Museumsnytt nr. 1 2008 årgang 56 Mangfold nå Innvandringsmuseet i Paris Mens vi venter på Løkenutvalget Klima X
aktuelt Museumsnytt 1 2008 56. årgang Museumsnytt arbeider i henhold til reglene for god presseskikk, slik de er nedfelt i Vær varsom-plakaten og Redaktør-plakaten. Utgiver:ABM-Media AS Utgitt med støtte fra ABM-utvikling Statens senter for arkiv, bibliotek og museum Redaktør: Inger Anne Hovland, tlf. 48113255 e-post: museumsnytt@museumsforbundet.no Redaksjonsråd: Kristina E. Bjureke Sigrid Skarstein Leif Anker Annonser: John Larssen John@media-team.no Mob: 93 49 93 04 Dir: 22 09 69 19 Redaksjon, abonnement: Ullevålsveien 11, 0165 Oslo Tlf: 22201402 Fax: 22112337 Grafisk produksjon: Fleks Media Trykk: Lobo Media Pris abonnement: 200 kroner i året Annonsepriser og størrelser: 1/1 side (4 farger) kr. 7900 1/2 side (4 farger) kr. 4900 1/4 side (4 farger) kr. 3900 Leder.............................................. side 3 Diktet.............................................. side 3 Intervju med Leikny Haga Indergaard.................... side 5 ABM-utvikling skal evalueres............................side 6 Mens vi venter på Løkenutvalget........................ side 7 Mangfoldet og museene................................ side 9 Det nye innvandringsmuseet i Paris..................... side 12 Vi behøver et arkivtidsskrift.......................... side 16 Klima X........................................... side 18 Ledelse i kjølvannet av museumsreformen................ side 22 Kulturkriminalitet- en bransje i vekst.................... side 25 Innlegg.............................................side 27 Notiser............................................ side 29 Bankgiro 60260523506 Opplag: 2400 eks Museumsnytt kommer ut fem ganger i året, hvorav siste nummer er et dobbeltnummer. Museumsnytt tar ikke ansvar for ubestilt innsendt materiale. Ettertrykk bare etter avtale. Ved Internasjonalt kultursenter og museum IKM, Oslo Museum, går utstillingen Våre hellige rom, som handler om verdens-religioner i Norge, slik disse kommer til uttrykk i de ulike religioners hellige rom. Gjennom presentasjon av seks ulike trosretninger ønsker prosjektet å fremme dialog mellom mennesker med forskjellig religiøs praksis. Foto: Fredric Poirot. 2 MUSEUMSNYTT
leder Prinsippløs informasjonspolitikk I lengre tid har Museumsnytt mottatt reaksjoner fra lesere som stusser på at ABM-utviklings eget blad og Museumsnytt ofte har dekket de samme sakene. I dette nummeret av Museumsnytt opplyser den nye informasjonsdirektøren for ABMutvikling at dette bare bidrar til økt spredning på stoffet som omtales, at de ikke konkurrerer med annen presse på ABM-feltet og at de nå satser på å øke antall utgivelser. Disse bladene skal produseres av «journalistiske penner», og det kan være at de vil åpne for mer institusjonskritikk, forstår vi på informasjonsdirektøren. Selv om det statlige ABM-bladet ikke oppfatter seg som konkurrent, er Museumsnytt av en annen oppfatning. ABM-bladet har mer enn tre ganger så mye som Museumsnytt å rutte med til hvert nummer. Opplaget er dobbelt så stort som Museumsnytt sitt opplag. Når vi spør informasjonsdirektøren om hvilke museumssaker som skal inn i neste nummer, vil han ikke svare og legger til at noe «redaksjonelt samarbeid» ikke kommer på tale. For oss er det spesielt å måtte konkurrere med et statlig informasjonsblad om saker og vinklinger. På den ene siden tar man mål av seg til å åpne for kritiske artikler og institusjonskritikk, på den andre siden skiller man ut sitt eget Bok og Bibliotek fordi det ikke er etatens oppgave å drive med kritisk journalistikk slik den kommer til syne i BoB, mente man. Dette kan tyde på at litt kritisk journalistikk regnes som bra og bygger kredibilitet, mens farlig kritisk jounalistikk er et onde og ikke statens oppgave. Og nettopp dette er sakens kjerne: et statlig informasjonsmagasin kan ikke drive litt journalistikk, det må overlates til den delen av pressen som ikke er bundet av de samme lojalitetshensyn som et statlig forvaltningsorgan er. Litt journalistikk er ikke annet enn regulær statlig vinklet informasjon i forkledning. Hvorfor skal staten bruke bortimot en halv million kroner i året på slikt, når en kunne bidratt til demokratibyggende virksomhet som virkelig ville utgjøre en forskjell? Den fragmenterte arkivsektoren har lenge manglet et blad som favner bredt og som når ut til alle som har forbindelse til sektoren. Med den nye offentlighetsloven og store reformer som NAVreformen aktualiseres denne sektorens kompetanse på personvern og ytringsfrihetsspørsmål. Disse spørsmålene er underkommunisert og underdebattert, og det er disse viktige diskusjonene ABM-utvikling burde brukt penger på å stimulere til, ikke et blad som i bunn og grunn dreier seg om å profilere seg selv og egen etat. Inger Anne Hovland Sbråk Før jeg kan snakke Er jeg Global Min uforståelighet er forståelig Når jeg kan snakke Blir jeg Lokal Min forståelighet er uforståelig Torgeir Rebolledo Pedersen, fra «Kjøtt og Kjærlighet» 1993 Foto: Britt Myhrvoll/Oslo Museum Avd. Interkulturelt Museum (IKM) MUSEUMSNYTT 3
Seks måneder på prøve Intervju Kulturdepartementet (KKD) har konstituert Leikny Haga Indergaard som direktør for ABM-utvikling. I et halvt år skal hun få prøve å styre den fem år gamle skuta mens den saumfares og evalueres under det offentliges lupe. Tekst: Inger Anne Hovland Indergaard synes det er naturlig at man gjennomfører en evaluering når ABM-utvikling har vært i drift i fem år, og hun synes ikke det er ubehagelig. Her blir det «business as usual» med fokus både på strategiarbeid og på de vanlige arbeidsoppgavene, sier hun: Det viktige nå er å få gjennomført planer, og sikre at det ikke blir opphold i prosesser vi er i gang med, samtidig som vi fortsetter med utviklingsarbeidet. Her er vi nødt til tenke langt utover de seks månedene jeg er konstituert direktør, sier Leikny Haga Indergaard. Hun tiltrådte stillingen 16. januar, og tok over etter Jon Birger Østby som ikke ønsket å fortsette. Han hadde vært direktør for ABM-utvikling siden oppstarten for fem år siden, og siden etaten nå skulle evalueres, besluttet KKD å vente med å lyse ut stillingen. I stedet ble det bestemt at man skulle fortsette med konstituert direktør i seks måneder fram til evalueringen var ferdig. Jobbtilbudet kom ikke som