Rapport 03-2010 Utredning av kultiveringsalternativer for fiskesamfunnet i Altevatn Øyvind Kanstad Hanssen Bedre innlandsfiske i regulerte vassdrag i Troms Statkraft SF, Troms Kraft, Kvænangen Kraftverk, Hålogaland Kraft, Nord-Troms Kraftlag og Fylkesmannen i Troms side 11.
Rapport nr. : 03-2010 Antall sider : 16 Tittel : Utredning av kultiveringsalternativer for fiskesamfunnet i Altevatn Forfatter(e) : Øyvind Kanstad Hanssen, Referat: Med utgangspunkt i Altevatnets størrelse og et anbefalt uttak på 1-3 kg/ha innsjøareal er det beregna at det må fiskes ut inntil 21 tonn eller vel 500.000 røyer de første årene det drives et fullskala tynningsfiske med teiner. Erfaringsbaserte tall for fangsteffektivitet tilsier at et slikt uttak vil tilsvare inntil 35.000 teinedøgn, og vil kreve om lag 2 årsverk. Kostnadene forbundet med teinefiske vil være 1,25 mill. kroner til etablering og 1,7 mill. kroner i årlig drift. Basert på tidligere og nye genetiske analyser vises det til at de tre områdene Gamasjohka, Oustoelva og Barduelva er nært beslekta, men at den observerte forskjellen mellom elvene allikevel er relativt stor. Med utgangspunkt i at populasjonsstørrelsene er ukjente men antatt lave, gir ikke de observerte forskjellene grunnlag for å betrakte ørret fanga i de forskjellige elvene som å tilhøre ulike populasjoner. Dersom populasjonene i Gamasjohka og Oustoelva er større enn antatt indikerer imidlertid de observerte forskjellene at det er flere mer eller mindre reproduktivt adskilte ørretpopulasjoner i Altevass-systemet. Basert på lave tettheter av gytefisk i alle tre elvene anbefales det å fange inn ungfisk som fores opp til å utgjøre fremtidig stamfiskbeholdning. Med tanke på påvisninga av ørekyte under prøvefiske i Altevatn i 2009 advares det mot å iverksette noen av de foreslåtte kultiveringstiltakene før bestandsstatus for ørekyte er klarlagt bedre, og eventuelle konkurranseforhold mellom ørekyte og røye eller ørret i Altevatn er belyst. Dersom forvaltningsmyndighetene ønsker større klarhet i hvorvidt det bør utvises en stammevis forvalting i forbindelse med utsetting av ørret bør nye genetiske analyser av ørret fanga i Altevatn sammenlignes med tidligere og eventuelt nye prøver fra elvene for å identifisere tilhørigheten til ørreten som utnytter Altevatn. Mai 2010 Prosjekt Bedre innlandsfiske i regulerte vassdrag i Troms (BIRT) er et samarbeidsprosjekt mellom offentlig fiskeforvaltning (Fylkesmannen i Troms) og vassdragsregulantene Statkraft, Troms Kraft Produksjon, Kvænangen kraftverk, Hålogaland Kraft og Nord-Troms kraftlag. Prosjektet forestår fiskebiologiske undersøkelser i regulerte vassdrag - og arbeider aktivt for fiskeforbedrende tiltak gjennom utforming av tiltaksplaner, iverksetting av tiltak, faglig oppfølging av lokalt tiltaksarbeid og utredning av effektive kultiveringsmodeller. Prosjektledelse: Telefon 75 91 64 22 / 911 09459, e-post o-khan@online.no adresse Post boks 127, 8550 Lødingen Bedre innlandsfiske i regulerte vassdrag i Troms Statkraft SF, Troms Kraft, Kvænangen Kraftverk, Hålogaland Kraft, Nord-Troms Kraftlag og Fylkesmannen i Troms side 1.
Forord Denne rapporten detaljbeskrives og utredes tynningsfiske med teiner og utsetting av stor ørret som kultiveringsalternativer for fiskesamfunnet i Altevatn. Teinefiske detaljbeskrives og utredes med tanke på ressursbehov og mulighet for fullskala gjennomføring, mens utsetting av stor ørret primært utredes med tanke på stamfiskproblematikk og sekundært med tanke på produksjonsforhold og økonomi. Feltarbeid i forbindelse med utredningen ble utført høsten 2009 av Vidar Carlsen, Trond Johansen og Øyvind Kanstad Hanssen Rapporten er utarbeidet av Øyvind Kanstad Hanssen. Utredningen er utført på oppdrag fra Statkraft Energi AS. Innhold Forord. 2 1. Innledning.. 3 2. Områdebeskrivelse.. 3 3. Tynningsfiske med teine 5 4. Utsetting av stor ørret 8 5. Sammendrag/konklusjojn.. 11 6. Referanser..... 12 Vedlegg..... 13 side 2.
