Sue Grafton «V» for vendetta Oversatt fra amerikansk av Camilla Eikeland-Sundnes
Til Humphrey-klanen for alle årene vi har tilbrakt sammen. Chuck og Theresa Pam og Jim Peter, Joanna og lille Olivia Meredith Kathy og Ron Gavin og selvfølgelig min kjære Steven med kjærlighet.
1 FØR Las Vegas, august 1986 Phillip Lanahan kjørte mot Vegas i bilen han hadde fått av foreldrene da han ble uteksaminert fra Princeton to måneder tidligere, en snerten rød 85-modell Porsche 911 Carrera Cabriolet. Stefaren hadde kjøpt bilen brukt, ettersom han avskydde tanken på verdifall. Det var bedre å la den opprinnelige eieren ta den støyten. Bilen var strøken, med svart skinninteriør, alt av tilleggsutstyr, fire splitter nye dekk og en kilometerteller som ennå ikke hadde passert 25 000. Den kunne gå fra 0 til 100 på 6,1 sekunder. Med kalesjen nede suste han nedover langs kysten og fortsatte østover på I-10 gjennom Los Angeles. Han svingte av fra I-10 og inn på I-15, som førte ham rett inn i Vegas. Sola var skarp, og vinden pisket håret sammen til en svart floke. Han var tjuetre år, så bra ut og visste det. Vissheten bar han med seg som en lykkebringende harelabb. Ansiktet hans var smalt og glattbarbert, de mørke øyebrynene rette, og ørene satt tett inntil hodet. Han hadde på seg jeans og en kortermet svart
tennisskjorte. I setet ved siden av ham lå en sammenbrettet hvit blazer. I reisevesken hadde han ti tusen i hundredollarsedler, takket være lånehaien han nettopp hadde møtt. Dette var hans tredje tur til Vegas på like mange uker. Første gang hadde han spilt poker på Caesars Palace. Riktignok var stedet både vulgært og overdimensjonert, men det enorme komplekset inneholdt alt du kunne ønske deg. Det hadde vært en magisk opplevelse. Han hadde hatt hellet med seg i alt. Kortene var på hans side, den ene hånden etter den andre. Han leste motspillerne, fanget opp tells så ørsmå at han følte seg synsk. Han hadde kjørt til Vegas med tre tusen dollar fra sparekontoen og reist hjem igjen med åtte uten den minste anstrengelse. Den andre gangen hadde startet bra, men så hadde han mistet grepet. Han hadde dratt tilbake til Caesars og tenkt at han kunne satse på magefølelsen denne gangen også, men han leste de andre spillerne feil, kortene ville ikke komme, og han greide ikke å gjenvinne fotfestet. Han forlot kasinoet med et surt tap på fem tusen. Det var derfor han hadde oppsøkt denne lånehaien, Lorenzo Dante, som (ifølge Phillips venn Eric) omtalte seg selv som en «finansier». Phillip antok det var ment som en spøk. Han hadde vært nervøs i forkant av møtet. Eric hadde fortalt ham om Dantes tvilsomme fortid og forsikret Phillip om at de stive lånegebyrene var gjengs innen «bransjen». Phillips stefar hadde prentet inn i ham at i pengeanliggender skulle han aldri godta første og beste tilbud, og Phillip visste at han hadde en jobb å gjøre før han og Dante kom til enighet. Han kunne ikke fortelle foreldrene hva han drev med, men han satte pris på
stefarens råd in absentia. Han likte ikke mannen noe særlig, men han måtte innrømme at han beundret ham. Han hadde truffet Dante på et kontor i sentrum av Santa Teresa. Lokalene var imponerende og besto stort sett av glass og blankpolert teak, polstrede skinnmøbler og et mykt grått vegg-til-vegg-teppe. Resepsjonisten hadde tatt varmt imot ham og sluppet ham inn. En sexy brunette i trange jeans og stiletthæler hadde møtt ham ved døra og fulgt ham forbi ti mindre kontorer til en stor hjørnesuite i enden av korridoren. Alle han fikk øye på, var unge og uformelt antrukket. Han antok at de utgjorde en hær av skatteadvokater, regnskapsførere, fremadstormende finansmenn, advokatassistenter og sekretærer. Dante var tiltalt for organisert kriminalitet, og Phillip hadde forventet at stemningen ville være anspent og dyster. Han hadde tatt på seg en dyr blazer for å vise respekt, men innså nå at den ga helt feil inntrykk. Alle han så, var uformelt kledd i stilige, men diskré antrekk. Han følte seg som en guttunge som hadde kledd seg ut i farens klær for å virke voksen. Brunetten viste ham inn på kontoret, og Dante lente seg fram over skrivebordet for å håndhilse før han ga tegn til at Phillip skulle sette seg. Phillip var forbløffet over hvor godt mannen så ut. Han var i midten av femtiårene, høy antakelig nærmere én nitti og kjekk, med sjelfulle brune øyne, grå krøller, smilehull og kløft i haken. Han så ut til å være i toppform. Til å begynne med hadde de snakket om Phillips avsluttende eksamen ved Princeton, de to fordypningsfagene (bedriftsøkonomi og sosialøkonomi) og jobbutsiktene hans. Dante lyttet tilsynelatende interessert og stilte et og annet oppfølgingsspørsmål. Når sant skulle sies, hadde det ikke dukket opp noe på jobbfronten ennå, men jo mindre som
