som skulle handla annleis slik at skaden hadde vore unngått», jf. Nygaard s. 277. En annen relevant dom i sammenhengen er Vindushoppdommen Rt. 2000 s. 388 (på s. 394), hvor det nettopp påpekes at det er en glidende overgang mellom de to formene for ansvarsgrunnlag som er nevnt ovenfor. D. Flervalgsoppgave: Her er bokstav b riktig på alle spørsmål, se en kort begrunnelse for dette i parantes nedenfor. Studentene skal ikke begrunne sitt svaralternativ, kun skrive en bokstav. Dette har de fått klar beskjed om. Du skal velge det svaralternativet som mest presist gir uttrykk for gjeldende rett. 1. Hva er rettsvirkningen av regelen i skl. 5-3 nr. 1 dersom to skadevoldere er ansvarlige for samme skade? a. At erstatningsbetalingen skal deles likt mellom de to ansvarlige skadevolderne b. At den ene skadevolders betaling av erstatning går til fradrag i den andre skadevolders betalingsplikt. ( Det er dette som er innholdet i alle for en, en for alle, jf. 5-3 nr. 1.) c. At de to skadevolderne kan kreve regress av hverandre. 2. Kan arbeidsgiver bli erstatningsansvarlig for arbeidstakers forsettlige skadehandlinger? a. Nei, fordi forarbeidene sier at forsettlig handling gjennomgående vil tale mot arbeidsgiveransvar. b. Ja, det følger av rettspraksis at dette er mulig. ( Rt. 2000 s. 211 og Rt. 2008 s. 775 gir belegg for dette) c. Nei, det følger av lov og rettspraksis at arbeidsgiveransvaret bare omfatter uaktsomme handlinger.
3. Kan et barn på 7 år får redusert sitt erstatningskrav på grunn av medvirkning ved egen skyld? a. Ja b. Nei ( Dette følger direkte av loven,, jf. skl. 5-1 nr. 1 i.f.) c. Svaret beror på barnets grad av skyld 11. november 2014. Bjarte Askeland -sign.-