1. Innledning Altevatn er Norges 10-de største innsjø, og utgjør en betydelig del av ferskvannsressursene i Troms fylke. Både innsjøen og området rundt er et viktig utfartsområde, særlig for befolkningen i midt- og sør- Troms. Gjennom fiskebiologiske undersøkelser både i 2002/2003 og 2009 er det dokumentert at røyebestanden i innsjøen er overtallig samt at ørretbestanden er svært tynn (Kanstad Hanssen & Svenning 2008, Kanstad Hanssen 2009). Altevatn var før reguleringa kjent for et rikt fiske på stor røye og spesielt på stor ørret. Altevatn ble oppdemt og regulert i perioden 1957-60, og det har ikke vært gjennomført noen form for tiltak for å ivareta ørretbestanden som ble kraftig redusert som følge av reguleringa, eller for å kultivere den etter hvert overtallige røyebestanden av dårlig kvalitet. Utsetting av stor fisk, primært ørret, ble på slutten av 1990-tallet anbefalt som kultiveringsalternativ for Altevatn av en bredt sammensatt faggruppe (Heimdal 1997), og ble lenge ansett som det eneste kultiveringsalternativet. Med bakgrunn i mangeårig evaluering av effektene av teinefiske i flere regulerte innsjøer i Troms lanserte Kanstad Hanssen & Svenning (2008) uttynningsfiske som et kultiveringstiltak likestilt med utsetting av ørret, alternativt en kombinasjon av tynningsfiske og utsetting av stor ørret. For å gi forvaltningsmyndighetene et bedre beslutningsgrunnlag i forbindelse med spørsmålene knytta til eventuell fremtidig kultiveringspraksis i Altevatn ble det våren 2009 beslutta å utrede begge kultiveringsalternativene nærmere ved at : arbeidsinnsats og ressursbehov forbundet med tynningsfiske med teiner konkretiseres, og stamfiskproblematikken, jfr. svakt stamfiskgrunnlag (Svenning m.fl. 1998), utredes og avklares. 2. Områdebeskrivelse Altevatn ligger i Bardu kommune og dekkes av kartbladene 1531 I, 1532 II og 1532 III i M711-serien. Altevatn ble tillatt regulert første gang i 1951, og konsesjon for hovedreguleringen ble gitt i 1957. Innsjøen har et nedslagsfelt på 1.233 km 2, og overflatearealet er 50 km 2 ved LRV og 79.7 km 2 ved HRV. Røya dominerer fiskesamfunnet i Altevatn, og øvrige arter er ørret, lake, gjedde, abbor og ørekyte (Kanstad Hanssen 2010). Røyebestanden har gjennom i alle fall de siste 30 årene vært overtallig og kjennetegna av relativt saktevoksende individer som har vært betydelig infisert av parasitter og i liten grad vært rødfarga i kjøttet (Svenning 1981, 1990, Kanstad Hanssen & Svenning 2008), For en detaljert og oppdatert beskrivelse av fiskesamfunnet i Altevatn vises det til Kanstad Hanssen (2010). De største tilløpselvene til Altevatn er Oustojohka, Gamasjohka og Koievasselva, og enkle undersøkelser er gjennomført i de fleste innløpselvene av en viss størrelse (figur 1). Ved undersøkelser i 1981 ble det påvist fisk i 8 av 14 undersøkte elver, og ørret ble påvist i kun seks av disse, røye i fire og lake i en (Svenning 1981). Udokumenterte påvisninger av ørekyte skal være gjort i sidegreiner av Jordbruelva (Dagfinn Lysne, pers.medd.). Utløpselva, Østerdalselva, er mer eller mindre helt tørrlagt fra Altevassdammen og ned til om lag 1 km nedenfor Veslevatn/Innset. Elva renner sammen med Sørdalselva og danner Barduelva. For beskrivelse av fiskebestandene Østerdalselva/Barduelva vises det til Kanstad Hanssen (2009). side 3.
Figur 1 Kartutsnitt fra Altevatn med markering av de største elvene rundt innsjøen, samt utløpselva. side 4.
3. Tynningsfiske med teiner Overbefolka eller overtallige røyebestander er et av de vanligste forvaltningsproblemene i nord-norske innsjøer. Fra Takvatnet er positive effekter av tynningsfiske med teiner godt dokumentert, og samme gode effekter er også dokumentert fra tre regulerte innsjøer i Troms (Amundsen m.fl 1993, Klemetsen m.fl.2002, Kanstad Hanssen 2008, Persson m. fl. 2007). Med bakgrunn i erfaringene fra Takvatnet og flere andre røyevatn som ble forsøkt kultivert med teinefiske ( ORN-prosjektet -Svenning & Klemetsen 2001), ble tynningsfiske med teiner lenge vurdert som for ressurskrevende i store innsjøer som Altevatn. Gjennom overvåking av tre regulerte innsjøer der teinefiske ble utøva i 6 til 15 år, kunne det imidlertid dokumenteres et langt lavere ressursbehov enn hva som tidligere var ansett som nødvendig basert på erfaringene fra uregulerte innsjøer (Kanstad Hanssen 2008, Kanstad Hanssen 2009). Med bakgrunn i dette anbefalte Kanstad Hannsen & Svenning (2008) tynningsfiske med teiner som et kultiveringsalternativ for Altevatn, sidestilt med tidligere anbefalte