Marianne Nordli. Det sterke kjønn. Min kamp for å bli kvinne

Transkript

1

2 Marianne Nordli Det sterke kjønn Min kamp for å bli kvinne

3 MARIANNE NORDLI juritzen forlag as 2017, Oslo Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling, som utskrift og annen kopiering, bare tillatt når det er hjemlet i lov (kopiering til privat bruk, sitat o.l.) eller etter avtale med Kopinor ( Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatnings- og straffansvar. Redaktør: Arve Juritzen Omslagsdesign: Trygve Skogrand / Passion & Prose Omslagsfoto: John Andresen Forfatterportrett: Sigbjørn Vedeld Tilrettelegging for e-bok: Type-it AS, Trondheim ISBN

4 Til min familie. Takk for all kjærlighet og støtte.

5 Forord Sommeren 1981 vant jeg gullmedalje i nordnorsk mesterskap i spyd og fikk sølv i kulestøt. Jeg het Karl Ole, var en veltrent maskulin gutt, men bare utenpå. I hjertet mitt var jeg ikke i tvil. Jeg var ei kvinne og ville leve som ei kvinne. Det var nok nå. Jeg ble født i 1963, samme år som den første personen i Norge fikk hormonbehandling og kirurgi og fikk fortsette sitt liv som kvinne. Siden har rundt 550 personer i Norge gjennomgått kjønnskorrigerende behandling og fått nytt juridisk personnummer. De siste årene er det blitt utført omtrent 20 kjønnskorrigerende operasjoner årlig ved Rikshospitalet. Gjennomsnittsalder på de som blir operert er i dag ca. 20 år. Det er hvert år barn under 15 år til utredning og behandling i Norge. Kjønnskorrigering er en lang og tøff prosess. Enda vanskeligere var det i 1985, da jeg flyttet fra Tromsø til Oslo. Som tjueenåring kjempet jeg min kamp mot et lite legeteam som skulle avgjøre om jeg var å oppfatte som kvinne, for så gi meg behandling med hormoner og kirurgi. Målet mitt var et nytt kjønnsorgan, en ny identitet, ny fødselsattest og et nytt personnummer. Det var en tøff og sår kamp før jeg endelig var fri. Fri til å være kvinnen jeg alltid hadde vært.

6 Jeg er Marianne Nordli. I 30 år har jeg vært en leder og kvinne i et tøft, mannsdominert næringsliv. Nå er jeg på valg til Stortinget. Dette er min historie. Marianne Nordli Oslo, februar 2017 Alle diktene i boken er skrevet av forfatteren.

7 Oslo, juni 1985 Sambarytmene strømmer inn fra gaten. Stuevinduet står på vidt gap. Det er sommer og karneval i Oslo. En livlig gjeng synger og danser utenfor på vei til festen som fyller Tigerstaden. Har akkurat takket nei til å bli med ei venninne ned til sentrum. Sitter på gulvet i stua og beundrer de nymalte lyseblå veggene. Soverommet er malt i en knallrosa farge. Strekker armene i været og danser gjennom leiligheten til sambamusikk fra radioen. Sånn føles det å være lykkelig og tilfreds. Alle sparepengene har gått med til leilighetskjøpet. Rundt meg flyter det av brune pappesker. I kveld har jeg annet å gjøre enn å feste. Pakker ut alt kjøkkenutstyr og lintøy som mamma har sendt med meg. Bøker, orgel, møbler og stereoanlegget settes på plass. Jeg har spart det beste til slutt. Eskene med kvinneklær. For første gang i mitt liv kan jeg legge klær, sko og smykker jeg føler meg vel i inn i klesskap og kommoder. Noe er umoderne og slitt. Alt sorteres i to bunker. Bunken jeg skal beholde er heldigvis den som vokser mest. Jeg kladder en handleliste for i morgen. Trenger noen skjørt og et par sommerkjoler, og noterer at jeg også må innom IKEA. Klesskapet fylles opp og humøret stiger. På radioen

8 spiller de samba og jeg danser rundt i stuen av ren glede. Det kjennes som om jeg skal sprekke. Det er nå det skal skje. Jeg gleder meg enormt. Jeg tømmer det som er igjen av herreklær på gulvet og stiller meg fremfor haugen. Jeg skal aldri mer eie et herreplagg. Jeg kan knapt vente med å kvitte meg med alt. Kun noen få jakker og smykker legges i en eske som broren min skal få. Resten bæres ut i sorte søppelsekker og kastes i containeren i bakgården. For hver sekk som havner i containeren, løftes det en tung bør fra skuldrene mine. Det føles som om jeg kaster de første 21 årene av livet mitt bort for godt. Når den siste sekken forsvinner ned i dypet hopper og danser jeg tilbake inn i leiligheten og småtrommer lette sambarytmer på gelenderet og veggene. Endelig er jeg her. Jeg er fri. Nå kan jeg starte livet som kvinne.

9 KAPITTEL 1 Barndomsårene i Tromsø Nordens Paris er innhyllet i vinter. Det er lørdag morgen 16. november 1963 og jeg kommer til verden på St. Elisabeth sykehus. Foreldrene mine er Åge Steinar Nordli og Britt-Jorun Bakkeby. Jeg er deres første barn. Det er stor stas i hele slekta og til dåpen noen uker senere får jeg navnet Karl Ole. Allerede tidlig i barndommen min kommer de første signalene om at jeg ikke er som alle andre. Jeg liker best å leke med jenter og trives best med jentene i blokken eller på hjemgårdene til foreldrene mine. Jeg forstår tidlig at min lek ikke faller i god jord hos pappa. Gutter leker ikke med dukker og jenteleker, formaner han. De voksne forteller meg at jeg er en gutt, men jeg føler at det er noe som ikke stemmer. Hva har gutter med meg å gjøre? * Denne er fin, sier Lisa. Hun trykker mønster på papir med rød og rosa vannfarge. Vi har skåret ut mønstrene i poteter. Det lukter potet over hele rommet. De ligger på rad og rekke

10 på bordet. Moren til Lisa kommer med flere blanke ark. Ser ned på fargeskrinet og velger meg en blåfarge og blander den med rødt. En klar lilla farge kommer til syne i skålen. Jeg dypper poteten forsiktig nedi fargen, rister litt på den for å få bort overflødig væske, og trykker den ned mot papiret og venter. Lilla farge på hvitt papir blir fint. Stolt viser jeg tegningen til de andre. Jeg er to år og Lisa er min nærmeste nabo og beste venninne. Det jeg liker aller best er at hos Lisa kan vi leke med dukker. Hun har en stor kasse full av dem. Vi lager bondegård og får besøk av dukkene. Vi later som om de er mennesker. Jeg får være mammaen på gården og serverer te til alle barna. Nå tror jeg foreldrene dine kommer hjem fra selskapet, sier faren til Lisa. Jeg titter opp, og ser at pappa allerede står i døren. Han ser alvorlig på meg, men jeg er glad og smiler mot ham og vil vise ham dukkene vi leker med. Pappa tar meg i hånden, drar meg over gangen til vår leilighet og venter til døren er lukket bak oss. Gutter skal ikke leke med dukker, sier han strengt. Tårene triller hos meg. Mamma kommer ilende til. Er det så farlig da, sier hun. Jeg sparker de grå tøflene med fargeprikkene i veggen. Jeg liker å leke med dukker, male fine tegninger og trykke med poteter. Sist gang kledde vi oss ut med klær fra kisten ute i gangen. Vi løp rundt i leiligheten og sang. Pappa ser på meg enda en gang. Det er fint at vi kan leke