5 Trond Bergh 1970-tallet som historie 1970-tallet er et av de mest spennende, dramatiske og interessante tiårene i norsk etterkrigshistorie. Det skiller seg på mange og viktige m åter ut fra årene før, fra de stabile første tiårene etter 1945. Mange av de tilvante politiske, sosiale og økonomiske utviklingstrekk og antatte lovm essigheter ble brudt. På sett og vis markerte dette tiåret slutten på etterkrigstiden. Men 1970- årene ble også svært forskjellige fra 1980-årene, som ble særpregete på sin spesielle måte. Historikerne har ennå ikke for alvor kastet seg over 1970- tallet. Men det er på tide å begynne. Som et særpreget og viktig tiår, som en overgangsfase mellom de sosialdemokratisk pregete etterkrigsårene og de liberalistiske 1980-årene fortjener det nå økt oppmerksomhet. Derfor har vi valgt arbeiderbevegelsen og 1970-tallet som hovedtem a for årets utgave av A rbeiderhistorie. Søkelyset blir rettet mot nye trekk og tendenser ved den faglige og politiske arbeiderbevegelsen, ved kulturpolitikk og arbeidsliv. Det er vårt håp at disse spadestikkene vil bidra til å øke interessen for denne perioden og stimulere til nye bidrag om de urolige 1970-årene. Historien om 1970-tallet m å i stor utstrekning bli en beretning om hvordan arbeiderbevegelsen møtte de mange nye utfordringer som meldte seg og hvordan den med vekslende hell søkte å tilpasse seg en langt m er problematisk virkelighet. Ser vi på de nakne tall, velgeroppslutning og m edlemsutvikling, ble 1970-tallet en m eget vanskelig periode for norsk arbeiderbevegelse. For første gang siden tidlig på 1930-tallet kom den for alvor på defensiven. Storhetstiden var definitivt over. Stortingsvalget i 1973 i kjølvannet av EF-striden gav Arbeiderpartiet en knekk det senere aldri har kom m et ordentlig over. Velgeroppslutningen sank fra 46,5 prosent i 1969 til 35,3 prosent. Og selv om en del av de tapte stemmene gikk til det nye Sosialistisk Valgforbund, som i 1973 fikk over 11 prosent av stemmene, m arkerte dette valget et viktig tidsskifte i norsk politikk. A rbeiderpartiet hadde riktignok regjeringsmakten det meste av tiåret, men det politiske tyngdepunktet forskjøv seg markant mot høyre. For første gang etter krigen stemte flertallet av velgerne borgerlig. Og slik har det vært siden. Og Landsorganisasjonen ble den store taperen i kam pen om lønnstakerne. Fra 1966 til Motstående side: Stortingsvalget i kjølvannet av EF-striden ga Arbeiderpartiet en knekk det senere aldri har kommet ordentlig over. Velgeroppslutningen sankfra46j> % i 1969 til35,3 %. Valgetvarimidlertid ingen stor overraskelse. Denne tegningen av Hans Normann Dahl stod i Dagbladet 24. mars 1973.
6 1976 gikk LOs andel av lønnstakerne ned fra 46 prosent til 38 prosent. M otgangen og de nye utfordringene utløste ny debatt om arbeiderbevegelsens politikk og ideologi. Det ble satt spørsm ålstegn ved gamle sannheter. Arbeiderbevegelsen ble klarere enn før arena for strid og splid, for dragkam p mellom de gamle verdier og løsninger og nye idéer og utspill. I kjølvannet av studentopprøret vant nye radikale, til dels revolusjonære, idéer terreng. Dermed endret også partifloraen på venstresiden seg. Nye markante innslag kom til. Sosialistisk Venstreparti avløste Sosialistisk Folkeparti som Arbeiderpartiets fremste sosialistiske opponent. Og 1970-tallet ble den store oppblom stringstiden for det ekstreme venstre gjennom det studentdom inerte, men likevel autoritære og anti-intellektuelle Arbeidernes Kom m unistparti (marxist-leninistene). Dessuten slo nye politiske arbeidsm etoder igjennom. Mye av det politiske arbeid både i og utenfor arbeiderbevegelsen ble flyttet over fra partiene til ulike typer tverrpolitiske, utenom parlam entariske ad hoc-organisasjoner, som Folkebevegelsen mot EF-medlemskap, ulike solidaritetskom iteer og fredsorganisasjoner, flere aksjoner for og imot selvbestemt abort og ikke minst de