kultiveringsløsning med utsetting av stor ørret. Teinefiske på Altevatn vil, på tross av at resursbehovet er lavere enn tidligere antatt ved at anbefalt årlig uttak per hektar er kraftig redusert, fortsatt by på store utfordringer på grunn av størrelsen (eller mer bestemt lengda) på innsjøen. Det er påkrevd å detaljbeskrive arbeidsinnsatsen og utstyrsbehovet som er nødvendig for å oppnå et anbefalt uttak av røye i Altevatn, både for å vurdere om tiltaket er praktisk gjennomførbart og med tanke på en kost/nytte vurdering. Beregning av utttak av røye Med bakgrunn i erfaringene fra vellykka tynningsfiske med teiner i Skoddebergvatn, Storvatn og Mellomvatn antar vi at det er nødvendig å dimensjonere et teinefiske på Altevatn for å oppnå et uttak på 1-3 kg/ha de første to årene, avtakende til 0,5-1 kg/ha årene etter. Altevatn har et overflateareal på 80 km 2 når magasinet er helt oppfylt (HRV), mens arealet nærmer seg 50 km 2 etter hvert som magasinet tappes ned mot laveste tillatte vannstand (LRV). Ved beregning av anbefalt uttak av røye legger vi til grunn et areal på 70 km 2, som antas å representere et gjennomsnitt av overflatearealet gjennom året. Det skal dermed fiskes opp 7.000-21.000 kg røye de første årene av et fullskala teinefiske på Altevatn. Villmarksfisk AS har siden 2003 drevet teinefiske på deler av Altevatn, men dessverre er ikke aktiviteten godt dokumentert med hensyn til innsats og fangstopplysninger (antall fisk og størrelse). Villmarksfisk s aktivitet er dog det beste utgangspunktet vi har for å vurdere ressursbehovet knytta til å få fiska opp den anbefalte mengden røye, og vi legger derfor i hovedsak opplysninger fra deres drift til grunn for videre beregninger og anslag av personellbehov og kostnadsrammer. Gjennomsnittvekta på teinefanga røye vil variere noe ut gjennom en utfiskingsperioden, og kan ligge innenfor intervallet 25-50 g (Svenning og Klemetsen 2001). I Altevatn var gjennomsnittsvekta for røya Villmarksfisk fanga gjennom hele 2004 36 gram (Kanstad Hanssen & Svenning 2008). Med utgangspunkt i en snittvekt på teinefanga røye på 40 gram og et årlig uttak på 1-3 kg/ha, skal det de første par årene fanges 175.000-525.000 røyer årlig i Altevatn. Vurdering av arbeidsbehov Basert på opplysninger fra Villmarksfisk AS oppga Kanstad Hanssen & Svenning (2008) at fangst per teinedøgn for fiske i Altevatn i årene 2003-2006 hadde variert fra 7,2-22,9 røyer (gjennomsnitt 14,5 røyer). I ORN-prosjektet, der de fleste innsjøene var uregulerte, varierte fangst per teinedøgn fra 12 til 40 røyer, og gjennomsnittlige fangster på 15 fisk per teinedøgn ble ansett som bra (Svenning & Klemetsen 2001). Fra Storvatn, Skoddebergvatn og Mellomvatn har Kanstad Hanssen (2008) vist at fangst per teinedøgn varierte fra 5-25 fisk. Villmarksfisk har i all vesentlighet drevet sitt teinefiske i området Strømmen/Storholmen, og det skal ikke utelukkes andre deler av Altevatn kan gi andre fangster. Under et forsøksfiske med teiner i Storbukta og mellom Storholmen og Strømmen i 1989 varierte fangst per teinedøgn mellom 16 og 70 røyer (Svenning 1990). Vi anser derfor en fangst på 15 røyer per teinedøgn som et konservativt utgangspunkt for beregning av arbeidsinnsatsen for et fullskala teinefisk i Altevatn. Det må da årlig fiskes mellom 12.000 og 35.000 teinedøgn, eller 170-500 teinedøgn side 11.
per km 2, for å oppnå det anbefalte uttaket. Til sammenligning har det blitt fiska mellom 200 og 900 teinedøgn per km 2 per år i Storvatn og Skoddebergvatn (Kanstad Hanssen 2008). Villmarksfisk har fiska med 30 til 40 teiner i periodene mars-mai og september-oktober (130-150 døgn), noe som gir en omtrentlig årlig innsats på 4.000-6.000 teinedøgn. Uavhengig av om fisket har skjedd på vinter/vår eller høsten har røktinga av 30-40 teiner utplassert i området Storholmen-Strømmen uproblematisk blitt gjennomført av to mann (1 lag) i løpet av en normal arbeidsdag (D.Lysne og N. Steien, pers. medd.)). For å fiske 12.000-35.000 teinedøgn innenfor samme tidsrom som Villmarksfisk har fiska i må det fiskes med 80-270 teiner samtidig. Med utgangspunkt i at to mann (1 lag) røkter 30-40 teiner daglig selv om transporttiden øker når fisket utvides til innerenden av Altevatn vil et fiske med 80-270 teiner kreve 2-9 dager. For å gjennomføre ukentlige røktinger av inntil 270 teiner vil det kreves 2 lag (4 mann). Dersom teineantallet kan reduseres, enten gjennom laver fisketetthet enn antatt eller høyere fangsteffektivitet, vil trolig ett lag (2 mann) være tilstrekkelig. Et