en total overraskelse. Ansatte ved ABM-utvikling hadde visst en stund at direktørstillingen ikke skulle lyses ut, og flere hadde vært inne til samtale. Fredag 13. desember fikk hun telefon fra KKD med forespørsel om hun ville konstitueres i direktørjobben, og takket ja. Hvilke forventninger har du til jobben? Du vet, det blir noe annet når man er konstituert i stillingen. Mye er allerede på plass og mange kort er lagt. De viktige oppgavene for oss er nedfelt i ABM-meldinga, og til våren kommer det ei stortingsmelding om digitalisering som vil få relevans også for museene. På arkiv-og bibliotekfeltet er det statlige institusjoner som også har ansvar for digitalt utviklingsarbeid, men på museumsfeltet er det ingen slike nasjonale aktører. Det ligger spennende muligheter i den digitale utviklingen som legger til rette for flere og bedre nettutstillinger, samt en databasert samlingsforvaltning. Vi er i ferd med å bevege oss over i en ny fase av museumsreformen. Nå kan vi tenke mer innhold, formidling og forvaltning, sier den nyslåtte direktøren. Mot et sektorspesifikt ABM-u? I startfasen var det slik at de tre sektorene skulle sees i sammenheng, samtidig med utvikling for hver sektor, og de sektorovergripende prosessene var noe nytt og måtte prioriteres. Indergaard snakker litt om endringer i tilnærmingen til feltet arkiv, bibliotek og museum. Hun sier at man nå går over i en fase der man har fått erfaring på hvilke områder det er naturlig å jobbe tverrsektorielt, og at det meste arbeidet nå foregår i de enkelte sektorene. Den enkelte sektor skal utvikles på sine egne premisser. Etter disse oppstartsårene har vi fått bedre overblikk over hvor en bør samarbeide, og hvor det er naturlig å se sektorene hver for seg, sier hun. Men hun understreker likevel flere områder der sektorovergripende tankegang har vært nyttig: Samarbeid kan være fruktbart på det digitale området, og bibliotek og arkiv har lært mye om formidling av museene. Men en arkivkartlegging har også vist at privatarkivene har det verst i museene, og nå har vi satt i gang et prosjekt på dette. I hvilken grad tror du ABM-utvikling har en berettigelse? Vi skal huske på at sektorene står sterkere i forhold til det offentlige og andre når en står samlet, enn dersom de opererer hver for seg, mener hun. Den økte innflytelsen skjer både innad i offentlig sektor og på regionalt og lokalt nivå. Det 4 MUSEUMSNYTT
Etter disse oppstartsårene har vi fått bedre overblikk over hvor en bør samarbeide, og hvor det er naturlig å se sektorene hver for seg, sier Leikny Haga Indergaard som har bakgrunn som bibliotekar. Foto: IAH å ha en nasjonal strategi er viktig, og kan ikke i sin helhet overlates til kommunen eller fylkeskommunen. Faglige nettverk og opprettelse av nye nettverk er viktig hvis sektorene skal utvikle seg på en god måte. Leikny Haga Indergaard er bibliotekarutdannet. Hun har jobbet på Universitetsbiblioteket i Oslo, og var bibliotek og kultursjef i Stavanger i fem år. Hun har jobbet i ABM-utvikling siden forvaltningsorganet ble startet opp. Blir det bare fokus på bibliotekene, nå da, siden det er der du har bakgrunnen din fra? Nå nei, smiler hun. Da Jon Birger Østby ble ansatt, fryktet noen at det skulle bli for tungt fokus på museene, men slik ble det jo ikke. Jeg tror ikke ABM-utvikling kommer til å få noen slagside mot den ene eller andre sektoren på grunn av min bakgrunn. Direktøren vil alltid ha et spesielt ansvar for å se sektorene på tvers. Utfordringer Hvordan stiller du deg til økt satsing på forskning i museene? Alle tre sektorene bør satse mer på forskning. Det er viktig at det forskes både i og utenfor institusjonene. Departementet har satt av midler til forskning, og vi har et samarbeid med Norsk Kulturråd og Riksantikvaren om forskning og kulturarv. Hvordan stiller du deg dersom det skulle komme føringer fra statlig hold om ytterligere museumssammenslåinger, utover det som museumsreformen skisserer? Det vil jeg ikke uttale meg om. Men vi ønsker å bidra til gode prosesser, slik at museumsreformen blir gjennomført. MUSEUMSNYTT 5
Opp gjennom tidene har Indergaard som fagperson sett et sterkt engasjement hos mange av dem som er involvert i museumsinstitusjonene, enten som ansatte, politikere eller som styremedlemmer. Jeg har misunt sektoren dette sterke «engasjementet for saken», sier hun. Har du noen hjertesaker selv? Jeg er opptatt av formidling, og muligheten som digitalisering gir for at alle skal få tilgang til kulturarven. Har du et favorittmuseum? Jeg hadde en sterk museumsopplevelse da jeg besøkte Lepramuseet i Bergen. Jeg hadde nettopp lest boka til Mette Newth «Det mørke lyset», og fikk en spesiell nærhet og forståelse til emnet som museet tok opp. Atmosfæren satt i veggene, det var en gripende opplevelse. Det er nå ett år siden ABM-utvikling ble gjort kjent med at de skulle evalueres. Nylig har de mottatt mandatet for evalueringen som kan sees «Jeg har misunt museumssektoren dette sterke engasjementet for saken» som ledd i kulturstatsrådens arbeid med å gå gjennom byråkratiet på kulturfeltet. I fjor gjennomgikk de en intern evaluering som førte til intern omorganisering. Vi kunne ikke vente på evalueringen. Vi så selv at tre ledere som jobbet med delt ansvar var uhensiktsmessig. Ennå er vi så nyorganisert at det er for tidlig å si hvilken effekt omorganiseringen vil ha, men vi har inntrykk av at de ansatte er fornøyde. Vi har 65 årsverk, og vet ikke om den statlige evalueringen vil føre til nedskjæringer i staben. Vi har ikke merket frykt hos de ansatte eller uro i organisasjonen, men det kan jo komme. Selv trives hun, og er fornøyd med valget av arbeidsplass: Jeg liker å jobbe i ABM-utvikling, her er det spennende og utviklende oppgaver. Vi er med på å skape forandring, avslutter hun. ABM-utvikling skal evalueres Siste halvdel av januar var mandatet for evalueringen av ABM-utvikling klart. Innen 15.mai skal en finne ut hvordan etaten har iverksatt og gjennomført de kulturpolitiske og sektorfaglige intensjonene de ble satt til å håndtere. Evalueringen skal se på hvordan institusjonen har utviklet seg siden etableringen, og kort vurdere situasjonen sammenliknet med liknende etater i de nordiske landene og i Storbritannia. En skal også se på hvilke strategivalg som er gjort, på samhandlingsmønstre, og på organisering både innenfor og på tvers av sektorene i ABM-feltet. Det vil bli et spesielt fokus på digitalisering i abm-feltet og forholdet til Arkivverket og Nasjonalbiblioteket. En skal også vurdere ABM-utvikling sine grenseflater mot andre relevante institusjoner. Evalueringen skal baseres på gjennomgang av relevante dokumenter og publikasjoner, samt intervjuer med et utvalg institusjoner og organisasjoner. Detaljert liste skal utarbeides før arbeidet settes i gang, og det er sannsynlig at Museumsforbundet kommer til å stå på denne lista. Resultatet av evalueringen skal nedfelles i en planlagt stortingsmelding om bibliotek, går det fram av mandatet fra KKD. (IAH) 6 MUSEUMSNYTT