nye kvinneorganisasjonene, som Nyfeministene og Brød og Roser. Det er flere grunner til at 1970-tallet ble et uvanlig og urolig tiår. En spesiell sak som den intense striden om norsk m edlem skap i Fellesm arkedet satte sine tydelige spor, ikke m inst i arbeiderbevegelsen. Den skapte nye skillelinjer og en m er intens strid i Arbeiderpartiet enn noen annen enkeltsak etter krigen. Den løste opp gamle lojalitetsbånd og utløste flukt både av m edlem m er og velgere. Men den bidro også til å heve takhøyden i partiet, etterkrigstidens gam le partikustus gikk delvis i oppløsning. Arbeiderpartiet ble et mer åpent parti, hvor også indre lederstridigheter, i motsetning til tidligere, ble utspilt for åpen scene. A rbeiderpartiets presse gjennom gikk en lignende utvikling, den ble m er selvstendig, kritisk og profesjonell enn før. Sett i et lengre historisk perspektiv var denne nedbyggingen av disiplin og gam le lojalitetsbånd uttrykk for en betydelig om legging av organisasjonskulturen i den norske arbeiderbevegelsen. EF-striden forklarer ikke alene at arbeiderbevegelsen kom og forble på defensiven. En rekke dyptgripende endringer i norsk og internasjonal økonomi og samfunnsliv som inntraff på 1970-tallet, spilte utvilsomt en lang m er grunnleggende rolle. Siden 1945 hadde den økonomiske vekst og velstandsutvikling vært sterkere, mer langvarig og jevnere enn noen gang tidligere, de økonom iske og sosiale m otsetninger og forskjeller var blitt
7 betydelig mindre. Ikke minst derfor hadde de første tiårene etter krigen vært en storhetstid for både den politiske og faglige del av arbeiderbevegelsen, m ed rekordhøy tilslutning av m edlem m er og velgere. Men 1970-tallet ble tiåret da etterkrigsårenes økonomiske vekst- og stabilitetsperiode kom til veis ende. Den etter hvert etablerte oppfatning både i og utenfor arbeiderbevegelsen at de økonom iske kriser og dram atiske konjunkturbølger hørte fortiden til, fikk seg et skudd for baugen. Fra rundt midten av tiåret satte en lengre lavkonjunktur inn, som medførte store endringer i nærings- og arbeidslivet. Flere næ ringer og bransjer gjennom gikk dram atiske om legginger. Særlig om fattende var endringene i skipsfarten og industrien, ikke m inst i viktige bransjer som verkstedindustrien og trefordlingsindustrien. 1970-tallet ble en om fattende om stillings- og nedbyggingsperiode for norsk industri. Gamle, tilsynelatende solide bedrifter gikk over ende, nye sammenslutninger og konserndannelser ble skapt. Industrien, den gamle hovednæringen, som mer enn noen annen næring hadde båret oppe den enestående økonomiske vekst og stabilitet i etterkrigstiden, ble vesentlig mindre viktig for norsk økonomi enn tidligere. Tallet på industriarbeidere gikk markant tilbake. Bare en omfattende statlig støttepolitikk forhindret en dramatisk økning i arbeidsledigheten. Samtidig meldte inflasjonen seg som et av de store økonomiske problemer. I gjennomsnitt steg prisene godt over dobbelt Arbeiderpartiet ble på 1970-tallet et mer "åpent parti, hvor også indre lederstridigheter ble utspilt fo r åpen scene. Striden om formannsvervet i 1975 viste det. D a dette bildet ble tatt var striden fo r lengst avklart, R eiulf Steen var partiets fo r mann og Odvar Nordli statsminister. (Foto: Splve Harm)
så mye på 1970-tallet som på 1960-tallet, til tross for den økonomiske stagnasjonen. Stagnasjon og inflasjon samtidig var en ny og ytterst problematisk erfaring, som også bidro til å snu opp ned på tilvendte forestillinger. Mot disse nye og til dels uventete problemene skulle det vise seg at de gamle oppskrifter for økonomisk styring og politikk ikke lenger holdt mål. I første om gang holdt arbeiderpartiregjeringene riktignok fast ved gammel politikk. Gjennom motkonjunkturpolitikkens subsidie- og støtteordninger fra m idten av tiåret skulle en på tradisjonell måte "bygge bro over lavkonjunkturen. Først mot slutten av