«Hodet i skapet» En novelle av Pedros Disipler skrivegruppe. Prolog.

«Hodet i skapet» En novelle av Pedros Disipler skrivegruppe Christoffer, Pedro, Helge, Bjørnar, Steinar H Prolog. Det blåser i Stavanger, det blåser katter og hunder i Stavanger. Slik har det vært i mange måneder nå, det kan skremme enhver person som ikke er født og oppvokst her. Følelsen av at det alltid er noen som prøver å rive deg ned eller velte deg overende, det er en følelse en bare må leve med her. Ytterst i innseilinga til Stavanger by, på et lite spisst nes, ligger en liten men ærverdig bygning. Det som kan likne på broa på en båt er hovedbygget til Stavanger Offshore Tekniske Skole. Her har mange av byens stolte borgere tatt sin utdannelse for å føre skip over de tusen hav. Men med tiden har bygget forfalt og malingen har begynt å falme. Det har også lagt seg en unaturlig mørk skygge over skolen, og dette mørket skaper uro blant skolens ansatte, studenter og elever. Del 1. -Tirsdag morgen Det er tirsdag morgen og den verste regnbygen har lagt seg, skyene begynner å forsvinne, og man kan, om man prøver veldig hardt, se at sola er på vei opp. Det er fremdeles god plass på parkeringsplassen ved skolen, selv om klokken begynner å nærme seg åtte. Inne i rom 2008 i andre etasje begynner radene i klasserommet å fylles opp. Det er her førsteårsstudentene på elektrolinjen holder til. Den første kannen med kaffe er allerede konsumert, og kanne nummer to er få minutter unna å bli ferdig den og. Det er en merkelig lukt i rommet, en blanding av svette, våte elever og nytrakta kaffe. Lukten er meget spesiell. Men etter flere måneder med denne vinterstormen og særs fuktige værtypen begynner elevene å bli vant til den. Men det er fremdeles noen som klager og syter, og sier at det lukter spesielt ille akkurat i dag. Det hele blir dysset ned med beskjeden om at det var akkurat det de sa i går, og dagen før det. Klokken åtte er nesten hele klassen tilstede, noe som blir bemerket av studentene mer enn en gang. For det er et overaskende bra oppmøte. Alle er der, vel, alle utenom en. Normalt sett kommer nemlig folk dinglende fra åtte til kvart over, men det er kun en som stikker seg ut og som svært sjelden er der før klokka nærmer seg halv ni. Og i dag er det ingen unntak når det gjelder ham. Det eneste unormale nå er at Helene ikke er på plass. Klassens norsklærer, ei lita dame fra Bergen. Etter mange år som lærer i Frankrike endte hun opp med å undervise i Stavanger. Helene kan nok for mange av elevene fortsatt virke litt fransk. Hun bruker lette sommerkjoler selv om det er desember og minusgrader ute, hun er alltid positiv, og kommer alltid smilende inn i rommet, «Bonjour!». Bortsett fra dagen etter stortingsvalget da, men det er en helt annen historie. Enkelte blir visst mere tynget av et regjeringsskifte

enn andre, og det var meget tydelig at Helene ikke stemte blått. Men i dag tar det underlig lang tid, og ingen norsklærer viser seg. I det siste har det vært ren flaks om man har med riktige bøker, eller om det blir undervisning i det hele tatt så studentene er ikke helt uforberedte. Det begynner å bre seg en misnøye ved at timeplanene ofte endres ved kun få timers varsel. Klassens sunnmøringer som jobber offshore, begynner å bli ganske lei av denne stadige endringen. De tar kun et par fag i uka, så det å avbryte en fridag for å gå på skolen er ikke populært i utgangspunktet. Det er ikke spesielt hyggelig om man kommer til låst dør fordi klassen har gått for dagen, eller kommer en time for sent da lærerne bytter timer innbyrdes. De to har også rekord i antall parkeringsbøter, disse