Tidligere utkommet på norsk: Engler over Georgia

Tidligere utkommet på norsk: Engler over Georgia

Et helt ordinært drap av R.J. Ellory Oversatt av Carina Westberg, MNO

Originaltittel: A Simple Act Of Violence Copyright R. J. Ellory Publications Ltd 2008 Norsk utgave Vega Forlag AS 2014 Første gang utgitt av Orion Books, London 2008 Oversatt av Carina Westberg, MNO Elektronisk tilrettelegging: Type-it AS Forfatterportrett: www.riverstudio.co.uk Omslagsdesign: www.isitdesign.co.uk ISBN 978-82-8211-255-0 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Til min kone, Vicky, og sønnen min, Ryan, som holder ut med meg på tross av særegenhetene mine, og forstår at jeg er uendelig glad i dem.

Takk Selv om en roman kun er skrevet av én person, er dette et arbeid det ikke er mulig å utrette alene. En rekke mennesker har bidratt, sjenerøst og på hvert sitt vis. De fortjener mer enn kun å bli nevnt her, men de skal vite at uten dem ville ikke denne romanen ha blitt det den er. Jeg ble kjent med dem gjennom arbeidet, men nå er de blitt som familie for meg. Forhåpentlig vil de som ikke er nevnt ved navn, tilgi meg de vet hvem de er. Jeg står i særlig takknemlighetsgjeld til agenten min, Euan Thorneycroft, en grenseløst tålmodig mann som stiller svært høye krav; Jon Wood er den aller beste redaktør en forfatter kan ha, og jeg vil også takke hans kone, Ellie, for vennskapet og for at hun gjør Jon til et bedre menneske; vennene mine hos Orion altfor mange til at jeg kan ramse dem opp har sørget for at dette året er blitt virkelig minneverdig. Robyn Karney, som gjør selv det vanskeligste arbeid til en lek, har med årvåkent blikk og stort engasjement besørget at alle bøkene mine er blitt langt bedre. Jeg er svært takknemlig overfor Amanda Ross, Gareth, Duncan, John og alle hos Cactus TV for en enorm støtte og oppmuntring; og også takk til broren min, Guy, som leser med skarpt blikk og gjerne stiller meg til veggs. Sist, men slett ikke minst, er jeg svært takknemlig overfor Richard og Judy Book Club, 2008, for den

kolossale støtten og drahjelpen A Quiet Belief In Angels fikk. R.J. Ellory, 2008

Intet attentat har endret historiens gang Benjamin Disraeli

PROLOG Hun står på kjøkkenet, og med ett holder hun pusten. Klokken er litt over fem på ettermiddagen. Det er allerede mørkt ute, og enda hun kan huske å ha stått der så ofte med utslagsvasken foran seg, kjøkkenbenken til høyre, døråpningen mot gangen til venstre er noe annerledes. Svært annerledes. Luften er den samme, men det er tyngre å puste. Lyset i taket er det samme, men på et vis skarpt og påtrengende. Selv huden, som hun aldri er seg bevisst, virker trangere. Det klør i hodebunnen da hun begynner å svette. Hun kjenner klærne stramme, armene bli tyngre, trykket fra ringene rundt fingrene og klokken rundt håndleddet; kjenner undertøyet, skoene, halskjedet, blusen. Det var det, tenker hun. Jeg heter Catherine. Jeg er førtini år, og det var det. Faen. Hun smyger seg sidelengs. Strekker seg fram og kjenner den kjølige kanten på utslagsvasken mot fingrene. Hun griper fatt i kanten og støtter seg til den mens hun langsomt snur seg mot døren. Hun lurer på om han allerede befinner seg i huset. Hun lurer på om hun bør stå stille og vente, eller om hun bør flytte på seg. Hun lurer på hva han venter at hun skal gjøre.

Det varer og rekker før hun tar en beslutning, men når hun først har tatt beslutningen, står hun ved den. Hun går gjennom kjøkkenet og inn i dagligstuen rutinert og liketil finner en dvd i bokhyllen langs veggen, åpner spilleren med fjernkontrollen, legger platen i, lukker spilleren, trykker på knapper og venter på lyden og så kommer bildet, og hun nøler. Musikk. Hun skrur opp volumet. Musikk av Dimitri Tiomkin. Livet er vidunderlig. Hun husker første gang hun så den filmen. Husker alle gangene hun har sett filmen. Kan hele sekvenser utenat, ord for ord. Helt ordrett. Som om hun har pugget til en prøve. Hun husker dem hun var sammen med, det de sa, de som gråt, og de som ikke gjorde det. Det er slikt hun husker i en stund som denne. Hun hadde forestilt seg at hun ville minnes det som var viktig. Men hvem vet, kanskje det er den slags som er viktig. Hjertet kjennes stort i brystkassen. Er hjertet på størrelse med en knyttneve? Tydeligvis ikke. Ikke i hennes tilfelle. Hun har et hjerte på størrelse med to knyttnever til sammen, eller på størrelse med en fotball. På størrelse med Hva da? tenker hun. På størrelse med hva da, egentlig? Hun ser på tv-skjermen. Hører klokken som klinger, og så den lekne melodien framført av strykere. Ser skiltet der det står: DU ER NÅ I BEDFORD FALLS. Et prospektkort av en gatestubb, dalende snø Det er da følelsen melder seg. Frykt er det ikke; det er lenge siden Catherine Sheridan var redd. Det er ikke noe hun umiddelbart kan sette fingeren på det kan ligne savn, kanskje nostalgi; det minner om sinne og nag, eller kan hende bitterhet over at det måtte ende slik. «Jeg har George Bailey å takke for alt,» sier stemmen