Mens vi venter på Løkenutvalget kommentar I fjor opprettet Kirke- og Kulturdepartementet (KKD) et utvalg som skal se nærmere på tilskuddsordningene innenfor kulturlivet. Løkenutvalgets arbeid og konklusjoner kommer til å ha stor betydning for hvilke rammer kulturen skal ha i tida framover. Tekst: Inger Anne Hovland Utvalget har fått kort frist på seg til å gjøre jobben sin. Om tre måneder, allerede 1. juni, skal hele utredningen være ferdig. Da skal man ha gjennomgått fordelingsmekanismene og fremmet forslag som, i følge mandatet, skal legge til rette for nyskaping og utvikling. Videre skal en foreslå reduksjoner i kostnadskrevende byråkrati og foreslå tiltak som kan gi større ansvar og frihet til institusjoner på kulturfeltet. Prinsippet om armlengdes avstand mellom politikk og kunstfaglig skjønn skal styrkes, og en skal legge fram forslag som kan bidra til mer åpenhet og innsyn i ulike beslutninger, står det i mandatet. Konkret skal utvalget gå gjennom arbeidsdelingen og ansvarsdelingen for statlig støtte til kulturformål mellom KKD, Kulturrådet, Fond for lyd og bilde, Statens kunstnerstipend og Rikskonsertene, samt ikke-statlige virksomheter og organisasjoner som fordeler tilskudd av statlige midler. En skal se på arbeidsorganisering og arbeidsmåter, samt kravene til søknader og rapporter fra departementet og øvrige virksomheters side. En skal også se på omfanget av administrative kostnader knyttet til fordeling av penger på det statlige kulturfeltet. Granskes nøye Løken-utvalgets arbeid vil bli gransket nøye av kulturanalytikere og politikere, fordi det gir viktige signaler om hva den rød-grønne kulturpolitikken under Trond Giske kan komme til å gå ut på. Mange venter at utvalgets arbeid vil få konsekvenser for Kulturrådets innflytelse på kulturfeltet, noe som igjen kan få betydning for museene. Vi har tidligere sett at endrede rammebetingelser for Kulturrådet har hatt betydning for museene: I fjor fjernet Giske innkjøpsordningen for samtidskunst og sendte pengene direkte til institusjonene i stedet. Det ble også gjort endringer med hensyn til fordelingen av kulturvernmidler. I forbindelse med statsbudsjettet ble reglene for å gi prosjektstøtte til institusjoner som mottar statsstøtte også strammet inn. Først var signalet at Kulturrådet ikke skulle gi penger til prosjekter ved statlig støttede institusjoner, dernest lempet man på dette kravet, og ga som retningslinjer at geografisk nedslagsfelt og intersektorielt samarbeid kunne utløse støtte. Samtidig drysset man 25 millioner kroner mer over Kulturrådet enn året før, og Giske fikk ry på seg for å være en politiker som gir med ene handa, og strammer til med den andre. Kulturpolitikk og annen politikk Giske tar i bruk et bredt spekter med styringsredskap når han nå strammer det politiske grepet omkring kulturen. Til Dagens Næringsliv har han beskrevet seg som aktiv når det gjelder plassering av styremedlemmer, han gir retningslinjer med politiske overtoner for Kulturrådets bevilgningspraksis, og han er synlig og til stede der kultur utøves. Giske knytter disse tiltakene til økt ansvarstagen for den politiske biten i kulturpolitikken; det er politikerne som skal gi rammene, mens byråkratene skal iverksette innenfor disse rammene. Kulturanalytiker Georg Arnestad kaller imidler- MUSEUMSNYTT 7
tid Giskes arbeid, som Løkenutvalget er en del av, for maktrokkering: Når departementet nå styrker sin posisjon, skjer dette på bekostning av armlengdesavstand-etaten Kulturrådet, og dette vil svekke kulturlivets innflytelse på fordelingen av kulturmidlene på bekostning av den sentrale politiske makten. I følge boka Kultursponsing (Anne-Britt Gran og Sophie Hofplass) har kulturlivet tidligere vært av den oppfatning at privat sponsing truer den kunstneriske friheten, mens offentlige midler sikrer at den ivaretas (gjengitt fra ballade.no). Men kan denne oppfatningen komme til å snu seg? Endringene i Kulturrådet, og for eksempel de sterke føringene fra departementet om at alle institusjoner med statsstøtte skal gjennomføre mangfoldsårprosjekter, kan sees som forsøk på å gjøre kulturen til virkemiddel i et politisk prosjekt som omfatter selve innholdet i kulturen. Tiltakene tyder ihvertfall på politisk styringsvilje. Når Løken-utvalget leverer sin ferdige innstilling i juni, kommer de sikkert til å ha diskutert hvordan prinsippet om «armlengdes avstand» praktiseres under den politiske kulturledelsen vi har nå. Forhåpentligvis vil noen drøfte om kulturpolitikk er som annen politikk. Om ikke kulturpolitikk stiller andre og skjerpede krav til bevissthet omkring politisk ledelse og ytringsfrihet, enn for eksempel forsvarspolitisk ledelse gjør. Norge har vært kjent for å ha en aktiv og bevisst holdning til «armlengdes avstand»-prinsippet, sammenliknet med andre europeiske land. Ingen ønsker et system der prinsippløs tenkning omkring maktfordeling i kulturpolitikken belønner korrekte politiske budskap, formidlet av selvsensurerende kunstnere, eller kulturinstitusjoner som produserer politikersmisk fordi de behøver pengene. Foto: Guri Dahl Gap mellom liv og lære Det synes som om det ikke er helt samsvar mellom kulturministerens håndtering av prinsippet om en armlengdes avstand og måten han omtaler det på, sier Trine Skei Grande (V). Av kulturministre i vår nyere tid fremstår Giske som den statsråden som har det sterkeste ønsket om å styre norsk kulturliv ned til den minste detalj. Statsråden bruker hele spekteret av styringsmekanismer, og ikke minst bruker han bevilgningene sine til å styre aktivitetene innad i kultulivet slik han for eksempel gjør det med Mangfoldsåret. Det mener jeg er betenkelig og langt fra slik prinsippet om en armlengdes avstand bør håndheves i kulturpolitikken. Hvorfor er prinsippet om armlengdes avstand viktig? For meg er det viktig å understreke at kunst og kultur har en egenverdi, og at kunst er en uttrykksform som skal ha like stor frihet som alle andre ytringer i et samfunn. Kunst og kultur er noe annet enn hva staten til en hver tid mener er «riktig». For mye offentlig styring av kunst- og kulturlivet er ekstra lite heldig i Norge hvor så mye av sektoren får offentlige tilskudd. Derfor skal kulturpolitikere være ekstra påpasselige med prinsippet om en armlengdes avstand det er en garanti for at kunst og kultur får utvikle seg på egne premisser, sier Trine Skei Grande. (IAH) 8 MUSEUMSNYTT