to som har funnet lykken på arbeidsmarkedet her i byen. De finner en ledig plass på parkeringa, men dette er nødvendigvis ikke en oppmerket plass, ellers så finner de ei ledig lomme borti gata. Sånt blir det parkeringsbøter av. Del 2. - Hun er borte Nå har klassen ventet i ti minutter og klassens representant i elevrådet tar ansvar for å få på plass en lærer. Han er en stødig kar, ikke for autoritær, men nok til at folk hører etter når han snakker. Hadde det ikke vært for ei litt «laid back» jær-dialekt hadde det nok vært mulig for denne unge mannen å nå langt. Men nå skal vi nevne at de fleste fremtredende yrkesprofiler eller politikere riktig nok har en dialekt man legger merke til. Så det trenger nødvendigvis ikke være et hinder. Nå går han med faste steg for å hente dagens første lærer. Men han kommer litt slukøret tilbake, med beskjed om at Magne og Helene egentlig skulle ha byttet time, men at det byttet ikke ble noe av så det er fremdeles Helene de venter på. Det skulle altså være norsk undervisning som først antatt. Men ingen har sett Helene. Selv om bilen hennes, en Fiat 500 står på parkeringsplassen. Bilen som hun var blitt så glad i at den fikk bli med på flyttelasset fra Paris. Et maleri av Eiffeltårnet ville kanskje vært bedre enn den vesle Fiaten var det mange som tenkte, men den kvinnelige nostalgien og det frie, romantiske livet i Paris holdes nok fremdeles i live med denne bilen. Kun en Vespa-moped hadde vært et mere typisk fremkomstmiddel for henne. Magne er klassens eldste lærer og underviser i et av hovedfagene, elektroteknikk. Han er en lun, koselig mann med en rolig og avslappet holdning til livet. Noe som ofte gjenspeiles i hans undervisning. Men han har også en annen side, en mørkere side. Den kan oppleves ved tilbakelevering av prøver eller om noen snakker stygt om katter. Han sier selv at han aldri er sint, men man kan av og til tydelig høre en indre skjelvende uro i stemmen hans. Sist klassen opplevde dette var morgenen bilen hans stoppet og han måtte ta buss til skolen. Han ble spurt om han skulle ha honnør billett. Det ble ikke godt mottatt. Del 3. - Det er noe i skapet

Summingen i klassen er blitt til flere høylytte samtaler, noen truer med å gå hjem og legge seg på sofaen. En liten gruppe prater om hvor mange levels i «World of Warcraft» de har klart å komme gjennom på en hel skoletime. Andre prøver å lese og forberede seg til neste økt. De resterende logger seg på internett for å se hva som er siste nytt fra VG og You Tube. Klassens eneste sørlending er på vei til skapet sitt for å finne noen bøker, han lusker rundt i klasserommet, tar turen om kaffetrakteren for å fylle termokoppen. Etter å ha fiklet litt med kodelåsen på skapet går den endelig opp. Det høres et høyt «hva faen?» Samtlige samtaler i klassen stopper opp, og oppmerksomheten rettes mot skapene. Sørlendingen står med et langt stykke tøy i hånda. Han setter fra seg kaffekoppen og holder tøystykket opp foran seg med begge nevene. Det ser ut til å være en kjole, en hullete og revnet sommerkjole. «Er du sånn en crossdresser du da?» Kommentaren kommer syrlig fra klassens minstemann, en rappkjefta høyspentmontør fra Sauda. Som flere Sauda-boere før han, som for eksempel Bjørn Eidsvåg eller Reidar fra Vestlandsfanden, er han ikke redd for å si ting rett ut. Eller -det vil si, han er ikke redd for hvordan folk oppfatter det han sier. «Hva tror du?» Svaret kommer fort. «Som om jeg får på meg denne kjolen her. Hvem er det som har putta den i skapet mitt?» Til å være sørlending er han ganske kvass. Han hiver kjolen på toppen av skapet og begynner å mumle at han må