Ullevål stadion, 5. mars 2014 Norges Idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité (NIF) Her Høring idrettens strategi for økt fysisk aktivitet i samfunnet folkehelsestrategi for norsk idrett Innledning Det vises til høringsdokument fra NIF datert 13. januar 2014 med invitasjon til særforbund og idrettskretser å fremme innspill innen 14. mars. Foruten en generell tilbakemelding på helheten i strategien, er det bedt om en vurdering av om strategien er tydelig nok, med nødvendige avgrensninger, og det er bedt om særlig fokus på følgende momenter: 1. Premissene som ligger til grunn i strategien. 2. Inndeling av innsatsområder i strategien. 3. Målene. 4. Forslag til prosjekter som kan anbefales innen innsatsområdene 2 og 3. SFF har på forespørsel fått opplyst at det idrettsstyreoppnevnte utvalget som har utarbeidet utkastet har vært sammensatt slik: Astrid Waaler Kaas, Oslo idrettskrets/idrettsstyret Anne Irene Myhr, Nord-Trøndelag idrettskrets/idrettsstyret Mette Nordhus, Østfold idrettskrets Roar Bogerud, Buskerud idrettskrets Gro Holstad, Norges Bedriftsidrettsforbund Line Møllerup, Norges Svømmeforbund Geir Henanger, Sola idrettsråd Gry E Garlie, Asker idrettsråd Per Tøien, NIF Arnfinn Vik, NIF, sekretær Vi vil gjerne påpeke at denne arbeidsgruppen burde hatt bedre representasjon fra de særforbund som har den største aktiviteten for barn og unge. Generelt Som utvalget påpeker har idrettsorganisasjonens kjernevirksomhet stor verdi på flere områder i samfunnet, men aktiviteter i organisasjonen gjennomføres ikke primært fordi de har en folkehelsemessig verdi i samfunnet men fordi de er etterspurt og vedtatt av medlemmene. Medlemmene og de frivillige er villige til å gjøre en innsats for www.særforbund.no @saerforbund https://www.facebook.com/saerforbund Idrettens hus, 0840 Oslo Daglig leder Terje Jørgensen terje.jorgensen@nif.idrett.no + 47 90 61 05 64
Side 2 gjennomføring av aktivitetene, og dekker derfor også regningen for disse. Folkehelsegevinster og andre samfunnsmessige gevinster er en konsekvens av denne kjernevirksomheten. Det forholdet at idrettsorganisasjonen driver en kjernevirksomhet av stor folkehelsemessig verdi, betyr ikke uten videre at idrettsorganisasjonen skal forventes å påta seg flere og nye oppgaver med større ansvar enn i dag. Det er ikke gitt at virksomheten i de frivilliges regi bør styres med sikte på utvidete samfunnsmessige effekter dersom disse vil kunne gå på bekostning av hensynet til selve kjernevirksomheten. De samfunnsmessige verdier som følger av idrettsorganisasjonens organiserte virksomhet tillegges betydelig vekt når staten yter tilskudd til idrettsformål. På dette grunnlag vil det åpenbart være i idrettsorganisasjonens egen interesse å bidra til større aktivitet i befolkningen og derigjennom til bedret folkehelse. En egen strategi for idrettens bidrag til folkehelse må imidlertid være et resultat av konkrete og godt forankrede mål blant medlemmene for idrettsorganisasjonens aktiviteter. Det er flere viktige perspektiver i denne sammenheng. En stor andel av barn deltar i en periode i fysisk aktivitet i idrettens regi. Idretten har tendens til å fokusere på den delen av ungdommen som velger seg bort fra idrettsorganisasjonen og foretrekker egenorganisert aktivitet med et negativt blikk. Idrettens bidrag til folkehelsen kan selvfølgelig styrkes dersom flere velger å være i idretten høyere opp i ungdomsårene, men dette betyr ikke at den egenorganiserte aktiviteten ikke også har en effekt i et folkehelseperspektiv. Egenorganisert fysisk aktivitet må også fremheves som positivt. Idretten er neppe kommet langt nok i sitt arbeid for å beholde ungdom lenger. Temaet har vært på agendaen i flere tiår, men fenomenet varer ved. Fokus på folkehelse har neppe noen verdi i dette arbeidet. Den største utfordringen for å holde ungdom lenger i idrettens tilbud har vært belyst i flere utredninger, blant annet i Seippel rapporten fra 2005. Det er dokumentert på en tydelig måte at idrettens «timeplanorganisering» ikke appellerer til store deler av ungdommen, og at mange ønsker frihet til å være aktive når de selv ønsker det. En av de avgjørende faktorer i denne