Harald Espeli: Innledning ved lanseringen av Våpendrager og veiviser 17092008 I 2007 hadde det største advokatfirmaet i Norge, Wikborg Rein & Co for første gang en omsetning på mer enn en halv milliard kroner tett fulgt av Thommessen. Advokatvirksomhet er ut fra et slikt enkelt økonomisk mål ikke lenger noen vanlig pølsebod for å låne et begrep som Advokatforeningen formann Pål W. Lorentzen brukte i 1989. I norsk sammenheng er de store advokatfirmaene arbeids- og kunnskapsintensive og svært lønnsomme foretak der partnerinntekter på 4 til 5 millioner kroner eller mer ikke er uvanlig. Advokatbransjens årlige omsetning nærmer seg eller har allerede passert 10 milliarder kroner. I tillegg kommer verdiskapningen fra de ansatte advokatene i bedrifter og organisasjoner som utgjorde omkring 1/5 av landets drøyt 5500 advokater i 2007. I advokatenes omkring 400 årige historie i Norge er de store advokatfirmaenes fremvekst de siste drøyt 20 årene en av de mest radikale endringene. Fra å ha vært en virksomhet preget av små enkeltmannsforetak der en advokat, eventuelt med bistand fra en fullmektig, håndterte alle forhold for en større klient, måtte advokatene samarbeide i team eller grupper for å kunne håndtere et større oppdrag eller en større klient. Advokatbransjen har gått fra å være håndverkere til å bli en moderne industri, som Per Arne Damm i Simonsen Føyen uttrykte det i 2004. 1 Kommersialiseringen av bransjen manifesterte seg blant annet i en grunnleggende endring av faktureringspraksis som nå i all hovedsak er basert på time-( og stykk)salær. Advokatforeningen var iallfall frem til slutten av 1970- tallet svært skeptisk til timesalær fordi advokatarbeid representerte et åndsverk som det ble sagt. Foreningen tok også lenge avstand fra at advokaten skulle opplyse til klienten hvor lang tid han hadde brukt på oppdraget. Frem til 1 Dagens Næringsliv 3.11.2004.
langt ut 1980-tallet var det vanlig at klienter eller kunder ble fakturert en gang per år eller sjeldnere. Jeg har funnet eksempel på at det kunne gå ni år fra et oppdrag ble påbegynt til det ble avsluttet og regning ble sendt. I 1974 argumenterte Advokatforeningens generalsekretær mot å sende delregning før et oppdrag var avsluttet fordi totalsalæret da stod i fare for å bli for lavt. Dette betraktes neppe som noen risiko av dagens advokatfirmaer der fakturering på månedspraksis ikke er helt uvanlig. Selv det klassiske begrepet klient har blir satt under press i vår nyliberale tid. Advokatfirmaet Selmer som i løpet av mindre enn 30 år har vokst frem til å bli landet 6. største firma i 2007, var et av de første firmaene som begynte å snakke om kunder ikke klienter ut fra en markedslogikk. 2 Selmer var det første firma som ansatte en profesjonell daglig leder, Åse Nilsen, som ikke var advokat. At en mannlig partner måtte innordne seg en kvinnelige leder i en tradisjonelt svært mannsdominert bransje var historisk sett uhørt, og er et annet uttrykk for bransjens mangefaserte markedsdrevne hamskifte de siste drøyt 20 år. Kvinnenes omfattende inntog i bransjen de siste 30 år har likevel så langt i meget liten grad rokket ved mennenes partnerdominans i de større firmaene. Så langt om yrkets og bransjens ferske hamskifte. Forfatternes ambisjon har vært å skrive en kombinert yrkes- og bransjehistorie for den interesserte offentlighet. Et slikt kombinert konsept finnes det knapt eksempler på innenfor de liberale erverv i Norge eller om advokater i land det er naturlig å sammenligne med. Det å håndtere en historie som går mer enn 400 år tilbake på omkring 500 sider med drøyt fire årsverk til disposisjon har vært spennende, men også svært krevende. (I dag får vi de første reaksjoner på om, eventuelt i hvilken grad dette har lyktes) Den norske faglitteraturen om yrket og 2 Advokatbladet 2008/6/7: 8. 2
bransjen var begrenset. Advokatenes taushetsplikt og deres strenge praktisering av den har gjort det umulig å analysere viktige sider av kjerneaktiviteten på en tilfredsstillende måte. Et annet sentralt historisk spørsmål, advokatenes påvirkning av rettsutviklingen, er metodisk og empirisk svært krevende å studere og en skikkelig analyse forutsetter langt større ressurser enn det som var tilgjengelig for oss. Vi har imidlertid behandlet det som kan betraktes som starten på Advokatforeningens rolle som rettspolitisk aktør og påvirker utover de mest direkte advokatrelaterte lovbestemmelser. Under den opphetede politiske striden om forslagene til pris- og rasjonaliseringslover i 1952-53 