få bytta kode på låsen. Samtalene fortsetter som om ingen ting har skjedd, folk er tilbake til dataspill og VG-tv. Del 4. - Alarmen Klokka bikker halv 9 når en kommenterer at det er noe galt med klokka. De fleste i klassen har nå lært å lese denne klokka. Den ser normal ut, men når man ser etter er tallene flyttet rundt, og så går den feil vei. Men nå er det ekstra vanskelig å tolke den, noen har nemlig fjernet den lengste viseren. Klassens forundring blir brått avbrutt av kraftig banking på ytterdøra, klassen har en egen adkomst til rommet i direkte tilknytning til parkeringsplassen. Den som sitter nærmest kikker raskt gjennom persiennene for å se hvem det er før han låser opp døra. Inn kommer sistemann, han er gjennomvåt, regnet har visst tatt seg opp igjen. Han får hengt av seg det våte regntøyet og går for å sette seg. På veien stopper han opp ved skapet sitt for å hente kaffekoppen, også han ser ut til å streve ekstra med å få opp låsen. Han åpner skapet og stivner fullstendig. Han smeller skapet igjen og snur seg rundt, likblek i ansiktet, faller ned i knestående. «Hva skjer? Går det bra med deg?» Den eneste jenta i klassen spør meget omsorgsfullt. Men istedenfor å svare henne kaster han opp utover hele første rad og på gulvet før han ser forsiktig tilbake på skapet. Øynene går rundt og han besvimer. Han blir liggende i sitt eget oppkast. Det tar litt tid før klassen rekker å reagere. Det rår en voldsom uro i klassen, og man ser nå en tydelig forskjell på personlighetene. Enkelte fniser av det som nettopp skjedde, noen ser bort, mens et fåtall nærmest sloss om å hjelpe den berørte. Det er merkelig nok ingen som tenker på hva som utløste det hele. Men

det er det ingen som rekker, for kaoset blir igjen avbrutt. Denne gangen av en alarm som ingen har hørt før, det er ei merkelig sirene. Og når man hører etter så er det ikke bare på skolen det uler. På nabobedriftene på vestsiden og østsiden av skolen uler det også. Alarmen stilner litt og høyttalerne på veggen begynner å knitre. «Hør etter alle sammen, jeg gjentar hør etter alle sammen!! Viktig beskjed følger». Knitringen gir seg og lyden høres nå klar og tydelig. Det er rektor som snakker. «Jeg ber alle sammen om å forholde seg rolig og lukke alle vinduer og dører. Dette er en gass alarm, jeg gjentar dette er en gassalarm! Jeg ber alle om å bli i sine klasserom. Ventilasjonsanlegget er allerede stengt av. Det dreier seg om en større gasslekkasje fra Henriksen Olje og Gass, vi har fått instruksjoner om å holde oss innendørs og forholde oss rolige». Det stilner fra høyttalerne og det er musestille i rom 2008. Det har til stadighet vært små mindre lekkasjer og utslipp fra nabobedriften Henriksen Olje og Gass. Noe ganger har utslippene vært i så store doser at elever på skolen har besvimt og fått diverse merkelige bieffekter. Men aldri før har det vært noen alarm, eller tilbakemelding fra ledelsen. Det som før har blitt feid under teppet, og dekket over blir plutselig alarmert. De må virkelig mene alvor denne gangen. Del 5. - Ut av skapet Ingen sier noe, det er ingen tydelig lederfigur i klassen. Panikken har tatt de fleste, og det kan virke som om halvparten er i sjokk. Det er allikevel en som ikke klarer å forholde seg i ro. En av klassens kverulanter, en skjeggete og langhåra Sandnes-mann, eller Sandnes-pakk som noen kaller det. Han er på vei frem til skapet. Skapet som står litt på gløtt, det som ingen har rekket å sjekke etter at sistemann besvimte. En etter en begynner klassen å se ham gå med faste steg mot skapet. Han stopper opp og legger merke til at det er en rød skygge i bunnen av