sammenheng er rammebetingelsene for idretten med hensyn til anlegg. Dette har vært påpekt i en rekke sammenhenger, og må ha fokus. Det må derfor vurderes om ikke dette er et tema som bør prioriteres for enda sterkere oppfølging før man lager en strategi om folkehelse. Et annet vesentlig spørsmål er om idretten skal bidra med sine tilbud til ikke-medlemmer. Dette bør være opp til det enkelte idrettslag og særforbund å vurdere, og ressursene til slike eventuelle eksterne tilbud må hentes fra dem som benytter seg av det, og ikke finansieres over offentlige tilskudd. Dette er en parallell til at voksne som benytter seg av private treningstilbud, betaler dette selv. Det er tvilsomt at offentlige bidrag for å bygge nye nivåer eller strukturer innenfor idretten for aktivitetstilbud til eksterne ikke-medlemmer, vil ha noen som helst effekt. De som eventuelt vil benytte seg av idrettslige tilbud utenfor medlemsmassen, må enten bidra selv eller betale for det selv.
Side 3 Det er stadig et tema at de frivillige over tid har påtatt seg økende frivillige arbeidsoppgaver og således allerede er belastet nok. Å bevilge offentlige midler til disse frivillige ressursene for at de skal påta seg oppgaver utenfor organisasjonen har et paradoks i seg. For at det offentlige/staten som betaler skal få de ønskede tjenester som gir effekter av slike målrettede bevilgninger, kan ikke frivilligheten bruke ressursene til å løse oppgaver de allerede gjør frivillig. De frivillige vil måtte levere nye tjenester som etterspørres i forbindelse med bevilgningene. Men i en frivillighet som allerede har nok oppgaver fra før, er det neppe rom for at slike løsninger er hensiktsmessige. Det vil resultere i at de nye oppgavene må utføres på basis av betaling, og hvorfor skal de da gå gjennom den frivillige organisasjonen? Det er derfor relevant å spørre; hvorfor skal man tilføre slike bevilgninger til en «overbelastet» frivillighet for at de skal levere tjenester ut av idretten, i stedet for å målrettede bevilgningene til ressurser som kan levere tjenester inn i idretten, og det det offentlige kan følge opp på en tydelig måte? En målstruktur på folkehelseområdet som skal relatere seg til idrettsorganisasjonen bør derfor etter SFFs syn utarbeides med basis i følgende: Muligheter for fellesfinansierte ressurser i lokalmiljøer som kan komme idretten til gode i dens kjernevirksomhet, men som ikke legger til rette for at idrettens frivillighet skal levere tjenester på utsiden av frivilligheten. Offentlig innsats til slike ressurser må være målrettet, og den må kunne følges opp med hensyn til måloppnåelse slik at man vet om de tiltak man finansierer virker etter hensikten. Gjennomføring av nye tiltak som skal relateres til idrettens frivillige kjernevirksomhet må følges opp på en mye mer konkret og målbar måte enn det som har vært tilfelle med de forsøksordninger som hittil har vært finansiert. SFF mener at manglende mål har vært en hovedgrunn til at tilskudd fra Helsedirektoratet, som det fra idrettens sentralledds side ble forespeilet skulle øke til tresifrede millionbeløp, ikke er blitt noen suksess. Forvaltning av tilskuddene har i en viss grad fremstått som tilfeldig, og den formodete multiplikatoreffekten, som delvis ble trukket frem som et mål i seg selv, har heller ikke vært noen suksess. Vi etterspør derfor konkrete fakta om hva man har oppnådd med disse midlene i forhold til folkehelse effekter; hvilke mål man har anvendt for å evaluere effekten, hva er oppnå, hvordan sammenlignes effektene med andre tiltak, hvilke varige folkehelseeffekter er oppnådd osv. Om strategidokumentet Mange av forslagene inneholder flere viktige perspektiver, men det er ganske uklart hvilket utgangspunkt man har hatt. En mulig utvidet rolle for idretten i folkehelsearbeid bør ikke starte med å fokusere på hvordan man skal få mer offentlige midler man kan forvalte, men med faktabaserte analyser av hva idretten kan gjøre innenfor sin kjernevirksomhet som har betydning for bedret folkehelse. Utkastet til strategi oppfatte SFF derfor kun som et første utgangspunkt for et arbeid som hele idretten bør involveres i og som trolig vil ta tid å få forankret.