fullskala teinefiske på Altevatn vil med andre ord kreve en arbeidsinnsats tilsvarende 1,5 til 2,5 årsverk. Vinterfiske med teiner, dvs. fiske i perioden mars-mai, når innsjøen er dekt av is er generelt ansett som det mest effektive (Svenning & Klemetsen 2001), og Villmarksfisk AS har hatt de samme erfaringene på Altevatn (D. Lysne og N. Steien, pers. medd.). Selv om Villmarksfisk har hatt relativt gode fangster ved sommer/høst-fiske, samt at Svenning (1990) oppnådde høy fangsteffektivitet i juni, er røkting med båt mer tidkrevende enn røkting med snøscooter. For å konsentrere det årlige uttaket av røye kun til vinterfiske vil teineantallet måtte økes til nærmere 400 teiner, og for å utføre ukentlige røktinger må det da være 2-3 lag i arbeid. Et fullskala teinefiske på Altevatn må sikres kontinuitet og langsiktighet. Et driftsopplegg der mange personer skal være engasjert over et kort tidsrom oppfattes som noe uforutsigbart, og vi vil anbefale å forsøke å oppnå et driftsopplegg der to personer kan være sysselsatt med tilnærma ett helt årsverk hver. Dette vil innebære at det utøves et sammenhengende fiske i tidsrommet fra slutten av februar og frem til islegging i oktober. Gjennomføring, utstyrsbehov og driftsbehov Vinterfiske (isfiske) kan startes opp i siste halvdel av februar og drives frem til isen blir usikker, normalt i slutten av mai. For å bore hull i isen må det benyttes en spesialbygd isbor drevet av motorsag og fastmontert på en slede. Hullene er 55 cm i diameter, og vil kunne benyttes med variabel lengde avhengig av tilfrysing. Nye hull må trolig bores flere ganger gjennom sesongen. Ukentlig røkting utføres med snøscooter. Oppfiska røye må håndteres som biologsk avfall, og vil behandles i henhold til tillatelser fra forurensingsmyndighet. I isfri sesong, fra midten av juni til slutten av oktober, utføres røktingen fra båt. Oppfiska røye håndteres på samme måte som under vinterfiske. Røkting av inntil 270 teiner plassert ut langs Altevatn som har en lengde på nærmere fem mil, vil medføre at mye tid vil medgå til transport innover og utover innsjøen. I tillegg vil de store avstandene også medføre værmessige utfordringer, spesielt med tanke på vind og båttransport. Av sikkerhetsmessige grunner bør det etableres en nødhytte/varmestue på indre del av innsjøen. Dette vurderes også som hensiktsmessig med tanke på at røkting i indre del av innsjøen da kan utføres med overnatting, som vil være tidsbesparende og muliggjøre at to mann (1 lag) blir tilstrekkelig for å utføre tynningsfiske. Nødvendige utstyrsanskaffelser vil være : 250-300 teiner med tau og blåser isbor montert på snøscooterslede 250-300 isolerte, flytende lokk (minimum 70x70 cm) Motorsag, issager og isøkser Diverse kar (for dødfisk og agn) 2 snøscootere m/slede Båt (>20 fot) Biltilhenger Nødhytte/varmestue side 6.
Årlige driftsbehov vil være : Drivstoff snøscootere, isbor etc. Drivstoff båt Nyanskaffelser utstyr (20 % årlig) Tjenestebil Lønn og sosiale kostnader. Organisering og faglig oppfølging Et eventuelt teinefiske i full skala på Altevatn vil iverksettes som oppfølging av pålegg gitt av Fylkesmannen i Troms eller som et frivillig tiltak, i begge tilfeller med Statkraft Energi AS som tiltakshaver. Det vil være opp til tiltakshaver selv å avgjøre hvordan aktiviteten organiseres, det vil si om Statkraft lar aktiviteten inngå som driftsoppgave for lokal kraftverksgruppe eller går ut og kjøper tjenesten. Uavhengig av organisering er det viktig at teinefiske/tynningsfiske underlegges en viss grad av faglig oppfølging og overvåking. Dette går på utøvelsen av selve teinefiske (vurdering av innsats og fiskeområder) og på dokumentering og evaluering av selve teinefisket. Budsjettforslag Anskaffelser : - Teiner (250-300 stk med tau og blåser) - Kr 100.000 - Lokk (250-300 stk) - Kr 75.000 - Isbor (bor, motor(-sag), slede) - Kr 30.000 - Snøscooter (2 stk m/sleder) - Kr 280.000 - Båt (minimum 18-20 fot) - Kr 500.000 - Biltilhenger - Kr 25.000 - Nødhytte / varmestue (m/oppvarming og sengeplasser) - Kr 240.000 Totalt - Kr 1.250.000* * beløpene er eks. mva Årlige driftsutgifter : - Lønn (totale lønnskostnader inkl arbeidsklær-2 mann) - Kr 1.000.000 - Tjenestebil (f.eks. leasing + drift) - Kr 80.000 - Drivstoff snøscootere - Kr 50.000 - Drivstoff båt - Kr 200.000 - Agn til teiner (ca 5.000 kg rogn) - Kr 50.000 - Avskriving utstyr (erstatning av utslitt utstyr- 20%) - Kr 230.000 - Administrasjon, faglig oppfølging og overvåking - Kr 75.000 Til sammen - Kr 1.685.000 side 7.