ble sagt om det, desto bedre. Phillip snakket om forskjellige muligheter, men lot være å nevne at han hadde sett seg nødt til å flytte hjem igjen til foreldrene. Det var så tåpelig at han ikke orket å tenke på det engang. Phillip begynte å slappe av, men han fremdeles var klam i hendene. «Du er sønnen til Tripp Lanahan,» sa Dante. «Kjente du faren min?» «Ikke godt, men han gjorde meg en stor tjeneste en gang» «Strålende. Det var hyggelig å høre.» «ellers ville du ikke ha sittet her nå.» «Takk for at du tok deg tid.» «Kameraten din, Eric, sier du er litt av en pokerspiller.» Phillip flyttet seg litt i stolen og forsøkte å finne den riktige balansen mellom beskjedenhet og skryt. «Jeg begynte første året på Princeton og spilte i hele studietiden.» Dante smilte, og et øyeblikk kom smilehullene hans til syne. «Du trenger ikke nevne Princeton igjen. Jeg vet hvilket universitet du gikk på. Var dette high-stakes, eller nøyde du deg med å loppe noen kjøtthuer for vekslepenger på fest?» «Jeg spilte faktisk i Atlantic City, og de fleste helgene tjente jeg gode nok vekslepenger til å dekke utgiftene mine.» «Du jobbet ikke ved siden av studiene?» «Det trengte jeg ikke.» «Heldig kar, du,» sa Dante. «Selv om jeg ikke sånn umiddelbart kan se for meg at faren din ville ha ønsket at du skulle tilbringe særlig mye tid i pokerbuler.» «Vel, nei, sir. Jeg har tenkt å jobbe. Det er derfor jeg
fullførte graden min. Akkurat nå er jeg bare ikke helt sikker på hva jeg har lyst til å gjøre.» «Men du skal bestemme deg snart.» «Jeg håper det. Jeg mener, det er definitivt det jeg har tenkt.» Phillip kjente hvordan skjorta begynte å bli fuktig og klistre seg til ryggen under blazeren. Det var noe skremmende ved mannen, nesten som om det var to av ham den ene imøtekommende, den andre nådeløs. På overflaten virket han hjertelig, men under lurte en skarp og bitende skyggepersonlighet. Phillip følte seg urolig og visste ikke hvem av dem han forholdt seg til; det endret seg fra et øyeblikk til et annet. Nå falmet Dantes smil, og den andre tok over. Kanskje det var i profesjonelle sammenhenger at Dante ble farlig. «Og hvorfor har du kommet hit?» «Eric sier at det hender du skriver ut et forskudd hvis han har vært litt uheldig en periode. Jeg hadde håpet at du kunne gjøre det samme for meg.» Dantes tone var vennlig, men velviljen nådde ikke øynene. «En bigeskjeft. Jeg låner ut penger til folk bankene ikke vil ta i. Til gjengjeld krever jeg å få dekket de administrative kostnadene samt en ekstra godtgjørelse. Hvor mye er det du trenger?» «Ti tusen?» Dante stirret på ham. «Mye penger for en guttunge.» Phillip kremtet. «Vel, ti du vet, ti vil gi meg pusterom. Det er i hvert fall sånn jeg ser på det.» «Jeg går ut ifra at Eric har informert deg om betingelsene mine.» Phillip ristet på hodet. «Ikke egentlig. Jeg tenkte jeg ville høre det fra deg.» «Jeg tar tjuefem dollar i uka for hver hundrelapp. De skal betales sammen med hovedbeløpet ved forfall.»
Phillip ble tørr i munnen. «Det var en stiv pris.» Dante åpnet den nederste skuffen og dro fram en mappe med papirer. «Hvis du foretrekker det, kan du prøve deg i Bank of America. De holder til to kvartaler lenger ned på State Street. Jeg har søknadsskjemaene liggende her.» Han slengte en lånesøknad fra banken på skrivebordet. «Det var ikke sånn ment. Jeg har full forståelse for situasjonen din. Du må betale regningene dine, du også.» Dante svarte ikke. Phillip lente seg fremover og forsøkte å møte Dantes blikk, som om de begge var verdensvante menn og nå skulle komme til saken. «Jeg lurer på om tjuefem prosent er det beste du kan tilby.» «Det beste jeg kan tilby? Prøver du å prute?» «Å nei, sir. Ikke i det hele tatt. Det var ikke det jeg mente. Jeg tenkte bare at det kanskje fantes et visst slingringsmonn.» Han følte varmen idet rødmen krøp oppover kinnene hans. «Basert på hva? Vårt lange og fruktbare samarbeid? Ferdighetene dine ved bordet? Ryktene sier at du spilte bort fem tusen på Caesars forrige uke. Du vil ha mine ti så du kan vinne tilbake det du har tapt og legge deg opp resten. Du tenker at du skal betale meg tilbake med renter og beholde overskuddet. Er det omtrent slik det er?» «Det er faktisk sånn jeg har gjort det tidligere.» «Du kan faktisk kysse meg i ræva. Det eneste jeg bryr meg om, er å få pengene tilbake.» «Definitivt. Ikke noe problem. Æresord.» Dante stirret på ham til han så bort. «Hvor lang tid snakker vi om?» «En uke?»