Med verdensbefolkningens bevegelser flytter også religionene på seg og kommer i kontakt med hverandre gjennom å etablere seg side om side i fremmede land. (Foto: Anders Bettum/IKM) Mangfoldet og museene 2008 er utnevnt til Mangfoldsår. Over hele landet skal det arrangeres konserter, konferanser, utstillinger, forestillinger og kurs med bredt fokus på kulturelt mangfold. Tekst: Inger Anne Hovland På slutten av fjoråret presenterte kulturministeren rammene for Mangfoldsåret 2008, og sa at kulturelt mangfold er et viktig element i Kulturløftet og at mangfold skal gjennomsyre hele kulturpolitikken. Et av de viktigste tiltakene var at alle institusjoner som får direkte støtte fra departementet blir pålagt å arbeide for kulturelt mangfold i 2008. Det ble først besluttet at dette skulle gjøres uten særskilte økninger på institusjonenes budsjetter, men man gikk siden bort fra denne beslutningen og satte av ekstra midler til prosjekter som settes i gang i forbindelse med Mangfoldsåret. Høsten 2008 ble det etablert et nasjonalt museumsnettverk for minoriteter og kulturelt mangfold (mangfoldsnettverket). Nettverket består av 22 museer som på ulike måter arbeider med minoriteter og kulturelt mangfold. Alle museene skal gjennomføre prosjekter knyttet til Mangfoldsåret 2008. Det er flott at så mange museer har meldt interesse for å være med i mangfoldsnettverket, sier avdelingsleder Hans Philip Einarsen som er kontaktperson for nettverket. Han sier at de har ønske om å rekruttere flere med minoritetsbakgrunn til museumsfeltet, og har søkt penger fra ABM-utvikling til et rekrutteringsprosjekt. Det er altfor mange etniske nordmenn som sitter med definisjonsmakten på hvordan vi jobber med dette temaet, og dette ønsker vi å gjøre noe med, sier Einarsen. MUSEUMSNYTT 9
Flytende russisk - sjømenn fra øst møter Tromsø Denne utstillingen bygger på et omfattende dokumentasjonsarbeid ved museet, og setter fokus på russiske sjøfolk i Tromsø i dag og i pomortida. Et sentralt tema i utstillingen er hvilke bilder vi danner oss av hverandre. Russiske skip og sjøfolk har preget Tromsø havn og gateliv siden 1700-tallet. Handelsfartøy fra Nordvest-Russland kom med skip lastet med rugmel, tømmer og never. Tilbake dro de med fisk. Tromsøværingene satte pris på handelen, og i samtidas litterære skildringer og nedtegnede erindringer er pomorene framstilt som et eksotisk og positivt innslag i bybildet. Etter den russiske revolusjon i 1917 ble den gamle handelskontakten brutt, men på 1990-tallet begynte igjen russiske fartøyer å legge til kai i Tromsø. Russiske sjøfolk kan atter observeres i Storgata, men glansbildet fra pomortida er borte. I stedet formidler media negative forhold som rustne Somalia i Norge Somaliere er den tredje største innvandringsgruppen i Hedmark. Utstillingen spiller på de store kontrastene det er å flytte fra Afrikas horn, og å komme til Norge og Østerdalen. Glomdalsmuseet og ressurspersoner med somalisk bakgrunn har sammen laget utstillingen Fotspor Somalia-Norge. Her er det somalisk kulturarv og møtet med Norge som har fokus. Utstillingen gir litt generell informasjon om Somalia og nomadekulturen som er en vesentlig del av somaliernes kulturarv. I tillegg ønsker man å forklare hvorfor somalierne Tråleren «Koyda» på Tromsø Skipsverft. (Foto: Helge A. Wold) trålere, skip i arrest, ulovlig fangst, vodkasalg, prostitusjon og tyveri. Perspektivet Museum ønsket å nyansere dette bildet. De startet et dokumentasjonsprosjekt der de henvendte seg til sjøfolkene, og foretok samtaler på museet, på trålerne og hjemme hos enkelte sjømannsfamilier i Murmansk. Materialet fra denne dokumentasjonen møter publikum gjennom interaktive dataskjermer, projeksjoner og lydkulisser. Utstillingen «Flytende russisk» egner seg godt for skoleopplegg rundt kulturmøter, fordommer og hvordan vi skaper oss bilder av «de andre», går det fram av pressemeldingen. har flyktet fra hjemlandet og kommet til Norge. Møtet med Norge og tiden der en skal starte et nytt liv er totalt annerledes fra det en er vant med fra livet i Somalia. Det var 52 personer med somalisk bakgrunn som var med i utstillingsprosjektet totalt, som informanter, husbyggere/dugnadsgjeng og håndverkere. Noen registrerte gjenstander, og andre leverte historier som skulle danne grunnlag for noen av utstillingstekstene. Dette har vært en prosess som mange lærte mye av. Utstillingen har stått oppe siden juni 2006, og mange ulike grupper har vært på besøk, både skoleklasser, studenter, helsesøstre, lærere, kursdeltakere og turister. To somaliske foreninger har lagt dager til museet hvor Fotspor- utstillingen var målet for turen. I august 2008 skal deler av utstillingen være omgjort til vandreutstilling, forteller Ragne Harviken ved Glomdalsmuseet. 10 MUSEUMSNYTT