skapåpningen. Han pirker borti det og gnir det mellom fingrene. «Er det blod?» Ropes det fra en i klassen. Han svarer ikke, han bare tar tak i døren og åpner den sakte. Han rekker ikke å reagere før det faller noe ut av skapet. Synet av et hode som kommer trillende ut og lander i en dam med oppkast er noe alle får med seg. Det er som det går i sakte film. Hodet blir liggende med ansiktet opp, det er Helene. Og ut av øyet hennes stikker en urviser. Del 6. -Panikken brer seg Det som tidligere ble sett på som kaotisk er nå en klasse på vei utfor stupet. De kan ikke løpe ut, eller finne en annen plass å være. Normalt sett kan en komme videre rundt i bygget, men alle dører til alle rom er blitt låst. Så det er bare gangen og tre toalett som er mulig å benytte. Klasserommet lukter av fuktig tøy, oppkast og blod. Masse blod, og masse oppkast. «Hva i helsikes er det som skjer?» «Jeg vil hjem!!!» «Vi kommer til å dø!» «Jeg kan lukte gassen, den er på vei inn i bygget!» Skrikene i klassen er nå mange og varierte.

For å prøve å gjøre situasjonen litt mer levelig legger de den store dørmatta over hodet, de får også dekket over litt av oppkastet, det demper den intense lukten ganske mye. Del 7. -Konfrontasjon Er Helene, eller det vil si deler av henne, å finne i andre skap? Det er visst ingen som tenker på dette, eller at morderen kan sitte kun få meter unna og late som han er like forbauset og overasket. For å gå på do må man gå to og to. Det er Sandnes-mannen og en av sunnmøringene som blir de første til å stille seg i do-kø. De slippes ut på gangen og døren låses etter dem. «Hvordan kan det ha seg at det lå et hode i skapet ditt?» Sørlendingen står plutselig bøyd over sistemann og holder et godt tak i genseren hans mens han dytter ham foran seg og presser han opp mot vinduet. Klassens eldstemann, en ellers rolig fyr fra Klepp våkner til liv og bykser til for å dra ham vekk. Men i det han når bort høres et høyt skrik fra utsiden, og alle ser en mørk skygge fare forbi vinduet. Skriket stopper opp idet et menneske treffer bakken. Alle strømmer til vinduene og stirrer ned i fjellsiden på fremsiden av bygget. Det er et fall på syv-åtte meter, og i bunnen ligger det som ser ut til å være en forvridd og død Sandnes-mann. Jenta i klassen kommer med noen saftige gloser før hun fortsetter, «jeg visste det, jeg visste det! Det er han forbanna sunnmøringen som drepte Helene, og nå har han kastet vår kjære venn fra Sandnes ut fra taket». Saken blir ikke belyst nærmere før sunnmøringen banker på døra, han er alene. Del 8. -Den oppstandne «Han er død». Eldstemann sitter krumbøyd over sunnmøringen, han har den ene hånda med et par fingrer til halsen hans, som når man sjekker pulsen. Foran dem står det fire elever og prøver å holde tilbake ei illsint og krakilsk jente. Når sunnmøringen ble låst inn i klasserommet ble det en konfrontasjon mellom de to, det endte med at hun ga han en så kraftig dytt at han datt over ende og slo bakhodet i bakerste pult-rad. Blodet rundt personen på gulvet viser hvor hardt han traff bordkanten. Det banker på nytt på døra. Det var ingen som hadde ventet seg synet som møtte dem. Døra blir låst opp og inn kommer personen som alle for kun få minutter siden hadde sett på utsiden av vinduet. «Hva har skjedd her?» Mr. Sandnes ser skuffet på forsamlingen, foran ham ligger det enda ett lik. «Men, men du er jo død!», kommentaren kommer hikstende fra en i bakgrunnen. Alle ser ut av vinduet, det ligger fremdeles en mann på utsiden. Kaoset blir på nytt avbrutt. Ingen har i alt støyet lagt merke til at en annen av elevene fra Sandnes ligger strak ut på gulvet.

