Det juridiske fakultet Sensorveiledning for skoleeksamen 2. studieår - JUS122 - høst 2010

Transkript

1 Det juridiske fakultet Sensorveiledning for skoleeksamen 2. studieår - JUS122 - høst Utdyping vedrørende kompetansekrav og undervisning 1.1 Pensum og læringskrav Kopier av kursets pensum og læringskrav er tilsendt tidligere. 1.2 Om erstatningsrettskurset JUS122 Erstatningsrettskurset JUS122 har i høst hatt en varighet på 9 uker. Eksamenstiden er fire timer, og det arbeides utelukkende med praktikumsoppgaver på kurset. Hovedmålsettingen er å sette studentene i stand til å analysere og ta stilling til sentrale erstatningsrettslige problemstillinger på en selvstendig, grundig og poengtert måte. I høstens undervisning er det i tillegg forsøkt fokusert på hva vitenskapelig analyse og drøftelse av erstatningsrettslige spørsmål representerer, sammenliknet med domstolenes ofte mer pragmatiske måte å håndtere de samme spørsmålene på. De kandidatene som klarer å løfte sine drøftelser opp på et høyere nivå teoretisk og vitenskapelig sett må derfor belønnes, selv om erfaringen viser at det bare er et fåtall studenter som er i nærheten av slike drøftelser. Det er særlig fokusert på grunnvilkåret om ansvarsgrunnlag på kurset, og spesielt den ulovfestede culpanormen og arbeidsgiveransvaret etter 2-1. For å lette innlæringen av faget, tar undervisningen på kurset utgangspunkt i et sekstrinnsskjema for løsning av erstatningsrettslige spørsmål: 1. Grunnvilkåret om skade 2. Grunnvilkåret om ansvarsgrunnlag 3. Grunnvilkåret om årsakssammenheng 4. Utmåling av erstatning 5. Skadelidtes medvirkning etter skl Lemping etter skl Studentene er bedt om å gå i dybden i drøftelsene av ansvarsgrunnlag på eksamen, på bekostning av de øvrige punktene i sekstrinnsskjemaet. I motsetning til tidligere kan det derfor ikke forventes at kandidatene går inn på alle punktene i skjemaet, uansett om oppgaven aktualiserer punktet eller ikke. Det er nødvendig å nevne de tre grunnvilkårene for erstatning (skade, ansvarsgrunnlag og årsakssammenheng), men ellers står kandidatene fritt til å begrense drøftelsen til de spørsmålene som er problematiske i oppgaven, og da særlig spørsmålet om ansvarsgrunnlag. På kurset er dette fremhevet overfor kandidatene for å legge til rette for noenlunde grundige drøftelser i eksamensbesvarelsen, til tross for eksamenstiden på fire timer. På kurset er det fremhevet at også drøftelsen av medvirkning etter 5-1 og rettslig avgrensning etter de ulovfestede reglene om årsakssammenheng, kan gi grunnlag for mer omfattende og prinsipielle drøftelser. Det forventes imidlertid ikke like omfattende drøftelser på dette punktet i eksamenssammenheng, som når det gjelder drøftelsen av ansvarsgrunnlag. 1

2 Også for sensorene må det derfor særlig være kvaliteten på drøftelsen av ansvarsgrunnlaget som danner grunnlaget for evalueringen av kandidatene, med de øvrige drøftelsene som justerende faktorer. Sensorene bes spesielt merke seg de punktene i sensorveiledningen hvor det formidles hva undervisningen i kurset har gått ut på, og hva som er sagt til studentene med hensyn til hvordan en problemstilling kan angripes. Kursets opplegg og innhold må legges til grunn ved sensuren, selv om det skulle avvike fra sensorens egne oppfatninger eller preferanser. Det må ikke gis trekk for noe som studentene har fått formidlet gjennom kurset. For ordens skyld så nevnes det at sensorveiledningen er gjort omfattende for å gi sensorene et inntrykk av hvilke elementer som er vektlagt på erstatningsrettskurset. Det kan selvsagt ikke forventes at kandidatene skal være innom alle disse