kastet foreningen seg med stor tyngde inn i debatten for å forsvare grunnleggende rettsstatlige prinsipper noe historikerne så langt har oversett. Foreningens prinsipielle rettslige grunnholdninger var ikke like klare i forhold til prinsippet om offentlighet i forvaltningen som foreningens hovedstyre tok avstand fra i 1960. Partsinnsyn i forvaltningens arbeid var tilstrekkelig. Kanskje veide hensynet til advokatenes næringsinteresser tyngre enn rettssikkerheten ved denne anledning? Slike motiver kan imidlertid ikke forklare Advokatforeningen var den eneste høringsinstans som motsatte seg etableringen av bistandsadvokatordningen i 1981. Her var det de mannlige forsvarsadvokatenes virkelighetsoppfatning som bestemte foreningens standpunkt. I vår beskrivelse og analyse av yrket og bransjen er vi blant annet opptatt av hvor mange som var sysselsatt, hva de drev med (Harald Rinde vil gi glimt fra advokatenes mangesysleri) og rekrutteringsmønstre, der blant annet høy grad av egenrekruttering fra far til sønn, reflekterer at advokatene har representert en sosial elite. Dette underbygges av at advokatenes viktigste kunder har vært næringslivet og dets lederskikt. Advokatene har også i langt høyere grad enn andre yrker og bransjer basert på høyere utdannelse har vært konsentrert i Oslo 3
med nærmere halvparten eller mer av yrkesutøverne de siste 100 år. Det er en større konsentrasjon i hovedstaden enn i Danmark. På rettsområdet har kanskje Norge ikke vært et så desentralisert land som vi ellers ofte tror? Så langt tilbake det finnes gode indikasjoner har advokatene inntektsnivå vært blant de høyeste. Det beste opplysningene om inntektsnivået blant yrkesgrupper er fra 1930. Den viser at advokatene lå høyere enn både industridirektører og bankdirektører. Bare legene hadde da en høyere gjennomsnittinntekt enn advokatene. Selv om advokatenes relative inntektsnivå falt frem til 1970-tallet, har advokatbransjens nesten kontinuerlige høykonjunktur siden 1970-tallet bidratt til at inntektsposisjonen fra mellomkrigstiden nesten er gjenvunnet. I den norske debatten om advokatinntekter glemmes det ofte at inntektsnivået ligger lavere og inntektsforskjellene blant advokater er langt mindre enn i land det er naturlig å sammenligne med. Partnerinntektene i Norge har etter alt å dømme ligget til dels markant lavere enn i andre nordiske land som igjen ligger mye lavere enn i USA, Storbritannia og mange andre europeiske land der antall advokater per partner er mye høyere enn i Norge. Et sentralt tema i enhver yrkeshistorie er hvordan myndighetene har regulert yrket og dets utøvere, på hvilken måte yrkesgruppen og dens organisasjoner har påvirket utformingen av myndighetenes reguleringer og hvordan dette har påvirket utviklingen av advokatvirksomhet som yrke og bransje. Vi har derfor brukt adskillig plass på Advokatforeningen og dens forløpere. Den statlige reguleringen av advokatene henger intimt sammen med advokatenes forhold til konkurrerende yrker og bransjer, et forhold som står sentralt i internasjonale profesjonsstudier. Etter at myndighetene på 1600-tallet nærmest ble tvunget til å akseptere prokuratorene som yrkesgruppe, forsøkte eneveldet å bestemme hvor mange advokater som skulle få lov til å praktisere og hvor, samtidig som det utover på 1700-tallet i økende grad ble stilt krav om formell kompetanse, 4
juridisk embetseksamen. Fra 1810 til sakførerloven av 1848, som åpnet for fri etablering av alle jurister med akseptabel vandel, var prokuratorene til og med en slags embetsmann. Dette innebar at brukerne ikke stod fritt til å velge advokat og at advokatvirksomhet knapt kunne betegnes som et liberalt erverv. Fra 1848 og frem til 1964 arbeidet advokatenes organisasjoner forgjeves for å begrense rekrutteringen til yrket gjennom en obligatorisk praksisordning, og ellers for å begrense opptaket til jusstudiet, angivelige primært ut fra publikums krav på dokumentert erfaring og kompetanse. Advokatforeningens andre hovedstrategi for å bedre advokatenes kår var å sikre dem enerett til å levere rettshjelpstjenester, dvs hindre såkalte vinkelskrivere som fantes i Danmark. Dette lyktes sannsynligvis reelt sett allerede i 1913, men advokatenes vidtgående rettshjelpsmonopol ble først formalisert i 1936. Rettshjelpsmonopolet forvitret gradvis på 1970 og 1980-tallet og ble opphevet under motstand fra Advokatforeningen som hevdet at avviklingen av monopolet ville true rettssikkerheten. Ingen har hevdet det senere. Boken gir flere eksempler på at