tiåret ble det innsett at man ikke lenger hadde med en vanlig etterkrigskonjunktur å gjøre, men med et langt dypere og alvorligere tilbakeslag, som krevde om stillinger i et helt annet omfang enn før. En m er m arkedsorientert politikk ble utformet og gav signaler om den økonomiskpolitiske liberalisering som kom til å prege også arbeiderbevegelsen på 1980-tallet. Troen på plan og styring etter gammel oppskrift ble svekket som følge av 1970-årenes nye erfaringer. Vanskelighetene i næringslivet var en spesielt stor utfordring for fagbevegelsen, som mest direkte fikk føling m ed bølgen av bedriftsnedleggelser og omstruktureringer. På den ene side ble den stilt over en mer brutal kapitalisme enn før, på den annen side ble det ikke unaturlig å samarbeide nærm ere m ed bedriftsledere som også kjem pet for bedrift og arbeidsplasser. Fagbevegelsen kunne få et sterkere preg enn før av næringspolitisk konservatisme. M en bildet var ikke entydig, 1970-tallet ble også det tiåret da store deler av fagbevegelsen selv begynte å tenke og handle på en ny måte. Det var ikke lenger nok bare å kjempe for de gamle arbeidsplassene, også fagbevegelsen måtte utvikle strategier for om stilling og strukturrasjonalisering. Tilpasning og omstilling i arbeids- og næringsliv ble på 1970-tallet mer nødvendig enn før. På den annen side var det trekk ved samfunnsutviklingen nettopp på denne tiden som reiste nye hindringer for slike form er for samfunnsmessig endring. Folk ble f.eks. m indre innstilt på å flytte etter arbeidsplassene enn før. Det hadde utvilsomt noe med velstandsveksten å gjøre. Dessuten ble 1970-tallet kvinnenes store gjennombruddsperiode i arbeidslivet, i seg selv litt av en sam funnsm essig omveltning. Det ble ikke lenger selvfølgelig at mannens arbeid skulle være bestemmende for bosetting og flytting. Toinntektsfamilien ble vanlig. M en fortsatt var det et kjønnssegregert arbeidsmarked. Og det meste av det nye kvinnearbeidet var deltidsarbeid, ofte kvelds- og nattarbeid. På 1970-tallet ble Norge, ganske uventet, en olje-nasjon. Det var oljeinntektene som gjorde det mulig å føre en så aktiv mot-
konjunkturpolitikk. De var også en viktig forutsetning for den meget betydelige økning i lønninger og levestandard som fant sted. Selv om den økonom iske vekstkraften ble svekket, steg reallønnen, ikke minst etter de kombinerte lønnsoppgjørene (Kleppepakkene) på midten av tiåret, vesentlig sterkere enn før. Oljepengene gav også grunnlaget for en rekke nye velferdspolitiske frem støt. Det ble vedtatt en m eget oppsiktsvekkende ny inntektsmålsetting for jordbruket, pensjonsalderen og arbeidstiden ble satt ned, trygdesystemet ble videre utbygd, bl.a. med en ny sykelønnsordning. Den sterke utbyggingen av utdanningssystem et ble videreført. Byggingen av velferdsstaten nådde et toppunkt, den materielle levestandard ble betydelig forbedret. Men samtidig synes det også å ha foregått betydelige mentalitetsmessige endringer i den norske befolkningen. En langt svakere klassebevissthet enn før var ett utslag av dette. 1970-tallet ble altså, tross de nye økonomiske problemene og tross A rbeiderpartiets svekkete stilling, en m eget aktiv sosialpolitisk reformperiode. Det store omslaget kom med avviklingen av m otkonkunkturpolitikken m ot slutten av tiåret. R eform politikk og realinntektsvekst ble avløst av lønns- og prisstopp og andre drastiske innstramningstiltak. Og i kjølvannet av den økonomiske krisen og nye politiske nederlag fulgte et dramatisk indre oppgjør i Arbeiderpartiet, som først var over med valget av Gro Harlem Brundtland som partileder og statsm inister i 1981. Den politiske debatt på 1970-tallet kom, som i de foregående tiårene, i høy grad til å dreie seg om økonomi og arbeids- og næringsliv. M en også endel nye tem aer og tendenser kom til syne. M iljøverntanken og m iljøpolitikken slo for alvor igjennom. Opprøret mot kraftutbyggingen kom, allerede sommeren 1970 satte aksjonister seg foran anleggsmaskinene i M ardøla i Romsdal. 