elementene, og heller ikke at de behandles i samme omfang som sensorveiledningen. Dette gjelder i særlig grad nå som eksamenstiden er redusert sammenliknet med tidligere kurs. 2. Tvisten mellom Peder Ås A/S og Lars 2.1 Grunnvilkåret om skade Studentene har ingen foranledning til å problematisere når det gjelder grunnvilkåret om skade, og kan nøye seg med å henvise til at det lidte og fremtidige ervervstapet som Lars krever erstatning for, er et økonomisk tap som er erstatningsrettslig vernet etter rettspraksis, et vern som også er forutsatt i skl I løpet av kurset, har det kommet spørsmål fra studentene knyttet til om man skal forankre grunnvilkåret om skade og årsakssammenheng direkte i lovteksten i skl. 2-1 når denne bestemmelsen er aktuell, jf. nedenfor i punkt 2.2 om at så er tilfelle i vår oppgave, eller om det er tilstrekkelig å vise til 3-1 (eller 4-1) i forbindelse med grunnvilkåret om skade, og til de ulovfestede reglene fra rettspraksis i forbindelse med grunnvilkåret om årsakssammenheng. Studentene er gitt valgfrihet på dette punktet. Som tidligere nevnt er det også greit at kandidatene bare konstaterer at grunnvilkåret om skade er oppfylt, uten nærmere utdypning. 2.2 Grunnvilkåret om ansvarsgrunnlag Det aktuelle ansvarsgrunnlaget er arbeidsgiveransvar etter skl. 2-1, og da på grunnlag av to av de ansatte, Peder og Hans, sin manglende sikring av den åpne grøften langs fortauet, jf. Lars sin anførsel. Peders handlinger i rollen som vaktmester, oppfyller klart vilkåret om å være foretatt under arbeidstakers utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren etter skl. 2-1 nr. 1, 1. punktum. I tråd med det som tidligere er sagt om å fokusere på de sentrale spørsmålene, kan studentene la være å gå inn på dette i det hele tatt. Det problematiske som det skal fokuseres på, er om Peder og Hans har opptrådt uaktsomt gjennom sine handlinger. Dette vilkåret viser til det ulovfestede culpaansvaret, men med den presisering at det skal tas hensyn til de krav som den skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, jf. skl. 2-1 nr. 1, 1. punktum. Dermed er det de overordnete og underordnete vurderingstemaer for aktsomhetsdrøftelsen, slik de fremgår av omfattende rettspraksis, som skal ligge til grunn for drøftelsen. 2

3 Det overordnete vurderingstemaet i forbindelse med aktsomhetsdrøftelsen, er om Peder og Hans burde reagert på den risikoen for personskade som den åpne grøften representerte i dette tilfellet. Etter forarbeidene og rettspraksis kan arbeidsgiveransvaret bygge på kumulative og anonyme feil foretatt av flere arbeidstakere. I vårt tilfelle kan en derfor behandle Peder og Hans under ett i forhold til vurderingen av reaksjon på risiko, selv om oppgaveteksten ikke identifiserer en av dem som ansvarlig for sikringen av grøften. Det er greit at kandidatene eventuelt gjør en faktisk forutsetning på dette punktet, men bare hvis det samtidig vises forståelse for arbeidsgiveransvarets regler knyttet til anonyme og kumulative feil. Før behandlingen av den konkrete risikovurderingen knyttet til culpanormen, kan det være grunn til å ta utgangspunkt i hvilke krav den skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, jf. skl. 2-1 nr. 1, 1. punktum. Skadelidtes forventninger må ses i lys av samfunnets forventninger til denne typen virksomhet, og hvilke faktiske rammebetingelser kommunen har når den driver sin virksomhet. Overfor studentene er det presisert at det kan være hensiktmessig og pedagogisk å behandle dette innledningsvis i culpadrøftelsen, for å klargjøre den generelle aktsomhetsterskelen i det konkrete tilfellet. I vårt