foreningen helt til langt inn på 1990-tallet argumenterte med at rettssikkerheten ville bli truet hvis myndighetene traff tiltak mot advokatenes økonomiske egeninteresse. Advokatforeningen har gjennom sin historie hatt stor innflytelse over utformingen av advokatenes regulative rammevilkår som myndighetene har hatt ansvaret for utformingen av - trolig større enn i andre liberale erverv. Det reflekteres bla. i den sene og forsiktige dereguleringen av advokatbransjen fra slutten av 1980-tallet der myndighetene eksempelvis ikke la forholdene til rette for at rettshjelperne kunne bli reelle konkurrenter til advokatene. Et annet eksempel er revideringen av tilsynet med og kontrollen av advokatenes yrkesutøvelse og etiske og profesjonelle standard på 1990-tallet der foreningen klarte å videreføre en betydelig autonomi og der foreningens regler for god 5
advokatskikk fikk status som forskrift fra 1997. En av forklaringene på dette er at siden vedtakelsen av sakførerloven i 1848 har slike spørsmål ikke vært gjenstand for noen omfattende politisering. Spørsmålene ble overlatt til Justisdepartementets jurister og justiskomiteen på Stortinget, der stortingsrepresentantene med advokatbakgrunn og andre jurister ofte satt. Forskere hevder ikke sjelden at bøndene og de organiserte jordbruksinteressene i stor grad har styrte landbrukspolitikken etter 1945 gjennom et jerntriangel eller et segment. Et lukket juridisk segment synes å være et minst like fruktbar arbeidshypotese når man skal forstå utformingen av de offentlige regleringene av advokatenes rammevilkår gjennom 1900-tallet. I 2002 hevdet mindretallet i utvalget som utredet konkurranseforholdene i advokatbransjen at De advokatetiske regler er selve begrunnelsen for dannelsen av advokatforeninger. 3 Selv om påstanden ikke er holdbar for Norges del, har utformingen og håndhevelsen av god advokatskikk vært en viktig del av foreningens selvforståelse og interne og offentlige legitimering. En av de viktigste endringene i advokatetikken de siste par tiår sammenlignet med tidligere praksis er forståelsen av uavhengighet som lenge for en stor del ble definert som habilitet i snever juridisk forstand. En advokats økonomiske avhengighet av en klient eller en gruppe klienter med fellesinteresser ble tidligere ikke oppfattet som noe problem. Her har selvforståelsen og praksis endret seg vesentlig de siste par tiårene. En side av uavhengighetsprinsippet er en større aktsomhet om interessekonflikter av ulik type. I dagens store og i økende grad transnasjonale advokatfirma er interessekonflikter et viktig tema og en organisatorisk utfordring. Det er viktig å ikke ta saker mot eksisterende og særlig store eller faste klienter. I forhold til store potensielle kunder medfører kommersielle 3 Justisdepartementet 2002b: 27. 6
vurderinger også til tider at man ikke vil ta saker mot slike store firma fordi det kan være til hinder for et fremtidig kundeforhold. Innenfor forretningsjussen er dagens forståelse av interessekonflikter relativt fersk. Helt inn i vårt årtusen mente eksempelvis Advokatforeningen at det var uproblematisk å være styremedlem i et selskap og samtidig være selskapets advokat. 4 Et eksempel fra 1928 viser at helt andre normer var selvfølgelige tidligere. Kompanjongene, Herman Christiansen og Wilhelm Bugge som var blant landets mest anerkjente forretningsadvokater, møtte da på vegne av hver sine klienter, de to eiergrupperingene i NACO (Aktieselskapet Norsk Aluminium Company) på selskapets generalforsamling. Interessekonfliktene mellom de to eiergrupperingene var så store at mindretallet krevde utformet en lengre protokolltilførsel. I og med at de to advokatene representerte alle aksjonærene og var de eneste protokollert møtende kunne generalforsamlingen like gjerne funnet sted på kompanjongenes kontor. 5 Siden den moderne advokatrollen ble til i kjølvannet av sakførerloven av 1848 har advokateliten de siste 150 år vært en selvfølgelig del av den nasjonale eliten. Rettsliggjøringen som har skutt fart nasjonalt og internasjonalt parallelt med det nyliberale skiftet fra slutten av 1970-tallet har styrket advokatenes samfunnsmessige rolle og inntektsnivå sammenlignet med situasjonen under den sosialdemokratiske orden etter 2.verdenskrig. Parallellen til advokatenes sentrale roller under den forrige perioden preget av økonomisk liberalisme, frihandel og utvikling av transnasjonal rett fra midten av 1800-tallet og frem til 1. verdenskrig er slående, med et åpenbart unntak. 4 Dette slås eksplisitt fast i Norsk Sakførerblad 1947: 39-40. 5 Hydro Notoddens arkiv, NACO-arkivet, kasse 37, mappe 115-1, generalforsamlinger 1923-1950. Undertegnede takker Espen Storli som har gjort meg kjent med saken og gitt meg en kopi. 7