4. Utsetting av stor Altevassørret Altevatn ble oppdemmet og regulert på slutten av 1950-tallet, med en tillatt senking på 3 m og en heving på 13,2 m. Reguleringssonen i Altevatn er dermed 16,2 m. Reguleringa har medført at den tidligere 2,5 km lange Oustoelva nå bare er om lag 300 m lang når magasinet er oppfylt, og i den om lag 20 km lange Gamasjohka er de nederste 2 km av elva neddemt når magasinet er fult. Disse elvene er de to største elvene rundt Altevatn, men utstrekninga av alle elver og bekker rundt innsjøen er selvsagt påvirka av reguleringa. Selv om Svenning (1981) viste til at kun 4 av 12 undersøkte småelver hadde forekomster av ørret, og at tetthetene generelt var lave, skal det ikke utelukkes at flere av elvene kan ha hatt betydning som rekrutteringsområder for ørreten i Altevatn før reguleringa. I dag regnes imidlertid kun Gamasjohka og Oustoelva å være rekrutteringsområder for ørret. Ved prøvefiske i innsjøen i 2002 utgjorde ørret kun 0,7 % av den totale garnfangsten, mens ørretandelen under prøvefiske i 2009 var 3 % (Kanstad Hanssen 2010). Uttrykt som fangst per garnnatt utgjorde ørretfangsten i 2002 og 2009 hhv. 0,13 og 0,46 ørret/garnnatt. Sammen med stor konkurranse fra den relativt tette røyebestanden anses begrensningene i tilgjengelige rekrutteringsområder å forklare dagens svært lave tetthet av ørret i Altevatn. Utsetting av stor ørret kan derfor være viktig for å ivareta ørretbestanden på sikt. Våren 1997 var et bredt sammensatt fagpanel samla på Innset for å diskutere mulighetene for kultivering av fiskebestandene i Altevatn (Heimdal 1997). Basert på datidens erfaringsgrunnlag med tynningsfiske med teiner ble dette ansett som for ressurskrevende, og utsetting av stor ørret ble anbefalt som det beste kultiveringsalternativet for fiskesamfunnet i Altevatn. Det ble også understreka at det var viktig at eventuelle utsettinger av ørret ble basert på stedegen ørretstamme. Utsetting av stor ørret vil ha en direkte verdi ved at det utøves et fiske på den utsatte fisken, og vil også kunne styrke og ivareta ørretbestanden i vassdraget. I tillegg kan predasjon fra den utsatte storørreten ha en kultiveringseffekt på den overtallige røyebestanden. Størrelse på utsetting og stamfiskbehov Ved en anbefalt tetthet av predatorer (stor, potensielt fiskespisende ørret) på 1-2 ind./ha innsjøareal (jfr. Svenning 2002, Svenning 2005, Svenning & Borgstrøm 2005), og utgangspunkt i et overflateareal på 70 km 2 og 20-30 % årlig dødelighet (fangst- og naturlig-) hos utsatt fisk, må det årlig settes ut i størrelsesorden 2.000-4.000 ørret. Den utsatte fisken bør ha en størrelse på om lag 400 g, og med anbefalt produksjonsregime vil det innebære at utsatt fisk vil være 3 år gammel. Erfaringsmessig er dødeligheten fra rogn-stadiet og frem til utsettingsklar størrelse primært knytta til avgang frem til ferdig startfora fisk og lav resten av produksjonstiden (Tor Næss -Genbanken Bjerka, pers. medd.). Forutsatt relativt høy dødelighet vil fortsatt 70 % av innlagt rogn overleve til utsettingsklar fisk. For å produsere 2.000-4.000 utsettingsklare ørret på 400 g må det med andre ord legges inn 3.000-6.000 befrukta rogn. Forutsatt at en hofisk på ett kg har om lag 1.800-2000 rognkorn er behovet for å sikre produksjon av ønska mengde utsettingsklar ørret kun 1,5-3,3 kg hofisk. I Gamasjohka var kjønnsmoden hofisk av ørret i 1997 ikke mindre enn 0,7 kg, og i Altevatn var de minste kjønnsmodne hofiskene i 2009 om lag 0,5 kg (Svenning m.fl 1998, Kanstad Hanssen 2010). I Barduelva var det større spredning i størrelsen på kjønnsmoden hofisk, fra 0,2 kg til 1,5 kg (Kanstad Hanssen 2009). Med andre ord vil mellom en og syv ville hofisk kunne være nok til å gi den nødvendige rognmengden for å produsere 2.000-4.000 utsettingsklare storørret. Genetisk status hos ørret i vassdraget Høsten 1997 ble det gjennomført undersøkelser for å kartlegge reproduksjonen av ørret fra Gamasjohka og Oustoelva, samt å klargjøre om ørret fra disse to elvene var av riktig stamme for eventuell produksjon av stor ørret for utsetting i Altevatn (Svenning m.fl. 1998). Fangst av kun en ørret i Oustoelva innebar at denne undersøkelsen bare kunne belyse forhold rundt ørretbestanden i Gamasjohka. Konklusjonen var at ørreten i Gamasjohka skal oppfattes som en populasjon i og med at det ikke var genetiske forskjeller mellom fisk fanga i øvre og nedre del av elva, og at det heller ikke var side 8.
forskjeller mellom store og små individer. Ørretstammen ble ansett som egna som grunnlag for å produsere ørret for utsetting i Altevatn. Det ble imidlertid påpekt at ørretpopulasjonen trolig ikke hadde mer enn 50-100 kjønnsmodne hofisk, og at dette innebar utfordringer med hensyn til å ivareta effektiv populasjonsstørrelse (hindre tap av genetisk variasjon) ved eventuell fremtidig produksjon av fisk for utsetting i Altevatn basert på villfanga stamfisk fra Gamasjohka. Med bakgrunn i undersøkelsene som ble gjennomført i Gamasjohka i 1997 ble det utført et nytt studium i 2000 der ørret også fra Barduelva og Golivatn (utsatt fisk med antatt opprinnelse fra Altevatn) ble analysert (Westgaard 2002). Her ble det konkludert at ørret fra Gamasjohka og øvre del av Barduelva var nært beslekta, mens ørreten fra Golivatnan hadde lav genetisk variasjon og i vesentlig grad måtte være basert på et lavt antall stamfisk fra Altevatn. Selv om Gamasjohka-ørreten kan være mest lik Altevass-ørreten anbefalte Westgaard (2002) å benytte Barduelv-populasjonen som utgangspunkt for eventuell fiskeproduksjon på grunn av at denne populasjonen er mye større enn Gamasjohkapopulasjonen. I 2009 ble det beslutta å styrke tidligere genetiske studier (jfr. Svenning m.fl. 1998, Westgaard 2002) med nye prøver fra Oustoelva og fra et område lengre ned i Barduelva. Høsten 2009 