tilfelle er grøften så stor, og plassert så nær et alminnelig beferdet område (det var blant annet boliger i nærheten), at det er rimelig å oppstille et krav om at grøften sikres, noe som også er gjort i det konkrete tilfellet. Det sentrale spørsmålet er derfor om valget av sikringsmåte tilfredsstiller rimelige krav til virksomheten fra skadelidte sin side. Generelt må det kunne forventes god sikring av risikokilder i forbindelser med anleggsarbeid på offentlig sted. Når grøften er såpass liten som i vårt tilfelle, er det i prinsippet mulig å dekke den helt med plater eller liknende, og dermed eliminere risikoen for skade på omgivelsene helt. Spørsmålet blir dermed om en kan forvente en slik eliminasjon av risikoen i forbindelse med anleggsvirksomhet, eller om omgivelsene må være forberedt på å ta høyde for risikokilder i slike tilfeller. Siden den skadelidte er en voksen person, er det etter rettspraksis i utgangspunktet de rimelige forventningene til denne gruppen av skadelidte som skal ligge til grunn for den rettslige vurderingen. Både i vurderingen av skadelidtes rimelige krav til virksomheten, og ellers i risikovurderingen, er det etter rettspraksis imidlertid grunnlag for å problematisere om også risikoen for skade på barn eller eldre skal trekkes inn i ved fastleggelsen av aktsomhetsterskelen. Særlig i forhold til barn må det nok stilles nokså strenge krav til sikring i forbindelse med anleggsarbeid på offentlig sted, selv om en for små barns vedkommende må forutsette tilsyn fra foreldrene når en er så nær trafikkert område. Vellykkede problematiseringer rundt den spesielle og generelle risikoen for skade, og særlig dersom studentene får frem argumenter for og mot de alternative innfallsvinklene for risikovurderingen, viser forståelse på et høyere nivå. Jeg viser i denne forbindelse til det som skrives nedenfor om vurderingen av risikoens art og grad. På kurset har vi gått inn på Trampettdommen i Rt s og Høydehoppdommen i Rt s. 2105, hvor det følger det at det stilles strenge krav til skoler og deres lærere med hensyn til å unngå skade på elever i forbindelse med gymnastikkundervisning, og at elever med rimelighet kan stille store krav til skolens virksomhet på dette punktet. Tilfellene er såpass avvikende fra vårt tilfelle med hensyn til situasjon og hensyn, at det vil være negativt dersom noen av studentene uten videre forutsetter at aktsomhetsterskelen i disse dommene 3

4 kan legges til grunn ved vurderingen av rimelige krav til virksomheten i vårt tilfelle. Alpindom I i Rt s og Alpindom II i Rt s gjelder i større grad den avveiningen mellom sikring og skadelidtes eget ansvar for å avverge risikoen som er aktuell i vårt tilfelle, men også her er situasjonen og hensynene såpass ulike at det er vanskelig å trekke direkte paralleller. De to sistnevnte dommene har uansett ikke blitt fremhevet på kurset. Når det gjelder de underordnede vurderingstemaene knyttet til den ulovfestede culpanormen, er det klart at Peder og Hans gjennom å ha ansvaret for det aktuelle grøftearbeidet, har tilstrekkelig tilknytning til risikokilden til at det kan være aktuelt å kreve reaksjon på risikoen fra deres side. Med hensyn til den alternative handling som Peder og Hans kunne gjennomført, så er det sikring av grøften med liggende plater eller liknende som fremstår som er det nærliggende alternativet til bruken av kjegler. En slik mer omfattende sikring fremstår både som nokså enkelt praktisk gjennomførbart, og samtidig svært effektivt i forhold til å hindre skade. Etter dette må det vurderes hvor stor risiko for skade som den manglende sikringen av grøften