1970-tallet kan også ses som et tiår som gav et betydelig nytt gjennomslag for den gamle rettighetstenkningen i arbeiderbevegelsen. Det var nå de mange reformer innen bedriftsdemokratiet ble gjennomført. Disse reformene kan ses som det kanskje sterkeste utslaget av et fornyet mer allment engasjem ent i arbeiderbevegelsen for dem okrati og nye dem o kratiske styrings- og omgangsformer. Demokrati i hverdagen var et av de sentrale slagordene ved inngangen til 1970-tallet. Også den nye, viktige arbeidsmiljøloven fra 1977 kan ses som uttrykk for den samme tendens. Fremstøtene for bedriftsdemokrati, ikke minst bankdemokratiseringen, ble, sammen en del andre fremstøt, på borgerlig side oppfattet som en radikalisering av arbeiderbevegelsen. Høyres strategi ble å stemple Arbeiderpartiet som et ytterparti - for selv å innta plassen som det store, moderate og samlende fol- 9
10 bergmanns 23. Tor Halvorsen på talerstolen under åpningen av "Bergmannsdagene på Røros i 1976. Dette arrangementet var det andre i rekken av AO Fs årlige kultur - dager som pågikk i en tiårsperiode. kepartiet. Et stykke på vei lyktes dette. Høyrebølgen på slutten av 1970-tallet ble Høyres bølge, i m otsetning bølgen på slutten av 1980-tallet, som ble ikke den moderate, men den ekstreme høyresidens bølge. M ye kan peke i retning av at norsk arbeiderbevegelse, også Arbeiderpartiet, ble radikalisert på m idten av 1970-tallet. Riktignok holdt partiet lenge fast ved den gam le økonomiske politikken, før det la om kursen i en m er markedsorientert og liberalistisk retning. Også på et område som m ediapolitikken holdt partiet lenge fast ved det gamle. M en på andre felter ble det tatt initiativer som kunne tolkes som en venstredreining. Bankdem okratiseringen og andre reform er innen bedriftsdem okratiet er nevnt. Særlig forslaget fra Skytøen-kom iteen, nedsatt i 1978, om 50 prosent representasjon for de ansatte både i bedriftsforsamling og styre, utløste hissig debatt. Også enkelte oljepolitiske utspill ble av m ange oppfattet som et ideologisk motivert forsøk på å dreie sam funnsutviklingen i m er sosialistisk retning. Det samme gjaldt Arbeiderpartiets frem støt for å endre konsesjonsloven, som på borgerlig hold ble oppfattet som et angrep på den private eiendom sretten. De kanskje klareste tegnene på at nye strøm ninger gjorde seg gjeldende i arbeiderbevegelsen kom fram i kulturpolitikken, et område som godt fanger opp og uttrykker politikkens understrømmer. Arbeiderpartiets programfesting av karakterfri skole i 1973 hadde en klar ideologisk begrunnelse. Ideologiske føringer lå det også i det såkalte utvidede kulturbegrepet, som kjennetegner det som er beskrevet som 1970-tallets stille kulturrevolusjon. Og m ens den kulturpolitiske strategi i arbeiderbevegelsen de første etterkrigsårenes hadde siktet m ot en bred kulturell rikssam ling, gikk tendensen på 1970-tallet mot en klarere markeringen av arbeiderkulturen og dens særtrekk. Om stillingen stakk tilsynelatende dypt, noe som f.eks. en kraftig oppblom string i interessen for arbeiderbevegelsens historie viste. Det ble reist nye ideologiske skillelinjer på 1970-tallet, etterkrigstidens tendens m ot tverrpolitisk konsensus ble brudt. Denne korte presentasjonsartikkelen har berørt bare noen av de tem aer og problem er som bør studeres nærmere før vi kan danne oss et samlet bilde av 1970-tallet. M en når det blir mulig, vil vi også være i stand til bedre å forstå de forutgående tiårene og ikke minst de nye trekk ved samfunnsutvikling og politikk på 1980-tallet. Selv om 1970- og 1980-årene på mange m åter var svært forskjellige, m å mye av forklaringen på den nye liberalismen, den forsterkete høyrebølgen, den nye kritikken m ot velferdsstaten og andre 1980-tallsfenomener være å finne i 1970- tallets urolige farvann.