Side 4 SFF vil på bakgrunn av ovenstående derfor oppsummere følgende forhold som betydningsfulle for et eventuelt videre arbeid på området: Det fremste folkehelsetiltak idrettsorganisasjonen kan gjennomføre er en forsterket innsats innenfor kjernevirksomheten, blant annet realisere ambisjonen om flere ungdommer lenger i idrett. Med de rammevilkår og interne prioriteringer vi har i idrettsorganisasjonen i dag, ligger det et meget stort ubenyttet potensiale i det å gi et bedre tilbud til grupper av befolkningen som i dag ikke prioriteres i idrettsorganisasjonen og som samtidig utgjør en kjerne i målgruppen for en innsats for bedre folkehelse. Mange voksne er i dag mer passive enn de selv ønsker fordi det ikke er lokale tilbud i regi av idrettsorganisasjonen, og fordi de kanskje ikke har råd til å benytte kommersielle tilbud. Disse må inviteres inn i idretten som bidragsytere, forpliktes til å bidra til organiseringen av manglende tilbud, og gjennom det få tilgang på aktiviteter fra idretten basert på dagens kjerneaktivitet. Etterslepet på spillemidler til idrettsanlegg og mangelen på idrettsanlegg virker begrensende på idrettsorganisasjonens tilbud innenfor kjernevirksomheten. Den vil også være en begrensning når det gjelder nye folkehelsetilbud til ikke-medlemmer. Nye aktiviteter for ikke-medlemmer vil forsterke de problemene anleggsbegrensninger medfører for medlemsaktiviteter, dersom idretten skal tilby tilbud til eksterne medlemmer. Også her vil det beste folkehelsetilbud være å løse primærutfordringen; statlige tilskudd til bygging av idrettsanlegg og andre anlegg for fysisk aktivitet må styrkes betydelig. I det videre arbeid må man forankre dette i de organisasjonsleddene i norsk idrett som har den reelle fysiske aktiviteten; særforbundene og idrettslagene/klubbene. Slik kan man både sikre en landsomfattende koordinering, og en helhetlig tilrettelegging for klubbene. Idrettsorganisasjonens eventuelle forsterkede innsats på folkehelseområdet altså overfor målgrupper utenfor den eksisterende medlemsmassen bør etter SFFs syn primært ta utgangspunkt i eksisterende eller tidligere gjennomførte vellykkede aktiviteter og prosjekter. Å presentere, beskrive og promotere disse prosjektene kan umulig være mer krevende enn at arbeidet kan gjøres innenfor eksisterende ressurser. Organisasjonsledd som selv ønsker å engasjere seg i aktiviteter utenfor kjernevirksomheten må stå fritt til dette. Idrettsorganisasjonen har mange og store utfordringer innenfor kjernevirksomheten. I en slik situasjon er det ikke uten videre gitt at organisasjonen skal gjøre en time kroppsøving i skolen hver dag til en kampsak. Dette har SFF også tatt opp tidligere i forbindelse med stortingsvalget i 2013. SFF anbefaler ikke at det etableres et eget administrativt utvalg for å diskutere aktuelle idrettspolitiske saker og aktuelle idrettssaker i politikken innenfor folkehelse. Det er flere eksisterende fora der en slik prosess kan følges opp, og spesielt vil vi understreke at dette er en av de viktigste oppgavene for alle ledere i norsk idrett. Dersom denne oppgaven ikke prioriteres blant nåværende ledere, må man fokusere på det og ikke oppnevne nye utvalg for å kompensere.
Side 5 Avslutning SFF er innstilt på å delta aktivt i diskusjonen om hvordan idretten skal bidra til fremtidens folkehelse og hvordan idretten kan levere på et utvidet samfunnsansvar. Vi er imidlertid svært opptatt av at både utgangspunktet og gjennomføringen av en slik debatt er riktig, og vi mener norsk idrett har en jobb å gjøre før det er på plass. Med vennlig hilsen Yngve Hallén (s) Styreleder Terje Jørgensen (s) Daglig leder