Våre hellige rom Internasjonalt Kultursenter og Museum (IKM) har laget utstillingen som handler om verdensreligioner i Norge, slik disse kommer til uttrykk i de ulike religioners hellige rom. Prosjektet tar sikte på å fremme dialog mellom mennesker med forskjellig religiøs praksis, og ønsker å være bidrag til forsoning og fredsskapende arbeid i det norske samfunnet. Det kulturelle mangfoldet i Norge synliggjøres kanskje aller tydeligst gjennom de store endringer som har foregått i det religiøse landskapet. Denne utviklingen krever store omstillinger både for individ og gruppe. Hvordan preges diasporamenigheter av sitt nye hjemland? Hva skjer når det religiøse samlingsstedet blir flyttet fra et storslagent tempel på Sri Lanka til et gammelt lagerbygg på Ammerud? I hvilken grad medfører den kulturelle omstillingen en endring av religionens trosinnhold? Likeledes har fremveksten av religiøse menigheter påvirket kulturelle forhold i Norge. Hva har innslaget av fremmede religioner gjort med norsk identitet, kultur og religion? Er det konflikt eller forsoning som preger møtet mellom de ulike diasporamenighetene og norsk kultur? Hvordan reagerer det religiøse fellesskapet i opprinnelseslandet på endringer som skjer i diaspora, og hvordan opplever norsk innvandrerungdom disse forskjellene? «Våre hellige rom» viser hvordan disse problemstillingene kommer til uttrykk i de respektive hellige rom og gjennom måten de er organisert og dekorert på. Utstillingen presenterer seks ulike trosretninger som representerer ulike religioner i Norge i dag: kristendom, jødedom, islam, hinduisme, sikhisme og buddhisme. Utvalget er basert på representativitet. «Våre hellige rom» består i all hovedsak av rekonstruksjoner av de respektive religioners hellige rom, basert på konkrete bygninger i Oslo og omegn. Hinduismen Sikhismen Islam (Alle foto: Anders Bettum/IKM) MUSEUMSNYTT 11
aktuelt Cité nationale de l histoire de l immigration. Inngangen. (Foto: Saphinaz-Amal Naguib) Det nye innvandringsmuseet i Paris 10. oktober 2007 åpnet det nye innvandringsmuseet Cité nationale de l histoire de l immigration (CNHI) i Paris i all stillhet. Hverken president Nicolas Sarkozy, statsminister François Fillon eller ministeren for innvandring og nasjonal identitet (Ministre de l immigration et identité nationale), Brice Hortefeux, var til stede. Av: Saphinaz-Amal Naguib, professor ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk, Universitetet i Oslo. Kulturminister Christine Albanel ankom etter åpningsseremonien. Derimot var flere representanter for sosialistpartiet til stede, som borgemesteren i Paris, Bertrand Delanoë, generalsekretær François Hollande og tidligere kulturminister og prosjektansvarlig for CNHI, Jacques Toubon. Noen måneder før åpningen, 18. mai 2007, sa 8 historikere anført av bl.a. Gérard Noiriel, Nancy Green og Patrick Weil, opp sine stillinger som vitenskapelige rådgivere ved CNHI i protest mot etableringen av nettopp ministeriet for immigrasjon og nasjonal identitet. Innføringen av DNA-tester i saker om familieforening bedret ikke klimaet. Likevel fant 20000 personer i løpet av første helg veien til CNHI. Mottagelsen blant publikum er 12 MUSEUMSNYTT
blandet, men mange mener at CNHI absolutt er verdt et besøk, om ikke annet så digitalt: http://www.histoire-immigration.fr/ Palais de la Porte Dorée Museet er også kjent som Den gyldne dørs palass (Palais de la Porte Dorée) og bygningen har en ladet historie. Det ligger i distriktet la Porte Dorée i 12. arrondissement øst i Paris, og ble først bygd i anledning koloniutstillingen i 1931. Hovedarkitekten var Albert Laprade (1883 1978). Den rektangulære bygningen er inspirert av klassisisme, og overflaten er på 16000 m 2. Fasaden er 89 m lang, sidene 64 m og høyden 19 m. Alfred Janniot (1889 1969) sto for utsmykningen av fasaden som er rikelig dekorert med relieffer. De viser hvordan koloniene bidro til å bygge opp det franske imperiets rikdommer. Relieffene skildrer hverdagsscener, mennesker, fauna og flora fra landsbyer og store havnebyer i Afrika, Antillene, Asia og Oseania med skip på vei til Frankrike lastet med ulike produkter. Over inngangen troner en frodig kvinnelig figur som symboliserer overflod. På venstre sidevegg leser vi: Takk til Frankrikes sønner som har spredt landets ånd og gjort landets navn elsket overalt. Navnelisten under innledes med lederen for det første korstoget og den første kongen av Jerusalem, Godefroy de Bouillon (1061 1100). Sistemann er Paul Dislère (død 1926), direktør ved l École Coloniale. Den gamle festsalen forvandlet til et teater av ord. (Foto: Saphinaz-Amal Naguib) Installasjonen Climbing Down av Barthélémy Toguo. (Foto: Saphinaz-Amal Naguib) Tidligere kolonimuseum Museets interiør og innredning er i jugendstil og ble utført av noen av datidens mest kjente designere som Emile Jacques Ruhlman og Eugène Printz. Den store vestibylen er like lang som fasaden. Rommene i 1.etasje er dekorert med veggmalerier som på en måte er i dialog med relieffene på utsiden. Rett vis à vis inngangen finner vi den store festsalen (Salle des Fêtes). Maleriene her er laget av Pierre Ducos de la Haille (1889 1972). De dekker en flate på 600 m 2, og viser koloniseringens velsignelse. De er en hyllest til Frankrikes sivilisatoriske misjon (mission civilisatrice), og hvordan landet velsignet sine kolonier med moralske dyder og intellektuelle ferdigheter. Europeiske kvinnefigurer kledd som greske gudinner symboliserer bl.a. vitenskap, frihet, rettferdighet, fred, kunst og handel, og disse følger med aktivitetene fra daglig liv i de ulike områder. Gulvet langs veggene består av mosaikk med motiver tatt fra koloniene. Trapper på hver side av inngangen til festsalen leder opp til en mezzanin og til tredje etasje. I hver ende av den store vestibylen ligger en oval salong. Den ene er viet til Afrika og den andre til Asia. Veggmaleriene i begge salonger reflekterer de to kontinenters kulturliv. Louis Bouquet har stått for veggmaleriene i Afrika-salongen, mens André-Hubert og Ivanna Lemaître har laget veggmaleriene i Asia-salongen. I 1935 ble bygningen brukt som permanent kolonimuseum (Musée permanent des colonies), og administrativt hørte det under ministeriet for koloniene. Etter 2.verdenskrig ble museet døpt om til museet for Det oversjøiske Frankrike (Musée de la France d Outre-Mer). Som ledd i avkoloniseringen MUSEUMSNYTT 13