representerte. Risikoens art består i personskader som følge av at personer tråkker eller faller ned i grøften. Grøften er lang, bred og dyp nok til at en ikke kan utelukke relativt store personskader. Dersom en krysser veien og hopper over autovernet blir skadepotensialet ekstra stort på grunn av høyden og bevegelsesmomentet. Generelt må risikoen sies å bestå i en hel skala av mulige personskader, fra de helt lette og mindre alvorlige, til mer alvorlige skader. De mindre alvorlige skadene er kanskje det som fremstår som mest aktuelt dersom uhellet først skulle være ute. Med hensyn til risikoens grad, altså sannsynligheten for at slik personskade skal inntre, kan det anføres at risikoen ikke er særlig stor ved normal opptreden fra en voksen person sin side. Risikoen må sees i sammenheng med rolleforventningen til den aktuelle gruppen av skadelidte når det gjelder selv å ta høyde for risikoen, og ved vanlig bruk av fortauet vil de store, røde kjeglene tjene som en tilstrekkelig advarsel mot risikoen for voksne. Det kan da hevdes at risikoen i forhold til denne gruppen av skadelidte blir for liten til at skadevolderen skal måtte iverksette ytterligere sikringstiltak. Den vurderingsmessige vansken i denne saken knytter seg til at grøften på mange måter kan bli en felle dersom noen først likevel velger å krysse veien. Det kan tale for at en foretar en ytterligere sikring grøften, og særlig når det fremstår som nokså enkelt praktisk gjennomførbart å foreta en slik sikring. Det kan imidlertid spørres om en ved sikringen av grøften overhodet hadde plikt til å ta i betraktning at personer kunne krysse den trafikkert veien. Det kan hevdes at risikoen for uvettig opptreden i utgangspunktet ligger hos den skadelidte selv, og særlig når det dreier seg om voksne personer. Erstatningsrettens funksjon er først og fremst å kompensere skade som følge av risiko som den skadelidte ikke kunne forventes å beskytte seg mot. I denne sammenheng må det nevnes at det fantes en fotgjengerovergang i rimelig nærhet, slik at en ikke på noen måte var tvunget til å krysse veien av praktiske hensyn. Overfor voksne personer kan det dermed kanskje vanskelig argumenteres med at Peder og Hans burde reagert på risikoen for skade. Det kan imidlertid fremstå som mer nærliggende at barn og ungdom krysser veien, jf. at dette hadde skjedd tidligere, og spørsmålet blir da om dette også påvirker aktsomhetsvurderingen i forhold til Lars. Dette er et spørsmål om en skal legge til grunn risikoen i forhold til den aktuelle gruppen av skadelidte (voksne), eller om en 4

5 også kan trekke inn i vurderingen risikoelementer knyttet til andre grupper av skadelidte. På den ene side kan en se det slik at en generell culpanorm kan tilsi reaksjon på risiko uavhengig av hvilken gruppe av skadelidte som er skadet i det konkrete tilfellet. På den annen side kan en se det slik at den skadelidte da drar fordel av risikoelementer som i realiteten ikke er knyttet til den gruppen av skadelidte som en tilhører. Når det gjelder risikoens nærhet (om risikoen umiddelbart er i ferd med å slå ut i skade) og synbarhet (hvor synlig risikofaktorene er sett fra skadevolderens perspektiv), så er studentene oppfordret til ikke å problematisere dette med mindre det konkrete forholdet byr på spesielle poenger i så måte. Hensikten er å hindre rent teoretiske vurderinger på dette punktet, på bekostning av mer konkrete og substansielle drøftelser av risikoens art og grad. Oppgaven gir neppe særlig foranledning til å gå nærmere inn på risikoens nærhet og synbarhet. Avslutningsvis bør studentene foreta en avsluttende