Jørgen Jæger Fortielsen Kriminalroman
JØRGEN JÆGER Skyggejakten, 2003 Kameleonene, 2004 Dødssymfoni, 2005 Blodskrift, 2007 Karma, 2010 Stemmen, 2012 Ridderkorset, 2014 Monster, 2015 juritzen forlag as 2016, Oslo www.juritzen.no et imprint i Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling, som utskrift og annen kopiering, bare tillatt når det er hjemlet i lov (kopiering til privat bruk, sitat o.l.) eller etter avtale med Kopinor (www.kopinor.no). Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatnings- og straffansvar. Redaktør: Anne-Kristin Strøm Omslagsdesign: Trygve Skogrand, Passion & Prose Omslagsfotogrunnlag: Alex Andrews, Dale Robins, istockphoto, Andrey Kuzmin, Shutterstock og Wikimedia Commons Knut Arne Gjertsen, Wikimedia Commons Forfatterportrett: John Andresen Satt i Sabon 11/15 av Kjetil Waren Johnsen / Wisuell Design Papir: 70 g Holmen Book Cream Printed by ScandBook AB, Sweden 2. o p p l a g ISBN 978-82-8205-890-2 ISBN 978-82-525-8688-6 (DNB)
Prolog Tre menn, den ene med pistol skjult under jakken. De går mot elvebredden. Den ene vil ikke, men pistolen peker mot ham. Han vil rope ut sin protest, men må tie eller bli skutt. Han vil skrike etter hjelp, men kan ikke det heller, for pistolen har lyddemper og ingen vil høre skuddet. Han tier. Så lenge det er liv, er det kanskje håp. Men det er ikke noe håp. Ved kaikanten dyttes han i ryggen, og idet han faller utfor, griper sterke hender fatt i beina hans og løfter dem opp. De holder ham fast slik at hodet blir hengende under vann. Mannens kropp bukter seg. Han er desperat nå, prøver å løfte hodet opp over vannflaten, men klarer det ikke. Hendene hans famler etter kaien, men taket glipper. Han holder pusten, tenker at de snart må slippe, men tar feil, for hendene som holder ham, er sterke. Han må ha luft, kan ikke holde igjen mer, så er han nødt til å trekke pusten og lungene fylles med vann. Snart bukter han seg ikke mer. Kroppen blir slapp og livløs. Pusten stopper opp, og livet ebber ut. Taket 5
om beina hans slippes, så flyter kroppen ut i elven med strømmen og blir borte i mørket. En fjerde mann står og ser på. Han gråter. De setter seg i bilen og kjører vekk.
Kapittel 1 Torsdag 27. oktober hadde vinterens første snøfnugg lagt seg som et flyktig silketeppe over rullebanen på Gardermoen, lik fortroppen for en hvit hær som forberedte seg på invasjon ved å sende ut noen følere. Selv om snøen raskt kom til å smelte igjen, måtte Widerøe WF 158 fra Borg vente i luften en stund mens bakkemannskapene rykket ut på årets første brøytejobb, og det ble annonsert at flyet ville lande klokken fem over halv to, et kvarter forsinket. Tilbakelent på en av de fremste seteradene i det lille Dash-8-flyet satt politioverbetjent Cecilie Hopen fra Fjellberghavn og prøvde å hvile mens flyet kretset i store sirkler over Gardermoen. Hun hadde bak seg en søvnløs natt etter beskjeden hun hadde mottatt dagen før. Straks flyet landet, skulle hun ta flytoget videre til Drammen og møte sine kolleger i Søndre Buskerud politidistrikt. Det var de som hadde fastslått at samboeren hennes hadde tatt livet sitt ved å drukne seg i Drammenselven. Cecilie tittet fjernt ut av sidevinduet mens flyet dukket vekselvis ut og inn av skydekket og blottla landbruks- 7
området under dem i flakkende glimt, som om utsikten ble slått av og på med en bryter. Det var søvndyssende, slo det henne, en slags kunstig blunking med øynene, og hun var usigelig trett. Hun hadde mottatt dødsbudskapet rett etter at hun hadde avsluttet etterforskningen av en usedvanlig tragisk drapssak. Så hadde den søvnløse natten kommet i tillegg. Men Cecilie kunne ikke sove nå heller det var umulig. Hun følte seg forvirrende alene der hun satt i flysetet og stengte omverdenen ute. Kjæresten hennes var ikke mer. Det betydde at hun aldri mer ville få se ham, høre de varme ordene hans og føle kjærtegnene hans. Denne erkjennelsen hadde begynt å synke inn i henne for alvor nå, og det føltes som om noen hadde røsket sjelen ut av brystet hennes og erstattet den med etsende ild. Og midt i sorgen var spørsmålene. For det hele hadde vært uforståelig fra første stund. Bernhard hadde bare reist, uten å si fra på forhånd. «Er i Drammen en tur for å ordne noe, regner med å være tilbake tirsdag kveld. Elsker deg! Klem!» sto det på lappen hun hadde funnet på kjøkkenbenken for fem dager siden, og det var det siste hun hadde hørt fra ham. Siden reisen kom såpass overraskende, hadde hun prøvd å ringe ham, men kom hver gang rett inn på svareren hans. Allerede da burde hun kanskje ha reagert, for hun visste at han var opptatt av å være tilgjengelig døgnet rundt på grunn av jobben. Men i drapssaken hun hadde arbeidet med akkurat da, sto en hel families liv på spill, og hun hadde måttet skyve alt annet fra seg. Dessuten var han da sannelig i stand til å ta vare på seg selv. Likevel naget spørsmålene henne: Hva skulle han til Drammen 8
for, han som hadde solgt alt han eide der og ikke hadde noen tilknytning til byen mer? Hvor hadde han bodd mens han var der? Hvorfor hadde han reist så plutselig? Han hadde jo vært der like før og nettopp kommet tilbake? Hvem skulle han møte? Hvorfor hadde han ikke reist hjem igjen på tirsdag, slik han hadde regnet med? Hun hadde mottatt dødsbudskapet onsdag, ikke fra politiet i Drammen eller ved at en prest kom på døren slik vanlig var, men av sin tidligere sjef, Ole Vik, som nærmest ved en tilfeldighet hadde fått vite at Bernhard var funnet druknet tirsdag kveld. Dermed hadde nye spørsmål begynt å hjemsøke henne, for hvorfor var hun ikke blitt formelt orientert om dødsfallet? Som avdødes samboer måtte hun vel være nærmeste pårørende? Og hvorfor hadde politiet i Drammen hevdet at Bernhards nærmeste pårørende virkelig var blitt informert? Det var uforståelig. Slik det var uforståelig at Bernhard var suicidal. Så godt kjente hun ham, at det fikk hun seg ikke til å tro, noe hun aktet å fortelle sine kolleger i drammenspolitiet. Men det visste hun også, at ikke alt bestandig var som det så ut.