Flerkulturelt bidrag til hverdagen. (Foto: Saphinaz-Amal Naguib) krevde mange kolonier uavhengighet. Dette ledet daværende kulturminister André Malraux til å forandre museet til et nasjonalt museum for afrikansk og oseanisk kunst i 1960-årene. Det ble omdøpt til Musée national des Arts d Afrique et d Océanie (MAAO), og ble knyttet til kulturministeriet. I januar 2003, som en del av Chiracs museumsreform, stengte MAAO sine dører for godt. Samlingene ble flyttet til det nye etnografiske museet, Musée du Quai Branly. Bare Akvariet med tropiske fisk ble igjen i underetasjen. Cité nationale de l histoire de l immigration Allerede i slutten av 1980-årene hadde flere franske akademikere, anført av antropologen Maurice Godelier og historikeren Gérard Noiriel, tatt til orde for at Frankrike tok et oppgjør med sin kolonifortid. De understreket også at innvandringshistorie i museene inngikk som en del av den nasjonale fortelling. Med president Chiracs støtte satte daværende statsminister Jean-Pierre Raffarin og kulturmisister Jacques Toubon ting i gang. Det ble bestemt å forvandle Palais de la Porte Dorée til Cité nationale de l histoire de l immigration (CNHI). Navnet signaliserte at dette ikke ville bli noe vanlig museum. De fleste forbinder museer med stillstand, forklarer Laure Barbizet-Namer som er leder for forskning og pedagogikk, og Marianne Amar som har ansvar for forkning og publikasjoner. Hensikten med CNHI har vært å fusjonere et museum med et forum og kultursenter i likhet med Centre Pompidou, med rom for debatter, utstillinger, filmvisninger og bibliotek. Ideen er å skape et levende sted for innvandringens kulturarv, forteller Barbizet- Namer og Amar videre. I et intervju i Le Monde (13.april 2007) sa Gérard Noiriel at drømmen er at CNHI utvikler seg til et slags folkeuniversitet hvor skillene mellom «vi» og «dem» er visket bort. Marianne Amar tilføyer at tanken er å bygge opp et forskningssenter knyttet til andre forskningsmiljøer i Frankrike og i utlandet. Arkitektene Patrick Bouchain og Loïc Julienne ble valgt for å lede renovasjonsarbeidet og tilpasse bygningen til alle de nye planlagte formålene. Renovasjonsarbeidet ferdigstilles i 2009. I tillegg 14 MUSEUMSNYTT
til bokhandelen skal det også være et bibliotek, lesesal og en kafeteria. Om innvandringens positive sider Det første som møter oss når vi nærmer oss museet er store plakater med sitater av politikere, kunstnere, forfattere og akademikere om migrasjon, eksil og CNHIs formål. Festasalen som har beholdt sine veggmalerier intakte, er blitt til et åpent forum hvor folk kan møtes, diskutere eller bare sitte og meditere. Denne delen heter mangfold, Multiplicité. Sitatene utenfra er her gjengitt, og er i følge et lite hefte et teater av ord. I kioskene som står ved inngangen til festsalen, kan vi på skjerm følge med i samspillet mellom ord og lyd. Vi kan høre og se folk fortelle om sine erfaringer som innvandrere og om integrasjonsprosessen i det franske samfunn. I en av kioskene kan besøkende ta opp egne fortellinger som deretter arkiveres som en del av museets samling, og vises frem i utstillingen. På denne måten utvides hele tiden arkivsamlingen med livsfortellinger. Mezzaninen er reservert for midlertidige utstillinger. For tiden er det Reconstruire la Nation, og handler om armenske asylsøkere i Midt-Østen og Frankrike 1917 1945. Den permanente utstillingen Repères er i tredje etasje. I det første rommet finnes et kart over historiske globale migrasjonsbevegelser i relasjon til Frankrike. Deretter følger utstillingen et kronologisk forløp delt i tre hoveddeler (Utvandring, Å bosette seg i Frankrike og Mangfold i dag) og ni temaer (Utvandring, Foran staten, Velkomstland, det fiendtlige Frankrike, Her og der, Bosetninger. På jobb, Sette røtter, Sport, Mangfold). Som museologisk tilnærming har de fagansvarlige ved museet valgt fortelling, installasjoner og interaktivitet. De har brukt tekster, bilder, video og forskjellige gjenstander, fra fødselsattester, ulike sertifikater, kofferter til trekkspill, bøker, espressokanner og symaskiner. I sin installasjon Climbing Down som viser seks senger opp på hverandre og vesker fra billigkjeden Tati hengende på sidene, ble kunstneren Barthélémy Toguo inspirert av fremmedarbeideres boligforhold. Han viser spenningene mellom det private og det offentlige rom. I en annen installasjon fremstiller Kader Attia livet til en algerisk familie som levde 16 år atskilt. Utstillingen understreker det positive innvandrere har kommet med og hvordan bl.a. italienere, algerere, polakker, spanjoler, kinesere m.fl. har bidratt til å bygge opp Frankrike til en stor nasjon. Noen, som Marie Curie, Bugatti, Josephine Baker og Zidane, er blitt verdenskjente figurer. Men de fleste innvandrere er forblitt anonyme. Det siste Repères, monter med ulike livshistorier. (Foto: Saphinaz-Amal Naguib) rommet i tredje etasje heter gavegalleriet (La Gallerie des dons). Her blir gavene folk gir til museet stilt ut. For tiden er det bare dokumenter og bilder som hørte til Luigi Cavanna (født i Bettola i Italia i 1880, fransk statsborger i 1939) som er utstilt sammen med hans velbrukte sigd. Selv oppfattet jeg at museets viktigste funksjon er å fremheve innvandringens positive sider. Allerede ved inngangen blir vi minnet om at hver tredje fransk kvinne eller mann har utenlandske forfedre. Museumsbokhandelen tilbyr bøker som hjelper til å rekonstruere ens genealogi, og til å finne frem til hvor ens forfedre opprinnelig kom fra. Dessverre ligger museet utenfor den vanlige turistalfarvei i Paris. I motsetning til det nye Musée du Quai Branly som åpnet i juni 2006, ble det ikke brukt store midler på markedsføring. Alle tekster er på fransk, noe som viser at Cité er fremdeles forankret i den franske diskurs om innvandring og nasjonal identitet. Men det er planlagt å ha audioutstyr på andre språk, i følge museumsansatte. Mye gjenstår før CNHI er ferdig, men så langt ser det ut at CNHI kan bli et nytt spennende kulturområde i Paris. MUSEUMSNYTT 15
Satser videre på eget blad 3013-ABM-magasin-siste1-07.indd 1 4/12/07 11 ABM-utviklings eget blad skal fortsatt bestå. Den nye informasjonsdirektøren Atle Faye ser for seg satsing og videreutvikling av den unge trykksaken. Når Museumsnytt av og til har de samme sakene som ABM-utvikling sitt blad, ser jeg det heller som en berikelse. Det betyr bredde i dekningen av saken, sier han. Av: Inger Anne Hovland I år blir det tre nummer som planlagt, men Atle Faye synes det kan være hensiktsmessig på sikt å gi ut fire i året. Det er viktig å komme ut med en viss regularitet for å beholde aktualitetspreget. Målet vårt er å sette fokus på utviklingstrekk i ABM-sektoren, og finne gode eksempler som kan ha overføringsverdi for andre. Vi ønsker å ligge i forkant av det som skjer, i fjor hadde vi for eksempel tema på Mangfoldsåret. Ett av oppdragene våre fra KKD er nettopp å stimulere til utvikling innenfor sektorene. Hvert blad koster 80.000 kroner i trykk og layout. I tillegg kommer postgang og bruken av skribenters arbeidstid for å lage saker. Fire personer er knyttet til redaksjonen, og opplaget er på 5000 eksemplarer. Er