helhetsvurdering av om Peder og Hans burde ha reagert på risikoen ved ikke å foreta ytterligere sikringstiltak. Samlet sett kan det synes som om de to elementene som må veies mot hverandre: På den ene siden kunne ytterligere sikkerhetstiltak vært gjennomført på en nokså enkel måte, og det kan være grunn til å gjøre dette når en graver en grøft langs et fortau i et alminnelig beferdet område. På den annen side vil de fleste personer som ferdes langs grøften på normal måte ikke utsettes for risiko i noen særlig grad, og det kan spørres i hvilken utstrekning en skal måtte ta høyde for mer avvikende atferd fra enkeltpersoners side. Begge konklusjoner må kunne forsvares. 2.3 Grunnvilkåret om årsakssammenheng Det er ingen grunn til å problematisere grunnvilkåret om årsakssammenheng i særlig utstrekning i denne tvisten. For en nærmere redegjørelse for innholdet i grunnvilkåret om årsakssammenheng, se nedenfor i punkt Utmåling Når det gjelder personskaden til Lars, så har en ikke noe grunnlag for å problematisere utmålingen av erstatningssummen, bortsett fra det som er skrevet om medvirkning nedenfor i punkt Medvirkning etter skl. 5-1 I relasjon til medvirkning etter skl. 5-1, må det innledningsvis presiseres at kandidatene har fått beskjed om at det forventes en viss grundighet i drøftelsen av inngangsvilkåret egen skyld (selv om det ikke kan forventes en drøftelse på linje med drøftelsen av ansvarsgrunnlaget), men at det ikke forventes særlig omfattende drøftelser knyttet til selve vurderingen av avkortning. Forutsetningen er at en har kommet til at det foreligger ansvarsgrunnlag, og spørsmålet må eventuelt drøftes subsidiært. Spørsmålet er om Lars har et medansvar for sin egen skade etter skl. 5-1, slik at erstatningssummen kan avkortes. Denne problemstillingen er plassert som punkt nummer 5 i vårt sekstrinnsskjema. Det økonomiske tapet på skadelidtes hånd skal nå være utmålt, jf. punkt 4 i det samme skjemaet. 5

6 Spørsmålet er om medvirkningen til egen skade fra skadelidtes side, gir grunnlag for en brøkdelsmessig avkortning av det utmålte beløpet. I forbindelse med skl. 5-1 nr. 1, må det først drøftes om det som en kan kalle inngangsvilkårene er oppfylt, nemlig at skadelidte har medvirket ved egen skyld, som henholdsvis representerer et krav om årsakssammenheng og et krav om culpaansvar. Når det gjelder kravet om at skadelidte har medvirket er det ikke grunn til å problematisere dette ut fra oppgavens faktum. Her er det nok å fastslå at grunnvilkåret om årsakssammenheng er oppfylt.. I vurderingen av egen skyld skal vi ta stilling om Lars burde handlet annerledes i den aktuelle situasjonen ut fra vurderingskriteriene til den ulovfestede culpanormen. Spørsmålet er altså om Lars burde ha reagert på den risikoen for skade på ham selv, som det innebar å krysse den trafikkerte veien. Den alternative handlingen ville være å bruke fotgjengerovergangen som lå 300 meter unna det stedet der veien ble krysset. Når det gjelder vurderingen av risikoens art og grad med hensyn til skade på Lars selv, så er det klart nok risiko for skade av ulik art når en krysser en trafikkert vei. Den risikoen som grøften representerer, er kanskje ikke den normale i så måte, men samtidig åpner kryssing av en trafikkert vei, med omkringliggende strukturer, for en rekke ulike typer risiko. De fleste voksne personer ville nok la være å krysse en slik vei, og særlig når den er omgitt av autovern. Det er kanskje vanskelig å komme til at denne handlemåten ikke er uaktsom. Dersom en kommer til at Lars har medvirket til sin skade ved egen skyld, må det foretas en vurdering av hvor mye