Del 9. - Motiv Arbeidet med å finne en skyldig begynner å haste. Gassen har begynt å trenge inn i bygget, og den har allerede slått ut den laveste i klassen. Han har fremdeles puls, men er ikke ved bevissthet. Sistemann blir fort avskreven som morderen av Helene, det blir konkludert med at det skal godt gjøres å kappe av et hode når man besvimer av å se litt blod. Sørlendingen hadde en kjole liggende i skapet, og har nøkkelkort til skolen. Han har også vært meget negativ til Helenes oppgaver, han har ettertrykkelig uttalt at eventyr og diktanalyse ikke er relevant for hans utdannelse. Men mr. Sandnes har også nøkkelkort til skolen, og han sitter alltid igjen etter endt undervisning. Og Helenes gjentatte masing om Ryfast-prosjektet kan ha fått ham til å tenne på alle plugger. Han har siden foredraget sitt om hvorfor Ryfasttunnelen er noe stort tull blitt hakket på av Helene. Hun synes tunnel er et godt forslag, det forurenser visst mye mindre. Klassens eneste fra Sogn og Fjordane kan ha fått nok av mobbinga av hans noe tilfeldige bruk av nynorsk i skriftlige innleveringer. Men av mange blir elevrådsrepresentanten fra Jæren trukket frem som hovedmistenkt. Han har ikke nøkkelkort, men er allikevel alltid førstemann på skolen. Han kan ha rekket å komme på skolen å hugd hodet av Helene før resten av klassen var på plass. Klassen begynner å flokke seg rundt jær-buen, akkurat i det jenta i klassen langer ut en arm mot ham faller han i bakken, og slaget treffer i løse luften. Flere ser ut til å få problem med å puste. Folk ligger nå strødd rundt i klasserommet og alle hiver etter pusten. Etter fem minutter er det stille i rom 2008. Del 10. - Endene møtes Etter to uker møtes en sørlending og en jær-bu i hver sin rullestol i gangen på Stavanger Universitetssjukehus. De husker kun glimt fra den tirsdagen noen uker tilbake. De har problemer med å forstå, og de har problemer med å forklare. Etter utallige timer med politibesøk har de blitt fortalt at alle skolens elever ble slått ut av en nervegass som lakk ut fra Henriksen Olje og Gass. Noen lå enda på sykehuset, mens flesteparten nå var skrevet ut. Men i rom 2008 fant de en av klassens elever død, med et stort hull i bakhodet. Og så fant de et hode, hodet til norsklæreren Helene. Og på utsiden en taktekker, sistnevnte hadde antakeligvis besvimt av gassen og falt i døden. Men det er ingen av klassens elever som kan huske at det var et hode i skapet, eller at en annen skal ha blitt slått ihjel. Ingen i klassen kan da ha et motiv i det hele tatt. De har ikke noe å snakke om disse to, de sitter med hver sin kasse med ark og skrivebøker. Det er bøker og notater fra skapene deres i klasserommet. De har fått dette for gjennomlesning av politiet. Med beskjed om å kontakte dem om de finner noe som kan virke

mistenkelig. Sørlendingen, som må kunne sies å være en av klassens beste elever, stivner helt. Jærbuen legger ikke merke til den andres reaksjon. I hånden holder Sørlendingen en norskinnlevering, han krøller arket forsiktig sammen i nevene. Helene har skrevet et par linjer, men han klarer ikke lese det. Det eneste han stirrer på er et par bloddråper nede i det ene hjørnet og en stor rød F.