ble det samla inn ørretmateriale fra Oustoelva og Barduelva (i området rundt samløpet med Sørdalselva) som ble analysert sammen med de gamle prøvene fra Gamasjohka og Barduelva (Vedlegg 1). Disse nye analysene viste ikke uventa at de to lokalitetene i Barduelva var mest like, mens Oustoelva var mer ulik Barduelva enn Gamasjohka var. Forskjellen mellom Gamasjohka og Oustoelva var imidlertid større enn forskjellen mellom Gamasjohka og Barduelva. De observerte relativt store forskjellene i Fst- verdier kan delvis skyldes at populasjonene i de ulike elvene er små, og vil ikke uten videre tilsi at ørreten fra de ulike elvene tilhører tre ulike, reproduktivt adskilte populasjoner. Dog er de påviste forskjellene (Fstverdiene) så store at forutsatt at alle elvene hver har gytebestander større enn 50-100 par, må ørreten i de ulike elvene betraktes å tilhøre egne populasjoner. I et tilfelle der det bør utvises eller vurderes stammevis forvaltning blir det viktig å identifisere om ørreten som faktisk bruker Altevatnet, og i tillegg har potensial for å bli store (sein kjønnsmodning), kommer i fra en eller flere av elvene. Dette kan man kun klarlegge gjennom analyser av ørret fanga i Altevatn. Uttak av stamfisk og oppbygging av stamfiskbeholdning Undersøkelsene i Gamasjohka i 1997 viste at tettheten av stor og kjønnsmodne ørret var lav, og til tross for relativt høyt antall garnnetter ble det kun fanga 8 ørret større enn 26 cm hvorav kun 2 modne hofisk og en moden hannfisk (Svenning m.fl. 1998). Også i Barduelva viser garnfangstene tilsvarende lav fangsteffektivitet på stor fisk (Kanstad Hanssen 2009). Basert på tilbakemeldinger fra lokale fiskere kan trolig et selektivt stangfiske mot stor fisk være mer effektivt i elvene enn garnfiske (Thomas Halvorsen, pers medd.). Selv om fangst av stor fisk kan sikres gjennom kombinasjon av garnfiske og stangfiske vil allikevel den generelt lave tettheten av stor og kjønnsmoden fisk i Gamasjohka, Oustoelva og Barduelva by på utfordringer med tanke på svekking av naturlig gytebestand. Dette kan skje ved at uttaket av kjønnsmoden fisk utgjør en relativt stor andel av gytebestanden, og at antall naturlige gytere blir lavt både med hensyn til å fylle elva med naturlige rekrutter og at et lavt antall naturlige gytere kan redusere effektiv populasjonsstørrelse. I og med at den naturlige tettheten av gytefisk er lav i alle elvene kan også effektiv populasjonsstørrelse reduseres ved at et stort antall utsatt fisk basert på få foreldrepar etter hvert kan gi et langt større gytebidrag enn de tynne, naturlige gytebestandene. Ut fra antakelsen om at gytebestandene i alle tre elvene er små vil man ved å ta ut et lite antall stamfisk som gir opphav til stort antall utsettingsklar fisk (kanskje større enn naturlig bestand) kunne redusere den effektive populasjonsstørrelsen betydelig. Som vist ovenfor er det faktiske behovet for rogn for å dekke det anbefalte utsettingsbehovet av stor ørret så lavt at det kan dekkes med en til syv hofisk. For å unngå tap av genetisk variasjon gjennom reduksjon i effektiv populasjonsstørrelse fremstår det dermed som viktig å øke antall stamfisk. Det blir dermed en motsetning mellom ønsket om å bevare intakte naturlige gytebestander og ønsket om et høyt antall stamfisk for å bevare genetisk variasjon i utsettingsmaterialet. side 9.
I tillegg indikerer resultatene av de genetiske analysene at det var uventa stor forskjell mellom elvene, og at man ikke helt kan utelukke at fisken i de ulike elvene utgjør egne populasjoner. Dette åpner i så fall for spørsmålet om hvilken eller hvilke stammer som skal legges til grunn for en fremtidig kultivering. Videre understreker denne stamme-problematikken vanskelighetene med å ta ut voksen fisk til stamfiskbeholdning hvis ørret fra bare en elv kan benyttes. Argumentasjonen for å basere oppbyggingen av en stamfiskbeholdning på voksen, stor gytemoden fisk er knytta til tidsbesparelser (utsettingsklar fisk raskere klar) og mulige problemer med oppforing av villfanga ørretunger (Svenning m.fl. 1998). Sett i lys av utfordringene knytta til lave tettheter av gytefisk i alle elvene, spesielt dersom det må utvises en stammevis/populasjonsbasert forvaltning, samt fordelene med høyt antall foreldrepar for å ivareta genetisk variasjon, blir anbefalinga å fange inn ville ørretunger som fores frem til stamfisk. Gjennomføring, utstyrsbehov og driftsbehov Denne utredninga har ikke hatt som mål å detaljbeskrive driftstekniske forhold eller kostnader knytta til en eventuell produksjon av stor ørret for utsetting i Altevatn. Vi har derfor kun basert oss på noen enkle betraktninger med hensyn til innsamling av fisk til stamfiskbeholdning, samt et grovt estimat for produksjonskostnader som grunnlag for en sammenligning av kostnader for de to ulike kyltiveringsalternativene (teinefiske vs. utsetting av ørret). Dersom stamfiskbeholdninga velges å baseres på innfanging av ung villfisk anses det som fornuftig å hente inn noe nytt materiale hvert år. Det vurderes ikke å være store problemer knytta til å fange inn om lag 100-150 ett- til tre-årig ørret fra hver av elvene i oppstartsåret, samt å fange inn et noe laver antall i årene etter. Arbeidet forbundet med slik innfanging vurderes å kunne utføres i løpet av 3-5 dager og til en omtrentlig årlig kostnad på kr 40-50.000. Det er ikke utført noen beregninger for kostnadene ved å produsere frem 2.000-4.000 utsettingsklare ørret på om lag 400 g, men basert på en forskriftsmessig drift av et produksjonsanlegg (ihht. internkontrollforskriften) er det ansett som sannsynlig at årlige driftutgifter vil ligge i størrelsesorden kr 1.500.000-2.000.000 (Tor Næss- Genbanken, Bjerka, pers.medd.). I tillegg kommer kostnadene ved bygging eller kjøp av et egna produksjonsanlegg. side 10.