erstatningen skal avkortes, ut fra momentene i skl. 5-1 nr. 1, 1. punktum. På dette punktet kan det forventes enda mindre fra studentenes side enn det som gjelder for drøftelsen av inngangsvilkårene, og det må det tas hensyn til ved sensuren. Etter 5-1 nr. 1, 1. punktum skal det tas hensyn til atferden, noe som innebærer en avveiing av skadevolders og skadelidtes respektive skyldgrad og etiske klander. Det fremstår naturlig å regne Lars sin uaktsomhet som betydelig for en voksen person, mens en kanskje vil regne uaktsomheten fra Peder og Hans sin side som mindre, siden det tross alt er iverksatt sikkerhetstiltak i en viss utstrekning. Det skal også tas hensyn til atferdens betydning for at skaden skjedde. Her skal skadevolders og skadelidtes bidrag til at skaden skjedde, vurderes i et årsaksperspektiv. Siden de iverksatte sikkerhetstiltakene normalt vil sikre mot skade, vil Lars sin atferd lett måtte regnes som den dominerende årsaksfaktoren i denne sammenhengen. Når det gjelder momentet omfanget av skaden, dreier det seg om skadevolders og skadelidtes bidrag til omfanget av skaden i et årsaksperspektiv, samt omfanget av skaden i seg selv. Dette momentet gir vel oppgavens faktum ikke noen spesiell grunn til å problematisere. Momentet forholdene ellers gjelder sosiale hensyn, Rt s. 887 (Bal. 7), og spørsmålet om skadevolder burde hatt forsikring, Rt s (avsnitt 29). Forsikringselementet er det liten grunn til å problematisere ut fra oppgavens faktum og partene anførsler, men som et sosialt hensyn kan det nevnes at Peder er relativt ung, og at erstatningssummen skal anvendes 6

7 til å dekke tapt ervervstap for en lang tidsperiode. Dette kan tilsi at en er noe mer varsom med å foreta en avkortning i erstatningssummen enn ellers. Avkortningen av erstatningssummen skjer etter rettspraksis i brøkdeler, jf. for eksempel Alpindommen i Rt s Lempning etter skl. 5-2 Oppgaveteksten legger ikke opp til en drøftelse av lemping etter skl. 5-2 i denne oppgaven, og det er helt greit dersom studentene ikke nevner denne problemstillingen i det hele tatt. 3. Tvisten mellom Peder Ås A/S og ABC A/S I tråd med det som er sagt tidligere om at studentene skal fokusere på de sentrale problemstillingene i oppgaven, er det greit om en i behandlingen av denne tvisten bare konsentrerer seg om spørsmålet om rettslig avgrensning, som altså er en del av grunnvilkåret om faktisk årsakssammenheng. De to øvrige grunnvilkårene kan bare kort forutsettes oppfylt. (En forutsetning for drøftelsen, eventuelt gjennom en subsidiær drøftelse, er at en konkluderer med at ansvarsgrunnlag foreligger i forhold til primærskaden.) Når det gjelder grunnvilkåret om årsakssammenheng og spørsmålet om faktisk årsakssammenheng, kan det uten videre slås fast at vår aktuelle årsaksfaktor (Peder og Hans sin uaktsomhet) ikke er en uvesentlig årsak til tapet til ABC A/S, jfr. p-pilledom II Rt s. 64 (på s. 70). Den sentrale problemstillingen er om ABC A/S sitt tredjemannstap (et tap avledet av kontraktstilknytningen til den primærskadde, Lars) er for upåregnelig, fjernt eller avledet, slik at det må foretas en rettslig avgrensning mot den aktuelle tapsposten. I så fall blir resultatet at det ikke kan gis erstatning selv om de øvrige grunnvilkårene er oppfylt. En tilsvarende problemstilling finner vi i nøkkelmanndommen Rt s (også kalt skiltmakerdommen) som må regnes som den sentrale dommen i dette tilfellet. Det har vært fokusert en del på dommen i løpet av kurset. Problemstillingen må likevel regnes som krevende, og det er nok de færreste studentene som får til virkelig gode drøftelser på dette punktet. Nøkkelmanndommen