Advokatene var da, som i en rekke andre vest-europeiske land, en viktig del av den politiske eliten nasjonalt og lokalt, en rolle som i Norge først forsvant etter 2.verdenskrig. Reduksjonen av andelen advokater blant de folkevalgte hadde flere forklaringer. Flertallet av advokatene sympatiserte da, som senere og trolig også tidligere, med Høyre, selv om det fantes en rekke advokater i fremtredende posisjoner i Arbeiderpartiet i de første etterkrigsårene. Mange advokater følte seg også lite hjemme i de stadig mer strømlinjeformede og disiplinerte partiene der de folkevalgtes handlefrihet og individualisme fikk trangere kår. Fremveksten av nasjonale heltidspolitikere fra slutten av 1950-tallet førte også til at det ble mye vanskeligere enn tidligere å kombinere en politikerkarriere med driften av et mindre advokatfirma. Den reduserte rollen som folkevalgt innebar ikke at advokatenes interesse for (det nasjonale) politiske (systemets) beslutninger ble mindre, men at interessen ble forskjøvet mot deres yrkesrolle. De ble i større grad politiske lobbyister. Fra slutten av 1800-tallet fungerte advokater stadigere oftere som våpendragere og veivisere i politikken for organiserte næringsinteresser og fikk i praksis også tidlig enerett til å opptre som talsmann for andre på Stortinget. Advokatene fungerte ikke sjelden som organisasjonsbygger og sekretær for interesseorganisasjoner, en undervurdert rolle i utviklingen av det norske organisasjonssamfunnet. Rettsliggjøringen av politiske stridsspørsmål de siste tiårene, blant annet gjennom EØS-avtalen, innebærer at advokatenes klassiske rolle som prosessfullmektig ikke kan skilles like klart fra lobbyrollen som tidligere. Når advokater hevder at de ikke har noen egen politisk rolle, men bare opptrer på klientens vegne, er dette en forenkling. Advokatens rolle som klientens veiviser gjennom dagens kompliserte politiske og rettslige landskap innebærer i det minste betydelig innflytelse over premissene for klientenes politiske valg i alt fra asylsaker til saker som verserer for ESA. I tillegg opplever vi ikke sjelden at advokaten prosederer klientens sak offentlig på en slik måte at advokatene må 8
oppfattes å stille seg fullt i og helt bak klientens sak. Samtidig foreskriver de etiske reglene at advokaten ikke bør identifisere seg med sin klient. Kontrasten til etterkrigsårene da Sakførerforeningens etiske regler forbød medlemmene å opptre på en slik måte at hans navn ble nevnt i pressen i tilknytning til saker hvori han selv er eller har vært engasjert har vært enorm. *** Advokatene og Advokatforeningen står fortsatt oppe i den mest grunnleggende omstillingsprosess siden sakførerloven av 1848 gjorde sakføreryrket til en fri næring. Fra andre halvdel av 1800-tallet ga sakførere og advokater på ulike måter viktige bidrag til den økonomiske, politiske og kulturelle nasjonsbyggingen. Advokater utviste et politisk og samfunnsmessig engasjement lokalt og nasjonalt som gikk langt utover rollen som sine klienters våpendrager og veiviser. At advokatenes samfunnsmessige engasjement i våre dager i så stor grad er knyttet til rollen som partsrepresentant for sine ulike klienter - med varierende, men ofte god betalingsevne - gir grunn til ettertanke. Hvis advokatene ønsker å bli oppfattet som noe mer enn sine ulike klienters våpendrager og tidvise leiesoldat 6, må kanskje både individuelle, yrkesbestemte og bransjebestemte valg og normer vurderes på ny? Ut fra sin langvarige etiske og ferskere lovpålagte plikt til å fremme rett og hindre urett burde advokatene i større grad delta i den offentlige debatten om utviklingen av et godt samfunn uten å bli oppfattet som klientens våpendrager. Sakførere og advokater ivaretok den rollen i det liberale, men også klassedelte samfunn på 1800-tallet preget av rettslige styringsprinsipper. Eller innebærer advokatbransjens gjennomgripende kommersialisering og fremveksten av store advokatfirma at advokatenes oftest individuelle stemme i den politiske og samfunnsmessige debatt historisk sett, i økende grad blir ansett for gå på tvers av bransjens normer? Det er i så fall en 6 Heiberg 1968: 311, Tore Engelschiøn i Norsk Advokatblad 1981: 237. 9
paradoksal side av vår tids rettsliggjøring som advokatbransjen drar så store fordeler av. 10