det problematisk at en etat bruker så mye penger på et informasjonsblad? Det har utelukkende fordeler. Jeg tror bladet kan være med å sette søkelys på enkeltprosjekter med god overføringsverdi. Men bladet må redigeres som blad, det krever leseren. Det må være godt skrevet. Ser ABM-utvikling at staten kan komme i en konkurransesituasjon med tidsskrifter som er medlemmer av Fagpressen, som redigeres etter Redaktørplakaten, og som arbeider under strammere ressurser? Det kan være lurt å ta diskusjonen om roller med jevne mellomrom. Når Museumsnytt av og til har de samme sakene som ABM-utvikling sitt blad, ser jeg det heller som en berikelse at det betyr bredde i dekningen av saken. Skal bladet utvikles til å bli et debatt-tidsskrift? Vi har for få utgivelser til at vi kan greie det. Vi ønsker likevel ingen ensidig dekning av stoffvalget, jeg tror ikke propagandatidsskrift blir lest i særlig grad. For oss er det viktig at folk synes innholdet virker spennende, og at skribentene skriver godt. Atle Faye sier at den største målgruppen er ansatte i museum, bibliotek og arkiv. Han tror statlige institusjoner lettere «treffer» publikummet sitt, men det krever god kvalitet og en journalistisk penn, uavhengighet i dekningen og at man legger medias kjøreregler til grunn, og ikke institusjonens. Alle kan komme opp i situasjoner med institusjonskritikk, sier han. Vil en åpne opp for kritiske artikler mot ABMutvikling? Nei, hovedmålet er å lage gode reportasjer, være nyskapende og fortelle om dette ved hjelp av reportasjer, småstoff og faktastoff. Neste blad kommer ut i samme måned som Museumsnytt. Hva skal det handle om, med hensyn til museumsartikler? Hvilken forside skal dere ha? Det kan jeg ikke svare på. Innholdet kan hele tiden bli endret. Vi har ikke planer om redaksjonelt samarbeid med noen, sier Faye, men han sier at det 16 MUSEUMSNYTT
Vi behøver et arkivtidsskrift Det er stort behov for faglig debatt omkring arkivene sin rolle i samfunnet, sier arkivsjef Hilde Elvine Bjørnå. Hun mener det er lite politisk forståelse for at arkiv ikke bare dreier seg om teknisk forvaltning og oppbevaring, men at de faktisk skal ivareta viktige demokratiske samfunnsfunksjoner. Tekst: Inger Anne Hovland Hilde Elvine Bjørnå er arkivsjef i Interkommunalt arkiv Troms. Hun etterlyser et sterkere engasjement fra offentlig og politisk side når det gjelder arkivene. Både samfunnet og faget er preget av endringene i måten vi produserer og tar vare på arkivmateriale. Det behøves en debatt og en utredning som drøfter disse endringene, sier hun. Hun ser for seg et arkivtidsskrift som kan fungere som faglig diskusjonsforum, men som også kan ta for seg arkivenes rolle når det gjelder å ivareta arkivbrukernes interesser. Dersom vi ser på arkivenes demokratifunksjon, vet vi fra historien at de kan være voldsomme maktredskap. Det behøves ei bevisstgjøring på dette hos de som jobber i arkivene. Staten som eier har også en nasjonal oppgave med å sikre alle best mulig tilgang til arkivmateriale. Med den nye offentlighetsloven vil det komme økte tilgangsrettigheter og arbeidsoppgaver for oss. Loven betyr mindre rett til unntak fra loven, det vil si mindre mulighet til å unndra dokumenter fra offentlighet, sier Bjørnå. Arkivpolitikken i Norge og det øvrige Skandinavia er relativt lik, men forskjellig fra for eksempel Nasjonalarkivet i Canada som har et sterkere publikumsfokus. Dette er åpent 24 timer i døgnet og slått sammen med det canadiske Nasjonalbiblioteket. De satser på at arkivbesøket også skal være kilde til opplevelser og gleder. Både samfunnet og faget er preget av endringene i måten vi produserer og tar vare på arkivmateriale. Det behøves en debatt og en utredning som drøfter disse endringene, sier hun. Foto: Privat Med de store endringen som skjer på arkivfeltet for tiden, er det svært viktig å få i gang et tidsskrift der prosessene kan diskuteres. Vi ser for eksempel at få arkivfolk har uttalt seg om NAV-reformen, selv om vi vet at personvernet er dårlig ivaretatt i forbindelse med denne reformen. Vi vet mer enn vi sier, og vi har få steder der vi kan uttrykke meningen og kunnskapen vår om disse tingene, avslutter Bjørnå. Les mer om arkivpolitikk: hos www.depotdrengen.wordpress.com ikke er snakk om at bladet driver konkurranse med annen presse, likevel. Dersom en skal være åpne for institusjonell kritikk hvorfor skilte man da ut Bok og Bibliotek? Er det snakk om å ta bibliotek-bladet tilbake etter hvert? Så lenge det blir publisert rapporter, vil man kunne komme i en situasjon der man må hanskes med institusjonskritikk. Når det gjelder Bok og Bibliotek, vil jeg ikke uttale meg. Det skjedde før min tid. MUSEUMSNYTT 17
På veggen henger det flere gummistøvelgule båter med tilhørende fjernstyringsmekanismer. Båtene kan parkeres inne i hver av de åtte søylene som står spredd i rommet. Foto: Norsk Teknisk Museum 18 MUSEUMSNYTT
X Utstilling som kun delvis innfrir forventningene.x Aktuelt tema og gode ideer bærer en utstilling Tekst og foto: Bjørn Vidar Johansen Statsminister Stoltenberg og fredsprismottaker Pachauri møtte et brennhett tema, i kontrast til en kjølig og våt utstilling, da de åpnet Klima X i desember 2007. Den nye utstillingen i Norsk Teknisk Museum har fått en medieomtale de fleste norske museer kan drømme om. Mange samarbeidspartnere, stor satsning Utstillingen på 400 kvadratmeter er laget sammen med en rekke faglige og finansielle partnere. Utstillingskonseptet har blitt omtalt som en internasjonal nyhet. Ambisjonen er å vise hvordan teknologiutviklingen kan bidra til klimaendringer, men også hvordan den kan være med på å løse problemene. Klima X skal stå i to år. Fra midten av januar 2008 tilbys det egne undervisningsopplegg for skolene. Det forventes 350 000 besøkende i løpet av perioden. I en pressemelding fra museet heter det at utstillingen skal provosere og engasjere, bidra til kunnskap om klima og påvirke til klimavennlig handling på alle måter. Men gjør den det? Slaps og snøkrystaller Bred medieomtale skaper forventninger. Jeg tenker vann og gule gummistøvler, smeltende is og interaktivitet denne grå januardagen. Slapseføret utenfor står i sterk kontrast til lenker av papirklippede snøkrystaller, hengende foran vinduer og fra taket i museets foajé. Skoleklasser har på oppfordring sendt inn hundrevis av krystaller som en påminnelse om vinteren som burde ha vært. Vakkert er det, og tankevekkende. Papirklippene er et ypperlig eksempel på at en god idé ikke alltid trenger å være kostbar å utføre. Krystallene gir et virkningsfullt anslag, setter i gang assosiasjoner og balanserer mellom det trygge og det foruroligende. Gul gummi for Nansen En hylleseksjon med 200 par knallgule, spesialdesignede gummistøvler markerer starten på Klima X. Allerede rundt hjørnet kommer støvlene til nytte. Her står vannet 10 cm over gulvnivå som en illustrasjon på klimaendringene. Lyder av vind, regn og torden fra utstillingsrommet innenfor smelter sammen med forsiktig fuglesang og barske bølgeskvulp. Før jeg prøvende setter et gult gummistøvelbein ned i vannet, gleder jeg meg over utstillingens to eneste tradisjonelle museumsgjenstander; Nansens termometre fra Framferden og en jordklodemodell fra 1800-tallet. Gjenstandene er trygt felt inn MUSEUMSNYTT 19