5. Oppsummering/konklusjon En beregning med utgangspunkt i et gjennomsnittlig overflateareal av Altevatnet gjennom året på 70 km 2 og et uttak av røye tilsvarende 1-3 kg/ha må det årlig fiskes opp mellom 7.000 og 21.000 kg røye. Gitt at teinefanga røye har en snittvekt på 40 gram tilsvarer dette 175-525.000 fisk. Anslagsvis vil en slik fangst kreve mellom 12.000 og 35.000 teinedøgn. Med utgangspunkt i tilnærma helårlig drift (opphold desember-januar) vurderes det som realistisk å kunne utføre den nødvendige kultiveringsinnsatsen med 2 årsverk. Nye genetiske analyser av ørret fra Gamasjohka, Oustoelva og to lokaliteter i Barduelva viser at ørret fra Gamasjohka og Barduelva kan være nærmere beslekta enn ørret fra Gamasjohka og nærliggende Oustoelva. Relativt store forskjeller ble påvist mellom de tre elvene, men denne forskjellen kan trolig i stor grad forklares av lav populasjonsstørrelse. Analyseresultatene er dog så forskjellige at det ikke kan utelukkes at fisk fra de ulike elvene representerer egne reproduktivt adskilte bestander, og behovet for stammevis forvaltning bør vurderes. Dette vil igjen utløse et behov for å analysere prøver av ørret fanga i selve Altevatn. Årlige driftskostnader for et fullskala teinefiske er beregnet til om lag 1,7 mill. kroner, mens oppstartskostnadene trolig vil være om lag 1,25 mill. kroner. Årlige produksjonskostnader for ørret på om lag 400 g vil trolig ligge mellom 1,5 og 2,0 mill. kroner, og vil således ha lik kostnadsramme med utøvelse av fullskala teinefiske. Det er foreløpig ikke gjort beregninger for kostnadene forbundet med bygging eller kjøp av produksjonsanlegg for ørret, men kostnadene vil langt overstige kostnadene forbundet med å starte et teinefiske. Sett i lys av resultatene fra prøvefiske på Altevatn i 2009 understrekes viktigheten av å fremskaffe mer kunnskap om ørekyte-bestanden i Altevatn før et omfattende kultiveringsarbeid i form av tynningsfiske eller utsetting av storfisk igangsettes (Kanstad Hanssen 2010). Størrelse på bestanden (relativt i forhold til andre arter), rekrutteringsområder og konkurranseforholdet til spesielt røye og ørret bør klarlegges. Dersom det bestemmes at stammevis forvaltning er nødvendig eller bør utredes videre kan dette løses ved å samle inn prøver av om lag 75 ørret fra Altevatn og styrke tidligere materiale fra elvene med analyser av 50 nye fisk fra hver elv. En slik ny analyse vil gi muligheten til å avgjøre om ørret som utnytter Altevatn er hjemmehørende i en eller flere elver, samtidig som flerårige prøveuttak fra elvene vil kunne avdekke i hvor stor grad de observerte forskjellene mellom elvene skyldes lav populasjonsstørrelse eller er uttrykk for adskilte populasjoner. side 11.
6. Referanser Heimdal, P. Å. 1997. Kultivering av Altevatn. Minisymposium på Innset 16-17. april 1997. Rapport Bardu kommune, miljøvernlederen. 48 s. Kanstad Hansen, Ø. 2008. Tynning av røyebestander i regulerte innsjøer i Troms gir teinefiske gode resultater? Prosjekt Bedre fiske i regulerte vassdrag i Troms. Fagrapport nr 1 2008. 30 sider. Kanstad Hanssen, Ø. 2009. Fiskebiologiske undersøkelser i Barduelva i 2007 og 2008. Prosjekt Bedre fiske i regulerte vassdrag i Troms. Rapport 01-2009. 25 sider. Kanstad Hanssen, Ø. 2009. Fiskefaglig aktivitet i 2007 og 2008. Prosjekt Bedre fiske i regulerte vassdrag i Troms. Prosjektrapport. 54 sider. Kanstad Hanssen, Ø. 2010. Utviklingen av fiskebestandene i Altevatn i perioden 2002-2009. Prosjekt Bedre fiske i regulerte vassdrag i Troms. Rapport 01-2010. 21 sider. Kanstad Hanssen, Ø. & Svenning, M-A. 2008. Fiskebiologisk status i Altevatn og vurdering av kultiveringsalternativer. Prosjekt Bedre fiske i regulerte vassdrag i Troms. Rapport 01-2008. 20 sider. Persson,L., Amundsen, P-A., De Roos, A. M., Klemetsen, A., Knudsen, R. & Primicerio, R. 2007. Culling prey promotes predator recovery Alternative states in a whole-lake experiment. Science, vol 316;1743-1745. Svenning, M-A. 1981. Fiskeribiologiske undersøkelser i Altevatn 1981. Rapport Fiskerikonsulenten i Troms 67 sider. Svenning, M-A. 1990. Røya i Altevatn. Vrakfisk eller ressurs? Rapport Bardu kommune. 46 sider. Svenning, M-A. 2002. Alle røyer kan bli kannibaler. I NINAs strategiske instituttprogrammer 1996-2000. Bærekraftig høsting av bestander. Sluttrapport Red.: Pedersen, H.C. & Jonsson, B. 2002. NINA Temahefte 18: 22-26. Svenning, M-A. & Borgstrøm, R. 2005. Cannibalism in Arctic charr: do all individuals have the same propensity to be cannibals? J.fish.Biol. 66:957-965. Svenning, M-A. & Klemetsen, A. 2001. Overbefolka røyevatn i Nord-Norge (ORN) -Veiledning i teinefiske. Sluttrapport fra ORN-prosjektet. Rapport NINA/NFH, Tromsø. 46 sider. Svenning, M-A., Kanstad Hanssen, Ø. K., Hindar, K. & Balstad, T. 1998. Økologisk og genetisk status hos ørretbetsanden i Gàmasjohka. NINA oppdragsmelding 532:1-14. Westgaard, J-I. 2002. Microsatellite DNA variation among three neighbouring poulations av brown trout (Salmo trutta L.). Thesis Candidatus scientarium, The Norwegian College of Fishery Science, University of Tromsø. 35 sider. side 12.