gjaldt en skiltmaker som var eneeier av sitt firma samtidig som han var eneste arbeider. Da han ble trafikkskadet og arbeidsufør oppstod spørsmålet om aksjeselskapet i egenskap av arbeidsgiver kunne kreve erstatning. Under dissens ble erstatning nektet. En hovedbegrunnelse for flertallet var at arbeidsgiveren selv må innrette sin virksomhet slik at den ikke er sårbar, se nærmere om dette resonnementet i dommens avsnitt 35 og 36: Av dei norske dommane om tredjemannsinteresse er det nok denne siste dommen om arbeidsgivaravgift som har størst interesse. I denne dommen er det om kravet på dekning av avtalefesta, lengd sjukepengeperiode, sagt at arbeidsgivar er «nærmest til å bære tapet», at han er nærast til å ha «kontroll med» omfanget av slike framtidige tap, og at det er «tilfeldig» om slike utgifter kan krevjast dekt av ein skadevaldar. Oppsummeringsvis heiter det at det ikkje er «rimelig» at skadevaldar skal svare for eit tap 7

8 som i første rekkje må reknast å kome av ein avtale mellom arbeidsgivar og den tilsette skadelidne. Etter mitt syn er det her element som også kan trekkjast inn i vår sak. Det er nok slik at det er arbeidsgivaren som lettast vil kunne organisere arbeidet i ei form som gjer at han blir minst mogeleg utsett for tap. Det er også slik at ein tilsett kan bli borte som følgje av sjukdom, tvingande velferdsgrunnar eller til dømes grunna ulykke som ingen kan trekkjast til ansvar for. I eit slikt perspektiv er det tilfeldig om ein arbeidsgivaren kan få dekning. Og det blir nok ut frå dette oppfatta som lite rimeleg at ein skadevaldar dekkjer eit slikt tap, der det finst ein ansvarleg skadevaldar. Tapet kan også variere mykje. Nygaard, Skade og ansvar, 2000, side 58 uttrykkjer dette slik at ein arbeidsgivar «normalt [vil] ha for veik tilknyting til personskaden til at har skadebotvern for denne skaden». Eg er einig i dette, og legg til at det samla sett synest å burde vere slik at ein risiko av denne art bør leggjast på ein arbeidsgivar. Resonnementet bygger delvis på arbeidsgiveravgiftdommens Rt s som ikke er behandlet like grundig på kurset, og på flymanøverdommens (Rt s premisser om nærhet i årsakssammenhengen som vilkår for erstatning, om interesseavveining, og om hvem som er nærmest til å bære risikoen. Flymanøverdommen er behandlet relativt grundig på kurset. Dommene gjelder henholdsvis tredjemannsskade i forbindelse med personskade som primærskade, og tredjemannsskade knyttet til tingsskade som primærskade. Det samlede inntrykket fra rettspraksis er at det gjør seg gjeldende en restriktiv holdning til at arbeidsgivere skal kunne få erstatning for sitt tap som følge av skade på en ansatt i virksomheten, og dette bør studentene få frem innledningsvis i sine drøftelser. Utgangspunktet etter rettspraksis må sies å være at arbeidsgiveren selv har risikoen for tap som følge av at en er avhengig av en bestemt person for å oppnå fortjeneste gjennom virksomheten. Dersom en sammenlikner situasjonen for ABC A/S med situasjonen i nøkkelmanndommen, er det likevel noen forskjeller. I nøkkelmanndommen hadde en gjort seg særlig avhengig av den ansatte, mens Lars i vårt tilfelle synes å være en av flere ansatte. Det dreier seg altså om et tap som det kan være vanskeligere å organisere seg bort fra enn det som var tilfellet i nøkkelmanndommen. Argumentet fra nøkkelmanndommen om at slike inntektstap kan oppstå av så mange årsaker, at det blir tilfeldig om arbeidsgiver har en ansvarlig skadevolder å forholde seg til, og at tapet dermed bør være arbeidsgiverens egen risiko, står seg imidlertid også i forhold til vårt tilfelle. 8