Klima X har fått medieomtale som de fleste norske museer bare kan drømme om. Statsminister Stoltenberg og fredsprisvinner Pachauri var til stede da utstillingen ble åpnet desember 2007. Foto: IAH i veggen, godt over vannstanden. Her vil en eventuell heving av havnivået neppe true nasjonale klenodier. Å gå i vannet Det er en fascinerende opplevelse å gå i vannet på museum. Kroppens bevegelser endrer seg og framdriften blir annerledes i det våte element. Utstillingsrommet viser at 10 cm vann over 400 kvadratmeter er mye. Denne innendørs innsjøen er kantet av en sammenhengende aluminiumsramme som følger rommets vegger og vinkler i en bølgende form. På rammen er det spent opp hvit, bakbelyst plasttduk med påtrykte tekster og bilder. Her er det få pauser eller rolige flater. I stedet har Codesign Sweden, som står for utstillingskonsept, arkitektur og grafisk design, valgt en veggavislignende form med tekster, sitater og fotografier i ulike former og størrelser. Teksttunge fakta Inntrykket er overveldende. Sammen med grafer og vitenskapelige tegninger peker det hele tilbake til tradisjonell naturvitenskapelige formidling. Store overskrifter med tema som årsaken til klimaendring, utslipp, energikilder og klimaløsninger leder til tekster som i seg selv er gode innenfor en tradisjonell, forskningsbasert sjanger. I utstillingssammenheng er de for omfattende. Det legges vekt på å forklare bakgrunnen for uttrykk vi ofte hører, beskrive aktuell forskning, sette søkelyset på politiske prosesser og å stille spørsmål. Men i Klima X blir alle spørsmålene besvart. Skoleklasser har på oppfordring sendt inn hundrevis av krystaller som en påminnelse om vinteren som burde ha vært. Foto: BVJ Båttur til verdens klimavitner På veggen henger det flere gummistøvelgule båter med tilhørende fjernstyringsmekanismer. Båtene kan parkeres inne i hver av de åtte søylene som står spredd i rommet. De representerer klimavitner, mennesker i forskjellige deler av verden som selv opplever de dramatiske følgene av klimaendringene. Båtene aktiverer en innfelt skjerm som viser korte filmsnutter. Heldigvis kan også gummistøvlene aktivisere sensoren i søylene, så båten henges raskt tilbake på plass Is og interaktivitet Vandringen i vann går under skyer i form av tørris og regn som sildrer fra taket. To store isblokker illustrerer issmelting. Etter en runde innom et filmrom markeres veien mot utgangen med en interaktiv undersøkelse, projisert i storformat på veggen. Ved hjelp av fottrykk kan publikum registrere sine meninger om klima. Her begynner det endelig å smake av kontroversielle spørsmål. Bør for eksempel miljøverstingen Norge gi opp all olje- og gassproduksjon? Nærhet og identifikasjon Tørrskodd, og tilbake ved Nansens termometer, kan de besøkende sende klimameldinger til norske politiske partier. Trykkbare skjermer er innfelt i veggen. Utstillingen har gitt tydelige indikasjoner på at ikke all klimapolitikk holder vann. Det vil si om man leste tekstene. Selv blir jeg etter kort tid grepet av den museale teksttretthet. Mangelen på 20 MUSEUMSNYTT
klare blikkfang og avgrensede pauser mellom tekstflatene bidrar til følelse av uoverkommelighet. En mer variert lyssetting ville nok ha begrenset monotonien. Det svært begrensede utstillingskonseptet gir av naturlige grunner få muligheter for tradisjonelle museumsgjenstander. Alternative tredimensjonale objekter, gjerne skapt med tanke på en økt grad av interaktivitet, ville derimot hevet utstillingsopplevelsen. Å i så stor grad bruke tekst som formidlingsmedium virker lite engasjerende. De fjernstyrte båtene er en morsom gimmick, men fremstår mer som leketøy enn en meningsbærende del av formidlingen. Et av problemene i Klima X er mangelen på nærhet og identifikasjon. Det er få tydelige forsøk på å spille på publikums egen hverdag og erfaringer. Klimavitnene bærer muligheten, men menneskene bak historiene er lite tydelige mellom øvrig tekst og bilder. Vann over hodet? Med utstillingen har Teknisk museum grepet tak i ett brennhett tema og demonstrert at museene kan og bør sette aktuelle spørsmål på dagsorden. Medieoppmerksomheten gir store forventninger. Innfris de? Bare delvis. Klima X er egentlig en svært tradisjonell museumsutstilling supplert med teknisk avanserte innslag. Ideen med vannet er god og gir mening, allikevel blir den for svakt integrert i helheten. Vannets potensiale som virkemiddel utnyttes ikke gjennom utstillingen. Det er tydelig at det også har vært begrensende på utstillingsformen. Samtidig er opplevelsen av vann sannsynligvis det sterkeste kortet overfor et bredt publikum. Det svakeste er tekstmengden og mangelen på andre virkemidler som virkelig bidrar til oppvåkning og engasjement. Best i bok Slapset utenfor Teknisk museum når samme høyde som vannet innenfor, denne ettermiddagen i januar. Klimaendring eller ikke? Teknisk museum har reprodusert alle tekstene i et stort hefte. Den høye kvaliteten som forskningsbasert faktastoff kommer her til sin rett. Det grafiske uttrykket fungerer også mye bedre. Museumstekster kan av og til være best i bokform. En hylleseksjon med 200 par knallgule, spesialdesignede gummistøvler markerer starten på Klima X. Foto: BVJ Opplevelsen av vann er sannsynligvis det sterkeste kortet overfor et bredt publikum. Det svakeste er tekstmengden og mangelen på andre virkemidler som virkelig bidrar til oppvåkning og engasjement. Foto: BVJ MUSEUMSNYTT 21