Vedlegg Vedlegg 1 Genetiske studier gjennomført av Univeristetet i Troms, avd. arktisk og marin biologi. Genetic evaluation of five brown trout populations for re-introduction into Altevatn, Bardu, Norway Svein-Erik Fevolden, Kim Præbel og Jon Ivar Westgaard With the aim of identifying the most suitable population(s) for re-introduction of brown trout into Lake Altevatn, 250 individuals from five locations near the Alte vatn (Table I), were analysed using 14 microsatellites. The genetic evaluation was based on: 1) inspection of each of the sampled populations in regard to genetic diversity revealed by the expected and observed heterozygosity and average number of alleles per population, the Garza-Williamson index for identification of population stability, and the fixation index for assessment of amount of inbreeding present in each population. 2) differentiation between the sampled populations (i.e. could several population be used as founding populations) Results (based on genotyping of eight microsatellites) The populations within the Barduelva (Bar I and Bar II), geographically lowest in the system, showed the highest level of genetic diversity, reflected in highest heterozygosity (Bar I = 0.615; Bar II= 0.687), and highest mean number of alleles (Bar I 6.1±3.5; Bar II 9.0±5.6). Lowest diversity was found in Golivatn with a heterozygosity of 0.29 and a mean number of alleles of 2.0±0.92. The populations of Gamas and Osto showed intermediate genetic diversity compared to the Bardu river and Golivatn with heterozygosities of 0.514 (OST) and 0.461(GAM) and mean number of alleles of 4.3 and 4.7, OST and GAM, respectively. The Garza-Williamson index indicated that Golivatn harbour the most stationary population due to the index value (0.78) near 1 which is in agreement with fixation index where Golivatn also display side 13.
the largest negative value of the investigated populations. All other populations display similar G-W index values and Fis estimates which are in agreement with their location within the water course. The pair-wise estimates of genetic differentiation between the five populations of brown trout revealed that the two populations within the Bardu river are the most similar (F ST = 0.01*) of all compared populations. Compared to the up-stream populations the differentiation was almost correlated with the proximity to the Lake Altevatn with the exception of the Gamas trout. This river, up-stream from Altevatn, showed highly significant pair-wise FST values of 0.103 and 0.100 when compared to Bar I and Bar II, respectively. The Osto trout differed even more from Barduelva, with highly significant F ST values of 0.129 (compare to Bar I), and 0.146 (compared to Bar II), and also differed significantly from the Gamas trout (FST = 0.161). The most genetic distinct population, however, is from Golivatn. In all pair-wise comparisons this lake displayed highly significant F ST values in the range of 0.38-0.49. Taken together, the genetic estimates permits to rule out Golivatn as the lake harbouring the original brown trout strain of Altevatn, due to faint signatures of alleles from this population in the other investigated individuals. The Bardu elva populations show the highest genetic diversity but may also be the populations most affected by downstream geneflow from all populations above the Altevatn and possible introgression from the rest of the downstream water course. If individuals from Bardu elva are used for the re-stocking the locality/population for sampling may not be of great importance. The lake Gamas and Osto populations may also be good candidates as they show intermediate values of all within-population genetic estimates compared to the Bardu elva and Golivatn populations. side 14.
TABLES Table I. Details of locality, number of genotyped individuals, relative geographic distance (rel. dist.), genetic diversity estimates (He/Ho), mean number of alleles ±SD (A), Garza-Williamson Index (±SD), as well as fixation index for the five brown trout populations. The relative geographical distances from Lake Altevatn are also indicated where 1 are nearest and 5 the most distant lake location. Locality Code N Rel. dist. He Ho A G-W Index Fis Barduelva I BarI 34 1 0.615 0.621 6.1±3.5 0.52±0.17-0.010 Barduelva II BarII 38 2 0.687 0.704 9.0±5.6 0.63±0.17-0.025 Osto OST 32 1 0.514 0.546 4.3±2.1 0.48±0.23-0.061 Gamas GAM 47 3 0.461 0.471 4.7±2.6 0.56±0.23-0.015 Golivatn GOL 50 5 0.294 0.338 2.0±0.9 0.75±0.31-0.149 Table II. Estimates of genetic differentiation between the five populations of brown trout revealed by the F ST estimator (θ) and the permutated (10K) p-values (* p < 0.05; *** p < 0.001). Barduelva I Barduelva II Gamas Osto Golivatn Barduelva I - Barduelva II 0.010* - Gamas 0.103*** 0.100*** - Osto 0.129*** 0.146*** 0.161*** - Golivatn 0.408*** 0.380*** 0.491*** 0.404*** - side 15.